Dette trur eg på. Eg trur det vert bra til slutt. Men du verden kor eg reagerer.
I dag har eg vore hos han igjen. Psykomotorikeren.
Etterpå er eg ikkje til noko. Heilt pumpa, heilt utslått. Og opplevinga av å gjera mykje er ikkje der. I dag sa han det, at han var forsiktig med dei øvingane eg skal utføra.
For det eg gjer er å øva på å sitja på ein stol. Sitja med heile baken på stolen. På sitteknutane kallar han det. Eg skal puste heile tida, noko så enkelt. Men likevel så vanskeleg, for eg stoppar å pusta rett som det er når eg konsentrere meg. Ei godt innøvd handling.
Og det å henga ned baken riktig kan eg ikkje.
Eg svaiar i ryggen, eg står ikkje på heile føtene og eg vrir meg mot venstre når eg står rett. Og rett kan eg ikkje stå, for ikkje står eg på heile føtene, tærne har fri frå golvet. Eg har knekk i knea når eg trur dei er rette. Eg held magen inn og stoppar pusen ved minste utfordring. Eg knyt kjakamusklane, eg svaiar ryggen og kjører brystkassa fram med å bruka ryggmusklane i korsryggen for å få det til. Det er ikkje det minste rart eg har vondt i ryggen seier han. For det er i grunn ryggen eg brukar for å halda meg oppe, korsryggen. Eg har permittert opp til mange muskelgrupper.
Når eg skal til å bevega og få tak i musklane som ikkje er i bruk, blir eg heilt utslått. Og med tanke på at det er dette eg har valt å gjera for å stå i slikt eg må ha stått i, – for å verne meg mot slikt eg følte eg måtte verna meg for……da er desse øvingane for meg skikkeleg tøffe.
Og eg trur, eg trur på dette. Eg trur at gjennom dette kjem eit nytt liv.
For tida har eg nokså sterke reaksjonar, blant anna sterk irritasjon for ting eg oppfattar som uvesentleg. Til vanleg er eg mykje rundarar og godtek forskjellane mellom oss menneske utan å verta irritert. Eg vil tru dette har ein overgong. For det er slitsamt å verta så irritert.
Og eg trur ikkje dette er noko spesielt for meg. Eg trur vi alle lærer oss til mønster av livet vi lever. Så eg tenker det….og seier det; psykomorisk behandling til folket!
Rart hvor mye vi går og knyter oss.. Jeg merker også at jeg går med skuldrene hevet nesten hele tida… Ser meg i speilet og oppdager at jeg kan slippe ned skuldrene…jeg trenger ikke være i beredskap og forsvar, bare jeg sitter på en stol liksom…Men man gjør det uten å tenke…Så jeg skjønner det med at bare det å stå og å sitte er vanskelig nok..
Husker mye av det du sier fra da jeg gikk hos psykomotoriker for en del år siden….Jeg har også tro på dette…. Rart hvordan vi lærer oss til alle mulige uheldige kroppsholdninger for å beskytte oss…og så oppnår vi bare å få masse vondter og spenninger….ikke rart at humøret blir ustabilt når vi begynner å ta tak i det! 🙂
frodith: Ja, det er rart, men ikke så rart likevel. Vi lager beskyttelse. En ting er de musklene vi kjenner vi strammer, men min erfaring er at jeg har sååå mange jeg ikke vet om at jeg strammer.
Men jeg syns det er fryktelig interessant.
karidansen: Nei, det er til å forstå at humøret blir varierende. Spurte i dag om dette, for tror det kan dukke opp mange følelser når beskyttelsen blir forsøkt fjerna. For egentlig er det sikkert mye som kan dukke opp. Jeg føler på kontroll, men jeg forsto han brukte svake øvelser…..og enda føles det såpass sterkt.
dette hørtes velkjent ut ja,vi får håpe og tro att det kommer noe veldig godt utav desse timane til slutt 🙂
fruensvilje: Ja, det håper jeg :).
Jeg er blitt veldig mye rundere med årene, nå synes jeg nesten svakhetene man finner hos andre er det mest sjarmerende.
Så viktig det er å stå riktig på føttene og bruke musklene i kroppen rett. Du skal se du får en ny vår, når alt dette er på plass der det skal igjen! Herlig tegning som virkelig får meg til å tenke selv. Jeg sier til meg selv, rett deg opp jente! Lykke til med fortsettelsen. Det er vel ikke så rart at du blir irritert, kroppen har satt seg i et mønster og den vil nok ikke slippe det uten protest. Jobb på vennen!
Høres veldig krevende ut, men jeg tviler slett ikke på at dette er tingen. Man må jo lide for skjønnheten sies det, og da må man vel lide for å komme inn på rett spor sånn ellers også kan jeg tenke meg.
Du er superflink du…Jeg er full av beundring <3
Klem <3
Siv Svanem: Det er nok den behandlingen som gir meg skarpe kanter. Håper det bare er for en periode.
natheless: Jeg sier jatakk til en ny vår :))))).
Men det er rart med de musklene, jeg skjønner plutselig at jeg strammer muskler jeg ikke har vært klar over.
Nei, jeg tenker også det er naturlig at jeg har et visst trøkk nå. Og ja, jeg skal jobbe….må vel ta en liten økt før jeg legger meg. Klem <3
Eva: Det er krevende, men jeg tror, jeg tror :)))))
Dette er liksom litt vondtgodt.
Takk…..og takk…så fryktelig hyggelig sagt -. Men jeg tror du skal i hvert fall beundre deg sjøl for den jobben du gjør. <3
Har og troen på psykomotoriske øvelser, har prøvd det i et par omganger. Viktig at vi lærer kroppen vår å kjenne, men jammen kan det slippe løs mange følelser nå forsvarsverket blir revet bort. Slitsomt mens det pågår men håper det gjør godt i lengden. Stå på, tillat deg å føle masse… sinne, irritasjon, sorg, glede, ja alt mellom himmel og jord 😀
Inger: Du har også prøvd det også ja. Jeg har visst ikke noe valg med alle disse følelsene :).