Jeg kommer hjem fra fysioterapi og er skikkelig sulten. Det eneste jeg tenker på er mat.

Dette skrev jeg på onsdag.

For mat er både godt, interessant og spennende… og ikke minst nødvendig, fortsatte jeg med.

Komfyren settes på. Jeg bakte for noen dager siden rundstykker for å spise sammen med blomkålsuppe. Jeg hadde brukt økologisk mel og noe var fra helsekost, så putta jeg en ostebit inni. Derfor varmet jeg opp ovnen, for å få osten til å smelte.

Jeg leser om mat og leker med mat.

I går var jeg på museet, hadde en åpen dag. Altså, det var på tirsdag.

Før jeg reiste hjem fant jeg flere steinsopper som jeg plukka med.

Etterpå reiste jeg framom en gårdbruker som jeg kjøpte melk fra. Fikk også i råmelk, melka kua produserer like etter hun har kalva.

Nå skal ikke jeg ta diskusjonen hvorvidt kalven får av melka, regner med den får –  at det blir overproduksjon. Dette skal jeg lage kalvedans av i dag.

Så gikk dagen og det har blitt kveld.

Det ble kalvedans og den var god. Tok med til mor og hun er glad for å dele kaffestund med folk.

Jeg kjenner dagen har hatt sin pris, litt oppbruka vil jeg si.

I morgen er en ny dag.

Og en ny dag ble det, faktisk enda en ny dag…

For i dag er det fredag.

Tid og mat.

Dagene går.

Fra bloggen forsvinner folk, frivillig og med at livet ble slutt.

Det får en til å tenke.

Mange tanker.

Om livet og hva en bruker tid på.

Har vurdert blogginga, seriøst vurdert den.

Jeg starta for en grunn for maaaange år siden.

Hadde spørsmål jeg ikke visst hvor jeg skulle stille og så begynte jeg å blogge.

Det er flere blogger siden.

Svaret på de åpne spørsmåla kom i løpet av mange år.

Jeg fortsatte å skrive, svaret ble tydeligere og i det siste er det blitt veldig tindrene.

Hvilket svar?

Det handler om tid, om livet og hva som er viktig.

Og som jeg har sagt før, en blir glad i menneska er inne. Som gir av seg sjøl. Som forteller og deler seg ut over orda, over alt en skjønner mellom linjene. Om orda er få eller man ikke forteller om seg sjøl, det fortelles likevel.

Og alle kan en ikke følge.

Jeg følger dessverre få, for kapasiteten min er så der. Prøver bare å gi ordentlige svar når jeg svarer.

Mange er veldig forskjellige fra en sjøl.

Det er flere bloggere jeg i første omgang reagerte negativt på, men så får en tak i mennesket. For oftest er alle flotte mennesker, sjøl om de er forskjellige fra en sjøl, gjør andre ting eller mener andre ting.

Det er fredag.

Jeg har fått øvelser, jeg skal gjøre de før en økt med arbeid.

Satte på en vask med klær, museumsskjorta må vaskes, det er bestilt omvisning i morgen.

Artikkelen jeg var redd jeg ikke rakk ferdig er nå siste frist kommet og jeg bør rekke den.

Bremsa på bilen er stramma og over helga skal de utslitte dekka skiftes.

Det ordner seg alt etter hvert.

Pekefingeren er fortsatt følelsesløs, men smertene i armen er borte og med øvelser tror jeg dette blir bra.

Men har en viss motstand mot øvelsene.

Sønnen har vært her en uke snart og det er veldig hyggelig. Til helga skal han være med på jakt for første gang i sitt liv.

I går fikk jeg ringt for å sjekke om svaret på MR-undersøkelsen tidlig i sommer for mor. Ingen tegn til demens eller kognetiv svikt, bare alderen som visker ut noen av minnene inn i mellom. 

Glede over hele leiren.

Tid og mat.

Og veldig mye bra, mye bra av alt.

Sjøl om verden holder på å gå av hengslene. 

Og jeg vil nok prøve å henge med her, lengre. Blogge mer.

Men tanken på at en er fri til å gjøre akkurat det en ønsker, er fint.

Og til deg, til akkurat deg som las ned hit, disse orda som bare har blitt skvetta inn på skjermen fra tastaturet…

riktig god helg.

Og vet du, du er fantastisk!

♥

Søndagskvelden er ved endestasjonen. Det er liksom ikke noe futt i meg. 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Bloggelysta er som sunket i jorda.

