Er det nå jeg skal hyle

 

 

 

Jeg setter ikke spørsmålstegn. Og jeg hyler nok ikke. Men kjenner jeg falt ned i en emosjonell dal.

 

 

 

Treet som falt.

 

Midt i alt ser jeg også en type flaks, på en skeiv måte.

Jeg føler likevel på en slags livskrise.

En lett og nok raskt forbigående livskrise.

Liksom jeg har fått hele livet i hodet.

Det handler bare om taksten jeg slapp å få i hodet. Som ikke ødela bilen min, om den hadde stått der.

Bilen jeg kjørte bort i går.

Det var faktisk flaks.

 

Men likevel…

 

Jeg kom hjem i ettermiddag, og ser at det hadde vært vær.

Fra fjøstaket lå det strødd blikkplater.

 

På andre sida av taket var en stripe av blekket borte.

 

Trær lå veltet.

 

 

Fra bolighuset hadde det falt taksten, mange.

De lå strødd bortover.

Til og med et mindre tre ved bolighuset hadde vinden røska opp med rota.

Et par søppeldunker lå kasta utover.

Juletrelysa var også røska ut.

 

Det hadde vært vær.

 

Om jeg slapp å få takstenene i hodet, dundra virkeligheta ned som en tung dask.

 

 

Livet mitt.

Hva ble det til?

Alt strevet.

Alle motbakker.

Hvor gikk veien feil?

 

En liten livskrise.

 

Skulle det liksom bare være strev, streve seg opp alle disse motbakkene uten å komme opp…

 

Men nei, jeg hyler ikke.

Jeg må nok bare gå i gang.

 

Tok med en blikkplate for å får den unna om det kom mer vind med det første.

Da jeg tente opp i ovnen la jeg merke at en vedskie har så rar farge. Det viser seg at blikkplata har kutta meg til blods.

Det er ingen krise bare å vaske og plastre.

Og jeg må gå til handling med alt det andre også.

Jeg må få denne hendelsen til å gro, heles.

Framtida vet en aldri, uansett, noe om.

Bare at jeg må få ordna opp i dette her.

 

Nå.

 

Alle disse tunge tak man må ta.

Var det bare slik…

Og jeg kjenner svaret bryter seg fram fra mitt indre, et stort NEI!

Det er mer enn slit, det er det.

 

Og nå er det på tide…

 

 

 

 

 

Det måtte skje

 

 

 

 

Vil kanskje si at dette nyåret har sine små overraskelser i ermet. Men for å fortsette … en får ta det på strak arm.

 

 

 

 

Første arbeidsdag etter jul vil jeg påstå var tung i sessen.

Problemer med data’n, tenk, når jeg skulle opprette en mappe klappa alt sammen og jeg var plutselig tilbake til skrivebordet.

Men oppdaga at den nye IT-fyren som har starta, var hjelpsomheten sjøl.

Det er så godt å møte slike.

Senere kom han forbi da jeg skulle bære noen store esker som var ankommet, inn på kontoret, og han ga en hjelpende hånd der også.

Godt at noe er positivt i en utfordrende verden.

 

 

Noen hadde fått beskjed om hjemmekontor og andre var på huset.

 

Dagen var ikke riktig effektiv.

Men hva kan en forvente av første dagen i et nytt år.

Timeplana som ble dobbeltbooka ved første avtale, det ville rett og slett ikke legger seg til.

 

 

Avtalen var at jeg skulle inn til mor etterpå og mens jeg er der får jeg beskjed.

 

Beskjeden man ikke ønsker.

 

Jeg hadde laga mat, vi skulle spise sammen og mens vi spiser plinger meldinga inn.

-Om at jeg hadde vært sammen med en person som hadde fått påvist…ja du skjønner.

 

 

Like etter kommer hjemmesykepleien innom mor, og jeg forteller hva jeg nettopp har fått å vite.

For det første føles det som en merkelig situasjon, skulle jeg løpe ut, hvordan forholde seg…

Senere i kveld har jeg fått vite at de vil kle seg i fullt mundur i morgen når de kommer til mor.

 

 

Jeg må bestille test til fredag, ikke før, for da kan det påvises om jeg er smitta.

Himmel, for et styr.

Håper så klart den testen skal være negativ.

Og i hvert fall ikke mor har blitt smitta av noe.

 

Jeg føler man bedriver en form for skyggeboksing, men en vet ikke hvor skyggen er.

 

 

Men det måtte så klart skje, at en kom for nærme…

 

 

Får håpe personen som hadde fått smitten tåler dette godt.

Jeg holdt avstand, og sannsynlig er risikoen liten.

Kom over en utregningsmodell der det ble tatt høyde for aktivitet, kvadratmeter og mengde mennesker.

Den regnet ut at det var 2% sjanse på å bli smitta i situasjonen jeg hadde vært i.

 

 

 

 

I morgen blir det hjemmekontor.

 

 

Og jeg må lete videre etter det vakre landskapet med den brede elven som rant rolig gjennom landskapet.

 

Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke har utsatt noen for noe som vil være uheldig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Endelig, endelig

 

 

 

Vi har passert, vi er på tur mot lyset. Endelig er vi der.

 

 

Innlegget skulle skrives i går.

Om at vi hadde passert.

 

Endelig har vi passert den mørkeste dagen og natta.

Lengst mørkt.

 

Googla følgende:

Dagen er 5 timer, 53 minutter og 56 sekunder. Men klokka 16.59, snur sola.

 

Altså, i går skjedde det.

 

Jeg hadde nok en løp og fyk dag.

Først var det å sette seg i bilen, kjørte til legen, på returen oppdager jeg at mors telefon var utkobla, så i stedet for å kjøre til kontoret gikk turen til henne.

Den hadde lada ut.

Hun holdt på å polere bord og plukke fram juleduker.

Jeg skulle kjøre henne til fotbehandling, så brukte tida fram til da til å stryke og henge opp julegardiner og drikke kaffe.

Fikk tatt turen på kontoret da jeg kjørte henne, fikk skrevet noen mailer og bestemte meg for at jeg ikke skulle ta med meg jobb hjem. Kan dra på jobb i romjula når alle er reist.

 

Skulle vei å få stelt føttene mine sjøl også, men et lite opphold før min time. Så da rakk vi noen julegaver og mor fikk kjøpt blomster, før jeg kjørte henne hjem og fikk satt det som var handla på plass.

 

Hjemme igjen fikk jeg laga meg middag, men noe mer orket jeg ikke, da var dagen godt brukt.

Den var rett og slett oppbrukt, og blogg måtte bare være blogg.

 

Men i løpet av årets mørkeste dag starta veien mot lyset.

For en følelse det er.

 

I dag skal jeg BARE være hjemme.

Og jeg er godt i gang med oppgavene.

Men for å være et arbeidsmenneske må jeg huske pausene. Om ikke går rygg og føtter bananas, og da stopper hodet å virke. Så det trenger vi ikke i dag.

 

Nå har jeg en liten kaffepause med ett av julenes brød til.

Det tømmes, vaskes, legges sammen og ute er det rimfrost og nydelig dag.

 

I kveld blir det fullt hus, men jeg vet ikke hva jeg skal lage til middag til gjengen i kveld.

For ingen tur til butikk i dag, det har jeg lovet meg.

I morgen tidlig skal all handling gjøres, håper plana mi funker fint. Finner nok på noe å lage, kan ikke planlegge alt.

 

 

Nyt dagen godt!

 

 

 

 

 

Fra toppen av et tak

 

 

 

Ikke riktig på byens tak, men helt korrekt på taket, parkering på et tak i dag.

 

 

 

Og på dette taket for jeg fra mora mi så lenge at hun begynte å fantasere om all verdens dramatikk.

Mens jeg sto nede hos optikeren å skulle bestemme meg for et arsenal med briller.

Kan si at bestemmelsene ikke gikk i langdrag, men likevel tok det tid.

 

For da denne timen nærma seg var tida for knapp til å lose mor gjennom alt for mange butikkmeter, så hun ble pakka inn i pledd og jeg sprang.

 

Før dette var vi gjennom et anna kjøpesenter som ble mer enn krevende for min godt voksne mor.

Men vi berga oss med chilikaffe, noe mor syntes var det beste hun hadde smakt av drikke.

Og så spiste vi en god middag.

Det gjorde seg.

 

For i dag var det maraton Kristiansund.

 

Hovedgrunnen var at mor skulle sjekke ståa etter høstens utfordring.

Og så skulle jeg, blant anna ordne dette med briller. Nå er bruksbriller, lesebriller og databriller bestilt.

Gjett om jeg gleder meg til lesebrillene-.

 

Fikk også tilbakemelding om at det ikke var rart jeg var sliten, øynene mine var visst nok skikkelig i utakt etter operasjon. Hadde noe med skeive hornhinner og de nye linsene som er satt inn og at øynene ikke greidde utfordringa med å fokusere riktig.

Så etter jul blir det nok orden på sysakene.

Da skal jeg bokstavelig få et bedre syn på tilværelsen.

 

 

Etter alt er jeg nå hjemme.

Det er som vanlig enormt godt.

Sjøl om det virkelig ikke ser ut.

Det er dessverre ikke en overdrivelse en gang.

 

De få dagene som er igjen må brukes med flid.

I morgen er dagen full av lege og føtter. Føtter skal bli softe og legen er hjelp til prosessen med å finne fram på denne veien min. Hvordan få mer overskudd.

He, he, så da kan det være bra å kunne gå mykt…

 

Men så – på onsdag blir det full julerulle.

Og om kvelden kommer gjengen min.

Mine fantastiske som har blitt så store.

 

Mor snakka om at til jul, da vi, søskena mine og jeg, var små, ble ALT vaska til jul, til og med votter og skjerf.

 

Slik er det ikke nå, men hyggelig skal vi ha det.

Det skal bli en fin jul sjøl om ikke alt har blitt vaska.

 

 

 

 

 

 

 

Siste lørdag før det vi venter på

 

 

 

Det nærmer seg. Jeg må nok til å lage meg en plan, ingen vei utenom.

 

 

 

 

Helga er nesten helt min.

Det vi si, jula sin.

Hva rekker jeg å bake, hva må ellers ordnes i…

 

 

Seks dager igjen.

To av de er brukt opp allerede. En skal alt være ferdig.

Lille julaften ønsker jeg å være ferdig.

 

Så må jeg nok pynte hos mor. Kanskje jeg skal ta med meg treet inn til henne i morgen, jeg skal overnatte for på mandag skal hun på sykehuset for å sjekke.

 

Jeg har lesset på med andre gjøremål, blant anna tur til optikker. Regner med at synet mitt har satt seg etter min operasjonen, og jeg kan nok ikke unngå briller.

Kjenner jeg sliter for mye med lesing.

Så da spørs det hvor mye jeg kan utsette mora mi for med denne byturen.

Tenkte å få gjort unna handlinga på vinmonopolet også.

 

 

I går, etter jobb, var jeg innom å hadde første julehandel.

Det vil si, jeg har kjøpt inn kveite og lutefisk.

Jeg utfører.

 

 

 

 

Det har vært for mye denne høsten.

Det er kanskje alltid mye.

For alle.

 

En kan ikke gjøre noe med det som skjer eller muligheter-.

En står igjen med to løsninger, ene er tankene. Men kan en tenke bort slitenhet, blir spørsmålet…

Og så kommer dette med å ta hensyn til seg sjøl, opp.

Litt av en floke dette.

 

Men dette skal opp på agendaen neste år.

Nå er det snart jul.

 

Jentene kommer hjem dagen før lille julaften, sønnen vet jeg ikke når kommer og faren kommer nok på juleaften.

 

 

Det blir bare oss julekvelden.

Første juledag har jeg bedt mor og lillesøster både til julefrokost og middag.

Ingenting er så koselig som en lang julefrokost.

 

Den er viktig.

 

 

Men da kan jeg ikke sitte lengre her, gjøremåla kaller.

 

Hvordan er din lørdag før svartsøndag?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Regn

 

 

 

 

For en dag og for et vær. Det har bøtta ned med vann.

 

 

Ganske raskt fant jeg ut at stemmen min som holdt opp lister hva dagen skulle inneholde, måtte settes til sides.

Dette var ikke dagen for slikt.

 

Så jeg ble hjemme mens regnet hølja ned.

 

 

På andre siden av fjorden, hadde ikke mindre enn ti bekker stripa seg nedover fjellsida. Ja, en var mer en elv. Den vifta seg utover i møtet med sjøflata.

 

Jeg fikk sendt mail, om at jeg kommer på jobb i morgen.

Radiusen for bevegelse av hodet er ikke stor.

 

Har legetime i morgen.

Tenkte jeg skulle illustrere situasjonen min med en figur med mange armer, som kjemper mot baller rundt seg med sverd i hver arm.

I de forskjellige ballene var fortid, framtid og aller mest nåtid.

Nåtida inneholdt jobb, privatliv, helse, økonomi og så klart min personlighet.

For å forklare…blir så lei av orda.

Ord er så lett å misforstå, det ser vi også her på bloggen, mistolkninger av hverandre og det folk står for.

Tror alle mennesker vil det beste. Ut fra sitt ståsted.

 

Paradokset med å bruke orda, men samtidig begrensingen.

Når en skriver og snakker er det alltid mottakerne som skal tolke. 

 

Derfor strekker ikke orda til med å forklare legen at jeg ikke tror jeg er flink nok til å ta vare på meg sjøl.

Og hva skal han gjøre med det?

Si det…

 

Tror egentlig det er fint lite, men han kan høre på og notere.

Resten må jeg nok finne fram til sjøl.

 

Vet ikke om jeg får laga en tegning, men kanskje jeg kan fortelle om den, uten å fortelle for detaljert.

 

Jeg skal snart ut i regnet.

Jeg er ventet.

Skal lage middag.

Vet ikke hva.

Her hjemme har jeg rota mer enn jeg har rydda.

 

Men jeg kommer tilbake, da kan jeg forsette.

 

Og jeg skal rydde i meg sjøl, sette helsa på si hylle og forstå-.

Forstå tid.

Forstå hva som må til.

Forstå min egen energi.

Et evig arbeid.

Jeg vil bare fungere best mulig og få tatt ut mitt potensiale.

Slik jeg tror alle ønsker.

 

Greier du å kjøre din kurs godt?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stikke av

 

 

Timene på kontoret er utsatt til i morgen. Det er jeg som lager stress i mitt hode.

 

 

 

I kalenderen min står det ingenting om at jeg er på jobb før biblioteket.

 

Etter møtet tidligere i uka kom så mye opp, og jeg tenkte jeg MÅ.

På jobb både da og da.

Referatet jeg må få skrevet, få opp skilt, innkalle til nytt møte for tror tidspunktet nærmer seg.

Omskrive en plan, finne nye bilder.

 

Jeg har så lyst til så mye.

Men blir alt for fort alt for sliten.

Døgnet har disse berømmelige 24 timene, der en skal sove i en del av dem.

 

Men i dag letna litt.

Tror jeg.

 

Ikke alltid en skjønner hva som er riktig før i ettertid.

Så egentlig har det vært enklere å leve tida andre veien.

Tenk det da, blitt yngre og yngre…

Men kanskje litt slitsom og ha blitt spebarnet med den erfaringa. Og etter stor sannsynlighet hadde hatt en mye større kunnskapsbase enn foreldra.

Kanskje like greit det er som det er.

 

Det er snart helg.

Ser værmeldingene lover kaldere temperaturer, regn og ingen lystighet i så måte.

Bare å kunne stikke av, til sol og varme.

 

 

Det har vært deilig det.

Sa det til ene datter mi i dag, at jeg har lyst til å stikke av.

Det hadde hun også, sa hun.

Men en kan ikke det, reflekterte hun…for en har skuffa så mange en er glad i.

Så i hvert fall sagt i fra til de.

 

Men ingen av oss stikker nok av, vi blir.

Regner jeg med.

Tar det som må tas.

Lager jul, kjører hit og dit på hjul og gjemmer seg ikke i skjul.

 

 

Har du noen ganger lyst til å stikke av?

 

 

 

Uke med fartsbriller

 


Kanskje ikke hele uka, kanskje blir til og med rolig.

 

 

Den starta med tempo.

To møter til eksakt samme tid i går.

Fordelte meg med å delta halvveies  på begge.

Så gikk det slag i slag.

 

Fikk også ringt sykehuset og mor fikk komme hjem.

På søndag hadde jeg kokt kraft til kjøttsuppe, så henta den og kjørte for å være på plass til mor kom.

Jeg skrella grønnsaker, snakka i telefon og tok imot hjemmesykepleien…før taxien kom fra sykehuset.

 

Senere ble det spising og tv, mor var overlykkelig for å være hjemme.

Jeg sovna foran tv’n og symesterskapet.

 

Og jeg føler jeg bare må være her igjen, hos mor.

Hadde ikke samvittighet til å la henne være aleine.

 

I dag er det også to møter, men heldigvis ikke til samme tid.

Forresten, det er et tredje også, kommer jeg på.

Har igjen noe arbeid før to av møtene, noe jeg må ha på plass.

Håper bare alt flyter greit.

 

Blir en lang dag.
Det roer seg nok ned igjen.

Må det.

For nå er jeg litt sliten, sliten slik at jeg mister oversikten.

Må sette opp et regnestykke over realitetene.

Ingen kan trylle.

Sjøl om jeg har likt om det gikk.

 

Og jeg som er en drømmer av dimensjoner, jeg har mistet drømmene mine.

Er ikke sikker på om det er bra.

Eller kanskje er det akkurat det det er…men litt liten plass til å være menneske om dagen.

