Novelle

 

 

 

Nå er det lenge siden jeg har posta en novelle. Her kommer det en:

 

 

– Er du desperat. Spørsmålet kom fra søsteren.

 

Hun angra på at hun fortalte det. Hvorfor skulle hun være så løsmunnet. Hvorfor skulle hun fortelle.  Søsteren som satt trygt i alt sitt.

 

Først hadde hun fått mye sympati. Da hun satt aleine igjen med Kristian. Han var så vidt fylt fire år. Som tiden gikk, ja, så gikk alt seg til. Kristian fikk halvsøsken og han var mye på besøk hos faren og hans nye familie. Linn sjøl konsentrerte seg om å ta en bachelor og siden en master. Økonomien ble til å leve med. Livet var egentlig på stell.

 

Så var Kristian i gang med videregående og hadde truffet søte Leonora. Han begynte å få både mer og mer sitt eget liv. Det gjorde hun også.

 

– Du skal ikke finne deg en mann, sa søsteren.

 

Ja, vennene hennes hadde mer enn ymtet frampå om at var det ikke på tide, egentlig for lengst, å finne seg noen. Men det var da vel ikke bare å gå ut å finne seg noen -.

Gå på butikken å finne hyllen med «menn til salgs». Forresten hadde hun ikke ville ha kjøpt en mann, om det hadde gått an.

Ville hun ha en mann…

Den smertefulle prosessen med å bli avvist, bli svikta, blir valgt bort til fordel for noen andre, ville hun utsette seg for noe slikt igjen. Kanskje var hun ikke en gang interessert i menn…

Hun kom fram til at det var mannen hun kunne tenke seg, det var bare at alle disse følelsene var pakka så godt ned. De var liksom borte vekk.

 

–Du kan lage deg en profil på nettdating, det var Monica som foreslo det. Hun hadde funnet sin Marius der.

 

En helg hun var alene satt hun seg ned. Søkte opp siden Monica hadde anbefalt. Skulle hun… Hva skulle hun kalle seg, hun ville ikke bruke sitt opprinnelige navn. Hun tenkte lenge; blondie…butter… eller annabell eller catty. Til slutt falt valget på Meilleur Ami. Det betydde bestevenn.

Hun fant et bilde fra sommerfesten i fjor, der hun så så glad ut.

Interesser? Ja, hvilke interesser hadde hun…

Etter hun hadde skrevet en kort profilbeskrivelse, posta hun. Hun fikk på kort tid svar fra flere, men de lå ikke innen søkerkritikerene hennes.

 

En helg hun var alene hjemme satt hun seg fore å se gjennom utvalget. Det var da Bjørn dukka opp. Han virka oppmerksom, spurte fine spørsmål og hun likte bildet han hadde lagt ut av seg. Kontakten ble flytta ut fra nettstedet. Første gangen hun hørte stemmen hans slo magen krøll på seg. Hun likte stemmen så godt. De ble enige om å møtes, men avstanden var større enn det som var praktisk. De ble enige om å møtes midtveis, mellom bostedene sine. Hun fortalte ingen om hva hun skulle.

Da hun satte seg i bilen og kjørte gjennom den blomstrete våren var pulsen høy. Hun følte seg forelska i noen hun ikke hadde møtt. Etter flere timer var hun framme, de hadde blitt enig om å møtes ved noe så uromantisk som en rasteplass, men de var enige om at det føltes best og mest upretensiøst. Hun så det sto en bil der, da hun var framme. Utenfor sto en mann med armene i kors. Det var han. Hun følte beina geleaktig da hun gikk ut av bilen.

Så sto de der ved sannhetens øyeblikk. De tok hverandre i hånden og kikka hverandre i øynene. Og hun likte det hun så og følte. De snakka en stund og ble fort enig om å finne et sted for overnatting. Aller først måtte de kjøpe seg mat og fant et passende sted. Det var veldig hyggelig og maten smakte. Praten gikk og det viste seg at ståstedet deres var på mange måter mer like enn de hadde skjønt. Da de kom på rommet føltes det helt naturlig å holde rundt hverandre, kyssa som kom.

Linn som ikke hadde følt på kjærlighet til en mann i alle disse åra, kom følelsen flommende som en flodbølge. Plagg for plagg forsvant og nærheten var nydelig, sjøl om fullbyrdelsen var noe skuffende. Det gikk så fort. Men det å sovne inntil han var så godt. Også å våkne om morgenen. Det føltes bare så naturlig. Spise frokost sammen var også bare helt som det skulle, de lo mot hverandre.

Da hun var på tur hjem igjen følte hun seg lykkelig. De hadde ikke lagt nye planer, men de skulle snakkes.

 

Nå gikk dette lengre enn hva hun hadde sett for seg dette vårdøgnet med epleblomstring og gjøken som gol i liene. Ikke hadde de ferie på samme tid og det var noe han måtte ordne opp i. Da hennes ferie starta var han i jobb, men hun foreslo at hun kunne komme til han.

Slik ble det. Hun kjente følelsene flomme opp i seg bare ved å sitte ved siden av han. Det å krype inn til han om kveldene var så nydelig, ligge med nasen inn i ryggtavlen hans. De kunne ikke ha sex, først hadde hun tenkt det kom av at han ikke var interessert nok. At det hadde skjedd noe i løpe av tiden de ikke hadde møttes. Men han hadde et problem, fortalte han. Han måtte gjøre et inngrep. Da hun fikk vite grunnen var det bare fint, fint å vente, for dem hadde hverandre og tiden. Det ble noen fine dager. Hun kjente hun likte det hun så, dele tid med han var bare enormt nydelig. Om dagene når han var på arbeid fant hun turer i området.

Hun reiste lykkelig hjem til høsten, til en framtid, de hadde ikke snakka så mye om framtid. Den kom, framtida ville komme.

Og det gjorde den. I takt med gradestokken sank også temperaturen i det som var starta opp mellom dem. Han hadde ikke så mye tid, han foreslo ikke noe nytt møte og i tillegg syntes hun han hadde mange damebekjenskaper på facebook. Hun så også han fikk nye. Dette føltes ikke godt lengre, hun ville ikke bli svikta mer. Og så gjorde hun det slutt.

 

Det var tungt, det var fryktelig å føle det hun følte. Hun tok på seg joggeskoene. Jogging var en god medisin.

 

– Du var uheldig, sa søsteren.

 

Etter et par år tok han kontakt.

 

– Jeg tenker på deg, men det er også noe nytt på gang, jeg kan bare ikke glemme deg, sa han.

 

Da hadde hun også fått kontakt med en ny mann som bodde enda lengre borte. Han ville komme på besøk og kom.

Det første hun la merke til var at han hadde mista en jeksel. Men likevel var det noe med han, utseendet var bra. Det gikk ikke så lang tid før hun følte at dette var som det skulle være. Han var spennende. Fortalte om ungdomstiden, om opprør, om et liv med innhald. Han var veldig åndelig opptatt. Fortalte at de tok kontakt. Åndene. Hadde gjort det fra da han var liten, fortalte han.

Det var sprøtt det han fortalte, men skulle han være kjæresten hennes måtte hun gå inn i denne verden. Hun kjente at hun syntes denne verden hans var rar, men hun ble trukket inn i den.

Bildene fra måltider, de er så forelsket og han ser helt salig ut. Han syns hun er så fin, har så mange gode ideer og skjønner så mye. Hun drar på besøk til han i ferier, han kommer til henne. Han er uføretrygdet, men skriver mye og er veldig opptatt av sine ting. Åndene snakker til han, han refererer til det de uttrykker. En morgen vil han ikke fortelle, hun må spørre gjentatte ganger og til slutt forteller han at det var en ånd som hadde sagt han kunne få yngre damer. Ånden ville ødelegge for dem, sa han. Hun tenkte at dette var nok noe han sjøl tenker.

De drar på turer. Hun møter familien hans. Han møter hennes.

Og han begynner å forandre seg. Hun forteller han at hun tenker å skifte ut en lampeskjerm og han tror ikke det blir bra. Hun begynner å ikke glede seg til å komme hjem fra jobb når han er hos henne. Han spør henne aldri om hvordan dagen hennes har vært. Han opplyser henne om at jobben hennes er ikke han en del av, så han er ikke interessert i den delen av livet hennes. Hun legger merke til at han innynder seg hos Kristian, samtidtig som han begynner å latterliggjøre henne. Etter hvert er ingen ting av det hun gjør bra.

Hva har skjedd?

Hun skjønner ikke, det er noe som er feil. Hun kjører han til flyplassen, han skal reise og han er helt forandra. Han er stressa for reisa og oppfører seg så rart, kritiserer og sier hun ikke forstår noe. Hun når ikke fram til han og slik skilles de.

I en telefonsamtale en stund etter sier han at han syns hun har forandra seg mye og han spekulerer på om de bør ta en pause. Hun sier at det er best de avslutter.

Det føles bare så riktig og hun er letta.

 

– Han var fryktelig sjølopptatt, se alle bildene han legger ut av seg, sier søsteren.

 

– Det var ubehagelig når han skulle få meg til å se ned på deg, sa sønnen.

 

Det ble aldri til at han flytta til henne, som plana var. Og hun må si hun føler seg nesten berga over at det ikke skjedde. Hun føler seg kurert. Kurert med å finne en mann.

Og så blir samfunnet stengt ned. Pandemien er et faktum.

Hun får medling fra Bjørn, forholdet til henne han var sammen med er over.

 

– Jeg tenker på deg, sier han.

 

Hun orker ikke tenke på menn. En dag tenker hun likevel på at det har vært godt å finne denne mannen. Han som kunne vært både bestevenn, kjæreste og fortrolige. På nytt lager hun seg en profil på et nettsted. Ett datingsted hun har vært medlem av før. Kjenner igjen flere av fjesene.