Jeg har ikke, skal jeg være ærlig, lyst til noe. Eller lyst… Jeg har vel lyst, men ikke tiltak.

Nå er jeg ubegripelig lat, tenker jeg.

Men det er kanskje ikke bare det.

I kveld kom sønnen, han skulle komme i går. 

– Du må være så snill å si i fra, sa jeg. Jeg hadde ventet beskjed. 

I dag måtte jeg ta et besøk hos mor, hun må få besøk anna hver dag, helst, av noen i familien. Det betyr i de fleste tilfellene meg.  

Jeg hadde noe tjukkmelk fra Rørosmeiriet som gikk mot utløpsdato. Miksa sammen en vaffelrøre og tømte i en flaske. Mor har et mye bedre vaffeljern enn mitt.

Da jeg skal dra hjem igjen og har rydda, vil hun se på vaskerommet. Jeg må hjelpe henne med noe der.

På tur nedover veien er hun kommet på lufteverandaen og vinker med staven sin. Eller var det vinking…

Jeg stopper og spør om det var noe.

Det var tv’n.

Så rygger jeg opp, av med skoa og opp trappa for å slå på den grønne knappen. Så slik rekk jeg ikke være hjemme til eldstemann kommer. 

Han syns det er godt å ta det med ro, så godt at han sovner på sofaen.

Da ser jeg det, strålene til sola leiker bortover golvet.

Sola som kom igjennom skydekket og laga glede bortover golvet.

Jeg ser ut av vinduet og ser lyset som spiller i skylaga.

Det er et fantastisk skue.

Lyset er ingen liten ting, men lysleiken bortover stuegolvet er en liten ting som speiler det store. Og det teller i høyeste grad.

Så da ble dette svaret til at Utifriluft  utfordrer til «De små ting som teller» som var oppfordringa fra henne denne helga.

♥

Så er denne dagen på tur til å gå ned. Ned bak horisonten. Og jeg har gjennomført nok en dag.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

En eller gang i løpet av dagen tok jeg meg sammen.

Kraftig!

Det kunne ikke fortsette.

Jeg hadde ramla bak en sofa og under et teppe -.

Ikke slik bokstavelig, men heldigvis er det ikke ofte det er så galt følelsen av en dag som i dag og i går…

Prøvde meg på et innlegg i løpet av gårsdagen:

Nå skal jeg skrive en dag uten innhold. Eller… Innhold er det alltids. Men i dag har jeg ikke gjort en tingeling.

Jeg har ikke tatt en tablett, støl som et gammelt gjære, fortsatt dovne fingrer og lat så det rekker over sju kongerike.

Skulle jobbe.

Det ble med tanken.

Sto opp var trøtt som en fele…om de har slike behov da.

Jeg har sittet og sittet og sittet.

Overskrifta var en sittedag.

Du skjønner sikkert hvorfor det verken ble postet eller skrevet ferdig.

Dagen i dag fortsatte på samme måte. Etter en natt uten søvn.

Jeg skulle og jeg ville, men…

Jeg bare satt.

Svetten brøt ut i panna bare jeg bevega meg i stolen.

Plutselig slo en tanke ned i hodet, kunne det være…

Ikke en uke en gang, men likevel…

Jeg har tatt noen veldig sterke tabletter som visst nok kan være vanedannende. I pakningvedlegget sto det at en måtte trappe ned. Men tenkte at i og med det var så kort tid kunne jeg bryte tvert av.

Kanskje var det likevel noe med dette -.

Først da den tanken hadde dukka opp ga jeg meg fred for «må» tanken.

Kanskje jeg bare skulle gi meg fred.

Da først skjedde det noe…

Jeg fikk ringt opp til flere telefoner og plutselig gikk jeg ned på kontoret.

Oppdaga fort at det ikke var et blivende sted, det fungerte ikke noe særlig.

Likevel var jeg der litt over en time og fikk skrevet både mail og andre beskjeder. Pluss bitte, litt tekst.

Og så kom jeg meg vei for å handle. I en alt for full butikk.

– Du ser helt utslitt ut, sa mor da jeg kom til henne. Hadde fått melding fra hjemmetjenesten at det var tomt for melk.

Men altså, jeg fikk til slutt likevel utført litt og glad er jeg for det.

Så slik er jeg likevel fornøyd med dagen.

Og så vet jeg at dette bare vil gå oppover, jeg blir bedre. Og ut i uka har jeg ny behandling for denne låsninga som har forvoldt så mye smerte.

Så nå tror jeg at jeg kommer meg på minnekonserten med feiring av Jokkes 60 årsdag med Valentinerne.

Liker du dem du?

♥

Kamper har vi, de fleste av oss. Og kamper oppstår på forskjellige nivåer. Og hva er en kamp…

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

En kamp er så mangt. Og når en står der og skjønner det, er man skikket?

Er man klar?

Klar til å ta akkurat den kampen -.

En tirsdagskveld foran butikkhyllen med alskens snavel, sliten etter dagen, greier du å ta kampen, gå forbi?

Hver dag er det kamper som må tas.

Mine kamper i dag teller flere enn en, om jeg er skikket til alle vet jeg ikke.

Men jeg prøver.

I dag kutta jeg ut de sterke medisinene og satte meg i bilen. Jeg hadde time hos fysioterapeut.

Jeg skal innrømme jeg grudde meg, hva ville hun finne ut…

Hva ville hun ha meg til å gjøre…

Jeg var med i et møte på Teams, for jobben har jeg ikke sluppet, til jeg ble ropt inn helt på tiden. 

Etterpå er jeg glad jeg ikke har sykemeldt meg.

Hun trodde ikke det var prolaps, men en låsning.

Jeg la meg på magen og gjorde som hun ba meg om, samtidig som jeg prøvde å holde redselen under kontroll.

Knekk, sa det.

Etter noen øvelser og strøm hadde jeg noe større bevegelse og da smertene kom, var de mindre. Så nå tror jeg at jeg snart kan legge bort smertestillende og at jeg vil fungere om litt.

Skal tilbake om en uke og føler meg absolutt skikket til det jeg er i gang med.

En annen kamp jeg må ta handler om roller, om min rolle som er blitt forandra uten at omgivelsene nødvendigvis er klar over det. Det å fronte den kampen, uten å bli misforstått, ser jeg kan være vanskelig på flere måter. Det handler både om å tørre og få tunga til å si det riktige, uten å fornærme noen.

For å bli skikket her må jeg la ting modne, jeg må skille mellom gamle følelser og å sette grenser uten å trappe på tær, men likevel bli forstått. Denne kampen er ikke helt enkel, men har tenkt å greie den.

Tenker å bli skikket, men må også søke rådgiving først.

Og så er det en kamp som er langvarig og som kvinner, nesten uten unntak, tar. I sener år har også menn i mye større grad gått inn i denne kampen.

Det handler i større og større grad om å bli sett på som vellykket. Om å ha en kropp uten fett. 

I dag gikk jeg på vekta og så et tall jeg ikke hadde tenkt å se igjen. 

Metabolisme, sa en TikTok’er jeg scrolla forbi.

Så her handler det nok mer om aktivitet enn inntak for min sin del. Jeg må bygge muskler, bygge de en tanke større enn de er i dag, for å forbrenne.

Men først må nakke og fastlåste muskler bli mer tøyelig.

Jeg må i gang med den kampen, men tror den fungerer bedre uten å tenke kamp.

Det tror jeg er den beste måten å bli skikket på. Bli venn med kampen.

Egentlig føler jeg en stor glede i kveld, det virker som jeg har kommet over noe som gir meg både glede og kraft.

Noe om tanker, noe med å ikke se på seg sjøl så personlig, men mer som et verktøy.

Og i det lyset kan det å bli skikket til kamp gjøre kampen til noe som er positivt og ikke et slit.

Føler du har der er mye kamper og er det noe som du syns er positivt eller negativt?

♥

En uke er i gang. En mandag tar sin sang.  Den er helt grei, for så vidt… 

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg sitter her i kvelden.

Pai, tenkte jeg plutselig. Jeg hadde en squash som burde spises.

Middagen ble litt mer omfattende enn tenkt, men godt var det.

Dagen starta med det vanlige mandagsmøtet, etterpå prøvde jeg mer. Problemet er at jeg greier plutselig ikke å sitte.

Et søskenbarn ringte meg, hun har sterke smerter på grunn av en operasjon ikke gjorde ting bedre. Hun fikk de samme tablettene som jeg har fått. Det var morfin i de, fikk jeg vite, da las jeg pakkevedlegget. Da ble jeg forskrekka.

Jeg liker ikke slikt. 

Men får håpe det blir en kort periode, jeg greier ikke smertene ved ikke å ta. 

Men det ble ikke så lang jobbedag, for av og til fungerer bare to ting; å gå eller å ligge.

Det spøker for en artikkel.

Jeg hørte ikke noe fra legen i dag, men ikke så rart…ble fortalt at legekontoret hadde vært uten sekretær så legen måtte også ta den jobben.

Jeg er ikke alene om å ha problemer med helsa.

En kollega kommenterte dette at jeg sto i jobb til tross, men det er liksom ikke slik. Jeg greier det jeg greier, men ikke mer. Slik sett vet en ikke hvor grensa kan oppstå. Men håper jeg slipper disse tablettene snart.

Denne tallerken er tom nå.

Jeg vil straks avslutte dagen. 

Nå verker det i arma når jeg skriver.

I morgen skal jeg ha en lignende dag som i dag.

Jeg har lyst til å bake, men vet ikke om det er nå jeg skal gjøre det.

Og så er jeg trøtt, fryktelig trøtt. Jeg har sovet to ganger i dag, kanskje jeg har sovet hele dagen om jeg ikke ble vekket av telefon begge gangene. Kanskje jeg har sovet rundt om det ikke hadde ringt.

Men nå kan jeg sove hele natt.

♥

Så er søndagskvelden her og jeg fikk til det jeg tenkte. 

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Og egentlig må jeg si det gikk bra. For da jeg sto opp gikk det greit, smertene var der, men ikke så intense. Det gikk greit å ta vanlige smertestillende.

Følelsen av å sette seg inn i bilen, kunne kjøre og være fri til det, var god.

Det regna og var skikkelig en våt dag. Så mens jeg var på museet var ikke det kommet mange folk.

De som skulle ha konsert kom og fikk kokt kaffe til dem og sagt i fra at jeg ikke kom til å være der dagen ut.

Fikk satt ut skilt med hjelp av sommervikarene. Vi tok en liten evaluering av sommer sammen med kaffe og vafler. Og jeg fikk takka de for godt arbeide.

Da hadde det gått noen timer og jeg kjente at jeg begynte å bli klam i panna, slik en kan bli når kroppen sliter.

Så da satte jeg meg i bilen og følte meg som seierherre(dame).

Dro framom mor, det viste seg at telefonen var utlada. Hadde mistanke da jeg ikke fikk tak i henne på telefonen. Jeg tok meg godt tid hos henne.

Siste ærendet var å dra innom lillesøsters leilighet, vanne blomster og legge nøkkelen på plass. Da regna det så vilt at det konkurrerte med dusjen.

På tur heim måtte jeg passe meg for vannplaning.

Derfor fikk min gamle bil kjørt seg.

Den er både gammel og god.

Har jeg ikke hatt den vet jeg ikke hvordan det har gått her jeg bor. Nesten ikke buss og to mil til sentrum, to og en halv til mor og fem mil til museet jeg har ansvaret for.  

Derfor blir bilen min, gammel og god fra 2007, helgens svar på utfordringen.

Igjen takk til Utifriluft som gir oss bloggeutfordring i helgene.

Har du svart på utfordringen?

♥

Sannsynlig er det ikke mitt valg en gang. Det valget blir nok gjort for meg.

Jeg sendte ut en snapcat.

For det er det jeg føler. Og det er det gjør.

Jeg har stort sett sett i veggen i dag.

Sjøl om jeg også har tatt en hel rekke med telefoner.

For det er denne morgendagen…

Valgets kvaler er om jeg klarer og det er kanskje ikke et valg, strengt tatt.

Og det går nok om jeg ikke drar, sjøl om det skulle vært et menneske til der.

På sommerens siste arrangement denne sommeren.

Det er konsert i morgen.

Jeg får våkne i morgen å se hvordan formen er

I dag sov jeg et godt stykke i ettermiddag.

De smertestillende tablettene slår meg ut og nakken er nok ikke bedre.

Men jeg ordnet meg med god mat til kvelds; reker med chili majones og avokado med en grov brødskive til, stekt kalkunbacon med dadler, vannmelon og fersken.

Nå er jeg veldig mett.

Ser på ungdom som konkurrerer i klassisk musikk. 

Det er ikke den beste lørdagskvelden, men det er det en nakke som kan for.

♥

Livets maskineri beveger seg minutt for minutt, så sakte og så fort at en legger ikke merke til det der og da. 

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Og så finner en noe som viser hendelser, tid og avstand.

Slik som da dette bildet dukka opp.

