Ikke spark noen i baken

 

 

 

Det er noen runder i ringen. For oss alle. Det kommer alltid nye kamper.

 

 

 

 

De driver oss framover.

Å være nede i en dolp er aldri et sted folk ønsker å være.

Jeg mener at vi vil opp i lyset og vil leve livet der.

 

Å nei, vil kanskje noen si. Man trenger et spark i baken inn i mellom.

 

Og jeg er så uenig.

 

Jeg mener, ingen trenger “et spark i baken”.

Det er et av de mest irriterende uttrykk jeg vet.

 

Mennesker vil alltid gå mot lyset, akkurat som planter.

Får ikke planta det den trenger, vil den kanskje ikke klare det.

Til likt med mennesket.

Det de trenger er riktig næring, både planten og mennesket.

Ikke bli sparka der bak.

Det er bare vondt.

En greier vel å ta seg sammen å gjøre det som er forventa, men ikke det som egentlig var behovet.

 

Kamper må tas.

Jeg føler kampene kommer som perler på en snor.

Kamper som bare må tas når de først er der.

Nesten som jeg føler at det snører seg sammen av og til.

Da tenker jeg at det er noe jeg ikke har greidd å lære.

Så må prøve igjen.

 

Jeg er av de som får fryktelig behov for å snakke fra meg problemet, men så kan det fort hende at det ikke finnes ører klare til å høre.

Og da blir en bare til en pest og en plage.

 

Kanskje vi burde hatt en klagemur og en boksesekk…det tror jeg har vært fint for meg i alle fall.

 

 

Egentlig var det ikke dette jeg skulle skrive om.

Jeg føler faktisk jeg har en pause. En liten pause fra kamper.

I går tok jeg bladet fra munnen og fikk sagt en del, ikke sikkert jeg nådde fram og jeg håper i alle fall jeg ikke gjorde noen lei seg.

Men for meg gjorde det godt, befriende å være såpass direkte og ærlig.

Tror veldig på ærlighet.

Ikke ufint, man behøver aldri å være ufin.

Tenker jeg.

 

I ettermiddag kom jeg hjem, hjem til et ISKALDT HJEM.

Og så satte jeg i gang med å snurre lys på tuja’en, den jeg har brukt å sette lys i etter den voks seg såpass til.

Kaldt var det, men jeg fikk det opp.

 

 

Etterpå var det julestjerna.

Den kom opp og den virka.

Tror jeg skifta pære i fjor.

 

 

Og så den sjuarma, det ble mørkt mens jeg holdt på.

 

 

Det var lyst og et fantastisk vakkert lys da jeg kom hjem.

Her sitter jeg i bilen og ser bort dit jeg får satt opp lysa litt etter.

 

 

Helt til slutt fikk jeg strøket duken som er framme hver advent og satt talglys i lysestaken som også kommer fram.

 

 

Nå er det bare lys og dekorasjon ved ytterdøra som står igjen, men det får vente litt.

Må i skogen å hente materiale.

 

Det er godt å ha fått opp dette.  Julepytinga kommer opp til vesle julaften.

Fram til da er det advent, men å lage og kose seg å gjøre klar til eksplosjonen når jula er her.

Kjenne på feststemning og hyggen som skal blinke sterkt en liten stund.

Før man er tilbake til hverdagen, lysere dager og ny start i januar.

Min tradisjon.

 

 

Akkurat nå er det godt å være hjemme, legge mer ved inn i ovnen og tenne et talglys.

En fin søndagskveld.

 

Håper du også har det fint?

 

 

 

 

 

 

Når livet utfordrer

 

 

Hvor naken skal man kle seg. Jeg ser på det jeg akkurat nå er oppi.

 

 

 

Jeg  kategorisere dette innlegget som en reise, men den handler om indre reise og ikke ytre.

 

En ting er sikkert, når en møter opplevelser som oppleves som vanskelig, så kan det ligge mye lærdom i slikt.

En kan oppleve en utvikling.

At en utvikles som menneske.

 

Ser en tilbake i livet vil nok de fleste se at de evner å forstå ting bedre når de blir eldre, enn det utgangspunktet en hadde til å se på det da en var yngre. 

Det handler nok om at livet sliper av hjørner og unødvendigheter.

 

Jeg var nok et barn som lot meg forme, samtidig som jeg hadde en kjerne fylt av meg sjøl.

Av og til ble det en dårlig kombinasjon.

Følelsen av å bli tilintetgjort, eller ikke ha noen betydning.

Kjernen av meg ville ha mer plass enn den fikk.

 

Tror jeg har en reprise.

Av en slik følelse.

Og det er enormt interessant.

Kanskje jeg står overfor en situasjon der jeg kan sette ting i bedre perspektiv.

En slags frigjøringsprosess.

 

 

Vi mennesker må alltid slite med egoet.

Et balansert ego er ikke lett å tilstrebe seg.

Understimulert ego er et begrep jeg har møtt på. 

At behovet for beundring på en eller annen arena blir stor, mange ganger for stor. 

Ofte fokuseres det på at vi har de og de merkevarene, de reisene og slik og slik i hjemma våre, for å fortelle om vår verdi. 

 

Det å føle vi er bra nok som den vi er er ikke alltid like enkelt.

Men samtidig må en ikke la seg trykke under fordi en har et dårlig forsvar for seg sjøl.

 

Denne balansen med å være menneske.

 

Akkurat nå sliter jeg nok med å ha for store forventninger av hva andre skal kunne bidra med, forventninger ut fra valg jeg har tatt sjøl for meg.

Men en har aldri noe å forvente, en vanskelig lekse å lære.

En må sjøl ta ansvar for seg sjøl, må gi seg den plassen en trenger. 

 

Man en er heldig når en må ta tak i en læreprosess, finne ut hvilke kanaler en må bruke for ikke gjøre seg til et offer.

En kan aldri bestemme over andre, bare seg sjøl. Det er en fin lekse å lære.

Og at man må ta sin plass uten å trykke andre ned.

Ta ansvar for seg sjøl.

Av og til er det vanskelig.

Men det skal gå an.

 

 

 

 

 

Stikke av

 

 

Timene på kontoret er utsatt til i morgen. Det er jeg som lager stress i mitt hode.

 

 

 

I kalenderen min står det ingenting om at jeg er på jobb før biblioteket.

 

Etter møtet tidligere i uka kom så mye opp, og jeg tenkte jeg MÅ.

På jobb både da og da.

Referatet jeg må få skrevet, få opp skilt, innkalle til nytt møte for tror tidspunktet nærmer seg.

Omskrive en plan, finne nye bilder.

 

Jeg har så lyst til så mye.

Men blir alt for fort alt for sliten.

Døgnet har disse berømmelige 24 timene, der en skal sove i en del av dem.

 

Men i dag letna litt.

Tror jeg.

 

Ikke alltid en skjønner hva som er riktig før i ettertid.

Så egentlig har det vært enklere å leve tida andre veien.

Tenk det da, blitt yngre og yngre…

Men kanskje litt slitsom og ha blitt spebarnet med den erfaringa. Og etter stor sannsynlighet hadde hatt en mye større kunnskapsbase enn foreldra.

Kanskje like greit det er som det er.

 

Det er snart helg.

Ser værmeldingene lover kaldere temperaturer, regn og ingen lystighet i så måte.

Bare å kunne stikke av, til sol og varme.

 

 

Det har vært deilig det.

Sa det til ene datter mi i dag, at jeg har lyst til å stikke av.

Det hadde hun også, sa hun.

Men en kan ikke det, reflekterte hun…for en har skuffa så mange en er glad i.

Så i hvert fall sagt i fra til de.

 

Men ingen av oss stikker nok av, vi blir.

Regner jeg med.

Tar det som må tas.

Lager jul, kjører hit og dit på hjul og gjemmer seg ikke i skjul.

 

 

Har du noen ganger lyst til å stikke av?

 

 

 

Lever du livet?

 

 

Hvordan lever vi livet…Hvordan ønsker jeg, du, livet? Tanker om hva en ønsker av livet.

 

 

 

Intet mindre.

Innlegget mitt berører de store tankene.

Livet.

Hvordan lever en?

 

Som jeg har skrevet om i innlegg etter innlegg, er jeg nesten ikke hjemme for tida. Jeg bor hos mor, og mor er glad i tv.  Og jeg som kan gå flere dager uten å sette tv’n på, hjemme hos meg sjøl…får en gedigen tv-overdose.

 

Men noen gange kommer program som er verdt å se.

Det var en dansk dokumentar.

Den handla om mennesker, livet og døden.

Mennesker som hadde holdt på å dø, mennesker som kanskje kunne eller skulle dø snart.

 

Alle kom med et mantra for livet som ble meislet inn i en sten.

En setning som omsluttet erfaringene og det som sto for dem som det viktigste. Setningene ble meisla inn i steinen av en 88 år gammel dame.

 

Programmet het “Sju ting du må vite før du døyr”.

 

  • En mann var full av kreft, han var ikke lovet langt liv og livet handlet om å overleve. Han skreiv dikt, noen ganger sammen med datter si.
  • En dame hadde overlevd sunamien i Thailand, med at tilfeldighetene hadde ført henne ut på havet i en båt. Båten hadde ridd oppå bølga uten at dem visste hva som foregikk på land. Da hun kom tilbake til der hotellet hadde vært, var alt knust.
  • En hadde et voldsomt behov for å utfordre seg sjøl, alt skulle være mer voldsomt enn sist. Han var på en tur opp på Mont Everest da det gikk et snøskred som krevde mange menneskeliv, han ble tatt men ført slik at livet hans berga og at han var med på å berge ut andre.
  • Ei hadde hatt kreft, sto i starten av livet og var ikke sikker på om hun kunne få den igjen og da ville det være slutt.
  • En hadde besvimt i togsporet, blitt overkjørt av toget, berga med en arm mindre. 

 

De fikk spørsmålet om hva var det viktigste for dem.

 

 

Mange av oss leves som i det “grå ubeviste”, uten å teke på at hver dag er Livet.

Egentlig legger vi ikke merke til at livet går. 

 

Kanskje bør en gjøre det en vil snart, starte å leve…

 

Jeg ble sittende igjen med mange tanker etter programmet.

 

 

Som han sa han som hadde mistet armen “jeg kan ikke gjøre noe med armen som er borte, men den jeg har”.

 

Dokumentaren grep meg sterkt.

Hvordan leve i nåtida, ikke i går eller i morgen.

 

NÅ!

 

Om jeg har fått vite at jeg hadde en begrensa tid igjen, hadde jeg fortsatt levd slik jeg gjør i dag eller har jeg gjort andre valg.

Jeg syns dette er interessant å tenke over, hva betyr, hva ønsker jeg og hva vil jeg?

 

 

Tenker du mye på slikt og har du tatt noen valg ut fra de tankene?

 

 

 

 

 

I stolen

 

 

Enn det, enn det… Bare sitte helt i ro og være, bare være. Midt i seg sjøl.

 

For jeg er ferdig med dagen.

Ferdig med alt jeg skulle.

På tur i bil, mens det var dag.

Mens sola skein i gult høstløv som flamma i relieff mot mørk bakgrunn.

 

I en pause etter jeg var framme, tok jeg turen ned til sjøen.

 

 

Naturen var så vakker, sjøl om sola var gjemt.


Det begynte å regne.

 

 

Så var den lille pausen over.

Kvelden kom før vi ble ferdige.

Det var mørkt da jeg kjørte tilbake.

 

Og det var fryktelig godt å kunne sette seg i stolen og vite at det neste jeg MÅ, er i morgen kveld.

 

 

 

Uke med fartsbriller

 


Kanskje ikke hele uka, kanskje blir til og med rolig.

 

 

Den starta med tempo.

To møter til eksakt samme tid i går.

Fordelte meg med å delta halvveies  på begge.

Så gikk det slag i slag.

 

Fikk også ringt sykehuset og mor fikk komme hjem.

På søndag hadde jeg kokt kraft til kjøttsuppe, så henta den og kjørte for å være på plass til mor kom.

Jeg skrella grønnsaker, snakka i telefon og tok imot hjemmesykepleien…før taxien kom fra sykehuset.

 

Senere ble det spising og tv, mor var overlykkelig for å være hjemme.

Jeg sovna foran tv’n og symesterskapet.

 

Og jeg føler jeg bare må være her igjen, hos mor.

Hadde ikke samvittighet til å la henne være aleine.

 

I dag er det også to møter, men heldigvis ikke til samme tid.

Forresten, det er et tredje også, kommer jeg på.

Har igjen noe arbeid før to av møtene, noe jeg må ha på plass.

Håper bare alt flyter greit.

 

Blir en lang dag.
Det roer seg nok ned igjen.

Må det.

For nå er jeg litt sliten, sliten slik at jeg mister oversikten.

Må sette opp et regnestykke over realitetene.

Ingen kan trylle.

Sjøl om jeg har likt om det gikk.

 

Og jeg som er en drømmer av dimensjoner, jeg har mistet drømmene mine.

Er ikke sikker på om det er bra.

Eller kanskje er det akkurat det det er…men litt liten plass til å være menneske om dagen.

 

Tror jeg ønsker meg fargestifter og et hav av tid.

 

 

 

 

 

På pikerommet

 

 

Sen kveld på pikerommet mitt. Prega av ungpikedrømmer.

 

 

Drømmene husker jeg vagt. Nå er det nåtida som gjelder  .
Dagene.

I dag var det en god dag på jobben.

Riktig i høstferiemodus.

Ingen andre der.

Fikk jobba, tok opp og en ball av oppgaver der ting snirkla seg i hverandre.

Greidde å holde fokuset og fikk unna.

 

Etterpå var det et par ærend før jeg snudde bilen mot barndomshjemmet.

For i går…

Det ble en slik gi-bort-dag.

Mitt unge, nydelige besøk, ble med meg da jeg skulle til legen.
De skulle vaske vindua til mor, så plasserte dem hos henne.

Da jeg kom for å hente dem etterpå var mor så tungpusta.
Dermed ble det et legebesøk til.

Sannsynlig lungebetennelse.

Så da kunne nesten ikke mor være aleine.

 


Nå er det andre natta på rommet med de unge drømmene.

Jeg blir her til hun er på bedring.

 

I morgen er en ny arbeidsdag.

Akkurat nå er verden slik.

De unge og søte er tilbake i byen.

Vi humper alle videre på veien vår, og slik skal det være. 

 

 

 

 

 

Med blyant og farger gjennom livet

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

 

Det var Natheless som spurte om jeg kunne vise arbeider jeg har gjort med tegning og maling.

Det var et veldig artig oppdrag å få.

Og kanskje var det også det som førte til at jeg fikk gjort noe jeg har tenkt lenge. Har bare ikke visst hvordan. Jeg hadde lyst til å lage meg en Instagram konto som skulle vies kun til slikt.

Og tror dere ikke jeg plutselig har gjort det.

Her er den, om dere vil følge meg på ibstrek.

 

Men det viste seg at arbeidet jeg ga meg i kast var større en stort.

Jeg hold på å ta livet av meg sjøl, og nå er det dere jeg prøver å ta livet av.

Og tro meg, dette er bare et bitte lite utvalg av det som er produsert.

 

Jeg velger å ta det i tre grupperinger; maleri, tegning, oppdrag.

 

 

 

MALERI 

Dette er i olje. Katten på bildet er en perser jeg hadde. Tror dette er malt tidlig på nittitallet, kan være tidigere. Og som mye av det jeg har gjort, liker jeg det ikke så godt. Viser det likevel.

 

Dette er i akryl. Mellomste er ca. fire år og ville bli med meg da jeg skulle vei å male i kunstlaget på Heimdal. Så jeg malte like godt henne. Hun oppdaga at dette var dørgende kjedelig, så her er hun ganske sint på situasjonen hun har satt seg (bokstavelig) i.

 

 

Fullstendig fri fantasi med olje og tempera.

 

Malt i akryl. Faktisk ett av bildene som jeg syns har noe ved seg. Tror det er på denne tida jeg malte fargene i en solnedgang og likte det. Bildet ble solgt tvert. 

 

 

Dette er tre akvarelle og en idé. Ideen ble liggende, men jeg tenker at kanskje tar jeg den opp igjen…

 

Synd jeg ikke husker teknikken her. Gikk på et kurs hos en maler, så må finne ut hvilken maling som ble brukt. Det var i hvertfall et underlag likt gullfarge. Malingen som ble malt over ble rissa i før den tørka. Veldig morsomt, vil gjerne prøve igjen. 

 

Her gikk jeg på kurs hos en annen maler. Vi skulle først male et bilde naturtro etter noe, som her, en bukett med tulipaner. Etterpå skulle vi male litt friere fra dette bildet vi hadde malt. Og det siste bildet skulle vi vri ennå mer over til abstrakt. En veldig morsom oppgave.

 

 

 

 

TEGNING

Dette er fra diplomoppgaven min i -83. Skjorta i tegningen under her, var i bruk senest i helga av en av døtrene.

Temaet på oppdaven min var “katt”. Plagga skulle være myke og til å kroe seg i.

 

Denne er også fra tiden på åttitallet. Edward Munch’s siste modell, Hanna, sto for oss stundenter på SHKS. Tegningen er utført i kull. 

 

Dette er fra en croque i senere år, etter jeg flytta hit. Er en øvelse som er veldig fin, skisser på noen minutter. Som en joggetur for å holde seg i form. Her brukte jeg tusj.

 

 

Denne bikker over i akt-begrepet. Brukte 40 minutter. Kull og fargepasteller. 

 

Etter jeg hadde mista barn to ganger tett etter hverandre, var det fryktelig godt å komme seg ut i naturen. Bare forsvinne i lys, skygge og ikke være i sorgen. Blyant.

 

Så hadde vi flytta fra Trondheim til Orkdal. Til et hus jeg opplevde å bli forelska i, et hus med sjel. Både han jeg var gift med og jeg fylte 40 år det året, så vi inviterte til stor sammenkomst. Tegnet med penn.

Ble laget noen invitasjoner opp gjennom åra.

 

 

 

OPPDRAG

Jeg fikk i oppdrag å illustrere en bok. Egentlig et artig oppdrag. Men da jeg skulle produsere ganske mange tegninger og kose meg glugg i hjel, ble det mye lettere å gå i gang med husarbeid og andre oppgaver jeg ikke likte. En rar mekanisme. Heter vel prokrastinering har jeg lært av barna.

De fire neste tegningene er fra boka.


 

En periode jobba jeg med å lage kostymer til et danseteater. Har ikke lagt ved noen av skissene fra den perioden, men en plakat som jeg tegna til en av forestillingene. 

 

Jeg avsluttet med at sommeren var over også for en del år siden. Slik det bruker å gå.

En tegning og en liten tekst til en lokal avis. Egentlig jobba jeg som grafisk designer der, men det var artig å ha en fri oppgave som dette. 

 

Nå vet jeg ikke om dette ble nesten ble spam.

Likevel håper jeg dere ikke kreperte av denne voldsomme mengden av bilder.

Takk til Natheless for at hun ba meg om dette. (Spørs om hun angrer på hele spørsmålet).

Smiiiil…jeg har kost meg, trøbla med program som plutselig ikke ville og lært meg nytt på den fronten.

 

Men nå poster jeg.

 

Fin søndagskveld og en medalje til deg som har fulgt med helt hit.

 

 

 

 

 

Min første…

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

 

Det har kommet inn noen forslag, og jeg har svart på to, HER og HER.

Siste er over to innlegg, men har linket nederst i første innlegg.

 

 

Det tredje spørsmålet jeg får er fra Happy.

Hun spør om jeg kan skrive om min første kjærlighet.

Første tanken var litt forvirrende, nesten som jeg spekulerte på om jeg egentlig har opplevd den…men jeg har vært forelska, mange ganger.

Allerede som barn forelska jeg meg.

 

 

Men den forelskelsen, nå har jeg omdøpt “min først kjærlighet” til forelskelse, ser jeg.

 

 

Og det må  bli denne;

Jeg var 16 år og har begynt på videregående.

Vi måtte bort for å bo på hybel, ingen utdanningsmuligheter der jeg bodde.

 

En helg skulle jeg være med på et kurs i regi av et lag.

På tur tilbake blir jeg oppmerksom på en gutt som hadde vært på samme kurset som meg.

Jeg kikket bort på han, fordi jeg syns han er pen.

Det ble med det. Spekulerte på hvor han kom fra.

 

En tid etter dette blir jeg bedt hjem til ei jeg har blitt kjent med.

Jeg skal bli med på fest (det var slik at etter du var konfirmert var det lov å dra på bygdefest)  i kommunen der hun bor. Vi skal ta taxi bort til festlokalet og på tur dit plukka vi opp noen flere.

 

Den ene som setter seg inn er gutten fra kurset.

Oj, tenkte jeg.

Da vi kommer fram til lokalet syns jeg også den ene som spilte i bandet var kjekk.

Og jeg tenkte, en av disse to guttene vil jeg kysse i kveld.

 

Vi er flere ungdommer som sitter på en rad med stoler langs en vegg, og jeg ser veldig godt at han som var med i bilen sitter lengre borte på  stolraden.

 

Jeg får følelsen av at han kikker på meg også.

 

 

Så gikk de i mellom, tror de spurte om han ville være med. Om han kom bort å satte seg eller om han spurte om vi skulle danse, akkurat det husker jeg ikke.

Sannsynlig begge deler.

Senere gikk vi ut, og der bak festlokalet kysset vi.

Det var nydelig.

Han var litt mindre enn meg, et lite minus.

Sener får jeg vite han er året yngre også.

Men likevel, jeg var veldig betatt.

 

Etter denne festa blir jeg syk og kommer meg ikke til byen og skolen.

Det gikk to uker. Endelig er jeg på tur tilbake.

 

Da vi står og venter på ferga, sier en av jentene at der kommer…og nevner guttens navn.

Jeg vil ikke vise hvordan jeg har det på innsida, for der banka hjertet hardt.

Plutselig er det noen som knakker meg på skuldra og jeg snur meg i den retninga.

Der står ingen.

Men på andre sida står han, og alle som står i ringen ler.

 

Så hvordan reagerer jeg?

 

Jeg reagerer med ingen reaksjon å ha.

Full av sjenanse later jeg som ingenting. Gir ingenting tilbake til den stakkars gutten, som blir stående igjen på fergekaia, han skal ikke inn til byen.

Inni meg gråter jeg.

 

En stund senere, da jeg er hjemme, ber mor meg rydde i noen aviser.

Og i den øverste avisa slår et bilde mot meg, av han.

Jeg river avisa med meg og springer ut for å lese artikkelen.

Senere rev jeg bildet ut og gjemte det.

 

Det var det som skjedde.

 

Ett helt år senere går jeg på en folkehøgskole.

En kveld har skolen besøk av andre ungdommer.

Om kvelden er det dans.

Under Rod Stewards Sailing kommer Han.

 

 

Han går på andre sida av lokalet sammen med to jenter.

 

Og meg ser han ikke.

 

 

Kvelden var grufull, husker jeg dramatisk tenkte

hvorfor skal jeg oppleve dette?.

 

Gråt sikkert litt da jeg kom ned på rommet mitt.

Ganske sønderknust. 

Men det gikk seg til, det gikk over.

 

Men følelsene var enormt sterke og sjenansen øredøvende akkurat da det sto på. Og tiden tok litt tid.

 

Takk til Happy for spørsmålet.

 

 

 

Var du tøff eller sjenert under ungdomstiden?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Payback time – hvis jeg var deg Gry

 

 

 I og med oppfordringene ble lagt ut fra Gry, hadde jeg lyst å prøve…men litt usikker om tid og anna som må til,      samarbeida.  Men her kommer payback fra meg for konseptet “Hvis jeg var deg” som har gledet oss  lesere mange måneder.  Det å skulle opptre som noen annen er ikke enkelt, så all honnør for all jobb med  konseptet til bloggeren Gryende.

