“Kvelden lister seg på tå», skrev Inger Hagerup for lenge siden. Men det er ingen kløvereng ennå.
Her jeg står foran en ny uke føler jeg på svimmelhet. Denne som kommer er virkelig hektisk. Jeg må prøve å parkere noe. Jeg tror nok jeg kan doble meg, sannsynligvis, men vet det er umulig.
I dag var vi vei og feira min yngste søster. Etter maten var jeg virkelig slått ut.
Tror jeg sovna med øynene åpne. Nå er jeg for…, ja du vet.
Det var den lørdagskvelden. Jeg burde nok ha lagt meg i stedet for å skriver her. Men litt…
Tenkte det på tur hjem, at jeg ville avslutte kvelden med et lite blogginnlegg.
Hva skal jeg skrive om, tenkte jeg?
Skal jeg skrive om den gangen jeg fikk mine første kyss, eller en situasjon litt senere, i samme gate, som kunne gått gale.
Tråla gjennom historier uten å føle helt for noen.
Har tenkt å dele ut noen blomster etter jeg sjøl fikk, men vil gjerne være bedre opplagt når jeg skal skrive om det.
Skrive om dagen kalla heller ikke på den store entusiasmen, anna enn at jeg fikk skrevet litt på teksten jeg er i gang med. Hele 1,5 time satt jeg der og greidde til og med å konse.
Så kanskje jeg ikke har noe å skrive om nå…
Kanskje jeg skal legge meg, for i morgen er det både kakebaking, skriving, henting og feiring.
Ikke av meg, nei.
Jeg har ingen ting å feire.
Ikke anna enn at jeg har et liv, har mat, seng og tak over hodet. Akkurat det bør man feire litt hver dag.
En lørdagskveld-.
En kveld som straks skal legge seg.
Og så må jeg fortelle noe fra dagen likevel, for fant ut at det var dags å skifte på senga. Tok av sengetøyet og kasta det i maskina og så gjorde jeg noe jeg ikke har for vane. Etter jeg hadde lufta dyner å puter tok jeg på det rene sengetøyet med en gang.
Vanligvis bruker jeg å kaste dyner og puter inn på senga etter jeg har lufta, for jeg skal alltid noe anna, har alltid for lite tid.
I dag gjorde jeg dette altså med en gang.
Så dusja jeg før jeg satt meg i bilen å dro.
Nå er det bare å pusse tenner og svalestupe til sengs.
Ingen mobilisering, bare nyting.
Den følelsen ville jeg gjerne dele.
Fin søndag til deg, med hendelser eller bare stillhet og nytelse.
Fredagene jeg er så glad i, kveldene… denne punkterte. Energien har funnet andre veier, veier der jeg ikke var.
Rart dette, at plutselig funker ingen ting. Prøvde å jobbe, men jeg var ikke der. Alt i meg stritta i mot. Prøvde, husker ikke hva jeg gjorde. Da klokka passerte tre skjønte jeg løpet var kjørt. Så da ble denne dagen slik.
Jeg trilla hjem i vind og regn sent i gårkveld. Det kom rare lyder fra bilen, men det var ikke dekket. Var redd for det. Har ikke sjekka mer i dag.
Så er vi der igjen. Vi står straks foran en helg. Denne helga vet jeg ikke helt -, men ikke tenke alt for mye på det nå…
Dagen starter rolig. Utenom at jeg har vaska en gedigen oppvask med bestikk. Bestikk er kjedelig det…
Nå har jeg laga morgenens drikke-eldorado. Det vil si, presskanna er ikke pressa ned ennå. Men når det er gjort er det bare å slå innholdet opp i koppen, der har jeg blandinga med olje og fett klar. Ser også at flaska med ingefærshot ble tom. Vanligvis tar jeg med ned og begynner å jobbe mens jeg drikker «frokosten» min.
I dag starta dagen sent. Klokka var over ni da jeg sto opp. Kom også sent hjem i gårkveld og ikke hadde jeg forstand til å legge meg. Ble sittende å høre på lydbok og greidde ikke slutte.
Fant mange viktig navn på mennesker som har påvirka gjennom tiden i går, finner de igjen hos andre og i NOU-rapporta. Det er så interessant, barndommen er grunnlaget for oss alle og de forskjellige faglige meningene om dette er spennende, de har påvirka den barndommen vi fikk. På ett eller anna vis.
