Regn

 

 

 

 

For en dag og for et vær. Det har bøtta ned med vann.

 

 

Ganske raskt fant jeg ut at stemmen min som holdt opp lister hva dagen skulle inneholde, måtte settes til sides.

Dette var ikke dagen for slikt.

 

Så jeg ble hjemme mens regnet hølja ned.

 

 

På andre siden av fjorden, hadde ikke mindre enn ti bekker stripa seg nedover fjellsida. Ja, en var mer en elv. Den vifta seg utover i møtet med sjøflata.

 

Jeg fikk sendt mail, om at jeg kommer på jobb i morgen.

Radiusen for bevegelse av hodet er ikke stor.

 

Har legetime i morgen.

Tenkte jeg skulle illustrere situasjonen min med en figur med mange armer, som kjemper mot baller rundt seg med sverd i hver arm.

I de forskjellige ballene var fortid, framtid og aller mest nåtid.

Nåtida inneholdt jobb, privatliv, helse, økonomi og så klart min personlighet.

For å forklare…blir så lei av orda.

Ord er så lett å misforstå, det ser vi også her på bloggen, mistolkninger av hverandre og det folk står for.

Tror alle mennesker vil det beste. Ut fra sitt ståsted.

 

Paradokset med å bruke orda, men samtidig begrensingen.

Når en skriver og snakker er det alltid mottakerne som skal tolke. 

 

Derfor strekker ikke orda til med å forklare legen at jeg ikke tror jeg er flink nok til å ta vare på meg sjøl.

Og hva skal han gjøre med det?

Si det…

 

Tror egentlig det er fint lite, men han kan høre på og notere.

Resten må jeg nok finne fram til sjøl.

 

Vet ikke om jeg får laga en tegning, men kanskje jeg kan fortelle om den, uten å fortelle for detaljert.

 

Jeg skal snart ut i regnet.

Jeg er ventet.

Skal lage middag.

Vet ikke hva.

Her hjemme har jeg rota mer enn jeg har rydda.

 

Men jeg kommer tilbake, da kan jeg forsette.

 

Og jeg skal rydde i meg sjøl, sette helsa på si hylle og forstå-.

Forstå tid.

Forstå hva som må til.

Forstå min egen energi.

Et evig arbeid.

Jeg vil bare fungere best mulig og få tatt ut mitt potensiale.

Slik jeg tror alle ønsker.

 

Greier du å kjøre din kurs godt?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stikke av

 

 

Timene på kontoret er utsatt til i morgen. Det er jeg som lager stress i mitt hode.

 

 

 

I kalenderen min står det ingenting om at jeg er på jobb før biblioteket.

 

Etter møtet tidligere i uka kom så mye opp, og jeg tenkte jeg MÅ.

På jobb både da og da.

Referatet jeg må få skrevet, få opp skilt, innkalle til nytt møte for tror tidspunktet nærmer seg.

Omskrive en plan, finne nye bilder.

 

Jeg har så lyst til så mye.

Men blir alt for fort alt for sliten.

Døgnet har disse berømmelige 24 timene, der en skal sove i en del av dem.

 

Men i dag letna litt.

Tror jeg.

 

Ikke alltid en skjønner hva som er riktig før i ettertid.

Så egentlig har det vært enklere å leve tida andre veien.

Tenk det da, blitt yngre og yngre…

Men kanskje litt slitsom og ha blitt spebarnet med den erfaringa. Og etter stor sannsynlighet hadde hatt en mye større kunnskapsbase enn foreldra.

Kanskje like greit det er som det er.

 

Det er snart helg.

Ser værmeldingene lover kaldere temperaturer, regn og ingen lystighet i så måte.

Bare å kunne stikke av, til sol og varme.

 

 

Det har vært deilig det.

Sa det til ene datter mi i dag, at jeg har lyst til å stikke av.

Det hadde hun også, sa hun.

Men en kan ikke det, reflekterte hun…for en har skuffa så mange en er glad i.

Så i hvert fall sagt i fra til de.

 

Men ingen av oss stikker nok av, vi blir.

Regner jeg med.

Tar det som må tas.

Lager jul, kjører hit og dit på hjul og gjemmer seg ikke i skjul.

