BforB

 

 

Hva har skjedd om alt har bitt tatt bort. Alt rennet, alt som gjør at jeg tror jeg er uunnverlig. Hva har skjedd da?

 

 

 

Det er sol, kaldt, grønt med rimfrost om morgenen.

Jeg sitter nede i kjelleren. Der jeg er uunnværlig, der verden går under om jeg ikke står på…

 

Jeg gjorde en øvelse, eller kanskje er jeg i gang med flere øvelser.

Noen kom av dette.

For etter denne dagen var jeg ikke til noe. Rennet var for stort og jeg var under «ikke i funksjon» i går.

Jeg- eller kroppen min, ville bare ikke, ville ingen ting. Midt i dette med å prøve å gjøre fikk jeg en telefon, en telefon med enda mer stress i kroppen enn meg. Jeg ble spurt om å tegne et kostyme for en stund siden og svarte «ja», for da må jeg tegne – enda jeg egentlig ikke har tid.

Dette er på fritid.

Etterpå hadde jeg denne følelsen av dess flere kokker desto mere søl. Og jeg kjente på at dette tror jeg bare blir for mye og ikke var det kreativiteten som ble etterspurt, mer å utføre. For alle ville være kreativ.

Sjøl om det førte til at jeg har måttet tegne, som jeg så positivt på, så følte jeg det oppsto noen jeg ikke ville ha. Å få enda mer stress fra sidelinja trenger jeg ikke.

Jeg ble spurt om å tegne en logo, tror jeg konsentrere meg om den.

 

Og ellers skulle jeg både i dag og i morgen.

Ut på farten, både hit og dit.

Etter den ufunksjonelle gårdagen, meldte jeg meg av. Ingen vits om en skal styre seg ned i apatien av at en tror en må…

Jeg fikk en melding på formiddagen, en nabo som hadde en kaffekopp. Det var så koselig at jeg sa ja, tok meg fri i lunsjen og satt ute i sola og var sosial.

Så i kveld er jeg varm i kinnene etter sola.

Snakka om barndom, om variasjoner- for jeg er oppslukt av utstillinga til sommere.

 

Hjemme igjen fikk jeg noen timer til på kontoret.

Dette rennet mitt.

Hva om alt hadde blitt tatt bort?

Når jeg er full av stress føles tanken besnærende.

Men hvem ble jeg da?

Neste år får jeg nok vite det.

Når det meste blir borte.

Det meste av den jeg er i dag ikke er mer.

Dette blir nok en enormt interessant reise.

Når jeg er ribba for jobb, bolig og blir sittende igjen med dårlig kropp, dårlig økonomi på reisa inn i alderdommen.

Og jeg ser hva jeg skriver, enormt følelsesmessig patetisk.

Men det er faktisk sannheta.

 

Da vil jeg få en frihet av en annen dimensjon.

Når jeg sitter her, over et år før hendelsen, syns jeg det må bli deilig.

Samtidig er jeg klar over at dette vil bli krevende.

Men det er også klart en muligheter.

 

Så hva har skjedd om jeg ikke har travelheta mi, ALT dette, som jeg MÅ…

Som jeg tror jeg må.

 

Det er ikke synd i meg, men er klar over at akkurat nå ser jeg denne framtida kan bli krevende.

Men dagen i dag er også krevende, når jeg ikke tåler for aktive dager. Og av og til ønsker jeg ikke at jeg har alt dette. Alt jeg må, tenker jeg må…

Men jeg er ikke uunnværlig, men må prøve å legge opp så at dagene ikke knekker meg.

Så derfor er det bra jeg ikke reiste bort i dag. Tror også det er bra jeg kutter dagen i morgen slik den var tenkt. Og denne tegninga av en kostyme er ikke så viktig å gjøre, om den fører til enda mer stress.

 

Nå er jeg nok «sulten» på et ferdig produkt, at jeg kan se resultat av noe av det jeg er i gang med. For det er veldig mange baller i lufta.

 

 

Er du flink til å tilpasse gjøremåla dine etter energien?

 

 

 

♥

 

 

 

 

Akkurat slik føles det, jeg har bestått… Her kommer et innlegg i en fortreffelig dagbokstil.

 

 

 

Jeg våkna før dagen hadde blitt lys, det var tankekjør i hodet mitt. Jeg sa til meg sjøl at slik behøvde jeg absolutt ikke styre på. Og så la jeg meg på andre sida.

