Den fillete boka

I går var det først søndag i advent. Ein dag med lange tradisjonar. Heilt frå eg var lita.

 

Kvelden var komen. Yngste, som ikkje har førelesning i dag, tok ikkje bussen attende i gårkveld. Vi skulle ha adventsstund. Det kan hende dei var med i fjor eller året før det, ho, eller nokon av dei andre. Men stundene frå barndomen er det mange år sidan.

“Så tenner vi eit ljos i kveld…”.

Eg valte å føra denne tradisjonen vidare. Frå min barndom, som ikkje alltid hadde like heldige utfall. For det kunne henda det vart SÅ seriøst at det ikkje gjekk å væra alvorsam. Og mor, som var ei seriøs dame, syntest ikkje tre knisande småjenter var spesielt artig. Da kunne det hende stunda fekk ein brå slutt og songboka vart lukka og lagt på hylla.

Ei slik stund skulle væra koseleg, så om den var så full av forventningar at den av og til slo krøll på seg, tok eg likevel stafettpinnen med meg vidare.

Vi tok fram bøker og leita fram songar. Den første søndagen skulle den ikkje vera heilt overjul. Forventningar og progresjon var viktig. Slik som det var det da eg var lita.

 

I gårkveld tok eg fram den songboka som vart aller mest bruka.

“Den store barnesangboka”.

Den var sunge, beint ut, i filler. Den vart sunge ut av, ikkje berre adventstida, men bortimot kvar kveld frå førstemann var bitteliten og vidare framover i mange år. Det vart lenge i teneste for ei enkel bok.

Eg var glad for at yngste ville væra med på dette stunte og stunda. Og det vart på ingen måte kleint.

Men da barndomens minne vart bretta ut med bladsider med bilete og slik omtrentlege tonar, vart jenta stille –.

Eg såg at dette vart sterkt.

For det var rart å opna fortida slik.

Ho ville gjerne at eg song….

Og alt vart riktig fint, vart og koseleg. Akkurat slik det skulle væra. For av og til er det fint å ta ei reise attende gjennom ei fillete bok. Både for den unge og den eldre.

 

8 kommentarer

Siste innlegg