Oppfordring om vennskap

 

 

 

 

En utfordring må en av og til prøve seg på. Fant ut at denne ville jeg prøve å komme meg gjennom.

 

 

 

 

Det er Dixirose som oppfordrer oss.

 

 

Først som står på lista hun har satt opp er;

 

VENNSKAP

 

 

Jeg velger å dele et bilde fra noen år tilbake.

Faktisk 15 år.

Filmrullen hadde blitt liggende til den dukka opp og ble framkalt.

Bildene var falma og noen dobbeletksponert, slik som dette.

Men det beskriver vennskap så godt, folk som er så glade i hverandre at de må klemme hverandre skikkelig.

Så dette er mitt bidrag til vennskap.

 

Vil du være med så heng deg på.

 

 

 

 

 

 

 

 

Far sin dag

Eg vil fortelja om far. Dette er ein riktig dag til slikt…..sjølv om farsdagen var i går.

Han er født i 1924, som er nokre år sidan. Og sjølv om kroppen har vorte skrøpeleg etter alle desse år, så er hovudet friskt. Med både humor, refleksjonar og husk. Til og med augo verkar betre enn hos dei som har mykje kortare fartstid på denne jorda.


Far var svært glad i mor si. Så minnet frå den vinteren da han vart liggande sjuk, og mora sto i døra og tok farvel, er eit svært sårt minne. Ho ville ikkje klemma guten sin fordi ho var redd ho kunne smitta han.

Far er ikkje av dei som er født med mest tolmod. Han sette i gong med det han såg for seg, to hus fekk han bygd opp og grunnmuren til ei dokkestove. Og det kunne ta litt tid før siste spikaren var slege i, for pirkete er ikkje far.

“Er det greitt eg legg ut dette på blogg” spør eg.

“Ja, om du kan lova ingen les-” seier far min.

Og det lova eg så klart.

 

Dette er eit utdrag ….men vil du lesa meir om noko av livet til far min kan du gå inn på

BforBakk

Fem år

 

Tid er noko som ein av og til godt ser omrisse av. Og kva seier det oss…??

 

På dagen i dag for fem år sidan posta eg mitt aller første blogginnlegg. Den heite iidb.blogg. Kvifor eg starta var eg nok ikkje heilt klar til å ta innover meg. Men eg hadde ein ide at denne bloggen skulle føre meg dit eg ynskte. Den varte eit par år, der eg skriv mykje om stresset mitt. Eg vel og avslutte den, men jentene mine ber om at eg ikkje sletter den. Derfor finnes den enno.

 

Etter ei lita stund startar eg opp att med ein anonym blogg som ender i fadese. Den vart sletta.

 

Så lagar eg ein ny på ei plattform som heiter webnode. Den kallar eg BforBakk, og skriv ei stund der. Deretter opprett eg denne her på blogg.no. Desse kombinerer eg i dag. Dvs. eg skriv mest her.

 

Kvifor denne stor lysta til å skrive blogg?

 

Dette var eit spørsmål eg møtte på i starten. Kvifor hadde eg så lyst til dette?

 

Skal innrømme at spørsmålet sette meg ut i starten. Hadde eg så lyst til å visest……nei, eigentelg ikkje.

 

Etter kvart fann eg svara. Dette at eg lika å skriva, ta bilete……..få bruka kreativitet var og er viktig. I tillegg starta eg ein prosess, kvar var eg og kor skulle eg. Eg har lært mykje om både andre og meg sjølv medan eg har heldt på. Den har ført til utvikling. Den har vore ein spegel.

 

Dit eg trudde eg skulle koma, dit er eg ikkje kome. Eg verken les meir eller strikker, syr, teiknar meir i dag enn for fem år sidan. I staden strekte eg så mykje at strikket sprakk, stress er ikkje lurt har eg lært. Så eg driv og skal byggje meg opp igjen fordi eg går på under halv maskin.

 

Bloggen vart ein prosess, og eg oppleve at eg er på rett veg. Vegen til overskot og leva i samsvar med seg sjølv.

 

Skriveglede

 

I dag vil eg presentera mi yngst og lengste. Ikkje slik ordentleg presentasjon, men dele noko ho har laga.

 

Ho fekk den gleda å bli like lang som mor si. Glede og glede…….men ho sto i alle fall ikkje i soveromsdøra mi og klaga og bar seg.

Ho er ein strukturert skapning og ho er kreativ.

 

Her ein av dagane hadde dei innlevering av novelle. Og ho likar å skriva. Denne novella spurte eg henne om eg kunne få legga ut. Og her kjem noko av den:

 

NATTETANKER

 

Jeg følte meg dum. Det hadde ikke gått ett minutt enda engang. Men jeg klarte ikke å la vær. Jeg tok opp mobilen for å se etter om han hadde svart. Ingenting. Null nye varsler. Jeg la mobilen ned ved puten igjen. Han har sikkert ikke sett det enda, tenkte jeg. Var tilfreds med den tanken. I noen få sekunder. Hva om han har åpnet? Hvorfor svarer han ikke? Tankene spant. Alt jeg ikke ville tenke, tenkte jeg. Nei, jeg må se etter! Jeg tok opp mobilen, trykte meg fram. Desperat. Nesten litt sint, såret. Ikke åpnet. Jeg ble fylt med lettelse. Jeg hørte regndråpene som trippet utenfor soveromsvinduet mitt. Vinduet var så vidt åpent. Bare en liten sprekke. Jeg kjente et snev av kaldt trekk, klamret meg fast i dynen. Spann litt med bena for å få i meg varmen. Han skulle vært her nå. Ligget ved min side, varmet meg. Varmet hverandre. Faen.

For å lesa heile novella, trykk her:

NATTETANKER

 

Det gamle og det nye

Året lakkar og eg takkar for enda eit år. Desse åra går så fort og til slutt bles dei livet bort. Men enno er alt att som er att.

 

No tek det gamle året det nye i handa. Det gamle går over i historia og det nye er ubruka. Dette året som straks går ut av kalenderen har hatt sitt innhald. Aust gode og strevsame opplevingar over dagane. Eg ser attende og ser eg står på føtene.

Fjoråret starta med ei kviskring om kjærleiken, men det var ein aprilsnar allreie i januar. Månaden viste bar mark slik at turar ute i naturen var lettføtt.

 

For meir gå til:

BforBakk

 

 

Første søndag

Det er første søndag i advent. Eg har tatt ned eska med adventssaker.

 

Det er ikkje mykje i eska. Det er ei stjerne, ein sjuarma lysestake, adventskalenderen som eg laga da den eldste var liten. I tillegg var det ei ljosslynge for og ha ute. Den får vente.


Eg venter med å tenne første ljoset i adventstaken. I morgon kjem ho midt i heim, så vi  tek det da. Den sjuarma virka ikkje da eg kopla på straumen. Men så kom eg på at den vi bruka før, og som takka for seg i fjor, sto i ei bod i kjellaren.

Og vips, eg leita i pæra om ikkje virka og dermed lyser den no. Vurderte å henge opp julegardiner, men i og med eg ikkje har montert gardinstenger fikk det vente.

Så no er vi kome hit, og i morgon startar vi med det siste månaden det året her.

Slik det er

Enn å slite så kolossalt berre over inntrykk. Enn å være så glad i si eiga einsemd.
Det går nok over. Det vil bli betre. Etter ei stund. Ei stund som ikkje er så
lenge til…..

Eg som var så sosial. Eg som gråt mine modige tåre når besøket gjekk. Altså, da var eg
berre nokre år, men eg husker kor frykteleg trist det var når dei som vitja
barndomsheimen gjekk; tanter og onklar, besteforeldre og søskenbarn.

For mer

BforBakk

Søte tanker i lyset

En liten pause for å prise en stille stund.

Med roser i kinn og sirup i munn.


For mer

BforBakk

Jeg er ingen du har møtt før

“Hun er sosial”, sier vi, eller “han er ikke flink med barn”. Sannheta er vel at alle kan være forskjellig til forskjellige tider. “Hun kommer alltid for sent”. Han glemmer alltid noe………for jeg tror at det oftest er det negative vi veit om hverandre som vi tror vi veit.

Om en kommer for sent første gangen til et møte betyr ikke det at en kommer for sent til alle de andre møtene. Om så skjer, er det fordi en gir blaffen?? I denne retorikken her mener jeg at svaret er nei.

Når du forstår at folk du har møtt legger et sett egenskaper på deg som er provoserende. Da kan det være at provokasjonen kan være den at noe stemmer eller at det er helt feil. Ett av to. Så da må en bare tenke over det. Overfor seg sjøl bør en i hvert fall være ærlig.

Hvert menneske er en unik ny bekjentskap. En bør vaske øyne, ører og hjerne for å lære det nye mennesket å kjenne. Men det er fryktelig vanskelig. Leitinga og kategoriseringa er i gang.

 “Jeg er ingen du har møtt før”. 

For mer

BforBakk

SOL

Lørdagen er god, sola inne i stua greier å løfte tilværelsen til nye høyder. Ute på terrassen kjenner jeg at disse strålene som treffer varmer.

Tenk det.

I februar.

 

For mer

BforBakk