Ikke det at jeg spiser frokost til kvelds, men jeg skriver om frokosten nå når det er kveld. Med en interessant oppramsing av alt som gikk ned etterpå…:):)

 

 

 

 

Utifriluft kom med en oppfordring i går, tror det var mer det enn utfordring.

Samme det…

 

Men jeg kaster meg nesten aldri ut i slike fellesaktiviteter, så tenkte at i dag skulle jeg.

 

Egentlig var dagen full av planer som ikke ble.

Nok om det.

 

Frokosten skulle jeg i hvert fall få inn.

Nå blir det litt mer en akkurat bare frokosten.

 

 

I alle fulle fall, frokosten min de aller feste dagene er slik:

 

 

 

Ja, så enkel er den.

 

Tror det er en blanding av mange ting som har gjort dette. Noe er snappet opp fra her og noe fra der. Sunt bra og slikt bortetter,  tanker plukka opp til egentlig en enkel…kan jeg si lapskaus?

Ett glass med lunka vann med en halv pressa lime i (kan kanskje ikke kalles lapskaus, mente nok et sammensurium av tanker).

 

Så sitter jeg der da, koser meg med en slurk og en slurk til.

Til glasset er tomt.

Da er jeg klar for dagen.

 

Unntak skjer så klart. I juler og andre dager der jeg ikke er bare meg.

 

I tolvtida kommer det som jeg kan tygge på.

I dag så det slik ut:

 

 

Grovt surdeigsbrød med peanøttsmør og sardin i tomat.

Skeia ut med en grov bolle, den også av surdeig og med vellagra ost på. Kaffe og kefir til.

Og da var jeg godt mett.

 

Skal jeg fortsette matpraten ble det pizza på pub til middag, sammen med minstesøster og mor.

Skeia også ut med en kuleis med jordbær.

Er det søndag så er det søndag.

 

Nå går det i te her.

Så her dala det ned hele kostholdsoversikta for dagen.

Om du ville eller ikke… 😀

Før natt og seng.

 

Må fryktelig tidlig opp i morgen, for alt jeg ikke fikk gjort i dag.

Møtedag.

Mitt ansvar, så mye igjen å klarere.

 

Vi snakkes.

 

Nå må dagen brettes fint sammen og pakkes ned.

 

 

 

God natt!

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Noen dager skjærer alt seg. Absolutt alt. Og noen dager tåler en slikt dårligere.

 

 

 

 

Alle, tror jeg, har slike dager. Uten at det blir bedre av den grunn.

 

Her om dagen hadde jeg en slik dag.

 

Pc’n klikka -.

Jeg fikk ikke lov -.

Jeg var for sen -.

Og det var for dyrt -.

 

Dette var fire forskjellige hendelse.

 

Høres ut som jeg er et barn. Og noen ganger er man vel det.

Et barn.

 

Enda kom det ramlende flere utfordringer.

 

Det som er sikker er at slikt kan kreve mye og mer arbeid.

Da jeg gikk ut en dør hørte jeg meg sjøl banne, høyt. Tror aldri jeg har gjort det før.

Slik.

Jeg syntes ikke synd på meg sjøl, men at jeg var oppgitt og opplevde det mer enn slitsomt.

Virkelig mer enn slitsomt.

 

Jeg vil slutte, det var tanker som dukka opp.

Jeg vil ikke holde på med dette!

 

 

Kanskje er det jeg som ikke tåler slike utfordringer godt nok.

Absolutt en mulighet.

Men resultatet er likevel de samme.

 

 

Da var det nesten vittig og noe spesielt, at i disse turbulente følelsene dukka noe opp…

 

Dette er ikke noe jeg snakker høyt om.

 

Det er min hemmelighet;

Et halvveies skrevet manus.

 

Det er vel likevel ikke akkurat en bombe at jeg som blogger liker å skrive.

Tror det kan gjelde mange av oss. Jeg legger av og til inn små noveller her.

En stund siden nå.

Det som var spesielt var at det dukka opp da jeg sleit såpass i hverdagen min.

 

 

For noen år siden satte jeg med ned for å skrive i en sjanger jeg verken liker eller behersker. Men det som var morsomt var at jeg greidde å skrive over 50 000 ord uten å kjede meg. Jeg ble i stedet enormt engasjert.

Det dukka opp et persongalleri som ga meg overraskelser.

Personene fikk sitt eget liv.

Jeg fikk lyst til å snakke om det med folk, slik som at jeg kunne få lyst til å si “vet du hva hun har gjort nå?”

Men jeg gjorde så klart ikke det, for alt foregikk i mitt eget hode.

