Det sterke

  

Av og til er det for sterkt. Det er godt, skummelt og utruleg spanande. Det kan og væra frykteleg trist.

 

Gjennom livet kan ein ha desse sterke kjenslene. Det går eit brus gjennom kroppen og ein kan verta heilt skjelvande. Desse kjenslene som ingen alder har. Livet kan væra sterkt.

 

Eg sat på bussen og kjende ein sterk flamme inne i meg. Det brann i kinna og livet var heilt fantastisk. Eg tenkte på ei historie, ei om ei lita jente. Ei jente eg hadde skapt i fantasien min. Det vart søkt om midlar for å sette opp ei forstilling om den jenta. Ei forstilling med dans og dukketeater. Livet var flammande da dette sto på. Vi fekk berre 10.000 der på midten av nittitalet og det var for lite.

 

Dei intense følelsane. Dei intense følelsane sorg tek med seg. Dei store hola ein ramlar ned i. Som blir forløyst av gråt. Frigjerande på ein måte. Så klatrar ein opp av dette holet fullt av tomheit og fortset, før ein ramlar ned i eit nytt. Slik held det på til den Store Sorga slepp taket litt etter litt. Alle har vi mista nokon. Eg måtte gje i frå meg to heilt perfekte barn, berre så alt for små.

Eg fann ut at sorga var som tidevatnet, som pulsen i naturen.

Dei intense følelsane. Dei som brenn i hjarta. Dei som lagar slag av sommarfuglvingar i bringa. Dei som gjev deg pusteproblem og dobbeltslag. Som får deg til å ville le og ta heile verda på strak arm. Der du går i rundt med ei mjukleik som bomull i sinnet. Kinna brenn og i magen kilar det. Fordi ein er kjær i nokon. Opp gjennom livet har desse kjenslene fått plass. Men nokre froskar må kyssast før prinsen dukkar opp. Er det denne gongen?

 

Lengten, der tankane strekke seg mot det ein ikkje kan nå. Tid som er forsvunne, tid som skal koma. Nokon som er borte for alltid eller berre alt for langt borte. Som kan riva i kroppen, som kan dele den i to; i det som er og det som er utanfor rekkevidde.


Det er så mange av desse sterke kjenslene, mange er vonde og mange er gode. For oftast er ein imellom på trygg grunn, andre gong balanserer ein på ein knivsegg mellom det ein veit og det ein ikkje veit. Der i mellom alt kan det væra godt. Det kan væra slitsamt. Det kan væra strevsamt.


Men det eg har oppdaga på vandringa mi gjennom livet er at eg lettare aksepterer. Eg kan kjenne på dette sterke. Eg kan væra i det utan å veta. Dei gode kjenslene kan eg nyta, dei vonde veit eg går over.


Det er sjølve livet som vaskar, vaskar av meg kantane. Som lærer meg tolmod, som oppdreg og som gjev meg styrke……. og glede, stor STERK glede.

 

 

 

22 kommentarer
    1. Intense følelser…både de som kjennes “gode” og de som “river”. Ingen som ikke har opplevd det kan fullt ut forestille seg hvordan det er å miste et barn….. Jeg har heldigvis vært forskånet for det.
      Ja, vi har vel kysset noen frosker. I alle fall har de vært frosker for OSS. Kanskje de kunne ha vært “prinser” for noen andre – som de hadde passet bedre sammen med? Vi tiltrekker oss gjerne det samme til vi har gitt slipp på noen mønstre og “Vasket av oss noen kanter” 🙂

    2. karidansen: Miste barn er ingen god opplevelse, men å få er derimot en helt fantastisk opplevelse :). Og alle skal ikke oppleve alt.
      Frosker kan være fine og kysse de, inni mellom….men best er det – som du sier – at de får kysse de som ser prinsen i dem. Vi vil at prinsessa i oss også skal komme til syne for den vi syns om. Kanskje er det fint at en kan stryke over noen krav og se etter andre verdier…..og at da har man prinsen der i skinnende rustning…på den hvite hesten. Hvem veit….. :).

    3. Ja “krav” bør strykes. Like fullt er det enkelte ting jeg ikke kan godta. Gjentatt utroskap, økonomisk svindel og stadig fyll. Han må ha en viss ryggrad og jevnt over være pålitelig. Jeg ville nok ikke klare å få fram noen Prinsesse i meg hvis jeg skulle være sammen med en som bedrev ovennevnte aktiviteter. Det kan nok finnes mange prinser hvis vi lar de kritiske skjellene falle fra øynene våre! 🙂

    4. karidansen: Aldeles enig 🙂 :)…mye er ikke akseptabelt, for min del veit jeg hva jeg IKKE vil ha. Har forsøkt og funnet ut. Men et godt menneske er ikke å forakte, og så må nok øynene være med i og med de sitter der de gjør :).

    5. Sorger og gleder er like sterke, men oppleves jo forskjellig. Jeg har jo nylig kjent på begge, og det sliter på.
      Å miste et barn må jo være den største sorgen noen sinne. Samme om det er ungt eller gammelt. Jeg har ikke opplevd det, men noen ganger kommer frykten og uroen snikende. Og den er grusom den også.
      Men som du sier, kantene våre blir slipte med årene og gjennom alle erfaringene. Men likevel føles gleder og sorger like sterkt 🙂
      Klem <3

    6. De sterke følelser kan være minst like intense og rokke ved hele livet. Men de kan sette livet i et perspektiv. Jeg har vært med på begge fødslene til mine sønner. Jeg har vært med på å føre kjære til grava, også nyfødte både en sønn av min eldste søster og en datter til min svigerinne. Det er ikke som å miste noen selv.. men smerten er intenst følbar like vel 🙂 Du beskriver de sterke følelser veldig nært 🙂

    7. Jeg kjente meg igjen i mye av dette selv om jeg ikke har mistet et barn. Jeg tror at det er en bra ting å kunne føle sterkt. Man føler sorgen sterkt og man føler gleden sterkt. Jeg ville ikke hatt det endeledes.

    8. Eva: Du har nok hatt din del av den følelsen som er krevende nå ja. Ikke lett slikt.
      Vi er redd for barna våre uansett alder. De jeg mistet var for små til å leve, det var en øredøvende sorg å stå i det, men vi skal videre og vi gjør det.
      Jeg tenker jeg har mer kunnskap til å takle det som skjer, selv om styrken er like sterk på følelsene. Og jeg føler jeg kan glede meg mer uten forbehold, for det som kommer etter kommer uansett.
      Ha en riktig fin søndag. Klem<3

    9. fruensvilje: Følelser er både sterke, vonde og gode. Men vi lever i gjennom dem og de gir oss noe tilbake. Jeg tenker på oss som planter som strekker seg mot lyset :). Ha en riktig fin søndag :):

    10. Dedicat: Ja, det har du rett i …både rokke og sette i perspektiv. Og se nytt liv bli til er bare fantastisk, og det og føre de som har hele livet foran seg til en grav føles bare meningsløst trist.
      Følelsene vår bærer vi nærme oss, alle….noen vil gjemme dem og jeg ønska å vise en flik :). Ha en riktig fin søndag i nord.

    11. Siv Svanem: Vi vil ha følelsene våre, de fleste av oss tror jeg. Jeg liker de sterke følelsene, de gode sterke følelsene. De gode kan en nesten få et avhengighetsforhold til, og da havner en i bakevja :).
      Og det er godt å vite at en ikke vil ha det annerledes…for det er slik det er. Ha en fin søndag :).

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg