Eg tenkjer på deg og saknar deg

Han vart fort noko viktig for henne. Dagane var fargelagt av HAN. Meldingane frå han førte glede med seg. Innhald. Først. Men så starta uroa å gnage…….

 


 

Han var på tur heim. På tur heim til seg sjølv. Så han kom nærare henne, men likevel så alt for langt unna. Ho følte ho kjende det på seg at mila krympa mellom dei.

Så fekk ho meldinga. Meldinga om at han var heime. Ho skunde seg å svara. Kjende ho var så glad over at den lange tida med den store avstanden var over. Den avstanden av kilometer og tid ho tok på seg arbeidet med å ta da dei vart kjende.

Dagen gjekk utan ho høyrde meir, noko ho syntest var naturleg. Han måtte sove etter den lange bilturen. Da dagen etter gjekk og den etter det, utan livsteikn, starta ei uro å gnage. Kva hadde skjedd, låg han der sjuk utan å greie og kontakta nokon…… Eller var han ferdig med henne, sjølv om orda han sende sa noko heilt anna……?

Enn og forelska seg slik…….. Etter eitt møte. Var ho desperat eller var han mannen i hennar liv???

Dei hadde allereie snakka om framtida. Han var flyttbar hadde han sagt. Ho hadde barna, dei gjekk på skule her ho budde.

Den tredje dagen sendte ho ei melding der ho spurte om noko hadde skjedd.

Det kom ikkje noko svar.

Det var da ho vart ein stalker.

 

Barna var hos faren så ho hadde søndagen for seg sjølv. Ho gjekk inn på nett og leita etter HAN. Han hadde fortalt at han ville gjerne finne seg ein kjæraste så han hadde lagt seg inn på eit par nettbaserte datingsider. Ho laga seg profil og gjekk inn. Kjende kvalme over å gjera dette…. Ho hadde gjort det ein gong før, for å sjå kva han skreiv.

Han var borte!

Var det fordi han hadde møtt henne eller for nokon annan……???

Så gjekk ho inn på det ho trudde var facebookprofilen hans, som han hadde sagt han ikkje bruka i nokon stor grad. Den var like tom som tidlegare.

Tida går fort på nett.

Plutseleg kom det inn ein aksept på veneførespurnad.

Frå HAN.

Ho vart varm og kald. Hadde ho kome borti og spurt han om venskap…..så flaut. Han levde i alle fall. Ho slo av heile data’en og gjekk i gong med å leggje saman klede. Barna kom heim om eit par timer og ho måtte få unna seg en del arbeid.

Om kvelden da barna låg, tok ho fram att pc’en. Ho hadde tenkt på alt frå å orsaka seg til å dure i veg med mistankane.

Det ho skreiv til slutt var “er du Pedro frå Spania?”

Svaret kom nokså raskt, at det var han. Og at han trudde ho hadde gløymt han, funne nokon annan, fordi han ikkje hadde høyrd frå henne, ikkje fått svar påmeldingane sine………

Ho kjende kor godt det var at alt var som det skulle igjen. Inni henne. Det kunne nok hende at det kunne skje, at meldingar ikkje kom fram. Og etter at ei venninne som kunne spansk, hadde lest linkane og ein samtale frå ein og same dame som hadde dukka opp på veggen hans på facebook da dei vart vener, kjende ho den god kjensla fekk plass igjen. I tillegg hagla meldingane inn frå han dagen etter, kor han sakna henne.

Dei hadde snakka om å møtast når han var attende i Noreg. Ho hadde ei ferieveke til gode. Så ho hadde snakka med faren til barna om han kunne passa dei den veka. Dei budde såpass nære at det gjekk greitt.

Meldingane kom som før utover veka, om kor han sakna henne og tenkte på henne. Ho sakna også han, men ho sakna noko meir. Ho tenkte språket kunne være ei utfordring for han til å væra verbal. Derfor vart meldingane så einsidige. Da ho ymta frampå om den ferieveka, fekk ho ikkje den ivrige reaksjonen attende som ho hadde venta. Ho forsto han hadde mykje å gjera på jobben, og at han ikkje kunne ta seg fri. Men ho kunne da kome til han, være samen med han når han var ferdig på jobb……

Det var straks ny helg, og ho valte og vente til kvelden med å svara på meldinga han hadde sendt henne om morgonen. Om at han tenkte på henne. Det kom ikkje svar, så han hadde nok lagt seg. Neste dag gjekk også, utan svar. Ho kjende ho vart fylt av uro igjen.

I starten var ho så trygg på dette. På han. Auga og blikket, væremåten hans, alt, hadde gjort henne trygg på han. Men all denne tida med meldingar som ikkje fortalte så mykje meir kven han eigentleg var, hadde gjort noko med tryggheita. Gjort noko med orda frå han, han sa han ville ha henne. Ord ho hadde trudd på, men som hadde mista betyding fordi det berre var ord over månadar. Handlingane var fråverande, ynskje om å leggje konkrete planer var for fråverande. Dette var berre luftslott tenkte ho. Kjente på kjensla av å verta skvisa mellom tryggheita og uroa.

