Han var sommar, han var leik og glede. Og han var broren hennar på liksom.

 

Det berre sto der. Som om ingen ting hadde skjedd. Og kanskje var det slik, at ingenting hadde skjedd. Ho såg opp i lufta. Det flaug eit par svalar høgt der oppe. Det betydde fint vêr hadde onkel Arne sagt. Onkel Arne som døde i fjor.

Sjøen gjekk knallblå nedanføre bakkane. Ho trudde det var nordavinden som vitja bitande i dag. Den laga sjøen gnistrande blå.

Fjøset.

Der det hadde skjedd.

Rødt.

Den kvite døra inn til mjølkebua var målingsslite.

Ho måtte koma seg inn til mor si. Ho venta nok.

 

“Arna, er det du?” ropa mora med ein gong ho hadde fått opp ytterdøra.

Den sat godt fast, så det var umogleg å lista seg inn. Ho svara mora. De var viktig å ikkje gjera henne redd. Ho sette bøtta med potetene på kjøkenbenken. Henta fram potetskrellaren. Etter og ha tappa bøtta halvfull med vatn og set fram ein kasserolle, den også med vatn i, starta ho å skrella. Ho sat på krakken med ein annan krakk framom seg. Der sto den gule bøtta. På bordet ved sidan av henne hadde ho plassert kasserollen.

På komfyren sto kjøtet å koka. Lufta var fuktig inne på det store kjøkenet. Mora hadde gløymt og sett på vifta. Dei skulle ha kjøttsupe til middag. Ryggen til mora var vendt i mot henne. Ho elta brøddeigen med vante hender. Tante Gerd kom i dag. Ho skulle henta Torbjørn. Han hadde vore hos dei i tre veker. Han var året eldre enn henne. Og dei hadde leika, samstundes hadde han hjelpt faren. Tobjørn budde saman med mor si i byen. Tante Gerd hadde ingen mann. Arna hadde aldri kome på å spurt om kvifor det var slik. Men det var ikkje så lett og spørje om slikt. Og ho visste ikkje korleis mora kom til å reagere. Og etter i går kunne ho aldri spørja om slikt.

Etter alle potetane var skrella og skjert opp gjorde ho det same med gulrøttene og resten av grønsakene.

Faren kom inn saman med Torbjørn. Ho kjende Torbjørn såg bort på seg. Men ho ville ikkje sjå på han. Ho ville kanskje aldri meir sjå på han. Faren skjenka seg ein kopp kaffi. Han slurpa når han drakk.

Mora sa heller ikkje noko.

“Eg køyrer for å henta Gerd” sa faren.

Mora, som var ferdig med brødet, tok av seg forkleet og strauk på dør.

Faren sukka.

Ein høyrde beina til mora for opp loftstrappa og inn på kjøkkenloftet. Soverommet til henne og faren.

“Vil du bli med” spurte faren.

Arna rista berre på hovudet. Aldri om ho ville ikkje sitja i bilen saman med Torbjørn.

 

Frå dei var små hadde dei funne på alle slags artige leikar ho og Torbjørn. Da dei vart gamlare laga dei ein hemmelegheit om at dei var sysken. Han bruka og væra hos dei om somrane og i påska. Arna likte så godt når han kom.

Eller ho hadde likt det.

Mora brukte å verta stille og fåmælt dei vekene han var der. Ho likte han nok ikkje, sjølv om han var ungen til søster hennar. Men ho likte nok ikkje søster si heller. Ho snakka mest ikkje med henne når ho var der for å levere og hente guten sin.

Arna synest ho hadde det fint i den vesle familien sin, men ho sakna onkel Arne. Torbjørn hadde sagt ein gong at ho var bortskjemt. Fordi ho hadde så mange vaksne rundt seg som sto på pinne for seg. Mora hadde sagt det sa han.

I går hadde dei leikt gøym og leit, slik dei ofte bruka. Dei starta å bli mest for store til slik leik. Det var hennar tur til å gøyme seg. Ho hadde sprunge inn på låven og gøymt seg i høystålet. Tobjørn hadde rekna til hundre, han sto utanfor fjøset og rekna høgt. Ho høyrde han kom gåande opp låvebrua. Ho måtte ikkje puste. Han kom bortover mot dit ho låg. Det knasa vislande og raslande da han tok seg fram i høystålet. Og plutseleg hadde ho hendene hans på seg. Han kila, og ho lo så ho heldt på å tissa på seg. Ho fekk kava av seg høy og han ramla ned ved sidan av henne. Ho fekk børsta av seg alt høyet og sette seg opp ved sidan av han.

Etter som dei hadde vorte eldre hadde dei desse stundene der dei kunne snakka om alt mogleg.

Han kika bort på henne, liksom granskande. Så sa han “du er vesle syster mi”.

“Ja visst ” sa ho leande.

“Ja, men du ER det” sa han. “På ordentleg”.

Ho såg på han. Augo hans var heilt alvorsame, utan tull, tøys og leik.

“Kva meiner du” fekk ho fram over tørre lepper.

“Far din er og far min”, sa han.

Ho kjende det som om grunnen under henne svikta. Kva var det han sat her og sa, dette kunne ikkje væra sant. Ho kika på han med bedande, vidopne augo, dette kunne ikkje væra sant. Men han møtte blikket hennar like fast.

“Faren din er også far min”, tok han opp att. “Han var kjærast med mor mi først”.

 

Ho visste mest ikkje korleis ho kom seg på rommet sitt, men ho fann seg att i senga si. Verda hadde ramla heilt sund. Den kvelden gjekk ho ikkje ned og åt kveldsmat. Mora kom opp med ei brødskive og eit glas mjølk. Ho strauk henne over hovudet før ho gjekk ned att.

Og no var dette ikkje til å viske ut. For alt var forandra. Ein leik hadde vorte sannheita, og øydelagt alt. Snart kom tante Gerd. Ho skulle få kjøttsupe. Ho skulle få nysteikt brød. Men Arna kjente ho gledde seg til dei for med bussen neste dag. Ho hadde flytta inn i den tause verda saman med mora.

Ingenting var slik som ho hadde trudd. Det ho hadde delt på leik kunne ikkje delast på ordentleg. Og det som berre hadde vore hennar var ikkje det lengre. Og det forandra alt.