Nok ei travel uke er parkert. Lørdagen strekker seg utover som et bedagelig jesp. Slik nesten.

Helt latmannsliv er ikke på plana.

En annen plan er å skrive blogg daglig og lese her inne, den havarerte denne uka også.

Enda har jeg ikke hatt tid til å gå gjennom fjoråret for å skrive om det. Og jeg husker nesten ikke hvordan denne uka har vært, engang.

Det har vært bil, møter, mor og slikt, slikt det bruker å være. I går var det EU-kontroll, oppe i sekstida for å være på plass. Jeg hadde en åpen dag på museet tirsdag, med møte etterpå. Og jeg har jobba ganske intenst med tekst.

I gårkveld, etter jeg hadde trykt ‘send’ på teksten jeg skulle ha inn… kom det lyspunkt bortover veien og lyse jentestemmer hørtes gjennom mørket.

Mellomste og datter til et søskenbarn.

Da de var små møttes de ikke så ofte, bare i noen ferier og slikt. Nå bor de i samme by og har blitt gode venner. Det er så koselig å høre at deres venner har blitt felles venner. Nyttår var alle mine tre bedt hjem til en som opprinnelig var en venn av henne som var med mellomste, sjøl var hun utenlands da.

Søskenbarnet mitt som forsvant alt for ung ut av livet med den sykdommen som tar mest liv, tror jeg, uansett alder. Dattera var da 19 år og alene i verden.

Vi hadde en fin kveld og praten gikk om masse. Vi hadde alle sagt til andre at denne helga skulle vi snakke om spøkelser, nå ble det ikke så mye spirutuelt – men mange interessante tema.

I dag er plana en liten tur ut og så besøke mor. 

– Skal du ned i kjelleren og jobbe nå etterpå, spør mor.

– Nei, det er lørdag i dag, svarer jeg.

– Jeg greier ikke følge med på dagene, sier mor.

Så jeg spør om hun kunne tenkt seg en almanakk, slik at samtidig kunne notert hendelser fra dagen for lettere å beholde minnet. For jeg tenker at det har jeg sjøl valgt. Nå også setter jeg pris på at jeg finner så mye nedskreve. For ingen kan huske alt.

 Men mor syns ikke det er noe interessant, kanskje er hun for lat, tror hun. Så jeg spør henne om hun vet hva som er grunnen til at ikke vil.

– Jeg tror jeg føler meg overvåka, kommer hun fram til.

Da begynner jeg å le, for det er for sin egen skyld jeg foreslår at hun skriver ned, for ha mer mulighet til å se hva dagen har inneholdt av vær, mat, folk og ikke bare forsvinner ut i det blå.

– Så du føler deg overvåka av deg sjøl, vil jeg vite.

Da begynner mor også å le.

Og i mitt hode spratt setninga rund som en fornøyelig sukkertøys-tanke; “overvåka av seg sjøl”, den må jeg grunne på for den har så mange fasetter.

Hvordan har du lika og blitt overvåka av deg sjøl?

♥

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Midt i uka og livet jogger avgårde. Er det meste en test spekulerer jeg på…

Jeg rulla hjemover og følte lykke. På himmelen hang en halv måne.

Dagen var gjennomført… og en halv uke.

Føler jeg er gjennom en oppvåkning.

Kanskje er det en test?

Fikk et slags svar som gikk i den retninga da jeg la ut spørsmålet «hvordan få motgang til å bli medgang». Spørsmålet stilte jeg på en spirituell side. Jeg fikk noen svar som jeg måtte tenke over.

Er det noe jeg ikke lærer? 

Da jeg skrev siste innlegg på søndagskvelden, begynte sidesynet mitt å forsvinne mens jeg skrev, fikk kikkertsyn. Det gikk over etter kanskje 10 minutter, kanskje mer. Jeg tenkte at nå er jeg for sliten, altså, jeg ble ikke redd.

Og så begynte ting å klareres i tankene, at jeg prøver å fylle et beger jeg aldri klarer fylle.

Eldre, ensomhet og fokuset folk har -.

Jeg vil lete etter kunnskap om temaet, men jeg må til å skifte fokus. Jeg kan ikke tillate at jeg sjøl går under av å ta meg av andre.

Kanskje handla all motgang det siste om å få meg til å våkne. Jeg kan ikke fortsette slik. 

Og så fortsetter jeg likevel, for det at jeg er billøs gjør at jeg må være i ro, kan ikke dra på besøk.

Jeg fikk to dager med god arbeidsro, sjøl om jeg absolutt skulle hatt bil, vært på museet, sett og ordna etter vind og vær. Men jeg utsatte alt jeg skulle, fant andre løsninger, delegerte. 

I dag ville jeg prøve å få låne en bil, uten at jeg behøvde det egentlig… for å dra på besøk.

Må si jeg nesten følte en barnslig fortvilelse over vanskelighetene jeg møtte og fikk lyst til å sette meg ned å tute som en unge. For det viste seg være temmelig umulig å komme inn til sentrum og leiebil.

Skolebusser som kjørte tom på returen var det ikke mulig å få sitte på med.

Så enden var nesten komisk…

Etter nei-mennesker og regler, fant jeg et menneske som fant løsning. Ikke i skolebussene som gikk tomme tilbake, nei da, for det var ikke lov å sitte på med dem. Men det er noe som heter bestillingstransport, som har hver sin dag til de forskjellige stedene i kommunen. Nå var det ikke her jeg bor sin tur i dag, men likevel ble det satt opp tur. En hel liten buss kom for å hente meg de nesten to milene inn hit jeg bor. Og i glede over dette sa jeg ingenting om at jeg er 50% uføretrygda, jeg betalte med glede en en full billett. Det skulle bare mangle, jeg kunne ha betalt to billetter om det skulle være.

Jeg kom meg inn til sentrum og fikk låne en bitteliten bil. En Ford KA. Som jeg litt nervøst satte meg bak rattet for å skulle kjøre. Det hadde kommet et lag snø og bilen var så liten at jeg som har vanskelig å holde meg nede på fartsgrensen plutselig fikk vanskeligheter med å kjøre fort nok. 

Jeg klarte ikke komme meg opp bakkene til mor, glatt som det var, så jeg gikk både opp og ned uten å falle. Og mor var overlykkelig og syntes jeg kunne ha overnatta. 

Jeg sa at dette bilstyret og det å komme seg til sentrum hadde tatt all kapasiteten i dag. Så i morgen må jeg jobbe. Og ellers hadde jeg meldt meg på et møte om svindel som banken og politiet hadde invitert til.

Nå trodde jeg først invitasjonen var et forsøk på svindel og meldte fra til banken. Men møtet var ordentlig det. Og det var interessant.

Etter dette, etter en tur innom butikken for å bunkre opp, for det begynte å gå tomt etter den siste tids bilproblemer. 

Og da, etter å ha løst alle disse oppgavene; kjørt og parkert en fremmed bitteliten bil på en trang parkeringsplass etter alt strevet for å få tak i bilen…

Må nesten fortelle at like etter møtet hadde starta ble det ropt opp at to biler måtte flyttes, fordi de sto parkert feil og de sa den ene var en Kira eller Kia, da var jeg overbevis om at det var meg… bilnummeret på bilen jeg lånte hadde jeg ikke festa meg ved. Nå var det ikke jeg som var den uheldige, så kunne gå inn igjen å ta meg en kopp kaffe mens vi venta på at biler ble flytta.

Men da jeg altså satt der i bilen, kjente at jeg begynte å bli tryggere og greidde komme opp i fartsgrensa. Turen gikk hjemover. Det kom musikk ut av høytalerne og en halv måne hang der oppe på himmelen, da kjente jeg at jeg var lykkelig og at jeg hadde bestått dagen.

Nå skal bilen min være fit for fight på fredag, en dyr affære – men det er underordna, bare bilen, livet og alt fungerer. 

Og endelig skjønner jeg at jeg kan ikke fylle et beger av ensomhet, det var kanskje det jeg skulle skjønne. Vi er alle ansvarlige for våre liv og kan ikke ta på oss liva til andre.

♥

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Var det ikke lengre siden…tenkt jeg. Og det er en god tanke.

Når en skjønner at tiden faktisk har gått saktere enn en trodde. 

Det er dagens dato som fører meg inn på disse tankene, mens himlene i det siste har vært helt surrealistisk. 

Skreiv jeg om dette i fjor tenkte jeg, på datoen…

Så jeg kikka etter og så at dagen før og etter i fjor posta jeg innlegg. Men ikke på datoen.

Når var det da?

Når ble jeg så fiksert på 11:11. Og da ser jeg at det er ikke lengre siden enn i september i fjor jeg fikk øynene opp for disse tallene.

Jeg må skrive i dag, tenkte jeg, noe veldig dypt. For kanskje jeg forstår mer akkurat i dag.

Dagen ble isteden av de mer strevsomme.

Først var det strevsomt det jeg jobba med i dag.

Så henta jeg mor, vi skulle på besøk. 

Etterpå var jeg mildt sagt sliten. 

På tur hjem var det ingen vakre himler. 

Det regna.

Da jeg hadde kjørt langt under halvparten stoppa den ene vindusviskeren. Den andre gikk som en motor, den på andre sida. Plutselig stoppa den også. Det regna enda mer og var skikkelig mørkt.

Det ble mange stopp på tur hjem, for å tørke av vinduet.

Hva gjør en når slikt skjer?

I morgen er det først blodprøve og etterpå museum…

Blir det vakre himler i morgen?

Nei, det blir regn…

Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre i morgen. Får nok bare se an når jeg våkner antakelig. Høljer regnet ned kan jeg ikke legge ut å kjøre.

Jeg skal vei å se om B12-vitaminen har økt, for på fredag skal jeg til lege, både for å snakke om MR-bildene og fingrene, om B12 nivået har økt og i hele tatt. Tenkte også å høre om røntgenbildene viste noe. Det slipper jeg, ble ringt opp dagen etter jeg tok bildene. Lilletåen min var faktisk knekt, så det vet jeg.

Herremin for en katastrofe jeg er.

Men vakker himmel har jeg over meg. 

Og det kommer nye dager, med både det ene og det andre.

Men dagen i dag var en dårlig portal inn til de nye og store tanker med fantastisk fine hendelser. 

Har du hatt en fin dag den 11.11 i år?

♥

En liten og snar tur innom, i mellomrommet mellom dag og natt.

Siste behandling unnagjort hos fysioterapeuten. Har med meg noen øvelser jeg skal fortsette med.

Fikk melding fra Hjemmetjenesten om tomt for brød hos mor, tenkt uansett å ta turen innover etter behandling. Jeg tok med skolebrød også og ellers var det igjen vafler fra sist jeg var der. Så en kaffekopp ble det også.

Hun var nydusja med opprulla hår.

Vi snakka.

Kanskje mest meg; om å tilgi seg sjøl, være glad i den en er. Greier en å tilgi den en sjøl er, forstå, i stedet for å klandre seg, da blir det letter å tilgi andre også. Og at det er sin egen vei en skal gå, ikke andre sin.

Mor var enig og hun er blitt mye flinkere til å godta, samtidig er hun for streng mot seg sjøl.

Vi mennesker.

Det er så mange av oss.

Vi er i så mange utgaver, men alle hører vi sammen.

Etterpå gikk jeg ned i kjellerstua der det står et skap morfar min laga.

Jeg fikk tatt bilde av det.

For å åpne dører og skuffer må en trykke på knapper som gjør at dørene og skuffene spretter opp.

Han tenkte på å bli møbelsnekker, men slik ble det ikke.

Bildet skal inn i artikkelen min.

Så litt jobbing ble det i dag også.

Etter alt for lang tid, kom jeg meg hjem.

Senere stoppa en bil utenfor, det var en gutt med bøsse.

Jeg fant til og med kontanter. Det er noe en ikke har i hus lengre, men gutten sa det gikk an og vipse. 

Da jeg gikk gjennom gangen kjente jeg en lukt, men tenkte ikke mer over det.

Da jeg gikk tilbake kjente jeg hvilken lukt det var.

Det lukta sigar.

Det skal ikke lukte sigar.

Jeg kjente jeg fikk gåsehud over hele kroppen. Men jeg var ikke redd. Jeg hadde bare besøk.

Jeg gikk likevel opp, man vet ikke når en likevel kan bli skremt.

Jeg tror på energier.

I morgen skal jeg ha en jobbedag nede på kontoret og bare være hjemme.

Det er fint. 

♥

Jeg sleper meg mellom dagene. Og de sklir forbi. Skal jeg skrive innlegg, tenker jeg…

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Og så tar jeg mac’en på fanget.

Ute er mørket gjennomtrengende.

Jeg hører på Lars Saabye Christensen og blir fargelagt.

Hjemme etter besøk hos mor lager jeg meg en forenkla pai, spiste ikke middag før.

Laga vaffelrøre hos henne, tente på er telys og henta ved. Hun syns det var godt å få vedvarme i huset, hun syntes det var hustre før det flamma inne i ovnen.

Hun ville jeg skulle se på bilder, det var så mange fine av meg mente hun.

Jeg fant ett bilde.

Husker jeg var lei meg da jeg var yngre fordi det ble tatt så lite bilder av meg. Kjente på følelsen, men den hadde bleikna for det meste er ikke gjort av vond vilje.

Følelser, hendelser før og nå. Min egen store slitenhet.

Tenker på det en lege sa for noen år siden, at livet som vi går gjennom kan koste oss forskjellig…er psyken svakest kan den bli angrepet. Er fysikken svakest er det den som får trykket. Han mente at hos meg oppsto det problemer i den fysiske kroppen. 

Uansett, jeg tror ikke på sykdom, bare ballanse. Og når en ikke finner fram til balansen gir det resultat.

Etter hvert har jeg mista ganske mye tro på dem som tjener på sykdom.

Jeg tror jeg vet-, men det hjelper ikke når det bare blir teori. Når energien er så flat, når fingrer bare snubler i utførelsen. Panna blir klam og svett av en tur over kjøkkengulvet. Når søvnen aldri er langt borte.

Og ja-, jeg vet det høres sykt ut. Men jeg ser andre veier. For noen dager siden tok jeg hånd om en ny teori, syn, segn og tro…

Jeg tok hånden fram.

Snudde og vendte på dem.

Hendene, altså.

Søkte opp, kikka både her og der og ble veldig oppslukt. Linjer, kryss, øyer, fisker, lykke og ulykke. Vet ikke hvorfor det ikke har fanga meg før, jeg svinger litt som en pendel hit og dit. I tro og skeptisisme.

En vet aldri noe sjøl om «vitenskapelig bevist» er et yndet slagvåpen. Når man vet at til alle tider har folk trodd de har visst og som i ettertid er blitt avvist. En vet aldri alt, har det vist seg. 

Jeg har spist et stykke pai som jeg må innrømme smakte.

I morgen er det museumsdag, vaffel og kaffe. Om det kommer folk, tjaa, det gjenstår å se. Jeg skal i alle fall komme meg på nett nå.

Og så ble det et innlegg, til tross for at jeg ikke orker så særlig. Ikke har jeg sovnet heller, men må straks.

Tror du på lesing i linjene, lengdene og formene vi har i en hånd?

♥

Tror natten ble litt kort, men det går helt fint. Alle dører og vinduer kunne settes opp da jeg sto opp og solstrålene lekte med de hvite dottene på himmelen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Morgenen var bedre å våkne til enn på lenge. Alt jeg har bala med de siste dagene, og kanskje lengre, hadde planta meg midt i meg sjøl. Da jeg gjorde de gjentakende øvelsene for skulderparti før jeg sto opp hasta jeg ikke med å bli ferdig. 30 gjentakelse til hver side kan føles for mye og ta for lang tid, men i dag greidde jeg å konsentrere meg om pusten.

Dagen var i gang og i god flyt med tankesettet mitt om dagen, bestemte jeg meg for at tanken for dagen skulle være gleden av å ha et rent og ryddig kjøkken. 

Om det er det… nei.

Men ut i fra å bruke det jeg har lest og sett i det siste, dette at en får tilbake det en sender ut, ville jeg teste det. En skal eie følelsen av slik en ønsker å ha det. Jeg ønsker meg et ryddig kjøkken. Først.

Nå skjønner jeg at det ikke skjer av seg sjøl…

Det har ingenting å si at det er jeg som gjør det, bare det blir. Bare jeg gjør det som må til.

En litt morsom lek.

Og leken, da jeg senere sto på terrassen følte jeg en følelse som jeg har tenkt jeg må få mer opp av… Følelsen av å være i seg sjøl, som da jeg var barn.

Og da jeg sto der med koppen min i sola og bøyde meg over bringbærbuskene, mens sola sendte alle varmer stråler ned på meg og det var et mylder av av flygende insekt som summa, da kjente jeg den; Følelsen av sommeren jeg hadde som barn.

Bare være der i seg sjøl, uten mer fiksfakseri. Bare at alt føltes godt.

Jeg ville røre bæra for å ha på bananpannekakene jeg ville lage av den ene overmodne bananen.

Med kaffe til ble det et godt lite måltid.

Samtidig har jeg satt en brøddeig. Men vanlig gjær denne gangen. Surdeig-starteren min avgikk med bobling, så må enten lage eller få tak i en ny.

Mat.

Jeg er veldig opptatt av mat. Av å slippe å kaste, av å lage fra grunnen, av å prøve minst mulig butikkgang. Og jeg greier det.

Balanse.

Er opptatt av den, balansen. Med alt. Hvordan jeg lager livet mitt. Helheten og sannheten.

Latter.

Jeg må jobbe med den, jeg vil ha mye mer befriende latter inn i livet mitt.

Og så kutter jeg oppskrifter.

Jeg skal kjøpe meg en bok i dag, for å skrive i. Kanskje har jeg den, det har vært mange gode intensjoner og bøker kjøpt inn til formål «bedre liv».

Så viser det seg at livet er forbaska så bra det.

Er usikker på om jeg må foreta en rydding for å gi slipp, kan være en mulighet. Da blir det to bøker.

At denne ferien skulle bli så bra har jeg nok ikke kunne håpa på.

Jeg fikk også lyst til å ta turen gjennom skogen ned til sjøen. En lyst jeg ikke har greidd og følt på denne sommeren. Må bare sjekke ut når det er flo.

På programmet står det ellers, for litt program har jeg:

Steke brød.

Besøke mor.

Rydde mer på kjøkkenet.

Og altså, kanskje bade…

Hvilke planer har du i dag…om du ikke allerede har blogga om dem da?

♥

Det ble bedre enn det var spådd. For hele denne uka var meldt regn. Men nå…

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Dagen var mild og snill. Det var lettskya og shortsvær.

Jeg er likevel daff.

Men fikk vaska klær og plukka inn bringbær. 

Det ble snakk om tur mot slutten av uka.

Sikkert lurt.

Gjøre noe anna.

Men jeg har så mye å prosessere. Jeg får nesten lyst til og sette meg i lotusstilling og forsvinne inn i meg sjøl.

Tror noe nytt var i gang, som jeg skrev om HER.

Siden er det en økning av pussige sammentreff, slike som at du skriver eller sier noe samtidig med at det samme ordet blir sagt på tv eller radio. Litt mer enn ofte.

Kanskje bare tilfeldigheter.

Men jeg blir ført framover og fram til slik uten at jeg fører.

Nå er jeg havnet i ideen om frekvenser. Og da, når jeg havner i det, så må jeg finne ut mer.

Det jeg kommer over er veldig spennende lesning; At hjertet skal bli det som styrer og ikke egoet. At sorg, sinne, redsel og misunnelse vil forsvinne. At jordens energi skal heves og alt vi kjenner til i dag, forsvinne. At det blir en tid der det er plass, glede og kjærlighet til alle.

Åja, det høres ut som en utopi. Spesielt slik vi ser verden nå.

Det må være himmelen.

Men det vil ikke skade å leve mer etter dette. 

Når en føler en blir urettferdig behandlet på det ene eller andre viset, så la det fare, ikke ta det med videre i tankene.

For jeg tror de fleste av oss bruker tiden til å irritere seg over andre, over å føle at andre ikke er som de skal, og så videre i den retninga der.

La sorg og redsel dra sin kos.