– Sov en halv time til, sa jeg til meg sjøl. Og så gjorde jeg det.

Etterpå var dagen i gang.

Satte på vann, vaska kopper, og så gikk veien ut. Starta bilen og kjørte bort til fjøset. Der fikk jeg lempa inn dekka mens sola sleikte bakkekammen.

På bakken var det hvitskjær av rim.

Og jeg hadde nok ikke gått i gang med dekkskift om det ikke var for noe under bilen som hang ned på dekket og slura.

 

Inne og nede på kontoret var morgendrikkene lina opp. Jeg stupte inn i arbeidet, tok til og med noen vanskelige oppgaver som jeg hadde utsatt lenge.

Etter tre og en halv time måtte jeg avslutte, egentlig hadde jeg brukt for mye tid da. Smurte på en brødskive nesten samtidig som jeg hoppa inn i dusjen og fingrene snubla i håret.

 

Da sa jeg heller strengt til meg sjøl:

– Vær her og nå, det er her du er.

 

Det hjalp.

 

Da hadde jeg meldt fra om at møtet på torsdag kom jeg ikke til, for jeg rekker ikke alt. Sosialt å treffe de andre, men her måtte jeg sette strek. 

Samtidig som jeg satte meg i bilen med brødskiva i den ene hånda og veska i den andre, kom jeg på den stengte veie som bare åpnes hver hele time. Jeg ville komme for sent til verkstedstimen.

Heldigvis var veien åpen akkurat i dag.

Med veska full av bøker setter jeg meg i sofaen for å vente på reparasjon og hjulskift, men det ble ikke tid til å arbeide med lesing for yngste ringte. Koselig å høre hvordan det gikk i Oslo. 

Så var bilen ferdig og jeg fikk vite at vinterdekka var godt slitt.

Skulle innom mor på veien for å hente en bunad. Ringte ei som hadde vært med på å skape bunaden med å finne fram og rekognosere i gamle tekstiler.

 

– Bare kom så skal jeg vise deg, sa hun. 

 

Jeg kunne komme med en gang, så da snudde jeg bilen. 

 

For jeg skulle vei å snakke om denne bunaden og vise den fram på en strikkekafe. Denne hyggelige damen er mange og nitti år og voks opp i nærheten av dit jeg skulle, så jeg spurte like godt om hun ville være med. Og det ville hun, så jeg skulle hente henne på returen. 

 

Turen gikk til mor der også lillesøster var. Vi fikk oss en kopp kaffe og kake fra søndag.

Spurte mor også om hun ville bli med, og etter litt betenkningstid slo hun til. Men hun måtte bli med når jeg skulle hente bunaden halv fem. Strikkekaffeen starta klokka seks.

Det viste seg bare at henne jeg skulle møte der hadde misforstått og trodd det var klokka fem. Men hun kom etter litt, jeg fikk bunaden og kom meg til sentrum for å hente henne som hadde vært med på arbeidet i starten.

Så dura jeg innover fjorden jeg bor ved med to nitti år gamle damer. 

Jeg fikk lagt utover delene til bunaden på to bord i god nok tid før alle folk var kommet.

Det kom det doble av det som bruker å være der.

Nå føler jeg meg ikke voldsomt kunnskapsrik på dette emnet, rakk ikke lese meg godt nok opp, men jeg hadde invitert henne som syr bunaden. Så alt gikk bra.

Folk var interesserte og spurte og kikka.

 

Etter lodd, snakk og kveldsmat var det å si takk for seg og ta med seg de to voksne damene tilbake. Først til sentrum, hun ville ikke bli kjørt helt fram for hun ville gå opp den bratte veien til huset.

Hjemme hos mor hadde jeg avtalt med hjemmetjenesten at jeg skulle utføre deres oppgaver i kveld. Da jeg smurte mat greidde hun ikke å spise. Hun følte seg i veldig dårlig form og mente kvelden ble for hard for henne. Så jeg kunne ikke gå før hun var i seng.

Da kunne jeg låse meg ut fra huset, det gjensto bare å kjøre hjem.

 

Underveis har det vært mange telefoner gjennom hele dagen i tillegg til kjøring, henting og orientering; det hadde vært avtaler, regninger, ønske om kjøp av eiendom, møter og planer. 

 

Er det rart jeg er pumpa her jeg sitter?

Men jeg føler jeg har bestått.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

I min verden skjer alt så treigt og tiden går så fort. Så mye blir bare med tanken. Men denne skal jeg føre i mål -.

 

 

 

 

Noen ganger tenker jeg å lage et innlegg på noe noen har skrevet. Både i og før helga var det ting Bunny tok opp jeg tenkte å lage innlegg om.

Det som handla om helga lar jeg bare ligge, sjøl om jeg hørte et foredrag om oldtidshjernen, den vi har hatt med oss fra urtiden, den trekkes mot det negative av en spesifikk grunn… Fordi vi skulle overleve var den spesielt retta mot dette, fordi det kunne bety fare. Og med å ha fokus på det negative kunne vi overleve. 

 

 

Om hjernen var spesielt retta med blomster, vet jeg ikke. Men Bunny kom med en oppfordring om å dele ut blomster. Jeg fikk en gjennom Fruensvilje, så takk til henne, nå vil jeg dele blomster videre utover. Tror det var oppfordringa.

I og med at både Fruensvilje og Bunny både har fått og gitt, vil jeg gi fem nye. Nå kan det hende de også har fått, egentlig vil jeg gi de som ikke har fått i denne omgang. 

 

 

Den første skal annebe få, hun blogger ikke så ofte – men når hun gjør er det feiende flotte innlegg. Hun har ikke så mye tekst, men bildene hennes er alltid vakre. Hun blogger mest om antrekk og viser det ene antrekket etter det andre. Godt sammensatt. På bildene stråler hun til tross for at hun sliter med ME. En blir glad når en kommer inn til bloggen til denne flotte damen. Hun fortjener en lilla syrin, en blomst med en nydelig duft.

 

Nest jeg vil gi en blomst er Maiken. Også en vakker dame, hun jobber i helse om natta. Hun bor i et naturskjønt område, så hun deler mange bilder fra Øygarden. Jeg tror hun er effektiv og får gjort ting, hun fikk pussa opp huset hun flytta til, der mora bodde. Hun mista mora si for ikke lenge siden. Hun har en gjeng søstre, like vakre som henne og er av de som alderen ikke biter på. De har godt samhold. Jeg liker så godt skrivestilen hennes, hun reflekterer og hun formidler i mellomromma. Hun er så glad i sommer og må få en en nyperose.

 

Så vil jeg gi en blomst til en dame jeg aldri har snakka med. Tror faktisk ikke hun kommuniserer med andre bloggere. Men jeg må lese innlegga når hun legger ut, det er ikke ofte men til gjengjeld er de lang. Hun skriver om sin store familie, blomster og mat. Jeg ser at hun er kreativ, fatastisk til å lage dekorasjoner, om det er blomsteroppsatser, kaker eller stilleben. De elleve barna begynner å vokse til og er en aktiv gjeng. Jeg tror det må ha vært utfordrende, mye flytting og en familiefar som ble syk. Drømmen om en gård har ikke skjedd ennå. De flytta fra vestlandet til østlandet for mange år siden med den drømmen i bagasjen. Det er facinerende å lese om folk som lever sine liv veldig annerledes enn en sjøl og denne bloggen heter Vabofamily. Hun glemmer ikke sine, så her må jeg fram med forglemmegei. 

 

Og så har vi gode Happy, som ikke vet hva godt hun skal gjøre for andre. Samtidig sliter hun med helsen sin, slik mange av oss her inne gjør. Men hun er en solstråle, feiende kvinnelig og flott. Hun har en krevende fortid som hun har skrevet en del om inne på siden sin. Hun kom flyttende til Trøndelag fra Filippinene, der hun bor sammen med mannen sin. Hun og han tar seg en reise inn i mellom og sjøl reiser hun til hjemlandet sitt av og til.  Der har hun en stor gjeng med barn og barnebarn. For Happy er gudstroa viktig. Hun må fargesterke tulipaner.

 

Ønsker å gi Mamma på hjul en blomster. Hun er den eneste som er på toppen av blogglista. Jeg skal innrømme at jeg ikke greier å lese bloggen hennes så ofte, for hun har fått utdelt den verste sykdommen jeg vet. En sykdom som har tatt fra henne mye, ikke minst kroppen hennes. ALS er det verste. Men hun har et liv, hun har en familie og en liten gutt som vokser til. Livet hennes består seg av hjelpemiddel og hun setter så bra ord på det som er hennes hverdag. Hun fortjener alle blomster som finnes. Fra meg får hun røde roser.

