På starten av dagen tok eg med meg kroppen min ut. Det kjentes at eg har gjort det litt i kraftigaste laget i det siste. Fikk meg ein ekstratur her om dagen da eg hadde klart å rota bort mobilen. Eg trudde det hadde skjedd i eit bratt lende, så eg gjekk opp att turen så langt eg rakk før mørket kom. Telefonen viste det seg eg hadde lagt på biltaket, så den fekk seg både ein luft seglas og ei overnatting ute. Dette overlevde den. Men kroppen min surmular etter dette om dagen.
Så da eg fikk kjasa den over dørstokken i dag, og håpa at den skulle bli blid når den kjende den friske lufta – så vart den ikkje det. Den sukka og stønna og bar seg som eit heilt trøskverk. Eg bruka den til å få inn ved, for endeleg er stokkane mine på tur til å bli det som heile tida har vore meining; ved. Og mitt tidlegare forsøk med vedarbeid druknar når det kjem verktøy med “musklar”.
For mer