Utenom det som ligg som den menneskelige faktor i dem vi kom til. Den vil alltid være der på de forskjelliges premisser.
Etterpå laga jeg en eggsalat, ringte mor og sa jeg kom og spiste kveldsmat sammen med henne.
Gleda i stemmen hennes.
Jeg var der til hun la seg. Låste døra hennes og hørte lydbok på turen hjem. Om en gutt som rømmer fra Afganistan. En sann historie.
Nå skal jeg straks ned på kontoret, håper jeg får noen gode og effektive timer. Skal levere tekst i morgen. Det blir en sen jobbedag i dag. Ut på ettermiddagen drar jeg ut til museet. Må steke opp en stabel med vafler. Har invitert befolkning til å bli venner med museet. Spent på om det kommer mange. Skal også ha en foredragsholder som skal fortelle om frivillig arbeid.
Ingen kan påstå at jeg har en ensidig jobb.
Tenkebenk på museet
Jeg tenkte på dette kavet mitt.
For livet mitt har vel nesten aldri vært en seilas i rolige farvann. Man har dette ideal bildet av livet, et liv som sola skinner og alt er fint. Men faktisk kan det bli et kjedelig liv også. Når en må «finne på» innhold. Så kanskje jeg er heldig med alle utfordringene og dette at det er så mye som må løses, tenkes over, prosesseres og noen ganger rives hodet mitt i «fillebiter».
Jeg slipper stagnasjon, for det er en følelse av full akselerasjon.
Neste uke må jeg fortsette produksjone av tekst, da et anna tema. Bør nok jobbe i helga.
Men… tenkte det her om dagen, at alt det jeg tror jeg må være med på, kan jeg ikke være med på.
Nå er jeg nesten ikke med på noe i fritiden, den skal også sies. Det har jeg ikke kapasitet til.
Jeg syns likevel livet er knallspennende. Og så liker jeg å flytte på lyskasteren på livets scene, få nytt fokus.
Ikke slik å forstå at alt skal snus. Egentlig handler det om mer av noe og mindre av annet.
Bildet er tatt av StockSnap fra Pixabay
I høst var jeg i gang med en god øvelse, en øvelse på slik livet skulle være.
Så kom jula og jeg la alt arbeidet med dette ned.
Etter jul er alt slik litt ugreit. Ska ete opp…
Ved fastelavn gjorde jeg en bestemmelse, om kosthold.
Det jeg lyktes med var å kutte kjøtt, eller nesten, før påska. Ingen annen grunn til å kutte inntak av kjøtt enn at det hadde vært en greie i fasta tidligere og så tenkte jeg at det ikke skada.
Og så kom tida meg i møte som en kollisjon.
Det starta litt udefinerbart, men de fleste tomlene peka nedover.
Eller – først skjedde masse.
Og det må jeg si, tida etter jul har hatt mye innhold. Spesielt det jeg jobber med, det er nesten en festreise. Reisa har bare en fiende og det er tida. Ellers opplever jeg det jeg har hånd om som knallmorsomt.
Likevel skjer det plutselig mange ting følelsesmessig som fører meg ned i krevende mørkegrå periode. Ingen ting jeg hadde bedt om, for å si det slik.
Men kanskje det var sendt meg som en oppvåker.
Hva jeg vil og hva jeg ikke vil…
Det fulgte i hvert fall både sorg og fortvilelse i det som ble virvla opp. Redsel og bekymring også. Og den berømmelige slitenheta får blomstre i slike hendelser.
Og slik vil nok verken jeg eller andre ha det.
Det neste jeg ramler opp i er to forskjellige webseminar denne helga, som handler om det samme; om tankemønster og selge et produkt.
Tankemønsteret tok jeg imot og så på.
Kjøpe noe var ikke aktuelt, verken på grunn av et økonomi, tid eller et kurs jeg kjøpte i høst som jeg ikke er ferdig med.
Tankemønstra mine er på galeien; bekymringer, aldersfokus, snakke meg sjøl ned, redsler og negativt tankemønster fra ende til annen.
Bevissthet er aldri feil.
