Hvit lørdag med fettkaffe. Og litt enkle tanker om dag og tid.

 

 

 

Kan starte med å fortelle hva fettkaffe er.

Det er kaffe med fett i. Høres kanskje litt ekkelt ut… Det syntes også jeg.

 

 Jeg lager meg et krus med kaffe, det har jeg i en blender sammen med 1 ss MCT-olje, 1 ss gee smør og 1ss fløte.

Konsistensen/smak blir nesten litt cappuccino.

Og mett er jeg i timer etter dette.

 

Jeg er i gang med å spise masse fett. Helt imot kostholdsråd gjennom en mannsalder og mer enn det.

Nå har gått ned omtrentlig fire kilo på omtrentlig en måned. Ett av måla mine er å gå ned, men faktisk har det ikke vært hovefokuset. Det er å se hvordan kroppen min reagerer på omlegginga.

Virker dette greit, tenker jeg å gå inn for mer organisert forhold til keto-diett etter jul. Dvs. at matrådene bortimot er snudd. Mest fett , mindre protein og minst karbohydrater.

Nå har jeg flere ganger skeia ut både med søtt og mel.

Men hittil vil jeg si at dette kostholdet fører til veldig stabilt blodsukkernivå og god metthetsfølelse. Lenge.

Det var mat.

 

I går var det føtter.

-Og forsering av føre.

Mor bruker gjevnlig å gå til fotbehandler, nå har hun ønsket å komme seg i vei en liten stund. Hun har vært redd for at det skulle komme snø.

Foreldra mine bor øverst i et boligfelt, men bratt stigning og svinger. Så har du ikke bil med firhjulstrekk kommer du ikke alltid opp.

Jeg har også en plan om å unne meg den type behandling et par ganger om året. Nå var det visst den plana gått noe ad undas, da behandleren mente jeg ikke hadde vært hos henne siden våren for over året siden.

Tid går så fort.

 

I går hadde vi time.

Og da kom også snøen lavende ned, eller mer som et vått teppe over tilværelsen.

Så om noe av målsettingen min er ikke å stresse, følte jeg at stressnivået mitt var ganske så høyt.

For kom jeg meg ikke opp, måtte jeg stoppe og hente mor for å forsere, kanskje glatt underlag i bratta…

Tankene hvordan dette kunne gå var mange nok.

 

Men heldigvis var snølaget tynt, brøyter hadde vært der og jeg kom meg fram til døra deres i rimelig tid sjøl om føret etter veien var slush.

Såpass at det var igjen mye tid da vi kom fram til behandleren. Hun var i tillegg forsinka, noe hun beklaga.

Det var ren nytelse å sitte der med masse god tid og strikke, mens vi venta på vår tur.

Hun bruker alltid å komme med en kopp kaffe og kjeks. I går lot jeg kjeksa ligge igjen. Og etter behandling kunne både mor og jeg flyve ut i verden igjen.

Det er utrulig godt å få behandling, negler, tykk hud, alt blir fila og man går ut på friske, gode føtter.

 

Etter dette ble det innkjøp av mat på mor, og etter noen timer borte kom vi oss heldigvis helt opp til huset igjen. Da var jeg ganske så sulten, etter at dagen i går startet som i dag.

Med fettkaffe.

Jeg ville verken ha lefse eller wienerbrød, men ordna meg avocado, tomat, roastbiff og remulade. Det smakte fortreffelig.

Nesten så jeg vurderte om jeg skulle la være å lage meg mer mat da jeg enda senere var hjemme. Men lagde meg “spaghetti” av squash, sammen med løk, fløte, ost, erter og laks. Det smakte absolutt godt.

Og ute herja været, fuglemateren ramla i vind og sludd.

Inne satt jeg med deilige føtter på en skammel, under pledd, mens det brann på ovnen, og strikka.

Helt ok slikt.

En ny dag hadde blitt en gammel og brukt dag.

 

Og i dag er det lørdag.

Snar må jeg ut av døra for å få inn mer ved før mørket igjen omhyller oss. -Sikkert måkke snø også. Og så er jeg bedt på kaffe. Helt vanlig kaffe, det holder med en slik kopp som allerede omtalt, om dagen.

 

Riktig fin lørdagsettermiddag <3.

 

 

 

 

Friuka mi flagrer gjennom tilværelsen. Og jeg gjør absolutt ingen ting. Nesten.

 

 

Så rart egentlig. At tid bare går, uten plikt og prakk. For jeg har bestemt meg for at det er slutt med slikt.

Nesten.

Helt av kan vel ikke et tankemønster skrus.

Jeg kjenner etter balansen i livet. Den er der og den er der ikke.

Vil si det er en spennende leiteprosess. Og jeg skjønner at dette blir jeg aldri utlært i.

 

Plana er å kjøpe meg en fin bok. I den skal jeg skrive alt. Alt som jeg mener er viktig å skrive ned.

Nesten.

 

Når jeg legger opp til å kjenne etter, lytte, lese og høre – det som kan høre med, kjenner jeg at jeg er usigelig sliten. Så da får jeg lov til det. Jeg bare aksepterer.

Nesten.

 

Det er torsdag.

 

Det å hente ved føles som en lang og strabasiøs tur.

I morges fikk jeg plastavfall ned til veien. Det var så glatt at plutselig lå jeg der. Med nasen ned i et tynt lag med snø. Som var dryssa oppå isen. Like hel, bare maroder nå i etterkant.

 

I natt tror jeg omlegging av matvaner førte til durabel hodepine.

 

Verken å falle eller ha vondt i hodet er et ønske.

 

Likevel er jeg glad.

 

For jeg tror jeg er i gang med noe som er på høy tid. Framover er jeg i testfase.

Det er mat.

Det er tanker.

Det er omlegginger.

Jeg gjør meg kjent-.

Med både nye og gamle tanker. Jeg hører på hvordan kroppen min responderer på alt.

Nesten.

 

Tidligere tanker har fått mer tyngde. Litt mer kunnskap bak seg. Og jeg setter så pris på det jeg finner. 

 

Og det aller viktigste, jeg presser ikke på med planer og oppskrifter. Jeg prøver bare å kjenne etter hvordan det er å være inni meg. For der skal det være bra å være.

 

Så nå om dagen jobber jeg for å finne fram den videre veien.

Akkurat det har jeg gjort lenge. Men det føles åpnere og flatere enn på lenge.

Veien jeg går.

Uten at jeg har noen form før løsning.

 

For å være litt konkret, handler det likevel om noen konkrete handlinger:

• Kosthold med lite karbohydrater og mye fett.
• Ikke stress.
• Gi meg sjøl plass.
• Tankemønster.
• Periodisk fasting.
• Fornya fokus på olje.
• Økning i kunnskapsnivå.
• Ta større ansvar.
• Økologisk og bevissthet på produkt.
• Og ikke minst, økning i bevegelse.

Akkurat nå er bevegelse litt vanskelig, for kroppen er ikke helt til bruk. Jeg har tatt bort noe medisin, for jeg vil se resultatet. Så da får jeg bare finne meg i det.

Ikke sikkert dette går, men jeg har trua.

Så til tross for flatt batteri akkurat nå, skal det bli bedre

Tenker jeg.

 

Og det er ikke bare nesten.

 

Håper du husker på å gi deg god plass i ditt eget liv.

Klem <3.

 

 

 

 

 

 

Ja da, jeg vet det. Halve dagen er gått. Og noe av dagen er begynt.

 

 

Slik som at dyra har fått mat; både katten, fuglene…men ikke hunden, det er sant. Han har fått tabletten sin og må vente med maten.

Jeg har tent opp i ovnen, kokt vann, tatt ut av oppvaskmaskina.

Så se det, dagen har begynt.

 

Yngste og jeg ble hengende fast i skjermen i gårkveld, det ble natt. Og når vi begynte en ny episode sa jeg, dette må være den siste. Da den var ferdig, sa jeg….ok, vi tar en til.

Ung og fri.

Hun er ung og begge har fri.

I kveld skal vi se resten.

Da skal vi også ha hatt besøk av montør som har montert ny turner, så da skal vi også kunne se tv.

Det er mange uker siden jeg kunne slå på tv’n. Men å se ting på data er helt greit det også. Får med seg noen nyheter og et og annet program på nrk.

 

Har også vindusvaskeplaner. Det er mildt, så bør gjøre det i dag. Kaldere senere i uka. Med vinduene følger også gardiner som må strykes og henges opp. Har hatt gardinfritt siden sommer, men nå kan det være godt å pakke seg inn.

 

Etter montøren er ferdig med sitt, blir det et besøk hos foreldra mine. Handla et par ting for de på lørdag, så det må de få levert. Far ville ha en askstøvsuger, den var det motor i – så blir spennende å se effekten av den.

Og ellers er planen å lage en smultringdeig også, vaske noen klær….og da tror jeg dagen har gått helt. Så da blir det resten av serien ut i de små timer.

Hva serien heter……var noe med kjærlighet, og så er den skikkelig ekkel. Yngste syns det er noe av det verste hun har sett. Alle foreldre burde sett denne, var en av hennes kommentar.

Så slik er denne dagen tenkt brukt.

Fri en hel uke til ende, ferie heter det visst.

Starta dagen med å gå igjennom jobbemailene, men det skal jeg slutte med.

For jeg er fri til å sitte oppe halve natta og se på serier.

I morgen reiser yngst og jeg skal sette inn julegiret, er plana.

 

Har du kommet langt i forberedelsene dine for jula foran?

 

 

 

En måned igjen. Denne tida. En ny jul står foran i køa.

 

 

Jeg tok ned eska med oppskrifter. Full av tradisjon og minner. Utklipte og noterte oppskrifter for hele året.

Nederst i eska ligger oppskrifter til julemat. Lagd gjennom flere tiår.

 

– Smultringer, sier yngste, som er hjemme noen dager.

 

Jeg legger ut oppskrifter. Slik jeg bruker.

Mel og sukker.

Jeg får lage noen kjekser.

Ta fram melet og sukkeret. Kanskje lage noen uten også. Men jeg vil bare ha dette i juledagene. Etter jul er det slutt på hvitt mel og sukker.

 

Hvem blir vi i år?

Ikke helt landa de planene.

 

En ting blir ganske annerledes i år, mor og far. Far er for skrøpelig til å overnatte, slik vi har hatt det i mange år. Usikkert hvordan vi skal gjøre dette. Skal de hit for så å sendes hjem med taxi inn i julenatta…

Vet ikke om det er noen god løsning.

Skal vi dit og i så fall hele kvelden…

 

Det er noen spørsmål som må få svar.

 

Alle tre barna mine kommer sannsynligvis hjem. Og kjæresten til den ene.

Kanskje…

Men så blir muligens en far sittende alene. Jeg har sagt at han kan bli med.

Mine barns far kommer hit i år, etter pause i fjor. Det ble også snakka om en kamerat til ett av barna, kanskje vi skulle høre om han  ville komme.

Fordi jula ikke god for alle.

Litt alternativ jul.

Jeg er ikke så opptatt av fastspikra tradisjon og den nærmeste familie. Sjøl om jeg drar fram de samme oppskriftene.

 

Søster mi og datter hennes, kommer de…

 

Det er som sagt noen planer som ikke er landa en måned før juleaften.

Vi kan bli alt fra fire til tolv rundt bordet julekvelden. Sannsynlig blir vi et sted i mellom.

 

Har du julekvelden din bestemt en måned før kvelden?

 

 

 

 

 

 

 

Hvit og tom var morgenen, for akkurat tretti år siden på dagen i dag.

 

 

 

Snøen som hadde kommet om natta var så riktig.

Det lukta hvitt.

Og det var så uendelig tomt.

 

Hvitt og tomt.

 

Redselen var over, det verst hadde skjedd.

Det var ikke mer å være redd for. At det skulle skje en gang til var vi forskåna fra å vite da.

Fysisk forsto jeg hva som hadde skjedd, følelsesmessig gikk det ikke an å forstå.

 

Sorga.

 

Den var naken og gedigen.

 

Om vi ville ha begravelse…

 

Et nesten umulig spørsmål å svare på.

Hvordan greie å velge riktig for framtida.

 

Å dvele ved en begravelse føltes uutholdelig.

 

Vi valgte fellesgrav.

Den lille var så liten. 

 

I går føltes det så riktig å dra til minnelunden.

Det er ikke mange ganger vi har vært der opp i gjennom åra.

For slik ble livet.

Og valget som ble tatt da viste seg riktig.

For oss.

 

 

Jentene var også med i går.

Vi ville tenne lys.

Være der -.

 

 

I dag vet jeg hvordan sorga er.

Vet også at den ikke vil være enorm og gedigen, men at den bare blir et arr.

Vi fikk være i sorga så lenge det var naturlig. Og jeg hasta for å komme videre.

Videre-.

 

Nå er det gått tredve år -.

 

 

 

 

Og etter hvert kom det tre levende barn.

Men jeg vet det ikke er en selvfølge.

Vi var heldige.

 

Og jeg er fryktelig takknemlig. 

 

 

 

 

Sen middag og sen kveld. I morgen har jeg fri og skal noe helt spesielt.

 

 

 

I kveld kom jeg hjem, gikk inn på bloggen og så ingen hadde kommentert på det siste innlegget mitt.

 

Det er da en begynner å spekulere hva en gjør her.

 

Jeg kan så klart ikke angripe noen, for dette er et fritt valg både å lese og kommentere.

Men når jeg skriver så uinteressant at ingen gidder å kommenter, hva er vitsen da liksom.

 

Ikke har jeg Google Analytics innlagt heller, så jeg aner ikke om jeg bare skriver for meg sjøl.

For så vidt greit, men da kan jeg også legge det jeg skriver inn i et dokument – behøver ikke legge ut ting på nettet for meg sjøl.

 

Slik gikk tankene mine, da jeg plutselig oppdager og ha fått en kommentar på innlegget mitt fra i går.

Søte, fantastisk skriveføre karidansen hadde kommentert. Jeg ble så glad at jeg kunne gitt henne en klem.

 

Så da blogger jeg trøstig videre, jeg fikk EN kommentar i går og er lykkelig.

 

 

OK, jeg er nok ikke den mest spennende bloggeren i skuffen…

Jeg orker ikke en gang prøve på å gjøre meg spennende, ikke blogger jeg jevnlig eller svarer jevnlig hos andre. Ikke prøver jeg å finne spektakulære overskrifter og innlegg. Bruker nesten aldri være med på konkurranser eller opptrer i noen heiagjeng. Jeg er liksom bare full av hverdag, naturbilder og skriveri om meg sjøl.

Meg sjøl, akkurat som jeg tror det er nok…  

 

Ja, og så skriver jeg om helse inn i mellom….men det er også meg det handler om.

Meg, meg, meg, og noen ganger litt annet…

Sukk…

 

 

 

 

Som i starten var grunnen til at jeg startet med dette. For å gå over til å skrive mer seriøst.

 

Blogginga.

For ganske mange år siden.

 

 

Akkurat nå er jeg gått inn i en ganske kraftig prossess, det skjer mange ting. Det har vært en positiv utvikling egentlig i flere år.

Om tanker rundt helse.

 

Nå virker det som det ekspanderer.

I dag fant jeg en blogg om kvinnekraft og ble så lykkelig at jeg fikk lyst til å hoppe opp og ned.

Jeg skriver ikke mer om dette nå, men sannsynlig vil jeg komme tilbake til temaet.

 

Det som skjer i det virkelig liv er at jeg har begynt å bli tydeligere, både for meg sjøl og andre.

Det er liksom det ramler verktøy ned i verden min, til bruk.

Også at ting som har vært viktig tidligere dukker opp igjen, som fra et tåkehav.

 

I morgen skal jeg gå 30 år tilbake i livet mitt.

Jeg tenker å skrive om det.

Om jeg orker.

Det er bare så rart at dette dukker opp nå, ikke for ti år siden eller tyve.

 

Men nå kom det -.

 

Jeg kaster fram en påstand, som føles veldig riktig, at det var her helsa ramla utenfor for ordentlig.

Leddgikta, eller nå hvilket navn en setter på det som ikke virker som det skal.

 

Fikk diagnostisert fibromyalgi omtrentlig tyve år tilbake i tid.

Da gråt jeg, fordi noen endelig trodde på det jeg fortalte.

Senere sa jeg diagnosen opp.

Jeg har ikke bruk for en enda diagnose, jeg vil bare fungere.

 

Jeg vil ikke ta tabletter eller være syk.

Jeg vil IKKE!

 

Og jeg tror det kan gå an å fungere uten en diagnose, uten en tablett…..og dette har jeg tenkt å finne ut av.

Og tror på!

 

I dette arbeidet tror jeg dagen i morgen er viktig.

Viktig for å gå tilbake for å gå framover. 

 

Skjønner du, er du med på slike tanker?

Kanskje har du erfaringer fra at hendelser i fortiden og helsen din henger sammen?

 

 

 

 

 

Sen kveld og en lørdag er snart over. En dag med mye og ingenting. Slik de fleste dager er fletta sammen.

 

 

For dagen sto opp med sol på.

Ikke på meg, men på andre sida, Og fjella der.

 

Da jeg skulle ut på min sedvanlige runde, tenkte jeg at i dag passa det å ta med fotoapparatet. Det var bare det at brikken ikke sto i.

-Ikke var den i data’n

Og ja da, jeg har leita.

Jeg har også tatt både en og to samtaler med meg sjøl om hvor dumt det er å ikke legge ting på plass.

Men hva hjelper det.

 

Den er borte, borte…borte…

Ellers hadde dagen et noe uoversiktlig program.

Skulle jeg kjøre med bunaden i møte med døtrene, som skal være fadder i morgen, eller skulle jeg kjøpe den siste billetten for å dra på revy, skulle jeg gå på en lang tur eller besøka foreldra mine.

 

Etter litt slik fram og tilbake ble det ikke noe av dette.

Men jeg fikk bedt den ene søsteren min på kaffe, vaska opp til flere rom i huset, vaska mange maskiner med klær og hengt  opp ute. Jeg har spist god mat, snakka litt i telefon, sett tv og hatt en bilfri dag.

Tenkte det var på tide.

Og i går greidde jeg faktisk vaske bilen, så nå syns bilskiltene igjen.

 

 

God helg til deg som besøker bloggen min <3.

 

 

 

 

Helse med krøll. Og ta saken i egne hender. Der det går.Og helheten i ALT.

 

 

Jeg bruker en del tid på å høre på podcaster og å lese informasjon som skal føre til mer ballanse.

Ganske sjølsentrerte saker, på en måte.

 

Har hørt en del på en podcast som heter Webpsykologen. Som Sondre Risholm Liverød, han  du møter i podcasten,  sier: for fagfolk og folk flest.

Nå er jeg interessert i psykologi, samspillet mellom mennesker og hva som er synlig og hva er bakenforeliggende. Her får jeg innspill både i eget mønster og til å skjønne sammenhenger, og noen av mine tenkte tanker blir  bekrefta.

En annen podkast jeg nettopp fant  heter Lekent liv me Lilalife og handler om livsstil. Forskningsresultat og folk som deltar i samtaler og fagfolk innen temaene det blir snakket om. Her er det den fysiske helsen som er i fokus.

 

I tillegg er jeg gang med å teste ut keto-dietten. Folk jeg kjenner har ført meg inn i denne  teorien.

I tillegg er jeg nesten helt tilbake til periodisk faste, med et spisevindu mellom kl. 12-20.

 

Og som jeg har skrevet tidligere, dette handler mer om helsen min enn vekten. Men vekten er så klart også helse.

 

Om morgenen, etter noen glass vann, drikker jeg en kopp kaffe med en teskje smør i. Jeg skal også ha i litt olje, MTC-olje. Dette gir metthetsfølelse og energi utover i noen timer.

Karbohydratinntaket har krympet til et minimum. Sukker og hvitt mel, faktisk alt mel, er for tiden borte fra kostholdet. Bare for både å se og kjenne hva dette fører til. Har litt mer inntak av protein, men hovedinntaket skal komme fra fett. Fettet skal smelte fettet som er i kroppen. Går ikke inn i teorien, hvordan dette skjer.

Men så klart vil det ikke funke på vekta om ikke kalori-inntaket er mindre enn det som blir forbrukt.

Jeg vil se om jeg får mer energi, blir lettere og ikke minst, får bort problema med ledd. Jeg må innrømme at jeg har en vill, våt drøm om å kunne legge bort det jeg pakker inn i kroppen av medisin. Kjenner den ikke er god for kroppen, den får bukt med noe av leddsmertene, men kroppen som helhet lider.

Så jeg forsker på meg sjøl.

Reaksjonene.

Følelsene.

Det er faktisk mitt ansvar og få til et best mulig liv.

Om dette fører fram, nja, det vites ikke.

Men må.

Må prøve.

Akkurat nå er jeg motivert. Veldig.

Men vil jeg gomle i meg en sjokolade, ja, ja, mener jeg det er så viktig – så får jeg bare gjøre det. For dette er ikke noe manisk opplegg for meg.

 

Som en bieffekt av dette legene skriver ut til meg, var jeg å målte bentettheten i går.

Bentettheten!!!

Nå var jeg helt sikker på at den var super. Grunnen er at jeg har fått i meg såpass mye kortison. Jeg syns ikke slikt er bra, ta noe som kan gå ut over noe annet.

Fikk svar i dag, ryggen har noe nedsatt tetthet…ellers alt fint.

 

Det blir en evig rundans i en nedadgående spiral.

 

Det er mye mat jeg kan klare meg uten, om det viser seg at helsen blir bedre ved å unngå den.

Det som er litt morsomt er at store butikker har krympet, for det er så mye som ikke er aktuelt å ha i handlekorga. All halvfabrikata. Det kan skje at et slikt produkt havner i kurva – men det er sjeldent. Buljong feks. kjøper jeg, eller fond.

Det siste jeg  har kommet over på matfronten er en landsdekkende organisering som kaller seg for Rekoringen. Der får en kjøpt matvarer uten mellomledd. Det er produsent som selger. Jeg vet litt lite om dette foreløpig.

 

Og til slutt har vi det vi bruker av toalettartikler. Hva vi kjøper av toalettartikler. Der kan en også gjøre tiltak.

Fordi jeg er ikke alene i verden kan jeg gjøre valg som ikke gjør ting verre.

Tenker jeg. Leser innholdsdeklarasjonen både på produkt og klær. Fordi klær også kan ha microplast som ved vask sendes ut i næringskjeden. Ikke bra verken for balanse eller helhet. Er du interessert kan du sjekke denne linken.

 

Kjøpte også et par oljer og en base i går, til massasje, til å smøre seg inn med.

Aromaterapi og det naturlige livet er noe jeg har vært opptatt av i flere i tiår. Har flere bøker om temaet.

Og å leve i balanse, med seg sjøl, med de i rundt med dyr og natur. Viktige faktorer for et godt liv.

Tror jeg.

 

 

Ha en nydelig torsdag <3.

 

 

 

 

 

 

Dagen har vært perfekt. Intet mindre. Den har hatt ups and downs. Men jeg har ridd dagen, tvers i gjennom.

 

Det er ikke det at noe fantastisk har skjedd.

Jeg har vært både glad, irritert, sint, ja til og med syntes noe var morsomt. Dro nok litt på smilebåndet i løpet av dagen.

 

Men dagen har vært et bilde på den ideelle dag.

Mens jeg skriver akkurat dette, tenker jeg at; burde nok gjort både det og det annerledes for å kalle dagen slik. Den tanken kaster jeg over skuldra. Langt over skuldra.

Jo, da – jeg sov for lenge. Men jeg hadde nok behov.

Jeg kom meg ut på en liten gåtur, fikk gjort yogaen; solhilsen, da jeg var inne igjen.

 

Dusjet og drukket en kopp kaffe med smør.

Du las riktig, jeg skrev smør. Dette kan jeg skrive mer om siden.

Og så har jeg vært fryktelig sint, slik at jeg nesten ikke visst hva jeg skulle gjøre, så sint ble jeg.

For en kan oppleve ting som føles sterkt uriktig i løpet av en dag, men jeg har bearbeidd tankene og tenkt hvordan jeg skal angripe det.

I neste omgang.

Skilt det personlige og det profesjonelle.

 

Jeg har bestemt meg for ikke å reise til Oslo.

Trist.

Ja, absolutt tris.

Jeg gledde meg så til turen, både besøkene innom alle stedene og det sosiale.

Skulle også være privat, bevilge meg ekstra tid, besøke en gammel venninne.

Men å løpe gjennom et strengt program over flere dager har nok kosta meg for mye. Så i dag sa jeg fra, at jeg ikke ble med.

 

For jeg jobber med å ta hensyn til meg sjøl.

Til å ikke strekke så mye, til å kjenne etter hva som er det mest riktige å gjøre.

 

Da jeg kom hjem fra jobb, satte jeg middagen i ovnen, tok på meg gode klær og refleksvest. Boffen fikk på seg selen. Og så vandret vi ut i et opplyst mørke, månen hang der som en kule.

Snart full.

Og lufta var mange minus.

Så hjem til ferdig mat og tv.

Dvs. data.

Tv’n har ferie.

 

I helga hadde jeg sønnen hjemme, og han tok affære.

-Med selskapet som sender meg signal gjennom tv-ruta, signal jeg ikke har hatt på flere uker.

Nå blir det både ny tuner og installatør.

Helt greit å leke gammel mor som sønn ordner opp for.

Jeg var veldig glad for at han tok den telefonen.

 

Derfor sitter jeg med en liten skjerm på fanget, slik at noe får jeg med fra nrk.

Ellers går det i podkaster og Spotify om dagen. Jeg styrer det jeg vil ha inn gjennom ørene og øynene sjøl.

 

Jobber med å ta hensyn til mine egne behov, gi meg bedre plass og målet er å fungere bedre.

Yte mere.

Høres kanskje paradoksalt ut.

 

Men tror på denne veien.

 

 

 

 

 

 

Dagen var kald og den var i skyggeland. Sola skein på andre landskap. Og så måtte jeg–.

 

 

Jeg måtte ha sol.

For sola har forlatt mine vinduer.

Hadde glemt det var så tidlig.

 

Først i februar vil den treffe vegger og golv i min stue på nytt.

Sola skein på fjellet på andre sida.

 

Og før den forsvann ned bak fjella, fant jeg veien.

Ut!

Boff og jeg parkerte og verden var bare vakker.

 

 

Og jeg så for meg hvor veien skulle gå. Vi skulle opp, opp for å springe på rankene.

Var plana.

Sola beit i øynene.

Lav og intens fargela den skogen.

Stråa strakk seg i lyset, som den siste dans. Før kulda ville avslutta deres eksistens.

Det var bratt, brattere enn hva jeg hadde tenkt.

Trea strekte seg oppover og oppover, og stien ble enda brattere.

Til slutt måtte jeg nesten krype.

Foran meg så jeg at et område med blank is på stien. Det hang et tau til hjelp for å komme seg videre opp.

Da begynte det å bli slik passe risky.

Vi hadde ikke bevega oss så langt av gårde. Parkeringsplassen lå nedenfor.

Så det kom en bil som parkerte og noen valgte å legge turen på andre sida av veien, der naturen var flatere. Det var nok der vi også skulle tatt turen.

Jeg fikk snudd kroppen andre veien, og skjønte at veien ned igjen ble krevende nok.

Det var så bratt at jeg flere steder måtte sette meg på baken for å komme meg nedover. Hadde ikke lyst til å miste balansen og trille ned igjen.

Boffen hadde også litt problemer.

På bildet under kommer det ikke fram hvor bratt det egentlig er. 

Men jeg tror jeg skal vente til neste sommer med å ta den turen for å komme opp på den ranken, som var plana.

Isete bratte stier er ikke det lureste turområdet. 

Vi kom oss velberga ned til parkeringsplassen igjen. Muskulatur hadde fått kjørt seg i bratta, jeg hadde fått sol, det var helt greit å kjøre hjem igjen. 

Og så får jeg glede meg til denne turen neste sommer. Det blir godt, når den er her igjen.

Sommeren!

Men først må vi gjennom denne kalde tida. Som riktig nok har mye fine farger. Sjøl om naturen begynner å bli både fargeløs og hvit.

 

Her er dagens bilde fra omtrentlig det samme området.