Denne dagen som kom og holder på å gå. Gå inn i historien. I natt, i natt var en natt og den var blå. Blågrønn. Jeg kasta gylne nett for å beskytte, beskytte de som måtte beskyttes.
Jeg har landa nesten panneflatt i stolen. Forstå det den som kan, men det er sinnssvakt deilig.
Jeg leser om squash på nett, prøver å finne en oppskrift.
Må lage meg middag og mener jeg har en i kjøleskapet.
I kveld har jeg brukt for mye energi. Føles som en gaffel skraper i følelsene, men når jeg vet grunnen og veit det går over med hvile, er det greit.
Jeg har for mye denne uka, så slik sett vet jeg det kan bli slik -.
I dag var jeg på tur litt før halv ni, det samme i går.
Tror jeg kaller bilen min «milslukeren».
Det går i museum, i går var det møte på ett, i dag fikk jeg besøk av fullt av småe føtter på ‘mitt’.
I går fikk jeg med meg høvelspon, i dag tente jeg opp i ovnen.
Interessant med så småe mennesker…
Best det var kom en liten hånd og la seg i min. Noen er så tillitsfulle.
Etterpå, etter besøket, var det møte.
Så idag var det jobb fra halv ti til halv seks.
Da jeg skulle kjøre hjem fikk jeg en telefon om et dokument som ikke var kommet fram, så det betydde en avstikker for å ordne opp i det. Da lyste en rød lampe på bilen, den fortalte at det var tomt på tanken.
Fikk fylt drivstoff.
I går var jeg framom mor, tok en annen vei hjem og ferje, slik at jeg kom forbi henne. Hun ble litt resignert i stemmen da jeg sa jeg ikke kom i dag.
Rundt meg er det vår. Jeg tok en fotoseason i dag.
På museet.
Her jeg bor skal det visst bli kaldere framover.
♦
Så er dagen over, jeg valgt bare å hvile. Ingen middag, ingenting.
Bare være her i stolen, uten mer å forlange og det var godt.
Nå er det kveld og jeg tror natta skal få lov til å starte tidlig.
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen.av Karin Boye fra diktsamlingen "För trädets skull».
Det bryter opp av jorda, ser skvalderkålen spirer friskt.
Snøklokka har litt stusslige forhold, en stund siden den har fått næring hjemme hos mor.
Jeg lover henne at jeg skal gjøre noe med det, i dag da jeg er innenfor.
Jeg var og handla, der lyste appelsinene mot meg i fruktdisken.
Sjøl om det er appelsin hele året, er de ekstra gode nå.
Mange er det også.
Hjemme hos meg lyser sibirkornellen rødt bakom rododendronen.
Og kveldshimmelen forteller om at vårsola er på tur ned under horisonten, rød den også.
Det er fredag og fridag. Egentlig. Må se på dagen, sette noen mål og sette opp et slags regnskap uten tall.
For det første er det godt å sitte her, uten noe timeplan som innebærer tall.
Det er en åpen dag.
Når jeg ser rundt meg er dagens gjøremål tydelig.
Og jeg må nok…
For det er virkelig rotete hos meg. Bøker, blader, strikkepinner og bilder-, ligger slengt utover. Kjøkkenet er en katastrofe for seg sjøl. Har allerede tømt en skuffe, den hadde et behov – jeg liker ikke noe særlig at det er uorden i skuffer og skap. Tror faktisk jeg kan påstå at det er mye mer ryddig i skapa og skuffene enn utenfor. Tror faktisk jeg sjøl også er litt slik, jeg trenger å ha mer balanse og orden i mitt indre enn utenpå meg.
Vi mennesker er rare, tror ikke vi alle er på sammen måten – vi er skapt så forskjellig.
I går var jeg å intervjua mors bror, mor var med og jeg kunne ikke være bare i jobbmodus, det ble sosialt, kaffedrikking og slikt.
Og det ble mye historie.
Da vi kom opp til mor ville hun fortsette å snakke om fortida, med sitt eget blikk fra da hun var ung. Og jeg kjente jeg ikke orka, orka ikke høre om rett og galt. For det handler så mye mer om omstendigheter, arv og miljø, hva en har råd for. Og ikke minst, se på sin egen vei og forstå at andre gjør så godt de kan de også, ut fra den de er. Hvem vi er har vi ingen råd med, hvor vi er født, hva vi måtte oppleve. Men hvem vi velger å være, hva vi prøver å være, forbedre og lære, det kan vi kanskje ha råd for.
Og så må vi akseptere den vi er, rett og slett være glad i den vi er; om vi er fattige, tykke eller stygge – vi MÅ vise oss sjøl kjærlighet.
Når det gjelder de andre har vi så klart et valg om hvem vi ønsker å bruke tid sammen med.
Og det kan jeg si at det også kunne være mye mobbing før i tida.
Men i dag ønsker jeg å være praktisk. Badet bør få en vaskefille, speil, vask og toalett. Soverommet er støvete, egentlig har det hatt behov for en gjennomgang. Mye gammelt inne i skapene. Gangene, teppet nede burde støvsuges. Og kanskje kan jeg tømme Bokhasiabøtten. Den har jeg tenkt å skrive om et år nå.
Det er nok å ta tak i. Skal vel skifte på senga og, har klær som må legges sammen, ingen grunn til å kjede seg.
Arbeidsrommet, kontoret, der trengst også en opprydding. Sortering og systematisering. Det ligger bøker framme om båter, leker, barndom og mye anna.
Jeg fikk også gjort en avtale i går om å gå inn og se i et arkiv. Det er så mye spennende, det bare denne tida som er for kort.
I gårkveld skulle jeg vei å trene styrke, men kolliderte med samtalene vi hadde.
Jeg kan slå fast at tid ikke er noe jeg er flink med.
For jeg må passe på den fysiske aktiviteta, på maten og alt dette for å holde i det jeg vil. I dag kom jeg over en TikTok på surdeigsbrød og kjente lysta på å sette det i gang igjen.
Mat, krydderplanter og protein…det er så artig å se hva maten kan gjøre med helsa.
Eldstemann sa at han kanskje kom utover i helga.
Jeg ble overraska fordi det er såpass kort tid siden sist, men trivelig om han velger det så klart. Det gir så klart ekstra motivasjon i å rydde.
Jeg burde kanskje ha jobbet litt også, over helga blir det en travlere uke. Fysisk møte på mandag, besøk på museet av mange barn på tirsdag, onsdag «bare» et møte på Teams, men privat møte om kvelden, torsdag fysisk møte og fredag det samme. Det betyr at hver dag neste uke er jeg i farta.
Det er ikke en ønskeuke når hver dag får avtaler og tidspunkt, trenger disse rolige dagene inn i mellom.
Bør nok pøse på med enda mer, med å komme meg ut i naturen og ha kontroll på tid!
Men først helg.
Og jeg gleder meg til alt.
Hørte på et intervju her om dagen av Tomas Myklebust som har skrevet boka «Hvil deg sterk». Han sa at med å fortelle andre og oss sjøl at vi var sliten, forsterka vi denne følelsen.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt akkurat det, at jeg er sliten… så tenker at her har jeg noe å lære.
Den boka skal leses en dag.
Men ikke denne helga. Først vil jeg se på bøker jeg har om temaet surdeig og lage meg en starter.
Når det ikke legger seg helt til og du må jobba på. Er det da en skal sette seg rolig ned med hendene i fanget?
For en tid tilbake skrev jeg om ny mobil.
Mobilen og jeg er riktig gode venner, vi.
Den ser stort på verden og jeg ser bedre på den. Jeg behandler den veldig fint, tenker meg om før jeg legge den ned. Redd for å miste den i golvet. Riktig nok har den et omslag som skal tåle det og det gjør det.
Har testa det to ganger, sist under en samtale.
For av og til spretter den bare ut av hånden.
Jeg må lade mye skjeldnere, i tillegg har jeg en lader som gjør jobben fort. Derfor tenker jeg ikke så mye på dette med lading. Nesten slik at jeg ikke tar med meg lader.
Gjør det da. Gjorde det i går. Lå i sekken med data´n.
I dag lada mobilen ut.
For første gang i vårt liv.
Husker på at jeg ikke tok ledninga ut og at den ligger i sekken nede.
I kjelleren.
På kontoret.
Etter og ha satt på vann og ordna med de vanlige morgenprosedyrene, løper jeg ned for å hente laderen opp. Kobler den på oppe igjen.
Det er så stille i huset.
Da plinget kommer på, kommer jeg på det… pinkoden er så klart ny.
Og jeg har så lyst til å sette på radioen -.
Hva radio har med telefon å gjøre?
Alt!
Jeg setter radioen på gjennom telefonen, så hjelper den «blå tanna» og får lyden over i høytaleren. Veldig enkelt og lyden er super.
Jeg mener jeg la kortet med koden i eska mobilen lå i, men hvor la jeg den…
Den hadde ikke fått en fast plass. Finner den likevel nokså fort, den ligger på en kommode. Det er bare at der lå arket kortet med kodene var festet på.
Husker jeg satte sim-kortet inn da jeg var på kontoret.
Løper ned igjen.
Mens jeg løfter på ark tenker jeg at det er nok på tide med en rydding. Prøver å bruke papir mindre, skriver notater rett in på datan, likevel…
Nok papir.
Finner ikke kortet med pinkoden.
Opp igjen, leiter gjennom der jeg allerede har leita. Ser ned i en skuffe jeg legger alt slik som nøkler, kortholder osv. Men vet det er ingen grunn til at jeg har lagt kortet dit.
Det stemmer det.
Tilbake til eska, tar opp arket der korte satt fast… da ser jeg det… koden står på arket.
Glad løfter jeg telefonen og taster inn første kode. Oftest slår jeg ikke koden for det er ansiktsgjenkjenning.
Har slutta å tenke på hvordan jeg ser ut når jeg retter telefonen opp mot meg og lar den finne ut at jeg er meg.
Det er da jeg oppdager at pin-nummeret ikke blir etterspurt, jeg suser rett inn i full kontakt med alt jeg vil.
Litt overrasket tenker jeg dette må være feil, men får satt på radioen.
