For en dag, for en reise og så godt krype under et pledd, riktig kroe seg.
Tenne opp i ovnen og tenne et par talglys.
Ta fram datan og bare være her og nå.
Ukas maratonløp er over.
Møtet på mandag og møtet i går. Jeg kom meg i gjennom.
Det i går varte en time lengre enn plana, så det resulterte i et kvarter til pakking.
Pluss at jeg var sulten.
Slikt går ikke.
Derfor lot jeg bussen jeg tenkte å ta, passere. Og så tok jeg bilen min og kjørte et stykke i stedet. Kjørte uten å bruke bremsene nevneverdig.For å unngå å slite på det som var utslitt, men håp om at reparasjonen ikke blir for kostbar på utslitte element i bilen.
Jeg traff alle mine, overnatta hos yngste.
Det var så fint og alle tre rundt seg.
I dag tok jeg bussen til sykehuset, mellomste var med dit. For i dag skulle andre øyet få overhaling
Ble raskt tatt inn, men får vite at operasjonen ble forsinket.
Så jeg sovner rett og slett etter drypping av øyet var utført, med en normal og en stor pupill.
Denne gangen gikk alt slik som det skulle, når jeg først var i gang gikk det fort.
I kveld er det godt å lukke øynene, la øynene hvile, mens regnet plasker på taket.
Ta en slurk god, varm te og vite at nå er alt dette gjennomført og ferdig.
I dag føler jeg en lettelse. Ikke for at valget er over.
Ikke for at de fleste i kommunen min fortsatt vil høre til i Møre og Romsdal uten at NRK’s lokalsending nevner det med et ord, heller ikke at kommunens innbyggere valgte bort nynorsk som hovedmål.
Nei, dette får seile sin egen sjø.
Men jeg er letta over at kontrollen på det maltrakterte øyet ikke førte til noe som gjorde at det ble inngrep, heller at jeg ble lagt inn.
Forresten, jeg pakka ikke med meg en tøddel. For jeg skulle hjem igjen.
Rifter og sår hadde grodd fint og ikke var det noen hevelse.
Sannsynligheta for at bokstavene som så både lodne og hårete ut og var uleselig, var at øyet var for tørt. Så med ekstra drypping blir det bra.
Jeg sa også tll legen, at det skulle bli helt bra, uten at legen la så mye brett på at jeg hadde bestemt at det skulle det!
Jeg så stort og lyst på alt, pupillen var igjen i rusa størrelse.
Derfor blir det inngrep i andre øyet neste uke, etter det blir det en kontroll på begge. Da skal det vise et skarpt og strålende resultat.
I morgentimene var verden utenfor bussvindua full av tåke, men sola tok opp kampen, da den klatret over åskammen.
Etter veien var barn og unge på vei til sin skoledag.
To smågutter pludra og gestikulerte ivrig med hverandre og bar store sekker på ryggen.
Tre venninner i mellomskolealder, trippa ivrig bortover gangveien.
Noen eldre unge, bar tungt på sine skuldre, skritta var like alvorlige som ansiktene.
Andre sto lett avgårde på elektrisk sparkesykler.
En gikk motsatt vei, åra hadde innhenta livet og skolen lå mange år tilbake i historia.
Det fascinerer, et lite innblikk i liv, de forskjellige liva, som et penselstrøk på noen sekunder.
Og ellers fikk jeg litt tid sammen med døtrene. Denne gangen var det yngste som var med på sykehuset. Etterpå møttes vi hos mellomste og samboeren, en kort stund og mat, før bussen tok meg med hjem.
Da jeg var nesten hjemme, så jeg at noe av veien holdt på å ramle ut. Det var satt sperringer. Litt forskrekkelig, men regner med snarlig utbedring, det var nok regnet som hadde gravd ut masse. Det var ikke verre enn at bussen kunne passere.
Nå har jeg tent opp i ovnen, mens høstmørket siger på utenfor vindua.
Jeg er så glad for at jeg sitter akkurat her jeg gjør og denne dagen gikk så fint.
Mens jeg plukka spekulerte jeg på om det var funnet opp stikkelbærplukkehansker.
Ennå vet jeg ikke hva det skal bli, men kanskje er syltetøy en grei greie.