Det er klart at når en er massivt bekymra får en mindre energi. Så veldig glad at jeg tok meg tid til disse webseminarene. For jeg må rydde i meg sjøl. At jeg blir eldre kan jeg ingen ting gjøre med. At jeg har en mor som trenger omsorg kan jeg bare gjøre mitt beste med. Jeg kan ikke gjøre mer enn mitt beste. Irritasjonen jeg føler overfor andre er bare å legge vekk, den er i hvert fall slitsom. Så tankene jeg tillater er de viktigste.
Så kommer alt dette med mat, bevegelse, som også fortsatt skal ha en plass.
Men jeg må seriøst se på bruken min på nettet, om jeg skal gi meg tidsbegrensninger eller hvordan, vet jeg ikke. Det finner jeg ut av.
For tanken på at jeg har frihet og kan-, er en enormt bærende og fin tanke.
Vi har muligheten til dette alle.
Spørs bare hvor stort behov vi har for å syns synd i oss sjøl og hvor mye vi skal legge skylden på andre.
Dette har jeg faktisk en ganske bestemt tanke om, som jeg nok har sagt lite om. Det er min rettesnor. Skriver ikke mer om det, noen tror også jorden er flat og jeg tror den er rund.
Uansett hvordan ting er, det gjør ingen ting verre ved å se slik på altet.
Samtidig er jeg så fullstendig klar over hvor lite jeg kan og vet, så alt som setter et pluss her er positivt.
Jeg skal lage meg en plan, sikkert lurt å skrive ned – men må unngå det maniske. Det har ingen hensikt.
Jeg kjenner det kribler i magen. For alt kan skje.
Jeg har fått en skikkelig dose med en euforiske hormonsprut.
Jeg er i tankemodus mens sola lager gjenskinn i glassplata på det oppstripa- og ikke helt rene bordet. For tankene… og handlingene…
Det er enkelt og greit lørdag igjen. Faktisk med nokså gode værmeldinger, til og med at temperaturen skal stige.
Uka har som vanlig vært travel med fyking og farting. I dag er det bare stille, sola med strålene sine og tankene mine.
Jeg gledde meg til helga, til å ha ro. Ble spurt om å bli med på en tur i fjellet med overnatting og den turen gleder jeg meg til. Men måtte si nei til den denne helga. Hadde behov for at lite skal skje, meldt meg på et lite webseminar som både var i går, i dag og i morgen. Fint å gå inn i sine egne tanker, jeg er så glad i tanker og stillhet. Tenke på hvordan en tenker. Jeg trenger en opprydding i mine tanker. I det siste har de vært for tunge, kanskje er de for tunge. Jeg vil gi slipp. En kan ikke gruble over det en ikke kan påvirke.
En annen dag ramla fullt av grupper ned i feeden min på facebook. Jeg er nok ingen stor fb-bruker. Bruker helst å promotere ting som skjer i jobb og dele når noen av mine gjør ting som er ønsket delt. Tror kanskje det også kommer av at jeg skriver blogg, nok det jeg deler der.
Men jeg meldte meg inn i tre grupper her om dagen. Den første var om fugler og heter “Småfugler og andre små i hagen. På og rundt fuglebrettet.”
Den har nitten tusen følgere. Jeg syns fugler er fascinerende. Tenker at jeg kanskje kan lære mer om hvilke fugler jeg ser hos meg.
Den andre gruppa heter “Vi på 60 pluss” og har over 22 000 følgere.
Den mest aktive gruppa jeg har vært borti og gir en god pekepinn over mangfoldet av oss mennesker. Også dette at man ikke nødvendigvis blir så mye klokere om alderen har gjort sine inngrep.
Herligheten, vi er bare mennesker uansett hvor mange år vi teller. Nå er vi blitt mer krønsja etter år og liv på planeten vår. Noen, faktisk mange, bruker filter. Fordi mange legger ut bilder og jeg forsto ganske raskt at her var det mye ensomhet og ønske om å finne noen. Nå er det ikke bare single der da, bare mennesker som har fylt 60, og de begynner det å bli fryktelig mange av – har jeg hørt. Dette er nok en gruppe som kan sluke tid og gi mindre tilbake.
