I dag vil eg presentera mi yngst og lengste. Ikkje slik ordentleg presentasjon, men dele noko ho har laga.
Ho fekk den gleda å bli like lang som mor si. Glede og glede…….men ho sto i alle fall ikkje i soveromsdøra mi og klaga og bar seg.
Ho er ein strukturert skapning og ho er kreativ.
Her ein av dagane hadde dei innlevering av novelle. Og ho likar å skriva. Denne novella spurte eg henne om eg kunne få legga ut. Og her kjem noko av den:
Jeg følte meg dum. Det hadde ikke gått ett minutt enda engang. Men jeg klarte ikke å la vær. Jeg tok opp mobilen for å se etter om han hadde svart. Ingenting. Null nye varsler. Jeg la mobilen ned ved puten igjen. Han har sikkert ikke sett det enda, tenkte jeg. Var tilfreds med den tanken. I noen få sekunder. Hva om han har åpnet? Hvorfor svarer han ikke? Tankene spant. Alt jeg ikke ville tenke, tenkte jeg. Nei, jeg må se etter! Jeg tok opp mobilen, trykte meg fram. Desperat. Nesten litt sint, såret. Ikke åpnet. Jeg ble fylt med lettelse. Jeg hørte regndråpene som trippet utenfor soveromsvinduet mitt. Vinduet var så vidt åpent. Bare en liten sprekke. Jeg kjente et snev av kaldt trekk, klamret meg fast i dynen. Spann litt med bena for å få i meg varmen. Han skulle vært her nå. Ligget ved min side, varmet meg. Varmet hverandre. Faen.
For å lesa heile novella, trykk her:
En forfatterspire i den jenta di altså 🙂 Kjempefin novelle synes jeg. Og med en litt uventet slutt 🙂
Det er en kunst, det å skrive. Håper hun tar godt vare på det, også i fremtiden 🙂
Og det med lengde…Det er så individuelt hva man mener om sånt. Jeg har et par venninner, som er så lange at de sliter med å finne seg en mann som er høyere 😉 Og selv er jeg så kort, at jeg sliter med det om jeg har en mann som er veldig lang 😉 Hehe. Blir man noen gang helt fornøyd?
Fin lesing på en fredagskveld. Kos dere videre <3
Så fint hun skriver ..og det har hun vel fra deg, for du er også flink med ord :)..hun ligner en del på deg også synes jeg…nydelig :))
Nattaklem<3
Eva: Ja, det var slutten hennes som gjorde den så fin. Jeg maser på henne om at hun må blogge mer, hun har en blogg. De har forresten blogg begge jentene, men de er ikke så aktive.
Veit du, jeg bestemte meg for å bli 168, men så passerte jeg 170, 173, 175, 177….du aner ikke hvor mange tårer som fløt pga, dette. Mener den det lengste jeg ble målt til var 179,5…..i passet står det 179. jeg syntes det burde henge merkelapper på menn hvor høye de var, spesielt om jeg ble bydd opp til dans :). I dag er det praktisk, bare synd alle de fine høyhælte skoa.
Kos deg med krimlesinga :).
annebe: Ja, jeg syns hun er flink til å uttrykke seg. Men tusen takk, det var et nydelig kompliment :)))).
Nattaklem til deg også <3
Veldig godt skrevet – og herlig, overraskende avslutning! Man lager seg jo ei forestilling i hodet om at det er ei tenåringsJENTE som er “Fortelleren” i denne novella. Hvem kan vel unngå å kjenne seg igjen i sånn “mobilsvarventing”….. Dette evinnelige bekreftelsesbehovet : – Bryrseg – bryrsegikke….??????? Håper jeg har vokst fra den slags nå, men det får jeg ikke testet ut så lenge jeg er så inderlig skeptisk til menn i sin alminnelighet… 😉 Uansett : Her er det tydelig MASSE skrivetalent og menneskelig innsikt. Det er imponerende, særlig med tanke på at hun er så ung! 😀
Oj, kjempegod novelle. Heilt fantastisk. Eg leste med spenning og det var så gjenkjenneleg, det ho har skrive. Du er òg god til å uttrykke deg, så der har nok genene spela ei rolle. Dei flottaste damene er dei høge.
Flinke dattera di 🙂 Og tankene i novellen er vel noe de fleste kan kjenne seg igjen i tror jeg. Ha en fin dag
karidansen: Det var denne avslutninga som gjorde jeg hadde lyst til å legge den ut. Jeg tenkte da jeg las at hun beskreiv ting hun opplevde i sin egen barndom….men fikk hun så mange baller da, tenkte jeg :).
Ja, bekreftingene, men tror kanskje både du og jeg har vokst litt i fra dem. Når du ikke er så skeptisk og jeg ikke er så sliten, så får vi ta oss tid til å finne det ut – om markedskreftene båser rett vei :).
Jenta er reflektert, så vi har mang en interessant samtale. Begge jentene har fått erfart hva det vil si og vokse opp i det uforutsigbare nedslagsfeltet til syndromatikk. De veit det ikke alltid er samsvar med den logiske tenkning og handlingene.
Oldemorbloggen: Så artig at du likte den, eg vart underhelt – men eg er ei mor med dei begrensningene ein slik tittel kan taka høgde for når det gjeld eige avkom.
Genene…takk for det :),både med høgde og gleda av orda. Berre så synd at når ein er i ungdomen ikkje skjønar at vi alle er unikt vakre. Og har vi trudd på det har det vart heile livet. For mennesket er vakkert når det gjev seg lov til å være den ein er.
Miss Imperfektum: Takk for det, riktig fin dag til deg også:).
Jeg tror ikke ungene har vondt av å bli inkludert i at livet ikke alltid er så enkelt for oss voksne heller, så lenge vi klarer å unngå at de tar FOR mye ansvar. Jeg tror mine unger har vokst på at det har vært litt turbulent her i perioder. Vi har snakket mye om det. Det har ikke dreid seg om veldig alvorlige ting, men det har vært tøffe tider innimellom. Sjølstendige og reflekterte har de i alle fall blitt. Ja, kanskje en dag, når BforB og Karidansen er på en litt annen “plass” enn de er i dag….. så KAN det hende at det dukker opp noen nye personer i livene våre……..:D
karidansen: Unger vokser på det uforutsette, og å øve seg på det vanskelige i trygge omgivelser tror jeg på. Og så at de blir tatt med ut fra alder og evne. Refleksjoner er ikke skadelig :).
Om nye mennesker skal inn i livet mitt skal det være til DET BEDRE!!! Og jeg har det egentlig ganske bra om en ser bort fra alt som burde vært gjort :))).