Og så skulle jeg si noe om gårsdagen jeg har hausa så opp.
-Som jeg pusta meg i gjennom dagen som en prustende hval, bare for å passe på at jeg pusta ordentlig ned i magen.
-Som fikk streng kontroll på tanker som fikk lov til å være i hodet og de som ikke fikk være der.
-Som jeg skulle ha disiplin på.
Første steg var ikke å stresse.
Jeg var innom kontoret å henta papir jeg ikke hadde behøvd, jeg så ikke på det etter dem var henta.
Jeg kokte kaffe slik for sikkerhets skyld. Om noen likevel hadde lyst på, sjøl om tida var lita.
I minuttene før de kom tok jeg med meg fotoapparatet ut for nok en gang å roe ned lørdagen.
Og så kom de, folka jeg skulle møte, i en liten minibuss.
Jeg gikk i møte og var Vertinna.
Nesten som en skulle blitt filma, en kan alltid spekulere på hvordan en framsto. Men ingen vits å spekulere for mye.
Følte nesten jeg snakka både på ut og innpust, men tror ikke jeg gjorde. Men jeg snakka nok fort. Det var mye jeg skulle si på kort tid.
Gjengen var gemyttlig.
De sågar lo ved flere anledninger av det jeg sa. Og ja, det skulle være litt morsomt det jeg sa da.
Og de virka oppriktig interessert. Det var en veldig god følelse.
Og så løp vi gjennom husa på en rask befaring før de dro videre.
Da jeg sto igjen, etter og ha låst, i sola, kom det et ungt par forbi. Som hilste. De fortalte de nettopp hadde flytta til kommunen og jeg ønsket de velkommen. De spurte etter en strand eller en kai, som de kunne bade fra.
Jeg slo følge med de for å vise, og det var godt. Godt bare å konversere om helt andre ting.
Et hyggelig, ungt par som hadde flyttet hit.
Så dro jeg hjem, satt meg i bilen og starta.
Da kjente jeg hvordan jeg hadde mobilisert til møtet.
Jeg har en opplevelse av at det gikk bra, men der i bilen fikk jeg nesten lyst til å tutgråte. Jeg ramla bare sammen.
For jeg var i gjennom.
Jeg gråt ikke, gråten sto bare på terskelen, klar for å løses ut.
Og jeg hadde ikke mistet munn og mæle, jeg hadde stått i det.
Jeg glemte bare ett ord, ett ord.
Og det får jeg bare la passere.
Jeg kom i gjennom. Framtida får vise veien dette går videre, så en gang kan jeg nok si noe om det. Noe mer enn det her.
Du verden jeg er trøtt. Tror dagen straks er slutt for min sin del. Første dag.
– Etter ferien.
Dagen starta med et brak. Riktignok et stille brak.
Den kom som en melding på mobilen.
Innkalling til utbedring av høyre øye.
Og det går foran alt.
Bare så utrolig utgjort at det var på eksakt samme dag, på samme tid, på samme sykehuset som jeg har en annen avtale med.
Når det finnes så mange dager i et år, hvorfor skal det skje på samme tid?
En skal nesten ha flaks for å ha slik uflaks.
Jeg fikk i hver fall avbestilt den andre timen, avlyst blodprøvene på legesenteret her og bestilt callback fra sykehuset. Som fører til at jeg må gå å vente på å bli oppringt fra klokka åtte til tre gjennom tre arbeidsdagen. Det betyr at jeg må ta med med telefonen på do og over alt. Og la meg håpe de ikke ringer midt i møtet i morgen.
Nesten som jeg kan gå inn for å jobbe heldags for meg sjøl og min egen helse.
Men dagen på jobb gikk greit.
Det var rolig på biblioteket.
Men jeg fikk besøk. Altså, jeg fikk besøk.
Plutselig sto Trondheimssøstera i døra, hun skulle til mor.
Litt senere kom lillesøsteren innom.
Sprøtt.
Ikke så ofte de er innom meg på biblio, og så begge da, på samme dag.
Vel og vakkert hjemme var det en utsulta utgave meg som skulle mekke mat i full fart, da banka det på døra nede.
Jeg har begynt å skifte, så hadde bare en stor skjorte på – men løp ned.
Der var ingen jeg kjente, så litt ukomfortabel var det.
