Nokre gamle minne kom deisande i går. Eg tru dei slo meg ut……
Yngste er heime i pinsa. Ho hadde rydda på romme sitt, og etterpå gått inn på ei bu for å sjå etter klatreutstyret sitt frå før vi flytt hit vi no bur. Ho fann ut at ho hadde vokse langt bort frå den storleiken ho hadde da ho klatra. Men ho fann også meir. Ho fann nokre ljosbilete og ein genser.
Genseren strikka eg i fargerik bomull. Den gjorde seg mot sommarbrun hud i siste halvdel av det frie åttitalet mitt. Mi yngste sendte meg eit bilete av seg med genseren på.
Eg var på segletur i den genseren. Like etter eg hadde møtt igjen faren til barna, eg møtte han to gong i livet…..to periodar. Eg var i Trondheim og feira at han fylte 30 år. Etter det fløyg eg til Bergen og var med på å segle der i frå til Egersund. Eg tok ut tre filmar med bilete, den største varianten med ca. 30 bilete pr. rull. Og eg var redd for om båten gjekk i rundt at eg skulle mista alle desse bileta av hav og himmel og skyer. Vi kom fram etter ei veke, og da var både ho som bad meg med og eg lei av skipperen.
Dei andre bileta var frå ein fotoseanse i eit atelier på Smestad. Eg var 20 år og nettopp flytta til Oslo.
Vi skulle ta bilete av klede vi hadde laga. Eg hadde med meg undertøyliknande klede. Vi hadde vore på Folkemuseet på Bygdøy og teikna. Eg var så fasinert av detaljane på undertøyet, noko eg forsett er. Detaljar på undertøy frå gamle dagar.
Så eg tok med meg ein av dei første, kanskje første, syoppgåva vi hadde. Inspirasjonen min frå undertøyet på Folkemuseet.
Eg tok og med meg ei skinnbukse eg hadde sauma. Eg prøvde å leika tøff.
Men det er kanskje akkurat det som har slått meg så ut. Det sårbare som ligg over meg. Eg var frykteleg sårbar. Det er mest som røtene av den rekk meg heilt hit, 36 år seinare. Etter eg fekk sendt hit desse gamle bileta har eg følt meg usikker og sårbar.
Eg trur berre eg skal gå og trena eg.
No.
Det har vore for mange dagar i passivitet. Og til inne treninga treng eg ikkje sko, berre musikk på øyra medan eg får opp pulsen på elipsemaskina.
For denne sårbarheita er ikkje nokon blivande stad….
Fin genser og søt datter på bildet :)) Og bildene av deg var sååå fine ..poserte som en drøm og klærne passet deg perfekt..
Som deg kan jeg lett bli litt trist/sårbar over å se bilder fra før ,det setter i gang så mange tanker…men det er sikkert bra å kjenne på de følelsene også…
Men så som du gjør, sett i gang å gjør noe…trene for eksempel….og konsentrere seg om her og nå igjen :)) Klem til fine deg <3<3
Ja, jeg ser sårbarheten bak den tøffe maska…. Og DU har fått oppleve over 30 år MER av historien til denne jenta som prøvde å leke tøff da hun var 20 år. God til å sy var du(Og er du sikkert fortsatt). Det er rart med disse minnene. Når jeg ser på bilder fra unge dager så tenker jeg : “Å, så uskyldig og naiv”. Samtidig følte jeg meg SÅ voksen og fornuftig! Jeg er glad jeg ikke visste hva som lå foran meg av utfordringer….men det har vært mange gleder også! Jeg tror ikke det er så galt å bli litt utslått av gamle minner. Det er vel en del bearbeidelse i det…tenker i alle fall jeg.
Nydelige klær, nydelige “jenter”, både datteren din og du selv <3 Og ja, jeg ser klart og tydelig sårbarheten du hadde i dine unge år. Og at det slår litt tilbake til deg nå, når du "mimrer" litt, det er jo ikke så overraskende. Det er mange minner som sikkert strømmer på.
Godt at du kan gå og trene i alle fall. Jeg går ut på tur når frustrasjon og sånt slår meg ut. Siden jeg ikke kan trene så hardt.
