I min verden skjer alt så treigt og tiden går så fort. Så mye blir bare med tanken. Men denne skal jeg føre i mål -.

 

 

 

 

Noen ganger tenker jeg å lage et innlegg på noe noen har skrevet. Både i og før helga var det ting Bunny tok opp jeg tenkte å lage innlegg om.

Det som handla om helga lar jeg bare ligge, sjøl om jeg hørte et foredrag om oldtidshjernen, den vi har hatt med oss fra urtiden, den trekkes mot det negative av en spesifikk grunn… Fordi vi skulle overleve var den spesielt retta mot dette, fordi det kunne bety fare. Og med å ha fokus på det negative kunne vi overleve. 

 

 

Om hjernen var spesielt retta med blomster, vet jeg ikke. Men Bunny kom med en oppfordring om å dele ut blomster. Jeg fikk en gjennom Fruensvilje, så takk til henne, nå vil jeg dele blomster videre utover. Tror det var oppfordringa.

I og med at både Fruensvilje og Bunny både har fått og gitt, vil jeg gi fem nye. Nå kan det hende de også har fått, egentlig vil jeg gi de som ikke har fått i denne omgang. 

 

 

Den første skal annebe få, hun blogger ikke så ofte – men når hun gjør er det feiende flotte innlegg. Hun har ikke så mye tekst, men bildene hennes er alltid vakre. Hun blogger mest om antrekk og viser det ene antrekket etter det andre. Godt sammensatt. På bildene stråler hun til tross for at hun sliter med ME. En blir glad når en kommer inn til bloggen til denne flotte damen. Hun fortjener en lilla syrin, en blomst med en nydelig duft.

 

Nest jeg vil gi en blomst er Maiken. Også en vakker dame, hun jobber i helse om natta. Hun bor i et naturskjønt område, så hun deler mange bilder fra Øygarden. Jeg tror hun er effektiv og får gjort ting, hun fikk pussa opp huset hun flytta til, der mora bodde. Hun mista mora si for ikke lenge siden. Hun har en gjeng søstre, like vakre som henne og er av de som alderen ikke biter på. De har godt samhold. Jeg liker så godt skrivestilen hennes, hun reflekterer og hun formidler i mellomromma. Hun er så glad i sommer og må få en en nyperose.

 

Så vil jeg gi en blomst til en dame jeg aldri har snakka med. Tror faktisk ikke hun kommuniserer med andre bloggere. Men jeg må lese innlegga når hun legger ut, det er ikke ofte men til gjengjeld er de lang. Hun skriver om sin store familie, blomster og mat. Jeg ser at hun er kreativ, fatastisk til å lage dekorasjoner, om det er blomsteroppsatser, kaker eller stilleben. De elleve barna begynner å vokse til og er en aktiv gjeng. Jeg tror det må ha vært utfordrende, mye flytting og en familiefar som ble syk. Drømmen om en gård har ikke skjedd ennå. De flytta fra vestlandet til østlandet for mange år siden med den drømmen i bagasjen. Det er facinerende å lese om folk som lever sine liv veldig annerledes enn en sjøl og denne bloggen heter Vabofamily. Hun glemmer ikke sine, så her må jeg fram med forglemmegei. 

 

Og så har vi gode Happy, som ikke vet hva godt hun skal gjøre for andre. Samtidig sliter hun med helsen sin, slik mange av oss her inne gjør. Men hun er en solstråle, feiende kvinnelig og flott. Hun har en krevende fortid som hun har skrevet en del om inne på siden sin. Hun kom flyttende til Trøndelag fra Filippinene, der hun bor sammen med mannen sin. Hun og han tar seg en reise inn i mellom og sjøl reiser hun til hjemlandet sitt av og til.  Der har hun en stor gjeng med barn og barnebarn. For Happy er gudstroa viktig. Hun må fargesterke tulipaner.

 

Ønsker å gi Mamma på hjul en blomster. Hun er den eneste som er på toppen av blogglista. Jeg skal innrømme at jeg ikke greier å lese bloggen hennes så ofte, for hun har fått utdelt den verste sykdommen jeg vet. En sykdom som har tatt fra henne mye, ikke minst kroppen hennes. ALS er det verste. Men hun har et liv, hun har en familie og en liten gutt som vokser til. Livet hennes består seg av hjelpemiddel og hun setter så bra ord på det som er hennes hverdag. Hun fortjener alle blomster som finnes. Fra meg får hun røde roser.

