Eg er ingen alder, eg er eit menneske

 

Eg er meg uansett alder. Er ikkje du?

 

Eg er av dei som reagerer på babyspråk. For eg har nok alltid snakka med barn og brukt dei same orda som til vaksne. Som ung vart eg frykteleg flirfull da eg møtte ein jamaldring som snakka om sukehuse. Altså sa han sukehuse om sjukehuset. Men det var ikkje han sin feil, det var det som hadde vorte sagt til han.

 

Eg tenkte i min speiast barndom på vaksne som av og til, rett og slett, var litt dumme. Fordi dei trudde ikkje barn forsto noko eller hadde tankar. Tankane mine da var samanskrudd nokså likt som dei er no.

Som ung jente og opp til vaksen kvinne var det mange menn som snakka til meg på eit anna vis enn kva dei gjorde etter eg fekk eit par tiår til på baken. Noko som nok handla om når eg hadde den unge kvinna sin glød. Eg opplevde det som rart, for eg var det same menneske. Men eg skjønte grunnen, eg hadde ramla ut av den båsen der eg var som mest attraktiv. Den andre måten ein kunne risikere å bli snakka til var den skeptiske, for unge folk var kanskje ikkje heilt å lita på. Spesielt vaksne damer kunne ha noko visst nedlatande når dei snakka med ein.

 

Så går nokre år der ein blir snakka til som det vaksne menneske ein er. Får den responsen som ein synest er naturleg. Ein blir høyrd på. Men så skjer eit kraftig skile. Det er når dei mange år har laga grå hår. Når fotlaget ikkje er så stødig og rørslene er vorte saktigare. Da skjer noko forunderleg. Folk startar å rope når dei snakkar, og dei legg tonefallet litt høgt, som når dei snakkar til barn. Dei kan finne på å seie slike ting som “korleis er det med oss i dag” i ein overberande tone. Ringen er på ein måte slutta, ein er der ein starta. Ein har nok ikkje tankar og forstand lengre.

 

Dit er ikkje eg komen enno. Men foreldra mine, som berre har eit par, tre tiår framfor meg, blir ikkje sett på som fullverdige individ lengre. Dei er GAMLE. Betjeninga på butikkar vender seg mot meg når eg er med mor på butikkar der dei ikkje kjenner henne. Sjølv om det er ho som er kunden. Faren min får levert dosettar med medisin, og dei fleste som er innom hos foreldra mine opplever dei ikkje snakkar med dei, men til dei. Noko dei synest er frustrerande og gjer noko med sjølvfølelsen. Dei er dei same menneska dei var, hovud og tankar fungerer, men det er ikkje interessant lengre. Skjønar helsepersonell slikt skal tru?!

 

Eg har levd i over fem ti år som det same mennesket. Og eg har ein bit av alle aldrane eg har levd i meg. Eg har den forundringa eg opplevde da eg litt over året blei båre på arma til far og ser stålampa oppa frå. Eg sug i meg inntrykk som eg hugsar enno; lenestolane, golvteppet og det mjuke ljoset i stova før eg blei båre inn i mørket til soverommet. Høgt oppe i lufta, trygt båre av faren min, observerer eg og gjer meg opp meining. Nokre år seinare, enno mange år før skulealder, opplevde eg at eg vart skamfull på andre barn sine vegne, når dei snakka frekt til andre. Den respekten eg opplevde var riktig å ha for andre hadde eg da som no. Gleda over å kunne hjelpe, sorga som kunne rive like kraftig i ein da akkurat som no. Kor artig det var at det var artig er heilt det same. Og ha det fint med andre var ikkje annleis da. Det er berre erfaringane som har kome til.

 

I dag har vi ein agenda med at vi krampaktig forsøkjer å halda oss unge med kropp og klede samstundes som vi vert ubrukeleg som for gamle tidlegare. Folk startar å unnskylde seg før dei fyller førti om at dei har vorte så gamle – men for guds skyld, dei føler seg ikkje så der gamle. Å nei!!!

 

Nei så klart ikkje, dei er menneske som vi alle er. Men vi går i rundt og trur vi er ein alder. Når vi er ung, riktig ung, synest vi dei på nokon og tjue er gamle. Og eg skal innrømme at eg tenkte i fullt alvor og berre bli tjue, da – når eg hadde vorte så gamal skulle eg bli 16 igjen. Det var dei fire år der eg syntest måtte væra best, dei ville eg leve opp att og oppattatt. Korleis eg tenkte det skulle skje hugsar eg ikkje.

 

Eg kan fortsett i dag føla på opposisjonen eg følte i førleveleg tid. For eg er den same. Dei grunnlegganes tankane er der som dei var.

 

Eg møter barn eg synest er ekle, eg møter eldre eg synest det same om. Eg kan synest det er mykje trivelegare å snakka med nokon på 29 år enn 56. Oppleve at fellesskapet med menneske ikkje er noko som tilhøyrer alder. Når eg møter menneske er det mennesket eg møter, ikkje alderen. Det er tankane, interessa og det eit menneske er i kraft av seg sjølv som er interessant.

 

Det har lenge vore snakka om den yngste sjefen, den yngste politikkaren, den yngste arbeidstokken som noko ein smykke seg med. For det unge har vorte ut av proporsjonar viktige. Og ja, dei er viktige – for dei bær oss, menneskerasen, vidare med å føre nye ungar til verda. Om ikkje døyr vi ut.

