Dager i lang rekke

 

 

 

Alle disse dagene. Plutselig føk de gjennom tilværelsen så jeg knapt fikk sett meg i rundt. Og så er det en torsdag igjen.

 

 

 

 

 

Vi er igang med påska, den stille uke. I dag er det Skjærtorsdag og her finner jeg meg sjøl igjen.

Det har vært noen dager i flimmeret av solglimt, snøbyger og regn.

Jeg har ikke skrevet siden lørdag.

Nesten en uke siden.

 

Det har vært kvelder med nordlys, spesielt en kveld. 

Eldstemann kom med en stor oppakning og mange planer. Han møblerte tilværelsen med sitt.

Planene handler om mye, men hoveddelen er musikk.

Lage musikk ute.

Så han spurte og tenkte…nede i skogen?

Oppe skogen?

Han var ute på flere befaringer.

Til slutt hadde han funnet plassen, mente han.

Jeg tok meg en tur for å se. Ser du bordet?

I alle fall, her er det.

Her skulle det lages musikk.

Det ble ikke denne kvelden, for temperatur og lys og alt spiller inn.

Da jeg gikk ned begynte det å mørkne.

På søndag kom yngste, hun hadde hatt en strevsom tur opp gjennom med Rørosbanen. Alle toalettene på toga hadde blitt stengt, det hadde vært pauser på strekninga så folk hadde kunnet gå på toalett på stasjonene. Den strekninga er lang nok uten slike pauser, for å si det slik.

Og som blødende kvinne… sa yngste.

Turen hadde vært krevende. Men til gjengjeld hadde hun to dagene i Trondheim, møtet med de gamle vennene hadde vært veldig fint.

Hun kom hit på søndagskvelden.

På mandagen hadde jeg et lite jobbestunt.

På tirsdagen et lengre ett.

Yngste ble med da jeg kjørte.

Jeg hadde åpent museum og været var både kaldt og nydelig.

Ett besøk og noen historier fra barndom fikk jeg skrevet ned.

Etterpå kjørte jeg innom mor der yngste var.

Hun hadde vaska vindu og hatt ei riktig fin tid med mormor si.

Vi spiste middag og hadde en tid sammen før turen gikk tilbake og hjem.

 

Onsdagen skal jeg skrive mer om i et eget innlegg.

I dag reiste begge, jeg kjørte de i møte med faren. De skulle besøke farmora.

 

Det har vært fine dager.

Krevende dager.

Vi har ikke vært helt enig og fikk testa diskusjonsevnen. Vi tåler godt å stå opp i ting vi ikke er enige om. Heldigvis blir vi ikke uvenner, det er viktig å akseptere at vi kan se på ting forskjellig også.

Vi møtes sannsynlig igjen i påska, da vi alle er bedt på middag til midterste.

 

Da jeg kom hjem igjen i dag ble det ikke mer med meg.

Jeg hørte musikk, sovna flere ganger.

Var ute og kjente på været og bestemte meg for at i dag… akkurat i dag, skulle jeg bare ta verden helt med ro.

Og det har jeg gjort.

 

 

 

 

 

 

De gule dagene

 

 

 

Lørdag før palmesøndag, den gule påska er her. Og dagen har vært fin. Å bo inni meg ikke like fint. 

 

 

Dagen i går rakk jeg ikke det som sto på plana. Ikke fikk jeg starta tidlig nok og så måtte jeg dra.

Hadde time hos frisør og skulle hente mor. Hun skulle også klippe seg. Og mens jag satt der i stolen, forsvant alt av energi. I tillegg spøkte resten av dagen i hodet. For jeg hadde så mye jeg ville rekke.

Etter vi var ferdige kjørte jeg oss begge til sentrum. Fikk handla for mor. Inne på butikken var det så mange folk. Jeg hadde ikke tid til å snakke med noen. Jeg løp i gjennom og var kort i ord.

Måtte likevel ta meg en kopp kaffe hos mor, lillesøster kom også. Jeg hadde vært forutseende nok til ikke å parkere bilen slik at jeg ble inneparkert.

Lista var lang av det jeg ønsket å rekke, men altså, det meste rakk jeg ikke. Og så kom eldstemannen. Han var gira, hadde kjøpt seg nye dubbeditter, kobla viste og snakka. Han har en plan. Plutselig var kvelden blitt langt på natt. Det var med nød og neppe jeg kom meg i seng. 

I dag våkna jeg av telefonen. Yngste, som kom til Trondheim i går, hadde lyst til å bli en dag til. Det var så fint å møte folk hun ikke hadde sett på en stund. Var bare redd for at jeg ble skuffa over dette valget. Så klart måtte hun gå etter det hun ville. Så nå kommer hun i morgen.

 

Så har dagen gått.

Vi kom oss en tur i butikken, eldste jobba med musikk.

Jeg har vært i dårlig form. Mage på tull, rygg med tannpine…. jaaaa da, vet vi ikke har tenner i ryggen.  

Fikk likevel diktet en middag, den ble ikke så verst. 

 

Etterpå sovna jeg i stolen. Våkna og visste ikke hvor jeg var.

 

Håper resten av påska blir bedre.

 

Vil tro du har en fin påske foran deg.

 

 

 

 

 

 

 

Ikke mer igjen

 

 

En torsdagskveld, sid i buken. Det har vært en treighet, ingen glatte skinner som fikk den i smidig fart. Straks er den over.

 

 

 

Starta med å mata surdeigsstarteren jeg er i gang med.

Den bobler fint.

Tok opp to gulrotsrundstykker fra fryseren.

Til lunsj.

Mat er viktig.

Jeg kom meg ned på jobb. Gjorde et redelig forsøk.

Likevel er haugen med ugjort stor.

Nå var denne siste natta dårlig. Føttene brant, de var urolige og stakk.

Hodet ville ikke gi meg fred.

 

Skal prøve noen få timer jobb i morgen også.

Før frisørtimen.

Mye som skal rekkes før påske. Både gjennom jobben og privat. 

 

Etter middagen, blomkålsuppe, ble det en kjøretur.

Mor og butikk.

I kveld var planen å skrive bloggeinnlegg, kommentere og svare.

Men jeg kjenner det, jeg er bare så alt for trøtt, dagen har tatt det jeg hadde å gi. 

 

God natt, sov godt og drøm det du ønsker.

 

 

 

 

 

Hverdagen fram mot helg

 

 

 

En dag med sine gjøren og laden. En ubegripelig dag, full av hverdag, jobb og det å leve. 

 

 

 

 

For å leve må en spise. Da det ble tid for lunsj smurte jeg meg et par brødskiver med avocado og egg.

Det er veldig godt med mat når jeg er framme ved den.

Dagens første måltid. 

I dag skulle jeg jobbe på kontoret, bare for å oppdage at det har vært så mye full-fart-opplegg den siste tiden, at jeg ikke har fått gått igjennom timeplana de siste to ukene.

Jeg jobbe meg inn i en slags konsentrasjon.

Men det kom mange forskjellige ting inn fra sidelinja, så tenkte jeg måtte unne meg en kopp kaffe og smake på sjokolade-risbollene jeg har laget til påske.

Arbeidsdagen ble likevel kortere enn tenkt.

 

Jeg fikk endelig tovet vottene og luene, sydde inn den siste tråden i går kveld da jeg var hos mor.

Tror ikke jeg har strikka en maske hjemme hos meg sjøl, men nå er det klart til å levere til yngsteberta og kjæresten.

I kveld har jeg strøket duker. Det er det lenge siden har blitt gjort.

Har også tatt inn bjørkeris og tatt ned kassen med påskepynt.

I år får jeg besøk bare første delen av påska, fra nå palmesøndaghelga og så reiser de når påska starter på ordentlig. Så da må jeg få opp litt stæsj tidligere enn hva som har vært tilfellet noen år.

Slik blir det i år.

 

Hvordan skal du feire påska?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Barnets ord til den voksne

 

 

Så er kvelden her. Etter tur hjem på raske hjul. Som om bassen vibrerte og saxofonen blåste såre toner. Hvor går veien…

 

Bildet er tatt av Daina Krumins fra Pixabay

 

Veien gikk hjem.

Dit den skulle gå.

Lengten etter å omslutte seg med huset, enn om det er slitt.

Tanken gikk inn i spørsmål…hvem var en, hvem var jeg som barn…

Drømmene, fantasien, de klare tankene, der en var hel i den en var.

