Det er Utifriluft som kasta fram utfordringa i helga, “den gang da“.
Som vanllig er jeg litt på etterskudd.
Og du verden det er en mengder å se etter i hele livet.
Hva skal en dvele ved…
Jeg har så mye å velge i, det er så mye som har vært -.
Jeg lander for et collage fra jeg var rundt ungdomskolealder, slik15 – 16 år. Jeg var ekstremt kritisk til meg sjøl, syntes jeg så fryktelig stygg ut. Så disse passfotobildene fikk unngjelde. Det var ganske artig å tegne på bildene av seg sjøl, vri dem enda verre. Og ekstra artig var det da jeg fikk spørsmål om hvem disse var. At jeg ikke ble kjent igjen.
Noen år etter fylte jeg tyve år, det var også en tragedie.
Det var ingen som hadde et så trist liv som meg. Riktig nok smiler jeg på bildet, men inni meg gråt jeg. Det å bli så gammel var ille. Jeg visste nok ikke her at om knappe to måneder hadde jeg fått drømmen min oppfylt.
Her fyller jeg 26 år og livet mitt hadde tatt en ny vending, jeg var ferdig med utdannelsen min og feirer dagen med venner. Endelig skjedde det mye, men fortsatt hadde jeg nok ups and downs.
Det var artig å ta en mimrestund i fortida. Og jeg tenkte på hvor mye jeg har kasta bort av å ha store forventninger og ikke være fonøyd med det jeg hadde. Ikke visste jeg da at livet ville få ganske mange utfordringer, at det ville bli langt fra det jeg så for meg. Og at livet som godt voksen dame ville være fantastisk, at det handler ikke om det som skjer utenfor deg. Det handler om det inni deg, tanker og atter tanker.
Med sol fra strålende, blå himmel. Ro i kroppen og fred i sjela. Det er 18. mai.
foro:asbjørg
Jeg har starta dagen med å ta en del av en gedigen koppvask. Slik som samla seg opp når dagen skjer, vi er mange folk og er uten oppvaskmaskin.
I går, på sjøveste 17. mai våkna jeg tidlig. Soverommet mitt ligger vegg i vegg med badet. Og der gikk den ene ut før den neste kom i ett, hørtes det ut som.
Til slutt sto jeg opp.
Det så ikke ut på badet, vann utover golvet, baderomsmatten var hengt ut gjennom vinduet og at det hadde skjedd ting det var tydelig. På badet er det to vasker der den ene har lekket i senere tid, så den er ubrukelig. Krana hadde stått og dryppet i denne dårlige vasken, derfor hadde vannet rent gjennom skuffene under vasken. Håndklær hadde blitt våte og hang over dusjdørene…
En trøtt hjerne skjønte nesten ikke hva den så.
Slik starta dagen.
Jeg fikk hengt ut flagget.
Det første jeg grep fatt i da jeg kom inn på kjøkkenet var en blåfiol-bukett som holdt på å drukne i en for stor glassvase, så jeg stakk hånda i – .
Vannet ble pressa ut av vasen, det fløt utover benken og ned på golvet i strie strømmer. Så jeg måtte få tak i en ny rull med tørkepapir som er oppbevart i en kurv oppå kjøleskapet. Da jeg skulle få den ned reiv jeg ned noen kopper som som på toppen av en hylle. De falt ned på noen dessertskåler som sto på benken og de ble knust. Glasskår spratt utover hele kjøkkengolvet. Og sjøl om jeg støvsuga nøye, så fikk jeg hilse på flere av glassbrotta utover dagen. Men litt blod og glassbrott tåles, bare det blir tatt ut. Jeg hadde god hjelp slik. Og heldigvis var det bare mine føtter som fikk unngjelde. Og støvsugeren fikk enda en grundig omgang over golvet.
Før frokost og kaldt i lufta, ble det barforttur.
foro:asbjørg
Mellomste var med på galleien, mens kjæresten beholdt skoa på. Nede igjen rekna hun 21 flått som krøyp på seg.
Ellers var det en slik fin morgen. Akkurat slik en nasjonaldag skal være. Som flagget gikk vi også til topps på den høyeste haugen.
Og nede hang det norske flagget bak nyutsprunget løv.
Det kunne ikke bedre være på en slik dag.
Vi hadde en god og sen frokost.
Det å kose seg er så viktig.
Endelig ble resten av dagen bestemt også.
Vi dro inn i «huset», som også ble kaldt ungsomshuset og er et samfunnshus. Her var vi samla mange av klanen, henta mor, hun fikk møtt broren sin, jeg fikk møtt opp til mange søskenbarn. Her er de fleste ut på aktiviteter.
foro:asbjørg
Og gjengen min fikk vært med på natursti, møtt folk, slekt og gamle skolevenner.
Det er veldig koselig, men en blir også temmelig sliten.
– Blir dere med opp på kaffe, ba mor da det var ferdig.
Hjemme hos meg venta det mat i lange baner, både kalvedans og pavlova, stekt bacon snurra rundt dadler og pølse med brød.
Det ble til at mor ble med oss, sa ifra til hjemmetjenesten og dura innover til meg. Senere kjørte mellomste og hennes kjære mor hjem, hjalp henne med slikt som hun må ha hjelp til.
Tror vi alle følte på at det hadde vært en dag som krevde sitt. Jeg ble likevel sittende og dingle foran tv-apparatet for å få med meg GP. Egentlig er det avstemminga som er det artigste.
Så slik gikk dagen, kvelden og en liten bit av natten.
Nå er enda en dag gått, med barfottur, mat, litt hagaarbeid og masse sol. Jeg er atter aleine i mitt, gjengen er dratt og en ny uke står klar for å brukes.
Kjenner på et slags vemod. Vet ikke hvorfor. Noen ganger er det bare slik.
Tror jeg skal ta meg den lille turen… skal ikke nevne hvilken, føler jeg har skrevet nok om den.
Hvorfor skal jeg ha dette triste strøket…
Jeg har nettopp slått av pc’n, og går rett ut i en uke med ferie. Skulle egentlig ha to uker. Litt trist det, kanskje, men jeg valgte det sjøl.
Egentlig tenkte jeg å gå ut i pensjonisttilværelsen om bare noen få uker. Men har for mye arbeid til å rekke det. Så mulig jeg må utsette enda en av disse ferieukene jeg har igjen.
Tre av gjengen min kommer hjem ikveld, jeg foreslo å hente dem på tettstedet inn i Tøndelag, både for handling og for å spise pizza der.
Det er veldig koselig. Heter til og med det der vi skal spise.
Morgendagen greier jeg ikke lande… ennå.
De som komme ønsker en rolig feiring. Mor ønsker seg ut i samfunnshuset sammen med meg. Foreslo vi alle kunne spise lapskaus der, men så er det ikke servering av lapskaus der i år. Bare sodd.
Men så er det flere som syns jeg må ta med meg mor dit, for broren hennes skal også i vei, straks 90 han også…
Sjøl har jeg ikke lyst, jeg gjør det for å glede mor og broren hennes i så fall. Og gjengen min vil heller ikke være der hele dagen. Det er kanskje her noe av tristheten sitter, at jeg føler meg skvisa.
For det skal ikke være enkelt.
Dette.
Alt.
Og i tillegg er det en slags kamp, fordi folk har ønsker som ikke samsvarer helt med slik jeg tenker, på flere hold. Strev som går på både jobb og eiendommen min. Det tror jeg er med på å lage dette vemodet.
Hormoner kan sikker påvirke. Tristessehormoner.
Og nakken, den er uvennlig og ryggen -.
Kjente det da jeg satt og jobba, ryggen kjentes som han tenkte å bestemme seg for å bli vrang. Men den har ikke blitt det. Og nå har jeg bestilt meg time hos ostopat for nakken. Han tar ikke bort noen prolaps, men musklene kan kanskje bli mer medgjørlige. Og kanskje er det bare dem som lager trøbbel for nervebaner.
Så alt blir bedre og alt er egentlig bra.
