Sol, regn og en ekstra time

 

 

 

Søndagskveld, en helg som holder på å gå over. En helg med en time ekstra.

 

 

 

Men den gikk fort likevel.

Siste dag i oktober.

De to siste månedene har vær viet helse, sykehus og slikt.

Ingen kriser, bare ekstra omdreininger for å få livet til å gå i hop.

 

De siste ukene har jeg vært i barndomshjemmet.

Eller, det er ikke helt riktig…

Jeg var 17 år da foreldra mine bygde dette huset.

Så slik sett har jeg ikke egentlig bodd her, jeg flytta på hybel da jeg begynte på videregående som sekstenåring.

 

Nå har jeg bodd her i to uker, med en uke hjemme hos meg sjøl inn i mellom.

 

Grunnen til at jeg har bosatt meg her er at jeg ønsker mor frisk, og hun vil friskne mer til hjemme hos seg sjøl.

Så da hun falt tidligere i uka, stuka høyre håndledd og hodet fikk et kraftig slag – og ja, mor er høyrehendt, så det ble vanskelig.

Dermed ble dette enda mer utfordrende.

 

Så valget var enkelt.

Med å sende henne på sykehjem eller la hjemmetjenesten ta over, vil være mer utfordrende for henne.

Og det er greit om hun fortsatt kan fungere i sitt eget hjem etter hvert.

Så her har jeg gått inn i hjelperollen, snakker og lager mat.

 

Gårsdagen var nydelig, men jeg hadde ikke med sko til skogstur. For en skogtur hadde gjort godt. 

 

 

Men med fjorten grader pluss, løp jeg rundt i hagen for å ta bilder.

 

 

Barfot og i nattøy.

Hva naboer måtte tenke er ikke interessant.

 

 

Og så satte jeg meg i bilen for å kjørte hjem.

Bare tenk, stå utenfor sin egen dør…

 

 

Inne var det kaldt og rotete, slik sett ikke videre hyggelig.

Men jeg fikk rydda litt, vanna planter, dusja og pakket en ny bag.

Nå er det fullt mulig å dusje hos mor, men jeg er spesielt glad i mitt eget bad.

 

 

I dag var dagen våt og grå.

Men i værmeldingen sto det om sol.

Og tenk, sola kom.

 

Jeg foreslo en kjøretur i ettermiddag, og mor ble med på forslaget. Da vi kjørte fikk jeg nesten pusteproblemer, for det var så vakkert.

 

 

Jeg måtte ut flere ganger for å fange øyeblikk. Her er det ut mot havet.

Tenk å ha hytte her. Det er mange hytter i området.

 

 

Til slutt måtte jeg gi meg, dette ‘ut og inn av bilen’ opplegget ble nok slitsomt for moren min.

Så ved dette vannet måtte jeg gi meg med fotografering.

 

 

Og så kom vi hjem igjen til mat og tv.

 

Og for meg, for meg er det jobbedag i morgen.

Har snakka både med hjemmetjenesten og lillesøster mi.

Mor får seg opp av stolen, hun skal ha alarmen godt hengt rundt halsen.

Da regner jeg det må gå bra å dra fra henne denne gangen.

Sist fikk jeg telefon fra hjemmetjenesten om at mor hadde falt.

 

Så slik har jeg det om dagen.

 

Og nå er det en ny uke med tidligere mørke kvelder.

Riktig fin uke til deg.

 

 

 

 

I stolen

 

 

Enn det, enn det… Bare sitte helt i ro og være, bare være. Midt i seg sjøl.

 

For jeg er ferdig med dagen.

Ferdig med alt jeg skulle.

På tur i bil, mens det var dag.

Mens sola skein i gult høstløv som flamma i relieff mot mørk bakgrunn.

 

I en pause etter jeg var framme, tok jeg turen ned til sjøen.

 

 

Naturen var så vakker, sjøl om sola var gjemt.


Det begynte å regne.

 

 

Så var den lille pausen over.

Kvelden kom før vi ble ferdige.

Det var mørkt da jeg kjørte tilbake.

 

Og det var fryktelig godt å kunne sette seg i stolen og vite at det neste jeg MÅ, er i morgen kveld.

 

 

 

Uke med fartsbriller

 


Kanskje ikke hele uka, kanskje blir til og med rolig.

 

 

Den starta med tempo.

To møter til eksakt samme tid i går.