Etter hvert tok en på seg skammen av hvem man var.

Trassen en følte og søken etter det som var sannhetens vesen.

Ønsket om å gjøre godt, kunnskapen om hvor vondt sår kunne smerte.

Respekten for ord.

Ønsket om sannheten og kunnskapen.

Alt som kunne såre.

Lærdommen om å lage seg et uberørt uttrykk.

Skjule sårbarhet. 

 

Jeg tenker så det knaker.

Kjenner på rastløsheten av å ikke ville…

Lei det middelmådige, det halvveis, kompromissene-.

Ikke ut for å slåss, slenge med sverd eller andre våpen.

Bare trekke seg bort, bort fra alt dette som ikke er til gang…

Ta bare enkelt og greit de riktige valga.

 

Jeg har blitt tydeligere for meg sjøl, enn på mange år.

Jeg har ikke helt tålmodighet.

Er ikke så opptatt av aksepten.

Jeg samspiller med andre, det er ikke det, men jeg vil ha fred og aksept.

Fra meg sjøl.

Paradokset; både å høre sammen og være aleine. 

Ser på de som kjøper malingspann for å lage innhold.

Noen av oss får så mye innhold at malingsspann ikke trengs. 

 

Jeg roer meg i stolen min.

Ser på det jeg kan se på. 

Barnet i meg holder på å ta av seg skammens kappe, ta fram energien av den det var, den det er.

Så da spørs det bare ryggen er sterk nok etter og ha bært bører en følte en måtte. Følte det ikke var annen løsning på. 

Tiden er kort, men vet ikke om det er noe en ska vinne. 

Bare gi seg ærligheten og tro på den.

 

 

 

 

 

 

 

 

En mandag på farten

 

 

 

Hump og dump og telehiv. I dag har jeg vært på hjul. 

 

 

Mandag og jobb.  

Møter og møter. 

I kveld tenker jeg at jeg har drukket for lite vann. 

Hodet er vondt.

Men kan komme av å kjøre seg gjennom for mye -.

Jeg tenkte det i løpet av dagen, nå burde jeg kjørt hjem, det var nok inntrykk.

Men så holdt jeg meg til planen.

 

Det var godt å se dette synet på returen.

Straks hjemme.

 

 

Kvelden har jeg bare dingla meg i gjennom.

Ikke en fornuftig ting er gjort.

Utenom å hentet meg et STORT glass med vann.

Og snart drar jeg dyna over nasen.

 

 

 

 

 

 

Det går så fort

 

 

 

Søndag, søndag, da er også du historie snart… Disse dagene. De kommer og går. Dagen har vært fin.

 

 

 

Jeg våkna veldig tidlig, men bevilga meg litt mer søvn.

Dagen var både fin og kald og lettbeint jogga dagen avgårde.

Jeg satte i gang med ryddesjau. Fikk vaska noen golv og lagt sammen klær.

Kokt kaffe og så fikk jeg et hyggelig besøk.

Det ble masse prat, så ikke ut i den vakre dagen.

 

Men etterpå tok jeg på meg skoa.

Måtte en tur ut i vårkvelden og tok veien over veien.

Det var godt.  

Ned til sjøen var passe lengde i dag.

Der den lå i stille duving. 

En stamme voks både opp og ned.

Stranda lå der som en påminning av sommeren vi har i vente.

Denne stubben var på en måte splintra, om det var vind, rote eller lynnedslag lar jeg være å gjette på.

Oppe igjen var det middag. Laks med rotmos og perletomat til.

 

Og så var kvelden her.

En dag går sannelig fort. Og det er akkurat to måneder til 17. mai.

 

 

 

 

 

 

 

Om å klemme et tre

 

 

Du er så dramatisk. Det var søstrene mine som sa det. At jeg hadde denne hangen til drama. Jeg var bare meg sjøl…

 

 

 

 

For sorg og glede vandrer i hope, var det ikke en som sa det en gang….

Som skrev de ordene.

 

Jeg føler sterkt, gleden er stor og sorgen dyp. Og alt det andre, alt i mellom har mange farger, for jeg lever…

 

Klemme et tre, oppfordrer Utifriluft til denne helga.

Og jeg skal finne meg et tre å klemme.

