Ingen sakke på døgnene. Jeg har nå prøvd ut om de går saktere når jeg ingen ting gjør. Nesten ingen ting.
Det går like fort fordi.
Dagene fyker avgårde som de har noe i hælene.
Jeg sliter over alt som ikke er på plass og flere ting som havner i samme kategori. Jeg kan våkne på natta, tankene suser som hurtitog over alt som ikke er på plass.
I helga våkna jeg slik, tenkte på at jeg måtte spørre de unge om hjelp. Det har vært snakka om det mange ganger, at når de er her og om å hjelpe…
Det har vist seg at når de har vært her har jeg ikke hatt kapasitet til å organisere.
I helga hadde jeg. Så tenker at jeg likevel har litt mer energi nå, to måneder etter jobbslutt. Men likevel liker jeg ikke denne fullstendig utladinga, dette fravær av tiltak.
For en par dager siden våkna jeg med en drøm klart i minnet. Jeg hadde drømt om faren min, han sa til meg at han var tom for serantonin.
– Serantonin, tenkte jeg da jeg våkna, hva er det…
Det var helt borte fra hukommelsen.
Da jeg hadde stått opp googla jeg, ennå var ikke hukommelsen kommet på plass.
Et hormon…å ja, det var det det var!
Og så leser jeg hva som står om en har manko av dette hormonet; soveproblem, lavt humør og dårlig regulering av metthetsfølelse.
Bare å hake ut. Jeg som ikke har hatt søvnproblemer har i det siste slitt mer med søvn, tilværelsen føles tungt med alle oppgaver og ikke den store gleden flakser i mitt indre. I det siste har jeg følt på sult. Jeg bruker bare å bli slapp når jeg blir sulten.
Hva som hjelper for å få opp nivået på serantonin er bevegelse, sollys og inntak av tryptofan. Sistnevnte finnes i ost, egg og laks. Det finnes også i en del alger. Så velkommen til algekuset som straks starter.
Her må det nok bygges serantonin.
Det jeg syns er rart er drømmen, hvor kom den fra, liksom…
Hvor er den, hvordan styrke den… Jeg har gått inn i en ny periode.
dilsadakcaoglu
Etter jeg rundet denne milepelen, som jeg så fram mot, falt jeg ganske bra sammen. Jeg kan absolutt ikke påstå jeg spruter av energi…og som nyutklekt pensjonist skal sikker de grå hår legges sirlig og hendene føres rolig over tilværelsen.
Nå kjenner jeg dette ikke er meg, jeg er liksom ikke åtti.
Men jeg tro jeg trenger dette jeg er i, fullstendig utlading.
Så jeg gir meg lov.
Og det som har oppstått er noe med pusten, den trekkes dypt rett som det er. Det er en glede å kjenne denne pusten som dras inn i kroppen som et dypt sukk.
Tror det er en inngang til det som skal skje videre. For jeg tror det skjer mer. Jeg tror jeg vil finne igjen energien som har vært borte og som begynte å bli borte allerede barndommen. Dette med å passe inn, innrette seg etter det en skjønte var ønsket.
Jeg som elsket å springe ble tilpasset til å forholde meg rolig. Jeg som elsket å skape fikk passive hender. Fantasien min som sprudla, ble tøylet. For jeg holdt nok ikke mål. Skuldrene havnet etter hvert under skuldrene og jeg fikk vondt i kjakene av å bite tennene sammen.
Slikt gir konsekvenser.
Når en fortsetter å ta fullstendige feil valg fordi en bestemmer seg for at slik må det være, da biter ulumskheter seg fast i kroppen. Slikt som sykdom, for eksempel. Og jeg er så glad for å ha kommet hit jeg er. Det er logisk at jeg er tom. Nå skal jeg bygges opp. Finne min egen kraft.
Det er herlig å ha muligheten.
Til å legge ut på det jeg nå er i gang med.
Etter å ha pisket meg og hold meg i en skrustrikke, er jeg fri.
Fri til å finne min egen kraft.
Om de aller fleste år er brukt opp har jeg nå likevel denne muligheten, om så det bare er noen få dager.
Slik sett finnes ikke tid, for jeg bare ER.
I går kveld hørte jeg en episode på en ny podcaste jeg har funnet; Grenseløs Spirituellitet. Denne episoden handlet om sjelen. At vi ikke er en kropp med en sjel inni, men en sjel med kropp i rundt. Det var snakk om at en gjennom dagen kunne føle sin egen uten at en visste det. Og mye var sammenfallende med slikt jeg har tenkt.
En av tankene mine er at jeg faktisk må tilbake til barndommen og til følelser jeg hadde da, for å gå inn porten til den jeg er -.
Ikke den ego-styrte meg som er opptatt av stafasje og å bli likt, men den jeg er i mitt indre. Den «større» meg som er en del av alt.
For der finnes energien, der finnes kraften, kjærligheten og dynamitten.
Jeg vet dette.
Det er en del øvelser for å finne fram;
først må en være fullstendig ærlig mot seg sjøl, så langt en evner.
Jeg må vise meg sjøl kjærlighet, akkurat det føler jeg etter hvert greier ganske bra.
Så må jeg forstå at alle har sin reise, for med å forstå det smuldrer dømming bort.
Forstå at det jeg har lært er sannhet nødvendigvis ikke er det.
Og en hel del andre ting kommer inn, slik som fysisk aktivitet og ikke minst glede. Gleden har jeg følt stor i senere år, at jeg er heldig og ikke et offer.
Har diskutert med andre at en kan være rusa av livet, at en ikke trenger rus for å kjenne på dette.
Det å finne fram til hvem en er, ikke den en tror, men den en virkelig er, syns jeg er vanskeligst. Men med å gå tilbake til følelser tidlig i barndommen tror jeg det dukker opp så bra det kan.
Hva jeg skal bruke styrken jeg finner til?
Den skal brukes til å være i nåtid, være sterk tilstede og hele tida gjøre sitt beste.
Og akkurat det, gjøre sitt beste, er nok det vi alle gjør hele tiden. Men jeg vil også kjenne på gleden og hvor eventyrlig fantastisk alt er.
Føle det sterkt, kjenne på styrken jeg har fått og gleden jeg har og det jeg kan.
For i går hadde jeg lyst til akkurat det. Gå ut i skogen å leite etter trær. Noen trær jeg fant tidligere i år.
Og er de mine?
Tidligere, da det enda var sommer, fikk jeg en telefon.
– Vil du hogge, det er gode priser nå, spurte han som ringte.
Det som var etterspurt var gran og det har jeg ikke. Men så var det disse trærne jeg fant da jeg leita etter multe, men fant kantarell.
Jeg kom meg ut og traska i vei.
Ett av yndlingstrea mine begynner å vokse seg til, sikkert snart ungdom.
Oppover var det masse spindelvev, blir helt fasinert av et slikt syn.
Ørsmå vannperler henger i trådene.
Jeg går opp til brønnen og ser på forholda ved inntaket i elva. Alt ser bra ut.
Blir angrepet av noe som ligner flyvende edderkopper, intense fluer som sitter fast på meg.
Skikkelig ekkelt.
Tar veien rett bort fra brønnen og går meg rett på de gamle trærne.
For gamle må de være.
Og høye, jeg får ikke til å ta bilder av høyden en gang.
Sjøl om jeg gjør flere forsøk.
Ett av trærne er litt uklart, som det er hylla inn i tåke.
Det må være lyset.
Jeg prøver å vise størrelsen…har ikke akkurat med meg fyrstikkeske.
Prøver også å ta i rundt ett, men jeg når ikke i rundt.
Tar opp kartet på mobilen for å se om jeg er på min eigen eiendom, men systemet fungerer ikke. Jeg kjenner på at det hadde vært greit å spørre far, han har sikkert visst.
Ble disse granene plantet…
Og når og av hvem?
De vokser i et smalt belte over en lengde på ca. 100 meter.
Men å finne ut hvilken eiendom de står på skal i hvert fall la seg gjøre.
Tror ikke trærne kan tas ut, for langt unna vei og for få. Det er ikke et vanlig granfelt. Tærne står spredt.
Jeg syns de er flotte. De bør nok få stå uansett.
Men så er jeg glad i trær.
Det begynner å regne.
Da jeg nesten er framme og hjemme kommer en flokk firbeinte løpende mot meg.
De er naboene sin og er ramma inn av usynlig gjerde. Jeg vet ikke hvor langt de kommer eller om jeg er innefor gjerdet. Men de stopper oppe på jordet og står bare og ser.
Fine og hvite.
Hjemme igjen oppdga jeg den ene flua etter den andre på meg, jeg kom meg temmelig raskt i dusjen. Aldri sett slike rare fluer, men tror ikke de gjorde noe…
Jeg vil ta turen opp til området fordi det er både fint og spesielt. Og så vil jeg se om det henger tåkedotter rundt treet jeg så, når jeg kommer opp igjen.
Jeg velger å skrive om noe jeg opplevde som rart for noen dager siden. Andre vil kanskje finne en plausibel forklaring… men for meg holder ingen foreløpig.
Etter hvert vil jeg si jeg har blitt ganske åpen på å gi plass til spirutuellitet. Faktisk har jeg opplevd en del opp gjennom åra som ikke er så enkelt å forklare.
Her om dagen opplevde jeg noe som jeg opplevde som en temmelig rar opplevelse.
Utvida rar, vil jeg påstå.
Jeg var innom kontoret for å se etter et brilleetui, et kontor kaotisk av all gjennomgang, nedpakking og rotete så det holder.
Det som slår meg da jeg kommer inn er at skjermene hadde gått i stanby, frossen standby. Frykta en stund for at de var ødelagt. To skjermer og en laptop som står i en halvrunding på et bord.
Skjermene slår seg på da jeg kommer bort til bordet, men dråpene er der fortsatt. Det viser seg at de er utenpå skjermene. De er harde.
Jeg tenker at det må være en fugl, men hvordan har en fugl kommet inn og hvordan hadde den greidd en slik treffsikkerhet. Det var ikke noe på bordet.
Tar fram mobilen for å ta bilde av fenomenet, men ser at det er så grått at det er vanskelig å ta bilde.
Jeg prøver igjen, men det er like grått, slik at jeg nesten ikke ser skjermene gjennom mobilen.
Tenker det må være motlys og tar et bilde bortenfor skjermene.
Det var helt uten forstyrrende element.
Kjenner opplevelsen får det til å prikke i nakken, føles ikke normalt det jeg ser og opplever.
Har det travelt, så kommer meg ut i vindfanget og ser det samme der gjennom den åpne linsa på mobilen. Fullt av lyse rundinger, men tar ikke bilde der.
Neste dag går jeg ned på kontoret igjen, tar bildet av skjermene ganske likt som dagen før.
Da er alt normalt. Bare disse dråpene på skjermene.
Tar meg også en runde i leiligheta, men alt er greit. Ingen lyse rundinger kommer fram.
Var det en beskjed, et varsel eller hva var dette…
Jeg orker ikke tv. Orker knapt nok mitt eget selskap. Men jeg orker fredagskveld i ro.
Klokka fem våkna jeg til morningen.
En time senere forsto jeg at det var ingen vits å ligge lengre. Så jeg unte meg en lang og rolig morgen.
Bra start.
Jeg fortsatte med Tarotkort fra i går sammen med lunka vann. Tente talglys både på bordet og duftlampe. Måtte huske å blåse talglysene ut, tenkte jeg.
Dagen lå foran og om en uke skal alt være på plass. Rørleggeren ringte og spurte etter noe. Han skulle fikse oppvaskmaskina i dag. Fikk melding med spørsmål om jeg hadde vært i kontakt med sommervertene og når det kunne passe å få opplæring i et nytt system. Svarte at jeg måtte komme meg ut til museet før jeg kunne svare.
Blåste ut lysene på bordet, smurte meg matpakke, pakka med data’n og kom meg avgårde. På tur får jeg beskjed om at rørleggeren ikke kommer i dag, likevel. Sier at om en uke åpner vi… Den oppvaskmaskina må være på plass til neste helg.
Endelig framme skal jeg ta en avgjørelse over gjenstandene som skal være med i utstillinga.
Da kommer jeg på det-.
Duftlampa, jeg glemte å blåse ut te-lyset!
Jeg prøvde å si til meg sjøl at det gikk bra, ro deg ned. Men det var umulig å konsentrere seg.
Sendte melding til de som skulle komme med flere montre, lot dørene stå åpne og satte meg i bilen. Det tar nesten en time å kjøre hjem.
Da jeg nærma meg huset tenkte jeg på sjokoladen som lå i kjøleskapet siden mellomste og samboer sist var på besøk. Den halv plata trengte jeg faktisk til «bensin» når jeg skulle kjøre tilbake, skjønte jeg.
Oppe i stua fikk jeg blåst ut lyset, huka med meg sjokoladen og så var det en ny times kjøretur. Når en har det travelt har alt som triller lagt seg foran deg i veibanen med fart langt under fartsgrensa.
Fikk telefon om at de med montrene hadde satt de inn og reiste tilbake til byen. Da de fikk høre at jeg nesten framme venta de. Alt de hadde kommet med så supert ut.
Senere fikk jeg satt skapene der jeg mente de måtte stå, åtte monter og tre bord blir bra.
Fikk kontakta sommerverter og gitt tilbakemelding for neste uke, som blir både folksom og travel.
Kjørte opp til mor på returen, med matvarer og en ny panelovn, da den som ble kjøpt på nyåret stoppa å virke. Det ble den obligatoriske kaffekoppen, noe søtt, montering av ovn, ishakking av fryseren og et par ting til. Mor syntes jeg var for opptatt av det spirtuelle og syntes det ble litt skummelt. Så jeg lova at jeg skulle begrense meg, så da må jeg huske det. For jeg syns det er dødspennende – ha, ha – bokstavelig talt.
Og da er jeg både ved starten og enden, jeg er hjemme, med rolig musikk og bare er….
Det er fantastisk godt, reint ut hysterisk godt.
Jeg er nok trøtt nok til en ung kveld…om den ikke allerede begynner å blitt voksen. Men i morgen er det lørdag, fri og jeg kan sove til jeg våkner og da bør ikke klokka være fem om morgenen.
Om en uke og to dager på denne tida er utstillinga åpna og første dag over. Plusser jeg på enda tre dager er skoleformidlinga over. Og går jeg rett og slett to uke fram i tid fra i kveld, har jeg nok en ferie, muligens bare en uke, men likevel.
Dette er godt, det er et stress og det er morsom, slitsom og mye, mye mer.
Og akkurat nå er det fredagskveld med rolig musikk.
Har jeg skifta på senga har jeg gått rett til sengs. Men jeg må ta på nytt sengetøy.
Jeg er virkelig tom og sliten.
Laga mousaka til middag, det er mer arbeid enn hva jeg huska. Tenkte det var en enkel rett å servere. Nå er besøket dratt og kvelden er her.
Jeg har jobba, kommet litt lengre med det jeg jobber med.
På fredag kommer flere monter, så nå kan jeg bestemme hvor mye jeg kan vise fram på utstillinga.
I dag er en ny dag. Jeg tenker søndag, men det er det absolutt ikke.
Det var skikkelig god å våkne til en dag uten noe som er bestemt. Stå opp, sette på vann, kikke ut, bare være akkurat der jeg var.
Det kom en lyst over meg, til å gjøre noe jeg har tenkt. Tenkt veldig lenge, ikke slik veldig hardt tenkt, men likevel at en gang skulle jeg prøve det. Etter jeg var meg på et webseminar om Tarot. Fra alt fra måneder til år siden. Det handla om å tolke kortene, at en skulle gå gjennom stokken for å kjenne etter hva en sjøl la av betydning i hvert kort. Kom så langt at jeg oppretta en kladdbok som skulle dedikeres til dette formålet.
Så i dag fikk jeg lyst til akkurat dette.
Enn å gi seg i kast med et slikt prosjekt som er skikkelig waste of time. Og jeg elska at jeg ikke tenkte vaske kopper, eller rydde eller slike nyttige gjøremål.
Jeg tente talglyst, hadde noen dråper lavender i oljebrenneren, fant musikk som passa. Delte opp korta, ville prøve den store Arkaden først. Tre kort kom jeg gjennom, så en rask øvelse er dette ikke. Skreiv også ned stikkord på tolkning som står i boka jeg har.
Etterpå trakk jeg et veldig fint kort for dagen, The Star, som handla om at en er opptatt av natur, ønsker det landlige og slikt. Det passa nok for flere dager enn i dag. Med mine barfotturer, ormemøter og slikt.
Tror ikke jeg har fortalt at jeg klemmer et tre etter hver tur. Da sier jeg takk og kjenner på alt jeg kan sette pris på. Når jeg blir pensjonist skal jeg bli enda mer slik…, så til dere som leser og bare syns vasking av kopper er noe av det viktigste vi gjør, dere er hermed advart.
Men jeg kommer sikkert til å skrive mye om alt jeg skal gjøre enda en tid, museet, besøka hos moren min. Skal forresten dit en tur snart.
Sola skein her, men ombestemte seg. Tenkte jeg fikk ta inn puter og det var på høy tid, for det hadde begynt å regne.
Barfotturene er lagt på hylla enn så lenge. Har en ganske god unskyldning, har trappa opp ett eller annet under nestminste tåa, en legemsdel som er bortimot umulig å nå for å gjøre noe med, ikke minst se. For et par kvelder siden fant jeg i speil, nål, lommelykt og pyrisept. Prøvde å doktorere meg sjøl og jeg fikk det til å blø. Tror det kan hjelpe ganske bra uansett, blodet kan ta med seg en del som ikke skal være der, ut igjen. Men tenker at føttene bør ha sko på seg til dette er blitt bra.
Derfor er hodet mitt fult at tanker i dag, ikke en tom blikkboks som i går. Og det er ikke søndag.
En annen plan er å skrive blogg daglig og lese her inne, den havarerte denne uka også.
Enda har jeg ikke hatt tid til å gå gjennom fjoråret for å skrive om det. Og jeg husker nesten ikke hvordan denne uka har vært, engang.
Det har vært bil, møter, mor og slikt, slikt det bruker å være. I går var det EU-kontroll, oppe i sekstida for å være på plass. Jeg hadde en åpen dag på museet tirsdag, med møte etterpå. Og jeg har jobba ganske intenst med tekst.
I gårkveld, etter jeg hadde trykt ‘send’ på teksten jeg skulle ha inn… kom det lyspunkt bortover veien og lyse jentestemmer hørtes gjennom mørket.
Mellomste og datter til et søskenbarn.
Da de var små møttes de ikke så ofte, bare i noen ferier og slikt. Nå bor de i samme by og har blitt gode venner. Det er så koselig å høre at deres venner har blitt felles venner. Nyttår var alle mine tre bedt hjem til en som opprinnelig var en venn av henne som var med mellomste, sjøl var hun utenlands da.
Søskenbarnet mitt som forsvant alt for ung ut av livet med den sykdommen som tar mest liv, tror jeg, uansett alder. Dattera var da 19 år og alene i verden.
Vi hadde en fin kveld og praten gikk om masse. Vi hadde alle sagt til andre at denne helga skulle vi snakke om spøkelser, nå ble det ikke så mye spirutuelt – men mange interessante tema.
I dag er plana en liten tur ut og så besøke mor.
– Skal du ned i kjelleren og jobbe nå etterpå, spør mor.
– Nei, det er lørdag i dag, svarer jeg.
– Jeg greier ikke følge med på dagene, sier mor.
Så jeg spør om hun kunne tenkt seg en almanakk, slik at samtidig kunne notert hendelser fra dagen for lettere å beholde minnet. For jeg tenker at det har jeg sjøl valgt. Nå også setter jeg pris på at jeg finner så mye nedskreve. For ingen kan huske alt.
Men mor syns ikke det er noe interessant, kanskje er hun for lat, tror hun. Så jeg spør henne om hun vet hva som er grunnen til at ikke vil.
– Jeg tror jeg føler meg overvåka, kommer hun fram til.
Da begynner jeg å le, for det er for sin egen skyld jeg foreslår at hun skriver ned, for ha mer mulighet til å se hva dagen har inneholdt av vær, mat, folk og ikke bare forsvinner ut i det blå.
– Så du føler deg overvåka av deg sjøl, vil jeg vite.
Da begynner mor også å le.
Og i mitt hode spratt setninga rund som en fornøyelig sukkertøys-tanke; “overvåka av seg sjøl”, den må jeg grunne på for den har så mange fasetter.
Hvordan har du lika og blitt overvåka av deg sjøl?
Midt i uka og livet jogger avgårde. Er det meste en test spekulerer jeg på…
Jeg rulla hjemover og følte lykke. På himmelen hang en halv måne.
