Nesten ti minus, snart går turen inn til sentrum. Mandag skal fylles.

 

 

Fikk dusja i dag, om enn en veldig snill stråle. 

Vannet er i kranene, uten det stor trykket.

Det fungerte likevel, å dusje.

 

Jeg våkna tidlig bare for å oppdage at det var umulig å sovne igjen.

Så etter å ha prøvd, sto jeg opp.

Fikk vaska kopper.

Det er så mye bedre å få gjort ting fra morgenen.

Må komme meg gjennom en del arbeidsoppgaver, først et møte på teams, så er det ut med innkalling til møte med saksframlegg, økonomi og få sendt inn layouten til kort.

Dette skal jeg komme meg gjennom.

Så handling, skal kjøpe inn til å kunne lage lefse.

Deigen må stå over natta.

Drar ikke inn til mor før i morgen, skal steke lefsene der for hun har en takke.

 

Så slik er dagen min lagt opp.

Ser jeg ikke har tid til å sitte her.

Ønsker deg en god mandag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Så vasser vi vinter. Hvit vinter. 

 

 

 

Nå har jeg rusja gjennom første vinterdag.

Jeg sklei i gjennom, men ikke helt fram…

 

Bilen står parkert, eller muligens står den fast.

Nede ved veien.

Vet ikke.

Det var ingen som hadde vært her å brøyta.

Jeg ble lovet, om ikke hver dag og ikke fra morgenen, men skulle få brøyting.

Så dette starta ikke kjempebra.

Men får satse på at jeg får løs bilen i morgen.

 

Dette er så gammelt nytt, at det er bare slik det er.

Vinteren.

 

Ikke rakk jeg hente ved inn heller.

For mørket kom før jeg var hjemme.

Men det får jeg også gjøre i morgen.

Har litt ved igjen inne, når det er brent opp går jeg å legger meg.

Orker ikke å bli fortvila.

Det ordner seg, det blir vår igjen.

 

Jeg var noen timer på jobb, uten å rekke det jeg tenkte.

Jeg var liksom litt oppbrukt etter legebesøket.

I dag var legen på plass, til timen.

Ingen haste-utrykking, som sist.

Jeg dro fram tegninga mi.

 

 

 

Han syntes jeg hadde rydda bra.

I tanker.

 

Nå er tanker noe av det jeg håndterer enklest.

Jeg hadde snakka om psykolog, om det kunne være en løsning for å få bukt med slitenheten.

Men hadde kommet fram til at andre trenger nok det mer enn meg, så behøvde ikke oppta noen plass i den køa.

Og de kan nok ikke gi meg mer tid, for gjøremåla jeg kjemper med er nok mange for den kapasiteten jeg har.

 

Også legen kom fram til det at jeg nok må gi meg sjøl mer plass og at kreativiteten må få bedre levevilkår.

Da jeg kom til han første gangen fikk jeg betenkeligheter, hva hadde han å tilby?

 

Fikk vite at han var ferdigutdanna til korona’n kom.

Vikariatet hans var straks over.

Han kommer nok til å bli en veldig god lege – han er på god vei.

Han lytter til pasienten og han har kloke øyner.

 

Trodde det kom til å bli kleint, når jeg kom med denne pakka av levd liv, helse, tids- og energimanko.

Han lytter uten å komme med enkle løsninger.

Og sannsynlig er han opptatt av både mennesket og psykologi.

 

Men en blir sliten av å gå inn i disse temaene.

Så det var nok derfor jeg føler meg oppbrukt.

 

Tror alle ønsker et enkelt og plant liv med passe spenning og forlystelser.

Jeg føler meg ikke på noen måte mindreverdig fordi om jeg har mange ting å jobbe med i livet mitt.

Jeg ønsker vel heller at man også kan snakke om utfordringer, for en kan leve greit med de også.

Leve greit med å finne fram til veien en ønsker å gå, foreta justeringene.

Utvikle seg, forstå mer både av seg sjøl og skjønne mer av mye.

 

Ikke for det, jeg syns det er helt greit med det lette også, være mer på overflata, litt mer glasert.

Nå i det siste, de kveldene jeg er hos mor, har vi funnet oss en Amerikansk film om jul, dyppa i sukker.

Noen ganger er rosa sukkerlake helt greit.

 

Men ellers må jeg slåss med sverda mine og finne fram til slik jeg ønsker å ha det.

Og tror nok svaret til en viss grad handler om å gi meg sjøl mer plass.