 

Tror jeg ønsker meg fargestifter og et hav av tid.

 

 

 

 

 

Dårlige erfaringer

 

 

Av og til blir jeg oppgitt. I det siste har det skjedd flere ganger med en bestemt aktør. Helsevesenet.

 

 

 

I kveld ringte jeg til avdelingen mor er lagt inn på. Det er telefontid som du som pårørende kan ringe i. Det tok sin tid før jeg fikk snakke med en sykepleier.

På spørsmålene kunne hun ikke svare, men fikk vite at mor responderte bra på det hun fikk. Og det er så klart bra.

Men fikk ikke vite noe om verdier.

Ellers opplevde jeg nesten en uvilje når jeg etterspurte hvordan dagen hadde gått, jeg ble fortalt at hun ble ivaretatt og at hun ikke hadde tid til å snakke mer med meg etter et par minutter.

Jeg skjønner de kan ha det travelt og at det er derfor de har begrenset telefontiden. Men i den telefontiden syns jeg det er fint å få ordentlig svar.

Opplevelsen min var at jeg var til bry.

 

Da vi kom til akuttmottaket på tirsdagen ble vi veldig fint mottatt og informert. Derfor blir kontrastene store.

 

Før dette, feiltolka fastlegen og mente det var influensa, da hun ikke hadde respondert på antibiotikaen. Det ble ikke tatt tak i smertene hun hadde i siden. Først ved tredje gangs kontakt, etter også og ha kontakta legevakta, ble det bestilt røntgen da jeg fortalte om smertene hun hadde og at allmenntilstanden var dårlig. På spørsmål om ambulanse var det et diffust nei, at ambulanse var ikke nødvendigvis så bra å fraktes i.

 

I tillegg har jeg min egen erfaring med sykehuset som utførte operasjonene på øynene mine nettopp, da de henviste meg til et annet sykehus, da det oppsto problemer.

 

Så akkurat nå har helsevesenet fått et kraftig skudd for baugen.

 

Bildet er tatt av fernando zhiminaicela fra Pixabay

 

Jeg er klar over at det er snakk om forskjellige mennesker, ikke nødvendigvis systemet.

Det er også snakk om for lite ressurser.

 

Og når det gjelder mor er jeg avhengig av å vite hva som skjer, planene som må legges. Mor er en godt voksen dame, 11 år fra 100, det er ikke bare å sende henne hjem før en har en plan.

Mor fortalte at det var snakk om at hun måtte gå på medisin fram til jul, det sa sykepleieren jeg snakka med ingenting om.

Hun sa bare de ivaretok henne godt.

I gårkveld måtte jeg be om at mor fikk mer tepper, fordi hun frøs. Da hun sjøl hadde sagt det, hadde de bare skrudd varmen litt høyre og sagt at det var ingen vinduer oppe, på firemannsrommet hun deler.

 

Jeg håper så klart virkelig hun blir ivaretatt, både når hun er der og at det blir en god plan når hun skrives ut.

Så må vel lite på at det blir det.

Men har vi godtatt det som legesenteret sa til oss, er jeg ikke trygg på hvilken tilstand mor har vært i nå.

 

Lungebetennelse og blodpropp kan fort sette et punktum.

 

 

 

 

Kontroll

 

 


Godt å våkne til en dag der regnet ikke høljer ned. Men været har en ikke kontroll over.

 

 

Klærne derimot, klærne kan jeg ha kontroll på.

Vinterklærne skal inn i hyllene, sommeren er definitivt over. I oktober er den det.

Ser jeg bør få fornya, begynner å bli mye som er nok brukt.

Som huset mitt, der tida har tatt et jafs. Og feiing og renovasjon har laga nye regler og alt koster.

Kostnader utenfor min kontroll.

 

 

Nå regner det igjen, mens jeg skriver og sola skinner.

 

 

I dag skal øynene mine til kontroll. De virker nokså bra. Sjøl om jeg oppfatter pulsen i det ene øyet. Når jeg blir stressa.

Er klar over hvilken fantastisk innretning hjernen er, evnen til å koordinere og venne seg til.

Behovet for kontroll over livet, er stort.

Muligens står jeg overfor valg, for en del av livet mitt er utenfor.

Men slik er det vel for oss alle.


Jeg gleder meg til at synet er stabilisert, til at jeg greier å lese greit.

I hvert fall er øyeoperasjon historie.

Det mye som er usikkert rundt meg, men der ligger også muligheter.

 

Kontroll er fint, men der kontrollen ikke er, finnes muligheter.