Det var en selger som skulle selge fiber.
Altså fibebånd for nett.
Og jeg ønsker så klart det, så skreiv under etter jeg hadde fått den info’en jeg hadde behov for.
Og jeg kom helt fram til femte dagen. Femte dagen av 17 dager.
For jeg sklei over i å ikke fungere, eller fungere veldig dårlig.
Så det var sikkert det jeg hadde behov for.
Tenkte nye slike tanker, tanker om å få til å snu energitap, for eksempel at jeg skal lage meg en målsetning hver morgen over noe jeg skal klare den foranliggende dagen. Som skal få meg til å få til.
Kanskje kan det fungere…
I morgen er i hvert fall hverdagen tilbake.
Fikk et møte med den i dag, som et hurtigtog skjøt den fart inn i livet mitt.
En telefon tok fra meg første lørdag som fridag, som fører til at jeg ikke kan invitere folk privat, slik tanken var.
Og jeg kjente det i mellomgolvet.
Vi er i gang.
Nå er vi i gang.
I morgen skal jeg skissere og lage meg en oversikt.
Nå er det slutt på å flyte.
Nå er det tid, avtaler og planlegging atter på tur inn i livet mitt.
Bloggverdenen er en reise i mangfold. Og variasjonene over oss som har funnet tilhold her.
Tror vi alle befinner seg midt i oss sjøl, med alle våre velmenende tanker og tro på av vi sitter inne med den riktige holdninga og det riktige ståstedet.
Og ja, vi gjør det, for oss sjøl.
Når vi skriver regner vi nok med at folk skal forstå oss.
Hun har en periode opptrådd med å krype inn under hammen til forskjellige bloggere. Hun presenterte essensen av det hun oppfatter som bloggeren, med en humoristisk vri. Hun har imponert meg med hvordan hun har lyktes med dette. Både med å forandre måten hun skriver på og greier å treffe på det essensielle. Noen ganger lykkes hun ikke likegodt, slik jeg ser det og andre ganger kjenner jeg ikke bloggen. Men hun legger ned et formidabelt arbeid i dette, som er imponerende.
Når jeg skulle i ilden var det med en viss skrekkblanda ærefrykt jeg gikk inn og las. Og det førte til flere faser av følelser, som jeg måtte arbeide meg gjennom.
For jeg velger å være helt ærlig her, fordi Gry bruker så mye arbeid på konseptet ønsker jeg å gi en ærlig tilbakemelding. Jeg vil gjerne fortelle om fasene jeg gikk i gjennom:
Først følte jeg meg forvirra, for det jeg las gikk langt over min forstand. Tror jeg fikk vansker med perspektivet, hvor var jeg og hvor var Gry.
Da jeg las kommentarene om at dette var full treff, måtte jeg langt inn i tenkeboksen. For jeg kjente jeg egentlig ble litt lei meg.
Første tanken var, ble jeg latterliggjort her….og kanskje folk ikke likt meg…
Kom meg rimelig for i gjennom dette understimulerte-egotankemønsteret. For hvordan kunne jeg tro at folk var ute etter meg, de kjente meg ikke og jeg ikke dem.
Tror i utgangspunktet folk ikke er ute etter å ta hverandre. Men ved ego i minus vil man gjerne tolke negativt..
Riktig der var jeg likevel ikke. For helt i minus er jeg ikke, men det trigga tydeligvis usikkerhet.
Jeg syns både Gry og de som kommenterte virker som fine mennesker, så hvorfor skal dem ta meg…liksom…
Så neste tanke var, virker jeg virkelig så forvirra, så ute av proposjoner intetsigende…
At det er “ingenting” jeg skriver om, når jeg skriver om liv og død og det å overleve. Riktignok ikke med rene orde, men mellom orda står det mye.
Tenkte jeg.
Da er vi over på temaet; hvordan ser jeg meg og hvordan blir jeg sett av andre…
En virkelig interessant tematikk.
For det her jeg tror mange misforståelser oppstår. Hvordan en forventer å bli oppfatta.
– Dette er ikke deg, sa ett av barna.
– Her var det mye fint om deg, sa det andre barnet.
Det tredje leser sjeldent blogg.
Bare et tegn på hvor forskjellig vi kan oppfatte ting.
