Det er så fantastisk godt når en travel uke roer seg. Der er jeg nå og jeg koser meg med det.
Så er kofferten pakka ut.
De hektiske dagene er over og det er helg.
Jeg var ikke så langt av lei.
Bare til Kristiansund.
De to første dagene var det en konferanse.
En ABM konferanse som står for arkiv, bibliotek og museum.
Dagen etter var det et møte med alle som jobber der jeg vil være ansatt etter nyåret, om at vi skal skrive.
Så de to første dagene var det overnatting på hotell og andre natta unngikk jeg mye kjøring med bare å overnatte hos mor.
Da jeg skal pynte meg til middagen første kvelden oppdager jeg at jeg hadde ikke pakka ned buksa jeg skulle ha med.
Det å bruke en og samme bukse alle dagene ble litt drygt, så på tur hjem stikker jeg innom en butikk og får kjøpt meg både bukse og overdel.
Jeg har en plan om å fornye meg, klærne jeg bruker er velbrukte. Noe er klær jeg har brukt faktisk i flere tiår, i tillegg kan de også være arvet.
At det er slik kommer av flere grunner…
Og jeg som har vært veldig opptatt av klær, av designet og utseende. Av hvilken stil en hadde-.
Grunnen til at det ble slik er nok sammensatt. For det første fikk jeg nok sjokk over at jeg plutselig fikk så masse kropp, livet fikk også mange utfordringer og økonomi var en. Etter hvert ble det helsa, jeg orka ikke butikker i noen særlig grad. I tillegg kom dette med med forbruket, helst unngå tekstiler med blant anna polyester. Og mange av plagga jeg kunne handle kom fra lavkostland og hvordan var etikken bak plagget. Summen av dette ble at det var greit å ha et minimalt innkjøpsnivå.
Men nå må det fornying til.
Så det da jeg tok fram vintertøyet.
Slik sett var det bra jeg fikk kjøpt et antrekk.
På møtet om skriving har jeg kommet fram til at jeg vil skrive om ei som sydde. Det gleder jeg meg til å gå i gang med. Skal lage en disposisjon over helga.
De to første dagene var det mange temaer som var interessant, faktisk også arkiv. Det å ta vare på for ettertida.
Men det som var mest utfordrende var maten.
Det er en stund siden sist jeg tok meg tid til å være med på konferanse, og i løpet av den tida har det nok skjedd omveltninger i kosthold mitt.
Det ble for mye mat.
Det ble for mye sukker.
Frokosten andre dagen var det nesten umulig å finne seg noe jeg hadde lyst på. Det ble frukt, en bitte liten smoothie og en bitte lite glass med byggrynsgrøt.
Nå er det godt med vannglasset med lime igjen.
Vurderer å lage meg en juice.
Enkel helg med enkle mat.
Det er likevel artig å komme bort, få nye impulser.
Samtidig er jeg blitt dyktigere til å skjønne mine egne grenser. Nåt jeg ble for sliten var det bare å gå på rommet.
Nå er det godt å være midt i helga. Etter blåst og regn i natt har været roa seg. Og det er så godt å være hjemme, gjøre de vanlige tinga.
Morgenen har blitt midt på dagen ved et trylleslag. Sola sveiper hauger og over jordene. Så vidt det er.
Som en stripe nedover jordet en stund, akkurat den plassen strålene hadde.
Jeg ville ta bilde av solstripa, men da var batteriet flatt i fotoapparatet.
Så jeg mista sjansen.
Egentlig skulle jeg til Kristiansund i dag.
Tenkte meg dit.
Skulle i morgen, men det ble avlyst.
Skal på onsdag, torsdag og fredag også.
Det slo ned i meg i gårkveld, at det bør jeg ikke…det blir for det første alt for mange timer.
I tillegg hang det igjen, overarma mi var steinhard der jeg fikk stikket, hodet var vondt, halsen var sår og snufsinga returnerte i går kveld sammen med feberfølelsen.
Jeg ble helt glad da avgjørelsen var tatt.
Jeg skulle gi meg sjøl fred.
Fikk for meg at dette ble bare for dumt, at jeg skal alt dette jeg får for meg.
Så derfor studerer jeg solstråler.
Våkna i tre-fire tida i natt og hva opptok meg da…
Så klart, alt som bekymrer ekstra når morgenen er på det tynneste.
Prøvde å skyve tankene bort, prøvde å slappe av i muskler. Uansett var det en muskel jeg ikke fant.
Til slutt tok jeg frama mobilen og scrolla på den; Instagram, TikTok, spill…før jeg la meg ned igjen.
Vurderte om jeg skulle stå opp like godt.
Men så har jeg sovna likevel og våkna da klokka hadde passert ni.
I dag føler jeg at jeg har lyst til ting.
Laga meg humus, er så godt på brødskiva.
Lader batteri for tenker jeg må ta meg en tur ut i det fine været.
Det er akkurat to måneder til julaften.
I mange år tenkte jeg at dette var en fin dato å begynne forberedelsene på.
Tror aldri jeg fikk det til.
I år vet jeg ikke hvordan jeg jula blir, hva jeg har kapasitet til.
Orker ikke helt å forholde meg.
I en periode var vi et helt folkhus; barna, foreldra mine, ene søsteren med datter, faren til barna og noen ganger kjærester og en jul var også faren til en kjæreste med.
Jula for snart to år siden var bare mor med hit en liten tur, far var hjemme. Dagen før nyttår ble lagt inn på sykehjem hvor han ble en måned.
Så snart to år siden han døde.
Søsteren min flyttet til sentrum høsten for to år siden.
Lucas, boffen, døde den høsten og kattene dagen etter fars begravelse.
Så mange som forsvant.
Etter dette har bare barna og faren deres vært her å feira de første juledagene.
De fleste har kommet tilbake for å feire nyttår de siste åra.
I fjor var de unge her og jentenes kjærester og en venninne var også med.
Vi tente bål i skogen og brant det nye året inn.
En spesiell opplevelse.
For meg var det skikkelig utfordrende å stavre meg gjennom snøen for å komme opp på haugen.
Denne forma mi har ikke tatt av, kan en si.
Derfor vet jeg ikke, jeg vet ikke hvordan jeg har lyst å feire jul eller hva jeg orker.
Så det må jeg finne ut på de to månedene som er igjen.
Men ennå er det bare oktober og nå vil jeg ut, sola flommer akkurat nå over et fjell.
Litt bedre og litt mer forklaret, er dagen. I går ble jeg sittende og der satt jeg.
Plana var å skrive om filmen jeg så, som fikk meg til å gråte så vått.
Men jeg ble bare verre og verre utover dagen. Før jeg la meg målte jeg temperaturen, dette kunne ikke være normalt.
Og ja, jeg hadde litt feber.
Så det var logikk i den elendige forma.
For en uke siden ba legen min om at jeg måtte vaksinere meg mot influensaen som er i anmarsj. Så tenker det var grunnen til feberen, snufsing, hodepina og ledda, som slo seg vrang.
Det var nok derfor jeg hadde den sterke reaksjonen på filmen jeg så på fredagskveld.
Den traff meg midt i solar plexus, jeg hadde rett og slett gråtetokter.
Filmen het «I jused to be famouse».
Bildet er tatt av Pexels fra Pixabay
Den handla om en mann som hadde vært med i et populært boyband.
Det har gått 20 år siden berømmelsen, som er over, sannsynlig for lengst.
Han trasker gatelangs i Londons gater for å få spilleoppdrag.
Over alt han spør får han nei.
Så møter han en ung gutt som trommer på ting. Det oppstår en kontakt mellom disse to, noe moren til gutten ikke er glad for.
Gutten er 18 år og autist. Disse to får et oppdrag sammen etter en visning viralt.
Tror det var noe med samspillet til disse to, sårbarheten, drømmene og kontakten.
Det er strøk av livet deres, man får ikke vite hva som har skjedd i perioden mellom popularitet og det å traske gatelangs på leting etter oppdrag.
Det en forstår er at det er viktig for Vince (Ed Skrien) å oppnå populæritet igjen. Mora, Amber (Eleanor Matsuura), skjønner at hun overbeskytter sønnen sin. Sønnen, Stevie (Leo Long), spiller autist, noe han også er i virkeligheten.
Til tross for at filmen er bygd opp over en kjent og litt forenkla plott, et ønske, valg og til slutt gå for det hjertet sier, var den fin.
Den er basert på en kortfilm.
Kanskje likevel ikke så hysterisk gråteperser som den ble for meg.
Regissør er Eddie Sternberg og filmen er spilt inn i år.
Jeg fant den på Netflix. Om du velger å se den, må du fortelle meg hva du syns og om du følte stor behov for å gråte du også…
Morgenen har kanskje bikka dagen, men like godt for det. Det er lørdag hele dagen og jeg skal skrive om andre dager.
Tilbake til torsdagen, da jeg dro hjem fra biblioteket hadde det oppstått forvirring i mitt hode (litt usikker på hvor det ellers skulla ha oppstått…).
Da jeg noterte besøkstallet så jeg at dagen før ikke var oppført, så jeg hoppa over en linje og skrev 21. …, altså, det var bare 20. på torsdag.
Jeg trodde vi var en dag lengre framme.
I går var vi kommet til den datoen.
Skulle ikke på jobb, men det var det store vaksinasjonsheatet.
Det starta kvelden før, da hadde det i perioder stått over hundre mennesker opp til to timer på vent fikk vi vite.
I går var det helt andre forhold.
Var framom mor for å hente henne, vi konsentrerte oss om influensavaksine.
Ble stukket og stakk.
Det vil si, vi måtte vente 20 minutter.
Så hadde vi en gå-sakte… ikke aksjon, men mor var med på butikken og turen igjennom gikk rolig.
Ikke så ofte mor er med på butikken.
Etter det foreslo jeg vil tok en tur på fars grav, for å se om lyngen som ble planta ned sist søndag så grei ut.
Det begynte visst å ta på med alle disse turene ut og inn av bilen, men det er nå trening sa jeg optimistisk-. Men hun var ikke helt enig i det.
Jeg hadde sendt melding til søsteren min litt tidligere om hun ville komme ned til sentrum å ta en kaffe sammen med oss. Da vi kom ut fra kirkegården ringte hun og kunne være nede om ti minutter.
Vi parkerte, gikk inn og i de minuttene vi venta fikk senterets klesforretning et besøk.
Plutselig var slitenheten som strøket av mor, det ble både jakke, sokker, bluser og et par skjorter. Rakk også å se på et par vintersko, men de tar vi en annen dag.
Orker ikke mor å gå i klesforretning er det et tegn på at hun er skikkelig dårlig.
Etter dette ble det kaffe.
Måtte smile inni meg sjøl da vi skulle dra, det satt et menneske på en benk å kikka; først tar jeg opp dørene med å løsne opp noe sikring, slik at søster får trille ut i rullestolen sin, så inn igjen for å hente mor som henger i armen min med den ene armen og stokk i den andre.
Vi er litt av en gjeng.
Jeg vil si noe om noe jeg nevnte i et tidligere innlegg, litt om energien… jeg hvisker det veldig forsiktig, redd for å si det for høyt…redd for at energien blir ‘redd’ og forsvinner om den hører den blir snakka om i en optimistisk retning.
Til vanlig har slik aktivitet med hit og dit og være en hjelpende ånd satt meg ut. Jeg vil ha sova i en stol hos mor sannsynligvis.
Mor hadde vasking sist torsdag, men de som hadde vært der hadde glemt å skifta på mors seng. Hun har vasking hver 3. uke og da er det avtalt sengetøysskift.
Jeg fikk tatt av sengtøyet, hengt ut dyne, putene og en ullmadrass. Snudd overmadrassen og mens det lufta seg, ned til en nabo som fylte halvrund dag for en stund siden, med en gave som endelig ble levert.