En gave fra en klassevenninne da jeg fylte 30.

En morsom gave der hun hadde skissert noen av erfaringene og opplevelsene mine så langt.

En kavalkade over 30 år. 

Nå er det over dobbelt så lang tid som har gått etter jeg fikk dette.

Jeg har tre levene barn og i tverrsum er de 30.

Slik er det.

Ikke dykking, trikking, sying eller forelsking lengre.

Men det er veldig mange hendelser for det.

♥

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Tiden vi går inn i nå er fantastisk. Den er grønn og den er skjønn. 

Jeg var i butikken i dag og gikk ut med squash, blomkål, brokkoli, mandelpotet blant anna.

Middagen min ble stekt torsk i masse løk og squash, mandelpotet og en salat av erterbelger, tomat og salat. Jeg kunne hatt over litt sitron eller edikk, men den var godt likevel.

Og det som var ekstra godt var at jeg greidde å lage denne middagen.

For dagene (og nettene) har vært slik ingen ønsker seg.

I kveld er den litt bedre og det er godt.

Jeg greier å sitte på data, lese, svare og skrive.

Legen ringte meg i går kveld, så i dag har jeg henta sterke smertestillende, jeg har bestilt fysioterapi og rekvisisjon er sendt til MR. Legen mente at det hørtes ut som prolaps i nakken.

I dag var enda en finger tatt med inn i gruppen «de visne fingre sin forening». Og gjengen er mer intens visne. Det er faktisk ekkelt å skrive nå.

Tabletten har ikke hjulpet på de følelsesløse fingrene, men smerten er langt mindre.

Nå har jeg handlet for mor, besøkt henne, snakka med hjemmesykepleien om ståa, kontakta arbeidsgiver og snakka med flere angående gjennomføring av helgens arrangement. Og jeg tenker å dra dit, for jeg er ikke sykemeldt. Men tenker å gjøre det slik at jeg kan trekke meg om det blir for utfordrende.

Dette betyr at jeg ikke kan ta smertestillende minimum 8 timer før bilkjøring.

Jo, jeg kan så klart ta Paracet og kanskje virker de til da, det har de ikke gjort nå.

Så jeg går i hi fram til søndag.

Ellers må jeg bare være med på dette den tida det tar.

Nå skal jeg nok slippe den intense smertene og kanskje greier jeg å fungere litt også.

Men det er en grønn tid.

Og kunne fråtse i grønnsaker og frukt er så herlig. 

Så sjøl om sommeren mot slutten lakker og jeg ikke kan kneise med nakken, så har vi en tid der vi kan høste over og under jorda, i trærne, i kjerr og busker.

Vi kan hermetisere, fermentere og sylte.

Derfor er det en fin tid, en god tid.

For høsten (litt vanskelig å skrive navnet) er også fin.

Egentlig veldig fin.

Hvilken grønnsak er din favoritt?

♥

Jeg sitter her i en stol, ute skinner ingen sol. Drikke vann og tenker tanker på hvor verden vanker.

Temperaturen er fin og jeg spekulerer på:

Hvordan har det vært og bodd der eller der…, om livet har vært helt annerledes.

Jeg kikker på Finn og boliger til salgs.

På kopper og kar, en vaskemaskin og et kjøleskap skulle kanskje vær kjøpt inn.

For leiligheten nede skal ikke være kontor for alltid.

Eller hvordan blir dette…

Blir jeg her eller der.

I dag har jeg tid til å tenke, men noen av tankene blir lagt bort.

Akkurat nå vet jeg bare akkurat nå.

Jeg varmet opp suppen fra i går, blomkålsuppe, og dryssa over både egg, tomat, basilikum og persille.

Den smakte.

Brødet jeg tok fram hadde fått et utseende jeg ble skeptisk på. 

Det hjemmebakte brødet bruker jeg å skjære opp for å fryse.

Men det går litt på halvtolv for meg om dagen. 

Ringte lege igjen i dag. Jeg kunne ta smertestillende i tillegg til tablettene jeg fikk.

Får håpe jeg får bort det meste av smertene, de er nesten uutholdelige.

I går la jeg meg i åtte ni-tida for å slippe. Og jeg sovna med varmeflaske.

Men hvor mange ganger jeg våkna har jeg ikke tall på. 

I dag begynte flere fingrer å bli følelsesløse på tuppene da jeg sto opp og ingen bedring foreløpig. 

Gleder meg vilt til dette er over.

♥