Til slutt vil jeg gi en blomst til Kari Engesvik. Hun sliter også med ME. Hun er den eneste jeg har truffet av denne gjengen her, det er snart et år siden. Hun viste seg som en flink administrator og arrangør. Hun er søkende etter kunnskap og formidler godt det hun tilegner seg. Kari er en varm dame, hun er ikke redd for å vise følelser og jeg tror hun kan ha en tanke temperament. Jeg er veldig glad for å ha blitt kjent med henne. Hun fortjener en kraftfull løvetann, en av de blomstene jeg er mest glad i.

 

 

Egentlig fortjener alle blomster, alle har noe som er bra.

Jeg er glad i mennesker. Ikke slik at jeg må omgi meg med mange folk, for jeg er blitt veldig glad i å være alene også. Men alle mennesker ble født som små barn, sårbar og avhengig av de i rundt. Dette er er en sterk historie med mange fortellinger.

Jeg sender et hjerte til alle.

 

♥

 

 

 

 

 

Ikke så vanskelig dette, å starte på nytt. For så vidt er hver morgen en ny start. Men en må ville…

 

 

 

 

Plutselig kjente jeg det, jeg er der.

Jeg er klar.

Til en ny start.

Ikke slik å forstå at alt skal snus. Egentlig handler det om mer av noe og mindre av annet.

 

I høst var jeg i gang med en god øvelse, en øvelse på slik livet skulle være.

Så kom jula og jeg la alt arbeidet med dette ned.

Etter jul er alt slik litt ugreit. Ska ete opp…

 

Ved fastelavn gjorde jeg en bestemmelse, om kosthold.

Det jeg lyktes med var å kutte kjøtt, eller nesten, før påska. Ingen annen grunn til å kutte inntak av kjøtt enn at det hadde vært en greie i fasta tidligere og så tenkte jeg at det ikke skada.

 

Og så kom tida meg i møte som en kollisjon.

Det starta litt udefinerbart, men de fleste tomlene peka nedover.

 

Eller – først skjedde masse.

 

Og det må jeg si, tida etter jul har hatt mye innhold. Spesielt det jeg jobber med, det er nesten en festreise. Reisa har bare en fiende og det er tida. Ellers opplever jeg det jeg har hånd om som knallmorsomt.

Likevel skjer det plutselig mange ting følelsesmessig som fører meg ned i krevende mørkegrå periode. Ingen ting jeg hadde bedt om, for å si det slik.

Men kanskje det var sendt meg som en oppvåker.

Hva jeg vil og hva jeg ikke vil…

Det fulgte i hvert fall både sorg og fortvilelse i det som ble virvla opp. Redsel og bekymring også. Og den berømmelige slitenheta får blomstre i slike hendelser.

Og slik vil nok verken jeg eller andre ha det.

 

Det neste jeg ramler opp i er to forskjellige webseminar denne helga, som handler om det samme; om tankemønster og selge et produkt.

Tankemønsteret tok jeg imot og så på.

Kjøpe noe var ikke aktuelt, verken på grunn av et økonomi, tid eller et kurs jeg kjøpte i høst som jeg ikke er ferdig med. 

 

Tankemønstra mine er på galeien; bekymringer, aldersfokus, snakke meg sjøl ned, redsler og negativt tankemønster fra ende til annen. 

 

Bevissthet er aldri feil.

 

Det er klart at når en er massivt bekymra får en mindre energi. Så veldig glad at jeg tok meg tid til disse webseminarene. For jeg må rydde i meg sjøl. At jeg blir eldre kan jeg ingen ting gjøre med. At jeg har en mor som trenger omsorg kan jeg bare gjøre mitt beste med. Jeg kan ikke gjøre mer enn mitt beste. Irritasjonen jeg føler overfor andre er bare å legge vekk, den er i hvert fall slitsom. Så tankene jeg tillater er de viktigste.

 

Så kommer alt dette med mat, bevegelse, som også fortsatt skal ha en plass.

Men jeg må seriøst se på bruken min på nettet, om jeg skal gi meg tidsbegrensninger eller hvordan, vet jeg ikke. Det finner jeg ut av.

 

For tanken på at jeg har frihet og kan-, er en enormt bærende og fin tanke.

Vi har muligheten til dette alle.

Spørs bare hvor stort behov vi har for å syns synd i oss sjøl og hvor mye vi skal legge skylden på andre.

Dette har jeg faktisk en ganske bestemt tanke om, som jeg nok har sagt lite om. Det er min rettesnor. Skriver ikke mer om det, noen tror også jorden er flat og jeg tror den er rund.

Uansett hvordan ting er, det gjør ingen ting verre ved å se slik på altet.

Samtidig er jeg så fullstendig klar over hvor lite jeg kan og vet, så alt som setter et pluss her er positivt. 

 

Jeg skal lage meg en plan, sikkert lurt å skrive ned – men må unngå det maniske. Det har ingen hensikt.

Jeg kjenner det kribler i magen. For alt kan skje.

Jeg har fått en skikkelig dose med en euforiske hormonsprut.

 

Dette blir bra!

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Denne dagen skulle vi… Noen ville til topps på beina og andre ville spille seg til topps. Og alle hadde vi en drøm. I alle fall jeg -.

 

 

 

For litt over to uker siden gikk jeg en tur. Da så jeg rett på et mål.

Her er det innlegget.

På onsdag i denne uka var dagen der, for å nå dette målet. Det var yngste og jeg som ønska å kom oss opp på et fjell.

Ikke så høyt, men bratt og ikke visste vi veien. 

 

Eldste ville også på en topp og pakka bord og utstyr inn og på i bilen.

Vi gikk av litt før dit han skulle.

 

 

Så la vi i vei innover marka.

Jeg måtte stoppe i ett for å sjekke kartet på mobilen. Det viste seg dette ikke var så enkelt hverken å forstå hvor vi skulle gå eller hvor fjellet egentlig var.

Vi skifta litt retning og det var bratt.

Ett sted måtte vi klatre over store steiner.

Oppe i lia ved et stort tre stoppa vi for drikkepause.

Like ved der vi sitter flyger en ørn opp.

Den svinger hurtig oppover.

Klokka begynte å bli mange. Ville vi komme oss opp…

Jeg begynte å tvile om vi greidde det.

Mørket ville komme og å gå i dette terrenget i mørket frista lita.

Vi klatra oss videre oppover.

Plutselig var vi bare oppe!

Termosen med te kom fram.

Appelsinene fikk være.

Og så var det tid for å ta selfie.

Og bilder av utsikta, lyset og fjorden.

Her er utsikt mot Trøndelag.

Fjellet var som kjølen på en båt.

Jeg skal innrømme at jeg var litt skvetta, for høyden, over utsikta og for om det var regelrette hamrer rundt oss.

Etter å ha bruka så lang tid opp, gikk turen ned igjen uventa raskt.

Vi står plutselig nede ved vannet der turen starta fra. Men på andre sida.

 

Skal man tørre seg utpå…

Heldigvis holdt isen meg.

Vi fant likevel ut at vi ikke tok sjansen på å gå rett over. Litt dumt om isen knakk midtveis.

Men yngsteberta fant en larve utpå isen.

Har du sett en slik?

Sola hadde gått ned og laga en lyssøyle, det var et flott skue.

Min steingale yngste fant noen berg og begynte å krafse.

Så skjedde den store drømmen for henne, dette var det berget ga fra seg.

Til slutt var det å komme seg opp der bilen og sønnen var parkert.

Han ønska jeg skulle ta noen gode bilder av seg.

Så sliten som jeg var var det ikke mulig å få til noe blinkskudd.

Han var mer fornøyd med bildet yngsteberta tok.

Han ville ikke bli med oss ned ennå, så vi måtte henta han etterpå.

Da var middagen ferdig.

Noe musikk fikk vi ikke høre, for alt var en øvelse. Og så var han redd for kondens i alle dingse-dubbedittene.

 

Alle var vi godt fornøyd, både han som hadde betjent lyd og vi som hadde forsert bratta.

 

Nå har jeg tatt det ro med et par dager , for litt skade ble det. På veien opp vridde jeg kneet, så der er det nok leddbånd som må kureres.

Men det som er så bra, jeg kom meg både opp og ned.

Nå kan jeg si CHEK for turen opp på Skinseten.

 

Her er fra forrige mål.

 

Nå er jeg spent på hva som dukker opp som neste målsetting.

Har du noen mål du tenker å utføre?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Hump og dump og telehiv. I dag har jeg vært på hjul. 

 

 

Mandag og jobb.  

Møter og møter. 

I kveld tenker jeg at jeg har drukket for lite vann. 

Hodet er vondt.

Men kan komme av å kjøre seg gjennom for mye -.

Jeg tenkte det i løpet av dagen, nå burde jeg kjørt hjem, det var nok inntrykk.

Men så holdt jeg meg til planen.

 

Det var godt å se dette synet på returen.

Straks hjemme.

 

 

Kvelden har jeg bare dingla meg i gjennom.

Ikke en fornuftig ting er gjort.

Utenom å hentet meg et STORT glass med vann.

Og snart drar jeg dyna over nasen.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Du er så dramatisk. Det var søstrene mine som sa det. At jeg hadde denne hangen til drama. Jeg var bare meg sjøl…

 

 

 

 

For sorg og glede vandrer i hope, var det ikke en som sa det en gang….

Som skrev de ordene.

 

Jeg føler sterkt, gleden er stor og sorgen dyp. Og alt det andre, alt i mellom har mange farger, for jeg lever…

 

Klemme et tre, oppfordrer Utifriluft til denne helga.

Og jeg skal finne meg et tre å klemme.

Tror faktisk jeg trenger det. Her jeg prosesserer livet på harde livet.

Og så vi jeg dele en historie fra den gang…

 

Jeg var ung, jeg var usikker og jeg var på ferie. Stedet var Rovinj, en idyllisk by i Kroatia, den gang Jugoslavia. Vi bada og hadde det fint.

Så ble jeg kjent med en som også var der på feie, mørk, pen og jeg falt-.

Jeg ble rett og slett ferieforelska.

Vi bodde i et privat hus og han fulgte meg dit etter vi hadde vært sammen en av dagene.

Hva var mer naturlig enn at det ble kyssing, ikke mer. Da kom huseieren brasende inn på rommet og kasta han ut.

Så skulle vi ut for å spise en annen dag, vi var en hel gjeng som satt rundt et langbord. Det hadde vært dager på stranda og hvor langt dette var ut i den ene uka vi var der, er borte fra hukommelsen.

Tror du ikke min forelskelse begynte å se på en annen jente i selskapet.

Min usikkerhet blomstra så klart opp, jeg drakk vin og kjente både resultatet av vinen og følelsen av dyp ulykke fikk vokse. Så det jeg valgte å gjøre etter en stund var å gå ut porten fra spisestedet. Jeg vandret ut i de smale gatene, gikk oppover og oppover. Det var bratt og mørket var varmt.

Der, på toppen av en gate sto et tre. Det måtte klemmes.

Kanskje skjønte jeg da vitsen med livet, tenkte jeg i min rødvinsbalsamerte hjerne, om jeg klemte det…

Som tenkt så gjort.

Samtidig spekulerte jeg på om jeg fant tilbake til stedet de andre var. Så slo jeg armene rundt treet og klemte til. Så ut over gatene nedover fra der jeg sto med armene rundt treet.

Og der, et stykke nedenfor, ser jeg en opplyst firkant, et bord med masse folk rundt.

Der var de andre.

 

Treet ga meg ikke noe svar.

Ikke siden heller, når jeg har prøvd å klemme andre tre.

Jeg kom meg ned til dit vi hadde vært, da var alle gått. Og jeg mener kvelden fortsatte. Riktignok uten en mørk sjarmør.

 

Det har vært mange sjarmører og mange tre å klemme. Ikke alltid i sammenheng.

I dag skal jeg finne meg ett.

Snart.

Nå skal det bare klemmes for sjelefred og utviding av min egen forståelse. Kanskje forstår jeg ikke noe mer i dag heller…

 

Og så passer det med en salme til slutt. Det er Kari Bremnes som synger salmen etter Thomas Kingo med ønske om god helg.

 

 

Om du vil du, kan du se en liten ting nedenfor videoen også….

 

 

 

Kanskje kan dette være en ide, så se på DENNE.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

I dag vil jeg også delta i helgeutfordringa.

 

 

 

Det er utifriluft som kjører helgeutfordinger.

Denne helga er «vårtegn» temaet. 

 

Jeg var ute å tok bilder av knopper. 

Da jeg så på bildene dukka et dikt opp…

 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen.

av Karin Boye fra diktsamlingen "För trädets skull».

 

Det bryter opp av jorda, ser skvalderkålen spirer friskt.

Snøklokka har litt stusslige forhold, en stund siden den har fått næring hjemme hos mor.

Jeg lover henne at jeg skal gjøre noe med det, i dag da jeg er innenfor.

Jeg var og handla, der lyste appelsinene mot meg i fruktdisken.

Sjøl om det er appelsin hele året, er de ekstra gode nå.

Mange er det også.

Hjemme hos meg lyser sibirkornellen rødt bakom rododendronen. 

Og kveldshimmelen forteller om at vårsola er på tur ned under horisonten, rød den også.

Sola er et veldig godt vårtegn.

Takk til Utifriluft for utfordringa denne helga.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kvelden er kommet og med den mørket. Kjente jeg var sulten.

 

 

 

 

 

Tidligere på dagen var jeg mer enn mett. Kjøpte meg veldig mye mat, dvs. mange karbohydrat, tidligere i dag.

Jeg skulle møte Hedi i dag, Heid fra Heidisverden.

Det hadde plutselig gått veldig mange dager og uker og måneder siden sist vi møttes.

Rart dette med tid.

Jeg gledde meg til møtet og dura i solskinn innover til Øra.

Vi skulle møtes på Kafé Koselig.

Og koselig er det å møte Heidi.

Ei veldig snill, varm , blid dame med bein i nasen.

Tida gikk som en røyk.

Vi snakka og jeg rakk og ta ett bilde, før praten tok over og bilder ble glemt.

Bildet jeg tok kom maten fokuset, men til tross for dette syns jeg at Heidi er i fokus likevel.

Smilende og blid.

Er ikke så bevandra i finessene til den nye mobilen.

 

Igjen tid, plutselig hadde den gått.

Jeg måtte finne igjen tilbake til meg sjøl. Jeg hadde vært så konsentrert at jeg var borte.

Det var veldig fint møte, om livet sjøl

 

Og så gikk turen tilbake, med litt fra matbutikken og litt fra apoteket.

Til livet mitt med sitt.

I morgen er det intervju, der er det artikkelen som er i fokus som sannsynlig ikke får den fokuset som var tenkt…

Det er så mye, ikke minst sommeren som er i full fart i møte.

 

Jeg sovna da jeg kom hjem.

Tok på meg hodelykt da jeg våkna, fikk henta inn klær fra snora og ved fra boda.

Tok opp reker, så det ble både rekesmørbrød og så koka jeg meg kakao med krem på toppen.

 

Jeg har det bra.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg skjønner jeg begynner å bli gammel når jeg ser på barna. For de begynner å vokse til.

 

 

 

 

 

I dag er det yngste som runder et år til. Ennå er hun nærmere 25, men neste år er det hakket nærmere et nytt ti-år.

Mi yngste, som alltid har vært så ung.

Den yngste.

Apekattjenta mi.

Hun hang lenge rundt halsen min, men også da hadde hun egne meninger. Som den gangen hun satt i fanget mitt, barne-tv var nettopp ferdig.Og inn på skjermen ålte Madonna seg.

Fra fanget mitt med smukke i munnen kommer det litt foraktelig;

 

– Kanj itj bæ,bæ lille lam æn gong…

 

I dag er det ikke min hals hun henger i rundt.

Før jul fylte hun og kjæresten en flyttebil og kjørte til Oslo.

Hun beveger seg i min ungdom.

Nå bodde jeg riktignok vest, mens hun bor øst. Her om dagen besøkte de Blitz-huset, der var jeg aldri. Men hadde en liten punker i mitt indre, mens ytre var mer prega av mote og fashion.

Den tradisjonelle punker eksisterer vel ikke en gang nå i dag?

 

 

Storesøster og venninne kom nedover fra Trondheim og det var feiring i helga.

Snakka med henne som var på besøk i går, da hun prøvde å gå seg vill. Mens vi snakka og hun labba i vei fant hun både kolonihagen tanten hadde hus i en gang og Botaniske hage.

 

De har blitt store disse barna.

Og yngste er voksen. 

Håper det blir en nydelig dag i dag. Jeg ska feire deg med en lang tur i skog og frisk luft. 

 

 

Gleder meg til å besøke deg, kanskje i vår, kanskje i sommer.

Det blir når jeg har kontroll på mine puslebiter og tiden passer deg.

 

 

Gratulerer, mi flotte veslejente.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er stille  i huset, ute sleiker sola naturen så nye konturer kommer fram. Det er siste lørdag i februar, siste lørdag i vinteren og det ser ut som våren er her.

 

Det er mange pluss med en småkald vind. Så isen lå på fjorden. Måtte ta meg en tur ut for å kjenne, se på været, kjenne på det.

Mange tanker går igjennom hovudet. Både glede og vemod. Livet har blitt så endeligt. Ikke for det, jeg kan leve i mange år ennå – likevel vil livet gå enda fortere.

Det går så fort.

En gang trodde jeg at jeg aldri ville være noe annet enn ung. Aldri så gammel som foreldra mine, som da var yngre enn det jeg er i dag.

 

 

Nå kommer sola opp over fjellkanten og ser meg rett i øynene. Jeg greier ikke se tilbake, for den er så mye sterker enn meg. Det er likevel godt å få denne dusjen av intens lys. Så intens at jeg mister muligheta til å kunne se.

Det er godt med lørdag. Men det ser ut som jeg må en tur til Coop bygg på sentrum, både fuglemat og stakabånd må kjøpes inn. På 16 år har jeg aldri opplevd at et toalett går tett. I dag skjedde det.

 

Men sola skinner.

 

I går ble arbeidsdagen lengre enn tenkt, jeg rakk ikke så mye mer enn butikk, etterpå.

Eldstemann skulle komme med bussen og vi skulle kose oss med rakafisk. Jeg rakk å begynne å dekke bordet, da jeg hørte et glad «hallo» nede fra gangen.

Maten var veldig god, hadde egg, rødløk, purre, Røros-rømme, Kvitseid-smør, sennep, sennepssaus, mandelpotet og speltlompe til rakafisken. Øl og akevitt til.

Nesten rart en ikke spiser slik mat oftere, jeg har i alle fall ikke spist det mange ganger.

Praten går, om konspirasjonsteorier, hva folk tror, hva er sannhet, hva styrer oss, penger og følelser, hvem er vi… et rimelig stort samtaleemne.

Han forteller at sesongen han var med på Paradis hotell er lagt ut. Vi bestemmer oss for å se den, se tilbake i tid.

Han forteller om sine følelser, om hva han følte i de forskjellige setta, om de andre som var med, om grensene…da, nå.

Egentlig er det veldig interessant å ta denne reisa. 

 

Da, den gangen, var dette ingen artig opplevelse. Jeg syns hele konseptet var en utnyttelse av mennesker som ikke kunne sette grenser og som ble gjort til underholdninge for at TV-selskapet skulle oppnå høye seertall. Jeg husker sjefen jeg hadde den gangen kom leende inn på kontoret og spurte om det var min sønn som var med. Ellers var det en ganske stor stillhet og jeg syns det var helt greit at jeg ikke fikk vite alt folk tenkte.

Men fikk med meg mye av det som ble skrevet.

Ble nok på en måte mer tykkhuda.

Og så all dumskapen, for den er det mye av.

Senere var vi på en mønstring i UKM, mellomste hadde gått videre og vi var i Ålesund. Vi var på et ganske stort kjøpesenter og der eldstemann gikk flokka ungdommer seg rundt han.

Jeg var innom en butikk og en kunde spør en av de som jobber der om hvem dette var.

– Det er en deltaker som var med i Paradis-hotell, sa hun som jobba i butikken.

Den voksne kunden svarte at det programmet så hun ikke på. Og jeg som en random kunde kunnen si med trykk, at det er like greit.

Det gjorde på en måte godt å si de orda. De visste så klart ikke at jeg var moren.

For når jeg gikk bak han observerte jeg alt dette som skjedde, blikka og at folk så når de trodde seg ikke sett. At folk du trodde ikke brydde seg, brydde seg likevel. Mange ganger som sensasjon mer enn ar det var  negativt.

Døtrene mine fikk oppleve i mange år etter spørsmålet om de var søstrene. Ikke nødvendigvis et fokus de syns var så artig.

 

Dette er mange år siden nå, så mange at jeg kan skrive om det. Noe som skjedde en gang.

Det har også skjedd mye i samfunnet. Det er ikke så ille og ha deltatt lengre, det er så mye som blir sendt.

Men det kan være fint å snakke sammen om det, gå i gjennom det, dette som en gang skjedde. Hvordan var dette for oss involverte, involvert på hvert vårt vis.

Og faktisk lærer en av alt.

Om seg sjøl.

De andre får ta sin jobb, sin lærdom. 

 

I dag skal vi etter hvert ut i sola. Ut å kjøpe stakaband.

Og så er det lørdag.

Det er godt det.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

I dag får jeg postet to innlegg. Da opplever jeg meg veldig flink. Greier knapt nok ett, vanligvis. Men i dag skjedde det noe…

 

 

 

 

Egentlig skulle jeg bort i dag, men så trodde jeg en stund jeg skulle være hjemme for å jobbe, men så ble det slik jeg først trodde. Jeg reiste bort og var veldig tilstede.

Først gjorde jeg alle tinga mine og så satte jeg meg i bilen.

Måtte skrape vindua for en fastfryst snøflekk først.

 

 

Jeg kjørte på veier med telehiv og solglitter flimrende over naturen.

Det var bytur med mor og sjekk av høreapparat. Mellomste søster ble med som assistanse da jeg skulle være med i et møte på Teams.

Der var snakk om system vi måtte laste ned. Som jeg må ha for å fungere i jobben.

Og min gamle telefon -.

Den jeg ikke en gang får lasta inn oppdateringene på grunn av kapasiteten.

 

Jeg må kjøpe meg en ny, men gruer meg til jeg må i gang med det.

HER hadde jeg allerede hatt mobilen i noen år, etter hendelsen fikk jeg en maken til da den var NY.

 

 

Møtet var over samtidig med vi var i framme i byen, så jeg tok over rattet.

Sjekken av høreapparatet tok ikke mer enn 15 minutter.

Nå var det tid for å kose seg.

Vi kjørte tilbake til kjøpesenteret som har et spisested med chilikaffe på menyen. Mor triller vi med oss i rullestol. Vi passerer en mobilbutikk, det er ikke den jeg har abonnent i.

Men tar turen innom.

Da jeg går ut har jeg kjøpt meg ny mobil.

Så mens vi spiser, koser oss med chilikaffe, blir telefonen oppdatert.

Og ikke nok med det, på returen går jeg innom en sportsforretning, der kjøper jeg meg manualer og kettlebell. Bør ha mine egne på styrketreninga. Rakk forresten å melde meg på treninga neste gang også.

 

Men uansett, jeg har kjøpt meg ny mobil.

En iPhone 15 pluss.

Gleden er virkelig til å føle og ta på.

Nå er det å få alt opp og gå.

Legge inn igjen apper jeg måtte slette på den forrige.

Prøve den ut, finne ut om fotoegenskapene…få den opp og bli kjent med den.

 

Jeg har gjort det!

 

Og jeg er så GLAD.

 

Ellers har vi kost oss.

I kveld føler jeg meg hel, jeg kan hake av for ny mobil.

I morgen kan jeg stå opp, få opp og inn apper, jobbe, skrive og bare konsentrere meg om å arbeide lenge med oppgavene mine.

Det er så herlig.

 

 

♥