 

– Jeg er en 52 år gammel mann, står det i teksten. På profilen står det at alderen hans er blitt 59 år.

Hun blir lei seg, over alt dette; savn- eller er det å aldri tørre, tid som bare går…kanskje er det grønnere på andre sida av gjerdet alltid.

Hun fikk nettopp vite at eksmannen hadde skilt seg, hun som ble bytta ut med henne holdt heller ikke, eller var det hun som bytta han ut…

 

Litt ut på nyåret får hun en lang melding fra en som skriver godt. De sender meldinger fram og tilbake og han er tidlig framme med at han gjerne vil møte henne. Og denne gangen bor han i nærheten. Hun utsetter møtet. En dag sier han at han kan komme innom henne.

Det blir til at hun sier ja. De har hatt mange fine samtaler og snakka med hverandre mange ganger på telefonen. Og så står han der i hennes gang. Han er nummeret for liten, men veltrena og ansiktet er fint. Et fint modulert ansikt. Øynene er litt unnvikende. Han er veldig hyggelig. De snakker og ler. Hun har laget en enkel rett og han har tatt med seg vin. Linn reier opp sengen på rommet til Kristian, han kan ikke kjøre hjem.

Så kommer han inn og legger armene sine rundt henne. Først er hun ukomfortabel og løsner grepet, men etter et par slike framstøt var det nok. De havner i samme seng.

Nå kommer en tid der de deler helgene. De går på turer og han snakker. Han spør ikke så mye, men forteller. Forteller om sitt. Hun forstår at han ikke syns om å spørre folk, at det mener han er nysgjerrighet.

De er ikke så like.

Han syns hun skal trekke seg ut fra nettstedet der de ble kjent, han er også snart ferdig, sier han.

Påska kommer, Kristian vil komme hjem, han studerer i en større by.  Henrik dra på hytta si og skal feire sammen med sine barn. Etter påska fortsetter de å møtes.

 

–Vet ikke om dette vil vare, sier Henrik.

 

Hun føler ikke at forholdet utvikler seg. Hun har avslutta abonnementet på datingsplassen og spekulerer på hva han hadde gjort. Men syns ikke det er hennes sak å spørre om det, hun må vel ha tillit han. Likevel settere hun seg ned en dag og lager en ny profil, uten å legge inn bilde. Hun skriver hun kommer fra et annet sted i området. Linn ser han ikke har sletta profilen sin og fortsatt er aktiv. Han kommer også inn på den nye profilen hennes. Hun blir for frista da han skriver til henne, hun svare uten å røpe sin identitet. Han skriver en stund og vil møte henne uten å be om bilde.

Så han vil møte henne uten å vite mer om henne. Hun spør om det er lenge siden han har vært i forhold. Han svarer at han har nettopp avslutta et forhold og at det gikk greit.

I den virkelige verden tar Linn kontakt med Henrik og sier forholdet må være over.

 

– Skal vi avslutte allerede nå, er reaksjonen hans.

 

Hun hadde ansett han som både ærlig og redelig og det verste er at hun tror han sjøl også mener han er det. Nå ser hun også på seg sjøl som redelig og ærlig, men hun har heller ikke opptrådt redelig. Litt etter avslutter hun kontakten med Henrik på denne fiktive profilen og lager den om til sin egen konto.

Det går ikke lange stunden før hun får kontakt med en som virker veldig oppvakt. Han får henne til å le med sin finurlige måte å skrive på, før de går over på facetime.

Han forteller ganske tidlig at han er både syk og at han er gift. Han vil ikke føre henne bak lyset, sier han.

Wilhelm er intens, han kan ringe henne flere ganger om dagen.

 

– Du må bare si i fra om jeg er for intens, sier han.

 

Kona vil ikke ha noe med han å gjøre, forteller han, han må gjerne finne seg en dame.

Da hun senere på sommeren skal møte han, må hun innrømme for seg sjøl at dette er galskap. Det er bare at kan hun la være å følge opp noe som likevel virker så bra.

Hun drar for å møte han med håp om at det ikke skal føles riktig. Det gjør det ikke heller, han er veldig syk, verre enn hun hadde sett da de snakke sammen på facetime. Hun er letta da dette kan legges bak, men også en følelse av å bruke seg for mye.

 

Hun er ikke laga til så mye dating, så mange treff, så mye håp. På denne tida kommer Bjørn inn på arenaen igjen med mer intensitet.

 

– Kan vi snakke sammen, ber han.

 

De får noen fine samtaler, han vil så gjerne de kan møtes. Nå er det en stund siden hun har gitt opp å tro på han. Hun har også sagt at greier han å komme på besøk, er det greit. Det er snart ti år siden de ble kjent og møttes.

Disse samtalene gir henne likevel mer tro på at han mener det han sier. Og han sier at han må komme før midten av oktober, for etter det er veiene for dårlige. Og så blir det stille fra han. Det vil si hun får noen korte meldinger uten innhold. Hun mister igjen troen på at han noen gang vil greie å ta turen.

Hun har enda noen måneder igjen på profilen hun starta på i vår og tar seg en tur innom. Der ligger det en melding fra en som sier at han likter profilen hennes og vil gjerne bli kjent med henne. Hun ser på bildet og syns ikke han virker så interessant, men svarer. Han foreslår at de kan møtes, men hun utsetter det. Men så tenker hun at han virker som et hyggelig menneske og en kaffekopp kan hun alltids ta med han. Regner ikke med at det fører til noe.

En lørdag skal de treffes, hun kjenner seg lite nervøs, hun er så sikker at dette ikke vil bli noe. Han kommet ut av bilen sin da hun parker, det er bare deres to biler som står på parkeringsplassen. De blir stående å snakke mellom bilene sine. Han er veldig lett å snakke med. De går inn og han spanderer. Praten går fra tema til tema. Hun liker øynene hans, ellers virker han litt for gammel. Men hun kjenner at det er helt ok å møte han igjen. Han gir henne komplement og da de skal skilles kommer han med en bukett blomster.

Han sender melding om kvelden, god morgen melding neste dag. Da hun skal levere inn bilen sin vil han komme å hente henne. Hun ber han på kveldsmat. Og praten går og stemninga er god. Hun kjenner på at det er en kjemi som er i ferd med å vokse fram, så hun velger bevisst fysisk avstand. Han sier at han vil ikke slippe henne, ingen andre skal få henne nå når han hadde funnet henne. Han spør ganske tidlig om de kan være kjærester.

Dette går veldig fort og hun forteller noen få om dette, sjøl om de har kjent hverandre i såpass kort tid.

Det er ikke noe imot henne å bli mer kjent med han og hun tenker at høsten vil bli fin og at det nok vil bli mange felles opplevelser. Han ber henne på en flott middag hjemme hos seg og hun blir bedre kjent med han, hun kjenner hun trives bedre og bedre i selskapet med han.

Hun opplever at han er kommet lengre aldersmessig, at han har et anna fokus, men tror det kan gå. De snakker om å være ærlig overfor hverandre. Han sier det kan være vanskelig.

Hun overnatter hos han. De spiser frokost sammen og etter hvert kjører hun hjem.

Hun er igang med dagens planer, søsteren er på besøk. Linn snakker entusiastisk om mannen hun har møtt.  Det kommer en melding og hun tar opp telefonen.

«Jeg må ha en tenkepause» står det. Han ville si i fra.

Hun kjenner hun blir helt vissen, akkurat som alt blodet forsvinner fra kroppen hennes. Men hun sier ingen ting til søsteren, dette må bearbeides.

Litt sener svarer hun at det er bra han sier fra, følelsene sine kan en ikke bestemme over. Hun skulle likevel ønska at han ikke gikk ut med at han var så sikker på henne fra starten og at hun følte seg narra.

Han svarte ikke.

 

Hun fikk sagt i fra til dem hun hadde fortalt om dette til, at det var avslutta før det hadde begynt.

Tante Guri, som hadde møtt han, forsto ingen ting.

– Han virka da så interessert i deg, slo hun fast.

 

Sjøl kjente Linn at hun var ferdig med han og at hun gjorde som tidligere når ting røynte på, tok seg noen joggeturer. Og så var han for gammel.

 

Det nærma seg midten av oktober. Bjørn hadde oppgitt at det var siste sjanse for at han kunne komme. Etter bare noen korte meldinger fra han en tid, noe som Linn tolka var hans måte å trekke seg ut og bort. Det var derfor hun lot det gå så langt med daten til han som nå lå bak henne i løypa.

Hun følte seg egentlig flat av alt som hadde vært. Alle følelser som hadde vært i sving. Hun sa det var greit han kom, men hun regna med han ikke ville dukke opp.

 

– Jeg kjenner jeg blir forelska i deg, når vi snakker sammen og jeg ser deg, sa han og tok seg til hjertet.

 

Det var bare været som kunne ødelegge for dette. Men værmeldingene var perfekt, full sol både der han bodde og hos henne da tiden nærmet seg. Han skulle kjøre natt til fredag. Torsdagskvelden fikk hun melding om at han hadde sittet innom et åpent vindu og ikke følte seg helt frisk. Han var usikker om han kunne dra.

Fredagsmorgen fikk hun en ny melding, han var syk.

 

– Har du feber, spurt hun. Han trodde ikke det.

 

Var hun skuffa, nei, hun var forberedt. Senere fortalte hun det til søsteren sin. Det var da hun spurte om hun var desperat.

Var hun det?