Om kvelden kom det melding. Han skreiv at han hadde lagt frå seg telefonen heime om morgonen. Igjen kjende ho gleda spreidde seg. Han var der likevel.

Men ho måtte finne ut om denne veka. Det måtte passe med jobben. Ho kunne få ta ut ferien om to veker, og det passa også for faren, barna kunne bo hos han.

Ho sendte ei melding, om dei kunne ta ein prat i helga. Ho fekk svar at han skulle arbeide på laurdag, om ikkje så lang dag. Og at jau da, dei kunne ta ein prat – ein dag.

Da kjende ho det. Uroa. Igjen var det den som fylt henne. Og da ho såg han hadde vore på facebook kvelden før, samtidig som han hadde fått ein link igjen frå denne dama. Ei dame som hadde vorte lagt til som ven på nyåret, såg ho, og som hadde sendt linkar jamleg etter det. Da skjøna ho at dette ikkje gjekk. Ho vart så fargelagt av dette, enorm glede og frykteleg nedstemt etter kva ho trudde gjennom eit liv på nett og mobil.

Var det eit slikt liv ho ville ha?

Ho kjende ho var redd sannheita, at han eigentleg tenkte på ei dame i Spania og var redd for å såra henne. Men var ikkje sannheita betre. Likevel…. Og om så var, så fekk ho ta den sorga det ville føre til. Den ville gå over, men å gå slik i det uvisse fortjente ho ikkje sa ho til seg sjølv.

Ho hadde allreie starta og skriva eit brev i hovudet. Ho trong ikkje nokon samtale over telefon. Kanskje ho skulle bruka mail. Det var hennar ord og hennar kjensle ho ville formidla. Formidla det slik at han forsto at han måtte seia sannheita. Sannheita slik ho vart trygg og slapp mistanken. For den hadde han set høgt hadde han sagt, sannheita. Ho ville berre vera trygg, sleppe usikkerheit sjølv om det kunne føre til at ho ikkje hadde nokon å tenke på…….. Det sannsynlege var at ho ville nok overleva det også.

Ho hadde gjort det mange gong før.

18 kommentarer
    1. Veldig flott skrevet 🙂 Når avstanden blir for stor, FØR man kjenner hverandre skikkelig er det like greit å ikke starte det hele… Man blir som du sier FOR fargelagt, og det kan gjøre for mye med selvfølelsen.

    2. frodith: Så fin kommentar :). Avstand er nok ikke noe godt utgangspunkt for det nære nei. Men det finnes nok noen Solveig’er og Per Gynt’er ennå tenker jeg :).

    3. Ja, her ble jeg “Fanget” fra første stund. Veldig gjenkjennende og ikke minst – godt skrevet!. Ikke at jeg har vært med noen spanjol noen gang, men den følelsen av usikkerhet og behovet for bekreftelse…. Opp, ned , opp , ned…….Nei huff…..Dit vil jeg IKKE igjen! Og jeg tror jeg har vokst fra det også! Det handler jo om å finne tryggheten inne i seg sjøl…!

    4. frodith: Ja, hva skjer egentlig…..? Kanskje er han en som ikke er å lite på…eller så er hun så full av usikkerhet at det uansett ikke går. Eller så gir han henne såpass bekreftelse og de lever lykkelige alle sine dager :)…. Den “lykkelige” eller den “ulykkelige” slutt… Men får se, kanskje skriver jeg en fortsettelse og kanskje ikke :))).

    5. karidansen: Takk for kjempefin tilbakemelding :). Jeg blir så glad for slikt :))).Tror kanskje det er lett når en aktiviserer den type følelser, at en setter seg i en situasjon som kan føre til usikkerhet. En er så avhengig av et annet menneske. Men tror at etter en blir eldre takler slikt bedre likevel, fordi en er tryggere på sin egen personen. Men jeg tror jeg kan kjøre “berg og dalbane” livet ut, bare fordi følelsene er såpass sterke alle veier hos meg. Det er bare at jeg ser det har sine fordeler. Jeg tror også du har disse sterke følelsene….slik jeg har tolket tekstene dine….så fri for usikkerhet er ikke lett, men kanskje ikke noe å streve etter heller….

    6. maiken: Så koseleg, takk, jeg syns det er så artig at dere vil lese. Fortsettelsen ja…..nesten som jeg har lyst til å spørre hva tror du eller syns du :)…..

    7. Først fanget det vakre bildet meg, så fanget teksten. Kunne godt tenkt meg en fortsettelse. Livet har sikker noe i vente for denne damen. Ha en finfin dag! 🙂

    8. natheless: Takk for at du syns det :). Får se om jeg lager en fortsettelse…..tenkte litt to varianter, men får se :).
      Har hatt en super dag. Og du må ha en god natt :).

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg