Runde rundt by og dam

 

 

 

 

Slike dager som er fine og som krever sin mann. Heldigvis er jeg kvinne. En av diskusjonene i går.

 

 

 

 

Ikke om jeg var kvinne, men om å være kvinne.

Ved et bord på IKEA har vi en høylytt diskusjon om kjønn, kvinnesyn og benevnelser som er i bruk.

Jentene mine ler av at dette kanskje ikke var rette åsted for den type diskusjon og om søster mi syntes den ble vel frisk…

Hun kom og tok en kopp kaffe sammen med oss på Leangen.

 

 

Før dette hadde mellomste og jeg satt mobil på vekking, jeg hadde nok en time på sykehuset.

Tilstanden var akkurat slik jeg tenkte.

Men tror ingen krise.

 

 

Etter timen og en matbit, for jeg skulle møte fastende, tok vi turen opp til Byåsen. Der yngste jobba med barn og skating.

Vi skulle hente henne med oss, men før hun var ferdig rakk vi en tur rundt Theisendammen.

 

 

Vil gjerne dele bilder både fra gåturen og litt etterpå.

 

 

Først passerer vi ett område for lek, der naturens egne materiale var tatt i bruk.

 

 

Før vi møte en sau med lam.

Slik halvtam.

 

Tydeligvis vant til masser av folk, men likevel på vakt og fant det tryggest og ta med seg sine halvvoksne bort fra oss.

 

 

Så møter vi denne gjengen.

 

 

Da vi går ned til vannkanten kommer de foss-svømmende over dammen, tydeligvis håpa de på noe.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men vi hadde ikke med noe å gi de.

Det skvatra og knatra av lyder rundt oss. Som vi var midt i ville skogen.

 

 

 

Det var vi overhodet ikke, til venstre gikk og sprang folk med køller og golftriller.

Der strakk en golfbane seg både vidt og langt utover.

 

 

 

Vann er så godt.

En kan hvile øynene i speilingene og formene.

 

 

Likevel hviler en trist historie over stedet. Det er ikke så lenge siden en ung gutt drukna her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi dveler litt ved den historien, mellomste forteller hva hun er blitt fortalt. Og jeg sier jeg er redd for de når de bader.

Spesielt her, kanskje.

 

 

 

Vi kan likevel ikke være ved i det triste.

Mellomste finner stener som er fine å sprette bortover.

 

 

Vi er kommet til der demningen er murt opp.

Kikker over kanten og kikker utover byen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er god utsikt ned til havna.

 

 

Må være fint sted å bo her oppe, tenker hun som slapp å bruke regnjakken før helt mot slutten av turen.

 

foto: asbjørg

 

En veldig fin tur, mens vi venta på at yngste skulle bli ferdig.

 

 

Da vi kommer fram til henne, er det fullt av små rosa “andunger” på hjul, samla i grupper. Vi som venter reflekterer over tid mens vi venter.

Det er ikke såååå lenge siden jeg var i denne situasjonen.

Med å hente barn fra aktiviteter.

Nå er jeg her for å henta instruktøren og er blitt bestemora.

Rart!

Ja, nå er jeg ikke blitt bestemor…men altså godt opp i den alderen folk blir det.

 

 

Vi kjører yngste hjem for at hun skal få skifte, før vi kjører opp til det allerede nevnte stedet.

Jeg fant ikke utestoler, som var det egentlige ærendet dit.

Men en rosegeranium, som jeg må berøre nå når jeg går forbi her hjemme.

Den lukter så herlig.

 

 

Før jeg kjørte hjem over fjella, fikk jeg en sterk kopp kaffe hos mellomste.

Det er så godt å være sammen, så lett å utsette avskjeden.

 

foto: asbjørg

 

Jentene var med meg ut da jeg skulle dra.

Der jeg hadde hatt en perfekt lukeparkering.

Men jeg tok heller bilde av jentene, enn parkeringa.

 

 

Vi har ønska at vi bodde nærmere hverandre.