Til slutt vil jeg gi en blomst til Kari Engesvik. Hun sliter også med ME. Hun er den eneste jeg har truffet av denne gjengen her, det er snart et år siden. Hun viste seg som en flink administrator og arrangør. Hun er søkende etter kunnskap og formidler godt det hun tilegner seg. Kari er en varm dame, hun er ikke redd for å vise følelser og jeg tror hun kan ha en tanke temperament. Jeg er veldig glad for å ha blitt kjent med henne. Hun fortjener en kraftfull løvetann, en av de blomstene jeg er mest glad i.

 

 

Egentlig fortjener alle blomster, alle har noe som er bra.

Jeg er glad i mennesker. Ikke slik at jeg må omgi meg med mange folk, for jeg er blitt veldig glad i å være alene også. Men alle mennesker ble født som små barn, sårbar og avhengig av de i rundt. Dette er er en sterk historie med mange fortellinger.

Jeg sender et hjerte til alle.

 

♥

 

 

 

 

 

 

“Kvelden lister seg på tå», skrev Inger Hagerup for lenge siden. Men det er ingen kløvereng ennå.

 

 

 

Her jeg står foran en ny uke føler jeg på svimmelhet. Denne som kommer er virkelig hektisk. Jeg må prøve å parkere noe. Jeg tror nok jeg kan doble meg, sannsynligvis, men vet det er umulig.

 

I dag var vi vei og feira min yngste søster. Etter maten var jeg virkelig slått ut.

Tror jeg sovna med øynene åpne. Nå er jeg for…, ja du vet. 

Ledd verker som om jeg har skrubbsår innvendig. 

Men maten smakte.

 

 

Dagen er brukt opp og en ny uke står klar.

 

 

♥

 

 

Det var den lørdagskvelden. Jeg burde nok ha lagt meg i stedet for å skriver her. Men litt…

 

 

 

Tenkte det på tur hjem, at jeg ville avslutte kvelden med et lite blogginnlegg.

Hva skal jeg skrive om, tenkte jeg?

Skal jeg skrive om den gangen jeg fikk mine første kyss, eller en situasjon litt senere, i samme gate, som kunne gått gale.

Tråla gjennom historier uten å føle helt for noen.

 

Har tenkt å dele ut noen blomster etter jeg sjøl fikk, men vil gjerne være bedre opplagt når jeg skal skrive om det.

Skrive om dagen kalla heller ikke på den store entusiasmen, anna enn at jeg fikk skrevet litt på teksten jeg er i gang med. Hele 1,5 time satt jeg der og greidde til og med å konse.

Så kanskje jeg ikke har noe å skrive om nå…

Kanskje jeg skal legge meg, for i morgen er det både kakebaking, skriving, henting og feiring.

Ikke av meg, nei.

Jeg har ingen ting å feire.

Ikke anna enn at jeg har et liv, har mat, seng og tak over hodet. Akkurat det bør man feire litt hver dag.

 

En lørdagskveld-.

En kveld som straks skal legge seg.

 

Og så må jeg fortelle noe fra dagen likevel, for fant ut at det var dags å skifte på senga. Tok av sengetøyet og kasta det i maskina og så gjorde jeg noe jeg ikke har for vane. Etter jeg hadde lufta dyner å puter tok jeg på det rene sengetøyet med en gang.

Vanligvis bruker jeg å kaste dyner og puter inn på senga etter jeg har lufta, for jeg skal alltid noe anna, har alltid for lite tid.

I dag gjorde jeg dette altså med en gang.

Så dusja jeg før jeg satt meg i bilen å dro.

Nå er det bare å pusse tenner og svalestupe til sengs.

Ingen mobilisering, bare nyting.

Den følelsen ville jeg gjerne dele.

 

Fin søndag til deg, med hendelser eller bare stillhet og nytelse.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Fredagene jeg er så glad i, kveldene… denne punkterte. Energien har funnet andre veier, veier der jeg ikke var.

 

 

 

Rart dette, at plutselig funker ingen ting. Prøvde å jobbe, men jeg var ikke der. Alt i meg stritta i mot. Prøvde, husker ikke hva jeg gjorde. Da klokka passerte tre skjønte jeg løpet var kjørt. Så da ble denne dagen slik.