Jeg flytta på en måte inn i en fantasiverden.

Det var veldig fascinerende.

 

 

Jeg las igjennom manuset.

Hadde glemt mye, men måtte lese alt,  før jeg la det ned. Så fortsatt fanga stoffet meg.

Men det var mange feil, mange, mange…

Mye å ruske opp i, mye som burde rettes opp.

 

Tanken dukka opp, skulle jeg skrive det ferdig?

Flytte inn i denne verden igjen?

 

Nå har jeg fortalt en av mine hemmeligheter.

 

Om ikke anna, så hjalp det meg bort fra en tung dag. En dag jeg ikke forsto hva jeg egentlig holder på med i dette livet.

 

 

 

Liker du å skrive mer enn på blogg?

 

 

Deler tre sider med dere. En i starten og to midtveis i handlinga.

 

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Veldig upassende når smaken forandrer seg. Forandrer seg, bokstavelig talt. 

 

 

 

 

Blir slik ille.

Smaken-. Riktig ille.

Inni munnen.

I koronans tid kan en bli redd slike plutselige forandringer.

 

Jeg googler.

Min venn Google forteller meg veldig mye.

Men den sier også at en mister smak, så da kan jeg sukke lettet å lete videre.

 

Jeg har for mye smak.

 

Her kan jeg falle for fristelsen å begynne å raljere…for mye smak, smakfull, god smak…tror jeg har poengtert det bra nok.

Men skal ikke falle for den fristelsen.

 

Jeg har for mye stygg smak.

Akkurat som jeg har suttet på en løvetannstilk eller fått hårspray i munnen.

Skikkelig ekkelt.

Og når jeg ikke har gjort noen av delene, som smaken tilsier. Det har gått flere dager med denne smaken, da må en undersøke.

 

 

Må innrømme at da jeg starta undersøkelsen, tenkte jeg at dette var det nok liten vits i.

Dårlig ånde, sto det…jeg prøvde å lukte min egen ånde uten videre godt resultat.

Prøv det sjøl, lukte på din egen ånde…

 

Kreft?

Nei.

Antidepressiva?

Nei.

 

Jeg leser.

 

Det står faktisk beskrevet smaken jeg kjenner.

Løvetann og hårspray.

 

Sopp og fordervelse.

Gurgle med salt…

Visst kan jeg prøve på det.

Tannkjøttbetennelse?

Nei…tror ikke det..

 

Plutselig ser jeg det.

Har du spist pinjekjerner står det-.

Ja visst, en pakke, for noe dager siden.

 

Av pinjekjerner, står det, kan man få løvetannsmak i munnen, eller som om en har fått hårspray i munnen. Og det kan vare opp til 10 dager.

Står det.

 

Der var svaret.

 

Jeg skal passe meg for fristelsen med å sluke en hel pakke pinjekjerner. Det får holde med noen få i salaten, eller som ingrediens i pesto. Får ikke hjelpe at det er godt. Denne smaken vil jeg ikke ha.

Og all mat får denne smaken.

Kanskje en slankemåte…

Men nei, maten vil jeg nyte med gode smaker.

 

Det er alltid noe nytt å lære.

 

 

Har du opplevd noe slikt?

 

 

 

♥

 

 

 

Noen ganger får en lyst til å gjøre noe helt anna. Rive seg løs.

 

 

 

I dag tar jeg meg bare god tid.

Har vært ute og rusla barføtt med fotoapparater i posisjon. Varmen i lufta, sjøl om det er overskya.

Alt!

Må bare nyte.

For snar kommer regnet.

Og det blir kald luft.

 

 

Og i gårkveld, da jeg gikk ned til veien med papirsøppel, da var jeg også akkurat der jeg skulle være. Ikke på grunn av søpla, men for alt i rundt meg.

Temperaturen, lyden av fuglene som sang og duftene fra blomster.

Skyene var lette.

Det er fantastisk å dra inn alt dette vakre.

 

 

Ellers ble det en lang dag på jobb, en dag som like vel gikk lettere en forrige dag.

For på onsdag skar det meste seg.

Til og med musa døde og pc’n var uten nett.

 

 

I går starta arbeidsdagen nesten før jeg hadde stått opp og lenge før jeg dro på kontoret.

Og om en uke skal jeg ha fri, når alt baller seg slik til, er jeg usikker om jeg kan ta fri.

Var det alle edderkoppene jeg drukna, som jeg nå blir straffa for…

 

Og i dag, som bruker være fridag, i dag må jeg på jobb. Men drar først etter en lang og rolig morgen.

 

 

Dagen da alt skar seg, dukka noe plutselig opp.