 

Jeg kjørte opp til parallellgata for å komme meg i riktig posisjon. Da hadde jentene løpt til det gatehjørnet og sto der å vinka da jeg passerte.

 

Vi sees ganske snart igjen.

Bare noen dager og det er godt å vite.

 

Turen hjemover gikk fint, etter jeg kom meg forbi en bil som syns det var helt greit å kjøre i 60 der det var 80. Helt i orden å kjøre sakte, men slipp biler forbi i stedet for å lage kø.

 

 

I dag er en ny dag.

En ny dag og den har sol.

 

Jippi!

 

Nå må jeg ut å nyte den.

Riktig fin dag til deg<3.

 

 

 

 

Hjertevarm fargeklatt

 

 

 

Dager med datter, mellomste mi. Siste kvelden i kveld. I morgen reiser hun tilbake til sitt liv.

 

 

 

 

Vi har hatt noen rolige dager, sjøl om vi hadde planer om mye; sætra, bading, maling, hagearbeid…og ingenting av dette vart.

Men vi har gjort andre ting.

I dag skulle vi ete lunsj i sentrum, vi kom tyve minutter før det stengte dit vi tenkte oss. Så vi dro et annet sted, et dystert sted uten smil med slapp mat og gammel løk.

 

En dag var vi ute å handla.

 

– Jeg syns sminke er så artig, sa hun som syntes det.

 

Hun liker å lage karakterer.

 

 

 

Her om kvelden ville hun teste ut sminka..

Jeg spurte om jeg fikk ta bilder, og det fikk jeg.

 

 

 

Jeg fikk også legge ut bildene på bloggen.

 

 

Hun ser på nettet etter inspirasjon.

 

Jeg skjønner hun syns sminke er artig.

Før bruke også jeg sminke, men mindre etter som jeg ble eldre.

Og nå, etter forskjellige reaksjoner i kroppen, har sminke vært noe jeg har latt være.

 

I morgen skal jeg sjekke noe mer av reaksjoner.

Denne kroppen…

 

 

Det har vært grå dager, men fine likevel.

Veldig fint at hun har vært hjemme.

Jeg har også skeia ut med sukker, men nå må jeg tilbake til kostholdet mitt.

 

Slutter innlegget med litt av musikken hennes.

 

 

Takk for fine dager, jenta mi.

 

 

 

 

 

 

 

 

Gullregn og kunst

 

 

I dag har det regna gull over dagen. Øynene har sugd inntrykk, bada i det vakre. En skikkelig innsprøytning.

 

 

 

 

 

For slikt trenger vi.

I dag skulle vi besøke Galleriet ved havet, som ligger akkurat der, ved havet.  

Det var første gang jeg besøkte stedet, men det blir overhodet ikke siste gang. Det var et fantastisk sted.

Da vi kjørte dit passerte vi også kongeskipet som lå ankret opp utenfor, nevner det bare som en kuriositet.

 

Vi gikk inn porten og der åpna en verden av gull seg…

 

 

Det var gullregn over alt. Gullregn som en noe av det fineste jeg vet. 

 

 

Det var utstilling av to kunstnere, Ane Vik Eines med tekstil og Irina Moen  med dukker.

 

Ane er opptatt av å bruke strikk i nye uttrykk og er inspirert av havet. 

 

 

Irinas dukker hadde mange uttrykk og en ble ikke lei av å se på alle utgavene. 

 

 

Etter utstillinga kjøpte vi oss kaffe. Her har vi to utgaver av gudenes verge på benken. Mormor og barnebarnet som deler samme navn.

 

 

Vi måtte også framom orangeriet. Og både mamma’n og datteren kjøpte seg hver sin plante. 

 

 

Vi ble vist forskjellige vekster. Her er en koreansk gran, konglene står oppover.

 

 

Etter en og en halv time gikk turen hjemover, metta av inntrykk og sulten i magen.

 

Vil anbefale Galleriet ved havet på det sterkeste.

 

 

Vi hadde invitert mor på middag, gammeldags laks.

Det vil si laks med nypoteter, agurksalat og rømme til.

Det ble bare gulrøtter som grønnsaker, hadde glemt å kjøpe brokkoli.

Til dessert ble det bær og frukt. 

 

 

Maten gjorde godt i de allerede omtalte sultne magene. 

            

 

En veldig fin måte å bruke en søndag.

 

Nå sitter bare datter og jeg og lar tiden gå inn i natten.

I morgen er en ny dag.

Visst nok med regn, men hva har det å si…

Vi har da ferie.

Og dette var ikke ironi.

 

 

Det er bare godt med fri, sjøl om det regner.

 

 

 

 

 

 

En liten våt tur innom

 

 

 

 

Det er søndagsmorgen, ja kanskje ikke helt morgen lenger. Jeg har blitt gammeldags.

 

 

 

Bildet er tatt av Melissa Wilt fra Pixabay

 

Jeg har vaska kopper.

Slik alt av kopper.

Med kost og skylling.

Glassa først.

 

Og det er godt når det er gjort.

 

Har vært slik en stund.

For oppvaskmaskina svikta meg.

Det begynte med at varmen i maskina ble mindre varm og til slutt ble den kald.

Så oppdaga jeg at jeg fikk litt varme om jeg bytta program til ett jeg ikke hadde brukt.

Men neste gang var det programmet servert med kun kaldt vann det også.

Så til slutt ga jeg opp og lukka oppvaskmaskindøra og tok fram børsta, eller kosten.

 

Heter det oppvaskkost eller oppvaskbørste?

 

Slik har det vært noen uker.

 

Jeg burde ha ringt forhandler og jeg burde gjort så mye.

Men altså, det har jeg ikke gjort.

 

Faktisk er kjøkkenbenkene blitt mer ryddig etter dette, for jeg må ta alt i en operasjon.

Så det er ikke noe som er så galt at det ikke er bra for noe.

 

Detter var en kort rapport fra mitt fort

 

 

 

 

 

Første uke

 

 

 

 

 

Dagen har vært grå fra morgen til kveld. Det er fredagen under skyene.

 

 

foto: asbjørg

 

En arbeidsuke er over, og en ferieuke.

 

Uka har hatt mange ting som måtte gjennomføres. Alt fra museet som åpner denne helga, til helse både slik og sånn, fotbehandling og sankthans.

 

De første dagene var jeg stresset.

Det slapp ikke.

Men jeg tror jeg har landa mer nå.

Og jeg er i overmål tiltaksløs.

 

I går kom mellomste hjem, hun har også ferie.

Hun blir her noen dager.

Det er koselig.

Vi har snakka oss tørr, nesten.

Om mennesker, hvordan tanker, fokuset på oss sjøl og de andre er. Det at vi tror at slik folk møter oss alltid handler om oss sjøl. Når det er så ufattelige mange andre grunner.

Spennende samtale.

 

 

Men til slutt hadde vi såpass behov for det overfladiske, at vi dro på butikk og kjøpte sminke, masker og prøvde klær.

 

Vi kjøpte inn mat og vin. Og blomster.

Masse blomster.

Til å ha i krukker.

Ute.

 

foto: asbjørg

 

Vel hjemme lagde mellomste en vegetabilsk rett, den var nydelig.

Vi har tatt ansiktsmaske, og snakka enda mer.

 

foto: asbjørg

 

 

Om syndrom, båstenkning og det å være menneske.

 

I morgen skal vi handle for mor, dra på galleri og så får mellomste besøk av kjæresten.

 

Det er ferie, sommer og helg.

Og ute synger fuglene hele døgnet.

 

Jeg lakker neglene og blogger mens natta siger på.

 

 

 

 

 

Når valget river deg i fillebiter

 

 

 

Den siste tida har vært slitsom. Hvilke valg hadde jeg og hvilke valg skulle jeg ta?

 

 

Hva  jeg snakker om?

 

Jeg banner nok i kirka og alle andre steder når jeg kommer med mine tvil.

Jeg har i lengre tid ikke forholdt meg -.

For jeg følte jeg ikke visste -.

Håpa det gikk lang tid før spørsmålet kom -.

Om Covid-19-vaksine.

 

Ville jeg bli satt opp til vaksinering som normal eller med underliggende risiko.

 

Jeg har sett folk juble når de fikk innkallelse, sett folk gå i strupen på hverandre for hvem som skulle få først. Hvem skulle få mest.

 

Så får jeg melding, jeg må melde meg inn på Helsenorge.

Tida var kommet til min aldersgruppe med underliggende sykdommer.

 

Jeg gjør ingenting.

Lar humla suse og tida gå.

Så blir jeg ringt opp, vil jeg ikke ta vaksine?

Jeg forteller om mine tvil, samtidig som jeg heller ikke greier å si “nei”.

 

Jeg ble satt opp neste uke, så hadde jeg tid til å tenke meg om.

 

Det var flere grunner til tvilen min.

 

Jeg kan ikke fri meg for at dette er et gedigent verdensomspennende eksperiment.

Nå tenker jeg ikke konspiratorisk, det har jeg ikke nok kunnskap til å vite noe om. Det vil bare være å la følelser råde den ene eller andre veien.

 

Men noe som ble påvirket av følelser er at jeg allerede tar flere sprøyter på grunn av reumatisme. Og de sprøytene reagerer jeg psykisk så negativt på, at jeg må kutte ut å tenke før jeg tar dem.

Til tross for bivirkninger, så fungerer kroppen min på et helt anna nivå med enn uten. Det er de konkrete fakta.

Men følelsene mine syns jeg får nok guffe inn i kroppen, så skal jeg ta enda mer…

 

Jeg er aldri helt og fullt troende til noe, har aldri vært det, jeg har alltid en skeptisk stemme inni meg.

“Tror du det er slik”, sier den.

Så jeg tror alt og jeg tror ingenting.

 

Men så har du fellesskapet.

Få opp flokkimuniteten, få smitten ned slik at de som kan bli veldig syke ikke blir syke.

Dugnaden.

 

Til slutt har du den egoistiske grunnen, kunne bevege seg, kunne reise, kunne leve så fritt som samfunnet vil tillate.

 

I dag var dagen.

Jeg hadde ringt callback på St.Olav, for måtte drøfte dette med noen. Sjøl om jeg visste det var jeg som skulle ta valget mitt.

Dagene gikk uten at jeg ble ringt tilbake.

I dag, en halv time før jeg måtte dra, ble jeg oppringt.

Da hadde jeg bestemt meg.

Telefonen var likevel god å få.

Jeg fikk sagt hvordan jeg hadde det, bare det var godt.

 

En halv time før timen, satt jeg i bilen på veg til å ta min første vaksinedose.

 

Viser det seg at vaksinen har bivirkninger og at vi blir…for eksempel nesehorn, så vil jeg være nesehorn sammen med de andre.

Jeg orker ikke å være den eneste som overlever, jeg er med på dugnaden.

I dag fikk jeg mitt første stikk.

 

Da jeg gikk ut var jeg både letta og glad.

Antakelig for at jeg hadde tatt et valg.

 

 

 

 

Ett bål

 

 

 

Mett så det holdt, ble sanktansaften. Og koselig. Og enkel.

 

 

For enkel ble den.

Vi tente bare talglys.

Vi var liksom gjengen, mor, søsteren min og jeg.

Og vi hadde det trivelig.

Men mat, himmel, jeg ble så mett at det var ille.

Vi starta med fuskerømmegrøt, så var innom butikken først.

Etter å ha plukka med jordbær, møter jeg lillesøster – hun hadde også funnet fram til jordbæra.

 

 

 

Så det skulle også bli dessert, hadde hun bestemt.

Hun skulle konsentrere seg om søtt til kaffeen, egentlig. Hun er veldig glad i det søte.

 

 

Mor skulle ha ansvaret for grøten og jeg for det salte etterpå.

 

 

Så jeg hadde kokt med meg nypotet og lagd eggerøre med gressløk fra hagen.

Men andre ord, det ble et etegilde.

Allerede etter grøten begynte jeg å bli mektig mett.

Til spekemat hadde jeg funnet fram til serranoskinke og fenalår i skiver, pynta med jordbær. Så etter alt dette var det ikke plass til mere.

 

Da mor fikk en telefon og hun fortalte at vi var der, så fikk hun spørsmål om hva vi gjorde på.

Mor sa som sant var, vi sov.

I hvert fall jeg.

Enn å bli så til grader utmatta av å spise.

Senere ble det jordbær med is og lillesøster hadde kjøpt ett stykke napoleonskake til hver, som ingen greidde å spise opp.

gjett, vi feira sankthans med mat.

 

Etter alt dette tok jeg med mor på en kjøretur.

Vi skule se etter om vi så bål.

Og ett så vi, bare ett bål der vi for.

 

Da har vi passert denne markeringa.

Uten at jeg fikk tatt inn planter for tørking, som tenkt.

For tida, den har det travelt med å komme videre. Hele tiden videre.

 

 

 

Midten

 

 

 

Vi er like, sa hun og så på han. Vi er ett, sa han og så på henne.

 

 

 

 

Vi er ett, et helt år.

Jonsok.

Vi møtes på midsommerdagen og til jul, med varme og kalde kyss.

Hver for oss vandrer vi i mellom, du er sensommer, fruktbarhet og fødsel.

Jeg sår og rir videre gjennom året.

Så møtes vi disse to gangene.

 

Nå får vi møtes igjen, til kraften og lyset.

 

Bålene skulle brenne og folket skulle danse.

 

Og de syv sorter samles under hodeputa for å drømme om den utkårede.

 

Til natta skal vi hvile i hverandres armer, før du tar over.

Så møtes vi igjen når året står i frost.

Men det tenker vi ikke på nå.

 

Nå nyter vi midtsommerens fantastiske gaver, der vi yre av blomsterduft kan svinge oss rundt bålet og bare nyte at vi er her og nå.

 

 

 

Navn på andre blogger

 

 

 

For noen dager siden inviterte jeg til å fortelle om navnet du har på bloggen din. I dag kan jeg presenter svara.

 

 

 

 

Det starta med at jeg begynte å tenke på at mitt eget navn kunne virke uforståelig. Så jeg skrev et innlegg, der jeg også inviterte til å fortelle om egne bloggnavn. Litt spent var jeg, kom jeg til å få respons…

Uvant som jeg er til å invitere.

Heldigvis fikk jeg svar.

De vil jeg presentere her.

Jeg er jevnt over nysgjerrig av meg, syns andre mennesker er spennende. Så takk til dere som var så snille å ta utfordringa.

 

Bloggene legges inn alfabetisk, både hva de sjøl skriver og en kommentar fra meg om bloggen:

 

Dedicat

Han forteller at det var tilfeldigheter som brakte han inn i bloggverdenen, uten at han utdyper det nærmere. Han reflekterte over hva han skulle med bloggen og fant ut at han “ville dele” tanker og ord.  Han forteller at ordet dedikere dukka opp i tankene og kom fram til ordet “Dedication”. Det viste seg være opptatt, så da falt valget på “Dedicat”.

For meg er bloggen til Dedicat en solid blogg. Lett språk og godt innhold. Han skriver  jevnlig, om ikke nødvendig daglig. Jeg greier å få med meg innlegga hans og de er en glede av historier, små episoder og innblikk fra stedet han bor. Han har en varhet der man føler mening i mellom linjene. En fin blogg jeg ikke har fulgt så lenge, men glad for at jeg gjør.

 

Dixi Rose

Denne bloggeren har kalt opp bloggen sin etter den ene katten, Dixi Rose. Hun ønsker at bloggen skulle være en del av henne. Hun syntes det var vanskelig å finne bloggnavn.

For min egen del tok det en stund før jeg fant fram til henne, men hun skriver alltid så koselige meldinger. Og til tross for at jeg ikke fant fram til henne, fortsatte hun å kommentere. Så endelig fikk jeg nøsta opp i det og kom inn på en blogg med sjøldisiplin og vlogging. Nært og snilt forteller hun mye om trening og mat. Og ellers deler hun bilder fra nærområder i Trondheim. En snill og velmenende blogg uten å være påtrengende. Ellers er hun glad i musikk og katter. Og nå har jeg funnet henne.