Det store spørsmålet blir nok; hvordan?

Hva må kuttes, jeg vil ikke kutte, jeg vil i stedet gjøre mer.

Så til en viss grad er jeg min største fiende, kan det virke som.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Jeg starter dagen med å arbeide meg ut av av melankoliens gråblå slør. For jeg har ikke bruk for den.

 

 

 

For jeg må tåle at andre mennesker ikke er meg.

Og jeg har ikke bruk for å forstørre det som er negativt.

Hjernen er et fantastisk verktøy.

Og til en viss grad, ja, kanskje sågar i stor grad, kan vi få hjelp til å fargelegge livet.

 

Jeg ser ut på den snødekte fjellsida, hvit og grå med sol på.

Himmelen bak er blå.

 

 

Det er første helg i advent.

Jeg har hentet ned kassen med adventspynt fra det kalde loftet.

Jeg skulle gjerne vært ute for å hentet greiner fra naturen, for å sette utelys i.

Spørs om jeg rekker det.

 

Må inn til sentrum før det er mørkt.

Skal få trykt opp noen kort og skal se på papirkvaliteter.

Det er en presentasjon av arbeidslivet der og de som jeg bestiller fra  står på stand.

Jeg blir fanga av detaljer.

Et papir kan gjøre et trykk bedre eller dårligere.

 

Hjelper å tenke på de praktiske gjøremåla.

Rydde i hodet.

Skjønne.

Ikke forvente.

Ta sin egen plass.  

Melankoli kan være bra når en skal skape, men i hverdagen lager den bare snarer.  

 

Jeg orker ikke melankoliens snubletråder.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Og så rulla fredagen framom. Noe så herlig, rulle heim på fire hjul å vite; de neste timene, de neste timene…

 

 

Den følelsen!

Ved er i hus, middagen blir enkel.

Jeg kan sette meg ned å skrive, lese og kommentere. På blogg.

 

 

Kanskje skal jeg bla gjennom oppskrifter. Legge fram oppskrifter med mat som bakes bare til jul.

 

– Smultringer, sa mor, da jeg spurte.

– Jeg trodde det var far som likte smultringer, sa jeg.

– Ja, det var det, svarte hun. Men i år har også jeg lyst på det.

 

Jeg bakte smultringer til jul fordi far likte det.

Så i år tenkte jeg ikke å lage dem.

Men når det står slik til må jeg lage de i år også.

 

 

Jeg har overnatta anna hver natt den siste uka.

Det går bedre med mor, i går strøk hun duker og satte på en vaskemaskin. Da måtte hun gå ned i kjelleren for å utføre dette.

 

Smått om senn begynner det å normalisere seg.

I dag tok jeg meg tid til en prat, før jeg reiste på jobb.

 

– En må være snill mot seg sjøl, sa jeg.

 

Mor var en streng mor, hun er blitt mildere, men fortsatt er hun nok streng overfor seg sjøl.

 

– Du må holde i rundt deg mentalt, sa jeg.

 

Øynene til mor fyltes med tårer.

Orda gjorde henne godt. Ikke så greit å bli aleine etter 65 år.

Hun takka for samtalen, den gjorde så godt, sa hun.

 

Og jeg blir så klart glad.

Glad for at orda mine hadde en mottaker som satte pris på dem.

 

 

 

Etter jobb fikk jeg handla, både lilla lys, nye lys til å tenne ute i tuja’en og Fjordland til i kveld.

Nedsatt, for varene som snart er der.

Jeg kikker alltid opp i disken for de snart utgåtte varerne.

Syns det er så bra.

 

– Takk, sa butikkmannen, for at vi slipper å kaste.

 

Alle folk var så blide i dag.

Og det er så godt.

Dagen ruler.

 

En riktig god fredag…og det skal den fortsatt være.

 

Håper du også har en nydelig dag og kveld.

Det trenger vi når gradestokken kryper seg blå.

 

Er det kaldt hos deg?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Det er så tidlig mørkt. Allerede i halvfem tida føles det som seine kvelden.

 

 

 

 

I går hadde jeg en slik dag som var for ambisiøs. For ambisiøst bare det å stå opp.

Hvor var jeg?

Den tanken tenker jeg ofte når jeg våkner.

Og når jeg plutselig befinner meg i min egen seng, må jeg bruke noe tid på å skjønne akkurat det.

 

 

I går var planene rimelige normale.

For meg; høye.

For jeg ville blogge, jeg ville bake, ville hente ved, jeg måtte finne septiktanken og da jeg kikka i kjøleskapet, måtte jeg noe der også.