Kanskje var det et tegn?

Og kanskje skal jeg fortelle hva det var.

Men det blir senere.

Akkurat nå skal jeg tenke over- og se og tenke ennå litt mer. 

 

Nå har jeg drukna  innlegget her med bildene jeg nettopp var ute og tok.

 

 

Men snart, snart er det kontor, skal lage en presentasjon, så ut til museet for å klarere der og handling for mor.

Så sannsynlig er jeg hjemme først sent i kveld.

 

 

Ønsker dere en fin fredag.

 

♥

 

 

 

 

 

Når du kommer hjem, setter deg i en stol. Og der bli sittende. Slik var det med meg i går kveld.

 

 

 

Det skal sies at det var helt fantastisk å gå ut av bilen. Bare bli stående å føle på at en var hjemme.

 

Bare gå inn litt først, før jeg skulle ut igjen. Tenkte jeg.

Bare sette meg litt ned.

Bare litt.

 

Og der ble jeg sittende.

Jeg sovna.

Våkna.

Og sovna igjen.

 

Det er bra jeg har ferie snart. Men en liten innsats må til før jeg kan ta ferie.

 

– Kommer du til Oslo i ferien din, sier venninna mi.

– Ja, visst jeg kan, sier jeg.

 

Og peker på koronaen.

 

– Om jeg har fått sprøyte og slikt.

 

– Vi er kommet langt her, sier hun.

 

Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å reise.

Må et par turer til Trondheim. Men å reise helt til Oslo, nei.

 

Jeg vil bare tenke jeg har en evig sommer foran meg som aldri tar slutt. Og når den har vart lenge nok, har jeg lyst til å reise.

Reise langt vekk. Til ennå mer sommer.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Noen ganger må en prøve være morsom. Noen ganger greier jeg det, noen ytterst få ganger – i det virkelige liv.

 

 

 

Overskrifta her var nok mer tørr, mynta på during over molda, det vil si “plenen”, med klipperen.

Da den var tom for drivstoff prikka det så intenst i hendene etter all duringa. Så jeg gikk inn for å drikke kaldt vann og få bort prikkefølelsen i hendene.

Og ved en sjekk på Yr, som lover brukbart vær, lot jeg maskina stå igjen ute under åpen himmel. 

 

Til i dag.

Etter jobb.

 

For i dag skal jeg direkte hjem. I går fikk mor besøk og jeg fikk middag. En koselig bytteordning.

Hun fikk besøk av MEG og jeg fikk mat.

 

Enda et forsøk på morsomheter.

Blææ…

 

 

 

Skal tro om det er teen jeg drikker?

Har vært ute for å hente peppermynte og så trukket te på bladene.

Spørs om det er den, teen, som tuller til både i hjernen og fingrene. Ikke noe fornuft vil komme ned på tastaturet…

 

Kanskje jeg bare skal klappe igjen maskina, komme meg på jobb og se om jeg kan gjøre mer nytte for meg der.

 

 

🙂 Skvuppeliskvappeli hei, en nydelig dag til deg!

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

En såå fin dag er straks over. Da sola holdt på å gå ned, tok jeg en runde med fotoapparatet.

 

 

 

 

 

Dagen ble helt fri for travle bevegelser, jeg vaska klær og fikk hengt opp i sol og vind.

 

Fant et arsenal av frøposer som ble planta, ikke posene da.

Håper bare ikke de var for gamle, frøa i posene.

 

Jeg kjenner sola i kinnene i kveld, for jeg fikk også sittet i solstolen.

Jeg fikk lest.

Det jeg las fikk synke dypt ned i meg, som frø lagt i jord.

Inn i mellom måtte jeg bare tenke. Orda jeg las spira.

Mens fuglene kvitra og sang.

 

Tenkte å dra fram plenklipperen også, men fant ut at den kunne vente. Det passa ikke å laga slik støy.

 

Da sola holdt på svinne bak fjellet, mens gjøken gol og lyset var fantastisk, sprang jeg barføtt i gresset for å fange motiv.

 

Så her kommer et knippe bilder av sommer og lys.

 

Trær i motlys er en slik glede. 

 

Også sol som siles mellom trestammene. 

 

 

Den gamle benken har ikke fått stellet den fortjente, men syrinen er nå i fullt flor og overdøver en gammel benk.

 

 

En tur opp for å hilse på epletreet. Blomstene hadde folla seg ut siden sist jeg var oppom. Det stakkars treet ble nesten flau over, tror jeg, alle knipsa.

Her er et lite utvalg.

 

 

 

Så var sola klar til å forsvinne bak fjellet, skyggene hadde blitt lange.

 

 

Inn igjen ble det med en bukett syrin som jeg ser på inn i mellom jeg skriver.

 

 

 Takk for en nydelig dag full av harmoni og sommer. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

En fri og frank dag på en fredag. Mens verdens vakreste sommer pågår. 

 

 

 

Ennå vet jeg ikke hva dagen skal brukes til.

Men jeg skal innta alt som vakkert er.

Ikke tenke en tung tanke.

 

Jeg skal sprade barføtt i gresset og kanskje så noen frø.

 

– Jeg har lyst til å gi meg fri, sa jeg til moren min i går.

– Slippe meg fram som den jeg er.

 

Ikke alt det der som en tvinger seg i gjennom.

Kjenne at en puster fritt.

Kan ikke folk bare slappe av og være den de er, uten å trykke andre ned.

 

Kan vi ikke bare være snille med hverandre?

 

I dag skal jeg i hvert fall være snill mot meg sjøl.

Det håper jeg du, akkurat du som er så spesiell at du fikk bli deg, også er.

 

 

 

 

♥

 

 

 

Hvorfor en slik overskrift, er det noe som har skjedd…eller hva?

 

 

 

 

Det ærlige og redelige svaret er, absolutt, absolutt ingen grunn.

Ingen!

 

I gårkveld fikk jeg en melding fra ene datteren,

– gruer du deg, spurte hun.

– Jeg tenker ikke på det, sa jeg.

– Venter med det til i morgen.

 

Altså i dag.

 

Men venter litt til med å ikke tenke. Ikke å grue meg.

Tenke kan jeg gjøre siden.

Grue meg håper jeg å slippe.

 

Dermed har jeg kuppa mitt eget innlegg. For hvordan fortsetter jeg nå…

 

 

Jeg kan kanskje i stedet skrive om lyder.

 

Jeg har så mange lyder i rundt meg. Da jeg var ute og gikk i gårkveld hørte jeg ikke mindre enn to hakkespetter. Utrulig at de kan lage en slik metallisk lyd av å hakke i tre.

 

 

 

Og da jeg kom hjem fant jeg fram solstolen, som tenkt.

Orka ikke lese, lukka bare øynene.

Da hørte jeg en skogsdue like ved. Den kurra intenst.

 

Jeg kjente jeg ble lykkelig av å sitte der i sola med alle lydene. Og den lykkefølelsen gjorde godt.

 

Men nå må jeg ut i verden for å tenke…

 

Skal skrive mer når jeg har tenkt i fra meg.

 

 

 

Hvilke tanker har du i dag?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Det blomstrer, skvakker fra reira og fra lia høres gjøken.

 

 

 

Bakom denne heggen henger fuglekasser på låveveggen. Det er kommet fugleunger.

Jeg tror nesten ikke jeg hadde registrert at det var en hegg som voks der. Men i dag tenkte jeg, jøss, det vokser en hegg her.

Jeg syns den er fin, om det ikke er så smart med et tre klint inn til veggen.

 

 

 

Kjente lukta. Av hegg.

 

Syrinene står i knopp. Har to stykker.

De ble planta samtidig og den hvite har vokst seg stor.

 

 

Mens den blå er liten og kommer med første blomster i år.

Jorda var mye grunnere der den står, fylte på jord i fjor for å få den til å vokse. Og i år serverer den første blå blomsteren.

 

 

Kjempekonvallene har en kort blomstringstid. Ved siden står det peppermynte, den syns nesten ikke ennå, men duften kjennes.

 

 

Og så er det de tre søtmispelene som holder på å bli tre tre, de har et overdådig blomsterflor.

 

 

Epletreet står også i blomst. Sarte og så nydelige.

 

 

Den egentlig misjonen var å sjekke plenklipperen, da jeg gikk ut. For graset vokser med et vilt tempo.

 

 

Plenklipperen ble tømt og fylt med nytt drivstoff.

Og under over alle under, den starta!

 

Jeg fikk klipt noe, men ble så forstyrra av all løvetannen som lyste opp.

 

 

 

Kan ikke bare meie dem ned-.

 

Så enden på lørdagskvelden var å plukke løvetann, knuppene steikte jeg – så sammen med stekt kyllingkjøttdeig og blomkål/persillerotpurre, ble den kveldsmaten.

 

 

For plenklipperen…den holdt til noen runder, da slukna den. Etterpå protesterte den på mer arbeid.

Jeg sender en stille bønn en eller annen vei for at den vil ombestemme seg snart.

 

 

Slik gikk siste lørdagen i mai blomstrende.

Håper på flere.

 

 

 

♥