 

Jeg trilla hjem i vind og regn sent i gårkveld. Det kom rare lyder fra bilen, men det var ikke dekket. Var redd for det. Har ikke sjekka mer i dag. 

For i dag…

Kanskje var det kvelden i går som tok alt.

Jeg fikk ikke unna meg det jeg skulle i dag.

Orker ikke tenke på det.

Orker vel ikke tenke…

Heldigvis kommer det nye dager.

Faktisk hver dag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Så er vi der igjen. Vi står straks foran en helg. Denne helga vet jeg ikke helt -, men ikke tenke alt for mye på det nå…

 

 

 

Dagen starter rolig. Utenom at jeg har vaska en gedigen oppvask med bestikk. Bestikk er kjedelig det…

Nå har jeg laga morgenens drikke-eldorado. Det vil si, presskanna er ikke pressa ned ennå. Men når det er gjort er det bare å slå innholdet opp i koppen, der har jeg blandinga med olje og fett klar. Ser også at flaska med ingefærshot ble tom. Vanligvis tar jeg med ned og begynner å jobbe mens jeg drikker «frokosten» min. 

 

I dag starta dagen sent. Klokka var over ni da jeg sto opp. Kom også sent hjem i gårkveld og ikke hadde jeg forstand til å legge meg. Ble sittende å høre på lydbok og greidde ikke slutte.

Fant mange viktig navn på mennesker som har påvirka gjennom tiden i går, finner de igjen hos andre og i NOU-rapporta. Det er så interessant, barndommen er grunnlaget for oss alle og de forskjellige faglige meningene om dette er spennende, de har påvirka den barndommen vi fikk. På ett eller anna vis.

Utenom det som ligg som den menneskelige faktor i dem vi kom til. Den vil alltid være der på de forskjelliges premisser.

 

Etterpå laga jeg en eggsalat, ringte mor og sa jeg kom og spiste kveldsmat sammen med henne.

Gleda i stemmen hennes.

Jeg var der til hun la seg. Låste døra hennes og hørte lydbok på turen hjem. Om en gutt som rømmer fra Afganistan. En sann historie.

 

Nå skal jeg straks ned på kontoret, håper jeg får noen gode og effektive timer. Skal levere tekst i morgen. Det blir en sen jobbedag i dag. Ut på ettermiddagen drar jeg ut til museet. Må steke opp en stabel med vafler. Har invitert befolkning til å bli venner med museet. Spent på om det kommer mange. Skal også ha en foredragsholder som skal fortelle om frivillig arbeid.

Ingen kan påstå at jeg har en ensidig jobb.

Jeg tenkte på dette kavet mitt.

For livet mitt har vel nesten aldri vært en seilas i rolige farvann. Man har dette ideal bildet av livet, et liv som sola skinner og alt er fint. Men faktisk kan det bli et kjedelig liv også. Når en må «finne på» innhold. Så kanskje jeg er heldig med alle utfordringene og dette at det er så mye som må løses, tenkes over, prosesseres og noen ganger rives hodet mitt i «fillebiter».

Jeg slipper stagnasjon, for det er en følelse av full akselerasjon. 

 

Neste uke må jeg fortsette produksjone av tekst, da et anna tema. Bør nok jobbe i helga.

Men… tenkte det her om dagen, at alt det jeg tror jeg må være med på, kan jeg ikke være med på.

Nå er jeg nesten ikke med på noe i fritiden, den skal også sies. Det har jeg ikke kapasitet til.

Jeg syns likevel livet er knallspennende. Og så liker jeg å flytte på lyskasteren på livets scene, få nytt fokus.

 

Fin torsdag til deg, hva skal du i dag?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Med musikk på ørene inntar jeg kvelden. For jeg trenger den balsamen som musikken gir.

 

 

 

Ute er dagene de nydeligste dager du kan tenke deg.

Om dagen, i dag var det 15 pluss.

I livet mitt er en stille storm.

Men jeg klarer det.

Det er bare for mye på en gang. Som en brottsjø.

Nå er det oftest slik at det kommer mye av det samme på en gang.

 

 

I kveld dro jeg på en middag jeg var bedt på.

Min gamle arbeidsplass, mange hadde kommet til og noen kjente jeg godt fra før.

Før jeg kjørte tenkte jeg at det var et par jeg kjente godt, men så var det mange…

Hadde nesten følelsen av at folk kom stormene til, at jeg skulle hatt flere hoder og flere munner.