Hun så tilbake på det siste halve året, utenfra sett kunne det absolutt ha et hysteri over seg, en desperasjon. Men hun følte seg ikke desperat. Og nå følte bare for å roe ned, bare ha det fint uten et kobbel menn. Når de ikke evna å se hvem hun var, da brukte hun ikke mer tid på dem. Var hun ikke verdt mer…

Hun fikk være veldig glad for at hun sjøl syntes det var fint å være sammen med seg sjøl.

 

Hun slo på datamaskina, gikk inn på datingplassen og sletta profilen sin.

Så tok hun på seg fjellskoa.

Kjente det var ikke noe hun behøvde jogge i fra, holdt fint å gå ut i høstfargene med sekk på ryggen med termos og matpakke i.

 

 

♥

 

 

 

Novelle

 

I dag deler eg noko eg skreiv for mange år sidan. 

Dei var håplause og trilla ut om perler på ei snor syntest Anita. Som jordbær på eit strå. Som etter jordbæra var ete vart bruka til å kile nokon……… Strået strauk nedover den brune, muskuløse overarmen………

 

 

Sommaren fylte dagen, livet og kvar ein celle i kroppen. Vindauga sto ope og det sildra lett sommarregn gjennom bladverket til den store lønna utanfor vindauga. Det lukta varm, fuktig jord inn gjennom vindauga. Ho hadde nett vaska golvet, det tørka fort i den varme lufta. Frå radioen spela Postgirobygget Idyll. Ho smatt inn i dusjen. Såpa seg godt inn, ho skulle treffe Knut om en halv time. Han hadde spurt om ho ville bli med på ein køyretur.

…Etter den middagen for nokre dagar sidan…..

Den mislukka middagen.

Ho hadde bedt han på middag. Hadde funnet oppskrift på ei fiskegryte som virka god. Så hadde det vist seg at han var allergisk for fisk. Det var den middagen……..

Ho sprang ned trappene, det var kaldt i oppgongen. Ho såg seg i spegelflisa i vestibylen. Ho hadde tatt på seg ein fillete dongrybukse med farerike lappar. Den var litt stor, så den var snørt saman i livet av ei lang lærreim som ho hadde tredd mange gongar gjennom beltestroppene. Toppen var raud, mønstrete og ermelaus. Ho hadde ein dongryjakke slengt over skuldrene og rundt håret hadde ho knytt ei tørkle. Raudt, gult og svart. Ho såg ho såg bra ut, tynn med lange bein og dei viltre krøllane utover skuldrane.

Var ho forelska i han ho skulle møte?

Nei kanskje ikkje heilt det……eller litt. Men det var spanande. Spanande på ein litt rar måte.

Først hadde han irritert henne, irritert henne noko langt over alle haugar. Han hadde stått der og ledd over at han hadde tatt på seg to forskjellege sokkar.

Ledd!!!

Av noko så idiotisk.

Enn å greie å ta på seg sokkar utan at dei var par. Det var skikkeleg flaut syntes ho. Og at noen kunne le og spøke av noko slikt. Akkurat det skjøna ho ikkje. For det var viktig å ta vare på seg sjølv, gjera sitt beste.

Men så hadde han vore svært hyggeleg, hadde interessante synspunkt. Visste mykje. Han var ferdig studert og noko eldre enn henne, men likevel tok han seg sommarjobb.

Det hadde starta med at ho slengte ut av seg helt tilfeldig “….at da hadde du kunne komme innom”. Han hadde fortalt han hadde vore like ved der ho budde.

“Meiner du det”, hadde han sagt, “at eg kan kome innom?”

Og han hadde kome innom eit par dagar etter. Det var ein dag med sol og varme.

“Skal vi dra ut på Hovedøya?” hadde han sagt.

Ho hadde funne fram bikinien med alle snorane. Dei hadde ligge der på svaberga. Lange strå hadde leika opp i den blå himmelen. Ho hadde sett på han der han låg med lukka augo. Han var ljos og håret krølla seg lett over ei høg panne. Kinnbeina var skarpe og munnen fyldig og fint oppteikna. Ho fekk plutseleg svært lyst til å kyssa han. Men ho torde ikkje. Ho snudde seg på magen, medan ho spekulerte på korleis ho kunne nærma seg.

Best det var kjente ho han snappa ertande i eine snoren på bikinien. Sløyfa datt opp, og ho visste ikkje korleis ho skulle reagere….så ho skunda seg å knyte snora att. Ho følte seg berre stiv og hadde ingen leik i seg.

Så kom han på middag. Ein middag han ikkje kunne eta. I tillegg hadde han hatt lite tid.

 

Ho opnar døra ut til gata. Det har slutta og regna. Det luktar varm, våt asfalt. Sommarkvelden er varm og klam. Ho set seg inn i bilen med eit “hei”. Han smiler og spør kvar dei skal køyre. Dei køyrer ned Pilestredet og han svingar hardt på rattet nokre gong, ser på henne og smiler. Atter greier ho ikkje ta det….var det no ho skulle ha ramla over han?

Turen går utover til Bygdøy og enda litt lengre ut. Han køyrer gjennom smale vegar. Rundt er det landlege hagar med hus i. Han viser kor han voks opp. Dei går ein tur på stranda. Samtalen går lett utan at dei rører kvarandre. Han køyrer henne fint heim. Helsar på andre med 2cv, og fortel at slik gjer dei det som er eigarar av desse franske bilane.

 

Om kvelden, da ho er heime i den reine leilegheita spekulerer ho på kva dette er. Vennskap eller starten på eit forhold… Ho tenkjer på kva han la i handlinga med å dra snora på bikinitrusa. Var det ein flørtete handling… Korleis skulle ho ha reagert? Ho hadde funne seg eit strå å kila han med, men han hadde berre fekta det bort. Like keitet han som henne.

 

Dei hadde avtalt og dra opp til Østensjøvannet om det vart finvêr på søndag.

Dagen presenterte seg med sol. Han ringte på døra og dei køyrde opp.

Ho hadde lagt seg på stråmatta si. Han hadde ledd og sagt at ho ikkje måtte snu seg for no skifta han til shorts attom henne. Ho hadde kjent på irritasjon igjen. Som med sokkane. Ein skifta da vel ikkje slik, det var fleire enn dei der. Han hadde ‘frikete’ tendensar. Ikkje noko ho hadde den store sansen for. Ingen fekk på henne eit palestinaskjerf eller lilla buserull. I varmen var det så klart ikkje aktuelt.

Elles skjedde ikkje noko meir enn soling, bading og snakking den dagen.

 

Ei lita veke etter dette sat dei i hybelleilegheita hennar. De hadde snakka mykje om ein film dei hadde sett. Ein film om lidenskap politikk, terror og bomber. Om Palestina kontra Israel. Han var klar i sin haldning. Ho visste litt mindre.

Det starta å bli seint. Dei hadde delt ei flaske vin. Det var eigentleg logikk i at han overnatta.

 

Så låg dei der. Under kvar si dyne. Ingenting skjedde. Ho hadde lyst til å ta bort i han men våga ikkje. Tenk om han ikkje lika det. Ho høyrde at pusten vart lang og roleg. Han hadde sovna. Skuffelsen hennar vart akkompagnert av at skar han tenner.

Det gjekk ei lita veke før han ringte. Om ho ville verta med ein tur på Huk?

“Nei” svara ho, – for nok var nok.

 

 

Neste sommar dukka han opp, dei hadde sommarjobb på same stad.

“Eg kan køyra deg heim” sa han ein dag dei slutta samstundes.

Ho takka ja. Det regna så smått og det kunne vera greitt å sleppa å verta våt.

Da dei køyrde Drammensveien og passerte Slottsparken sa ho det.

 

– I fjor var eg litt forelska i deg.

 

– Kvifor sa du ingenting om det, spurte han.

 

Ho berre smilte utan å svare. Inni seg visste ho at ein slik sommar om i fjor ville ho ikkje ha opp att. Og ho hadde takka ja til piknik på Langøya i helga og den ga ikkje plass til køyreturar i 2cv.

Hadde ho håpa på fortsetting hadde ho aldri fortalt det ho nettopp hadde gjort, for slik var ho laga….

 

 

 

♥

 

 

 

 

Novelle

 

 

Hun strakk seg på tærne. Det lå en koffert oppå skapet. Den skulle ned.

 

 

 

Det stakk i magen av strekket, så hun måtte sette seg på senga.

Det blomstrete sengetøyet med den grå bunnen kjentes uvirkelig.

Hun skulle vel ha skiftet.

Nei, akkurat det skulle hun ikke.

Hun så ut av vinduet, den kjente utsikten.

Denne utsikten hadde hun sett i så mange år.

 

Hun strøk over sengetøyet, det var i flanell.

Slitt flanell, en stund siden settet ble kjøpt.

Så hun reiste seg forsiktig opp, strekket hadde gitt seg.

Hun hentet en liten gardintrapp.

 

Kofferten ble vippet ned.

Deres koffert.

Det var hennes ting som skulle ned i den.

 

Følelsen var nummen da hun begynte å legge i klær.

Det var egentlig ingen hast.

Helga var lang. Hun hadde hele helga til rådighet.

Det plinga i mobilen.

Eldste datter hadde hatt eksamen, det hadde gått bra, det var godt.

 

For tyve år siden ble hun født, søt som sukker.

Ikke trykket sammen, det hadde vært keisersnitt.

Og tida etter, hun og Håkon, så lykkelige.

For så vidt hadde åra vært snille, samlivet hadde vært bra.

De samarbeidet godt.

 

Fra hennes side hadde det ikke vært den stor kjærligheta, men det hadde vokst seg til en god og varm kjærlighet etter som åra gikk.

Han var uten svik.

 

Trodde hun-.

 

 

Den korte meldingen hadde lyst mot henne fra mobilen hans, som et støt, fulgt av en intens smerte.

 

“Jeg gleder meg til å kjenne varmen din igjen. M”.

 

Det sto et hjerte bak.

 

 

– Du må ha en god helg, hadde Håkon sagt da han gikk ut døra.

 

Sekken var pakket, han skulle på fjellet med gutta.

Eller gutta, de hadde vel blitt voksne menn.

Godt voksne menn.

De hadde brukt å ta den turen på fjellet vår og høst.

Noen ganger hadde konene også prøvd det samme, gjort noe sammen.

Men kjemien var ikke like godt mellom alle, det var ‘gutta’ som kjente hverandre.

De hadde kjent hverandre fra de var barn, nesten alle hadde det.

 

Hun la buksene ned i kofferten.

Ville ikke være her når han kom tilbake.

Og hun skjønte ikke, for hun hadde snakka med Turid, mennene skulle på tur.

Var det damer med?

Visste de andre mennene at Håkon hadde et forhold.

Hun var såra, sint og uforstående til det hun hadde fått forståelse av.

Valgte ikke å kommentere meldinga med ett ord, hun hadde vært helt nummen, hadde ikke ord.

Samtidig hadde hodet holdt på å sprenges av alle spørsmåla.

 

 

Endelig var kofferten pakka, hun fikk lokket igjen.

I speilet så hun en voksen dame, ikke stygg, helt grei figur.

 

Hvem var hun?

 

 

 

Søsteren tok imot henne.

Hun virka rasjonell, men også vennlig.

Men hun virka ikke overraska, bare denne vennligheten og roen.

Mannen hennes hørte med i samme kameratgjeng. Han var også med på fjelltur.

 

– Vet du om det var med damer, spurte hun søsteren.

 

Hun svarte benektende.

Det var ikke sikkert hun visste hun heller.

 

To tanker sloss om plassen, skulle hun bare la han gå eller skulle hun kjempe for han.

Utmanøvrere den andre.

 

 

 

På søndagskvelden, før gjengen var venta ned til byen, fikk hun og søsteren en prat.

Hun fikk fortalt hvordan hun opplevde dette, sjokket og sorga.

Tankene om å gå eller kjempe.

 

Hun hadde sett for seg alderdommen deres sammen.

Livet de skulle ha sammen etter barna var flytta ut.

Så klart hadde lidenskapen forsvunnet, men hun savna ikke sexen slik enormt.

Mye hadde vært bra i ekteskapet, men sex var vel ikke det som fungerte best, måtte hun innrømme.

Det var likevel så mange andre ting som hadde veiet opp.

 

 

Søsteren så på henne.

Virka som hun tok seg på tak, litt ubestemmelig på hva hun skulle si.

Til slutt kommer orden, litt stotrete.

 

– Håkon er en veldig… fin fyr, et veldig fint menneske, sa hun. Jeg har kjent han fra jeg møtte Olav, altså før dere ble sammen, da var jeg ofte sammen med guttegjengen. Vi hadde det morsomt, vi festa, vi dro på turer. Etter hvert som de fikk seg… kjærester ble de også en del av gjengen. Ja, du sjøl kom også etter hvert inn. Men Håkon var litt… annerledes, guttene godtok den annerledesheten. Det var ikke noe problem.

 

– Hvordan var han annerledes, ja jeg vet han var følsom, ærlig og hadde mer finfølelse enn mange menn, men hva mener du?

 

 

Hun ser på søsteren sin med vidåpne øyner.

 

 

– Den kampen du spekulerer på å ta er du nok dømt til å tape, sa søsteren med alvorlig stemme.

 

 

Så sier hun at hun har ventet dette en stund, egentlig.

At dette kom til å skje.

Men det hadde på et merkelig vis fungerte slik det ble, slik det var.

 

 

– Martin flytta vel hit før du kom inn i gjengen… Håkon og Martin fant tonen umiddelbart, men de andre gutta likte også Martin. Han passa inn. En liten stund etter kom du inn i bildet.

 

 

Ja, hun husket det. Husker hun også ble veldig glad i Martin, kameratskapet mellom Håkon og Martin.

 

 

– Vi var nok lenge usikker.

 

 

– Usikker på hva, spurde hun søsteren.

 

– Jo, hva det egentlig var mellom deg og Håkon. Vi forsto etter hvert dere hadde funnet fram til hverandre og at dere hadde det bra.

 

 

De hadde det, de hadde hatt det.

 

 

– Men etter hvert, etter dere hadde vært gift i noen år, lot det seg ikke skjules.

 

 

Hun så på søsteren med vilt oppsperra øyne, hva var det søsteren visste, hadde hun en hemmelighet som hun ikke hadde delt med henne. En hemmelighet som angikk henne…

 

 

– Etter hvert innleda Martin og Håkon et forhold til hverandre, høst og vår, en helg, var de fortapt i hverandre. Gutta tok til slutt en prat med dem, fortalte Olav, om hvordan de kunne-, hvordan Håkon kunne gjøre dette mot deg. Det hadde vært en lang og omfattende prat. Men det hadde endt med at dette gjaldt bare de to helgene i året og de hadde lovet å holde tett.

 

 

 

Etter samtalen med søsteren var hun helt tappa. En ny virkelighet hadde dukka opp. Håkon hadde bedt om at de ikke måtte fortelle, han ville ha familien sin hadde han sagt, bo sammen med barna, han var glad i henne og ikke minst barna.

Men de to helgene i året kunne han ikke miste.

De to helgene med Martin.

Ellers i året hadde de ikke kontakt på denne måten.

Måtte han velge var var valget klart.

 

 

 

Etter helga reiste hun tilbake, hun hadde en samtale hun måtte ta.

Hun kjente hun fortsatt var glad i Håkon, men nå var det på tide han fikk friheta til å ta valget. Barna var flytta ut og hun ville nok greie å beholde vennskapet. 

Hun visste hun ingenting hadde å kjempe med.

Tiden sammen var over.

Det rare var at hun aksepterte, at det var slik.

 

 

Det var tirsdag og hun låste seg inn i leiligheta.

Håkon så opp på henne da hun kom inn, hun så på han og han på henne og begge forsto.

 

 

 

♥

 

 

Novelle

 

 

 

Egentlig hadde hun lagt dette med menn bak seg. Det tok bare energi.

 

 

 

 

Den siste hadde virkelig tatt energi.

Først hadde det vært stas og full romanse. De hadde delt så mange interesser. Men så begynte han å forandre seg, begynte å kritisere.

Så klart var hun ikke perfekt, men ting hun visste hun kunne, var også feil.

 

Venner begynte å kommentere.

 

Han hadde ment hun hadde forandra seg, så da han spurte om de skulle ta en pause var hun snar til å si nei.

 

– Vi gjør det slutt.

 

Etterpå var hun letta, letta langt inn i sjela.

Det minte henne om noe og når hun las om det stemte det enda bedre. Men hun skulle ikke sette diagnoser, ufaglært som hun var.

Å legge forholdet bak seg var bare så godt.

Komme seg fri.

Hun orka ikke mer.

 

 

 

Det var greit å melde med han hun hadde hatt et godt øye til for mange år siden. Fortryllelsen som hun hadde vært i, var borte. Hun følte han svikta den gangen, hun stoppa av en eller annen grunn å tro på han.

Kanskje var det henne sjøl som dikta det opp…

Hun hadde jobba seg skikkelig ut av den stormende følelsen, for hun hadde følt sterkt den gangen.

Tom Rune, mannen hun greidde å få ut av blodet den gangen for mange år siden.

Etter Tom Rune møtte hun Pelle med sine narsissistiske tendenser.

 

 

Menn, tenkte hun, det er ingen igjen.

Ingen igjen.

 

 

Meldingene fra Tom Rune kom slik av og til.

Helt greit, hun følte ingen ting lengre, hun fikk rydda ut den følelsen skikkelig.

 

Det var slutt med han og dama også. Faktisk hadde forholda deres starta og slutta mest på likt.

 

 

Sommeren kom og han begynte å sende hjerter, underforståtte hentydninger om noe mer. Hos henne var det kaldt, ingen følelser. Men det moret henne på en eller annen måte.

 

Det gikk mot høst, hun hadde meldt seg inn i nettdating. For kanskje kunne det være noen der ute, likevel.

Noen å dele vinteren med.

Kanskje var det noen for henne…

 

En som bodde i nærheten tok kontakt. Han ville de skulle møtes. Hun tok kontroll, avtalte sted og møtte han og tok han med. Bilen hans var på verksted, så han satte seg inn i bilen hennes.

De skulle kjøre opp i fjellet for å gå tur.

Det starta nesten med det samme, han skulle ta på henne. Det fortsatte, han måtte, sa han. Likte så godt å kjenne, ta på.

Hun fikk fnatt, hun orka ikke fremmede hender på seg.

Hun fikk følelsen av at hvem hun var hadde ingen betydning, bare det at hun var kvinne. Hun kunne vært hvilken som helst kvinne.

Hun fikk parkert hendene, gjennomførte turen i fjellet, fikk kjørt han tilbake på bussen og sendt han avgårde.

 

Dette var ikke mannen for henne, det skjønte hun.

 

 

Tom Rune sendte meldinger gjennom vinteren.

– Håper vi kan treffes, skrev han.

– Det er ikke nok å håpe, skrev hun tilbake.

 

 

En ny vår kom, med en etterfølgende sommer.

Å se etter menn hadde hun slutta med.

Orka ikke å prøve.

Det var nok ingen menn igjen.  Ingen mann for henne.

 

 

– Tenker på deg, skrev Tom Rune. Dumt det gikk som det gjorde.

– Ja, hadde det gått bra har vi vært sammen i seks år nå, repliserte hun.

– Jeg vi møte deg, sa han.

 

Hun jatta med, visste han ikke kom.