 

 

Har du noen ganger lyst til å stikke av?

 

 

 

Uke med fartsbriller

 


Kanskje ikke hele uka, kanskje blir til og med rolig.

 

 

Den starta med tempo.

To møter til eksakt samme tid i går.

Fordelte meg med å delta halvveies  på begge.

Så gikk det slag i slag.

 

Fikk også ringt sykehuset og mor fikk komme hjem.

På søndag hadde jeg kokt kraft til kjøttsuppe, så henta den og kjørte for å være på plass til mor kom.

Jeg skrella grønnsaker, snakka i telefon og tok imot hjemmesykepleien…før taxien kom fra sykehuset.

 

Senere ble det spising og tv, mor var overlykkelig for å være hjemme.

Jeg sovna foran tv’n og symesterskapet.

 

Og jeg føler jeg bare må være her igjen, hos mor.

Hadde ikke samvittighet til å la henne være aleine.

 

I dag er det også to møter, men heldigvis ikke til samme tid.

Forresten, det er et tredje også, kommer jeg på.

Har igjen noe arbeid før to av møtene, noe jeg må ha på plass.

Håper bare alt flyter greit.

 

Blir en lang dag.
Det roer seg nok ned igjen.

Må det.

For nå er jeg litt sliten, sliten slik at jeg mister oversikten.

Må sette opp et regnestykke over realitetene.

Ingen kan trylle.

Sjøl om jeg har likt om det gikk.

 

Og jeg som er en drømmer av dimensjoner, jeg har mistet drømmene mine.

Er ikke sikker på om det er bra.

Eller kanskje er det akkurat det det er…men litt liten plass til å være menneske om dagen.

 

Tror jeg ønsker meg fargestifter og et hav av tid.

 

 

 

 

 

Dårlige erfaringer

 

 

Av og til blir jeg oppgitt. I det siste har det skjedd flere ganger med en bestemt aktør. Helsevesenet.

 

 

 

I kveld ringte jeg til avdelingen mor er lagt inn på. Det er telefontid som du som pårørende kan ringe i. Det tok sin tid før jeg fikk snakke med en sykepleier.

På spørsmålene kunne hun ikke svare, men fikk vite at mor responderte bra på det hun fikk. Og det er så klart bra.

Men fikk ikke vite noe om verdier.

Ellers opplevde jeg nesten en uvilje når jeg etterspurte hvordan dagen hadde gått, jeg ble fortalt at hun ble ivaretatt og at hun ikke hadde tid til å snakke mer med meg etter et par minutter.

Jeg skjønner de kan ha det travelt og at det er derfor de har begrenset telefontiden. Men i den telefontiden syns jeg det er fint å få ordentlig svar.

Opplevelsen min var at jeg var til bry.

 

Da vi kom til akuttmottaket på tirsdagen ble vi veldig fint mottatt og informert. Derfor blir kontrastene store.

 

Før dette, feiltolka fastlegen og mente det var influensa, da hun ikke hadde respondert på antibiotikaen. Det ble ikke tatt tak i smertene hun hadde i siden. Først ved tredje gangs kontakt, etter også og ha kontakta legevakta, ble det bestilt røntgen da jeg fortalte om smertene hun hadde og at allmenntilstanden var dårlig. På spørsmål om ambulanse var det et diffust nei, at ambulanse var ikke nødvendigvis så bra å fraktes i.

 

I tillegg har jeg min egen erfaring med sykehuset som utførte operasjonene på øynene mine nettopp, da de henviste meg til et annet sykehus, da det oppsto problemer.

 

Så akkurat nå har helsevesenet fått et kraftig skudd for baugen.

 

Bildet er tatt av fernando zhiminaicela fra Pixabay

 

Jeg er klar over at det er snakk om forskjellige mennesker, ikke nødvendigvis systemet.

Det er også snakk om for lite ressurser.

 

Og når det gjelder mor er jeg avhengig av å vite hva som skjer, planene som må legges. Mor er en godt voksen dame, 11 år fra 100, det er ikke bare å sende henne hjem før en har en plan.

Mor fortalte at det var snakk om at hun måtte gå på medisin fram til jul, det sa sykepleieren jeg snakka med ingenting om.

Hun sa bare de ivaretok henne godt.

I gårkveld måtte jeg be om at mor fikk mer tepper, fordi hun frøs. Da hun sjøl hadde sagt det, hadde de bare skrudd varmen litt høyre og sagt at det var ingen vinduer oppe, på firemannsrommet hun deler.

 

Jeg håper så klart virkelig hun blir ivaretatt, både når hun er der og at det blir en god plan når hun skrives ut.

Så må vel lite på at det blir det.

Men har vi godtatt det som legesenteret sa til oss, er jeg ikke trygg på hvilken tilstand mor har vært i nå.

 

Lungebetennelse og blodpropp kan fort sette et punktum.

 

 

 

 

Kontroll

 

 


Godt å våkne til en dag der regnet ikke høljer ned. Men været har en ikke kontroll over.

 

 

Klærne derimot, klærne kan jeg ha kontroll på.

Vinterklærne skal inn i hyllene, sommeren er definitivt over. I oktober er den det.

Ser jeg bør få fornya, begynner å bli mye som er nok brukt.

Som huset mitt, der tida har tatt et jafs. Og feiing og renovasjon har laga nye regler og alt koster.

Kostnader utenfor min kontroll.

 

 

Nå regner det igjen, mens jeg skriver og sola skinner.

 

 

I dag skal øynene mine til kontroll. De virker nokså bra. Sjøl om jeg oppfatter pulsen i det ene øyet. Når jeg blir stressa.

Er klar over hvilken fantastisk innretning hjernen er, evnen til å koordinere og venne seg til.

Behovet for kontroll over livet, er stort.

Muligens står jeg overfor valg, for en del av livet mitt er utenfor.

Men slik er det vel for oss alle.


Jeg gleder meg til at synet er stabilisert, til at jeg greier å lese greit.

I hvert fall er øyeoperasjon historie.

Det mye som er usikkert rundt meg, men der ligger også muligheter.

 

Kontroll er fint, men der kontrollen ikke er, finnes muligheter.

 

 

 

 

 

 

 

Svindel

 

 

Syns dette ikke kan advares nok imot og de nye veiene slikt tar. 

 

 

Alle har vi nok erfaringer med at vi skal lures for at noen vil ha tak i det vi har. Og det er i hovedsak økonomi.

Mailer med linker vi skal trykkes på, nye venneforespørsler av vakre mennesker på facebook, datingsider har også mange fake profiler.

Alle er ute etter din konto, om den er stor eller liten, ingen betydning i utgangspunktet.

 

Bildet er tatt av Sammy-Williams fra Pixabay

 

Nå er alt ganske gjenkjennbart.

Forrige uke tok en gammel klassekamerat kontakt, slikt er hyggelig. Hun spør etter telefonnummeret mitt. Stusser litt over det, men tenker det er sikkert en grunn. Henvendelsen kommer over messanger. Videre spør hun om jeg kan sende henne koden jeg vil få tilsendt på mobilen.

Jeg drøyer uten å kommentere, for jeg syns dette er snodig, og det kommer ingen kode.

 

I går tar hun kontakt igjen, om jeg kunne sende henne koden.

Sier jeg fikk ingen. Spør henne hva koden skal brukes til og får til svar at det er et kokkemesterskap der hun er deltager og at det er for å få stemmer for at hun skal kunne vinne.

Du ønsker å være imøtekommende til gamle bekjente, men samtidig begynner det å skurre. Oppførselen er veldig ulik slik jeg husker henne. Jeg spør om hun kan sende meg informasjon om konkurransen. Den får jeg med koden, får jeg til svar.

Koden kommer, den er fra facebook og gjør meg ennå mer usikker.

Jeg leter opp mobilnummeret hennes og sender henne melding, om hun har kontaktet meg for en kode.

Samtidig søker jeg på nett og finner dette fra august i år.

 

Da er jeg sikker, dette er et svindelforsøk.

Legger ut en advarsel på facebook.

 

 

Det viser seg at mange har fått den samme henvendelsen.

Litt senere får jeg også svar på mobilen, fra henne jeg fikk henvendelsen fra.

