Så var dagen kommet. Dagen jeg hadde sett for meg. Stå midt i et tomt rom og tenke på muligheter.

 

 

 

 

Jeg har vært spent på hvordan det ville bli.

Skal innrømme at jeg hadde sett fram mot dette.

Noe som skulle være en overgangsperiode, varte i nesten ti år.

Jeg vitsa litt om at vi var to gamle søstre som var stucked på en avsides gård ved en mørk fjord.

Det hørtes så tragisk ut å si det.

Men egentlig var det ikke så ille.

Vi drakk kaffe hos hverandre og i starten hadde vi begge barn som bodde hjemme og gleda seg over hverandres selskap.

 

Men det blir en ubalanse i lengden å være utleier til sin egen søster.

Det blir nok og en ubalanse i å leie av sin egen søster.

Så det var nok på tide, og jeg tror vi begge var like glad over at dette skjedde, at ho valgte å flytte.

 

Leiligheta hadde også ett soverom for lite. Derfor hadde et av soveromma i min leilighet vært deres.

Nå er rommet tomt og plutselig har jeg et rom til alle tre barna mine. 

 

 

Som en strengest sagt ikke kan kalles barn, men de kommer hjemom og av og til alle tre samtidig.

Eldstemann som ikke ble med på flyttelasset på grunn av skolegang, får nå et rom som kan være hans eget.

 

Jeg åpna døra ut i vindfanget som i utgangspunktet var begges, men de siste åra valgte jeg å bruke inngangen bak huset, fordi dette rommet ble tatt mer og mer i bruk.

 

Nå vurderer jeg å ta det til inngang igjen.

 

 

Stå midt inne leilighet å bare se.

 

 

Kjøkkenet som er modent for oppussing for lengst.

 

 

Soverommet, som har synlige vannrør etter nye forskriftsmessige vannrør ble lagt inn for noen år siden.

 

 

Badet, som fikk nytt dusjkabinett og delvis ble pussa opp. Men de blå veggene syntes søsteren min var så fine, så jeg lot dem være.

 

 

Leiligheta er prega av tidens tann og burde egentlig vært pussa opp. Men akkurat det har jeg ikke mulighet til.

 

Så det å stå midt i rommet å spekulere på – hva nå?

 

Akkurat det hadde jeg sett fram til.

 

Skal jeg bare ta den i bruk til et gedigent stort lekeareal??

Eller skal jeg leie den ut som den er?

 

 

Har vært inne på tanken om Airbnb.

 

Så her står jeg, hva gjør jeg nå?

 

Ennå er jeg ikke landet i tankene.

Men jeg har en enorm mulighet. Til å lage et rom for muligheter.

 

Døra står åpen mot framtida… 

 

 

Riktig fin lørdag til deg som er innom.

Hvilken planer har du på første lørdagen i oktober?

 

 

♥

 

 

Lyset bosatte seg i helga. Sola skein i gyllent løv og jeg følte på ekstase.

 

 

 

På lørdagsmorgenen våkna jeg til tomt hus og sol inn gjennom vinduer og åpne dører.

Lyset overdøvde rotet.

 

 

Og rotet greide seg opp og forsvant, litt mer og litt mer.

– Gjennom helga.

Jeg satte på musikk, skikkelig høyt.

Plutselig dansa jeg og innimellom føyk hendene rett til vers og jeg ropa “yes“.

 

Jeg følte på en enorm frihet.

 

Fikk vaska enda mer stoff.

Silke og sateng.

Gult og oransje, det var samstemt med naturen.

 

 

I dag tok jeg en liten tur opp i skogen.

Første gangen siden menneskets beste venn forsvant. Ingen som prøvde å gå foran meg opp gjennom stien.

Kjente på tristhet.

 

 

Sola flomma gult.

 

 

Jeg var aleine. Kjente det var både sårt og det var godt.

 

 

Jeg har aldri bodd helt alene før, nå gjør jeg.

Helt alene.

Helt alene i et hus.

Og jeg kan spille musikk så høyt jeg vil.

 

 

Men denne helga gikk også over. 

En vakker helg der jeg smakte på det nye livet.

 

Det nye livet!

 

 

Jeg kjenner på en ekstatisk glede.

For jeg drømmer om så mye.

Om å kunne glede seg.

Og jeg kjenner det pipler dråper av energi ut i årene. I helga har huset blitt ryddigere uten anstrengelse.

Det bare skjedde.

I sol og musikk.

Midt i alt, midt i å leve og glede seg. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

En helg i tjenestens tegn. Og med vakre høstfarger.

 

 

 

Det har vært dager som tok tak i det en føler en bør prioritere.

Livets høst i høsten.

 

 

Det kan føre til utfordringer.