Fordelte meg med å delta halvveies  på begge.

Så gikk det slag i slag.

 

Fikk også ringt sykehuset og mor fikk komme hjem.

På søndag hadde jeg kokt kraft til kjøttsuppe, så henta den og kjørte for å være på plass til mor kom.

Jeg skrella grønnsaker, snakka i telefon og tok imot hjemmesykepleien…før taxien kom fra sykehuset.

 

Senere ble det spising og tv, mor var overlykkelig for å være hjemme.

Jeg sovna foran tv’n og symesterskapet.

 

Og jeg føler jeg bare må være her igjen, hos mor.

Hadde ikke samvittighet til å la henne være aleine.

 

I dag er det også to møter, men heldigvis ikke til samme tid.

Forresten, det er et tredje også, kommer jeg på.

Har igjen noe arbeid før to av møtene, noe jeg må ha på plass.

Håper bare alt flyter greit.

 

Blir en lang dag.
Det roer seg nok ned igjen.

Må det.

For nå er jeg litt sliten, sliten slik at jeg mister oversikten.

Må sette opp et regnestykke over realitetene.

Ingen kan trylle.

Sjøl om jeg har likt om det gikk.

 

Og jeg som er en drømmer av dimensjoner, jeg har mistet drømmene mine.

Er ikke sikker på om det er bra.

Eller kanskje er det akkurat det det er…men litt liten plass til å være menneske om dagen.

 

Tror jeg ønsker meg fargestifter og et hav av tid.

 

 

 

 

 

Chilikaffe

 

 

Noen ganger må en prøve å gjenskape smaken av noe som smakte godt.

 

 

 

Første gangen jeg smakte, nøt jeg smaken i fulle drag.

Sener kjørte jeg forbi der de solgte og tenkte på den gode smaken, men dro ikke innom.

 

Neste gang jeg kjøpte en kopp med chilikaffe tenke jeg at dette må da gå an å lage sjøl.

 

Bildet er tatt av nipananlifestyle fra Pixabay

 

Dro innom en butikk for å finne noe som kunne brukes.

Fant en flaske med irish cream som kunne hjelpe fram mot smaken.

I dag miska jeg og triksa noen smaker.

 

  • Kokte kaffe.

Kunne nok hatt en sterkere kaffe.

  • Tok opp i en dæsj irish cream.
  • En mindre dæsj vanilje.
  • En teskje sjokoladepulver med chili.
  • Kokte opp kremfløte, mens jeg piska det til skum.
  • Hadde i litt cayenne pepper.

 

Og det ble bra.

Veldig bra.

Litt for søtt og litt for lite sting.

Så neste gang blir det nok enda bedre.

 

 

Har du smakt kaffe med chili og liker du det?

 

 

 

 

 

En stille kveld

 

 

 

En stille kveld med natchos og øl. Talglys og tv.

 

 

Sønnen min tok ansvaret for maten.

Han er her noen dager.

Jeg fikk forespørsel om utleie av fjøset.

Det måtte ryddes og jeg spurte sønnen om han ville hjelpe, han har fri om dagen.

Nå ble ikke dette noe av, men han kom likevel.

Rydding kan likevel utføres, men det har regna ‘kniver og gafler’, det har blåst ville vinder.

 

I går tok vi ferga til Kristiansund for å besøke mor.

Bilen foran oss sto og hoppa på overfarten.

Sønnen orienterte seg om hvor det var redningsutstyr.

 

 

Mor lyste opp da hun fikk se oss.

Bare det å bli trilla ut av rommet var en opplevelse.

Hun lo litt over at det strømma til med pleiere da vi var der og hun mente det kom av barnebarnet hennes. Og at de var mer oppmerksom på henne etter han hadde vært der.

Vi får håpe det var et utslag av at hun var en stolt mormor.

 

Etter at visitten var over tok vi turen innom en kafe, vi var der sist også. Og bestilte det vi gjorde sist.

Kaffe med chili.

Nydelig.

 

I dag har vi vært og tent lys på far sin grav.

Besøkte lillesøsteren min og handla.

Det er godt å slappe såpass av.

Godt å snakke, være stille og bare være sammen.

 

Vi har en god lørdagskveld.

Det håper jeg du også har?

 

 

 

 

Dårlige erfaringer

 

 

Av og til blir jeg oppgitt. I det siste har det skjedd flere ganger med en bestemt aktør. Helsevesenet.