Var så mange jeg gjerne ville ha snakka med. 

Jeg fikk blomster og en vase/lykt som takk for åra.

Hadde faktisk forberedt noen ord om de 15 åra jeg hadde vært en kollega. Men det var ikke var plass til det, noe som var helt greit. 

Hjemme fikk jeg satt buketten i vasen.

Skal kose meg med synet.  

Er veldig glad i blomster, så bra jeg ikke fikk de da jeg slutta for godt over et år siden. 

Ellers er jeg, som jeg skrev i starten, i en brottsjø om dagen.

I dag tok jeg fri for å være ute i det fine været.

Jeg brukte mest tid på å gå gjennom gamle dokumenter. Tok kontakt med banker, må se på muligheter og valg. Fikk sendt inn bestilling på hva jeg får fra Klp. Det neste er hva jeg får fra Nav, som pensjonist.

Er litt forvirra over noen ting, derfor leting i gamle dokument. Så da møter jeg alle disse åra som er gått, alle problemer og alt strevet. Møtte tida da jeg nesten holder på å dukke under og miste taket.

Det koster noe å gå gjennom denne historikken.

 

Og så kjenner jeg et stort NEI!

At det er nok nå, at jeg ikke vil ha alt dette som har har hatt så høye “pris”.

Jeg vil bare ikke ha det.

Kvelden er atter her.

 

Jeg får virkelig øvd meg på å ikke tenke. For jeg nekter på å gå i dybden, jeg vil bare ikke.

For når det er nok er det nok.

Jeg vil ikke ha bekymringene, jeg vil ikke dra på all sorgen, ikke ta innover meg andres gjøren og valg.

Jeg vil ha friheten til å være den jeg er.

 

Nå skal jeg kose meg med blomstene og musikken.

Jeg er lett som en fjær og sterk som en løve!

For jeg har en ny start.

Den starten er ærlig og sann, det er det jeg vet.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Svinge innom en snareste tur. Sent er det og trøtt er jeg.

 

 

 

 

 

Nokså nettopp kommet hjem.

Det er mandag med sitt. Jeg satte meg motvillig bak data’n i morges. Nesten litt vanskelig å sette hodet i gang. Planlegginga gikk likevel forbausende lett.

Neste punkt var en tidsfrise, oppdaga til min glede at jeg nesten var innom tidsfristene jeg hadde satt opp. Så var det mandagsmøte på Teams. Etterpå kasta jeg meg…eller pressa meg inn i artikler på nettet for å lese om barndom. Faktisk fant jeg ganske mye og litt fikk jeg skrevet.

 

Ute skein sola forteranes.

Det var ute en skulle ha vært.

Tok meg en pause for å vanne noen krukker, se på jordbærplantene og henge opp tøy.

 

Ned i kjelleren igjen.

Etterhvert som arbeidsdagen var over hadde det også skya over.

Oppe ringte en telefon som jeg tok, kom på at dette egentlig ikke var jobb.

Etter restemiddag gikk endelig turen ut.

Jeg ville se etter vårtegn.

Disse var det kommet mange av.

Men hvitveis fant jeg ikke.

Men se dette da…

Nesten sjokkerende å se hvor langt trærne var kommet i sitt vårarbeid.

Det bars inn i skogen samtidig med en ny telefon. Den hadde for så vidt med jobb å gjøre, har et arrangement på torsdag.

 

Det var fjøre og vinterbleikheta sitter i naturen.

Jeg begynte å leite etter skjell, nok en handling som har med jobb å gjøre.

Til sommeren må jeg ha funnet masse skjell.

Min rompesittende aktivitet de siste dagene hadde gitt resultat, hjerte pulserte tungt og pausene var tette.

Likevel gjorde turen godt, fin temperatur, tenk at den hadde to siffer…

Og se bladene da, villt spør du meg.

Vi er så vidt en uke ut i april.

 

Men nå er det slutt på denne dagen.

Avslutta med besøk hos mor, jeg var for sliten og hadde lett for å bli irritert. Prøvde å si det, at jeg var for sliten. Men slikt er ikke så lett for henne å forstå.

Men til slutt låste jeg døra og satte meg i bilen.

Så lyset sluktes oppe på stua, hun gikk for å legge seg, tv’n virka heller ikke i kveld. Kjørte forbi bilen der et menneske hadde blitt sendt ut for å finne feil på bredbåndssystemet…

 

Må sjekke ut om tv’n er sebar og så må jeg sjekke opp om bestillinga på mat er i orden.