Jeg tror jeg må sortere i snørr og barter, ta med meg hele denne kroppen min ut for å få en naturboost. Og så skal jeg tenke på alt jeg har å være glad over.
Hysterisk sliten, for denne dagen har virkelig gått avgårde. Den har inneholdt en svimlende masse.
I kveld hadde jeg et besøk som måtte gå etter kort tid på grunn av sykdom. Og som beklagde seg for at besøket ble så kort. Utenom at det er dumt at folk blir syk, var det fryktelig godt å bare deise ned i stolen og sette seg på full avslapping. Det var nesten som en ble borte.
Morgendagen starta med barforttur i skogen der jeg fikk lyst til å hoppe…
Tenkt det!
Og så gjorde jeg noen små jump fra tue til tue.
Før det, fikk jeg sagt ifra at jeg ikke hadde lyst til at noen begynte å grave på mitt jorde, fikk kalt inn til møte for å snakke om saken.
Etter det var det legetime, som tenkt ble det ingen tryllekunst av det besøket…alt er som det er. Og det jeg sa var legen enig i, så nå skal jeg bestille time hos en ostiopat.
Det som var bra var at styrken nesten var det samme i begge armer, men hun forsto at det var ubehagelig og ha forstyrra følelsesreaksjoner i fingrer.
Og så spurte hun om hvordan det gikk på jobb.
Jeg sa at nå var det kort tid igjen. Det var da jeg fikk skryt -.
Hun sa jeg skulle være stolt av at jeg hadde greidd å stå løpet ut til tross for helseutfordringene jeg har hatt. Jeg sa at ingen kan noe for hvordan en er skrudd sammen.
Og skal jeg være helt ærlig vet jeg ikke hvor lurt det er verken for meg sjøl eller andre den der stayer-evnen.
Etterpå kjørte jeg ut til museet.
Jeg var nesten ikke kommet på plass før folk kom med leker de låner ut til utstillinga i sommer.
Jeg skrev, tok bilder og prøvde holde tunga rett i munnen.
Men ble ikke ferdig med arbeidet, for da kom han som skulle montere rullegardiner.
Det er så mange år siden de ble kjøpt at hva jeg da hadde tenkt, var borte i minnet. Men montøren virket, så da kunne jeg bare vimse tilbake til lekene etter og ha tatt ned gardinene. For da jeg så nøye på dem fant jeg ut at en vask nok gjorde seg.
Og tida gjør slik som tida gjør og slik den bruker – går.
Det måtte jeg også, fikk gjort nøkkelavtale med montøren og satte meg i bilen. Skulle hente råmelk, for hos gårdbrukeren kom kalv etter kalv.
Hun ba meg inn på kaffe og jeg takka nei, men så ombestemte jeg meg og sendte melding og utsatte besøket en time.
For det er koselig å ta seg litt tid inn i mellom.
Etter en tur innom butikken for å kjøpe mat, var jeg hjemme.
Og da er runden her slutta, for like etterpå kom besøket som ble syk.
Men mellom dette rennet har det vært mange telefonsamtaler og meldinger, både privat og gjennom jobb.
Sjøl er jeg et etterkrigsbarn. Da jeg vokste opp tenkte jeg at krigen var for leeeenge siden.
Men jeg er bare født 13 år etter freden. Det jeg fikk med meg i den lille avroken jeg voks opp, var den kalde krigen. For voksne diskuterte politikk og jeg tok så klart til meg holdningene med stor iver. For eksempel syntes de voksne det var artig når jeg ble fryktelig sint når noen av de som de ikke likte, snakka på radioen. Jeg ba om å få sette den av og fikk lov til det, de brukte å smile. Sjøl var jeg sint.
Men den kalde krigen og det farlige Russland, fikk jeg med meg til gangs.
En dag, en vårdag, la en båt til kai og ombord i den var russ, fikk jeg vite. Og de var røde.
Her var det bare å berge seg.
Image by Clker-Free-Vector-Images from Pixabay
Da det hadde gått en stund begynte de voksne å spekulere på hvor søskenbarnet mitt og jeg hadde blitt av. De begynte å lete etter oss.