 

På onsdagen kom far hjem fra sykehjemmet med stort behov for hjelp. Hjemmetjenesten hadde nok sett han ble lengre på sykehjemmet.

Men når han først hadde kommet hjem kunne en ikke bare sende han tilbake.

Han er ingen pakke.

 

Og det kunne føre til en knekk, for sjøl var han overlykkelig over å komme hjem.

 

Så jeg gikk inn som en hjelpende ånd.

For å hjelpe og avhjelpe.

 

I kveld var det godt å komme hjem til meg sjøl. For jeg kjente at jeg ble temmelig sliten ette hvert. Jeg har ikke sovet i barndomshjemmet mitt riktig hver natt, men ikke langt i fra.

 

I dag tok jeg en tur ut i mor og fars hage.

 

 

Den er forfalt, men flotte farger.

 

 

De likte så godt å jobbe med hagen i sin. Den gangen kroppene var på parti.

Nå er de begge innhentet av alder og begrensninger.

Far med arm i fatle som er snørt inn til kroppen og føtter som ikke er til bruk, som må ha hjelp til  alt det vi opplever som sjølsagt å gjøre sjøl.

Fratatt rettighetene til sjøl å bestemme.

Alt.

Han følte på frustrasjonen i dag.

 

Det var godt å komme hjem.

Til mitt eget.

Kjenner disse dagene har tatt på.

Nå skal jeg legge meg for å prøve å hvile ut til en ny uke.

 

 

 

♥

 

 

Her sitter jeg og ser ut, mens katta ser inn. Miranda syns hun også skulle vært inne.

 

 

 

 

Jeg sitter her i stolen min.

I dag kan jeg ikke så mye annet.

-Enn å sitte her.

Eller…litt kan jeg foreta meg av bevegelse. Så klart.

Og alt gikk bedre enn trodd.

 

Da jeg var på St. Olav i august, ville de ta ut veske av knærne – men i og med jeg ikke hadde noen til å kjøre meg hjem, ble det utsatt slik at jeg hadde et opplegg i rundt det.

Før timen jeg fikk, ble jeg en anelse snufsete, så utsatte den.

Fikk time forrige mandag, men var opptatt. Derfor ble denne timen først i går.

Hadde lagt opp til dette i øst og vest, planlagt og klarlagt.

 

Så synte det seg at i løpet av denne måneden hadde betennelsen gått ned, så ansamlingen av veske lå nå bare i små hulrom og kunne bare ligge.

Det ble satt kortison bare i ett kne, ikke begge.

Derfor ble alt mye enklere.

 

Sønnen behøvde ikke kjøre meg helt hjem.

Vurderer om jeg ikke behøver to dager hjemme, som planlagt, men kanskje dra på kontoret i morgen. Men så fikk jeg vite far kommer hjem fra sykehjemmet tidligere enn antatt. Mor ønsker meg tilstede når sykebilen returnerer med far og hjemmetjenesten ankommer.

Allerede i morgen.

Så tror jeg bare tar disse dagene med hjemmekontor, som avtalt.

 

Gleder meg til jeg kan bli mer aktiv.

Det er virkelig på tide at jeg kan.

 

Men kanskje jeg skal slippe inn kattene og gi både Miranda og Cleo mat.

 

 

♥

 

 

 

Fredagskvelden er snart natt.Jeg drikker Bris og tenker tomme tanker.

 

 

 

For egentlig bestemte jeg meg bare for å skrive noen ord. Noen ord uten den store meninga. Bare for å si titt, titt, her er jeg.

Uka har innholdt jobb, møter og besøk hos faren min.

Her er et bilde fra flate Smøla. Der var jeg en dag.

 

 

Her er fra Edøya, der ferga går fra.

 

 

Fikk lyst til å dra hit en dag bare for å ta bilder.

 

Faren min er lei av å være på sykehjem.

 

Jeg gleder meg til at jeg har mer orden i rundt meg.

 

I helga skal jeg treffe gjengen min.

Og så har jeg fryktelig mange telefoner å ta.

-Burde klipt håret.

-Lege.

 

Av og til er de enkleste telefoner en utfordring.

 

Men aller først skal jeg ta en natt med søvn.

 

Ønsker deg en god helg.

 

 

Har du noe du gleder deg til å gjøre i helga?

 

♥

 

 

 

Plutselig helg. Eller nesten helg. Etter en dags innsats.

 

 

 

I går hadde jeg først dag  på jobb etter ferien, ikke så mange på kontoret – men høy aktivitet utenfor dørene. Hørte jeg.

Jeg fikk lest gjennom mailer, svart på noen og gjorde mitt beste for å få oversikt.

Åt lunsj ute i sola, der mange hadde funnet veien – med betryggende en meters avstand.

Fikk vite at at fasttelefonen legges ned og at en ikke kunne kopiere uten å ha en brikke. Folk var litt oppgitt over dårlig kommunikasjon. 