 

Jeg fikk blogga.

Jeg målte opp til baking.

Juhuu, første baking til jul.

Hvetebrød.

En oppskrift som også ble bakt i min barndom.

Deigen var full av futt.

Så da jeg skulle bruke tida mens deigen heva, konstruktivt, møtte jeg deigen på tur ut av bollen.

Jeg hadde da vært ute og hentet ved.

Jeg sloss meg tilbake med to sekkert i en trillebåre gjorde sitt ytterste for å bikke, men jeg vant.

Etterpå gikk jeg over veien.

 

 

Så meg både til høyre og venstre før jeg gikk.

 

 

Det kom ingen biler.

Ned til den sida septiktanken ligger.

Annen hvert år har jeg denne aksjonen.

Med å lete.

Noen ganger har jeg ikke funnet den.

For den blir skjult av kvist, kvast og brune blad på de to åra det tar i mellom.

I går fant jeg den ikke.

Tilbake inne i huset fikk jeg brøddeigen med nød og neppe opp i formene.

Lett var det ikke.

For på dette nivået virka jeg ikke lengre.

Men det ble brød og det ble halvvaska kjøleskap, før jeg dro tilbake til mor.

 

I dag hadde jeg ikke lyst til å ta i mot dagen, kroppen var i ulage.

Nakken er stiv og vond om dagen.

Det å gå opp fra rommet mitt og opp trappa var så kjelkete, for kroppen vil ikke.

Men fikk snudd meg rundt, laga frukost til mor etter et glass varm vann med lime, til oss begge.  

 

Og så var det en mer eller mindre snartur innom jobben.

Faktisk var alle på kontoret og det var hyggelig.

Greidde  å pakke sammen veska og komme meg ut igjen mens det var lyst.

 

Da jeg kom hjem starta jeg med en ny leteøkt etter septiktanken.

Jeg tok med meg en stokk som jeg slo i bakken med.

Og plutselig fant jeg den.

Lokket var skjult av visne bregneblader

Men jeg fant den.

 

I kveld var det bil med blinkende lys med mye bråk og leven nede på veien.

Jeg fikk ordna det akkurat i tide.

 

 

I kveld har jeg fortsatt med kjøleskapet.

 

Og snart skal jeg sove.

God natt!

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Hvor naken skal man kle seg. Jeg ser på det jeg akkurat nå er oppi.

 

 

 

Jeg  kategorisere dette innlegget som en reise, men den handler om indre reise og ikke ytre.

 

En ting er sikkert, når en møter opplevelser som oppleves som vanskelig, så kan det ligge mye lærdom i slikt.

En kan oppleve en utvikling.

At en utvikles som menneske.

 

Ser en tilbake i livet vil nok de fleste se at de evner å forstå ting bedre når de blir eldre, enn det utgangspunktet en hadde til å se på det da en var yngre. 

Det handler nok om at livet sliper av hjørner og unødvendigheter.

 

Jeg var nok et barn som lot meg forme, samtidig som jeg hadde en kjerne fylt av meg sjøl.

Av og til ble det en dårlig kombinasjon.

Følelsen av å bli tilintetgjort, eller ikke ha noen betydning.

Kjernen av meg ville ha mer plass enn den fikk.

 

Tror jeg har en reprise.

Av en slik følelse.

Og det er enormt interessant.

Kanskje jeg står overfor en situasjon der jeg kan sette ting i bedre perspektiv.

En slags frigjøringsprosess.

 

 

Vi mennesker må alltid slite med egoet.

Et balansert ego er ikke lett å tilstrebe seg.

Understimulert ego er et begrep jeg har møtt på. 

At behovet for beundring på en eller annen arena blir stor, mange ganger for stor. 

Ofte fokuseres det på at vi har de og de merkevarene, de reisene og slik og slik i hjemma våre, for å fortelle om vår verdi. 

 

Det å føle vi er bra nok som den vi er er ikke alltid like enkelt.

Men samtidig må en ikke la seg trykke under fordi en har et dårlig forsvar for seg sjøl.

 

Denne balansen med å være menneske.

 

Akkurat nå sliter jeg nok med å ha for store forventninger av hva andre skal kunne bidra med, forventninger ut fra valg jeg har tatt sjøl for meg.

Men en har aldri noe å forvente, en vanskelig lekse å lære.

En må sjøl ta ansvar for seg sjøl, må gi seg den plassen en trenger. 