Vi var mellom tre og fire år. De fant oss bakom en lenestol i øverstua hos besteforeldra våre.
Og jeg husker enda synet av menneskene som pulla ut av båten og kom oppover veien mot der vi var. Det var veldig skremmende. Vi sprang det vi kunne innover til huset der besteforeldra våre bodde og krøp sammen bak lenestolen.
For jeg hadde hørt politiske diskusjoner, men utdanningssystemet hadde jeg mindre greie på.
Dagen har gått greit og ENDELIG er ferien godkjent. Så nå vet jeg endelig når.
Det er så godt å få den plassert.
I tillegg er arbeidsperioden som er igjen helt sinnsvak.
Men skritt for skritt løses det.
Føler jeg er i en spesiell tid.
Så klart er våren spesiell. Den er alltid det.
I går gikk jeg opp til fiolplassen min. Der det blir blått i blått.
Det så slik ut.
Når jeg så litt mer nøye, så jeg en som hadde sprunget ut.
Jeg traska barføtt ned igjen, over jordet. Lyset og våren gjorde den kalde dagen vakker.
Snart er det altså blått i blått på denne flekken av lykke. Mellom trærne.
Snart og i en liten stund.
I dag, etter endt arbeide, satt jeg meg i bilen.
Tok handledagen for mor.
Så vi fikk en stund, der mor slapp tv og jeg snakka.
Ville snakke om tilgivelse, at ved å tilgi andre gir vi oss sjøl en gave.
Ikke holde på gammel urettferdighet. En har ikke bruk for det.
Da jeg kom hjem og inn til meg sjøl, sto et par sko på dørterskelen…syns det var rart jeg hadde satt de slik. Men trodde først det måtte være noen som hadde kommet.
Men jeg var alene.
Å komme opp i kjøkkenet, kjenne hvor godt det er å ikle seg i huset sitt igjen. Være hjemme. Kjenne på det til det innerste av seg sjøl.
Lagde en sen middag og siden har jeg kommunsisert på nett.
Men nå er det straks natt.
Det grønne mørket har mistet fargen sin, det er bare mørkt.
Inne har jeg slått på lyset og ut av høytaleren, av min lille, sterke HOB, kommer det musikk. Akkurat passe rolig, passe smektene for å understreke at livet er godt
Og så skal det bli godt å legge seg, for dagen har vært lang nok.
Noen dager må en roe ned. La humla suse, så og si. Må også tenke på mat både til den og meg sjøl.
Etter en “vegg-til-vegg-teppe-dag», en av den ville sorten, trenger en å roe ned.
Dagen i går starta med meldinger og krav nesten før jeg sto opp. Og jeg sto ikke sent opp. En av meldingen var at tv’n til mor ikke kunne settes på. Sa jeg hadde en travel dag.
Så var det jobb.
Først nede i kjelleren til Teams-møte. Etterpå gikk turen ut til museet, det rørlegger og en til kom for å montere vann og sette inn ny oppvaskmaskin. Etter vannskaden på nyåret.
Og de styra og bala og til slutt var oppvakmaskina på plass. En som steamer og tar kort tid.
Jeg holdt på med den lenge, etter håndverkerene dro, uten at jeg forsto den. Til slutt satte jeg meg ned for å google oversetting, om jeg forsto det bedre da, når jeg fikk den på norsk. Men jeg greidde ikke å forstå og få den til å tømme da heller. Så til slutt ga jeg opp, stengte vannet og tok av strømmen.
Det er også et helt nytt oppvaskmiddel som skal brukes som jeg ikke vet hvor jeg får kjøpt.
Da hadde jeg jobba fra tidlig morgen til kvelds. I tillegg fikk jeg sendt en etterspurt avtale på kontorbruken hjemme med under halvparten av det jeg mente jeg måtte ha. Det er en utleierleligheta jeg foreslo kunne brukes når arbeidspllassen ikke fant kontor. Da føltes det ganske irriterenes å dedikere så mye av tida si til jobb.
Måtte fylle drivstoff og klarte å få tommelen i klem i bildøra.
Akkurat da måtte jeg spørre meg om hvilken dag dette var -. Den var da helt på styr…
Men jeg kjørte likevel innom mor, følte jeg ikke hadde kapasitet til å begynne med ennå mer teknisk prøving og leiting. Finne ut hva som gjorde at tv’n ikke virka.
Likevel, etter litt mat, fikk jeg det til. Så mor var glad etter en dag uten tv.
Derfor, etter dagen i går, tar jeg dagen i dag mer ro.
Men tanken er å gå ned etter hver, må jobbe litt.
Tida krymper og det er mye jeg skal rekke og mer kommer på.
Nå har jeg ordna meg med frokost. Hadde noen bananer som snart var kastemodne, for de var overmodne. De passa akkurat til bananpannekake. Og så fikk jeg så lyst på egg og gaffelbiter. Med matcha-te og sitronvann å drikke før, ble dette bra.
Og endelig greidde jeg å ta opp noen tørre røtter. Den ene er det liv i, den andre så mer tørka ut.
Jeg har aldri prøvd dette, overvintra Georginer. Men får jeg til den ene blir jeg glad. Og humlene og andre flygende nektarsamlende insekt blir sikkert også glad.
Mai med alle fridagene er på plass. Dog litt mindre i år, men godt med fri midt i uka.
«Musører» på trærne, akkurat passe til å høste for å lage te av.
Torsdag er ikke midt i uka, bare nesten. Men godt med en fridag. Sjøl om det regner. For om dagen er det vått, elvene bruser.
Slik som våren, den bruser og rusjer fram.
I boka sto det at det aldri har vært så tidlig som i år.
«I år» som det sto om var 6. mai i fjor.
Jeg var oppe for å sette opp koden for i år på turen jeg har ansvar for, i en luke i regnet.
Så jeg slo rekorden fra i fjor.
Vanligvis har ikke denne StikkUt-turen blitt åpna før 1. juni på grunn av snø.
Koden ble plassert og jeg var fryktelig glad for at jeg var kommet fram til enden av vannet.
For motstanden i meg for å legge innover var sterk. Sendte melding til gjengen min, det er ikke dekning på mobil og dumt om jeg skulle snuble og bli liggende.
Tenker jeg har alt på å vinne med å gjøre noe med denne tilstanden, trenger å fungere.
Og jeg konsentrerte meg for hvert steg.
Vurderte først om jeg skulle ta turen over elva like attmed posten, men så mye vann som det var i naturen skjønte jeg det ikke var en god ide.
Det var opphaldsvær på hele turen, men det har regna. Jeg måtte ett sted gå langt innover myra på innsida av vannet, for det gikk en renne med vann, for dyp og for brei til å kunne passere.
Prøvde meg riktig nok på tilbakeveien. Da rann det vann ned i støvlene, det var for dypt der jeg kunne stå for å jumpe over.
Det er fasinerende med så mye vann.
Og fuglene sang. Noen fugler skreik. Inn i mellom syntes jeg at jeg hørte barnstemmer. Jeg stoppa for å lytte, uten å bli klok på om det var det jeg hadde hørt. Det er en seter litt lengre inne for enden av vannet, det kan være at det var folk på den.
Lyden kan bære godt.
Et lite stykke innom vannet ligger en seter.
Og da jeg leita meg fram for å passere der det var for vått, kom jeg over dette.
Jeg hadde ikke tidligere lagt merke til dette store treet mellom vannet og myra.
Da jeg snudde, tenkte jeg «yes, jeg har klart det», men jeg hadde returen igjen.
Det rare er at den alltid virker kortere. Ikke bare i går, men det bruker være slik.
Men måtte sette meg for å hvile en del ganger på tilbaketuren.
Jeg bør nok ta turen innover snart igjen, burde ha skifta ut noen av stikkene som begynner å bli slitte i fargene.
Litt overraska ser jeg det er fem år siden turen ble lagt ut, da jeg gikk inn på linken.
Tid ass.
Men det er en fin tur og i år skal jeg få tid til å ta med meg folk innover, vi har snakka om det et par år nå. Men våren kan nærme seg sommer før vi gjør turen.