 

 

 

I kveld ringte jeg til avdelingen mor er lagt inn på. Det er telefontid som du som pårørende kan ringe i. Det tok sin tid før jeg fikk snakke med en sykepleier.

På spørsmålene kunne hun ikke svare, men fikk vite at mor responderte bra på det hun fikk. Og det er så klart bra.

Men fikk ikke vite noe om verdier.

Ellers opplevde jeg nesten en uvilje når jeg etterspurte hvordan dagen hadde gått, jeg ble fortalt at hun ble ivaretatt og at hun ikke hadde tid til å snakke mer med meg etter et par minutter.

Jeg skjønner de kan ha det travelt og at det er derfor de har begrenset telefontiden. Men i den telefontiden syns jeg det er fint å få ordentlig svar.

Opplevelsen min var at jeg var til bry.

 

Da vi kom til akuttmottaket på tirsdagen ble vi veldig fint mottatt og informert. Derfor blir kontrastene store.

 

Før dette, feiltolka fastlegen og mente det var influensa, da hun ikke hadde respondert på antibiotikaen. Det ble ikke tatt tak i smertene hun hadde i siden. Først ved tredje gangs kontakt, etter også og ha kontakta legevakta, ble det bestilt røntgen da jeg fortalte om smertene hun hadde og at allmenntilstanden var dårlig. På spørsmål om ambulanse var det et diffust nei, at ambulanse var ikke nødvendigvis så bra å fraktes i.

 

I tillegg har jeg min egen erfaring med sykehuset som utførte operasjonene på øynene mine nettopp, da de henviste meg til et annet sykehus, da det oppsto problemer.

 

Så akkurat nå har helsevesenet fått et kraftig skudd for baugen.

 

Bildet er tatt av fernando zhiminaicela fra Pixabay

 

Jeg er klar over at det er snakk om forskjellige mennesker, ikke nødvendigvis systemet.

Det er også snakk om for lite ressurser.

 

Og når det gjelder mor er jeg avhengig av å vite hva som skjer, planene som må legges. Mor er en godt voksen dame, 11 år fra 100, det er ikke bare å sende henne hjem før en har en plan.

Mor fortalte at det var snakk om at hun måtte gå på medisin fram til jul, det sa sykepleieren jeg snakka med ingenting om.

Hun sa bare de ivaretok henne godt.

I gårkveld måtte jeg be om at mor fikk mer tepper, fordi hun frøs. Da hun sjøl hadde sagt det, hadde de bare skrudd varmen litt høyre og sagt at det var ingen vinduer oppe, på firemannsrommet hun deler.

 

Jeg håper så klart virkelig hun blir ivaretatt, både når hun er der og at det blir en god plan når hun skrives ut.

Så må vel lite på at det blir det.

Men har vi godtatt det som legesenteret sa til oss, er jeg ikke trygg på hvilken tilstand mor har vært i nå.

 

Lungebetennelse og blodpropp kan fort sette et punktum.

 

 

 

 

Kveldsstund

 

 

En liten kveldsstund. Før dagen er over. 

 

 

Bildet er tatt av Katie Phillips fra Pixabay

 

Sitte her i ro og fred.

Se på flammene i tente talglys.

Vite det en vet, la det flyte forbi.

 

Stillhet i rommet.

Sende noen meldinger.

Veksle noen ord.

Lese litt blogger.

Kunne det-.

 

Alt ordner seg.

Ingenting å bekymre seg for.

Ikke sikkert det ordner seg slik en vil i nå-tid.

Det er så mye en ikke vet.

Så mye en ikke kan vite.

Da må en bare la det ligge.

 

Ingen drømmer og ingen problemer.

Bare stillhet i rommet.

I skinnet fra talglysa.

 

 

 

 

 

Bare helt sykt

 

 

Iskaldt og mørkt. Både godt og vondt å sitte her. Men for for sliten til å kjenne helt etter.

 

 

I kveld er jeg hjemme etter over en uke borte.

Huset er iskaldt, bare varme på badet.

 

Sjøl om det er sent, har jeg tent opp i ovnen. Behov for å sitte litt oppe før jeg legger meg i egen seng.

 

I går måtte jeg skru av “å kjenne etter” en eller gang i kveldinga. Det er nesten som husken har slått seg av også, nå når jeg ser tilbake.