Hun har ikke slike sendt meldinger og at facebookprofilen hennes var tatt. At hun kom seg ikke inn på sin egen konto lengre og streva for å få ordna opp, men at det var vanskelig.

 

Så folkens, det er hele tiden nye forsøk på å lure oss.

Vi må være på vakt.

 

Følte det var viktig å fortelle denne historien.

Håper i fellesskap at ingen av oss blir lurt.

 

 

 

 

 

Spørsmål om hvor atelieret ble av

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

Jeg fikk spørsmålet om hvordan det gikk med atelieret fra Fruensvilje.

 

Det var i 2018 jeg sammen med et par til leide et atelier.

Leide det et år.

Det lå en halv times kjøring fra her jeg bor.

Etter året var gått vurderte jeg det som et dårlig prosjekt. Jeg hadde vært der alt for lite, så å betale en fast pris i måneden samtidig med at det var så lite bruket, var bare dumt.

Så vi sa opp leieavtalen.

 

I fjor på denne tida, flytta lillesøster mi ut fra leiligheta i kjelleren.

Jeg hadde lyst til å prøve uten å leie ut, men at jeg skulle prøve airbnb nå i sommer. Men en del måtte kjøpes inn. Kopper, kjøleskap, dyner osv. Og at jeg kunne bruke det som verksted når det ikke var utleid.

 

I fjor sommer fikk jeg lufta og vaska mye stoff som hadde vært lagra i fjøset.

Her er stoffa stabla opp for å kunne brukes i kjellerleiligheta.

 

Tenkte å kunne kombinere maling, tegning og søm der…

 

Men så ble far sykere og sykere utover siste høsten, så det ble ikke mye tid til overs. Da han døde på nyåret trengte mor meg enda mer.

I tillegg ble det en del omstrukturering på jobb som krevde sitt.

 

Så alt i alt ble det lite overskudd til å prioritere det jeg ønsket.

 

Leiligheta står der.

Har brukt den som hjemmekontor.

Har tegna der litt.

 

 

Så håpet er at jeg får til å begynne å bruke det mer utover høsten.

 

 

Når alt det som har tatt tid i det siste, slutter å ta tid.

Har en formening om at det er både sunt, viktig, ja, kanskje nødvendig, å komme i gang.

Og så har jeg ønske om å kunne ha diskusjonskvelder der også.

 

Her er fra nyttårsaften, da vi var samla der nede til mat og musikk.

 

 

Så slik er planer og tanker rundt temaet atelier. Håp i hengende snøre, optimistisk tro på at det skal gå an og få til. 

Helst snart.

 

Takk for spørsmålet Fruensvilje

 

 

 

 

 

Hjem, kjære hjem

 

 

For en dag, for en reise og så godt krype under et pledd, riktig kroe seg.

 

 

 

Tenne opp i ovnen og tenne et par talglys.

Ta fram datan og bare være her og nå.

 

Ukas maratonløp er over.

Møtet på mandag og møtet i går. Jeg kom meg i gjennom.

Det i går varte en time lengre enn plana, så det resulterte i et kvarter til pakking.

Pluss at jeg var sulten.

Slikt går ikke.

 

Derfor lot jeg bussen jeg tenkte å ta, passere. Og så tok jeg bilen min og kjørte et stykke i stedet. Kjørte uten å bruke bremsene nevneverdig.For å unngå å slite på det som var utslitt, men håp om at reparasjonen ikke blir for kostbar på utslitte element i bilen.  

 

Jeg traff alle mine, overnatta hos yngste.

Det var så fint og alle tre rundt seg.

 

I dag tok jeg bussen til sykehuset, mellomste var med dit. For i dag skulle andre øyet få overhaling

Ble raskt tatt inn, men får vite at operasjonen ble forsinket.

 

Så jeg sovner rett og slett etter drypping av øyet var utført, med en normal og en stor pupill.

 

 

Denne gangen gikk alt slik som det skulle, når jeg først var i gang gikk det fort.

 

I kveld er det godt å lukke øynene, la øynene hvile, mens regnet plasker på taket.

Ta en slurk god, varm te og vite at nå er alt dette gjennomført og ferdig.