Tanken om å slutte å blogge kom opp, for om jeg blir oppfatta som en forvirra maniac som skriver om “ingenting”-.
Nå likte jeg Seinfeld den gang serien flomma ut over skjermen, for den minte meg faktisk om min egen før-etablererperiode.
Bilde fra google
Men, til slutt, jeg landa på at jeg ikke tror Gryende er ute for å TA meg, Gry er en person med skarpt intellekt, et menneske med gode tanker og et godt menneske som ønsker å underholde. Jeg tror hun legger mye arbeid i det hun sjøl legger ut.
Så konklusjon; jeg slutter nok ikke blogge med det første. Sjøl om jeg sikkert har problemer med grensegangen mellom min egen sjølhøytidelighet og humoren. Lærerik observasjon.
Jeg tror heller ikke at folk er ute for å ta meg, og er de, må det tas på deres egen kappe.
Til slutt kan jeg nok ikke forvente at folk skal forstå de små grensegangene mellom sårbarhet, humor, seriøsitet og lett burleskhet, som er skissert inn i ofte veldig korte strøk av noen setninger og en forventning om at leseren skal fylle ut det som mangler.
Og helt til slutt, jeg kan så klart verken vente på å bli forstått eller at alle skal like det jeg skriver.
Og helt, helt, helt til slutt: Takk til Gry som tar denne jobben gang på gang. Ville bare gi en ærlig tilbakemelding fra et bittelitt...ok…litt maniac person :).
Et gedigent SMASK til deg og alle andre som vil ha.
Så er tirsdagen godt i gang og vel så det. Ute serveres en grå dag, jeg tenker og reflekterer over at vi er akkurat her vi er.
Føler behov for å advare, for her kommer mye sykdomsprat. Vil du unngå det, styr unna. Er du interessert i autoimmune sykdommer, kan det kanskje ha en slags interesse.
Har kommet fram til at jeg er grundig lei av å være “flink”,
Bare å tenke tanken er befriende…
For jeg har sagt det tidligere, jeg vil leve, jeg vil le, vil ha det artig, kose meg og nyte.
Las nettopp en bok om at målsetningen burde være nytelse, glede og kjærlighet. Tror det var slik.
I går var jeg i bakevja etter søndagen. Den tok på, men hopper over å linke til innlegget jeg skrev om dette.
Kom meg i gang med å rydde opp i en tåkeverden; i p a p i r.
Når var det igjen jeg måtte ta blodprøver for neste gangs konsultasjon med St. Olav?
For jeg har denne reumatismen. Og blir kontrollert hvordan kroppen reagerer både på det jeg tar og verdiene slik generelt.
Nå har jeg faktisk vært skikkelig uskikkelig.
Jeg kan ikke fordra å ta det jeg tar;
medisin med cellegift og biologiske medisin, begge i sprøyteform.
Ordentlig psykisk uvilje.
Og jeg opplever at det bare har blitt ekstra helsemessige utfordringer etter jeg begynte med medisin. Så det er alltid en avveining, hva er verst…
Fordi jeg har fått problem med levra og fått sekundær sjøgren. For mange år siden fikk diagnosen fibromyalgi, som jeg riktignok sa opp. Men vet ikke om det fungerer slik.
Ja, så jeg har en fin liste å vifte med inn mot alderdommen – dette var ironi.
Nå syns jeg sykdom er dørgende kjedelig, og jeg tenker, uansett hva helsepersonell sier, at man må da kunne bli frisk fra denne rukla.
Så da leververdiene synte for høye resultat og jeg måtte ta pause fra noen av medisinene jeg tar, tok jeg på grunn av noen andre ting, pause fra alt.
Helt herlig.
For jeg fungerer.
Foreløpig -.
Så jeg tenker å ta blodprøvene uten en dråpe medisin i kroppen, for jeg vil se hvordan verdiene framstår da…
Fant i hvert fall papirene som sa noe om tid for neste konsultasjon, men ble for sent til å bestille time for blodprøvene i går. Så det må jeg få gjort i dag.
Og jeg beklager for all den infoen om et fryktelig kjedelig tema.
Men jeg kom litt i gang, det var det som var budskapet.
Og så fikk jeg satt ned plommetrærne i går. Det tok sin sin tid å få gravd de ned på grunn av dette problemet her.
Det har begynt å grodd, men det tok også tid.
Jeg har i hvert fall løfta på en flik av tanken om at det kommer en framtid. En framtid der jeg må fungere og ikke være i denne flytende tilstand jeg har vært i under denne siste ferien min. Noe med å dele tida opp, legge planer, få utført, ikke flyte.
Men egentlig, det har vært aldeles herlig å bare la tida gå. Ikke forlange noe av seg sjøl og i tillegg unngå dårlig samvittighet.
Hei og hå, det her får så gå… Et lite innlegg om størrelse. Og problemer med den.
Det er min størrelse som er et problemet, størrelsen på fontene mine.
Bunny Trash var så grei at han opplyste meg om at innlegga mine var vanskelig å lese på grunn av for store fonter, altså størrelsene på bokstavene jeg trykker inn i teksten i bloggen min. Slik at den kommer veldig stort fram på skjermen, kanskje bare en to tre ord av gangen og blir veldig vanskelig å lese.
Vanligvis bruker man 12 pt i tekst,
nå bruker jeg 14 pt i dette innlegget (ingressen er 18 pt i dette innlegget, mot at jeg har brukt 24 pt).
Men jeg har brukt 18 pt i blogginnlegga mine.
Mulig dette kan komme av forskjellige nettlesere, for meg er min tekst i en helt grei størrelse når jeg går inn og leser posta innlegg. Nå begynner jeg å ha problemer med synet og venter på en utbedring av det, derfor har jeg valgt disse store fontene. For jeg kan ha vanskelig med å lese andre sine innlegg fordi størrelsene på fontene er for små. Som igjen kan komme av nettleseren jeg er kobla opp i mot.
Er det mange som opplever dette problemet inne på bloggen min, må jeg så klart utbedre det. Jeg har som sagt allerede redusert teksten i dette innlegget.
Derfor blir jeg veldig glad om dere tar dere tid til å gi meg tilbakemeldinger.
Og, er i så fall teksten i dette innlegget i en grei størrelse?
– Dette har jeg vart så redd for, orda kommer fra mellomste.
Jeg har stoppa og vil egentlig ikke skjønne hva som har skjedd.
Bilen står helt på skeive.
foto:ingrun
– Tenk om vi bikker, er det noen som sier.
De andre kommer seg ut.
Jeg har svinga for tidlig. Har kommet helt utpå, nesten utfor kanten.
Det går en bekk gjennom et rør under veien.
Ned til bekken er det over en meter.
Folk kommer til.
Flere folk kommer til.
Det er folksomt på setra denne kvelden.
Jeg har kjørt så langt ut at det ene hjulet nesten henger i lufta. Foran står en stein, bakover skal det ikke mye til før hele bilen kan bikke opp i bekken.
Det blir konkludert med at her må det hjelp til og mer enn en bil for å dra opp.
foto:ingrun
Det er ingen mobildekning, så vi blir enig om at vi avventer.
Senere da noen drar ned, skal de prøve å kontakte noen med traktor.
Tida går.
Det begynner å bli på tide å dra ned.
Jeg har funnet ut at jeg må kontakte Naf’s veihjelp. Det er nok det lureste.
Da hører vi traktorlyd oppe fra veien.
Vi er mange som legger i vei.
Han på nabogården er kommet opp.
Han begynner bare å snurre et bånd rund bilfeste og løftearma på traktoren.
Noen hjelper til.
Vi er flere som er betenkte.
Vet han hva han gjør, vil han greie å få bilen opp uten at den raser utom og ned i bekken…
Noen tar hånd om å sette seg inn i bilen. Jeg føler meg ikke kapabel.
Traktoren manøvrerer seg inntil og begynner å løfte opp.
Så går bakdelen av bilen opp i lufta, bilen står på to hjul. Den blir manøvrer inn på veien.
Så står den der, atter trygt.
Inne på fast dekke med alle fire hjula.
Vi klappa ikke, men tror vi alle klappa inni oss.
Vi var flere som egentlig ikke turde se på.
Men vi så.
Og eieren av bilen, altså meg, hadde neste en “ut av kroppen opplevelse” da hun satte seg inn i bilen og igjen kunne kjøre.