 

Starta gårsdagen med å ringe legekontoret, for mor hadde blitt sykere.

I fin høstsol på tur bort til kontoret, og jeg måtte forevige lyset.

 

 

Det ble gjort slutning om at det var influensa mor hadde, i og med antibiotikaen ikke hadde  slått ned det hun hadde i kroppen.

 

Jeg hadde også lovet å kjøre noen andre til et annet legekontor denne dagen.

Skikkelig en slik dag jeg hadde gitt bort til andre.

Men kan en hjelpe, så må en nesten hjelpe…

 

Da jeg kommer tilbake til mor, mange timet senere, var hun skikkelig syk.

Så natta ble urolig.

I dag var det på’n igjen.

Denne gangen ble det sykehuset.

Der viste det seg etter mange undersøkelser i hele ettermiddag, at mor måtte legges inn.

Hun ble satt på behandling intravinøst.

Det var lungebetennelse likevel, fant sykehuset ut.

 

Da jeg dro derifra var mor helt utslitt.

Håper hun får sove godt i natt.

 

Og jeg er hjemme, hjemme hos meg sjøl.

I kveld er jeg bare veldig sliten.

Tankene er omtrentlig slått av.

Tror det blir godt å sove, og tror jeg lar være å bruke vekkerklokke i morgen, sjøl om jeg skal på jobb.

 

 

Jeg ønsker å våkne uthvilt.

 

 

 

 

 

Helger og innlegg som forsvinner

 

Når du skriver et innlegg og det forsvinner, da orker du ikke skrive nytt.

 

 

 

 

I går var jeg hjemme en tur. Hadde en avtale.
Huset var iskaldt. Jeg fikk tent opp og varmen steig.

Så satte jeg meg ned og skulle skrive et innlegg, det het «kavring og kefir». For jeg lagde meg akkurat det for å spise.

Skulle bare legge inn et bilde og poste.

Plutselig forsvant det.

 

Da klappa jeg sammen data’n. Og så spennende var ikke innlegget.

 

Jeg pakka ny bag, fant fram diverse og låste døra.

Jeg er fortsatt hos mor.

 

Tok med meg masse garn.

Restgarn.

 

 

Skjerf, tenkte jeg.

Skjerf av restgarn.

 

Vi går mot vinteren.
Hadde også igjen en halv sokk.

Ullsokk.

Fikk strikka ferdig og sydd inn alle trådene.

 


De varmer.

 

Ute regner det.

Det sludder.

Snø i fjellet.

 

Turen jeg tenkte ut ble det ingenting av.

 

Jeg har strikka.

Snakka.

Helga har gått.

 

Fredag var jeg til kontroll for øynene.

Det så bra ut.

Jeg ser nokså bra, men må bestille time hos optiker.

 

I morgen er det jobb, kanskje ennå et par dager hos mor, har også lovet å hjelpe lillesøster.

 

Nå skal jeg klirre litt mer, så legge meg.

En ny uke står foran.

 

Har du hatt en fin helg?

 

 

 

 

 

 

Kontroll

 

 


Godt å våkne til en dag der regnet ikke høljer ned. Men været har en ikke kontroll over.

 

 

Klærne derimot, klærne kan jeg ha kontroll på.

Vinterklærne skal inn i hyllene, sommeren er definitivt over. I oktober er den det.

Ser jeg bør få fornya, begynner å bli mye som er nok brukt.

Som huset mitt, der tida har tatt et jafs. Og feiing og renovasjon har laga nye regler og alt koster.

Kostnader utenfor min kontroll.

 

 

Nå regner det igjen, mens jeg skriver og sola skinner.

 

 

I dag skal øynene mine til kontroll. De virker nokså bra. Sjøl om jeg oppfatter pulsen i det ene øyet. Når jeg blir stressa.

Er klar over hvilken fantastisk innretning hjernen er, evnen til å koordinere og venne seg til.

Behovet for kontroll over livet, er stort.

Muligens står jeg overfor valg, for en del av livet mitt er utenfor.

Men slik er det vel for oss alle.


Jeg gleder meg til at synet er stabilisert, til at jeg greier å lese greit.

I hvert fall er øyeoperasjon historie.

Det mye som er usikkert rundt meg, men der ligger også muligheter.

 

Kontroll er fint, men der kontrollen ikke er, finnes muligheter.