Nå er det bare fire personer til som har hatt runde dager og dager, som skal få oppmerksomhet…
Snakka litt med de to i huset og satte meg så vidt nedpå, før jeg spurta tilbake. Fikk lagt på nye sengeklær, satt på maskina for vask, opp for å smøre på rundstykker og så en pause. Som riktig nok ble litt lang, men da fikk jeg hengt opp det vaska sengetøyet, henta ved samtidig som jeg fikk dratt inn en stor sekk å satt inn i en gang. Bytta sekk med plastavfall, ned med noe tomgods og fikk tatt med meg matavfallet for å kaste. Og til slutt skrevet i boka som vi kan skrive i både mor, andre i familie og hjemmetjenesten.
Altså… dette er ikke mye, men for meg er det andre takter og handler om noe jeg har hatt alt for lite av. Men jeg tør ikke si høyt at energien kanskje holder på å returnere, sier det bare veldig stille og forsiktig at kanskje er den det-.
Jeg skal likevel innrømme at jeg er veldig glad for å ha mer utholdenhet.
Da jeg kom hjem til meg sjøl satte jeg på en film, den kan jeg skrive mer om siden.
Kan bare fortelle at det er lenge siden jeg har grått så fryktan svært, som jeg gjorde under den filmen.
Akkurat nå er hodet nokså tomt. Vi er på slutten av en uke. Igjen.
Akkurat nå har jeg laga ferdig myntegele. Ble inspirert av dette innlegget til Mormsiddag.
Jeg brukte ikke hennes oppskriften direkte, brukte sitron i stedet for eplesideredikk, hadde også i mindre sukker.
Jeg kasta meg over myntene som sto ute da jeg kom hjem fra jobb i går, uten andre hjelpemiddel enn hendene. Det ble også med røtter, de har jeg satt i vann for å plante de ned igjen.
Valgte også å ha i litt farge.
Det ble ikke mer enn to glass.
Ellers fikk jeg et ubehagelig syn, det var søppeltømming på matavfall og restavfall i går.
Jeg har egentlig ganske lite avfall.
Vi har tømming av matavfallet hver 14. dag og restavfall hver 4. uke. Restavfallet har jeg nok hoppa over å trille ned til veien en- eller to ganger. Matavfall i hvert fall to ganger, så minimum 6 uker siden det ble tømt.
Vi har fått noen organiske poser å ha avfallet i, de går lett i oppløsning. Og det hadde de tydeligvis gjort, det så ikke ut i boksen.
Det kreves en grundig vask.
Nå er disse beholderen helt normale søppelbokser, altså nokså store. Det er med andre ord litt av en jobb som jeg gruer meg til.
Vurderer om jeg bare skal utsette denne jobben til i morgen.
Blæææ…
Plana er å kutte ut dette, kjøre i gang bokashi i stedet. Men kanskje ikke så lurt når hele vinteren ligger foran. Og så er jeg såpass usikker på framtida om jeg kan bli boende her jeg bor.
Etter hvert skulle jeg på kontoret, før biblio, men ombestemte meg. Jeg har hatt noen ueffektiv dager på jobb.
I går ble diagnosen stilt på problema, det var laptopen som forårsaka dem…så det blir etter hvert en ny.
Så fikk rydda litt i gammelt papir, og jeg er klar over at jeg bør gå gjennom alt i høst. Jeg må få oversikt over spørsmåla jeg må få stilt og få til møter angående det som skal skje etter hvert og som jeg skal skrive om etter hvert-.
Og i tillegg har jeg to uker ferie jeg bør bruke opp.
Ved utgangen av denne uka vil jeg ikke ha mer enn litt over en time overtid. Men i løpet av neste uke skjærer det seg nok, for da er det møter og konferanser på alle ukens fem arbeidsdager. Når en går for ‘halv maskin’ vil ikke dette gå opp.
Heldigvis falt det ene møtet ut.
Her om dagen snakka jeg med en kollega som fortalte at han hadde et mål om å lære noe nytt hver dag.
Det syns jeg var en skikkelig målsetting.
Nå er jeg i tenkeboksen for å vurdere om jeg skal kopiere den.
Her har jeg kommet fram til en kopp kaffe.
Skal smake på myntegeleen.
Har tatt den på rundstykker med hvit geitost.
Om du venter litt skal du få høre resultatet…..
Og da er det smakt opp-.
Kan bare si at dette var virkelig godt.
Cottagecheese/gulrot-rundstykker med Rørossmør, hvit geitost og myntegele på – det var ordentlig namnam.
Akkurat når en har begynt, er man midt i uka. Men akkurat det behøver jeg ikke å dvele ved.
Dvele, svele, devle, grevle, grevlet…velvet…
Vi har velvet undergound, The Velvet Underground.
Jeg har alltid syntes det hørtes ut som en jentegruppe…velvet, fløyel.
Jeg har vært glad i fløyel, spesielt speilfløyel. Men vanskelig å sy.
Gruppa hørte jeg ikke så mye på, de eksisterte fra 1965 til 1973. På den tida var musikk en opplevelse uten å ha navn og ikke tekst eller vite hvilke instrument. The Beach Boys hadde en låt som het Good Vibrations som jeg kalteDo-do-do-stålrør.
Tilbake til The Velvet Underground, en av medlemmene i gruppa, Lou Reed hørte jeg mye på oppover åtti-tallet.
Likte denne veldig godt.
Så kom Blue Velvet.
En film til å drukne i, den fanga meg. Men så likte jeg filmer av David Lynch, han hadde både skrevet og regissert denne. Likte også Isabella Rossellini i rollen, datter av Ingrid Bergmann.
Ellers både likte jeg og liker filmer i sjangeren Film Noir.
Filmen har fått navnet sitt fra en sang fra 1951 opprinnelig med Tony Bennet. Legger den ved som nostalgi.
Søker en på velvet, finner en veldig mye.
Og avslutningsvis tar jeg med Black velvet med Alannah Myles.
Dette ble et innlegget som tok sin egen retning.
Før føyelsteppet går ned og lager natt, vil jeg avslutte med en gruppe som ikke har noe med fløyel å gjøre, meg bekjent.
Tilbake til både åtti-tall og nåtid.
Depech Mode, fikk bare så lyst til å dele dem før natta.
I august 2023 kommer de til til Oslo for å holde konsert i Telenor Arena.
Morgenen har gått fra mørke til lys. Dagen er snart klar for å gå ut i verden.
En særdeles velorganisert morgen går av stabelen.
Jeg sitter her med mitt vanlige glass med limevann.
Har smurt brødskiver av brødet som ble bakt i går kveld. Så grovt og med så mye godt i at det nesten ikke trenger pålegg.
I tillegg er kjøkkenbenkene rydda, utstyr er vaska og satt på plass.
Nok sjølsagt for de fleste, om det ikke er det meg.
Fikk en telefon på lørdag fra skjult nummer og jeg tok den-.
Den var fra legen min.
Det gikk noen tanker gjennom hodet mitt. Tenkte vel at var det slik at jeg var døden nær nå, måtte jeg ta det også.
Heldigvis var jeg ikke det.
Hun spurte hvordan jeg hadde det og sa at hun skulle purre på noen undersøkelser som ble bestilt en gang i sommer.
CRP’en hadde normalisert seg og senkning hadde gått ned. Det er supert, og kanskje derfor kjøkkenbenken min i dag er ryddig. Energien er bedre.
Og det som jeg nesten ikke tør si det høyt…men ledda mine er ikke vilt verre, sjøl om jeg er tatt av sprøytene. Tror dette handler om sjøgrenen, sannsynlig psoriasis og en utvikling av en slags polyartritt …og så fibromyalgi’en, uten at det siste er noe jeg forholder meg til.
Og det skal bort!
Alt!
Helse på dette viset er ikke så veldig interessant, men har gjennom dette løpet blitt snillere med meg sjøl. Presser ikke så på og tenker kanskje heller ikke så mye. Tanker som i ‘bekymring’ over ett eller annet.
Nå skal jeg snart dra inn til kontoret, se om jeg kan bli venner med datamaskina. I går fant jeg ut at møtet jeg skulle på behøvde jeg ikke på.
Trærne har nesten mista alle blada.
Jeg følger varslinger om blå grader og håper vinterdekka holder en sesong til.
Nå må dagen opp å gå.
Nyt tirsdagen, denne dagen er den eneste i sitt slag.
