Når temperaturen begynner å krype oppover tyvetallet og juni er her, da må en bare… liksom…
Jeg pakka sekken med vannflaske, håndkle, plastpose og hansker. De to siste greiene høres kanskje litt rart ut for en plan med bad, men jeg hadde en plan-.
Og så lå strandkanten foran meg med flo og varme vinder.
Litt skeptisk var jeg nok på temperaturen i sjøen. Og det var friskt, ja direkte kaldt. Likevel godt fornøyd etter et par svømmetak i det våte.
Men kanskje ikke fornøyd nok. Så etter en pause på en stein, litt vann inn i kroppen også, tenkte jeg at jeg måtte uti en gang til.
Denne gangen var det ikke så kaldt, jeg kjente ikke ising i beina. Det ble også flere svømmetak. Jeg greidde likevel ikke svømme hele renna der tang er tatt bort, men nesten halvparten. Slik midtveis på bildet, fram og tilbake med en liten pause.
Så nå er badesesongen åpnet. Og glad og godt fornøyd gikk jeg igang med neste post på programmet.
Før jeg kunne ta veien tilbake med en halvfull søppelsekk med gammelt tang som hadde rekt på land.
Turen opp gjennom skogen ble noe tyngre. Det betydde bare ekstra trening.
Jeg fikk sekken med meg opp. Og i dag skal den tømmes utover jorda der jeg skal plante. For tang er bra både for mennesker, dyr og foredling av jord.
I dag blir det først en hagedag, så en handledag. Skulle gjerne tatt en tur ned til sjøen også, men tror ikke timeplana har plass. Men uansett skal det ikke bli lenge til neste gang turen går ned til sjøen.
Som jeg skrev om dagen meldte jeg meg impulsivt på et webseminar og kjøpte produktet.
En knapp uke ut i løpet har det gitt meg glede og et slags resultat.
Faren med slikt er at en går lei, for det kreves at en leser, prøver og tar inn. Sjøl om mye av det dette handler om er det jeg har vært opptatt av i flere år. Men har fått en oppstrammer med å føre mer grønt, rødt og voksende herligheter inn i kostholdet.
I tilegg redusere hvitt mel, hvit potet og hvit ris…altså karbohydrater. Og så er det ikke manisk, bare ha fokus på hva kroppen forteller deg, hvordan en føler seg.
Vekta er satt bort.
Det eneste er at en må ta tiden til maten, metoden og det mentale. Og så klart bevegelse.
I dag skal jeg lage meg omeletten jeg starta med, til frokost.
Til lages drikke av råkakao med blant anna chaga i (det vokser på bjørketrær og har mange gode egenskaper i seg). Riktig energipåfylling.
For jeg har flytta første måltid tidligere på dagen. Fortsetter en fasteperiode, men planen er at jeg ikke skal spise så sent på dagen.
Jeg er på leting for å få energien opp og faktisk har den føltes bedre.
I går kjente jeg likevel at etter jeg kom hjem fra mor var jeg tom. Hadde laget vafler hos henne av hvitt mel, som sikkert hjelpte på at det ble tomt.
En annen frokost jeg har laget meg er chiafrø med mango som er både mettende og godt.
Har også variert med chiafrøa med blåbær, banan og jordbær.
Her har jeg moset en halv avokado med egg på og strødde over tørka tang.
Brødskiva er desverre fra kjøpebrød, så baking står på programmet. Det er tomt for hjemmebakt brød, så da blir det skikkelig grovt brød.
Lunsjen er ikke inne på timeplana.
En dag ble det en laksegryte med quiona til.
Stekt kylling med fløtesaus og fulkornris og masse salat har stått på menyen i flere dager.
Ellers blir det en del tevarianter. Jeg tok med meg en kopp opp på Lykkens plass i går med ingefær pu-erh, en te som er brukt tid på å lage og blitt oksidert. Det var fint å sitte der å se ut over grønne enger å drikke teen.
Jeg avslutta dagen med et stort krus med tørka rødkløver som ble sanka inn i fjor.
Prøver meg fram og forsøker å kjenne etter, er jeg mett, er jeg sulten…
Dette er ingen kur eller noe for en periode, detter er et livsvalg. Det handler også om frihet og det å ta vare på seg sjøl.
Sannsynlig føles det enkelt også fordi det bare er en liten oppstramming på det jeg har hatt som fokus i lang tid.
Vekt er en ting, men for meg er det viktigst å kjenne at jeg føler mer overskudd, føler jeg vil og kan mer enn å falle sammen. For det er frihet og den er viktig.
Verden er skjult av tåke. Alt sklir enklere uten at jeg har tenkt på det. Jeg er bare i gang.
Et glass vann og en snartur innom.
På senga ligger en to-tre antrekk. Snart pakkes alt ned. Utrolig og overraskende har det lagt seg til rette.
I gårkveld tok jeg en oppvisning for meg sjøl, det eller det…
Bløtkakekjolen var bare helt håpløs. Magen kosta fram alle rysjer og alle kapper. Så ut som en tegneseriefigur. Jeg grov meg innover klesskapet og oppdaga at skjørtet jeg tenkte på var borte. Hadde det den 17. mai.
Kikka og leita, det var bare borte. En stund spekulerte jeg på om jeg hadde tatt det av meg på tur hjem, hadde jeg hatt et illebefinnende.
Jeg fant det.
Til slutt.
Kan fortelle at det verken var opphengt eller lå i skittentøykurva.
Snart går jeg i dusjen, så er jeg på vei. Skal plukke opp ei som gikk på samme folkehøyskolen 10 år før meg.
Jubileum.
Nå gleder jeg meg igjen. Formen er utrolig nok bedre. Virker som at det å spise mindre karbohydrat har en heldig effekt. Men noen få dager gir ingen troverdig konklusjon. Er bare glad for at jeg føler meg bedre, en liten økning av energi blir tatt imot med takknemmelighet.
Hadde en prat med mor i går, at over 30 år med utfordringer som på en måte fortsetter, forsvinner ikke. Sjøl om det øredøvende stresset er borte etter jeg ble pensjonist.
Skal bli artig å se de som kommer, noen har jeg sikkert ikke sett på 50 år og andre møtte jeg for 10 år siden. Mange møttes i gårkveld, de la ut bilder med teksten at de hadde blitt unge igjen. Noen lærere kommer, min lærer fra den linja jeg gikk på kommer ikke. Det har vært artig og møtt henne.
Nå må jeg «kaste meg rundt» som faren min brukte å si når noe skulle skje.
På denne tiden var planen at både sinn og kropp skulle være lettere enn det er. Da jeg starta gikk noen kilo bort, men så snudde det feil vei. Føler det skjedde omtrentlig samtidig med ekstra fokus og inntak av diverse vitamintabletter etter legebesøk.
Der jeg skulle opp med energi gikk den ned. Til slutt orka jeg knapt noe, alt føltes som et voldsomt tiltak.
På onsdag oppdaga jeg et webforedrag om hvordan sette sammen maten for å få mer energi. Jeg meldte meg på og glemte det. Men et kvarter ut i foredraget husker jeg det og går inn. Veldig mye handler om det jeg allerede har vært i gang med.
Tenkte ikke å kjøpe dette, men da summen var forholdsvis lav i en begrensa periode slo jeg til. Tre måneder vil jeg teste dette.
Så i går var jeg igang med å gå gjennom trinnene. Kom over et frukostforslag; omelett og kakao. Jeg hadde alle ingrediensene i hus, jeg hadde råkakao, chaga, ceylonkanel. Jeg hadde fetaost, paprika, litt lite spinat, men alt av det som sto i forslaget.
Det smakte godt, både omeletten og kakaoen.
Når dette ligger så tett opp til det jeg har hatt fokus på tror jeg det kan være lurt å skjerpe det mer til. For ser her jeg kan greie å kutte enda mer på karbohydratene. I tillegg blir en fulgt opp, har facebookgruppe for å ha et felleskap. Det er mentalt og fysisk fokus.
Så gir dette en sjanse.
Og vekta skal sette bort, for en skal lytte til sin egen kropp og hvordan den kjennes.
Men de kilo jeg hadde håpet jeg hadde mista på denne tida skjedde ikke. I helga er et jubileum og jeg skulle bruke en kjole som er litt pynta bløtkake, men tenkte det skulle gå bra med mindre kropp. Nå vet jeg ikke hva jeg skal ta på.
Men håret fikk jeg klippet.
Denne manko på energi tærer.
Egentlig føler jeg mest for å hoppa over hele arrangementet. Trøster meg med at det ikke er så lang tid og jeg kan være til stede og lytte. Kan være artig å se andre om jeg ikke orker tanken på å syns sjøl.
Det er virkelig på tide å få opp energien. Bare komme opp på neste trinn, virke en hel dag. Orke å ta vitamintabletter. Nå blir jeg bare sliten av å huske det jeg skal.
Så håpet mitt at den lille impulse handlinga med å melde meg inn på dette kurset skal gjøre underverk. Men må orke å gå inn på datan å følege opp. Og så handler det paradoks nok om å plukke ned noen må’er.
Greier du å lytte innover i deg sjøl og kjenne etter hvordan kroppen din har det?
Mandagen hadde jeg en dag der øynene var såre. Og etter utført dåd den dagen slukna jeg i en stol og slik fortsetter det. Jeg sovner så lett der jeg verken vil- eller skal sovne.
Etter en nydelig tur på onsdag, som starta med et bankmøte først og en tur innom mor etterpå, kunna dagen endt katastrofalt. På turen hjem holder jeg på å sovne i bilen. Ved et under våkner jeg.
Jeg får frysninge når jeg tenker på dette. Ikke kom det trafikk imot, jeg fikk retta opp bilen og kjørt de få metrene som var igjen før jeg var hjemme. Følelsen av at jeg hadde hatt noen som passa på meg slik at det ikke gikk galt.
Men det er ingen grunn at jeg skal være så trøtt, om det da ikke er pollenallergi jeg har vokst på meg…
Dagen var likevel ikke ferdig med dette. Da jeg hadde spist middag, som var stekte løvetannknupper og skvallerkål i spaghetti, og skulle straks legge meg, ringte telefonen. Det var fra hjemmetjenesten. De hadde vært hos mor om kvelden. Hun som var der hadde ikke noen god følelse da hun dro i fra henne da kveldsstellet var ferdig, så hun reiste innom henne en gang til.
Jeg må si jeg setter pris på folk som tar jobben sin så på alvor, som ser mennesker. Det viste seg at mor hadde feber. Hun hadde tatt kontakt både med lege og sykehjemmet.
Jeg hadde ikke samvittighet til annet enn å dra tilbake til mor. Jeg hadde ikke lagt merke til noe da jeg var innom henne tildligere. Ringte ene søsteren min for både for å fortelle og holde meg våken på turen dit.
Jeg overnatter og her er fra slik neste morgen så ut.
Jeg satte opp alle dørene og fikk frisk luft inn gjennom rommene.
Mor var fortsatt slapp, men feberfri fra morgenen. Ble hos henne utover dagen. Jobba litt i hagen, tok opp panter som har kommet på avveie og tok med meg en akeleie hjem. Tok inn løvetann for å lage te. Fikk handla til henne og vi rakk å spise jordbær med fløte før neste post. Mor har noen aksjer i firmaet som faren hennes starta en gang. Det var generalforsamling og hun har ønska jeg skulle møte opp der i flere år.
I år ble det.
Heldigvis tok det kort tid og jeg kunne dra hjem til pusene.
Og heldigvis er situsjon til mor bitt bedre ifølge hjemmetjenesten. Så alt gikk bra, men dagen hadde en «pekefinger» å vise. Den må jeg ha i bakhodet. Men er også veldig takknemmelig over at jeg kan sitte her å blogge.
I dag står jeg opp til en dag fri for avtaler. Bare mine egne, for de har drukna i alt det andre. Slik som 17. mai og tannlegebesøk med andre. Og dagen viser seg med en forsiktig sol og temperaturer som er akseptabelt. Det er bra. I denne verden jeg vanker skjer slikt som at den eneste panelovnen i huset plutselig slo seg av. Jeg vet ikke om den kan virke eller er om den er historie.
Orker ikke slike ovner nå.
Men på vår ultimate flaggdag pakka jeg ned klær og mat. Kutta ting mens jeg snakka med mellomste på telefonen mens hun kutta ting…
Vi begge skulle lage lefseruller å ta med dit vi skulle.
Hadde en fantastisk kjøretur med alt som finnes av pompøse sanger ut av høytalerene, grønne jorder, blå himmel og vaiende flagg hele turen til mor.
Fikk opp mitt flagg også, fant festet som hørte til flagget da jeg kjøpte det for over 18 år siden.
Da jeg skulle ta ned flagget om kvelden knakk festet.
Mor var i strålende 17. mai humør og glad for at hun hadde noen å spise frokost sammen med.
Vi fant en plass for parkering like ved samfunnhuset. Vi fikk vi plass inne sammen med broren til mor, to søskenbarn og siden kom lillesøster også og fikk plass si enden av bordet i stolen sin.
Det begynte å regne, så aktiviteter ute, slik som natursti, ble tilbudt ved bordene. Vi sto alle over, ikke fordi vi ingenting vet, men jeg for min del har aldri likt den type konkurranse. Så var det sodd, kaker og kaffe. Jeg blir en slik tjenede ånd, handler, henter og bringer. Og så var det ferdig med allsang av nasjonalsangen.
Hjemme hos mor var det spising igjen, rester etter lefserullene og det vi hadde til frokost. Lillesøster var med, de ville se på tv etterpå og jeg sovna. Etter hvert fikk jeg rydda på kjøkkenet og kom meg hjem.
Så kom gårsdagen, igjen ut på hjul. Hjemmetjenesten ringte meg, de hadde stussa over at mor hadde sagt hun skulle til øyenlege og at jeg ville komme. Jeg bekrefta at jeg var på tur dit og at mor skulle sjekke noe i ansiktet. Hun skulle til tannlege.
Det er noe med tid og avtaler, for mor er ikke opptatt av tid lengre. Det føles som et stress, men vi trilla inn på tannlegekontoret i akkurat passe tid. Har begynt å ta med rullatoren, den har bare stått til pynt i flere år.
Så var vi tilbake, begge sultne og jeg fant fram middagen fra i går og Fjordland, så det ble middag på begge. En treretters ble det faktisk.
Og igjen var jeg for sliten, satte på tv’n, sovna og var helt borte en lang stund. Blir ganske oppgitt, ja rett og slett sliten av denne slitenheten min. Men det virka også som om jeg hadde en allergisk reaksjon. Øynene var såre og vanskelig å få opp helt hele dagen.
Og så trodde jeg at jeg skulle få til noe da jeg kom hjem til meg sjøl. Det er nok å gå igang med. Men jeg sovna igjen sittende i stolen, helt ubrukelig. Blir så lei av meg sjøl og denne energien min.
I dag tenkte jeg å dra til Kristiansund, en tidligere klassekamerat har et foredrag som har vært artig å høre. Men jeg tror at i dag skal jeg bare være i ro. I morgen skal jeg både i møte med banken, vil se på forsikringene mine og etterpå er det ut på tur med tidligere kollegaer. Torsdag har jeg lovet å dra i en genralforsamling for mor. Så i lys av dette er det nok det lureste å bare være hjemme. Det er faktisk ikke bare, bare, for her hyler oppgavene; virker plenklipperen i år, er det mulig å flytte den gamle bilen, rydding etter snekkere…og slik kan jeg forsette å ramse opp oppgaver.
Tror jeg skal sette meg ned for å manifestere et liv med masse energi og oppgaver som føles som en lek.
Nyt dagen din, håper du har dager fulle av ro, glede og masse plass til deg.
“Kaldt som i graven” var en overskrift som slo meg, her jeg sitter i en kald stue.
Men nokså upassende for innholdet, sjøl om panelovnen har slått seg av og der er kaldt her jeg sitter.
Nå er det gårsdagen jeg skal ta for meg, en dag med sol og litt varme på kirkegården. Her er fra tidligere i vår da jeg var der å danna med en oversikt.
For endelig fikk jeg gjort tanke til handling.
Jeg har skrevet om at jeg «arvet» fem graver etter faren min; foreldra hans, broren, en søster og en tante.
Hadde kjøpt inn stemorsblomster for å plante ned.
Jeg pakka inn i bilen det jeg tenkte jeg måtte ha. Fikk parkert og gikk til verks. Gravene var helt dekt av gras.
Jeg starta med farfar sin grav, det var gamle gravsteiner og de var dekt av lav. Det var forresten alle gravsteinene, mose og lav.
Må se om det finnes noe for å få vaska bort dette.
Jeg krafsa så fingrene er såre i dag.
Men fikk laget en liten åpning for å plante ned.
Den neste var farmors grav. Fikk bor grastorva greit, men måtte bruke tid. Plutselig kommer det tårer i øynene, først tenkte jeg at det var tanker som handla om meg sjøl. Men da tårene kom tilbake en stund etter, enda sterkere, der jeg ikke hadde noen triste tanker, tenkte jeg at det måtte være sorga fra 1933 som enda satt i. For rundt grava sto det den gangen fem morløse unger, faren min var ti år og så full av sorg at han syntes han skjemte seg ut. En sorg som varte til han var gammel.
Grava fikk blomster.
Så var det faster mi, søster til far. Hun og mannen fikk ingen barn. Det sto en liten forfrossen plante på grava. Jeg fikk krafsa bort røtter og gras. Og så satte jeg ned stemorsblomstene i tillegg til den som sto der, på grava til faster og onkelen min.
Da var det gammeltante sin tur. Der fant jeg kanter av stein under grastorva.
Til slutt var det veslebror til far, han var ungkar i hele sitt liv. Men vi har et bilde av han etter et opphold for opptrening etter et slag, der står han og holder en dame i hånden. Og det er hyggelig, for det kan virke som han hadde en romanse der.
Det var den veste graven. Slik så den ut før jeg begynte.
Der var det også kantstener som til og med hadde bevega på seg i temperaturskiftningene. Men det ble et greit resultat her også.
Det ble mange timers arbeid å få dette ferdig.
Må nok tilbake for å legge på mer jord, men gravene hadde fått en oppjustering etter mange år. Far døde for fem år siden, og jeg regner med de ikke var på gravene etter far måtte levere inn serifikatet da han var 90. Det vil si at det kan være over ti år siden noen av gravene har blitt stelt.
På slutten var jeg kommet dit at jeg gikk barføtt, slengte med meg en genser og en plastpose jeg måtte tømme mange ganger fordi den ble full av mose og grastorv. Plutselig ringer telefonen. Først greier jeg ikke plassere navnet, men det var fra der jeg hadde kjøpt bilen min.
– Nei, jeg har ikke mista nøkler, svarer jeg på spørsmålet.
Men det var akkurat det jeg hadde gjort. For andre gangen mista jeg nøklene til bilen på kirkegården. Det var en som hadde funnet de og som hadde hengt de opp på toalettet.
Det er ikke verst, få beskjed om at nøklene var funnet før jeg hadde oppdaga de var borte.
Og så kunne jeg legge alt inn i bilen og kjøre hjem. Faktisk var jeg godt fornøyd med jobben jeg hadde gjort.
Men her sitter jeg med en masete pus som har vært på musefangst. Han ønsker jeg ikke på fanget mitt.
Syns innetid tar så mye tid når jeg er på data. Jeg greier ikke sitte ute med skjerm.
Gjør du?
Skal både det og slikt i dag.
Tenkte å ta med meg svelene fra i går inn til mor der mellomste søster med familie er. Men etter å ha snakka om dette ble jeg mer usikker, skulle jeg egentlig det…
Svelene ble laga til i går. Da kom lillesøster hit og vi tegna i den grå dagen.
Her hadde hun dratt og økten er over.
Vi drakk kaffe og spiste sveler.
Jeg fortsatte med denne tegninga, som jeg starta på for noen uker siden.
Fant ut at den fikk være ferdig.
Jeg ønsker å komme meg mer ned. Finne roen og være i den.
Tror det er veldig viktig.
Men nå skal jeg ut med spade og blomster til den nærmeste kirkegården der fem graver ser for triste ut. Fint å få det gjort før 17. mai.
Eksistensielle spørsmål dukker opp. Veit de er helt bortkasta, nå.
Jeg er her og slik er det.
Hva som skjer når og når, er ikke tida til å svare på. Likevel sniker spørsmålene seg inn i tankene. Alt fra maling av huset eller hva som skjer om ti år-.
Jeg må komme meg i gang, tenker jeg i et fortvila forsøk på å komme meg ut av dette unyttige.
Jeg må komme meg opp!
Så ringer ett av barna, mellomste, endelig hører jeg fra ett til av de.
Yngste ringt i gårkveld, men før det hadde det gått en liten uke uten en prat på telefonen. Hun var på tur til Oslo for å tømme bolig. Hun hørtes sliten ut, grudde seg for jobben.
Fikk denne snappen fra henne fra to uker siden.
Får jeg bruke den i blogg, spurte jeg.
Screenshot
Livet går og jeg rakk aldri å besøke henne mens hun bodde der.
I byen «min»…eller den var vel mer det før.
Altså, mellomste som ringte, vi har ofte kontakt, men nå hadde det altså gått en stund. Hun har hatt det travelt, mange folk og mye som skjedde. Først har vi en prat om pusene som kommer inn på rommet mitt og forsvinner ned i en skuff.
Og så gjør jeg det som ikke er så smart, forteller om alt som ikke føles bra for meg. Skikkelig sutrer, endelig er det noen som kan høre på meg…
Om omsorgoppgaver, syke mennesker og alt for lite omgang med folk som løfter-.
Som du forstår dette var ikke så lurt, for da blir jeg en klamp om foten. Noen som roper på forståelse og omsorg.
Av og til har man ingen til slikt og det må en nok være voksen nok til å forstå når det skjer.
Vi avslutta en samtale som ble litt anstrengt.
Men sannsynlig hadde jeg også kommet til bunnen denne gangen, av å ha slike følelser. For like etter samtalen skjer en hel rad av hendelser, mens sola skinner fra blå, blå himmel.
Først kommer en hyggelig melding. Så ringer telefonen fra han som hadde ansvaret for reperasjon av taket, at han skulle komme å gi pris på flere drømmer jeg har. En tredelt drøm; reparere terrassen, eventuell bygge ut til carport. Og det siste punktet, skifte vinduer og sette inn heve/senke dør.
Dette er virkelig en stor drømmer.
Kjente jeg måtte slutte, måtte snu, måtte dra meg opp fra tungsinnet. Ta på meg smilet. Kjente det var en motstand, som om ansiktet krakelerte av forsøket.
Det var også på tide at hyggelige ting skjedde.
For vi treger det.
Så får jeg berre gå i gang med å bygge opp for en hyggelig 17.mai i omsorgens tjeneste. Bestemme meg for at det som blir er bra.
Etter denne starten på en dag, var jeg plutselig i gang med slikt jeg skulle ha gjort lenge. Vann i både det ene og det andre. Vasking av kopper. Vasking av skuffene på kjøkkenøya. Og siden får jeg kanskje gort en innsats i hagen også.
Tror faktisk ikke det er noe nevneverdig håp for dagen. Det er bare å ikke tenke på det, kanskje ikke tenke på noe vis. Bare skru av tankene, puste og ikke bestille noe mer.
Det kom over meg i går. Der gleda liksom bleikna. Jeg vil bare ha fred i mitt lukke. Ikke forholde meg.
Har jeg ikke vært så voksen har det kanskje kunna vært fortvilende. Men jeg har levd en stund. Så jeg vet. I morgen kan alt være bra.
Da jeg var ung opplevde jeg ofte denne overgangen. Jeg kunne føle meg helt på the top of the world den ene dagen.
Neste dag var det ingen som likte meg og alt var skikkelig kjipt.
Snakka jeg, hørte ingen meg.
Nesten som jeg ikke fantes.
Da jeg hadde levd noen år så jeg mønsteret. Dette skjedde på en spesielt tid. Før jeg fikk mensen.
Som godt voksen dame har jeg lært at damer har sykluser. Mange av oss damer er varierende i løpet av 28 dager.
Jeg var.
Men visste det ikke, visste ikke om de fire fasene i en syklus. Om varierende energinivå fra toppen til bunnen.
At jeg var laga som en fabrikk som skulle kunne sette nytt liv til verden. En kropp full av hormoner som dirigerte og reagerte etter dette mønsteret jeg fra naturen hadde fått. Senere har jeg lært at etter menopausen er over kan det gamle mønsteret sitte i fortsatt. Riktig nok ikke så sterkt, men en kan være prega.
Jeg tror jeg er i en lavfase nå.
Det som kan gjøre meg både sint og oppgitt er hvordan dette har blitt latterliggjort. De ‘sure og sinte damene’. Samfunnet tillot latterliggjøringa i stedet for å spre kunnskapen som fantes.
Som sagt, det blir bedre.
Sola skinner.
Luften er kald.
Og det er en dag i mai.
Og det er ikke det minste artig å være her uten slik jeg har det vanligvis. For oftest er humøret mitt ganske lett å leve med. Så jeg får bare holde meg i mitt lukke til det er over. Ikke tenke, bare være og nyte det jeg kan på lavgir.