 

Men alle aldra krev respekten som det er å være eit menneske. Vi er ikkje alderen, men det som bur i oss. Og alle har noko dei kan bidra med. Det er også ein verdi å verta gamal, det bør få lov til å vera ein verdi.

 

Eg trur når vi ein gong innser det, vil få eit modnar samfunn. Der alle har plass og respekt i kraft av det dei er, og der alle kan væra seg sjølve tilnærma det beste for alle.


 

12 kommentarer
    1. Heisann! Fin blogg! la merke til teksten på profilbildet ditt etter å ha lest teksten under 🙂 Her en enda en nordmøring type Bakk.
      Så over til innlegget, mange gode poeng, jeg tar meg selv i å prate rart til både babyen i huset og evt dyr jeg møter. Lurer på hvorfor..? Ordene blir sagt skikkelig, men alikevel går jeg opp i fistel når jeg prater. Noe jeg må vende meg av, kanskje? 😀

    2. Dette var fint å lesa, her var mange gode ord og funderingar. Babyspråk har heller ikkje eg snakka, syns som deg, de er heilt teit. Det eg har lagt merkje til i min alder, er at folk seier, å kor sprek du er. Det sa dei aldri før, sjøl om eg ikkje er sprekare no enn då, heller tvert om. Det er slik dei seier til folk opp i alder og år. Ps Flotte teikningar, er det du som teiknar, sidan det står dine bokstavar på?

    3. Dette her var virkelig pent skrevet og reflektert 🙂
      Jeg har selv i alle år virkelig irritert meg over at folk snakker ufullstendig til små barn. Hvorfor sier de pip pip, istedet for fugler? Jeg har aldri forstått akkurat det. Jeg var veldig bastant da vi fikk barn, at vi IKKE skulle snakke sånt til barna våre. De skulle få slippe å lære det norske språket to ganger.
      Men det er rart hvordan man liksom i andres øyne endrer karakter ettersom årene går. Jeg føler meg gammel i kroppen (det har med helse å gjøre), og ung til sinns. I mitt hode er jeg en plass mellom 30 og 35 😉 I kroppen er jeg nok nærmere 60…av og til i alle fall 😛
      Noen av de gamle hører dårlig. Kan hende derfor noen automatisk hever stemmen når de snakker med de eldre. Men det er trist at ofte snakkes det til, og ikke med….
      Veldig fint reflektert dette her. Og nydelige bilder 🙂
      En god natt ønskes deg <3

    4. At helsepersonell og ansatte ved sykehjem snakker til de gamle som om de er barn, skal vi som begynner å dra på årene være veldig glad for. Det er som regel kvinner det gjelder, og det som skjer er at de aktiverer morsinstinktet i omgangen med gamle, og behovet for å gi omsorg for de som trenger det.

    5. AnnHelen: Takk for det. Ja, vi har vel det samme etternavnet både du og jeg. Jentene mine var vel oppe og hilste på både deg og hesten din for noen år tilbake :).

      Tror de fleste forandrer tonefall når de snakker til barn og dyr…..lager stemmen veldig koselig liksom. Men når en forandrer orda slik at barn lærer ordet feil kan det bli dumt. Innlegget mitt handlet vel egentlig om å ha respekt for hverandre, det syns jeg er så viktig.
      Ha en riktig fin dag :).

    6. Oldemorbloggen: Takk skal du ha, det og ha respekt for kvarandre er noko eg synest er så viktig. Er ikkje så glad i båstenkninga heller, slik som kommentarane ein får fordi ein har ein eller annan alder. He, he, skjøner kva du meiner…..godt at ein fungerer godt, men litt rart at samtaleemner kan forandra seg slik.
      Det er mine teikningar ja, så takk.

    7. Eva: Takk Eva, jeg syns temaet mennesker er så interessant, og hvordan vi er for hverandre. Jentene mine og jeg havner ofte inn på dette temaet, og det var mellomste som sa jeg måtte blogge om dette en dag jeg sa setninga jeg har som overskrift.

      Ikke sant, greit at barna får lære seg de riktige orda med en gang, men tror kanskje dette har blitt det folk oftest gjør også…..

      Det er det jeg mener, vi er ingen alder, vi er den vi er som individ. Vi kan føle oss på forskjellig vis, det har ingenting med åra som går å gjøre.

      Ja, det er mange eldre som hører dårlig, men det veit en ikke på forhånd, eldre er vel helst slik som alle andre mennesker, på godt og vondt. Men det er klart en del blir demente, men overhodet ikke alle. Så om vi yngre har skjønt at de i utgangspunktet er et menneske med levd liv og erfaringer, med interesser og alt iboende som de har hatt i alle år.
      Takk for at du likte tegningene mine, de begynne å bli gamle de også. Er ut av de tingene jeg håper jeg kan bruke mer tid på etter hvert.

    8. Bjørn Hansen: Bra du er glad for det, men nå er ikke alle eldre på sykehjem.
      Morsom teori du hadde, at kvinner får aktivisert morsinstinktet….og menn farinstinktet da, for det er vel også noe? For det finnes menn som jobber på sykehjem også…
      Men innlegget mitt handlet om respekt for mennesket, og er det omsorg mennesket trenger så er det fint det får det. Men i utgangspunktet har ikke et menneske med grått hår behov for å bli behandlet som det har mistet sin tankegang og refleksjoner.

    9. Så godt og klokt skrevet! Tegningene dine treffer noe i meg. Tilsynelatende enkle streker, men veldig mye uttrykk!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg