Dager blir til år; sommer, høst, vinter, vår. Vi må aldri slutte å leve, leve levende og husk å drømme.
Dager som flyter i gjennom livet.
Dager med glede, dager med kamp.
Det uunngåelige faktum er at år går og eldre blir man-.
Etterhvert er en blitt så gammel som en aldri drømte om. Sjøl om en fortsatt bare er seg sjøl.
Og livet går absolutt sin egne veier, tror egentlig en bestemmer nokså lite.
Men jeg bestemmer når jeg har ferie.
Nå er ferien min straks over for denne gang.
Rundt meg skjer mye jeg ikke bestemmer over.
Ikke kunne jeg reise bort noe særlig, været kunne jeg ikke bestemme – men jeg bestemte meg for å starte litt på nytt. Ha en omstart så og si.
Før ferie la jeg planer om mange turer, mye skriving og et veldig riktig, riktig kosthold.
Så kom ferien.
Jeg ble bare helt passiv, fullstendig, alt tiltak var skikkelig borte.
Blåst vekk.
Og så tok livet over-.
Samtidig med at ferien starta kom mellomste innom, etter en ferietur med sin kjære. Den opprinnelige plana var at de skulle passe hund og jeg ta en tur til Oslo.
Men med både det ene og det andre, ble det best og bare ta alt med ro.
Før de dro videre, ba jeg om en håndsrekning. Flytte ut masse store ting fra melkerommet i fjøset, fjøset som jeg ble eier av for noen år tilbake.
Og grunnen til at dette skulle skje akkurat nå var oppsigelsen av leiligheta nedunder, slik at det skulle være mulig å få tak i ting som leier hadde plassert der.
Under gamle sofaer, senger og diverse, sto flere pappkasser. Litt forskrekka skjønte jeg at det var barneklær og gamle drømmer.
Alt ble tatt med ut.
Gamle drømmer ble lufta, metervis med stoff, og historien om en designer som endte i familieliv og kjøp og tilvirkning av babytøy, kom tydelig til syne.
Stoff ble spredt utover og værmeldingene var perfekte til slikt.
En stund.
Men så begynte det å regne, det regna uten stopp. Det hølja ned.
En dag.
To dager.
Flere dager.
Så fra nå av hadde jeg noe å gjøre. Sjøl om jeg ikke orka å gjøre noe.
Jeg var tilbake i tid, stoff og tanker fra åtti-tallet, babytøy fra nitti-tallet. Og flyttinga hit for 13 år siden. Det ble vasking som den store ferieaktiviteten.
Det føles som disse siste åra var iferd med å rekkes opp. Tiden bukta seg bakover, bakover mot fortiden
To år etter vi flytta hit, skulle mellomste begynne på videregående. Det betyr hybelliv her ute i distriktet. Da ville yngste bli igjen alene med meg. Og i og med det hadde skjedd så mye de siste åra med flytting hit og noen år før det, oppsplitting av familien, anså jeg det riktig og viktig å få inn et nytt familiemedlem. Faktisk hadde jeg ønsket meg hund siden jeg var lita, jeg også.
Like før ferien denne sommeren, kom en bamse inn i familien.
En stor glede for alle.
Boffen var med oss fram til for en uke siden.
Nå er han over.
Noen år etter boffen kom, fikk jeg ordnet opp slik at lillesøsteren min kunne flytte inn i leligheta nedundet. Det skulle bli for en kortere periode, men det ble 9 år. Nå flytter hun ut om en måned.
Jeg føler at livet reverserer.
Nå får jeg nok ikke årene som har gått, tilbake.
Men jeg står igjen med blankere kort for framtida.
I morgen er siste feriedagen.
Jeg står foran en høst med mye nytt. Svært mye ukjent.
Så om jeg ble sittende passivisert, så lot ikke livet det passere.
Om jeg ikke ble enorm sunn, aktiv og skrev mengder av ord, så har det ført til mange endringer likevel.
Nå skal jeg inn i framtida og er spent om jeg kan nærme meg det jeg vil og ønsker, for en må aldri slutte å så.
Så ønsker og håp.
Drømmer.
En må sørge for at livet en lever spirer, gror og blomster – og ja, det vil også visne.
Men en må ikke slutte å så frø for et levende liv!
Og ennå er søsterkattene med, de har vært med mange, mange år.
Nå er de blitt atten og et halvt år.
Så noe er fortsatt stabilt.
♥