 

– Jeg vil komme, sa han. Jeg vil hjelpe deg. I sommer. Du må undersøke, så kan jeg hjelpe deg.

 

Tenk om han kunne hjelpe henne. Hjelpe henne med båten hun hadde arvet. Det var så trist om hun måtte gi slipp på den.

Seilbåten.

Et fint smykke. Men den måtte både pusses og repareres. Det var mye jobb. For mye for henne.

Kanskje hun hadde tatt feil den gangen?

Kanskje det var noe…

 

Hun husker de sterke følelsene. Hadde tenkt at de hadde vært en fin opplevelse uansett. 

 

 

De begynte å snakke om ferien. Han visste ikke når han hadde sin. Ikke hun heller. Men hun måtte bestemme seg.

Hun delte den i to, tidlig og sent.

 

– Jeg skal spørre sjefen min, sa han.

Han hadde i fellesferien. Akkurat i mellom hennes ferier.

 

– Men jeg kan ta fri når du kommer, sa hun.

 

Det ble stille fra han. En dag kom meldinga.

 

– Jeg jobber i ferien min. For jeg kan ikke komme til deg, du har ikke fri.

Hun svarte med at det var hans valg, men at hun hadde sagt han kunne komme.

 

– Jeg kan komme da-, sa han på telefonen en kveld og nevnte en dag.

 

De hadde en lengre samtale. Den var fin og hun kjente et lite snev av at dette kunne bygge seg opp igjen. De snakka om hvor han måtte kjøre, han hadde ikke sett på kartet skjønte hun. For han hadde aldri vært hos henne, bare hun hos ham.

Hun tenkte på den sommeren de fikk sammen. De hadde hatt det svært fint. Hun hadde vært veldig forelska.

Veldig.

 

– Jeg kan komme den torsdagen, sa han.

 

Uka som gikk var det stille på meldingsfronten.

Det var bare en uke til han skulle komme.

– Jeg tenker på deg og savner deg, skrev han.

De kommuniserte over meldinger.

 

– Kommer du neste torsdag.

– Nei, dessverre, var det korte svaret.

 

– Å nei, det var bare det at du sa at du skulle komme da, svarte hun.

– Jeg skal snakke med sjefen min om jeg kan få fri, sa han som arbeidet i sommerferien sin.

 

Hadde han ikke snakka med sjefen sin, hadde han ikke prøvd å klarere turen…

Om han hadde lyst å se henne, så burde han vel spurt sjefen ved første anledning etter samtalen forrige helg.

 

Der og da forsto hun det, hun hadde hatt rett. Han bare tulla.

 

Det ble stille fra han. Hun hørte ikke mer før hun sjøl gikk ut i sin andre ferie.

 

– Har du det fint med ferie, spurte han.

 

Han var godt tilbake i arbeidet etter ferien sin. Ferien han hadde jobbe i.

– Ja, veldig godt, svarte hun.

– Jeg tenker på deg og vil møte deg, sa han.

– Du tuller bare og er ikke ærlig, sa hun.

– Jo, jeg er ærlig og sannferdig svarte han.

– Nei, det er du ikke, du sa du skulle komme, men du kom ikke.

– Beklager at jeg har skuffet deg, jeg tenker på deg og vil ha deg, sa Tom Rune.

– Jeg ble ikke skuffet, jeg trodde aldri på du ville komme, du bare tuller og underholder deg med det, svarte hun.

– Jeg underholder meg ikke, jeg vil ha deg. Men du har alltid rett, jeg kom ikke, sa han. Men jeg vil møte deg.

 

– Nei, sa hun, du har brukt opp sjansene dine.

– Mener du det, sa han, og sendte lei-seg-emoji.

 

Ja, hun mente det, hun mente det helt og holdent. Hun hadde hatt rett, hele tiden hadde hun hatt det.

Så kasta hun de bittesmå forventingene som hadde begynt og spire.

 

På facebook lå en venneforespørsel fra en Amerikansk offiser.

For en fake verden.

 

 

 

Hun kjente at hun var like hel, dette hadde vært en liten “sommerflørt”, helt ok.

 

 

Nå var høsten her, kanskje måtte hun selge båten.

Det var mye bedre enn denne verden av falske løfter og lovnader om kjærlighet. Men hun var heldigvis glad i seg sjøl, det var ikke det verste.

 

Sjøl om hun ikke hadde sin egen halvdel.

 

 

 

 

◊

 

 

 

 

Savnet etter menn kan gi mange uttrykk. De bodde i samme hus og var venninner.

 

 

 

Den eldste var nøktern og fant alltid råd for det meste.

Den yngste hadde jobba som flyvertinne, eller kabinpersonale som det kalles, i mange år.  

Fordi hun hadde vært på farten verden over, fikk hun leie et rom hos den eldre venninnen. De hadde møttes gjennom en sommerjobb tidlig i ungdommen og beholdt kontakten.

Hun hadde ikke behov for egen leilighet. Når hun hadde fri reiste hun også mye. 

 

En god ordning som hadde vart i mange år, helt til den yngste begynte å slite med svimmelanfall. Hun ble også etter hvert permittert fra flyselskapet.

Forholdet mellom de to damene begynte å bli mer krevende når de bodde så tett og begge var hjemme.

 

De var begge godt voksne. Den ene hadde passert femti og den andre nærmet seg. Ingen av de hadde barn eller var i etablerte forhold.

Den eldste hadde vært i ett forhold som varte i over tolv år, da det tok slutt gikk hun inn for arbeidet sitt og gjennom sin flittighet avanserte hun i jobben.

Arbeidet betydde alt for henne.

 

Den yngste hadde hatt sine mange elskere, hun var en meget feminin dame som likte å pynte seg.

 

 

Etter at helsen begynte å svikte hadde hun lagt på deg, blitt mer sutrete og mennene hadde forsvunnet.

Hun forventa at venninnen skulle ordne opp der hun sjøl ikke strakk til. Hun ble fort sur når hun ikke fikk det som hun ville. Hun var heller ikke så flink til å respektere den eldste og hennes grenser.

 

Så alt i alt begynte venninneforholdet å skurre.

 

 

 

Den eldste het Magda og den yngste  Susanne.

 

Magda hadde problemer med alle nykkene til Susanne.

 

 

Så da Magda ble vekket av at Susanne sto i døren hennes en natt, var irritasjonen overveldende.

 

Susanne tok opp igjen navnet hennes og snakka som en foss der hun sto i døråpninga. Hun hadde kommet inn på soverommet midt på natta. At det gikk an!

 

– Magda, det er en feil på rommet mitt. Magda, du må komme å se etter hva det er. Kanskje det er noe med det elektriske. Kanskje fører det til brann… Det er ikke orden på noe i dette huset. Dette kan helt sikkert være farlig…

 

Magda våkna litt til av strømmen av orda fra Susanne. Og hun skjønte det bare var å stå opp og være med. Dette var ikke bra, hun hadde et viktig møte neste dag. Da måtte hun få ha en god og lang natt for å prestere. 

 

Hun var mer i ørska enn våken, da hun fulgte etter Susanne inn på rommet hennes.

Magda svarte Susanne med taushet, var sikkert et insekt, kanskje en møll…

 

Inne på rommet hører hun en svak summing.

 

Kom lyden fra taket? Dette hørtes elektrisk ut.

 

Taket hadde et utbygg og det kunne virke som lyden kommer derfra.

Hun kikka opp, til tross for at hun var en sjølhjulpen kvinne, nå hadde hun ønska seg en mann. Burde taket rives opp, tenkte hun i sin halvvåkne hjerne. 

Kanskje hun måtte vekke mannen som bodde i leligheten under. Hun trodde han var elektriker.

 

Hva var egentlig inni dette lille utbygget i taket?

 

Da ser hun den røde kofferten som ligger på skapet like ved, kan lyden komme fra kofferten?

Hun når opp til den og begynner å dra den fram. Men lyden er ikke med bevegelsen. Magda konkluderer med at lyden ikke kan komme derfra.

 

Men hva med skapet, kommer denne duringen fra skapet.

Plutselig slår en tanke ned i henne.

 

– Susanne, du har vel ikke en dildo?

 

Hun ser det forskrekka ansiktet til Susanne som liksom faller sammen.

 

 

– UT!  UT! Gå, GÅ med en gang, Susanne hyler ut orda.

Hun  puffer Magda ut av rommet.

 

Uten et ord snur Magda og går.

Først kjenner hun på stort sinne. Enn å bli vekt av at venninnens ikke har kontroll over egne lystbehov.

 

Men hun når ikke sitt eget rom før hun bryter sammen.

Opp kommer latteren boblende. Hun ler så hun hikster. 

Hun ser for seg det bestyrta ansiktet til venninnen og ler enda mer.

 

Det er virkelig ikke enkelt.

Ikke enkelt å være uten menn, konkluderer hun med.

 

Hverken for den ene eller den andre.

 

 

 

 

 

 

Vi er like, sa hun og så på han. Vi er ett, sa han og så på henne.

 

 

 

 

Vi er ett, et helt år.

Jonsok.

Vi møtes på midsommerdagen og til jul, med varme og kalde kyss.

Hver for oss vandrer vi i mellom, du er sensommer, fruktbarhet og fødsel.

Jeg sår og rir videre gjennom året.

Så møtes vi disse to gangene.

 

Nå får vi møtes igjen, til kraften og lyset.

 

Bålene skulle brenne og folket skulle danse.

 

Og de syv sorter samles under hodeputa for å drømme om den utkårede.

 

Til natta skal vi hvile i hverandres armer, før du tar over.

Så møtes vi igjen når året står i frost.

Men det tenker vi ikke på nå.

 

Nå nyter vi midtsommerens fantastiske gaver, der vi yre av blomsterduft kan svinge oss rundt bålet og bare nyte at vi er her og nå.

 

 

 

♥

Alt og ingenting når bare en var riktig. Å bli hørt, sett og begjært var så viktig. Hun befant seg i alt og ingenting.

 

 

Hun kikket ut i natta. Gardinene var trukket for, men der de møttes var en liten glipe. Der så hun to stjerner lyse matt. Det var like før dagen ble født, før lyset begynte å stige for at den nye dag skulle få plass.

Hun snudde ryggen utålmodig mot vinduet. Begrov nesen i dyna. Nå måtte hun sove. Det kunne ennå bli et par timers søvn før hun skulle opp.

Det var tankene, alle tankene, hun kunne ikke legge de vekk. Hvordan skulle hun greie å stoppe denne tankestrømmen. To eller null, sa tankene. To eller null.

 

Mobilen dirra.

Hun kava hendene bort til nattbordet og fikk slått den av.

Litt overrasket bikka hun bena ut av sengen, hun var faktisk ikke trøtt. Det var ikke mange timene hun hadde sovet, men likevel var hun ikke trøtt. Hun følte seg gira.

Mobilen ble med ut på badet, hun satte av flymodusen. Det var kommen noen nye mail så hun, de fikk bare vente, sikkert bare reklame og spam. Deretter gikk hun inn på appen til pulsklokka, den viste fem timer søvn. Hun ville sjekke værappen før messanger. Regn i hele dag.

På messanger var det to meldinger.

Hun trykte.

Den ene var fra Sondre og  den andre fra Ibraham. Også fra han -.

– Godmorgen lerkefuglen, skrev Sondre.

Hun følte seg ikke som noen lerkefugl. Sondre las alt for mye Ibsen. Så åpnet hun meldingen fra Ibraham, der sto det;

– Jeg føler kroppen din – så var det lagt inn tre hjerter og to tunger.

Hun kjente kvalmen sammen med opphisselsen jage gjennom seg.

Hun kunne ikke dvele lengre i tankene, dagen kom henne i møte som et hurtigtog, og det var bare å komme seg på.

 

Senere, på bussen hjem, slapp hun tankene til.

Spørsmålene.

Samvittigheten.

Hun kjente en svak kvalme igjen. Hva hadde hun gjort?!

 

Det starta da Sondre ville gå på Villanden i stedet for en konsert med Onkel P.

Det hadde kanskje starta før. Om hun skulle være helt ærlig. Sondre som snakket opprømt over ressursene på jorda, eller mangel av ressurser eller misbruk av dem.

Samtalene var interessant nok, i starten, men hun hadde hørt akkurat de samme orda så mange ganger at hun nesten kunne de utenat. Han valgte mange ganger å lese i stedet for å bli med til hennes leilighet. Kvelder med diskusjon og rødvin, der de skulle dele seng, sov ofte Sondre nesten før hodet nådde puten.

Hvor var lidenskapen?

I starten hadde det vært rimelig greit, de hadde hørt på hverandre, de hadde hatt sex. Hun hadde trodd på det de var i gang med, at dette var et godt forhold. At det ville vare. Nå var den tørka inn til ekstase over mumifiserte bøker. For han.

Det var frustrerende.

De gikk i en loop av kjedsommelighet uten lidenskap og egentlig, uten romantikk.

 

En ettermiddag da hun var på tur til bassenget, møtte hun Ibraham.

Ibraham!

Han stoppet opp og de ble stående å se på hverandre, så brøt de ut i latter. Uten at det var noen grunn.

Hun hadde ikke hørt fra han på tre år, før det kom en melding med ønske om godt nyttår. Etter det smertefulle bruddet.

Eller brudd-. Hun kunne ikke kalle det brudd, kanskje -.

De hadde hatt noen intense uker, der hun ble helt oppslukt av denne gutten. Hun hadde møtt han etter en periode på Tinder. Han var pen, med et smil som tok pusten fra henne. Han hadde norsk mor og marokkansk far. Han var mer enn pen, han var vakker. En gud. Men hun hadde hatt en følelse av at hun ikke var alene om oppmerksomheten hans. Han var ofte på mobilen når de var sammen.

De elsket en gang. Så ble han syk. Hun ble for usikker, for hun trodde han holdt en gjeng andre damer i ånde. Hun følte den tanken var riktig. Så hun gjorde det slutt før det egentlig hadde begynt.

Hun hadde hatt det fryktelig vondt, men hun brukte smerten til å løpe. Hun løp som en gal, og det hjalp. I flere uker løp hun over en mil om dagen. Da hadde hun løpt fra intensiteten og forelskelsen.

 

De snakket noen få ganger etter dette, på messanger. Og så fikk han seg dame.

Like etter nyttår i år fikk hun hilsen fra han. Så kom en melding for en måned siden. Han hadde opprettet ny profil på facebook og hun fikk vennforespørsel. Etter at hun hadde sa ja, begynte han å sende søte gif-meldinger til henne. Slik som god morgen og sov godt.

 

 For et par uker siden begynte de å melde, hun fikk vite det var slutt med dama. Sjøl om det sto på den gamle profilen hans at de fortsatt var sammen. Det hadde hun sjekket!

Så møttes de på gaten den dagen hun var på tur i bassenget. Han brøt en rose av en av greinene som hang over stakittgjerdet de sto ved.

 

 

– Hvordan er det med deg, spurte han med sin litt nasale røst.

Hun fortalte om frustrasjonene, og at hun var usikker på forholdet.

– Men jeg er også glad i han, sa hun.

Ibraham nikket forståelsefullt.

– Vi hadde det fint, han skiftet tema

– Jeg var megaforelska i deg, hun måtte bare si det, for å se reaksjonene hans.

– Det skjønte jeg ikke, svarte han. Men det var for dumt at jeg ble syk, tror det hadde gått annerledes om jeg ikke ble det.

Han pekte mot et hus like bak der de sto.

– Der bor jeg, bli med inn.

 

Hun ble med. Han strøk henne ned over de bare armene da de var kommet innenfor. Så kikket han henne rett inn i øynene og sa;

– Jeg har så lyst på deg.

Orda hans føltes som et slag i mellomgolvet, hun følte hun fikk problemer med pusten. Før hun rakk å besinne seg var de fanget av hverandre. Armer som klamret seg fast. Og så kjente hun hånde hans der nede, nede i trusen.

Hun hadde ikke makt til å løsrive seg. Sondre eksisterte ikke.

 

Hvordan de havnet i sengen, hvordan klærne forsvant, visste hun ikke. Hun var borte fra tid og rom. Hun var som en sulten, hun var som en tørst, hun var grådig og tok alt hun fikk.

Etterpå sovnet hun som en mann, hun sovnet og var både mett og følte seg hel.

I flere timer følte hun det.

 

Neste dag spurte Sondre hvorfor hun ble så lenge i bassenget, han hadde prøvd å ringe henne. Hun mumlet noe om en venninne, mens hjertet dunket og varmen steig i kinna. Hun var sønderrevet. 

 

Dette var en og en halv uke siden. Hun hadde ikke hørt mer fra Ibraham før nå i dag. Og hun visste han ikke var noen å satse på. Men kunne hun fortsette forholdet til Sondre nå…..

Her sto hun med to gutter. Snart hadde hun ingen.

Ingen å elske. Hun følte seg så forvirret.

Drømmen om en framtid med Sondre kunne nok ikke fortsette. Hun kunne ikke leve med Ibsen og klimaproblemer. Han var minimalt interessert i hva hun var opptatt av. Han ville prøve å få henne til å være med på det han holdt på med.

Men hun måtte kanskje gi han en sjanse.

Snakke med han. Si dette at hun visste ikke om hun ville mer, fordi han bare var opptatt av sitt.

Mer kunne hun ikke si. Det andre fikk hun bære på sine skuldre.

Hun kunne prøve.

Ibraham var  drøm, en lideskapelig. Med han ville det aldri kunne bli et trygt forhold. Hun ville være for usikker.

Hun følte det slik, her hun satt med to gutter, at framtida var uten disse guttene. Og hun grudde seg til det som kom. Som hun tenkte ville komme.

To eller null.

Men hun kunne løpe.

Regnestykket gikk ikke opp. Hun måtte nok starte med et nytt stykke etter hun hadde løpt fra alt. 

 

 

Året var straks omme. Ho hadde den siste dagen på butikken før jul. 

 

 

Tredje juledag skulle ho attende.

Det var vesle julaften og ho måtte arbeide så lenge butikken var åpen. Ho traska mistrøstig gjennom snøslapset.

Det skulle verta godt å koma heim til ho mor. Ho fekk skyss med ein nabo i morgon. Så ho rakk så vidt heim før jula ringte inn.  Det gjekk ikkje buss framom mora sitt vesle hus.

Eit heilt år hadde gått. Ho hadde trappa rundt mellom butikkhyllene, for å setja varer på plass og hjelpe kundar.

Da ho starta der, fann ho ut at ho ville sjå  kundane. Sjå mennesket som var innom på leiting etter mat, snus, kondom og øl.

Det var mange folk, mange studentar, mange lag av alle slags folk innom. Alle skulle ha noko.

Inn i mellom kom ho over dei som ikkje tenkte betala for alt. 

Ho kom i prat med dei alle når ho sat i kassa.

I fruktdisken fekk ho fram eit smil hos den middelaldrande dama som ikkje var fornøgd med bananane. Kjendisen som ikkje svara på spørsmålet, forretningsmannen som oversåg henne. Målaren som ville måla henne. Kunden som starta å kjøpe flax-lodd til henne. Den gamle dama ho starta å besøkje, som bodde i paralellgata. Den unge guten som rødmande ba henne med ut.

 

 

 

 

Alle desse folka.

Dei spurte etter henne når ho ikkje var der. For ho ville ha innhald. Sjølv om det var ein matbutikk. Ho ville dei skulle verta sett. Kvar kunde ville ho gje ei oppleving av at dei var spesielle. 

Sjå på verda frå perspektivet frå eit butikkgolv. Ein studie i mennesker.

Golvet  var hardt å stampe rundt på, ryggen protesterte iherdig mang ein gong. Men etter ho fekk verdas beste sko frå faren, hjalp det. Det var eit par dyre joggesko med støtdemping, dei gjekk ho holete på det harde betonggulvet. Men dei gjorde nytta.

Verre var det med hennar framtid. Kva skulle ho gjera med livet sitt. Etter vidaregåande starta ho å studera, men fokuset og helsa hadde ikkje vore på plass. Resultatet var studielån utan resultat.

Heile økonomien var eit sørgeleg kapittel. Ho fekk det ikkje alltid til å gå rundt, så ho hadde teke seg opp kreditt. Den prøva ho å betala ned.

Mora og ho hadde vorte einig om å hoppe over julegåver i år. For mora hadde heller ikkje god økonomi. Men ho også gjorde så godt ho kunne.

Pengar, pengar, pengar.

Det var det einaste folk brydde seg om.

Kva med kjenslene, det å bry seg om kvarandre. Ho såg ho gledde mennesker med å sjå dei. Det gjorde også henne glad, når ho fekk kontakt med mennesket og ikkje fasaden.

Ho var framme og dei automatiske dørene gjekk opp.

«Hei», sa ho i kassa smilande.

Det var eit godt miljø blandt dei som jobba der.

Ho smatt inn på bakrommet og fekk på seg butikkuniforma. Ho tok etter dei gode joggeskoa.

Kva i all verda?

Ho kika under skohylla, ingen sko der heller. Tankane rasa rund, ho hadde ikkje teke dei med seg heim. Dei sto ikkje der.

Skoa ho hadde fått. Som ho hadde vore frykteleg glad i.

Til slutt kom ho seg ut, på dei stive uteskoa. Korleis skulle ho koma seg gjennom denne dage utan at ryggen slo klikk.

Ho møtte sjefen på tur ut. Han var ferdig og skulle heim til familien sin på julefeiring. Så ho fortalte at joggeskoa henner var borte.

Ei rask undersøking viste at det var vaktmesteren som hadde hatt ein ryddesjau. Der hadde hennar sko møtt enden.

«Du må da ikkje berre kasta utan å spørje» sa sjefen.

«Dei var da så slitt» sa han som hadde rydda.

Ho kjente på sorga da ho noko seinare sat i kassa, støl og stiv i ryggen etter nokre timar på hardt golv. Det var ikkje berre å kjøpa seg nye sko, og dette var skoa ho hadde fått frå faren.

«Det blir 542,90», sa ho til dei tre jentene på hennar eigen alder med oppblåste lepper, farga hår og svarte, lange augevippar.

Dei kika tomt på henne.  Da ho sa god jul smila dei så vidt, før dei forsvann ut i dei dyre klede sine og ein stor pose med snop. Det siste ho høyrd var diskusjonen om kor store inplantat dei skulle ta neste gong.

Ho prøva strekka både ryggen og føtene. 

Enno var det to og ein halv time att før ho kunne ta vegen attende til hybelen sin og få sparka av seg dei stive og tunge vinterskoa.

 

 

Ei åtvaring!! Er du gravid vil eg helst ikkje du les dette!

 

 

Midt på kjøkkengolvet sto ho. Da ho kjente det. Som ei boble som brast.

 

Ho hadde vakna seint og kjende seg tung.

Uopplagt.

Dei hadde vore ute kvelden før. Ho var skikkeleg sur før ho gjekk ut.

Kleda passa ikkje lengre. Magen var for stor. Ho kjende seg stor og klumpete. Stygg!

Dei skulle ut å eta.

 

Etterpå hadde det gått greitt. Da dei kom heim seint på kvelden hadde dei elska.

 

No sto ho der på kjøkengolvet.

Da ho fekk sett ned i trusa var det blod. Mykje blod.

Ho ringte sjukehuset; kom så får vi sjå sa dei.

Dei roa henne ned da ho kom, dette går nok bra sa dei.

 

Så låg ho der, med føtene i bøylane. Ho såg ansiktet på dei to som skulle undersøkje.

Plutseleg forandra dei avslappa ansikta seg, munnane opna seg og alt det avslappa var borte.

Det var opning og fosterhinna med to små føter hadde syntest.

 

I tre døgn låg ho i seng, utan å få stå opp. Så kom dei å sa at ho måtte stå opp. Ho kunne ikkje liggja i ei seng i dei månadene som var att.

 

Det å gå på do igjen var eit mareritt. Å tømme tarmane naturstridig. Ho sveita redsel.

 

Da det hadde gått ei lita veke starta riene. Dei var prøvd å stoppa. Riene stoppa til slutt, men da var det kome for langt. Dei måtte dra den vesle guten ut. Han var heilt perfekt utanom merka av å bli drege ut.

Men så alt, alt for ung til å få livet.

 

 

Sorga har djupe daler. Ned i der dei var djupast vart det mang ein tur. Ho kom opp igjen kvar gong. Det var også ei frigjering i sorga, i alle tårane. Noko ein måtte gjennom.

 

 

“Vil de ha ei gravfred eller fellesgrav” spurte sosionomen.

 

Eit umogleg spørsmål. Men tanken på  ei lita kiste og folk samla, var barbarisk, som å dvele i det verste.

Ei natt hadde ho ein draum. Ho sto høgt oppe på ein trappeavsats og såg ned på tre graver med små, kvite barn i.

Det tolka ho som fellesgrav. Dei gravla tre og tre i fellesgrava.

 

Før dei vart utskrivne frå sjukehuset vakna dei ein morgon til ei kvit, frossa verd. Det lukta vinter. Det var så riktig.

 

 

Da våren kom banka eit nytt lite liv i henne. Magen kom før, men denne gongen vart ho ikkje sur for at dei vanlege kleda ikkje passa.

Tida passerte da den vesle guten vart født. Vekene var viktige og vart tald på nytt og på nytt.

Ei helg ut på sommaren var dei i bryllaup. Natta etter drøymde ho at brudgommen, som var lege, hadde akkurat dei same kjenslene som henne. Da måtte det væra greit…..

Ho vakna.

Ho kunne ikkje lengre flykta frå knipa i magen. Det var rier ho kjende.

 

På sjukehuset vart det sett i gong drypp for å stoppa dei. Til slutt låg ho og hoppa i senga, som ho låg på ein motorbåt. Da sjukesøstrene ville ta dryppet av henne ville ho ikkje. Hennar hjarte og puls var underordna.

 

 

Verdas minste skrik fylte rommet. Som ein leike ein trykkjer på. Denne gongen vart ho ikkje spurt om ho ville halde det vesle barnet. Det vart plassert på brystet hennar. Den alt for vesle jenta førte tommelen sin opp til munnen. Oppe i hovudet såg ho pulsen hennar. Det banka.

Lenge.

Ved sidan satt han som skulle bli far og gråt. Det var godt han tok seg av det. Ho kunne gråte etterpå, men først måtte ho ta med seg det ho kunne få.

 

Dagane etter kunne ho få jenta inn når ho bad om det. Ho kunne visa ho fram. Vise fram det ho hadde å vise fram. Det var så lite og det var så stort.

Ho hadde ei kjensle av å være eit lite barn som hadde fått straff for noko ho ikkje forsto.

 

Foreldra hennar var der i sorg, det vart ikkje barnebarn denne gongen heller.

 

 

Eit år etter mest på dagen, var dei der igjen. Denne gongen i GLEDE.

 

Mellom kvart svangerskap gjekk det akkurat det legane anbefalte som eit minimum, tre månader.

Ho var lagt inn til observasjon i fleire veker før ho mista første gongen. Etter tre månader fekk ho koma ut og heim, først på permisjon. Ho hadde vent seg så på institusjonslivet at ho visst ikkje kva ho skulle velja på brødskiva.

 

Og å sitja midt i ei blomstereng på Jonsok, med magen struttande mot sola var meir enn fantastisk.

 

Ein augustkveld rann vatnet nedover føtene. Ho fekk beskjed om å leggja seg ned, for hovudet på han inne imagen hadde ikkje festa seg på siste kontroll. Det vart sendt ein ambulanse. Ho gjekk mest i sjokk, ho skulle gjennom ein fødsel igjen.

 

Så låg guten på magen hennar og såg ut som han var køyrd over av ein traktor. Omsorgsevna var på plass, men augo såg det dei såg.

Eit døgn etter kom den store morskjensla som ei båre over henne. Dei sto der i natta med han i armane og sa dei måtte ta han opp på barneavdelinga. Det var nokre verdiar -. Dei hadde teke på han ei lue. Hennar vakre, vesle gut.

 

Så opphalde varte lengre. Etter tre døgn med å pumpe seg og sitje framom ei kuvøse greidde ho ikkje meir. Ho stakk av, bort frå alt og heim.

Det var vanleg fekk ho høyra, at ein kunne få ein nedtur etter tre døgn.

 

Men så kom dagen. Ho kunne kle på den vesle guten kleda ho hadde plukka ut med omhug. Ta på han huva, jakka og labbane ho hadde strikka. Få festa bagen til vogna bak i bilen med alle den sikkerheit som trongst.

 

Endeleg kunne dei reisa heim med eit lite barn og få lov til å være foreldre. Og ho fekk starta rolla som mor.

 

 

 

Lette dagar med sol og forelsking møter hausten. Det kalde og våte som ingen ende vil ta -.

 

Ho berre sto der. Regnet sila ned. Regndråpane følgde hårstråa som ein bekk. Det draup stritt ned i ansiktet frå den lange panneluggen. Regndråpane blanda seg meg tårane. Tida hadde forsvunne. Ho visste ikkje kor lenge ho hadde stått slik.

 

For to månader sidan var sommaren enno her. Britt Hege hadde teke bussen til stranda. 

Aleine.

Ho la handkleet litt keitete utover. Følte alle dei andre folka såg på ho. At ho var der utan nokon andre. Uvant, men også godt.

Ho hadde lagt seg fort ned og starta å lesa i boka ho tok med. “Hele livet på en dag” av Alyson Richman. Ho var snart oppslukt av krafta og kjenslene i boka.

Etter ei god stund løfta ho augo opp frå boksidene.

Ser utover den glitrande sjøen. Enn å kunne ha slike kjensler for eit anna menneske tenkjer ho.

Opp frå sjøen kjem ein mann, ein fantastisk flott mann. Vatnet som droplar seg over dei brune musklane, dei breie skuldrene, det ljose, våte håret som han stryk bakover med venstrehanda.

Britt Hege vert sett heilt ut. Dette var noko av det vakraste ho hadde sett.

 

På bussen heim ser ho han køyrer forbi i ein gul sportsbil. Han har med seg ein annan mann, dei snakkar saman og denne guden av ein mann ler med kvite tenner av noko den andre seier.

 

På fredag har ho avtalt å gå ut med Mette og Kathrine. Det er ein varm augustkveld og dei tømmer ei flaske kvitvin før dei er på tur til sentrum. Først set dei seg på ein uterestaurant.

Dei må ta selfie av seg, eit bilde av tre brune, smilande jenter blir lagt ut på Instagram.

Sedvanlege Tommy møter opp, og som elles flørter han iherdig med Kathrine. Når skal han forstå ho ikkje er interessert?

Da dei skal gå vidare kjem Knut Anders. Han vil ha dei med seg til ein brun pub like ved der dei hadde tenkt seg. I staden prøver dei å overtale han til å verta med på King Arthur, ein skikkelig bra stad.

“Eg har avtalt å møte ein slektning frå Stavanger der” seier han.

 

Det viser seg det er fullt på King Arthur og at dei ikkje kjem inn.

“Da går vi på puben” seier Mette, ho er nok meir oppteke av Knut Anders enn ho sjølv veit.

Så dei bestemmer seg for å gå på den brune puben Den Siste Sjørøver.

Det kringlar slepent blues frå nokre musikarar i eit hjørne. Stemninga er laidback, men likevel full av lyd.

Musikken, stemmene frå dei i lokalet…..

Ved bardisken står det fullt av menneskjer. Men dei får auga på Knut Anders, og banar seg veg fram dit han står saman med to til.

Ein med ljost hår snur seg og kikar rett på Britt Hege, og ho får eit lite sjokk. Det er Guden frå stranda.

Ho registrerer at han ser mykje på henne når han snakkar.  Og ikkje hadde ho lagt merke til at Stavangersk er så fin ei dialekt før.

Han skal starta å studere her i byen seier han, og det får fram ein intens kjensle hos Britt Hege.

Neste dag må ho tidleg opp, derfor må ho bryta opp før det vert alt for seint. Likevel dryger ho enno ei stund etter ho har sagt at ho må gå.

Det er fælt å gå i frå noko så vakkert.  Men da ho endeleg greier å lausriva seg kjem han etter henne.

Frank heiter han. Frank Devle. 

Han tek ho lett i armen å seier “kan eg få treffa deg att?”

Så stryk han henne lett over kinnet og gjev henne ein papirlapp.

Ho mest sjanglar ut av puben, dette var det mest fantastiske som hadde hendt henne på det ho kunne huske.

På lappen står det; ring meg, eit mobilnummer og  – Frank.

 

Kor lenge skulle ho venta -, ho let det gå eit døgn før ho trykkjer inn namnet hans med skjelvande fingre og bankande hjarta. Ho la han inn på telefonen med ein gong ho kom heim.

Heilt tørr i munnen ringer ho. Tunga kjennes stor og tjukk.

Det ringer ein gong, det ringer to gongar…..så høyrer ho eit lite klikk……men så ringer det likevel ein gong til. Ho vurderar om ho skal leggja på, da ho høyrer han svare……ho stotrar namnet sitt.

– Eller, det kjennes som ho stotrar. At ei tunge kan bli så tørr.

“Heeyy” seier han med trykk “såå kjekt”.

Dei snakkar ikkje så lenge, men avtalar å møtast. Mest ei veke fram i tid. Han er i gong med å installere seg seier han. Har det litt travelt.

 

Det er torsdagskveld og månaden har bikka september. Ho sit på bussen, skal møta han. Det kriblar frå topp til tå. Ho er både kvalm og kaldsveiter. Det iler til i magen i eitt sett. Prøver å puste, prøver å roa seg ned. Enn å ha ein så kraftig reaksjon, ho kjenner da ikkje fyren………Mannen.

Så står dei overfor kvarandre. Ho gløder, men ho kjenner andletet er stivt.

Han tek ho i begge hendene, ser ho inn i augo og seier at det var fint ho kunne kome.

Dei startar å gå bortover vegen attmed elva. Godt å kunne gå, snakka og gå. Vart meir avslappa kjende ho.

Han skal starta på statsvitskap fortel han.

Ho har ein pause seier ho, er litt usikker på kva ho skal verta, kva ho skal satsa på. Han seier at han synest det er lurt.

Da dei kjem fram til ei skogkrull stoppar han opp, løfte haka hennar med pekefingeren sin og seier: “du er søt”.

 

Etterpå, da ho sit på bussen heim, brenn ho. Gong på gong går ho gjennom spaserturen saman med han. Ho kjenner ho lever. Lever sterkt.

 

Dei hadde avtalt å gå på kino.

Dei møtest ein eller to gong i veka framover.

Han snakkar mest, han stryk ho over armen, han puffar bort i ho, knyt kanskje skjerfet ho må til å bruka, litt tettare.

Ikkje før den fredagen.

 

Dei skulle ut å eta. Ho insisterte på at ho ville være med på å dela. Det ga han seg på med ein gong.

Han er litt stillare enn elles denne kvelden.

Etterpå blir han med opp til henne.

For første gong.

Ho kjenner med heile seg at ho ønskjer noko må skje -.

 

Det har vorte stille mellom dei.

Nusket, kattungen hennar, er den som får full fokus frå begge. Pusen er avledaren i ei spent stemning. Dei sit på golvet å leikar med den. Begge sit på golvet, dei leikar intenst med kattungen.

Kattungen er mjuk og søt og trygg…

“Eg må gå” seier han og reiser seg brått opp. Ho kjenner på at ho vert frykteleg skuffa.

Britt Hege reiser seg også opp og dei vert ståande rett overfor kvarandre.

Plutseleg legg han armane rundt henne, og ansiktet er der, munnen treffer hennar. Ho opnar munnen, gjev han tunga si. Endeleg, dei kyssar. Ho er borte frå denne verda. Han er fantastisk god å kyssa.

Så slepp han henne like brått som det starta og er ute av døra.

Borte.

Ho hikstar til, ho er borte frå tid og rom. Konturane hennar er utviska.

Endeleg har dei kyssa.

Er dei eigentleg kjærastar?

 

Det går nokre dagar før ho sender han ei melding.

“Kva skjer” spør ho.

Ho får svar attende om at det går bra, om dei kan møtest neste veke -.

Det stikk ein liten skuffelse i ho, at ho må venta så lenge.

Avtalen vert at dei skal møtast der dei møttest først. Ved elva.

 

Det har vorte kaldt, ho knyt skjerfet godt om halsen. Utanfor bussvindauga fyk det blad, dei dett frå trea, det bles og det regnar.

 

Ho møter han og dei går bortover stigen. I skinet frå lyktane ser ho kor regnet dett tett. Dei stoppar på vegen, like ved dei trea.

Det er så mykje ho må spørja om.

Dei står overfor kvarandre. Han ser på henne medan hendene heng ned langs sida. Ho kjenner kor ho gled seg til å kjenne armane rundt seg igjen, men ho får seg ikkje til å taka det første skrittet.

“Vi passar ikkje saman” seier han plutseleg.

“Du finn vel vegen attende til busstoppen, eg går no vidare utan deg.”

Og så går han.

 

Ho er i sjokk, skikkeleg i sjokk. Ho fekk ikkje sagt noko.

Ho sit fast i jorda ho står på. Musklane har stoppa å virka.

Og regnet siler.

Siler.

Ned over heile kroppen. Ho kjenner ikkje at ho vert våt. Ho kjenner berre denne intense smerta inni seg, som det finaste av alt vart øydelagt.

 

Britt Hege kom seg heim på eit eller anna viset. Sikkert med bussen.

 

Litt seinare greier ho å ringe folk, fortel kva som har skjedd. Ho får attende mykje sympati. Det er ei fattig trøst, men likevel ei trøst.

 

Ho ringer også Knut Anders. Må få vita meir. Kven er eigentleg Frank…….

 

“Frank……..” seier han og dveler litt..

“han får kanskje det meste for lett”, seier han etter ei stund.

“Men han får ikkje til det som foreldra vil.”

 

“Kva er det da?” spør Britt Hege.

 

“Jau, det er at han finn seg ei jente som passar inn i familien deira, med utsjåande, utdanning og kultivering” seier han lett ironisk.

“Og riktig danning”.

“Men det vil nok aldri skje”, seier han.

 

“For Frank bryr seg for mykje om gutar.”