Bare ha tillit til at det ordner seg og det som en snubler i er der for å snubles i,

Noen vil nok syns dette er helt nonsens.

For meg er det en spennende plass å dvele i.

Så her er det jeg er, i dette. 

Det er mye jeg må legge bake meg. 

Tenkte på det her om dagen, er problema opp gjennom livet min “krone”.

Er det det jeg vil skal definere meg.

Svaret er NEI.

Så jeg ser jeg har en jobb å gjøre…

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I dag trenger jeg ro, mest av alt. Ro og så gjøre litt. Det har vært en mye og mangt.

Men snart, om litt, skal jeg ha ferie. Ferie midt på sommeren. Det er lenge siden det. Jeg har kanskje sneket til meg en uke i juni. Ellers har ferien pågått etter kveldene har blitt mørke, i august og noen gange bikka over i september.

Og dagene og ukene forsvinner i det berømte tempoet. 

Nå har det vært mye jobb.

Sist lørdag var det et minispill på museet, mandag var jeg igjen utover til museet.

Tirsdagsmorgen var det å sette seg bak rattet.

Sendte en snapp til yngste, kjæresten hennes er herifra.

Hun spekulerte på hva jeg gjorde der.

Jeg skulle videre, opp i Sunndalsfjella.

Både møte og sosialt med jobben.

Nydelig sted.

Et jaktslott. 

Om kvelden var jeg veldig sliten, da opplevde noe rart. Inne i huset ble jeg svimmel og kvalm. Nesten som kroppen vibrerte. Det forsvant når jeg gikk ut og kom tilbake inne igjen.

Vurderte om jeg skulle kjøre hjem igjen. Men nesten fire timer bak rattet inn i natten orka jeg ikke. Følelsen forsvant utpå kvelden og neste dag var den borte.

Utenom denne opplevelsen var det hyggelig. Vi som jobber sammen er stasjonert så mange forskjellige steder, så fint å møtes. Snakke sammen om jobben. Men dele fra det private livet også. Henne jeg delte rom sammen med og jeg ble liggende å snakke lenge, delte felles erfaringer. Det kan også være godt, møte folk en har erfaringer felles med.

Om morgenen tenkte vi å bade, men da blåste det sinte små bølger på vannet og regna. Vannet da vi kom opp så slik ut,

Ned fra fjellet hadde vi denne stoppen som jeg la ut bilder fra i forrige innlegg.

Mandagens skoleformidling fikk bra. Andre gangen jeg kjørte dette opplegget. Men det kjennes i etterkant. Det var 20 barn som ble fordelt på fire grupper.

Jeg fortalte om utedoen. Fire timer med å snakke om utedo holdt.

Og lørdagen skrev jeg om HER.

Så dagen trenger ro.

Sjøl om jeg må gjøre litt. 

Det er sommeråpning nå på søndag. Egentlig skulle det åpnes en lekeutstilling, men tidsplana holdt ikke når jeg blant anna ble liggende syk i to viktige uker. Så det blir bare en rolig dag med åpning av dørene, salg av kaffe og vafler og eventuelt omvisning. Mellomste kommer utover i helga, egentlig skulle hun synge barnesanger og kanskje kan hun gjøre det likevel. Vi ser da, for det blir en ne’på dag museumsdag. 

Jeg må gjøre noe forarbeid før helga i løpet av dagen og i morgendagen. Må utover for å sjekke i løpet av dagen i morgen at vinden som er meldt, ikke har gjort noen skade.

Og så må jeg framom mor i dag, bør nok handle også. 

Det er alltid oppgaver.

Men akkurat nå er det godt og sitte i sitt eget hus. Drikke matchateen og limevannet. Se på solglimta som flimrer utenom vindua, vinden som rusker i bladverket. Kjenne på at jeg eier meg sjøl.

Jeg har lagt bak meg et renn som jeg følte satte meg ut på forhånd, men atter en gang kom jeg gjennom. Akkurat nå føler jeg meg litt mørbanka, fysisk sliten. Men jeg sitter her med mitt.

Tok meg også tid til å stikke innom gamle naboer fra et tidligere liv, på turen hjem. Vi var naboer i ni år.

