BforB

 

 

I dag tar jeg fri, tror det er lurt. En torsdag i april med program fordi. Litt snufsete, halooo… virker ikke det jeg heller i meg?

 

 

 

 

Å si til seg sjøl, at i dag, i dag skal jeg ikke jobbe jobb, tror jeg er superlurt.  

For i går var plutselig energien brukt opp. Sitter der i møtet og kjenner at hjernen stopper å virke, den vil ikke mer. Da var kapasiteten til mer ikke der.

Før møtet, på tur dit, kom jeg på for sent de stengte veiene. Da jeg kom fram dit så jeg at i dag var den stengt, det var 40 minutter til den åpna for gjennomkjøring. Så jeg snudde for å ta en annen, lengre og fryktelig dårligere vei. Bratt, rett opp og ned i sjøen. Der begynner lillesøster og sende melding om jeg kunne hjelpe henne. Telefonen var utkobla i skiftet mellom selskap, skriver hun.

Hørte ikke mer, så etter og ha henta papir på sentrum, tok jeg meg tid til å kjøre oppom henne. Hun var ikke hjemme. Etter møtet ringte jeg mor, hun tok ikke telefonen. Den ble brutt. Så måtte kjøre framom henne på tur hjem, heldigvis var alt i sin skjønneste orden. Lillesøster hadde også vært der på besøk. Så alle hadde det bra. Bare jeg som for som en tulling for å sjekke alle.

Dro ganske fort videre fra mor, for var skikkelig oppbrukt. Mor ville gjerne jeg skulle spise, for da tenkte hun jeg ville bli mindre sliten. Hun så det også hun, at jeg var temmelig tappa. Men jeg hadde bare et vilt behov for å komme meg hjem. 

 

Er  godt med fri i dag. 

 

Men må ta et krafttak med huset, fram med støvsuger og vaskefille. Er ikke så glad i denne støvsugeren, vi kan fort bli uvenner. Er likevel fryktelig glad i et rent og ryddig hus. Får besøk av en venninne i ettermiddag og i helga kommer Trondheimsdatteren og kjæresten. De tenker å overnatte hos mor fra fredag til lørdag, tror kanskje jeg bare blir hjemme hos meg sjøl og ikke bli med. På lørdag kommer mann og midtisøster dit, og lillesøster ville også være med på dette. Det kan så klart være koselig å møtes slik, alle, men føler større behov for å bare være i ro. For jeg må stille opp når de andre ikke kan.

 

Tankene, tankene, tankene…må finne tilbake til energien som ligger i å ikke tillate alle tanker. 

Det var faktisk fantastisk, oppdage at når en ikke tillot en del av tankegodset, så ble jeg nesten uovervinnelig. Når styrken som en har, fikk slippe å bli «nedsnakka» av en sjøl. Når den fikk kjenne på den, som ren, pur kraft. 

Jeg bør få plass til meditasjon, til å ha stillheten, til å tømme alle tanker, til bare være.

For det er veldig fint å være menneske, vi kan så mye. Så mye som er bra for oss sjøl, da vil vi bli bra for de andre også.

 

Men nå må jeg vei å finsnakke med støvsugeren. Tror jeg begynner nede i gangen. Gleder meg til besøket.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Tror at for meg er blogging en avkobling, et tilbakeblikk eller sideblikk på tid, tang og tanker. Nå var det godt å dra mac’en opp i fanget.

 

 

 

Tanken var en rolig formiddag, før en mer aktiv periode siste del av dagen.

Meeeen… den ble aldri rolig, og nå er straks formiddagen over. Har igjen stell og pleie av meg sjøl, før ferden går ut i verden. Med innlagt anløp og hjul på trill noen mil. 

Men nå har jeg en liten pustepause, mens jeg drikker kaldt limevann – det varme vannet som skulle bli lunka rakk å bli kaldt.

Jeg har satt i gang en ny porsjon(er) med ingefærshot og er gurkemeiegul på tommel og neglene på venstrehånda. Ser nesten ut som jeg har nikotinfingrer. Men glad for at jeg fikk laget det, det er en liten jobb med skrelling, skjæring og trekking i nesten en time.

Fikk også tatt bilde, for å høre om en av mine kunne kjøpe inn dette som jeg bruker når jeg lager meg fettkaffe.

Om jeg må vente er det ingen krise med en pause. Jeg har endelig bestilt meg Matcha-te, som jeg har pausa fra.

Jeg kan ikke ha i meg alt alltid.

 

Og så var plana å lage noe. Noe å bite i. Jeg har bevisst unnlatt å ta den rollen, “dame som lager møtemat». Bare handla inn. Men i dag tok jeg fram bakebollen, fikk en telefon mens jeg holdt på. 

– Det høres ut som et sagbruk, fikk jeg vite.

Jo da, miksmasteren bråker den og jeg slo den så klart av.

Nå står en oversøt sjokoladekake til avkjøling. Den skal bli dekket av en like søt sjokoladekrem. Denne oppskriften var fast innslag i en mengde barnefødselsdager fra midten av 90-tallet og til langt inn på 2000. Den er enkel… og søt.

Veeeeldig søt. 

 

Det er møte, sikkert det siste møtet i dette styret. Et styre jeg har jobbet med siden 2010. Ikke de samme folka da, folk har kommet og gått. 

Så denne rolige formiddagen har innehold tilrettelegging av dette, mailer, telefoner og kakebaking. Om mellom en og to timer må jeg være på tur. 

 

Nå er det godt å sitte her. Vite at jeg kan puste og være i meg sjøl, før jeg fortsetter.

Gleder meg til den timen jeg skal sitte i bil, til lydboka jeg er i gang med. Det er så fint å kjøre bil og høre. Den jeg hører på nå heter «Der drømmene møtes», veldig typisk, men fengende.

 

 

Kald og ganske opplys dag på nordre Nordmøre. 

Håper jeg er hjemme ikke alt for sent.

Hva skal jeg lage meg til middag da, i kveld…

Har du noe tips?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Hva det ikke er noe sprut i kommer jeg fram til, etter hvert. Jeg har vært gjennom stille og brottsjø-. Jeg har vært gjennom en dag.

 

 

 

Kanskje ikke så alt for mye brottsjø, om jeg skal være ærlig.

For jeg sovna godt i går, da var det egentlig en ny dag for det hadde bikka midnatt. Jeg hadde fått snapp etter snapp fra mine reisende sønn. Det meste var videoer og han var svært lykkelig. Han vandra barfot i ørkenen.

 

Utenfor vinduene mine begynte det å mørkne. Det var da jeg skjønte at der han var kom mørket plutselig. Jeg så at sola straks dukka ned i havet. 

Min gamle frykt dukka opp, frykten jeg hadde kjent på over så mange år. At noe kunne gå gale og konsekvensene bli uopprettelig. Frykten som egentlig var parkert for mange år siden. For sønnen hadde overlevd. Så jeg måtte si til meg sjøl at han faktisk var godt voksen.

 

Han har også sagt mer enn en gang:

 

– Jeg lander alltid på føttene.

 

Så jeg gikk og la meg, valgte å lite på hans lange føtter bar han ut av ørkenen.

Det kom en ny snapp, han var ute av sandverdenen, satt og spiste. Han hadde det helt topp.

 

Jeg sov litt lengre i dag, men kom meg ned for å jobbe. Las historie, noterte, ringte og planla.

Satte en surdeig.

Oppdaga at jeg hadde tatt feil av ukene, det var ikke i dag-, mor fikk middag i dag. Først trodde jeg hjemmetjenesten hadde tatt feil, men det var meg. Ukene går så fort at jeg ikke greier å følge mitt eget opplegg. Men tok likevel besøket hos henne etter en heller kort arbeidsdag.

Kokte kaffe.

Skjønte jeg hadde litt for lite energi, det tok på å gjenta seg sjøl så mye. Da jeg skulle gå ønska mor jeg skulle sette meg ned enda lengre. Og jeg skjønte at det kunne jeg ikke, ene øyet mitt har begynt å falle sammen igjen. Slik som da jeg gikk på medisin.  

Tror det betyr at energien min er brukt opp.

 

Hjemme laga jeg meg en fantastisk god middag; søtpotet, ost, kalkunbacon og dadler som var stekt i ovnen med masse salat til.

Og så baka jeg ut rundstykka. Men tror ikke det er nok sprut i surdeigsstarteren, den hever for lite.

Skal jeg lage en ny starter skal tro….

Om noen har gode kunnskap om å bake surdeig er jeg veldig takknemlig om noen vil dele. Jeg vil ha en deig med sprut!

Kanskje den ikke virker, smaker på et rundstykke nå, savner den sure smaken.

 

Det er kveld, i morgen kommer en ny dag med hendelser. 

Tror faktisk jeg ønsker meg en hel dag uten noe innhold.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Opp og hopp, opp, opp… arbeidsdagen er ferdig. Eller nesten. Kanskje lese relatert arbeid. Skjønner meg ikke på at noen ikke liker mandager.

 

 

 

 

Min mandag har føltes og oppført seg bra. Det var godt og avslutte arbeidsdagen nå. Endelig har jeg fått lagt inn ferie også.

Kjenner jeg har lyst å gi alle som er lei seg en klem. Ønsker så at folk skal ha det fint inni seg.

Rart dette, det handler egentlig lite om penger og flotte ting.

Så klart må en klare minimumet.

 

– Uff, sa ene datteren min i dag.

 

Hun ringte og vi kom inn på økonomi. Jeg sier jeg har vent meg av med å kjøpe. Det var da hun uffa seg.

Så klart et utsagn med modifikasjoner, men føler jeg trenger lite. Men ser skotøyet mitt begynner å bli slik passe shady.

Jeg som likte sko og syns det er viktig både estetisk og for velvære. Så må nok gjøre et framstøt her. Men jeg syns butikker er både slitsomt og kjedelig. 

 

Jeg har tegna kua mi og meldt fra om at jeg trekker meg fra kostymetegningen. Skriver om dette HER.

Og så skal jeg ikke ut å kjøre, bare være hjemme. 

 

Uka vil uansett småjogge avgårde.

I morgen er det også jobb, så mor der jeg skal lage middag. Onsdag er det et møte på ettermiddagen, jobb. Et spennende møte. Muligens bør jeg ta fri på torsdag, får se, må helst ikke jobbe mer enn jeg skal. Fredag er det besøk på museet, som jeg gleder meg til. Uka med blandingen av jobb og privat. 

 

Bør komme meg ut på en tur, da har jeg blitt glad…om føttene har bært meg ut… kanskje med lydbok på øret. (Det ble det).

Alle disse mulighetene. 

Og så har jeg strikkinga mi…nå har jeg lagt opp. Blir litt slik babyaktig genser…

Til meg.

Ha, ha, kanskje den blir bra. 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Fuglene kvitrer. Det lyder en dryppelyd, som gjentas med intensitet. Lufta er kald. Det er søndagsmorgen og klokka er ikke mer enn fem.

 

 

 

Så jeg prøver å sove mer, natta har ikke vært så lang. Men kroppen, eller mer hodet, er i full aktivitet. Etter flere forsøk på søvn gir jeg opp.

Jeg planlegger dagen. Jeg må ringe, tenker jeg. Nei, kanskje jeg skal skrive. Så drar jeg fram bøker, henter viskelær, koker meg vann, tapper i vaskekummen, mens verden ute ser ut som et eventyr.

Dette kalles kaos, jeg må rydde og sortere. Så jeg starter og gjør det motsatte. Dette må jeg bare skippe, sier jeg strengt til meg sjøl, mens jeg finner fram bøker som legger opp til det motsatte.

Tydeligvis litt forvirra.

 

Tror det var dette som vekte meg.

Noen kostymer.

Om jeg ville tegne-.

Men så var det alt dette siden, at alle ønsket å være kreativ og at jeg ble «halsende etter» og følelsen av «dess flere kokker desto mer søl». Da er det bedre å trekke seg, føler dette bare blir mer stress.

Får tegne ferdig kua mi, kom litt nærmere et resultat der.

Så skal jeg pakke sammen en del ting som ble lånt inn gjennom jobb. Tenker jeg endelig skal få levere dette tilbake. Skal hente mor slik at ho får være med på kjøreturen og så skal vi spise på turen.

Skulle dra i går, men på grunn av snøen lot jeg det være.

 

Ellers ligger mye teks å vaker, både til sommerens utstilling og en artikkel. I tillegg er det datoer for formidling, en venneforening som skal opp å stå, møter og mye mer ting og tang.

 

Fortsatt er ikke døgnet lengre enn hva det var og ukene har bare disse stusselige få dagene.

Jeg må til å skjønne dette nå. For så lenge har jeg levd at jeg burde, måte på tungnemhet… 

Nå kommer sola enda mer fram.

Tåkedottene er forsvunnet.

Jeg ble fascinert her tidligere, av lyset og sola som hadde denne tidlig morgen stund vinkelen. 

 

Må nok til å virke, kanskje en liten tur ut er lurt.

 

 

♥

 

 

Det snør hos meg. Men er nok ikke alene om dette. Og alle har vi lørdag. Ikke så verst en dag, det. 

 

 

I dag sitter jeg her i stolen min med god samvittighet, fordi det er lørdag. Jeg har nesten ikke sagt til meg sjøl at det er noe jeg MÅ.

På bordet ved siden av meg er drikken min satt på geledd.

Men først drikke jeg limevannet i midten.

Rart dette med rutiner. 

 

Jeg har avtale som fører til en kjøretur. Må over det lille fjellpartiet i skillet mellom Møre og Romsdal og Trøndelag. Om ikke sola kommer fram for å smelte bort det som har falt ned, må jeg utsette. Orker ikke å legge ut på sommerdekk om det ligger snø på veien. Det er ikke så mye som har falt ned, men blir nok mer når en kommer høyere opp. Slik ser det ut når jeg ser ut.

Ikke mye snø, men kan nok være mer i høyden.

 

Utenom denne kjøreturen er ikke planene så mange. Alltid greit med pleie av huset.

Håper som vanlig at dagen må være veldig lang.

I går, da jeg dro inn til mor, plukka jeg fram noe garn. Det har ligget lenge på modning. Jeg liker så godt strukturen i det, så har tatt det fram før for å prøve. Hvordan skal jeg få strukturen best fram i samspill med de sarte fargene. Vil ikke strikke mønster, fordi jeg ikke vil ha tråder som ligger på vranga.

Dette har jeg tenkt lenge på.

I går tok jeg det altså fram for å prøve meg på en prøvelappe.

Så vi får ser. Om jeg får til noe.

Har ellers flere umonterte prosjekt liggende.

 

Det er lørdag, på radioen er det Pop-quiz. Kan bli imponert over kunnskapen hos mange.

Ute ser jeg det snør mer. Jeg drikker meg nedover glassene mine. Var tom for MCT olje, så må få kjøpt det inn. Likt meg ghee-smør, kanskje bestille på nett. Burde også bestille meg Matcha te. Kanskje jeg skal få dette i bestilling. Og så må jeg tegne på kua jeg la ut i sist innlegg. Den er ikke ferdig.

 

 

Håper du har en fin lørdag og har noe du gleder deg til.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Hva har skjedd om alt har bitt tatt bort. Alt rennet, alt som gjør at jeg tror jeg er uunnverlig. Hva har skjedd da?

 

 

 

Det er sol, kaldt, grønt med rimfrost om morgenen.

Jeg sitter nede i kjelleren. Der jeg er uunnværlig, der verden går under om jeg ikke står på…

 

Jeg gjorde en øvelse, eller kanskje er jeg i gang med flere øvelser.

Noen kom av dette.

For etter denne dagen var jeg ikke til noe. Rennet var for stort og jeg var under «ikke i funksjon» i går.

Jeg- eller kroppen min, ville bare ikke, ville ingen ting. Midt i dette med å prøve å gjøre fikk jeg en telefon, en telefon med enda mer stress i kroppen enn meg. Jeg ble spurt om å tegne et kostyme for en stund siden og svarte «ja», for da må jeg tegne – enda jeg egentlig ikke har tid.

Dette er på fritid.

Etterpå hadde jeg denne følelsen av dess flere kokker desto mere søl. Og jeg kjente på at dette tror jeg bare blir for mye og ikke var det kreativiteten som ble etterspurt, mer å utføre. For alle ville være kreativ.

Sjøl om det førte til at jeg har måttet tegne, som jeg så positivt på, så følte jeg det oppsto noen jeg ikke ville ha. Å få enda mer stress fra sidelinja trenger jeg ikke.

Jeg ble spurt om å tegne en logo, tror jeg konsentrere meg om den.

 

Og ellers skulle jeg både i dag og i morgen.

Ut på farten, både hit og dit.

Etter den ufunksjonelle gårdagen, meldte jeg meg av. Ingen vits om en skal styre seg ned i apatien av at en tror en må…

Jeg fikk en melding på formiddagen, en nabo som hadde en kaffekopp. Det var så koselig at jeg sa ja, tok meg fri i lunsjen og satt ute i sola og var sosial.

Så i kveld er jeg varm i kinnene etter sola.

Snakka om barndom, om variasjoner- for jeg er oppslukt av utstillinga til sommere.

 

Hjemme igjen fikk jeg noen timer til på kontoret.

Dette rennet mitt.

Hva om alt hadde blitt tatt bort?

Når jeg er full av stress føles tanken besnærende.

Men hvem ble jeg da?

Neste år får jeg nok vite det.

Når det meste blir borte.

Det meste av den jeg er i dag ikke er mer.

Dette blir nok en enormt interessant reise.

Når jeg er ribba for jobb, bolig og blir sittende igjen med dårlig kropp, dårlig økonomi på reisa inn i alderdommen.

Og jeg ser hva jeg skriver, enormt følelsesmessig patetisk.

Men det er faktisk sannheta.

 

Da vil jeg få en frihet av en annen dimensjon.

Når jeg sitter her, over et år før hendelsen, syns jeg det må bli deilig.

Samtidig er jeg klar over at dette vil bli krevende.

Men det er også klart en muligheter.

 

Så hva har skjedd om jeg ikke har travelheta mi, ALT dette, som jeg MÅ…

Som jeg tror jeg må.

 

Det er ikke synd i meg, men er klar over at akkurat nå ser jeg denne framtida kan bli krevende.

Men dagen i dag er også krevende, når jeg ikke tåler for aktive dager. Og av og til ønsker jeg ikke at jeg har alt dette. Alt jeg må, tenker jeg må…

Men jeg er ikke uunnværlig, men må prøve å legge opp så at dagene ikke knekker meg.

Så derfor er det bra jeg ikke reiste bort i dag. Tror også det er bra jeg kutter dagen i morgen slik den var tenkt. Og denne tegninga av en kostyme er ikke så viktig å gjøre, om den fører til enda mer stress.

 

Nå er jeg nok «sulten» på et ferdig produkt, at jeg kan se resultat av noe av det jeg er i gang med. For det er veldig mange baller i lufta.

 

 

Er du flink til å tilpasse gjøremåla dine etter energien?

 

 

 

♥

 

 

 

 

Akkurat slik føles det, jeg har bestått… Her kommer et innlegg i en fortreffelig dagbokstil.

 

 

 

Jeg våkna før dagen hadde blitt lys, det var tankekjør i hodet mitt. Jeg sa til meg sjøl at slik behøvde jeg absolutt ikke styre på. Og så la jeg meg på andre sida.

– Sov en halv time til, sa jeg til meg sjøl. Og så gjorde jeg det.

Etterpå var dagen i gang.

Satte på vann, vaska kopper, og så gikk veien ut. Starta bilen og kjørte bort til fjøset. Der fikk jeg lempa inn dekka mens sola sleikte bakkekammen.

På bakken var det hvitskjær av rim.

Og jeg hadde nok ikke gått i gang med dekkskift om det ikke var for noe under bilen som hang ned på dekket og slura.

 

Inne og nede på kontoret var morgendrikkene lina opp. Jeg stupte inn i arbeidet, tok til og med noen vanskelige oppgaver som jeg hadde utsatt lenge.

Etter tre og en halv time måtte jeg avslutte, egentlig hadde jeg brukt for mye tid da. Smurte på en brødskive nesten samtidig som jeg hoppa inn i dusjen og fingrene snubla i håret.

 

Da sa jeg heller strengt til meg sjøl:

– Vær her og nå, det er her du er.

 

Det hjalp.

 

Da hadde jeg meldt fra om at møtet på torsdag kom jeg ikke til, for jeg rekker ikke alt. Sosialt å treffe de andre, men her måtte jeg sette strek. 

Samtidig som jeg satte meg i bilen med brødskiva i den ene hånda og veska i den andre, kom jeg på den stengte veie som bare åpnes hver hele time. Jeg ville komme for sent til verkstedstimen.

Heldigvis var veien åpen akkurat i dag.

Med veska full av bøker setter jeg meg i sofaen for å vente på reparasjon og hjulskift, men det ble ikke tid til å arbeide med lesing for yngste ringte. Koselig å høre hvordan det gikk i Oslo. 

Så var bilen ferdig og jeg fikk vite at vinterdekka var godt slitt.

Skulle innom mor på veien for å hente en bunad. Ringte ei som hadde vært med på å skape bunaden med å finne fram og rekognosere i gamle tekstiler.

 

– Bare kom så skal jeg vise deg, sa hun. 

 

Jeg kunne komme med en gang, så da snudde jeg bilen. 

 

For jeg skulle vei å snakke om denne bunaden og vise den fram på en strikkekafe. Denne hyggelige damen er mange og nitti år og voks opp i nærheten av dit jeg skulle, så jeg spurte like godt om hun ville være med. Og det ville hun, så jeg skulle hente henne på returen. 

 

Turen gikk til mor der også lillesøster var. Vi fikk oss en kopp kaffe og kake fra søndag.

Spurte mor også om hun ville bli med, og etter litt betenkningstid slo hun til. Men hun måtte bli med når jeg skulle hente bunaden halv fem. Strikkekaffeen starta klokka seks.

Det viste seg bare at henne jeg skulle møte der hadde misforstått og trodd det var klokka fem. Men hun kom etter litt, jeg fikk bunaden og kom meg til sentrum for å hente henne som hadde vært med på arbeidet i starten.

Så dura jeg innover fjorden jeg bor ved med to nitti år gamle damer. 

Jeg fikk lagt utover delene til bunaden på to bord i god nok tid før alle folk var kommet.

Det kom det doble av det som bruker å være der.

Nå føler jeg meg ikke voldsomt kunnskapsrik på dette emnet, rakk ikke lese meg godt nok opp, men jeg hadde invitert henne som syr bunaden. Så alt gikk bra.

Folk var interesserte og spurte og kikka.

 

Etter lodd, snakk og kveldsmat var det å si takk for seg og ta med seg de to voksne damene tilbake. Først til sentrum, hun ville ikke bli kjørt helt fram for hun ville gå opp den bratte veien til huset.

Hjemme hos mor hadde jeg avtalt med hjemmetjenesten at jeg skulle utføre deres oppgaver i kveld. Da jeg smurte mat greidde hun ikke å spise. Hun følte seg i veldig dårlig form og mente kvelden ble for hard for henne. Så jeg kunne ikke gå før hun var i seng.

Da kunne jeg låse meg ut fra huset, det gjensto bare å kjøre hjem.

 

Underveis har det vært mange telefoner gjennom hele dagen i tillegg til kjøring, henting og orientering; det hadde vært avtaler, regninger, ønske om kjøp av eiendom, møter og planer. 

 

Er det rart jeg er pumpa her jeg sitter?

Men jeg føler jeg har bestått.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

I min verden skjer alt så treigt og tiden går så fort. Så mye blir bare med tanken. Men denne skal jeg føre i mål -.

 

 

 

 

Noen ganger tenker jeg å lage et innlegg på noe noen har skrevet. Både i og før helga var det ting Bunny tok opp jeg tenkte å lage innlegg om.

Det som handla om helga lar jeg bare ligge, sjøl om jeg hørte et foredrag om oldtidshjernen, den vi har hatt med oss fra urtiden, den trekkes mot det negative av en spesifikk grunn… Fordi vi skulle overleve var den spesielt retta mot dette, fordi det kunne bety fare. Og med å ha fokus på det negative kunne vi overleve. 

 

 

Om hjernen var spesielt retta med blomster, vet jeg ikke. Men Bunny kom med en oppfordring om å dele ut blomster. Jeg fikk en gjennom Fruensvilje, så takk til henne, nå vil jeg dele blomster videre utover. Tror det var oppfordringa.

I og med at både Fruensvilje og Bunny både har fått og gitt, vil jeg gi fem nye. Nå kan det hende de også har fått, egentlig vil jeg gi de som ikke har fått i denne omgang. 

 

 

Den første skal annebe få, hun blogger ikke så ofte – men når hun gjør er det feiende flotte innlegg. Hun har ikke så mye tekst, men bildene hennes er alltid vakre. Hun blogger mest om antrekk og viser det ene antrekket etter det andre. Godt sammensatt. På bildene stråler hun til tross for at hun sliter med ME. En blir glad når en kommer inn til bloggen til denne flotte damen. Hun fortjener en lilla syrin, en blomst med en nydelig duft.

 

Nest jeg vil gi en blomst er Maiken. Også en vakker dame, hun jobber i helse om natta. Hun bor i et naturskjønt område, så hun deler mange bilder fra Øygarden. Jeg tror hun er effektiv og får gjort ting, hun fikk pussa opp huset hun flytta til, der mora bodde. Hun mista mora si for ikke lenge siden. Hun har en gjeng søstre, like vakre som henne og er av de som alderen ikke biter på. De har godt samhold. Jeg liker så godt skrivestilen hennes, hun reflekterer og hun formidler i mellomromma. Hun er så glad i sommer og må få en en nyperose.

 

Så vil jeg gi en blomst til en dame jeg aldri har snakka med. Tror faktisk ikke hun kommuniserer med andre bloggere. Men jeg må lese innlegga når hun legger ut, det er ikke ofte men til gjengjeld er de lang. Hun skriver om sin store familie, blomster og mat. Jeg ser at hun er kreativ, fatastisk til å lage dekorasjoner, om det er blomsteroppsatser, kaker eller stilleben. De elleve barna begynner å vokse til og er en aktiv gjeng. Jeg tror det må ha vært utfordrende, mye flytting og en familiefar som ble syk. Drømmen om en gård har ikke skjedd ennå. De flytta fra vestlandet til østlandet for mange år siden med den drømmen i bagasjen. Det er facinerende å lese om folk som lever sine liv veldig annerledes enn en sjøl og denne bloggen heter Vabofamily. Hun glemmer ikke sine, så her må jeg fram med forglemmegei. 

 

Og så har vi gode Happy, som ikke vet hva godt hun skal gjøre for andre. Samtidig sliter hun med helsen sin, slik mange av oss her inne gjør. Men hun er en solstråle, feiende kvinnelig og flott. Hun har en krevende fortid som hun har skrevet en del om inne på siden sin. Hun kom flyttende til Trøndelag fra Filippinene, der hun bor sammen med mannen sin. Hun og han tar seg en reise inn i mellom og sjøl reiser hun til hjemlandet sitt av og til.  Der har hun en stor gjeng med barn og barnebarn. For Happy er gudstroa viktig. Hun må fargesterke tulipaner.

 

Ønsker å gi Mamma på hjul en blomster. Hun er den eneste som er på toppen av blogglista. Jeg skal innrømme at jeg ikke greier å lese bloggen hennes så ofte, for hun har fått utdelt den verste sykdommen jeg vet. En sykdom som har tatt fra henne mye, ikke minst kroppen hennes. ALS er det verste. Men hun har et liv, hun har en familie og en liten gutt som vokser til. Livet hennes består seg av hjelpemiddel og hun setter så bra ord på det som er hennes hverdag. Hun fortjener alle blomster som finnes. Fra meg får hun røde roser.

Til slutt vil jeg gi en blomst til Kari Engesvik. Hun sliter også med ME. Hun er den eneste jeg har truffet av denne gjengen her, det er snart et år siden. Hun viste seg som en flink administrator og arrangør. Hun er søkende etter kunnskap og formidler godt det hun tilegner seg. Kari er en varm dame, hun er ikke redd for å vise følelser og jeg tror hun kan ha en tanke temperament. Jeg er veldig glad for å ha blitt kjent med henne. Hun fortjener en kraftfull løvetann, en av de blomstene jeg er mest glad i.

 

 

Egentlig fortjener alle blomster, alle har noe som er bra.

Jeg er glad i mennesker. Ikke slik at jeg må omgi meg med mange folk, for jeg er blitt veldig glad i å være alene også. Men alle mennesker ble født som små barn, sårbar og avhengig av de i rundt. Dette er er en sterk historie med mange fortellinger.

Jeg sender et hjerte til alle.

 

♥

 

 

 

 

 

 

“Kvelden lister seg på tå», skrev Inger Hagerup for lenge siden. Men det er ingen kløvereng ennå.

 

 

 

Her jeg står foran en ny uke føler jeg på svimmelhet. Denne som kommer er virkelig hektisk. Jeg må prøve å parkere noe. Jeg tror nok jeg kan doble meg, sannsynligvis, men vet det er umulig.

 

I dag var vi vei og feira min yngste søster. Etter maten var jeg virkelig slått ut.

Tror jeg sovna med øynene åpne. Nå er jeg for…, ja du vet. 

Ledd verker som om jeg har skrubbsår innvendig. 

Men maten smakte.

 

 

Dagen er brukt opp og en ny uke står klar.

 

 

♥