Den siste gruppen er den mest interessante, den heter «Leve uten ultraprosessert mat». Den har nesten 35 000 medlemmer. Her også får en hummer og kanari, men likevel mye jeg syns er veldig interessant. Sjøl om det er vanlige folk som er medlemmer, vil noe av det som skrives gi meg økt kunnskap. For dette med maten har blitt et felt jeg har fokus på. Jeg er i min fase, andre i sin. Jeg fikk påvist uspesifisert leddgikt for sju år siden. Hadde masse betennelser, slik som ankler og kne var både vonde og betente… og sikkert mye av de andre vondtene rundt om i kroppen. Det ble flere år med medisinering, flere typer og enda mer problem, bare andre og nye. Så da gjorde jeg slik mange gjør, begynte å forske i meg sjøl.
Nå har jeg vært uten medisin i et par år og fungerer. Og når leger sier at vi kan ikke vite om det er maten, så er jeg ikke uening – men samtidig tenker jeg mitt. I tillegg kan jeg så klart få tilbakefall. Men jeg er veldig klar over at dette er min reise og mitt løp, altså ikke behov for å predikere. Men jeg trenger påfyll av kunnskap. Og så er turen innom butikken mye enklere og faktisk billigere, fordi jeg kjøper så minimalt av mat som er prosessert. Alt slipper en så klart ikke unna. Derfor var denne gruppa fin å komme over.
Fugler og mennesker er også helt greit. Men dating har jeg lite tro på, folk på over seksti er for skrukkete og sære til å falle for hverandre. Det siste her var en spøk…men kanskje med litt sannhet også.
For å ha dette gode livet en ønsker seg, er det en del en gjerne vil ha på plass. Og så klart er kjærlighet en av de. Men å ha kjærlighet til seg sjøl tror jeg er grunnleggende viktig og en kan alltids elske. Vondter er nok noe relativt – men et akseptabelt nivå er å foretrekke, bevegelse er også enormt viktig og det som er så bra med det er at det aldri er for sent. Og så er det tankene, som så klart henger sammen med det andre, likevel er det her en kan gjøre den største jobben. Hva en tillater seg å tenke.
Dette ble et langt innlegg om tankemoduset jeg er i.
Heldigvis er jeg så sliten at tankene bare må få seile lett over overflata.
Solglitteret i bordet forteller meg at jeg må ut en tur.
Etter en smak på det mislykka surdeigsbrødet jeg bakte i går, kanskje er det godt likevel…
Riktig god lørdag, håper du har noe du gleder deg til i dag.
Egentlig burde jeg noe annet, men dagen er oppbrukt. Hodet er ikke godt og øyelokkene tunge.
Så en liten tur framom stolen med data’n i fanget føles som en god avslutning.
Dagen har som vanlig rent avgårde. Møter på teams, samtaler, meldinger og intervju om barndom.
Ganske artig det siste.
Da en avtale nærma seg gikk veien på hjul ut i verden, men valgte en lengre vei fordi den vanlige veien bare er åpen en gang i timen.
Veiarbeid.
Sola skein kaldt og øverst i fjella er det hvitt som en eventyrfortelling, lengre nede har trærne et grønt skjær.
April altså, den kan narre oss.
Og så leiter jeg.
Leiter og leiter.
For en tid tilbake kjøpte jeg meg øretelefoner, etter å ha vært uten lenge.
Det var skikkelig herlig. Livredd for å mista dem passa jeg på som en smed.
Men plutselig i all travelhet, var de borte.
Typisk dette.
Blir tilværelsen for travel blir det kaos.
Jeg har leita gjennom sekker, lommer, hjemme, borte…nope – ingen ting.
Nå nettopp ser jeg en jakke som ligger oppi den gedigne korga mi med garn og halvferdige uferdigheter, en jakke som skal henge på henger i skapet lå der helt feilplassert.
Da jeg tar den opp kjenner jeg noe i lommen…
Så der var de. Jeg fant de, så dette er jeg veldig glad for.
Ellers er jeg altså bort i sinnssvakt trøtt, men i kveld begynte jeg endelig-.
Tok fram ark og fargeblyanter.
Jeg har et lite oppdrag.
Nå tegner jeg fryktelig stivt av alt for lite trening.
