Orda

Orda ber si eiga vekt. Av tyngde. Dei lette orda. Limet og det som riv sundt. Det som løftar opp til uana høgder, det som fører til å tru og ikkje tru…….

 

“Eg elskar deg” sa han og ho vart sett heilt ut. Han sa det ikkje andlet til andlet. Det kom på telefonen, det kom som ei melding. Ho la telefonen frå seg, paff, puffa han liksom litt bort. Dette var for mykje og ho visste ikkje kva ho skulle svare. Ho tok seg ein runde rundt om i leilegheita. Kva skulle ho svare?

Ord. Orda har ei meining, dei har eit hierarki, ei gradering. Ho var strenge med desse orda. Ho passa på dei. Sa dei ikkje slik i hytt og vær. Orda hadde ein verdi som var viktig å balansere av til det dei skulle fargelegge, det dei skulle formidla, dei riktige, dei orda som passa.

Ho valte tida, den fekk gå, korleis skulle ho svara på dette?

 

Tidlegare hadde ho sagt mykje, gjeve mykje.

“Forelska” hadde ho sagt. “Bry seg om”. Dei hadde dekning. Dei hadde absolutt dekning.

Han hadde svart det same og føydd til “og kanskje meir”.

Og det var ikkje noko anna ho ville enn verta elska.

Kven vil ikkje bli det?

Elska?

Men orda var for store, skoa passa ikkje. Ikkje enno.

 

Men kanskje fram i tid. Det håpa ho, at fram i tid kunne slike ord bera vekta av seg sjølv. Inn i ei framtid ho visste for lite om. Ein gong litt lengre framme. Når dei hadde veksla enno fleire ord, når dei kjende kvarandre betre. Hadde kjent armane enno meir rundt kvarandre. Varmen. At det viste seg at det stemte, at det fortsette å stemme. At det som stemte no også stemte da. Avstemt og finstemt. At dette førte til vakker musikk. I framtida.

 

Det var slikt ein ikkje visst. Ikkje enno.

 

Ho såg bort på mobilen. Det kom ikkje fleire meldingar. Det var bra. Denne som kom blas ho litt over ende. Fekk ho til å spekulere på kva dette var. Dette vart for mykje. Ho kunne ikkje gje det same svaret attende. Skulle ho fortelje om respekt av orda, at det gjekk ikkje å seia noko slikt enno. Ho kunne ikkje vite, men tenk om…….tenk om det var slik han følte det……..

 

Ho tok opp mobilen, og så tasta ho inn “Så vakkert sagt”.



8 kommentarer
    1. Ja, ord kan være vanskelige, vakre, ubetenksomme og litt skremmende noen ganger. Klokt svar var dette. Man kan ikke tvinge fram eller skrive noe bare fordi andre forventer det. Det må komme naturlig. Flott skrevet og vakkert bilde! 🙂

    2. Sterke ord har også sterke meninger. Og sterk effekt. Så jeg skjønner godt at hun ble vippet av pinnen. Men hun fant jammen det rette svaret også. Noe som ikke alltid er en selvfølge 🙂
      Nydelig bilde…jeg likte fargene veldig godt 🙂
      Klem <3

    3. Ja, slutter meg til det natheless og Eva skriver. En skal ikke “Gjengjelde med samme mynt” hvis en ikke er klar for det. Jeg kan ikke huske at jeg har brukt uttrykket : Jeg elsker deg” noen gang. Det er så stort, og det kan så fort gå inflasjon i det. Følelser er flyktige, men man kan jo mene “Jeg elsker deg” akkurat når man sier det….og da er det godt og “sant” nok!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg