I kveld burde jeg

 

 

 

 

I kveld. I kveld er jeg overtrøtt. Så burde ikke skrive, burde ikke.

 

 

 

Fordi en vet ikke hva en kan komme til å skrive.

Egentlig burde jeg finne senga mi en slik kveld.

 

Men mens jeg drikker en kopp te, kan jeg skrivet et ord, to eller tre -.

Samtidig som øynene går litt slik i kryss.

 

Våkna halv seks i dag tidlig, fordi jeg skulle.

Siden har dagen gått i ett.

Nå snart skal dagen ta slutt.

Sjøl om det har vært flere ting å gjøre.

 

To dager igjen til ferie.

To dager.

Det skal plasseres mye i de dagene.

Veldig mye.

 

Nå har jeg ønsket meg litt mer tid, tid til å besøk alle jeg ønsker og kommentert.

Vet bare ikke det går.

Burde legge meg.

Burde absolutt legge meg…

 

 

 

 

Fødsel på kjøkkenet

 

 

 

 

Eller var det døden, eller egentlig begge deler, kan en si. 

 

 

 

 

Det kom aldri på nyhetene.

Faktisk er det mye som aldri kommer dit.

 

 

Tror vi kan si alt starta for noe uker siden-.

 

Yngste er hjemme. Hun holder på med noe på kjøkkenet. Jeg sitter på stua og aner fred og ingen fare.

Plutselig høres et hyl!

Yngste kommer i fullt firsprang inn på stua, mens hun har ut av seg diverse uartikulerte lyder.

Etter hun har funnet tilbake til ord å bruke, får jeg høre om den aldeles kjempen av en edderkopp på kjøkkenbenken. Og at den falt på golvet og sprang under benken.

 

 

Jeg så den sjøl noen dager etter, da den var framme for å lufte seg. Og det stemmer det, den var stor.

 

Men så så jeg ikke mer til den og hadde mer eller mindre glemt episodene.

Min ungdoms hysteri for edderkopper har gått over, da stivna jeg når jeg så en. Det var noe av det verste jeg så, til likt med tusenbein, rotter og øyestikkere.

 

 

Her en dag skulle jeg ta ned en gummiering av typen en har mellom slike glass med lokk. Jeg ser en del sorte prikker på gummieringen og stikker den under vann.

Da ser jeg prikkene lever!

De kaster seg også utom kanten og blir hengende i usynlige tråder.

 

Og jeg skjønner.

 

Det er små eddekopper, edderkoppunger.

Den store edderkoppen hadde sikkert født unger på kjøkkenet mitt.

 

Jeg ser ingen fler der og da.

 

Men neste morgen da jeg står foran kjøkkenbenken og vasker av noen kopper får jeg en ekkel følelse av at noe kryper på beina mine.

Jeg ser nedover nattklærne og der ser jeg flere små sorte prikker, på størrelse med knappnålshoder.

Jeg tar alle prikkene jeg ser og kaster de resolutt i vasken, etterfulgt av vann.

Drukner dem rett og slett.

 

Det skal innrømmes at følelsen av å klø over hele kroppen var stor og at det var sinnssvakt herlig å stille seg under dusjen etter dette.

 

 

Nå er jeg årvåken når jeg er på kjøkkenet, jeg har bare funnet en prikk, etter dem som krøp på meg.

 

 

 Bildet er tatt av Mylene2401 fra Pixabay

 

 

Det er sakt det betyr ulykke å drepe edderkopper, så hvilke ulykker som venter meg, det tør jeg ikke tenke på.

 

 

Altså først fødsel og så død, på kjøkkenet mitt.

 

 

Har hørt en teori om at hus med edderkopper ikke har radon i grunnen under huset.

Og når jeg googler, står det at edderkopper i hus skal en være glad for å ha. De spiser sølvkre, fluer og andre insekter.

 

 

Men, å bli innvandret av bittesmå edderkopper på nattklærne en uskyldig morgen, akkurat det er ikke et ønske.

Da blir jeg morderisk.

 

 

 

 

 

 

To boller

 

 

Da jeg kom hjem i gårkveld, åpna jeg døra til fryseren og tok ut to boller. Det hadde jeg fortjent.

 

 

 

 

Da jeg frøs dem ned etter og bakt og smakt på formiddagen, var tanken at jeg ikke skulle ha flere på en stund.

For de smakte skikkelig godt og kunne være til fare, slik sett.

De var bakt på surdeig, speltmel og med rosiner i.

 

 

Men da jeg kom hjem på kvelden forsto jeg at dette fortjente jeg. Jeg fortjente det skikkelig.

 

Dagen i går var en tamperdag. Jeg sto på fra morgene med de allerede omtalte bollene. Sjøl om jeg ikke skal påstå det var så voldsomt anstrengende, så ble det hektisk utover dagen.

Noe av det jeg hadde å gjøre hadde jeg med fordel ikke behøvd å vente med til i dagen det skjedde.

For det var D-dagen, det var seminaret jeg har nevnt noen ganger, som gikk av stabelen.

 

Da  jeg fikk spørsmål om det gikk an å stille spørsmål på nettet under streamingen, ble jeg kaos i hodet.

For jeg har aldri streama før.

I tillegg var det dette å lage et arrangement i den tida vi er i. Vi forholdt oss til alle reglene, og håper vi ikke får noen ubehagelig ettervirkning slik. Men du føler på ansvaret.

Var nok også overvelda over all teknikken jeg ikke visste nok om.

Ene foredraget var over teams. Så jeg som bare har deltatt på teamsmøter, aldri invitert noen til teams, var slik i overkant stressa over dette også. Men heldigvis hadde jeg etter hvert mange hjelpere rundt meg, ikke minst på den omtalte teknikk.

 

Seminaret ble vellykka.

Kulturminnefondet kunne fortelle om ikke mindre enn to brygger som nettopp hadde fått støtte gjennom dem.

Storfjorden venner viste til en enorm innsatsen foreninga hadde lagt ned.

Jeg legger ut linken til foredraget om du trykker på bildet under, om noen skulle være spesielt interessert.

 

Dette er råmaterialet og ikke redigert, det er hele seminaret med pause :).

 

 

I dag har jeg behov for å finne fram til meg sjøl igjen.

Heles.

For slikt tar utrulig på.

Jeg skal nyte sol, sommer, en tur på apotek og siden har jeg noen timer på biblioteket.

Etter det skal jeg handle for mor. Og så skal jeg ta med boller, har lovet, for i dag skal jeg kose meg med noe til kaffen sammen med henne.

 

 

 

 

 

Så er framtida straks her

 

 

 

 

Uka ligger blank, eller nesten blank, foran meg. Og i morgen starter sommeren.

 

 

 

 

Her for noen dager siden gikk det opp for meg at det straks var sommer. Og det hadde jeg ikke tenkt på.

 

Ferie og slikt.

 

Nå begynner den å legge seg inn i kalenderen, etter og ha tenkt på hvordan det som skal løses, løses.

 

Tror jeg skal ha den lengste delen tidlig og en kortere i august.

Det tror jeg blir bra. Da har jeg en uke igjen til høsten.

 

 

Men i denne uka blir det ikke ferie.

 

I dag tenkte jeg bare jobb og så hjem.

Det er bare det at i kveld er det to arrangement. Og begge har jeg egentlig vil ha deltatt på.

 

Akkurat det går som kjent ikke.

Det ene et årsmøte i viltforvaltning og det andre et forfattermøte på biblioteket om når et liv er over.

Jeg har valgt det siste, tror det er veldig relevant for det jeg sjøl befinner meg i. Håper bare ikke det trykker på følelsene på et slikt vis at jeg begynner å grine. Det orker jeg ikke.

Jeg har kjent jeg har vært svakere i det siste, fordi det er så mye som skal ordnes i over alt – så litt slått ut.

 

 

Ellers er det ikke mange dagene til seminaret, det er så klart fryktelig spennende.

 

Så arbeidsuka mi vil slutte på torsdag denne uka. Og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg til neste helg.

 

 

Nå er det bare å hoppe ut i det.

Holde seg for nesen å jumpe uti…om ikke bokstavelig.

 

 

Hva er din mest spennende oppgave i uka som kommer?

 

 

 

 

Når energien brenner deg ut

 

 

 

Energien kan brenne deg ut, som et bål som flammer opp og blir kvelt. Dette er en rar balanse.

 

 

Jeg har aldri hatt en ni-til-fire liv. Kanskje i noen ørsmåe perioder, med sommerjobb da jeg var ung.

Mye har vært og er spennende.

Og jeg blir engasjert.

Husker en periode, jeg hadde skrevet en historie som var snakk om å gjøre scenisk.

Til og fra, når jeg satt på bussen var fantastisk. For det første var jeg svært lykkelig, og det føltes som det brant inni meg.

En fantastisk energi.

For ennå lenger siden hadde jeg klart å få til en drøm,  en motevisning med mitt design.

Den følelsen da alt var klart og jeg slapp modell for modell ut til musikken og lyskasterne.

En intens lykkefølelse.

 

Jeg har nok en sirkushest i magen.

 

Mye av slike energier kan skape mer energi. Men det er så viktig å ha en slag balanse i dette. Er min erfaring.

 

I dag er ikke energien min så stor, da har jeg lett for å bli sliten og tom om jeg overdriver. Må passe på at jeg ikke presser for mye.

Det er virkelig ikke lett, for jeg vil så gjerne-.

Jeg vil egentlig så mye.

Så jeg har ikke lyst til å fungere etter begrensingene.

Men jeg må.

Likevel tenker jeg gang på gang, dette går nok bra-.

For hodet mitt har bestemt hvordan. Og da blir tida og alt det andre underordna.

 

Engasjement kan gi krefter, men det kan også ta.

 

Nå er jeg i gang med noe jeg syns er spennende. Og jeg kan snakke om det, føle jeg flyr når jeg får ting på plass.

Skrive en mail til, ta en telefon til, det og det…tenker tankene mine.

Og så plutselig har en gått over sin egen kapasitet.

Kombinasjon av folk, tåleevne og brenne for noe, er ikke lett å få rett forhold til.

Balansen.

Så da drar jeg hjem da, sundrevet i sjela og helt flat.

Ikke en gang våren gir glede.

For jeg har feildisponert.

 

Tror det jeg prøver å beskrive ikke er spesielt bare for meg, tror vi alle kan føle snev av dette.

 

Lyset for gleda var bare slukt i går. Egentlig burde jeg ha avslutta dagen lenge før jeg gjorde, men jeg hadde bestemt hva jeg skulle rekke.

 

Der og da, da jeg kom hjem uten glede, drog jeg fram det jeg kunne av det triste og mørke, for alt føltes bare håpløst.

Heldigvis skjønte jeg hva som hadde skjedd. At mest sannsynlig trengte jeg bare ei god natts søvn.

 

Jeg tok feil.

 

Det jeg trengte var å få på meg skoa å komme meg ut.

Svette litt.

Få opp puls.

Da jeg kom inn igjen var den indre situasjonen stabilisert seg.

Livet var ikke så verst!

Det var det som måtte til.

 

Nå er det straks helg.

I dag har jeg bare noen timer jobb.

Jeg får besøk og det er vår. Og dagen er nydelig.

 

 

Men kjenner du deg igjen i det jeg skriver om?

 

 

 

En dag stukket ut

 

 

 

De siste minutta av dagen, er her. Snart er jeg i drømmeland.

 

 

En dag som starta med- og slutta med Teams møte.

Det siste er handla om at en ny StikkUt sesong står for døren.

Men det er nok en stund til en kan få sjekke tilstanden på stien.

For mye snø ennå.

 

Det var i fjor turen ble lagt opp.

Her er fra da vi stakk ut stien i fjor.

 

Når det er framkommelig, går turen inn i fjellet. Vi som er verter fikk en gjennomgang av det vi må huske på. Skilting, vern og respekt for natur og dyr.

 

 

Ellers starta dagen bedre enn på lenge, i hvert fall etter jeg sto opp-. Drømmene var kaotiske i perioden like før.

Fikk både meditert og tatt min lille solhilsen. Etter jobb har jeg tatt tre runder rundt husa. Så det her vart det progresjon i dag.

 

Dette var en kort rapport fra dagen.

I morgen er det en ny dag, det betyr at de siste minutta er brukt opp av denne.

 

Riktig fin tirsdag til akkurat deg!

 

 

 

 

 

Times og sommertid

 

 

Husker du Sign O’ The Times med Prince?

I hvert fall raser tiden. Hele tiden denne tiden.

 

 

 

 

Jeg henger etter, prøver og prøver igjen.

Med det meste.

Skriving blir det dårligere med. Altså skriving som i blogg.

 

 

Her en dag ville jeg vise dere løypa mi. Mens snøen lå breddhel.

 

 

Åttetallet mitt.

Jeg traska i vei og knipsa.

 

 

Ville vise.

Vise veien min.

 

Vise hvor veien kryssa i åttetallet. Det uendelige.

 

 

Labbing gjennom snø.

 

For snøen kom i mengder etter påska.

Den kom som en ny vinter.

 

 

 

Så når sola  plutselig synte seg fram en dag før helga, var det som en ikke trodde det var sant.

Men løypa mi har jeg gått.

Nesten hver dag.

 

 

Og i går starta jeg med to runder.

Det er mye enklere nå. Når snøen holder på å forsvinne. I sporene mine smelter snøen raskere, slik at det blir enda enklere å gå.

 

 

Fuglene kvitrer, for det har blitt VÅR !

 

 

To runder går som en røyk.

Før resten av dagen starter – eller fortsetter.

 

Kanskje går jeg ut for å sette meg i bilen etterpå -.

 

 

Men først passerer jeg inngangsdøren nede, for å ta siste biten før jeg går inn oppe.

 

 

Dette er så enkelt at det funker.

Så lite som skal til. Bare ta på seg skoa og ut.

Så enkelt at det bare fungerer. Enkelt og greit.

 

For akkurat nå er det lite som gjør det – fungerer.

Slik ellers.

Med meg og kroppen min.

Så dette tror jeg på.

Terrenget er litt kupert. Både balanse og litt smidighet får øvd seg.

 

Tiden går og snart er det sommer. I dag oppdaga jeg at sommertida var kommet, for det ble så merkelig stille på kontoret. Alle gikk så tidlig.

Dørene var innstilt på sommertid.

Dit er vi kommet.

 

Jeg har et STORT ønske om å fungere.

Fungere bedre enn nå.

Mye bedre.

For nå er jeg en tanke sliten av at det ikke er slik jeg vil.

Men det blir.

Det blir.

 

For det tror jeg på.

Det vil jeg tro på.

 

 

 

Ikke tenke

 

 

 

Vår, påske og snart april. En av de beste tidene på året. 

 

 

 

Likevel våkna jeg med det tankene, tanker i fart, tanker som skal tenke alt. Slik det bruker å være de fleste morgenene, når jeg våkner første gangen.

 

Helst før jeg bør stå opp.

 

En morgen var det kommunalt planprogram som føk rundt i topplokket.

Og det er helst flere problemstillinger som surrer samtidig.

Står jeg opp da, vil jeg kjenne at skuldrene har en unaturlig posisjon, veldig stramme.

 

I dag, en lørdag som bare har handling på programmet…sammen med mange andre ting jeg ønsker å komme i gjennom. Noe med den lekne, rene, sprudlende påska med pynt og kvister og bare kunne slå krøll på seg av bare kos.

 

Da jeg våkna i dag var det surr, igjen.

Og der, i den søvndrukna hjernen la jeg en strategi for akkurat dette.

Strategien var virkelig bra, tekte jeg-.

 

Så nå trodde jeg at dette kunne jeg skrive om.

 

Men så er det bare at tanker en tenker i grålysninga er en egen evne til å fordufte som røyk.

 

 

 

Det har nok skjedd denne gangen også.

Jeg får ikke tak i det.

 

Det eneste som sitter igjen er at jeg ikke skal tenke.

Altså, når jeg våkner så skal jeg ikke gjøre det jeg gjør.

Jeg skal ikke tenke.

 

Sikkert lurt, men hvordan får jeg det til?

 

 

Tenner, drømmer og livet sjæl

 

 

I natt drømte jeg ville drømmer om folk, bilkjøring og det vanlige, når verden byr på nok.

 

 

 

Nå er det en enkel pause i alt. Pause i mitt eget hjem, med sola glimtvis over stueveggene. Fjella utenfor er dusa ned i et slør av sludd.

Tannlege timen er atter over.

Jeg har om dagen en serie av slike besøk. Flere tenner som har tatt dagen. Jeg går på slikt som skal ta ned immunforsvaret i kroppen min, men ikke noe av det sto på listen for å få reduksjon på tannbehandling.

Så det blir et spørsmål om tenner eller vedlikehold av hus.

Ingen artig situasjon.

Så det var nok dette drømmene speila.

 

 

I går hadde jeg et møte som jeg ikke direkte hadde sett fram mot.

Nå er møtet lagt bak. Møtet gikk bra og jobben med dette snart over.

Jeg hadde også konsultasjontime over telefon med sykehuset.

Legen fortalte at  verdiene i levra var for høye. Hvordan er det med alkoholbruken din, fikk jeg blant anna spørsmål om-.

Trur legen på svaret mitt, tenker jeg etterpå. Men uansett har det vel egentlig ikke så mye å si, så lenge jeg vet at jeg snakker sant. Uansett, det kan godt komme av medisinene. Så nå skal jeg holde opp med det det ene i to uker. Er litt usikker på om jeg fikk diagnosen i 2017 eller 2018, men i løpet av den tida har det vært ett eller annet problem.

 

Nå har jeg fri, er hjemme, ild i ovnen og te i koppen.

Jeg skal være hjemme til i morgen, da er det atter jobbedag og etterpå overnatting hos mor.

Det går greit å være der anna kvar dag. Hun likte det ikke da jeg foreslo det. I går var det en måned siden far døde. Hun syntes tida har vore lang.

Og det har den kanskje.

Godt å se hun håndterer det såpass bra. Vi vil at folka rundt oss skal ha det godt. Til tross for sorg.

 

I natt ønsker jeg meg rolige drømmer.

En har bare ett valg, håndtere utfordringene sine. Det hjelper lite å syns synd i seg sjøl. Men tannløs har jeg ikke ønske om å bli.

Må da kunne bite fra meg…

 

 

Noen dager er godt er over

 

 

Grålysninga ordner dagen lysere, etter hvert. Jeg bosetter meg i kroppen min for en ny dag.

 

 

 

Med sitronvann i glasset og ild på ovnen.

Hører på ni-timen.

Snart skal jeg ut.

Skal både på kontoret og biblioteket.

 

Men er så glad for at vi er kommet til i dag og ferdig med gårsdagen. For den grudde jeg meg til.

Den starta for lenge siden.

 

Foreldra mine går til øyelege.

Etter jeg begynte med medisin for reumatisme ble det mye trøbbel i kroppen. Blant anna ene øyet. Så da fikk jeg time til samme øyelege.

På grunn av omstendigheter og mye, gikk det plutselig tid  som passerte året – siden sist gang vi alle skulle vært der.

Så her for en tid tilbake tok jeg sats, peila meg inn mot det lille ringevinduet som er disponibelt til å ta kontakt.

Vi fikk time alle tre, og dagen var i går.

 

I og med at jeg også skulle ha kontroll kunne jeg ikke kjøre. For kan risikere å bli dryppet med noe som utvider pupillene og som gjør en veldig lysømfintlig.

Etter hvert var det tydelig at jeg ville få problemer med å få far med. Så det har vært ringing og styring for å få dette til.

Legekontor og hjemmesykepleien.

Og tanker om en skulle utsette faren min for dette.

 

Da jeg parkerte nedenfor huset deres i god tid i går, sto hjemmesykepleien å vinka oppi bakken. Utenfor inngangsdøren holdt ambulansepersonell på å løfte far inn i bilen. Og så kom taxien som skulle ta med mor og meg.

Underveis forteller sjåføren at vi ikke kunne blitt med alle tre i bilen uansett, for reglene under koronaen sa toppen to passasjerer.

 

Slik  dura vi avgårde i god tid. Såpass god tid at vi tok ferga før den vi skulle. Det er halvtimes ruter.

Kommer dere såå tidlig, sa hun i resepsjonen.

Far hadde lånt en stol fra ambulansen, så undersøkelsene gikk greit med at han satt i den. Men han sjøl ble veldig sliten av at den ikke hadde noe komfort.

 

Og faktisk gikk det slik at vi alle ble ferdige samtidig og at da sto både taxien og ambulansen utenfor. Samme ferge tilbake og retur til huset deres.

Regna egentlig med at far for hjem først og hvordan en skulle løse dette med nøkler og folk der, så han ikke var alen etter hjemkomst.

 

I hodet mitt foregikk det så masse organisering og problem-senario, at før vi kom fram begynte jeg å plage meg sjøl med tanker som “tenk om jeg hadde notert timen på feil dag…”

 

I dag kjennes det, jeg ville ikke våkne, jeg er stiv og støl, men snart nå…skal jeg til.

Vil gjøre godt med en solhilsen, strekke, puste dypt og kjenne en er til.  

 

Gårsdagen er over, alt gikk bra.

Jeg har for mye grå pipp-pipp på øynene, men det er det løsning for. Så på nyåret blir det et lite inngrep. Da blir nok synet mitt skarpskodd.

 

Denne øvelsen her gjør jeg ikke opp igjen. Får heller ta flere byturer. For å kordinere en slik utflukt var krevende.

Men jeg er glad det gikk så bra, og vil sende en takk til hjemmetjenesten for at vi fikk dette til.