I morgen er det en ny dag med alt sitt.

 

Nå skriver jeg snart i søvne…

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Ikke så vanskelig dette, å starte på nytt. For så vidt er hver morgen en ny start. Men en må ville…

 

 

 

 

Plutselig kjente jeg det, jeg er der.

Jeg er klar.

Til en ny start.

Ikke slik å forstå at alt skal snus. Egentlig handler det om mer av noe og mindre av annet.

 

I høst var jeg i gang med en god øvelse, en øvelse på slik livet skulle være.

Så kom jula og jeg la alt arbeidet med dette ned.

Etter jul er alt slik litt ugreit. Ska ete opp…

 

Ved fastelavn gjorde jeg en bestemmelse, om kosthold.

Det jeg lyktes med var å kutte kjøtt, eller nesten, før påska. Ingen annen grunn til å kutte inntak av kjøtt enn at det hadde vært en greie i fasta tidligere og så tenkte jeg at det ikke skada.

 

Og så kom tida meg i møte som en kollisjon.

Det starta litt udefinerbart, men de fleste tomlene peka nedover.

 

Eller – først skjedde masse.

 

Og det må jeg si, tida etter jul har hatt mye innhold. Spesielt det jeg jobber med, det er nesten en festreise. Reisa har bare en fiende og det er tida. Ellers opplever jeg det jeg har hånd om som knallmorsomt.

Likevel skjer det plutselig mange ting følelsesmessig som fører meg ned i krevende mørkegrå periode. Ingen ting jeg hadde bedt om, for å si det slik.

Men kanskje det var sendt meg som en oppvåker.

Hva jeg vil og hva jeg ikke vil…

Det fulgte i hvert fall både sorg og fortvilelse i det som ble virvla opp. Redsel og bekymring også. Og den berømmelige slitenheta får blomstre i slike hendelser.

Og slik vil nok verken jeg eller andre ha det.

 

Det neste jeg ramler opp i er to forskjellige webseminar denne helga, som handler om det samme; om tankemønster og selge et produkt.

Tankemønsteret tok jeg imot og så på.

Kjøpe noe var ikke aktuelt, verken på grunn av et økonomi, tid eller et kurs jeg kjøpte i høst som jeg ikke er ferdig med. 

 

Tankemønstra mine er på galeien; bekymringer, aldersfokus, snakke meg sjøl ned, redsler og negativt tankemønster fra ende til annen. 

 

Bevissthet er aldri feil.

 

Det er klart at når en er massivt bekymra får en mindre energi. Så veldig glad at jeg tok meg tid til disse webseminarene. For jeg må rydde i meg sjøl. At jeg blir eldre kan jeg ingen ting gjøre med. At jeg har en mor som trenger omsorg kan jeg bare gjøre mitt beste med. Jeg kan ikke gjøre mer enn mitt beste. Irritasjonen jeg føler overfor andre er bare å legge vekk, den er i hvert fall slitsom. Så tankene jeg tillater er de viktigste.

 

Så kommer alt dette med mat, bevegelse, som også fortsatt skal ha en plass.

Men jeg må seriøst se på bruken min på nettet, om jeg skal gi meg tidsbegrensninger eller hvordan, vet jeg ikke. Det finner jeg ut av.

 

For tanken på at jeg har frihet og kan-, er en enormt bærende og fin tanke.

Vi har muligheten til dette alle.

Spørs bare hvor stort behov vi har for å syns synd i oss sjøl og hvor mye vi skal legge skylden på andre.

Dette har jeg faktisk en ganske bestemt tanke om, som jeg nok har sagt lite om. Det er min rettesnor. Skriver ikke mer om det, noen tror også jorden er flat og jeg tror den er rund.

Uansett hvordan ting er, det gjør ingen ting verre ved å se slik på altet.

Samtidig er jeg så fullstendig klar over hvor lite jeg kan og vet, så alt som setter et pluss her er positivt. 

 

Jeg skal lage meg en plan, sikkert lurt å skrive ned – men må unngå det maniske. Det har ingen hensikt.

Jeg kjenner det kribler i magen. For alt kan skje.

Jeg har fått en skikkelig dose med en euforiske hormonsprut.

 

Dette blir bra!

 

 

♥