 

Fruensvilje

Hennes navn kommer fra en båt i Danmark. Hun hadde tidligere en blogg som het “Leirabesta”, fordi hun hadde blitt bestemor. Men da sambygdingene fant ut at hun blogga, fikk hun kritikk for dette. Hun ble lei seg for og vurderte å slutte å blogge. Da var det hun så den båten som lå ved en kai i Danmark. Hun kjente på sin egen vilje, og at hun ikke tillot at dem i rundt henne skulle få ødelegge for henne. Derfor sletta hun den bloggen hun hadde og starta på nytt opp som “Fuensvilje”.

Og det er vi nok mange som er glade for, at fruen tok fram viljen sin. Vi må ikke la andre ødelegge for vår glede, når den gleda ikke går ut over noen. Dette er den bloggen jeg har fulgt lengst, faktisk tilbake til hun hadde den gamle bloggen. Ja, jeg har så vidt møtt henne også, så vet hun er en trivelig dame. Og så blir jeg slått ut av effektiviteten hennes. Uansett, med helseplager og sin store familie rundt seg, produserer hun alt fra strikk, mat og et bugnende drivhus. Tror hun har fått utdelt mer tid enn mange av oss andre.

 

Gryende

Navnet kommer fra at hun først kalte bloggen “Gryende tider”, men den ble hetende “Gryende”.

“Gryende” er desidert den siste bloggen jeg har begynt å følge. Rart dette, hvordan en bare hopper over blogger før en plutselig tilfeldig finner ut at denne vil jeg følge. Nå skal det sies at Gry har en stor produksjon av tekst, med flere innlegg om dagen. Så jeg har ikke kapasitet til å få med meg alt. Det sier enda mer om henne, hvilken kapasitet hun har. Hun skriver friskt og har meninger om mye. Og med setninger som er krydra med sideblikk på det hun sjøl skriver.  Under en sylskarp penn og et intellekt som våken er til stede, banker et varm hjerte. Så et veldig hyggelig bekjentskap.

 

 

Happy

Hun het for “Foreignerat50”, men hun fant ut at ingen er evig 50 år. Hun heter Ligaya som betyr happy på engelsk. Derfor ble “Happy” navnet på hennes nye blogg.

Og navnet bærer bloggen godt. Jeg var faktisk innom den gamle bloggen hennes, uten at jeg begynte å følge den. Men det gjør jeg nå, for her er det mye glede, vakre bilder og blomster. Religion står også sterkt for henne, men den stenger ikke de som har et annet livssyn, ute. Det syns jeg er en kunst. Ellers får en innblikk av å bli født i en annen kultur og hennes strev og utfordringer i livet. Det har vær et liv som har kostet mye. For meg er det både en interessant og lærerik blogg å lese. Jeg har tatt meg noen dykk i arkivet, det er å anbefale. Man føler respekt og forstår en del mer av hva en kan sette pris på.

 

 

Maikensnattblogg

Hun forteller at hun ikke heter Maiken, men at hun liker det navnet så godt, faktisk det fineste navnet hun vet om. Det klinger også godt sammen med nattblogg, sier hun, fordi det er da helst hun skriver. Det er om natten hun jobber.

Jeg skal innrømme at jeg trodde hun het Maiken, for det navnet har passa fint. Hun er en vakker dame men hel haug søstre, som naturen har vært rause med utseendet til. Og hun bor på en vakker plass, hun deler bilder og morsomme betrakninger fra livet sitt. Det er humor i svingende. Varme og et levende liv, med en stor familie. Hun er glad i å reise og liker varmen. Jeg blir så glad av å lese bloggen henne, lese om forholdet familien har og det de deler. Hun skriver ikke så ofte, men innlegga hennes er herlige betrakninger som jeg prøver å få med meg.