Nitimen durer ut gjennom høytaleren. Programlederen beklager at det er lenge siden han har vart på radioen, så han brukte stemmen for kraftig. Jeg tilgir han.
Og det er da jeg oppdager det, på kjøkkenbenken står et par glass og en kopp på et brett, båret opp fra kontoret sist jeg var nede for å jobbe. Der på høykant mellom kopper og glass, står kortet og ler.
Nå etterpå skjønner jeg at med ansiktsgjenkjenning behøver jeg nok ikke å huske disse talla. For det er veldig stor sannsynlighet at det bare er jeg som ser slik ut…
Teknikk ass…
Og dette er et godt eksempel på å løpe i ring uten å komme seg videre.
Sannsynlig skulle jeg brukt den siste tanken jeg hadde her i starten, satt meg rolig ned.
For aktiviteten denne lørdagsmorgenen peker bare litt nese av meg og ler. Og jeg får bare prøve å lære at jeg egentlig ikke behøver å kave så der…
Alltid.
Nå skal jeg gå rolig videre inn i helga.
Om noen timer tar jeg med meg skreien, rogna og leveren innover der vi tre damene, mor, lillesøster og jeg, skal ha dette måltidet vi må ha minst en gang når året er slik rimelig nytt.
Men først skal jeg puste dypt inn, nyte lørdagen og sette meg i lotusstilling.
På Nitimen snakker de nesten om det, om hvile og stoppe å si at en er sliten…
I dag tar jeg time-out i lunsjen. Jeg skal følge et webseminar straks.
Jeg er i gang med å lage en powerpoint presentasjon om kalendere og hvorfor det er sagt at damer kan fri på skuddår. Må nesten si jeg har en følelse av og ha rota meg bort.
I går oppdaga jeg at jeg skulle ha leverte tekst til en artikkel som skal være ferdig i slutten av mai. Jeg fikk levert noe, men mest tanker.
Det er litt slik at en stikker hodet inn i gjøremåla og ser at det er ingen vei ut.
Men en pause der jeg er meg, er absolutt godt. Nå begynner seminaret om et par minutter.
Dette var virkelig et interessant minikurs. Handla om balanse, pust og det å gå inn i de grå åra med styrke. Ikke var kurset så dyrt heller, om en ville melde seg på.
Jeg må avvente, kan ikke legge mer inn i tiden min nå.
Vil du sjekke det ut kan du se på facebook-siden HER. Noe jeg vil anbefale alle som har passert 40.
Nå må jeg ned for å jobbe mer. Her er det bare tiden og veien.
I dag får jeg postet to innlegg. Da opplever jeg meg veldig flink. Greier knapt nok ett, vanligvis. Men i dag skjedde det noe…
Egentlig skulle jeg bort i dag, men så trodde jeg en stund jeg skulle være hjemme for å jobbe, men så ble det slik jeg først trodde. Jeg reiste bort og var veldig tilstede.
Først gjorde jeg alle tinga mine og så satte jeg meg i bilen.
Måtte skrape vindua for en fastfryst snøflekk først.
Jeg kjørte på veier med telehiv og solglitter flimrende over naturen.
Det var bytur med mor og sjekk av høreapparat. Mellomste søster ble med som assistanse da jeg skulle være med i et møte på Teams.
Der var snakk om system vi måtte laste ned. Som jeg må ha for å fungere i jobben.
Og min gamle telefon -.
Den jeg ikke en gang får lasta inn oppdateringene på grunn av kapasiteten.
Jeg må kjøpe meg en ny, men gruer meg til jeg må i gang med det.
HER hadde jeg allerede hatt mobilen i noen år, etter hendelsen fikk jeg en maken til da den var NY.
Møtet var over samtidig med vi var i framme i byen, så jeg tok over rattet.
Sjekken av høreapparatet tok ikke mer enn 15 minutter.
Nå var det tid for å kose seg.
Vi kjørte tilbake til kjøpesenteret som har et spisested med chilikaffe på menyen. Mor triller vi med oss i rullestol. Vi passerer en mobilbutikk, det er ikke den jeg har abonnent i.
Men tar turen innom.
Da jeg går ut har jeg kjøpt meg ny mobil.
Så mens vi spiser, koser oss med chilikaffe, blir telefonen oppdatert.
Og ikke nok med det, på returen går jeg innom en sportsforretning, der kjøper jeg meg manualer og kettlebell. Bør ha mine egne på styrketreninga. Rakk forresten å melde meg på treninga neste gang også.
Men uansett, jeg har kjøpt meg ny mobil.
En iPhone 15 pluss.
Gleden er virkelig til å føle og ta på.
Nå er det å få alt opp og gå.
Legge inn igjen apper jeg måtte slette på den forrige.
Prøve den ut, finne ut om fotoegenskapene…få den opp og bli kjent med den.
Jeg har gjort det!
Og jeg er så GLAD.
Ellers har vi kost oss.
I kveld føler jeg meg hel, jeg kan hake av for ny mobil.
I morgen kan jeg stå opp, få opp og inn apper, jobbe, skrive og bare konsentrere meg om å arbeide lenge med oppgavene mine.