Tror faktisk jeg trenger det. Her jeg prosesserer livet på harde livet.

Og så vi jeg dele en historie fra den gang…

 

Jeg var ung, jeg var usikker og jeg var på ferie. Stedet var Rovinj, en idyllisk by i Kroatia, den gang Jugoslavia. Vi bada og hadde det fint.

Så ble jeg kjent med en som også var der på feie, mørk, pen og jeg falt-.

Jeg ble rett og slett ferieforelska.

Vi bodde i et privat hus og han fulgte meg dit etter vi hadde vært sammen en av dagene.

Hva var mer naturlig enn at det ble kyssing, ikke mer. Da kom huseieren brasende inn på rommet og kasta han ut.

Så skulle vi ut for å spise en annen dag, vi var en hel gjeng som satt rundt et langbord. Det hadde vært dager på stranda og hvor langt dette var ut i den ene uka vi var der, er borte fra hukommelsen.

Tror du ikke min forelskelse begynte å se på en annen jente i selskapet.

Min usikkerhet blomstra så klart opp, jeg drakk vin og kjente både resultatet av vinen og følelsen av dyp ulykke fikk vokse. Så det jeg valgte å gjøre etter en stund var å gå ut porten fra spisestedet. Jeg vandret ut i de smale gatene, gikk oppover og oppover. Det var bratt og mørket var varmt.

Der, på toppen av en gate sto et tre. Det måtte klemmes.

Kanskje skjønte jeg da vitsen med livet, tenkte jeg i min rødvinsbalsamerte hjerne, om jeg klemte det…

Som tenkt så gjort.

Samtidig spekulerte jeg på om jeg fant tilbake til stedet de andre var. Så slo jeg armene rundt treet og klemte til. Så ut over gatene nedover fra der jeg sto med armene rundt treet.

Og der, et stykke nedenfor, ser jeg en opplyst firkant, et bord med masse folk rundt.

Der var de andre.

 

Treet ga meg ikke noe svar.

Ikke siden heller, når jeg har prøvd å klemme andre tre.

Jeg kom meg ned til dit vi hadde vært, da var alle gått. Og jeg mener kvelden fortsatte. Riktignok uten en mørk sjarmør.

Fra fotoalbumet i -85

 

Det har vært mange sjarmører og mange tre å klemme. Ikke alltid i sammenheng.

I dag skal jeg finne meg ett.

Snart.

Nå skal det bare klemmes for sjelefred og utviding av min egen forståelse. Kanskje forstår jeg ikke noe mer i dag heller…

 

Og så passer det med en salme til slutt. Det er Kari Bremnes som synger salmen etter Thomas Kingo med ønske om god helg.

 

 

Om du vil du, kan du se en liten ting nedenfor videoen også….

 

 

 

Kanskje kan dette være en ide, så se på DENNE.

 

 

 

 

 

 

 

Når det ikke er slik

 

 

 

Denne dagen som kom og holder på å gå. Gå inn i historien. I natt, i natt var en natt og den var blå. Blågrønn. Jeg kasta gylne nett for å beskytte, beskytte de som måtte beskyttes.

 

 

 

 

Plutselig er jeg i en prosess

En dyrekjøpt en

Det har vært rolig, travelt ja, men også rolig

Plutselig kaster livet rundt om på brikkene

De faller om kull

I natt dykka jeg

Dykka ned i et blått mørke

Fløyelsmørkt

Fragment av grønt og turkis passerte forbi

Jeg måtte ta fram gylne nett

For å ha håp

For ikke å drukne

For kjærlighet

 

 

Våkna til klokka som ødela

Uten å forstå at en ny dag var i gang 

Men den var i gang

Den var i gang

Den var så til de grader i gang

Og den ble i lang

Den ble aldri ferdig

Snubla i seg sjøl

Dagen…

Kryssa seg sjøl

Til slutt, slutt

Kvelden kom og lyset for

Ovnen fikk opp varmen

Det flamma opp i gamle glør

Får vi komme på besøk…

Følelse av uro og usikkerhet

Ingen fikk komme 

Nok med alt…

Alt er nok

Nok nå!