Snart skal jeg legge meg ned på golvet, på en matte jeg har lagt ut. Og så skal jeg sette på appen min med lazy bevegelser. For å bli litt mer bevegelig, paradoks nok.

Endelig kan jeg ha en liten tid til å bruke litt mer tid her inne også.

Det er godt. 

Har du et innlegg du var spesielt fornøyd meg, enten som du skrev eller las og som du vil anbefale meg å lese…

Tips meg gjerne.

♥

Døren står oppe. Bilene suser forbi på veien. Jeg orker ikke reise meg for å lukke døren.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Når man ikke har vondt i kroppen, bare at energien er fullstendig på bærtur, er det godt å være lat. Inn i mellom hostekulene.

Det er liksom ikke så mye å finne på da. Annet å legge seg rett ut med propper i ørene og lydbok.

Jeg var nettopp ferdig med Rileys andre lette, underholdende og upretensiøse bok om de syv søstrer. Og kjente det var helt greit å ta en pause fra den rimelige overfladiske verdenen der.

Vet ikke hvordan jeg kom over den, men kjente jeg hadde lyst til å lese den med det samme.

En amerikansk nevrokirurg, Eben Alexander som hadde hatt en etter døden opplevelse som har skrevet boken «Himmelen finnes».

Jeg kobla meg på og begynte å høre.

Først var den bygget opp om skolegang, titler, begreper og familie etter god Amerikansk oppskrift. Jeg skjønner så klart det er for å bygge opp troverdighet.

Han som nevrokirurg hadde aldri trodd på slike opplevelser tidligere…

Men når jeg tar vekk alt dette som på meg virker en anelse kjedelig, begynner boka å ta seg opp. Om hjernens forskjellige områder, om hvordan bakterier angriper og at han blir liggende i koma en uke uten noe håp om å fortsette livet etter dette. Om kvantefysikk og partikler.

Det som treffer meg er kjærlighetsbudskapet.

Det at han opplever større kjærlighet enn hva ord kan dekke.

Dette at føler seg så elsket. 

Så klart hjelper feberen med å gjøre meg mer labil, tårene triller ofte gjennom boken. 

Jeg følte nesten fysisk denne parallelle verden rundt oss som vi ikke kan se. 

Begynner å tenke på da jeg for et par dager hadde denne følelsen av at jeg begynte å stråle, og jeg tenkte, nå stråler jeg. Og er veldig klar over at det kan høres ganske sykt ut.

Nå var jeg også syk, he, he, så kan bare skylde på det…

Men jeg tenker på denne kraften, dette ønsket om å være elsket akkurat som den en er.

Hvilken kraft det er. Tror den finnes i alle mennesker, eller nesten hos alle mennesker. Ønsket om å være elsket.

Ikke bli dømt, men bli tatt imot som den en er uten status, utseende og alle disse andre tingene vi tror gjør oss likt, ha en eller annen status som gjør at en blir elskbar -.

Om dette at alt henger sammen, alt liv er på en måte det samme. Viser du noen godhet gir du også deg sjøl samme.

Dette er et veldig stort tema og det handler om et tankefokus jeg har hatt en stund.

At det er en grunn til alle du møter, de som gjør deg urett er der for å utvikle deg osv.  Dette med å ikke dømme, dømme valg og syn andre har.

Om dette er religion…

For meg har jeg nok ikke behov for å klistre på noen merkelappe.

Jeg opplever det bare som enormt spennende og veldig utviklende.

I kveld slo jeg av tv’n for å ha stillhet.

I dag prøvde jeg må en liten sekvens med meditasjon, men la merke til at hodet var for aktivt. 

Jeg opplever dette som en ubegripelig spennende reise, både livet og lærdommen som kommer.

Tenker på denne måneden som har vist seg så vakker og som det sto i boken, om hagene som var så vakre på andre siden.

Like etter at faren min døde hadde jeg en drøm, jeg satt inne i en buss som kjørte forbi der jeg voks opp som barn. Der så jeg faren min sitte ved et langbord med mange andre mennesker. Far så ut i horisonten. Rundt han var det så mye vakre blomster og han satt der i en korterma sommerlig skjorte og jeg tenkte; far har det bra.

Jeg tror nok på den hagen og syns det er fint at jeg har så mye jeg kan bli bedre i. For jeg har en lang vei å gå for å klare å utvikle meg en liten bit.

♥

Ikke så vanskelig dette, å starte på nytt. For så vidt er hver morgen en ny start. Men en må ville…

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Plutselig kjente jeg det, jeg er der.

Jeg er klar.

Til en ny start.

Ikke slik å forstå at alt skal snus. Egentlig handler det om mer av noe og mindre av annet.

I høst var jeg i gang med en god øvelse, en øvelse på slik livet skulle være.

Så kom jula og jeg la alt arbeidet med dette ned.

Etter jul er alt slik litt ugreit. Ska ete opp…

Ved fastelavn gjorde jeg en bestemmelse, om kosthold.

Det jeg lyktes med var å kutte kjøtt, eller nesten, før påska. Ingen annen grunn til å kutte inntak av kjøtt enn at det hadde vært en greie i fasta tidligere og så tenkte jeg at det ikke skada.

Og så kom tida meg i møte som en kollisjon.

Det starta litt udefinerbart, men de fleste tomlene peka nedover.

Eller – først skjedde masse.

Og det må jeg si, tida etter jul har hatt mye innhold. Spesielt det jeg jobber med, det er nesten en festreise. Reisa har bare en fiende og det er tida. Ellers opplever jeg det jeg har hånd om som knallmorsomt.

Likevel skjer det plutselig mange ting følelsesmessig som fører meg ned i krevende mørkegrå periode. Ingen ting jeg hadde bedt om, for å si det slik.

Men kanskje det var sendt meg som en oppvåker.

Hva jeg vil og hva jeg ikke vil…

Det fulgte i hvert fall både sorg og fortvilelse i det som ble virvla opp. Redsel og bekymring også. Og den berømmelige slitenheta får blomstre i slike hendelser.

Og slik vil nok verken jeg eller andre ha det.

Det neste jeg ramler opp i er to forskjellige webseminar denne helga, som handler om det samme; om tankemønster og selge et produkt.

Tankemønsteret tok jeg imot og så på.

Kjøpe noe var ikke aktuelt, verken på grunn av et økonomi, tid eller et kurs jeg kjøpte i høst som jeg ikke er ferdig med. 

Tankemønstra mine er på galeien; bekymringer, aldersfokus, snakke meg sjøl ned, redsler og negativt tankemønster fra ende til annen. 

Bevissthet er aldri feil.

Det er klart at når en er massivt bekymra får en mindre energi. Så veldig glad at jeg tok meg tid til disse webseminarene. For jeg må rydde i meg sjøl. At jeg blir eldre kan jeg ingen ting gjøre med. At jeg har en mor som trenger omsorg kan jeg bare gjøre mitt beste med. Jeg kan ikke gjøre mer enn mitt beste. Irritasjonen jeg føler overfor andre er bare å legge vekk, den er i hvert fall slitsom. Så tankene jeg tillater er de viktigste.

Så kommer alt dette med mat, bevegelse, som også fortsatt skal ha en plass.

Men jeg må seriøst se på bruken min på nettet, om jeg skal gi meg tidsbegrensninger eller hvordan, vet jeg ikke. Det finner jeg ut av.

For tanken på at jeg har frihet og kan-, er en enormt bærende og fin tanke.

Vi har muligheten til dette alle.

Spørs bare hvor stort behov vi har for å syns synd i oss sjøl og hvor mye vi skal legge skylden på andre.

Dette har jeg faktisk en ganske bestemt tanke om, som jeg nok har sagt lite om. Det er min rettesnor. Skriver ikke mer om det, noen tror også jorden er flat og jeg tror den er rund.

Uansett hvordan ting er, det gjør ingen ting verre ved å se slik på altet.

Samtidig er jeg så fullstendig klar over hvor lite jeg kan og vet, så alt som setter et pluss her er positivt. 

Jeg skal lage meg en plan, sikkert lurt å skrive ned – men må unngå det maniske. Det har ingen hensikt.

Jeg kjenner det kribler i magen. For alt kan skje.

Jeg har fått en skikkelig dose med en euforiske hormonsprut.

Dette blir bra!

♥