Det er nye tider.

Men en venner seg til.

Ble også fortalt det var intervju på gang med nye ansettelser.

Må vel inn i framtida for å vite hvordan alt blir.

 

Da jeg kom hjem var jeg dødstrøtt, tok fram en solstol, koka meg kaffe og smurte noen skiver. Etter å ha spist, sovna jeg.

 

 

 

 

Drømte hissig.

Det samme i natt; Var med hurtigruta, var å snakka med en jeg kjente da båten la til kai. Jeg skunda meg tilbake for å finne tinga mine og bilen. Trappa ned til der jeg hadde eiendelene var stengt fordi båten var framme, og jeg kunne ikke ta med meg noe av dette etter båten var lagt til kaia, sa de. Så da måtte tingene mine bli ettersendt. Ikke visste jeg av bilen min heller.

Altså, kaos.

 

 

Våkna til en varm dag med litt sol.

På timeplana sto det bibliotek, litt utpå dagen. Derfor skulle jeg hente mor for å besøke far på sykehjemmet først.

Foreldra mine bor øverst oppe i et bratt boligfelt. De siste dagene har det vært graving, lastebiler og vanskelig framkommelighet.

Så slik vet jeg ikke om det går an å komme fram om dagen.

 

I dag sto en riktig stor lastebil utenfor innkjørselen til huset deres. Passasjen forbi var ca. 40 cm med en dyp grøft på andre sida.

Mor må bruke krykke, så var spent på om vi klarte å komme forbi.

Det gikk heldigvis bra, og far ble glad. Da han fikk besøk.

 

Mens vi er der får jeg telefon.  Det viste seg det var flere steder det var graving om dagen.

Foran biblioteket!

Så det ble stengt fordi det var vanskelig for publikum å komme seg fram til døra, og plutselig hadde jeg fri.

 

I går kveld hadde jeg lagd kålruletter, for mange for meg. Derfor ble det spontant invitert til middag, mor ble med meg hjem.

Advarte henne mot rot, men hun mente hun takla det fint. Alt stoffet jeg har drevet å vaske har ikke fått noen plass. Men vurderer å bruke soverommet som jeg snart kan ta i bruk. Skal få satt inn en seng, men tenker på å kjøpe hyller for å legge stoffet i. Har også vurdert litt om jeg skal ta leiligheta i bruk til verksted, for orker ikke leie den ut nå. Har også vurdert Airbnb. 

 

Vi hadde en hyggelig middag sammen.

 

Og nå har jeg fri helt til tirsdag. Virkelig en laidback oppstart på jobb etter ferien. Sjøl om jeg fikk tatt noen jobbetelefoner i dag, ble dagen en fridag.

 

Ikke den verste oppstart dette. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Etter 11 år. Etter 11 år og tre måneder, for å være nøyaktig.

 

 

 

 

Ingen ting varer evig, er det sagt.

Livet varer i all fall ikke evig.

I starten av uka måtte jeg ta en avgjørelse.

 

Nå har tiden vært noen dager i en boble.

 

Boffen var hos veterinær for omtrentlig akkurat ett år siden. Han begynte å få mye forkalkning i bein sa de. Han fikk tabletter for lindre problemet.

I den senere tid begynte dette å forverre seg.

En dag måtte jeg løfte han opp da han ble liggende, men så gikk det bedre.

Det gikk fint å gå tur, men han var veldig sliten etterpå.

Han hadde også en del problem meg magen sin.

Det var tydelig han hadde vondt, og mot slutten virka det som han så på meg og øynene hans sa “hjelp meg”.

 

På mandag ringte jeg veterinær og fikk time samme dag.

Det var bare en utgang.

Så jeg ringte barna, en tung beskjed å gi.

Alle tre hadde anledning til å komme, fikk utsatt veterinærbesøket til tirsdag.

Så på mandagskvelden fikk vi alle tatt en verdig avskjed.

Vi hadde en god kveld, sammen.

 

 

Barna gikk en lang tur med han i regnet.

Der de fikk dele den siste turen.

 

Vi hadde time tidlig neste dag.

En stille og sørgelig time.

 

Barna ville ta han med seg hjem igjen.

Ville lage en grav.

I regnet grov de plass, like ved starten for mange turer i skogen.

De jobba som helter.

Så henta de kroppen til boffen.

 

 

Og sammen med noen av leikene sine ble han dekt til.

 

 

Jeg kjente en glede, en slags kontakt, over at graven hans er lett å se.

Vi skal plante et tre og plante et blomsterbed der.

Har vi planlagt.

 

Vi delte bilder av vår venn.

 

 

Det har vært mange tårer, men svært fint å kunne være sammen.

 

På onsdag var tida i bobla over.