Veldig kjekt å få se disse gamle minnene 🙂 Minner meg om mine egne unge år 🙂
God klem til deg <3
så vakker du er 🙂 og slik en nydelig genser du strikka en gang,og så morsomt att din datter passet den så fint,ja livet er underlig og minner kan sette en helt tilbake,håper du fikk en fin økt på treningsrommet :)) sikkert greit å bli vekket opp fra drømmeverden hi hi
Åååååå, dette var fin lesing og fine bilder av deg og dotter.
annebe: Takk for fin kommentar du er så snill, genseren var fargerik og passa til en del klær den gang med primærfarger. Datteren min har litt mer selvsikkerhet enn jeg hadde da, det er bra :).
Når en ser gamle bilder kan en bli fylt med følelser fra da. I tillegg er det en del følelser inne nå, så det ble kanskje for mye….. Men jeg kom meg vei og fikk trent :))).
God klem til deg, du er fin du 🙂 <3
karidansen: Tror kanskje det var bra at den unge jenta der ikke visste hva som kom i åra hun hadde venta. Da hadde hun blitt slått helt ut. Syinga var nok ikke min sterkeste side, men hadde ganske mye kreativitet og til dels nyskapende den gangen. Symaskina og jeg var egentlig uvenner :))).
Det var vel det vi følte oss; voksen og jeg forsto i hvert fall mye mer da enn nå – trodde jeg :))), greit å huske på når en møter unge – gi de lov til og ha sin tro.
Du er glad for du slapp å vite da du også ja. Vi har vel ikke villa bytta liva våre, for det er vårt og har gitt oss masse; glede, erfaringer, kunnskap og forståelse. Følelser er noe vi må gi plass, selv om ikke alle er like bra. Greit og se på dem å tenke over hvorfor det ble ubehagelig. Livet er egentlig en veldig spennende reise syns jeg.
Eva: Takk Eva, koselig sagt :))). Du ser den ja….vi har vel kanskje noen felles “trekk”. En kan bli sett tilbake til følelser en hadde. Jeg la nok lista mi alt for høyt og alt for strengt. Var ikke mye plass til meg i det opplegget der.
Godt å komme seg ut for trening…..og det må jeg bli mye flinkere til når jeg er hjemme igjen. Her er alt så enkelt. Du er veldig “flink”, men det er sikkert for at du har så stor bevissthet på det.
Nattaklem <3
fruensvilje: kniiis…..takk, koselig sagt. Datteren min er ganske lik meg figurmessig som jeg var – bare litt mer heldig :)).
Det gjorde skikkelig godt å få trena litt, kneet hadde ikke helt takla den rolige tilværelsen – men i morgen blir det litt mer aktivitet:). En kan ikke være for lenge i drømmeverdenene :).
Oldemorbloggen: Så fin ein kommentar, tusen takk :)))).
Jeg ser sårbarheten din, men tenker at er ikke det bra at du var sårbar? Er det ikke da man lever? Hvis ingenting kan såre, så tror jeg ikke man kan lære mye av livet heller… Men at det er ett blivende sted å være sårbar hele tiden, nei, det tror jeg ikke. Så det var nok lurt av deg å gå og trene.
Og du er jammen flink til å sy!! I tillegg til at genseren var kjempefin, og så artig at datteren din prøvde den, og hun er så fin i den, med nymotens blondeshorts 🙂
Jeg heier på deg i innspurten av oppholdet ditt 😀
Ja, livet er en spennende reise… Jeg tror at det er motbakkene som har formet meg mest…gjort meg litt mer ydmyk. Jeg kan fortsatt ha tendenser til å være moraliserende og bedrevitende, men så vet jeg jo at jeg har gjort noen stygge feilskjær sjøl….. så da tar jeg meg fortere inn igjen….. Det er det som kalles “vekst” i et menneskesinn. 😀
Fruemmel: Jo, det har du nok rett i, levd har jeg nok…og lært en god del. Men det var godt å gå og trene…selv om kneet ikke ville være helt med etter denne pausen.
Jeg sydde en gang mye, og greidde det greit nok – men flink til selve håndverket ble jeg nok aldri.
Yngste passer inn i klærne jeg lagde en gang, og det er artig.
Takker for at du heier på meg, den siste uka her er det bare og stå på :)))).
karidansen: Ja, helt enig….en spennende reise :). Og jeg deler helt synet ditt.
Å “vokse” er ikke vondt i etterkant :).
Det var iallfall flotte ungdomsminner og bilder 🙂
-Noen ganger er det litt fint å kjenne på sårbarheten. Bare man ikke blir værende der!
Klem 🙂
helgemamma: Du har rett i det, vi må vel kjenne på at vi har følelser og noen kan være såre. Men vi skal videre til gleden så ofte vi får det til.
Klem 🙂