Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

Jeg fikk spørsmålet fra mi mellomste etter at jeg nevnte fra denne turen for noen dager siden. Tror kanskje ikke jeg forteller så mye fra min egen ungdomstid, for det er nå jeg lever.

 

Dette var min første tur ut i den store verden.

 

Før hadde jeg bare vært i Sverige flere ganger, men det var nesten ikke regnende som utlandet.

 

Jeg hadde begynt på motelinja, som var den folkelige benevnelsen på linja jeg gikk, på Statens håndverk og kunstindustriskole.

Det ble snakk om å dra til Paris under moteuka.

Det endte med at rektoren, en som gikk i klassen over og jeg skulle dra.

Før reisa sydde jeg meg en garderobe som var sterkt inspirert fra magasinet Elle, den gangen var det et fransk magasin. Klærne mankerte noen knapper og andre detaljer, da kofferten ble pakka.

 

Her er kappa jeg sydde til turen omtrentlig 10 år etter.

 

 

Dagen jeg skulle reise kom, jeg dro ut til Fornebu som var flyplassen den gangen, spent var jeg.

 

Billetten hadde kameraten.

Rektoren dro med et anna fly.

Tida gikk og han med billetten dukka ikke opp, jeg fikk vondt i magen av nervøsitet.

Jeg var nok i kontakt med de bak skranken.

Til slutt skulle folk stige ombord i flyet. Og til tross for ingen billett, fikk jeg også gå ombord.

 

Han i klassen over hadde forsovet seg.

 

Fransken jeg hadde tatt var ikke mye til hjelp.

Kameraten og jeg hadde prøvd å lære oss språket.

Men en ting kan jeg fortsatt si, og det er at jeg ikke snakker fransk.

Den gangen førte dette forsøket på snakke fransk til at franskmenn gikk over til engelsk. De var ikke så glad i å snakke engelsk i utgangspunktet.

 

Jeg kom fram til hotellrommet, et hotell ned i en liten gate. Litt mørkt, med høye vinduer og tykke gardiner. Husker rektoren dukka opp på hotellrommet med en mini-flaske med alkohol hun hadde kjøpt på flyet og en bukett blomster.

Fru Strømme var en fryktelig gammel dame, slik jeg så på det. Hvitpudra hud, håret satt opp i en valk og veldig rosa leppestift som hadde krasjlanda på leppene.

Hennes hotell lå på andre siden av byen, så da vi skulle ut neste dag fikk jeg telefon om at hun hadde blitt syk.

Hun skulle hatt noe medisin og spurte om jeg kunne hjelpe henne.

Jeg kom meg til hennes hotell og med å tegne og gestikulerte fikk jeg tak i det hun ville ha.

Turen tilbake til mitt hotell ble ikke bli helt enkel, da taxiene hadde noen begrensninger med å krysse noen grenser i byen. Så det endte med at jeg måtte finne fram i metrosystemet.

Jeg spurte om hjelp og jeg husker jeg fikk noen utfordringer med fransk-marokkanske menn på  metroen.  

 

Vi fikk begge en øka respekt for hverandre etter den turen, rektoren og jeg, hun så nok på meg som et gudsord fra landet og så klarte jeg å svinse rundt i metropolen. 

 

For jeg ble i stor grad overlatt til meg sjøl og syntes det var veldig spennende.

En av dagene dro jeg for å se Pompidou-senteret som hadde en Salvador Dalí utstilling. Surrealismen fascinerte meg.

Men det var lang kø for å komme inn.

Der i køa begynner en å snakke med meg. Han sa han trodde jeg var en av hans studenter.

Han viste seg å være trivelig.

Vi ga opp å komme oss inn i senteret til slutt. Så i stedet synte han meg Paris, det ble vandring, fortausrestauranter og prat.

Da han spurte om jeg ville være med han hjem på ost og kjeks tok jeg sjansen på det.

Tror nok ikke jeg verken da eller nå vil anbefale noen et slikt stunt.

Men jeg ville gjerne oppleve.

 

 

For at innlegget ikke skal bli for langt, kommer neste del i morgen.

Link til fortsettelsen

 

 

 

♥