 

Man en er heldig når en må ta tak i en læreprosess, finne ut hvilke kanaler en må bruke for ikke gjøre seg til et offer.

En kan aldri bestemme over andre, bare seg sjøl. Det er en fin lekse å lære.

Og at man må ta sin plass uten å trykke andre ned.

Ta ansvar for seg sjøl.

Av og til er det vanskelig.

Men det skal gå an.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Så sitter her og tenker, hva i all verden skal jeg skrive?

 

 

 

Skal jeg skriver noe morsomt, tenker jeg.

Men det dukker ikke noe morsomt opp.

Jeg kjenner jeg er lei av å skrive om det jeg har skrevet om den senere tida.

Sannsynlig er jeg lei av mye mer også.

Og å skrive om slikt gir så lite, både for meg og for deg som leser.

Så jeg tror jeg bare varmer paien min i og tar lørdagskveld.

 

Nyt kvelden godt!

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Det er kaldt i mitt hus. Mørkner gjør det også, sjøl om det bare er ettermiddag.

 

 

 

Men det er godt likevel.

Godt å sette på en vask.

Godt og sette musikken høyt på.

For jeg er hjemme.

 

Jeg føler meg sliten.

Jeg føler meg også rar.

Rar for å være i situasjonen jeg har havnet i.

Det er fullt og helt mitt valg.

For så vidt er vel det som skjer, vi lever som følge av våre egne valg.

 

Men jeg ER nok sliten, ikke bare at det føles slik.

 

 

I går da jeg var slik halvvåken, hadde jeg en aldeles merkelig opplevelse.

Plutselig steig det fra mitt indre et nei, et kraftig nei som varte.

Som om nei’et kom fra alle cellene i hele kroppen.

Det brøt seg fram som en flodbølge.

Etterpå var det helt “stille” før jeg begynt å falle i mitt indre.

Som en gedigen rutsjebane og jeg lot jeg meg “falle” uten motstand.

 

Så var det over.

Sov jeg?

Var jeg våken?

 

I hvert fall fulgte en fysisk reaksjon, som jeg hadde frost, det prikka i hele kroppen fra fot til topp, som en kraftig grøss.

Grøssinga kom tilbake en gang til, da jeg hørte en lyd i huset, men følelsen var mye svakere.

 

Ikke vet jeg hva dette var, drømte jeg, jeg vet ikke?

 

 

Men det var godt å komme hjem, hjem til et kaldt hus.

Mitt hus!

Jeg er i gang med å varme det opp.

Tanken var noen timer jobb i dag, men tar dem i morgen.

Behovet for å være aleine med meg sjøl var gedigent.

 

 

Med tankene mine og spekulasjonene på valga mine, hvorfor liksom…

Hva fører til valga?

Jeg føler meg nok idiotisk.

Idiotisk som ofrer meg.

 

Du er flink, sier folk…før de venner seg til det.

Sjøl veit jeg at jeg ikke er det, flink.

 

“Du er en omsorgsperson” sa sønnen min, han var opptatt av personlighetsanalyse.

Det er jeg heller ikke.

Men jeg føler ansvar og har empati…det er ikke helt det samme.

Og jeg er nok for dårlig på å gi meg sjøl omsorg.

 

Men akkurat nå har jeg likevel gjort det.

For mens jeg satt her med blogging, så ble det så kaldt at ene tommelfingeren dovna.

Varm dusj, tenkte jeg…og før dusj, ansiktsmaske.

Så det ble en avokadomaske, farging av bryn og en riktig, lang, god varm dusj.

Og nå er varmen kommet i hus.

 

Må nok være som jeg er, sjøl om jeg blir såpass sliten av mine egne valg.

Jeg tok forresten personlighetstesten igjen, der sto det jeg var forkjemper og at:

“Forkjempere er svært uavhengige, og mye mer enn stabilitet og sikkerhet trenger de kreativitet og frihet.”

Ikke mye omsorg for andre i det.

 

 

Jeg skal nyte kvelden og legge meg tidlig, masse omsorg for meg sjøl, det skal jeg gi.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

I kveld vil jeg se tilbake på søndagen. For da tok jeg en runde både i skogen og langs veien.

 

 

 

 

Plutselig er vi nesten midtveis i uka.

Sist søndag tok jeg nesten samme tur som sist.

Men da jeg kom opp i skogen valgte jeg å ta veien til venstre.

For det var blitt kaldere og litt frost i bakken, så der jeg gikk var det mindre sjanse for glatte parti.

 

 

Trærne sto stramme og rette.

Og så den lille grana som sto foran de langt eldre trærne, som en liten “blomst”.

 

 

Jeg gikk nedover mot gården som morfaren min kom fra.

Lenge siden jeg hadde gått denne veien.

 

 

Tilslutt var jeg nede alle bakkene.

Var kommet dit dagligdagsbutikken var før.

Nå er det pub og leiligheter i bygget.

Det vil si, akkurat nå er det ingen drift der.

Men det håper jeg det blir igjen, koselig med en pub i nærmiljøet.

 

 

Det begynte å mørkne.

Sjøen lå blank og stille.

 

 

Videre utover veien.

Forbi verftet.  Det starta morfar min en gang tidlig på tyvetallet.

I dag bygges det ikke båter, men produkt som fungerer med hydraulikk.  

 

 

Så var det å klatre opp bakkene igjen.

Opp til huset til mor.

Langs veien lå brune blad.

 

 

 

Gatelyset var tent og laga rosa skinn på lyktestolpen.

 

 

Jeg kunne se bortover på veien jeg gikk ned og gården jeg passerte.

Ringen var nesten slutta, nesten tilbake til utgangspunktet.

 

 

Utsikten fra hagegangen oppe ved huset til mor.

 

 

Det gjorde godt med tur opp og ned bakker.

 

Burde gått en slik tur hver dag.

Men nå har det vært noen travle dager igjen, så da er det ikke plass.

 

Riktig fin kveld.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Hvordan lever vi livet…Hvordan ønsker jeg, du, livet? Tanker om hva en ønsker av livet.

 

 

 

Intet mindre.

Innlegget mitt berører de store tankene.

Livet.

Hvordan lever en?

 

Som jeg har skrevet om i innlegg etter innlegg, er jeg nesten ikke hjemme for tida. Jeg bor hos mor, og mor er glad i tv.  Og jeg som kan gå flere dager uten å sette tv’n på, hjemme hos meg sjøl…får en gedigen tv-overdose.

 

Men noen gange kommer program som er verdt å se.

Det var en dansk dokumentar.

Den handla om mennesker, livet og døden.

Mennesker som hadde holdt på å dø, mennesker som kanskje kunne eller skulle dø snart.

 

Alle kom med et mantra for livet som ble meislet inn i en sten.

En setning som omsluttet erfaringene og det som sto for dem som det viktigste. Setningene ble meisla inn i steinen av en 88 år gammel dame.

 

Programmet het “Sju ting du må vite før du døyr”.

 

• En mann var full av kreft, han var ikke lovet langt liv og livet handlet om å overleve. Han skreiv dikt, noen ganger sammen med datter si.
• En dame hadde overlevd sunamien i Thailand, med at tilfeldighetene hadde ført henne ut på havet i en båt. Båten hadde ridd oppå bølga uten at dem visste hva som foregikk på land. Da hun kom tilbake til der hotellet hadde vært, var alt knust.
• En hadde et voldsomt behov for å utfordre seg sjøl, alt skulle være mer voldsomt enn sist. Han var på en tur opp på Mont Everest da det gikk et snøskred som krevde mange menneskeliv, han ble tatt men ført slik at livet hans berga og at han var med på å berge ut andre.
• Ei hadde hatt kreft, sto i starten av livet og var ikke sikker på om hun kunne få den igjen og da ville det være slutt.
• En hadde besvimt i togsporet, blitt overkjørt av toget, berga med en arm mindre. 

 

De fikk spørsmålet om hva var det viktigste for dem.

 

 

Mange av oss leves som i det “grå ubeviste”, uten å teke på at hver dag er Livet.

Egentlig legger vi ikke merke til at livet går. 

 

Kanskje bør en gjøre det en vil snart, starte å leve…

 

Jeg ble sittende igjen med mange tanker etter programmet.

 

 

Som han sa han som hadde mistet armen “jeg kan ikke gjøre noe med armen som er borte, men den jeg har”.

 

Dokumentaren grep meg sterkt.

Hvordan leve i nåtida, ikke i går eller i morgen.

 

NÅ!

 

Om jeg har fått vite at jeg hadde en begrensa tid igjen, hadde jeg fortsatt levd slik jeg gjør i dag eller har jeg gjort andre valg.

Jeg syns dette er interessant å tenke over, hva betyr, hva ønsker jeg og hva vil jeg?

 

 

Tenker du mye på slikt og har du tatt noen valg ut fra de tankene?

 

 

♥