Maratonen over for denne gang.

 

 

 

 

Kontroll

 

I dag føler jeg en lettelse. Ikke for at valget er over.

 

 

Ikke for at de fleste i kommunen min fortsatt vil høre til i Møre og Romsdal uten at NRK’s lokalsending nevner det med et ord, heller ikke at kommunens innbyggere valgte bort nynorsk som hovedmål.

Nei, dette får seile sin egen sjø.

 

 

Men jeg er letta over at kontrollen på det maltrakterte øyet ikke førte til noe som gjorde at det ble inngrep, heller at jeg ble lagt inn.

Forresten, jeg pakka ikke med meg en tøddel. For jeg skulle hjem igjen.

Rifter og sår hadde grodd fint og ikke var det noen hevelse.

Sannsynligheta for at bokstavene som så både lodne og hårete ut og var uleselig, var at øyet var for tørt. Så med ekstra drypping blir det bra.

Jeg sa også tll legen, at det skulle bli helt bra, uten at legen la så mye brett på at jeg hadde bestemt at det skulle det!

Jeg så stort og lyst på alt, pupillen var igjen i rusa størrelse.

Derfor blir det inngrep i andre øyet neste uke, etter det blir det en kontroll på begge.  Da skal det vise et skarpt og strålende resultat.

 

 

I morgentimene var verden utenfor bussvindua full av tåke, men sola tok opp kampen, da den klatret over åskammen.

 

Etter veien var barn og unge på vei til sin skoledag.

To smågutter pludra og gestikulerte ivrig med hverandre og bar store sekker på ryggen.

Tre venninner i mellomskolealder, trippa ivrig bortover gangveien.

Noen eldre unge, bar tungt på sine skuldre, skritta var like alvorlige som ansiktene.

Andre sto lett avgårde på elektrisk sparkesykler.

En gikk motsatt vei, åra hadde innhenta livet og skolen lå mange år tilbake i historia.

 

Det fascinerer, et lite innblikk i liv, de forskjellige liva, som et penselstrøk på noen sekunder.

 

 

Og ellers fikk jeg litt tid sammen med døtrene. Denne gangen var det yngste som var med på sykehuset. Etterpå møttes vi hos mellomste og samboeren, en kort stund og mat, før bussen tok meg med hjem.

 

Da jeg var nesten hjemme, så jeg at noe av veien holdt på å ramle ut. Det var satt sperringer. Litt forskrekkelig, men regner med snarlig utbedring, det var nok regnet som hadde gravd ut masse. Det var ikke verre enn at bussen kunne passere.

 

Nå har jeg tent opp i ovnen, mens høstmørket siger på utenfor vindua.

Jeg er så glad for at jeg sitter akkurat her jeg gjør og denne dagen gikk så fint.

 

 

 

 

 

Nå, før og siden

 

 

 

Høsten blåser rundt mitt hus. Det er før, det er nå, det er siden…

 

 

 

For det er mye, hele tiden er det mye.

Mye som skal utføres og så mange tanker…

Det som det er lite av er tid.

Tida, den smuldrer bort.

 

Å være her, altså akkurat HER jeg er, er det eneste.

For det er det man er.

Aldri før eller siden.

Det er bare minner og drømmer.

Vi er her.

 

 

Bildet er tatt av Rocco Stoppoloni fra Pixabay

 

 

Jeg øver meg.

Har gjort det lenge, for blir aldri…, eller har ikke blitt flink nok ennå; til ikke å stresse.

Absolutt flinkere, mye flinkere.

Akkurat det vil jeg påstå.

 

Dagen i dag har jeg tatt med ro.

Hittil.

Men skal snart ut i det igjen.

 

Jeg måtte ta fram det gammeldagse systemet, der jeg tar ut et ark, et papirark, for å få oversikt.

På dagene mine.

Svupp, så var mange av dagene fylt med “noe”.

Det lager litt mer ro å få den oversikta, være forberedt og ikke overraska.

I tillegg til det jeg legger inn på mobilen. Den nye mobilen med mindre oversiktlighet.

 

For nå må jeg holde tunga rett i munnen, i rett munn osv. for ikke å lage stress.

 

Da må jeg til å virke.