Og det ble bare dette ene resultatet i kveld. Så da får jeg prøve noen flere skisser i morgen, ser jeg skal møte med de mye tidligere enn jeg trodde.
Men nå er dagen helt oppbrukt. Så da er det bare å skru den av.
Ønsker deg en fin morgendag, en riktig god torsdag, straks helg igjen.
Denne påska har vært spesiell. Mange temaer har ligget opp i vannflata.
Ett av de har vært mor. Hennes følelse av ensomhet.
Når ord må gjentas, når mye glemmes og til og med oppleving av press, da blir det nokså tungt opp på alt det andre som ligger å skvalper i hodet mitt.
Det blir nokså trasig.
Hun har en opplevelse av at ingen er hos henne. Og så klart er hun mest aleine gjennom døgnet. Prøvde likevel å si at det hadde vært folk innom nesten hver dag og hjemmetjenesten er hos henne flere ganger daglig.
En opplevelse syns hun likevel var veldig fin, det var på fredag. Jeg tok med meg kaffe, aniskringle og sjokoladeboller.
Så hentet jeg mor.
Det var en nydelig dag.
Kunne ha stoppet over alt for å ta bilde.
Denne broen er nesten kommunens vakreste, syns jeg.
Kommunen er bundet sammen med åtte brospenn.
Vi kjørte over fem av disse.
Mor nøt turen.
En av påskens vakreste dager.
Tirsdag i den stille uke var yngste hos henne hele dagen og jeg kom innom etter jeg var ferdig på jobb og så laga jeg middag til oss.
Ellers var mellomste søster der i palmehelga og på påskeaften var mor hos lillesøster. Jeg ble også bedt da jeg var innom der for å levere varer jeg hadde handla til mor. Men jeg hadde surdeigsbrød stående i ovnen. I tillegg hadde jeg et veldig behov for å være i ro hjemme. Egentlig var jeg bedt på middag i Trondheim denne kvelden.
I går kom yngste innom sammen med kjæresten og broren hans. De hadde henta resten av tinga sine i Trondheim, noe skulle hit og noe til Oppdal og noe skulle være med til Oslo. Så det var ikke lange tiden de kunne være her for det ble mange timer i bil.
De satte igjen et bord her som jeg kunne låne.
Jeg syns det er nydelig.
De tok seg tid til en enkel middag. Kjøttsuppe og ertersuppe.
I dag serverte jeg først de to suppene blandet til en suppe til mor og meg.
Mor syntes den smakte.
For i dag hentet jeg henne hit.
Etterpå drakk vi kaffe. Jag hadde laget noe som het melkepletter, aldri prøvd før, ellers hadde jeg sjokoladeboller og en fruktsalat.
Hun satte pris på dette. Likevel ønsket hun at jeg skulle sette meg ned attmed henne da jeg hadde kjørt henne hjem.
Egentlig vil hun vel ha folk hos seg hele tiden og jeg føler meg så fæl når jeg MÅ sette disse grensene. Jeg kan ikke flytte dit.
Det verste av alt er at plutselig skjønner jeg at jeg må flytte, et drøyt år har jeg på meg til å avvikle alt her. Egentlig har jeg ikke lyst. Jeg står foran en veldig usikker framtid.
Men det vil jeg ikke tenke på i kveld.
Påsken er slik omtrentlig over.
Påskepynten pakker jeg sammen i morgen.
Da er hverdagen tilbake med alt sitt.
Jeg vil heller ikke tenke på alt som skal skje framover, er redd tid og oppgaver ikke henger sammen. Vil bare nyte resten av kvelden før jeg pakker dagen ned.
Alle disse dagene. Plutselig føk de gjennom tilværelsen så jeg knapt fikk sett meg i rundt. Og så er det en torsdag igjen.
Vi er igang med påska, den stille uke. I dag er det Skjærtorsdag og her finner jeg meg sjøl igjen.
Det har vært noen dager i flimmeret av solglimt, snøbyger og regn.
Jeg har ikke skrevet siden lørdag.
Nesten en uke siden.
Det har vært kvelder med nordlys, spesielt en kveld.
Eldstemann kom med en stor oppakning og mange planer. Han møblerte tilværelsen med sitt.
Planene handler om mye, men hoveddelen er musikk.
Lage musikk ute.