 

 

Nå har jeg plagiert andre bloggere i lang tid, jeg har vært både den ene og den andre, så som lyn fra klar himmel begynte jeg å ikke helt vite hvem jeg var. Men etter sigende er jeg ganske, om jeg må si det selv, veldig godt orientert om hvem jeg er. Det har jeg i grunnen alltid visst, til og med når jeg var en annen, Gryende aka Gryende, kan en vel si.

 

La oss starte med det ubestridte faktum at bloggens verden, er en samling av en helt annen verden, folk fra mulige og umulige rom, fra hjørner og takterrasser. Jeg vil påminne dere om denne dagen da tanken slo ned i mitt briljante hode, hva med å skrive som om jeg var andre bloggere, ikle meg deres intellekt, så og si.

 

Jeg skrev alle tall fra 1 til 100 på papirlapper, snurret de sammen som twistpapir og kastet lappene i en sjøgrønn flosshatt. Første lapp ble trukket og jeg brettet lappen spent ut, dette var et avgjørende øyeblikk, ville navnet som fremkom appellere til noe som helst skriveglede. Nummeret som dukket opp på lappen var 37 og tilhørte Lena Lykke. Nå skal det innrømmes at dette ikke var den enkleste bloggen å starte med, grunnet Lenas særpreg.

 

Jeg hadde funnet ut at om dette skulle gjøres på et særdeles ordentlig vis, måtte jeg tilbringe to dager i dyp meditasjon, før jeg nærmet meg det essensielle hos vedkommende blogger. Nå mediterer jeg ikke, så det faktum at jeg ikke ville få noe som helst ut av å sette meg i den berømmelig lotusstillingen, den ville ikke føre meg en millimeter nærmere personen det her var snakk om. Nå må det sies at etter jeg hadde postet innleggene, lot ikke tilbakemeldingen vente på seg. Så ut fra hvordan allting er, var det essensielle truffet og jeg kunne trekke en ny kandidat opp av hatten.

 

Nå skal det innrømmes at denne form for bedrive personlighetsfrarøvelse ga noen besynderlig reaksjoner. Totalt uventet sto jeg en dag opp og hadde et ubønnhørlig behov for å starte å skrive kokebok, ja like til kokkelere, spesielt dukka reinsdyr opp som et behov å ha som ingrediens i retter. En annen dag måtte jeg riktig holde meg fysisk fast, tenk jeg, som overhodet ikke vet fram og tilbake på en strikkepinne, fikk lyst å gå og kjøpe meg garn. Og slik fortsatte det i de merkeligste behov og lyster, jeg var aldri helt sikker på hvem jeg var når jeg kunne strekke meg elegant fram mot en ny dag.

 

Jeg må påpeke at denne aktiviteten ikke var ment som en uthenging av folk på bloggen, men som en utheving av de forskjellige særegenheter. Men det var overhodet ikke tanken at jeg skulle ikle meg alle disse særegenhetene selv når jeg befant meg ute i det offentlige rom. Et sådant mangfold som befinner seg i denne samlingen av individer fra hele vårt langstrakte land. Fra de mest høylytte til de sårbare en nesten ikke kunne kaste så mye som et blikk på, slik som bloggeren BforB. Når jeg begynte å ikle meg alle disse menneskene i de mest upassende tidspunkt i de våkne timer jeg abstakterte mitt legeme vertikalt, skjønte jeg at dette var for mye forlangende av meg selv og derfor valgte jeg å avslutte dette eksperimentet. Og for å ankomme og lande i den personen jeg er, har jeg valgt å gå over i den nye sjangeren med “Betroelser fra en blogger” for igjen kunne være meg selv helt og fullt fra fot til topp, fra fingerspiss til fingerspiss og at hver eneste hjernecelle tilhørende meg er uten innblanding fra et utall av bloggere jeg lot slippe til med konsekvenser jeg ikke forutså. Heldigvis er jeg nå meg selv igjen, helt og holdent, og det skal innrømmes at det er her jeg helst vil tilbringe tiden min. 

 

 

 

The End!