Dagen var gjennomført… og en halv uke.
Føler jeg er gjennom en oppvåkning.
Kanskje er det en test?
Fikk et slags svar som gikk i den retninga da jeg la ut spørsmålet «hvordan få motgang til å bli medgang». Spørsmålet stilte jeg på en spirituell side. Jeg fikk noen svar som jeg måtte tenke over.
Er det noe jeg ikke lærer?
Da jeg skrev siste innlegg på søndagskvelden, begynte sidesynet mitt å forsvinne mens jeg skrev, fikk kikkertsyn. Det gikk over etter kanskje 10 minutter, kanskje mer. Jeg tenkte at nå er jeg for sliten, altså, jeg ble ikke redd.
Og så begynte ting å klareres i tankene, at jeg prøver å fylle et beger jeg aldri klarer fylle.
Eldre, ensomhet og fokuset folk har -.
Jeg vil lete etter kunnskap om temaet, men jeg må til å skifte fokus. Jeg kan ikke tillate at jeg sjøl går under av å ta meg av andre.
Kanskje handla all motgang det siste om å få meg til å våkne. Jeg kan ikke fortsette slik.
Og så fortsetter jeg likevel, for det at jeg er billøs gjør at jeg må være i ro, kan ikke dra på besøk.
Jeg fikk to dager med god arbeidsro, sjøl om jeg absolutt skulle hatt bil, vært på museet, sett og ordna etter vind og vær. Men jeg utsatte alt jeg skulle, fant andre løsninger, delegerte.
I dag ville jeg prøve å få låne en bil, uten at jeg behøvde det egentlig… for å dra på besøk.
Må si jeg nesten følte en barnslig fortvilelse over vanskelighetene jeg møtte og fikk lyst til å sette meg ned å tute som en unge. For det viste seg være temmelig umulig å komme inn til sentrum og leiebil.
Skolebusser som kjørte tom på returen var det ikke mulig å få sitte på med.
Så enden var nesten komisk…
Etter nei-mennesker og regler, fant jeg et menneske som fant løsning. Ikke i skolebussene som gikk tomme tilbake, nei da, for det var ikke lov å sitte på med dem. Men det er noe som heter bestillingstransport, som har hver sin dag til de forskjellige stedene i kommunen. Nå var det ikke her jeg bor sin tur i dag, men likevel ble det satt opp tur. En hel liten buss kom for å hente meg de nesten to milene inn hit jeg bor. Og i glede over dette sa jeg ingenting om at jeg er 50% uføretrygda, jeg betalte med glede en en full billett. Det skulle bare mangle, jeg kunne ha betalt to billetter om det skulle være.
Jeg kom meg inn til sentrum og fikk låne en bitteliten bil. En Ford KA. Som jeg litt nervøst satte meg bak rattet for å skulle kjøre. Det hadde kommet et lag snø og bilen var så liten at jeg som har vanskelig å holde meg nede på fartsgrensen plutselig fikk vanskeligheter med å kjøre fort nok.
Jeg klarte ikke komme meg opp bakkene til mor, glatt som det var, så jeg gikk både opp og ned uten å falle. Og mor var overlykkelig og syntes jeg kunne ha overnatta.
Jeg sa at dette bilstyret og det å komme seg til sentrum hadde tatt all kapasiteten i dag. Så i morgen må jeg jobbe. Og ellers hadde jeg meldt meg på et møte om svindel som banken og politiet hadde invitert til.
Nå trodde jeg først invitasjonen var et forsøk på svindel og meldte fra til banken. Men møtet var ordentlig det. Og det var interessant.
Etter dette, etter en tur innom butikken for å bunkre opp, for det begynte å gå tomt etter den siste tids bilproblemer.
Og da, etter å ha løst alle disse oppgavene; kjørt og parkert en fremmed bitteliten bil på en trang parkeringsplass etter alt strevet for å få tak i bilen…
Må nesten fortelle at like etter møtet hadde starta ble det ropt opp at to biler måtte flyttes, fordi de sto parkert feil og de sa den ene var en Kira eller Kia, da var jeg overbevis om at det var meg… bilnummeret på bilen jeg lånte hadde jeg ikke festa meg ved. Nå var det ikke jeg som var den uheldige, så kunne gå inn igjen å ta meg en kopp kaffe mens vi venta på at biler ble flytta.
Men da jeg altså satt der i bilen, kjente at jeg begynte å bli tryggere og greidde komme opp i fartsgrensa. Turen gikk hjemover. Det kom musikk ut av høytalerne og en halv måne hang der oppe på himmelen, da kjente jeg at jeg var lykkelig og at jeg hadde bestått dagen.
Nå skal bilen min være fit for fight på fredag, en dyr affære – men det er underordna, bare bilen, livet og alt fungerer.
Og endelig skjønner jeg at jeg kan ikke fylle et beger av ensomhet, det var kanskje det jeg skulle skjønne. Vi er alle ansvarlige for våre liv og kan ikke ta på oss liva til andre.
Var det ikke lengre siden…tenkt jeg. Og det er en god tanke.
Når en skjønner at tiden faktisk har gått saktere enn en trodde.
Det er dagens dato som fører meg inn på disse tankene, mens himlene i det siste har vært helt surrealistisk.
Skreiv jeg om dette i fjor tenkte jeg, på datoen…
Så jeg kikka etter og så at dagen før og etter i fjor posta jeg innlegg. Men ikke på datoen.
Når var det da?
Når ble jeg så fiksert på 11:11. Og da ser jeg at det er ikke lengre siden enn i september i fjor jeg fikk øynene opp for disse tallene.
Jeg må skrive i dag, tenkte jeg, noe veldig dypt. For kanskje jeg forstår mer akkurat i dag.
Dagen ble isteden av de mer strevsomme.
Først var det strevsomt det jeg jobba med i dag.
Så henta jeg mor, vi skulle på besøk.
Etterpå var jeg mildt sagt sliten.
På tur hjem var det ingen vakre himler.
Det regna.
Da jeg hadde kjørt langt under halvparten stoppa den ene vindusviskeren. Den andre gikk som en motor, den på andre sida. Plutselig stoppa den også. Det regna enda mer og var skikkelig mørkt.
Det ble mange stopp på tur hjem, for å tørke av vinduet.
Hva gjør en når slikt skjer?
I morgen er det først blodprøve og etterpå museum…
Blir det vakre himler i morgen?
Nei, det blir regn…
Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre i morgen. Får nok bare se an når jeg våkner antakelig. Høljer regnet ned kan jeg ikke legge ut å kjøre.
Jeg skal vei å se om B12-vitaminen har økt, for på fredag skal jeg til lege, både for å snakke om MR-bildene og fingrene, om B12 nivået har økt og i hele tatt. Tenkte også å høre om røntgenbildene viste noe. Det slipper jeg, ble ringt opp dagen etter jeg tok bildene. Lilletåen min var faktisk knekt, så det vet jeg.
Herremin for en katastrofe jeg er.
Men vakker himmel har jeg over meg.
Og det kommer nye dager, med både det ene og det andre.
Men dagen i dag var en dårlig portal inn til de nye og store tanker med fantastisk fine hendelser.
Siste behandling unnagjort hos fysioterapeuten. Har med meg noen øvelser jeg skal fortsette med.
Fikk melding fra Hjemmetjenesten om tomt for brød hos mor, tenkt uansett å ta turen innover etter behandling. Jeg tok med skolebrød også og ellers var det igjen vafler fra sist jeg var der. Så en kaffekopp ble det også.
Hun var nydusja med opprulla hår.
Vi snakka.
Kanskje mest meg; om å tilgi seg sjøl, være glad i den en er. Greier en å tilgi den en sjøl er, forstå, i stedet for å klandre seg, da blir det letter å tilgi andre også. Og at det er sin egen vei en skal gå, ikke andre sin.
Mor var enig og hun er blitt mye flinkere til å godta, samtidig er hun for streng mot seg sjøl.
Vi mennesker.
Det er så mange av oss.
Vi er i så mange utgaver, men alle hører vi sammen.
Etterpå gikk jeg ned i kjellerstua der det står et skap morfar min laga.
Jeg fikk tatt bilde av det.
For å åpne dører og skuffer må en trykke på knapper som gjør at dørene og skuffene spretter opp.
Han tenkte på å bli møbelsnekker, men slik ble det ikke.