Så han spurte og tenkte…nede i skogen?
Oppe skogen?
Han var ute på flere befaringer.
Til slutt hadde han funnet plassen, mente han.
Jeg tok meg en tur for å se. Ser du bordet?
I alle fall, her er det.
Her skulle det lages musikk.
Det ble ikke denne kvelden, for temperatur og lys og alt spiller inn.
Da jeg gikk ned begynte det å mørkne.
På søndag kom yngste, hun hadde hatt en strevsom tur opp gjennom med Rørosbanen. Alle toalettene på toga hadde blitt stengt, det hadde vært pauser på strekninga så folk hadde kunnet gå på toalett på stasjonene. Den strekninga er lang nok uten slike pauser, for å si det slik.
– Og som blødende kvinne… sa yngste.
Turen hadde vært krevende. Men til gjengjeld hadde hun to dagene i Trondheim, møtet med de gamle vennene hadde vært veldig fint.
Hun kom hit på søndagskvelden.
På mandagen hadde jeg et lite jobbestunt.
På tirsdagen et lengre ett.
Yngste ble med da jeg kjørte.
Jeg hadde åpent museum og været var både kaldt og nydelig.
Ett besøk og noen historier fra barndom fikk jeg skrevet ned.
Etterpå kjørte jeg innom mor der yngste var.
Hun hadde vaska vindu og hatt ei riktig fin tid med mormor si.
Vi spiste middag og hadde en tid sammen før turen gikk tilbake og hjem.
Onsdagen skal jeg skrive mer om i et eget innlegg.
I dag reiste begge, jeg kjørte de i møte med faren. De skulle besøke farmora.
Det har vært fine dager.
Krevende dager.
Vi har ikke vært helt enig og fikk testa diskusjonsevnen. Vi tåler godt å stå opp i ting vi ikke er enige om. Heldigvis blir vi ikke uvenner, det er viktig å akseptere at vi kan se på ting forskjellig også.
Vi møtes sannsynlig igjen i påska, da vi alle er bedt på middag til midterste.
Da jeg kom hjem igjen i dag ble det ikke mer med meg.
Jeg hørte musikk, sovna flere ganger.
Var ute og kjente på været og bestemte meg for at i dag… akkurat i dag, skulle jeg bare ta verden helt med ro.
Lørdag før palmesøndag, den gule påska er her. Og dagen har vært fin. Å bo inni meg ikke like fint.
Dagen i går rakk jeg ikke det som sto på plana. Ikke fikk jeg starta tidlig nok og så måtte jeg dra.
Hadde time hos frisør og skulle hente mor. Hun skulle også klippe seg. Og mens jag satt der i stolen, forsvant alt av energi. I tillegg spøkte resten av dagen i hodet. For jeg hadde så mye jeg ville rekke.
Etter vi var ferdige kjørte jeg oss begge til sentrum. Fikk handla for mor. Inne på butikken var det så mange folk. Jeg hadde ikke tid til å snakke med noen. Jeg løp i gjennom og var kort i ord.
Måtte likevel ta meg en kopp kaffe hos mor, lillesøster kom også. Jeg hadde vært forutseende nok til ikke å parkere bilen slik at jeg ble inneparkert.
Lista var lang av det jeg ønsket å rekke, men altså, det meste rakk jeg ikke. Og så kom eldstemannen. Han var gira, hadde kjøpt seg nye dubbeditter, kobla viste og snakka. Han har en plan. Plutselig var kvelden blitt langt på natt. Det var med nød og neppe jeg kom meg i seng.
I dag våkna jeg av telefonen. Yngste, som kom til Trondheim i går, hadde lyst til å bli en dag til. Det var så fint å møte folk hun ikke hadde sett på en stund. Var bare redd for at jeg ble skuffa over dette valget. Så klart måtte hun gå etter det hun ville. Så nå kommer hun i morgen.
Så har dagen gått.
Vi kom oss en tur i butikken, eldste jobba med musikk.
Jeg har vært i dårlig form. Mage på tull, rygg med tannpine…. jaaaa da, vet vi ikke har tenner i ryggen.
Fikk likevel diktet en middag, den ble ikke så verst.
Etterpå sovna jeg i stolen. Våkna og visste ikke hvor jeg var.