Barna reiste til sitt og jeg er tilbake med de to kattene, som begynner å bli ur-gamle. De blas seg opp og tok tilbake plassen sin.

 

Jeg er glad for at valget ble tatt, det føltes så riktig.

Dagen var kommet.

 

Vi har ansvar for at dyra våre skal ha det bra.

 

 

♥

 

 

 

 

I kveld høljer det ned. Høstlig. For et par dager siden var sommeren her.

 

 

 

Jeg hadde ikke tatt turen ned til sjøen siden ormen. Den satt igjen i minnet.

Men varmen i lufta frista til en dukkert.

Så boffen og jeg tok turen nedover bratta.

Et stykke nedover fant jeg det sammen som jeg fant i fjor, det lyste gult av kantarell. De fikk jeg plukka på tur opp.

 

Det var full flo, og skikkelig flo.

Såpass mye at vi ikke kunne gå tørrskodd bort til den lille stranda.

Boffen var tøff,  der han vea gjennom vannet.

 

 

Hans siste tur ned til sjøen.

 

 

Den lille stranda lå der, denne gangen var det ikke mange skritta før vannet nådde langt oppover kroppen.

 

 

Det isa gjennom marg og bein.

Fikk tatt noen svømmetak.

Sola glitra mellom trærne, men stranda ligger i skyggeland.

Vinden var varm, så ikke problem med hud dekt med vanndråper. Det var bare godt.

 

 

Så gikk vi opp vi to.

En sliten hund sovna på stuegolvet.

Nå er han ute i regnet.

Det er siste kveld med gjengen.

I morgen skal han få hvile.

 

 

♥

 

 

 

 

Jeg våkna fra drømmen. Den prøvde nok å trøste meg.

 

 

 

 

 

 

Drømte at mannen til søskenbarnet mitt hadde det slik som meg. Så da var det nok ikke farlig når han som både var mann og lege kunne ha det slik..

 

Jeg våkna og det fortsatte.

Knipa.

 

 

Jeg var redd mange ganger under svangerskapet.

 

– Det kan ikke skje mer enn en gang, sa mor.

 

Akkurat det var jeg ikke trygg på. Folk lever i krig og mister alle sine, så  hvorfor kunne det ikke skje to ganger med meg.

 

Å miste.

 

 

I dag er det 30 år siden.

 

 

Jeg skrev for ni måneder siden om Bue.

 

En kan heller ikke gjøre forskjell på døde barn.

Høres nesten barbarisk ut, men jeg kan ikke det.

 

Derfor en markering også for Runa.

 

 

Jeg aksepterer at livet ble slik.

Det var slik det ble.

Sorga var enorm da vi var i den. Den var stor lenge, for det går ikke ubemerka forbi.

 

Det er mange som opplever dette.

Det er mange som ønsker barn og aldri får oppleve å få det.

 

Vi fikk.

 

Runa hadde en liten gnist av liv, den minste stemmen en kan tenke seg, et så tynt og lite skrik.

Hun puttet tommelen i munnen.

Men alt, alt for ung for livet.

 

Minnet vi fikk.

Med henne.

 

 

I dag er det tre tiår siden. Så lenge og så kort.

 

Det var slik det ble.

Slik ble det.

 

Sorga har grodd, for livet har en evnen til å gå videre.

Det er en god erfaring å skjønne det. For det kan hende det er kunnskap en trenger siden. Livet kan komme til å gi mange stormer og orkaner.

En må bare tåle det. Det er valget en har.

 

 

Jeg føler takknemlighet, ikke for sorga jeg måtte ta, men kunnskapen jeg fikk.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Kvelden smøg seg rundt husnovene, myk og god. Det var høgsommer med varme og dufter.

 

 

 

Dette var i går kveld.

Himmelen sto nesten i brann.

 

 

Sola farga skylaget fantastisk.

 

 

Tidligere på kvelden hadde plenen fått seg en ny omgang og jeg ble ferdig. Slik med god følelse kunne jeg rusle rundt og innta himmelen over meg.

 

 

Naboens katt kom og hilste på.

 

 

Og jeg måtte knipse mer bilder. I dag ser jeg facebook er full av bilder med røde himler.

 

 

Det er ny dag og dørene står åpne. Jeg tok meg fri i dag, bytta dag.

Ellers magasinerer jeg mye overtid om sommeren.

Så meldingene var gode, mens det er meldt regn i morgen.

Jeg er heldig som har denne muligheten til å sjonglere arbeidstiden.

 

Dagen skal bruke til å gi meg plass. Har også planer om å kjøre gjennom en runde med solhilsen. Den er det nå lenge siden jeg fikk til.

Men ennå er jeg ikke på plass i meg sjøl, så drikker vann, lime-vann og ennå mer vann. Min prosedyre for tida, for å være i gang.

 

Ønsker deg en fin dag.

 

♥