 

MetteJosteinsdatter

Hun het først “Etdiktomdagen”, men forandra det til “MetteJosteinsdatter”. Før så skreiv hun ett dikt om dagen, med tiden har bloggen blitt mer enn et daglig dikt. Derfor tok hun i bruk sitt seget navn.

Og etter hun har skiftet navn, fant jeg henne. En variert blogger, men veldig mange fine bilder. Hun har ikke så mye tekst, men teksten er tenksomme og gode. Det er en blogg som er lett til tross for at en skjønner det ligger utfordringer bakom. Hun skriver også flere innlegg om dagen. Jeg får ikke med meg alle, for jeg har ikke så mye tid å disponere, eller bare at jeg rett og slett er litt treig. Denne bloggen har likevel blitt en av de bloggene som jeg følger og som en tenker på. For slik er det, menneskene bak bloggene blir mennesker en ønsker alt godt for.

 

Utifriluft

Eier av bloggen “Utifriluft” sier enkelt, navnet ble slik fordi hun har sin beste tid ute i friluft. Og fordi hun elsker å være på tur! Enkelt og greit lissom…

Og her får en store doser med flotte bilder, både nært og oversiktlig. Hun opplever og deler og formidler alt så enkelt og greit. Her er lærdom, nysgjerrighet og mye vakkert. Hun er en tøff dame, med bobilen sin oppsøker hun områder som hun presenterer. Jeg har fulgt bloggen nokså lenge og gleder meg over det jeg ser. Tekstene er tydlige og korte. En blir liksom med på tur i sin egen stue. En blogg å følge og som bære navnet sitt til fulle.

 

 

 

Følger du mange blogger?

 

 

 

Betatt

 

 

I dag så jeg noe så fantastisk nydelig. Jeg ble helt betatt.

 

 

 

 

Dagen er oppbrukt, og jeg skal ikke drøye den ut i de små timer. Været i morgen er meldt med sol.

Men etter å ha stupt inn i dagen og vært på løypen hele dag, er det godt å slappe litt av i våken tilstand, før jeg skal lukke øyelokka.  

 

Dagen har vært innholdsrik.

Faktisk ordnet det seg noe jeg tidligere ga opp, men det handler om jobb.

Og jeg har som sagt ferie.

Men jeg ble glad over hvordan dette jeg hadde gitt opp gikk opp.

Det er så godt når det ordner seg.

 

Ellers kjøpte jeg garn til å strikke oppvaskkluter. Syns det er mye mer koselig med hjemmestrikka, blir artigere å ta oppvasken..

 

 

 

Nå skal jeg slå an en trist streng her.

Siste året har innehold en del tap. Både av mennesker og dyr.

I fjor, da sommeren nesten var blitt høst, var dagene talte for boffen.

Siste tur ble tatt.

 

Like på nyåret gikk de to søstrene, pusekattene som nesten hadde vært sammen med oss i 19 år, bort.

 

Det ble tomt i huset, men samtidig friere.

Nå er det ikke så mye en har kunnet reise i det siste, men jeg kunne holde mor med selskap i mye større grad etter far gikk bort, enn om dyra hadde levd.

 

Og jeg tenker ikke på å anskaffe meg dyr, fordi jeg tenker jeg vil ha denne friheta.

Men i dag kjente jeg at jeg vakla i bestemmelsen.

 

Jeg hilste på en alldeles nydelig katt, en burmeser.

 

Bildet er tatt av ge-hall fra Pixabay

 

Etterpå suste jeg inn på nettet, men de er dyre.

Så det blir ikke aktuelt.

Men helledussen så nydelig den var.

For en vakker katt.

 

Jeg må innrømme at jeg syns det finnes veldig mange fine katter.

Hadde i noen år en perser.

Men jeg syns siamesere også er fine, til og med kattene uten hår, kan jeg se skjønnheten til.

Enn hellig birma med blå øyner og sotete fjes…

Så jeg gikk meg litt vill i drømmeland med katter i dag.

 

 

Om du liker katter, hvilken katt vil du ha hatt?