 

Alt går seg til

Det blir…

Nye dager kommer

Nye svar gis

Netter med søvn vil passere

Folk gjør sine valg

Valg velger sine folk

Nye dager kommer

Med ro…

Med uro…

Trillende kommer de

Noen fører oss hit, noen dit

Og alle må vi bearbeid og fordøye

Ta imot næring og læring

 

 

 

 

 

 

Kos og kaos

 

 

For en kavete dag, håper jeg kan få den til å lande. Føler meg bak-fram og tankene i uorden. Dette må ryddes opp i.

 

 

 

 

For det første ble dagen annerledes enn tenkt tidligere i uka, dagen skulle bli rolig.

Tenkte jeg.

En rolig dag denne uka, en fredelig plett i en travel uke.

Det jeg skulle i dag ble avlyst, så dagen ville nok bli fin og rolig.

Og det føltes godt, i går hadde jeg denne slitne følelsen av å være ukonsentrert.

 

Etter jobb i går, da jeg skulle finne noen papir og ikke fant de, da ble det sikkelig kaos. Papir over alt, alle bunker med forskjellige innhold. Alt fra epikriser til regninger.

I den ideelle verden er dette sortert og satt fint inn i permer.

Før møtet om kvelden ble det en tur, tur for å se på brønnen, der alt så greit ut. Vi rusla ned i kveldsmørket, naboen og jeg, etterpå fikk jeg servert nystekte rundstykker. Vi skulle få ordna et organisasjonsnummer for salg av fiskekort og tror vi fikk det til. Så det var lett å løpe ned til meg sjøl i mørket, etterpå. Det var yr i lufta og grunnen var litt isete.

En grei dag å avslutte etter utførte oppgaver. 

 

 

Men så begynner dagen i dag…

Jeg skal ikke så mye, men må handle for mor i løpet av dagen.

Tanken er å ta fri, eller nesten fri, da jeg ikke behøvde ut å kjøre til dette møtet.

 

Telefonen ringer. Like før hører jeg på radioen om bilulykke like ved her jeg bor.

 

Mor har ikke brød, sier lillesøster på telefonen, hun hadde snakka med henne like før. 

 

Jeg kjøpte brød til henne på lørdag, det er ikke å finne. Men i går fikk jeg beskjed hvor mye brød som var igjen, hun skulle ha igjen til frokosten i dag.

Så jeg begynner å ringe til mor, men får ikke kontakt. På mobilen ramler meldinger inn både på message og chat. Svarer, ringer mor igjen, prøver å sortere i papir over alt…

Kjennes ut som jeg står på skrå i tilværelsen, får ikke orden på noe.

Bildet er tatt av Elisa fra Pixabay

 

Tapper i vann for en koppvask, koker opp vann, ringer mor igjen-.

Nye meldinger ramler inn, tre personer jeg kommuniserer med, får svart…

Ringer igjen.

Får laga meg frokostdrikken min. Hører et helikopter i lufta, tenker på de som er involvert i ulykken, om det er noen jeg kjenner.

Får bestilt time til mor og meg hos frisør.

 

Endelig får jeg tak i mor, da er hjemmetjenesten kommet dit. Får vite at hun har brød til frokosten. Hjemmetjenesten sender meg handleliste.

 

Så får jeg satt meg ned med vannet med lime, ingefærshoten og fettkaffe. 

Setter på en maskin med klær før jeg setter meg ned med data’n i fanget.

Kanskje jeg kan få dagen til å fungere nå.

 

Jeg må få unna papiret, har så vidt begynt på sorteringa. Golvet er ruskete og kopper må vaskes. Jeg må finne ny dato for møtet vi skulle ha i dag, det betyr to telefoner. Jeg må se på tidsbruken min, sjekke om det er noe jeg MÅ gjøre på jobb.

Bør kanskje ha fri i dag, føles slik.

Kanskje avslutte dagen i basseng i kveld. Etter handling og besøk hos mor.

 

 

Påska nærmer seg, to kommer nok hjem, men vet ikke hvilke dager. Den tredje hadde lyst til å invitere hjem til seg.

Har lyst til å bake noe.

Bildet er tatt av Andy fra Pixabay

Tenker alt blir slik som det skal.

De som kommer, kommer.

De jeg møter, møter jeg.

Det jeg får bakt, baker jeg.

Alt blir slik det skal.

 

 

En ny dag er godt i gang.