Ikke så vanskelig dette, å starte på nytt. For så vidt er hver morgen en ny start. Men en må ville…

 

 

 

 

Plutselig kjente jeg det, jeg er der.

Jeg er klar.

Til en ny start.

Ikke slik å forstå at alt skal snus. Egentlig handler det om mer av noe og mindre av annet.

 

I høst var jeg i gang med en god øvelse, en øvelse på slik livet skulle være.

Så kom jula og jeg la alt arbeidet med dette ned.

Etter jul er alt slik litt ugreit. Ska ete opp…

 

Ved fastelavn gjorde jeg en bestemmelse, om kosthold.

Det jeg lyktes med var å kutte kjøtt, eller nesten, før påska. Ingen annen grunn til å kutte inntak av kjøtt enn at det hadde vært en greie i fasta tidligere og så tenkte jeg at det ikke skada.

 

Og så kom tida meg i møte som en kollisjon.

Det starta litt udefinerbart, men de fleste tomlene peka nedover.

 

Eller – først skjedde masse.

 

Og det må jeg si, tida etter jul har hatt mye innhold. Spesielt det jeg jobber med, det er nesten en festreise. Reisa har bare en fiende og det er tida. Ellers opplever jeg det jeg har hånd om som knallmorsomt.

Likevel skjer det plutselig mange ting følelsesmessig som fører meg ned i krevende mørkegrå periode. Ingen ting jeg hadde bedt om, for å si det slik.

Men kanskje det var sendt meg som en oppvåker.

Hva jeg vil og hva jeg ikke vil…

Det fulgte i hvert fall både sorg og fortvilelse i det som ble virvla opp. Redsel og bekymring også. Og den berømmelige slitenheta får blomstre i slike hendelser.

Og slik vil nok verken jeg eller andre ha det.

 

Det neste jeg ramler opp i er to forskjellige webseminar denne helga, som handler om det samme; om tankemønster og selge et produkt.

Tankemønsteret tok jeg imot og så på.

Kjøpe noe var ikke aktuelt, verken på grunn av et økonomi, tid eller et kurs jeg kjøpte i høst som jeg ikke er ferdig med. 

 

Tankemønstra mine er på galeien; bekymringer, aldersfokus, snakke meg sjøl ned, redsler og negativt tankemønster fra ende til annen. 

 

Bevissthet er aldri feil.

 

Det er klart at når en er massivt bekymra får en mindre energi. Så veldig glad at jeg tok meg tid til disse webseminarene. For jeg må rydde i meg sjøl. At jeg blir eldre kan jeg ingen ting gjøre med. At jeg har en mor som trenger omsorg kan jeg bare gjøre mitt beste med. Jeg kan ikke gjøre mer enn mitt beste. Irritasjonen jeg føler overfor andre er bare å legge vekk, den er i hvert fall slitsom. Så tankene jeg tillater er de viktigste.

 

Så kommer alt dette med mat, bevegelse, som også fortsatt skal ha en plass.

Men jeg må seriøst se på bruken min på nettet, om jeg skal gi meg tidsbegrensninger eller hvordan, vet jeg ikke. Det finner jeg ut av.

 

For tanken på at jeg har frihet og kan-, er en enormt bærende og fin tanke.

Vi har muligheten til dette alle.

Spørs bare hvor stort behov vi har for å syns synd i oss sjøl og hvor mye vi skal legge skylden på andre.

Dette har jeg faktisk en ganske bestemt tanke om, som jeg nok har sagt lite om. Det er min rettesnor. Skriver ikke mer om det, noen tror også jorden er flat og jeg tror den er rund.

Uansett hvordan ting er, det gjør ingen ting verre ved å se slik på altet.

Samtidig er jeg så fullstendig klar over hvor lite jeg kan og vet, så alt som setter et pluss her er positivt. 

 

Jeg skal lage meg en plan, sikkert lurt å skrive ned – men må unngå det maniske. Det har ingen hensikt.

Jeg kjenner det kribler i magen. For alt kan skje.

Jeg har fått en skikkelig dose med en euforiske hormonsprut.

 

Dette blir bra!

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Dagen våkna tung. Ikke i psyken, men i fysikken. Tung, tung kropp er ikke topp.

 

 

 

 

Så dagen måtte angripes, men dagen angrep meg.

 

Jeg sitter i en stol da noe kommer mot meg.

Gjennom lufta.

Hvordan var fuglen kommet inn?

Den flyr bort i det store vinduet.

Dunk sier det igjen. Men det er ikke kaktuser i dette vinduet.

Jeg må sjekke opp hvor den kom inn. På badet står vinduet bitte, lite grann på gløtt. Toppen 5 centimeter. Løper ned, kan døra der stå oppe…

Det måtte være badet.

Dette tok ikke lange stunda, men da jeg kommer opp er fuglen borte.

Forhåpentlig fløyet. Men det sitter en skrekk i meg at jeg plutselig skal finne den død. 

Dette var dagens dramatikk. 

 

Men jeg måtte virke. Så hva gjør en da… når en ikke virker.

Jo, da setter en i gang med ommøblering. Det er en stund siden nå.

Så jeg begynner å dra på møbler.

Ute skinner sola, skikkelig SKINNER.

Jeg må UT -. 

Appelsin, vann og fotoapparat.

Tenker jeg skal kose meg på turen, ikke kave, men nyte.  

Velger meg samme tur som sist søndag. 

Må snu meg for å se på det søte rogntreet. 

Den bratte bakken er straks forsert.

Det er mer is og hardere grunn i dag, kaldere luft.

Framme ved seterveien er det ennå alt for isete for å gå oppover.

Men veien nedover tør jeg å bevege meg ut på i dag.

Skjennsetten heter den høyeste toppen.

Da jeg kom hjem måtte jeg se på kartet, hvordan kan en komme seg opp dit, skal tro….

Nå har jeg fått et nytt mål jeg ønsker å nå.

Så er jeg på tur ned og dette partiet, med sjøen nedenfor, er jeg så glad i.

Noe med dybden.

Sjøen har så myk farge, litt pastell. 

Jeg somer inn med mobilen, naustet mitt står i ale fall.

Jeg har ikke vært nede ved det på en stund.

Berga ved siden av veien har spennende mønster av frosset vann.

Is kan være så fascinerende.

Først hjemme, på terrassen, ble det appelsinpause i sola.

Kjente varmen fra sola da jeg satt der.

Slik gikk dagen.

 

I kveld har jeg laget meg middag av søtpotet-chips, stekt sjampinjong og stekt rød spisskål. 

Og så ble det litt mer rydding, men kke ferdig med ommøbleringa ennå… eller den er ferdig, men ikke ryddinga.

 

Riktig fin søndag vil jeg si det har vært.

Nå er det ny uke og jeg ønsker deg en riktig fin uke.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Det snør. Det er hvitt. Tiddelibom. Det er fredag. Og plutselig var en time bort.

 

 

 

 

I går starta det. Jeg måtte en tur til sentrum, eller måtte…

Men jeg skulle sende noe, skulle en tur innom butikken og ville besøke biblioteket.

Da jeg skal sette meg inn i bilen var det kommet et lite sørpelag av snø og noen filler virvler ned gjennom lufta. På tur innover tenker jeg på at denne dagen legges dumt opp, for om kvelden skulle jeg tilbake, da inn til mor for å overnatte.

Vurderte om jeg endelig skulle prøve å komme meg til varmtvannsbassenget og treninga der før jeg dro til mor.

I tillegg kom jeg meg sent innover, fordi jeg hadde noen telefoner og ting å ordne før jeg satte meg i bilen.

Og snøen falt.

Da jeg nesten var framme så jeg blinklys av politibil.

Der lå en bil utom veien, slik skikkelig utom. Men så ut som utforkjøringa hadde gått bra.

 

Så veiene var glatte altså.

 

Jeg var innom min gamle arbeidsplass, biblioteket. Fikk også scannet et dokument.

Da jeg var innom butikken etterpå traff jeg også en nabo. Så nå har det ordnet seg med brøyting. I gårkveld ble veien brøytet.

 

På tur hjem igjen begynner jeg å tenke… hadde nok tenkt før også, men ikke på dette-.

Hvordan ville det gå i morgen, altså i dag…

Mor skulle til kontroll for høreapparatet og hvordan det virka.

Jeg stoppa bilen, ringte først mor, så sykehuset.

Avdelinga var stengt for dagen.

For jeg hadde ikke mulighet å komme meg opp med bilen hos mor, hun bor for bratt til at jeg ville greie å komme meg opp på det sleipe føret. Og hun greier ikke gå ned bakkene.

 

Derfor måtte jeg ringe da de åpna i dag. Så jeg satte på vekkerklokka i dag tidlig. Jeg våkna før den ringte, fikk ordna litt, satt vann på koking, slikt…

Da klokka var åtte ringte jeg. Og alt gikk greit, sa ingen ting om at jeg skulle ringt tidligere, bare at de satte mor opp på ny time.

Etterpå, da jeg står på kjøkkenet og vasker kopper, legger jeg merke til noe rart…

Nitimen på radioen?

Litt over åtte?

Jeg ser på klokka på veggen, den er litt over 9?

Hva hadde skjedd?

Hvor hadde den siste timen blitt av?

Følelsen var en smule tankeforvirra.

En time kan ikke bare fordufte i løse lufta, sjøl om det er det tid gjør.

Det gikk en god stund før jeg kom etter hva som hadde skjedd, for jeg var så innstilt på at jeg måtte ringe med en gang avdelinga åpna, klokka åtte.

Men jeg gjorde en bitte liten feil, jeg hadde tulla da jeg satte på klokka. Satt den på en time senere enn jeg skulle. Satt klokka på 8.45 i stedet for 7.45.

Det var godt jeg skjønte det etter hvert. For det å tro at du hadde mista en time var ganske ekkelt.

 

 

Ute er det hvitt. Og jeg spekulerer på hva jeg skal gjøre med tur i dag. For i dag må jeg ut. I går ble det dårlig med tur.

 

 

Ønsker deg en riktig fin dag.

Og så må du ikke miste tiden din 🙂

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Jeg har en intensjon om å tenke positivt. Har tro, god tro, på at det går veien. At det går bra.

 

 

 

 

Dette innlegget begynte jeg med i går, men jeg klarte ikke å skrive det ferdig.

Tanken var å bruke humor.

I dag tar jeg det fram igjen og kjenner at humor var feil vinkling.

Jeg kan skrive det med ‘bomber og granater’, men tror stillheten er det som passer innlegget best, kanskje…

 

Noen ganger holder det hardt.

For det er popper opp utfordringer. Og jeg vil ikke ha dem. Jeg vil virkelig ikke ha en ende en.

Ok, noen må få lov til å smette gjennom, om ikke blir det vel kanskje bare kjedelig. Men da er det bare noen FÅ.

Jeg går på er kurs om dagen, der du skal ta fram din styrke som kvinne.

Det snakkes om tankens kraft.

At en må ha tillit, at det man er opptatt av er det man får. Er man bekymra er det bekymringer man får.

Og da må jeg stoppe og fokusere på problemer, jeg må være glad og glede meg.

 

Og jeg greier det.

 

Men nå har det vært en serie av slikt jeg ikke ønsker i livet mitt. Alt liksom mørkner sammen med høstmørket. Til og med fotoapparatet tar svarte bilder. Det er sant, tok det med i skogen i går for å ta bilder av høsten og det ble bare svart, bildene. Symbolikken var nesten for sterk.

 

Kanskje er det en test, jeg velger å tro det.

Jeg blir testa-.

 

Så jeg må bare si, uten ironi, at livet er topp.

Virkelig.

På formiddagen i går kom sola inn gjennom vindua som en bekreftelse på tankene. At det jeg tenkte var riktig, jeg har krefter og kraft. Jeg satt og så på en video i den siste modulen som var utsendt i kurset om Kvinners kraft.

 

Kanskje jeg ikke engang er sliten.

Og faktisk kjenner jeg på krafta i meg, for det er den som må opp og fram.

For jeg tror på at jeg har den.

 

Jeg kjente den da jeg satt i en samtale i går, en samtale om jobben min. Den var ikke direkte lett. Før på dagen hadde jeg funnet ut at førtidspensjonering ikke var en mulighet. Og økonomien er så nede som den ikke har vært siden jeg var ung og trodde på framtida. Jeg har hatt en kort date-periode som jeg hadde tro på som brått var over. Helsemessig verker ledd mye mer enn på lenge.

 

Slik er ståa akkurat nå.

I et hus som er omtrentlig like slitent som meg.

Og her slutter jeg, for så klart kunna jeg ha pressa mer ut av ‘tuben’.

Tenker at dette er en test, test på fokuset mitt, for alt dette som så klart både er tungt og trist, om en graver seg inn i disse tankebanene.

 

 

Da slår det meg, her og nå, at for å slå tilbake på alt dette som er negativt må jeg ha dobbelt av det positive.

 

 

La meg se…fem håpløsheter regnet jeg opp…Da må jeg skrive om ti gleder og her kommer de:

Jeg bor i et land uten krig,

jeg har en familie som er glad i meg og jeg i den,

jeg vet jeg kommer meg gjennom de tungene tinga jeg nevnte,

faktisk har jeg en ganske stor kjærlighetskraft overfor alt og alle (de fleste)

og så er jeg veldig glad i tankene mine og min indre reise…dette var fem store positive tanker.

 

Men jeg skal skrive ned fem til:

Jeg gleder meg stort over fargene, lyset og skyggen.

Jeg gleder meg også til det jeg kan få til.

Og så gleder jeg meg over det jeg kan.

Noe jeg må være svært glad for er min indre balanse.

Og så blir jeg glad for alle fine mennesker jeg kjenner og de jeg vil bli kjent med.

 

For er ganske så sikker på at det er det som er lærdommen min nå, hit jeg er kommet.

 

Egentlig startet jeg å skrive blogg fordi ting var så tunge og fordi jeg ikke visste hvorfor eller hva som gjorde dette. Derfor valgte jeg å gå ut med orda, skrive om alt for å få tilbakemeldinger på tanker jeg ikke visste hvor jeg skulle kanalisere.

 

Oppover åra har håpløshetene kommet trillende, de ble nesten min ‘krone’, alt dette som gikk feil; helse, biler, økonomi, kjærlighet…nå ja, kjærlighetene har jeg bare skissert mellom orda.

Nå er jeg ved et skille.

Himmel, jeg kjenner det. Jeg er kommet i mål med det som jeg startet bloggen for.

Ikke denne, ikke den før, men den før det.

Dette er egentlig STORT, min kjære leser.

Nå skal jeg ikke bli mer svulstig. Bare si at dette innlegget som jeg hadde problemer med å få ut, i virkeligheten er en fødsel…

For jeg kjenner på kraften, testen fungerte.

Jeg står i det.

Egentlig er jeg bare meg, med de gleder lengsler, sorger og håp jeg alltid har hatt.

Og det er nok.

Det er bare det at jeg har skjønt det nå.

Så da stilner ‘basunene, trompetene og harpeklangen’, de fader ut i en helt vanlig torsdag.

 

Og denne torsdagen ønsker jeg deg så fin, kjenn på det, egentlig er det en torsdag av ypperste kvalitet. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

I kveld er det godt med musikk. The Cure, det passa godt. I kveld.

 

 

 

 

Tror jeg har mista kontakten med meg sjøl… eller så har jeg fått kontakt.

Jeg er ikke sikker.

Derfor må jeg ha musikk.

 

Flyte på vingene av rytmen.

Ikke tenke så mye, bare være.

Være i musikken.

Være i skogen…

Denne tirsdagen.

Det har og vært en fin høstdag.

Faktisk kom sola fram.

Egentlig var den framme nesten hele dagen, bare litt fra og til.

Jeg rydda.

Og så kjørte jeg bilen på verksted.

 

Jeg flyter avgårde i tilværelsen.

Akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg er.

Så må finne meg tilbake.

Finne meg tilbake gjennom musikken.

Og i dag opplevde jeg at tida forsvant i et kvantesprang.

Et gap av tid var plutselig borte.

 

Jeg må nok jorde meg.

Noen opplevelser er slik.

De har sterke farger.

Sterke følelser.

Føler så mye at følelsen forsvinner.

I et vakuum.

Midt i høsten, i den fargesprakende høsten, med hypnotiserende lys er jeg hypnotisert.

Og det er også greit.

For av og til skal en også la seg hypnotisere.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I min egen boble jeg bor. Den er ikke så stor. Men stor nok for meg.

 

 

 

Ord på en søndagskveld.

Jeg har hatt en koselig helg.

En veldig koselig en.

Og litt snodig.

Det snodige får jeg skrive om siden.

 

 

Men den har vært lys, til tross for regn.  

Lyset hadde en egen glans.

Det var akkurat som alt lå rett vei.

Der tanker ikke fantes, bare at livet bød fram slik en ønsker.

For livet – livet er en fantastisk innretning.

 

 

Så lørdagen forsvant inn i natta, slik dager bruker å gjøre. Og søndagen kom trippende på tå.

Jeg gjorde en liten innsats som soldat, kriga mot rusk med et våpen jeg ikke liker, støvsugeren.

For jeg fikk en telefon.

Nei, det gjorde jeg ikke.

Jeg fikk en melding.

 

I den sto det; e d greit vi kjæm innom?

 

Og så klart var det greit.

Det var ene tanteungen min med kjæresten sin.

De er så søte, så fine og så gode.

Slike en blir ordentlig glad i.

De har kjøpt seg hus og viste meg bilder.

Jeg hadde ønsket meg mer energi, for da hadde jeg vil ha laget middag. Men det fikk bli kaffe og en stikkelsbærpai.

 

 

Hun fortalte at hun hadde tenkt så mye på meg i det siste, syntes det var så lenge siden vi hadde møttes.

Så sa hun noe som var ordentlig koselig, at jeg var det første mennesket som hun følte så henne som et menneske. Søstera har sagt det samme. Har også hørt dette sagt fra flere, og det er skikkelig, skikkelig koselig.

Jeg husker da jeg fikk barn gledde jeg meg enormt til de kunne snakke, fortelle hva de tenkte.

Husker jeg som barn tenkte at voksne kunne være litt dumme, at de ikke forsto barn var mennesker.

For de er det.

Man blir plutselig ikke et menneske. En er seg sjøl fra start.

Men blir glad over at de jeg møtte da de var barn hadde denne opplevelsen, for jeg syntes de var spennende som barn også.

Hvem de var som den de var.

Hvordan de hadde det inni seg.

Fasaden er ikke det viktigste.

 

Så du skjønner jeg har hatt en hyggelig dag.

Etterpå reiste de tilbake til byen.

 

 

Dagen i dag og har befunnet seg i dette lyset, dette merkelige lyset.

Litt slik fri for bekymringer.

For det er liksom ingen ting å bekymre seg for.

Problemer kan oppstå.

Det vet jeg litt om.

Jeg vet også ganske mye om å bekymre seg.

Men det er liksom bekymringene er blitt visket ut. Der de var er det en ullen substans.

Liver er nå, det kommer deg i møte.

Og alt du får er gaver, om det er positivt eller negativt – for det legger seg fint i rekken av «mitt liv» og det jeg får lov til å lære, erfare og nyttiggjøre meg. 

 

 

♥♥♥

 

 

 

 

 

 

Fredag og fri. Fri og fredag. Jeg har igjen vært i en sentrifuge, eller noe slikt. 

 

 

 

 

 

Da jeg hadde fått pusten igjen i går kveld, etter å undersøkt litt.

Det var da tanken falt ned, jeg blir testa.

For mange gir nok ikke en slik tanke noen mening.

På bakgrunn av kurset jeg starta med dagen før, som sa at alt lå foran en som muligheter…og ikke minst, at en skaper framtida med tankene-.

Hvordan tenke at alt er juhuu etter en slik hendelse.

 

Nå skal jeg skrive om nok en utfordring, et uhell. Der jeg sitter igjen med to følelser, enten kunna spole tida tilbake eller gå ut en dør i tilværelsen og inn i en lettere en.

 

 

Og så over til historien:

 

I går skulle jeg i et møte og ble spurt om jeg kan ta med en til i bilen.

Så klart kunne jeg det. Jeg arbeider med er å unngå stress, dro derfor tidlig avgårde for jeg hadde noen ærend. 

Passasjeren ville gjerne hjelpe til, så da jeg både skulle inn et bakeri og fylle drivstoff på bilen, gikk jeg på bakeriet etter jeg hadde trykt inn bank-koden ved pumpene.

Vi kjører i fint driv videre.

Eller fint…

Bilen starter tidlig å lugge litt.

Og den lugget mer -.

Til slutt spør jeg om det ble fylt diesel og ikke bensin, opplever jeg får bekreftet og svarer at det sto så klart i luken inn til tanken hva som skal fylles.

Lugginga blir verre, og jeg girer om ofte for å se om det gir seg. Hjernen min tenker at det må være feil drivstoff, samtidig at jeg prøver å si at det må være noe annet, til meg sjøl.

Etter fire mil skal jeg innom en butikk. Underbevistheten sier meg at jeg kommer ikke til å starte etterpå.

Og det stemmer.

 

Den følelsen -.

 

Det var fylt bensin.

 

Og regnet pøsa ned.

For det gjorde det.

En perfekt illustrasjon til situasjonen, til en film-.

 

Det var igjen under en kilometer dit vi skulle. Kort vei å gå, men ikke i det øspøsende. Så vi vart henta. Det ble ringt til verksted og bilberging. Og det gikk buss vi kunne ta tilbake.

 

Og bensinfylleren tok på seg hele skylda, men egentlig følte jeg for å dele den… for jeg skulle vært tydelig på drivstoffet. Men det var virkelig borte, skikkelig borte, for i mitt hode var det så opplest hvilket drivstoff bilen brukte, at det var ikke en mulighet.

I starten og lenge etter jeg hadde kjøpt bilen, hadde jeg realitets-sjekk på jeg tok riktig pumpe. Hadde bensinbil tidligere.

 

Møtet gikk av stabelen, bilen ble henta, vi ble kjørt tilbake og jeg helt hjem.

Og på det tidspunktet var jeg helt doven.

Jeg fikk kommentar på at jeg ikke ble sint, nei…

Kontrollapparatet mitt sier til meg at det er det ingen vits i.

 

 

Det var hysterisk godt å være hjemme etter dette, men jeg gikk også rett i «kjelleren» med det samme.

Jeg syntes det var så ekkelt, så unødvendig og så håpløst.

For jeg følte jeg absolutt burde være mer etterrettelig i situasjonen og dermed var medansvarlig.

Men jeg har beint fram ikke råd, det er ikke så lenge siden at alt oppsamla kapital gikk ut i denne bilsituasjonen pluss at jeg også måtte bruke kreditt. Jeg som ikke drar kredittkort. 

Og så begynner bremsene igjen å bli dårlig. Livredd for å oppleve dette igjen.

Så dette krever også et verkstedbesøk.

 

Men jeg har sjekka, at dette går nok på forsikring…mister sannsynlig bonus – men det får jeg ta på min kappe.

Da blir det bare egenandelen igjen. Nå vet jeg ikke hva den er.

Dette skal jeg få sjekke senere, når jeg kan spørre om når bilen kan være klar om et par timer.

Sist tok det lang tid.

For… jeg skal handle, både til meg og mor, på mandag skal jeg kjøre mor på sykehuset og på mandagskvelden kjøre søsteren min hjem etter hun har satt bilen på verksted. Blir ikke bilen ferdig, må jeg ringe for å avbestille timen på sykehuset.

 

Så nå må jeg arbeide hardt med tankemønsteret, overbevise meg om hvor heldig jeg er og ha god tro på alt som kommer meg i møte… for nå vil jeg ikke mer-.

Om det er slik at du skaper framtida med tankene dine…

 

 

Jeg vil tro og være sikker på at alt som kommer meg i møte er helt superfint.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Sammenhenger eller tilfeldigheter, det kan en alltids spekulere på. Jeg har ramlet i en flyt og det føles fint.

 

 

 

 

Av og til får jeg lyst til å kartlegge når ting starta, når starta dette jeg vil fortelle om i dag…

Kanskje er det bare fra starten, en gang.

 

I mange innlegg, nå, har jeg latt falle noen ord om at jeg skal fortelle…

Fortelle hva jeg skulle starte med.

 

Det er litt rart å se tilbake på hvordan jeg ble ført fram til dette.

Tilfeldigheter?

Jeg sliter med min energistrøm, leiter etter et hvorfor-.

For ikke så lenge siden skrev jeg dette innlegget.

Ble av en eller annen grunn opptatt av «nær døden» opplevelser og kom over en rekke YouTub videoer. Og dere vet allegoriryemer på fb -.

 

Det dukka opp ett av alle disse webseminarene som skal fange deg til å bestille noe.

Jeg kjente jeg ville finne ut mer og satte meg ned en kveld.

Seminaret var veldig interessant og prisen på kurset for høy for meg.

Etter en kraftig diskusjon med meg sjøl, der jeg sleit med å komme forbi salgsinnspurten… Jeg jobba en gang som selger, en hel måned, ble syk av det og har blitt veldig lydhør for når noen skal selge meg noe, overbevise meg.

Etter denne diskusjonen med meg sjøl, fant jeg likevel ut at skulle jeg tro på budskapet og at jeg hadde fødselsdagspenger jeg har spart til symaskin… kanskje det var en bedre investering og legge pengene i dette.

 

 

Kurset heter «Slå på din kvinnekraft».

 

 

 

I går starta det.

Sjøl om dagen hadde vært lang og konsentrasjonen min da bruker å være elendig, så satte jeg meg ned for å lytte.

Temaet var sykluser, kvinners sykluser… og hvor jeg kjente meg igjen. Dette at jeg er slik den ene dagen for så å oppleve meg sjøl som annerledes dagen etter. At noen ganger er man ekstrovert og andre ganger introvert.

Kunnskap som jeg ikke med mine mange år fikk ta del i da dette føltes som verst, men som jeg har hørt døtrene har lagt opp til å spille på lag med. Spille på lag med seg sjøl.

 

Jeg angrer ikke på symaskina, nå skal jeg sy sammen mitt eget liv for et helere bilde.

Større aksept på den jeg er.

Gjennom det vil en få en enda større aksept for andre, for det vi lever i.

Lytte bedre.

Lytte bedre til alt.

Og mangt av det jeg hørte i den første modulen ga gjenklang i tenkte tanker.

Så jeg gleder meg til fortsettelsen, men først skal jeg arbeide mer med første del.

Og så ser jeg det jeg har starta med, slik som skrive opp i en bok for å får en oversikt, føyer seg helt perfekt inn i det jeg er i gang med.

 

Livet ass…

 

 

♥♥♥

 

 

 

 

 

Når ting plutselig skjer. Hva skjer da…

 

 

I alle sine liv finnes håp, overraskinger og skuffelser.

For det er så mye en ikke har herredømme over.

Livet bare skjer.

 

Eller er det ikke så tilfeldig som en tror…

Har en mer påvirkning enn en tror?

Nå snakker jeg ikke om det vanlige, de små bølgene som et liv vanligvis inneholder.

Ikke vanlig oppstemthet eller nedstemthet.

Jeg tenker på de store bølgene, de som handler om liv, død og kjærlighet i alle variasjoner.

 

Hvor mye av alt er tilfeldig…

Kanskje er alt det?

Eller…

 

Etter en ubehagelig erfaring for noen år siden, la jeg bort troen på at det fantes noe mer, alt var bare slik vi så. Alle som trodde på noe mer var ikke som meg.

Noen hadde trampa med store føtter inn i det som var det fineste følelseslivet mitt, hadde ødelagt, lagt øde.

 

Tenkte jeg måtte ta et oppgjør med dette.

Ta et oppgjør.

Finne ut hva jeg egentlig mente, følte, trodde -.

 

Fantes det noen mer?

 

Jeg orka ikke ta tak i det på flere år.

Men så skjer ting, sakte åpnes det opp.

Det har vært trinnvis.

 

I går kikka jeg tilfeldig bort på komfyren min, der sto det 11:11.

Jeg lo litt inni meg, hva kan dette bety om det betyr noe, tenkte jeg.

I dag fikk jeg lyst til å se talls betydning og havner opp med numerologi.

Det første som møter meg på siden er 11:11.

Og så står det «Ny start på flere plan».

Da hadde jeg nettopp lagt på etter en spesiell samtale.

En uventa samtale.

 

Tilfeldigheter?

 

Jeg har ikke noe svar.

Her blir det helst snakk om å tro eller ikke tro.

 

 

Når jeg plutselig kjenner rosenlukt på vinteren eller lukt av sigar i et rom i et hus der ingen røyker…

Når en plastflaske plutselig ligger å triller på kjøkkengolvet etter å ha stått på kjøkkenbenken eller en telefon slår av radioen som sender gjennom appen, kan det så klart ha logiske forklaringer.

 

De plutselige hendelsene må en bare ta, om det er en forelskelse, et nytt barn på vei eller noen som dør.

Det er livet.

Vi kan sove nok, få bevegelse og frisk luft, ete næringsrik mat og tenke de positive tanker som er best for oss.

Det vil hjelpe på den kjemiske fabrikken vi er.

Men om noen stenger deg ut fra livet sitt, kanskje uten forklaring, må det bearbeides.

Når en tror en har funnet drømmepartneren vil en bli ganske euforisk uansett hvordan en har levd.

Når barnet du bærer på blir født før livet kan begynne og man står foran døden, da får en grundig kunnskap om sorg.

 

Er alt tilfeldig?

 

Når en åpning i skogen åpenbarer seg badet i solskinn…

Som også kan være en metafor i livet -.

 

Jeg vet ikke…

En må uansett bare leve og glede seg over blomstene på sin vei.

En kan spre kjærlighet og ellers leve gjennom det som blir tildelt.

 

«Sorgen og gleden de vandre til hope» skrev Thomas Kingo i 1681.

Og det er vel det, at det er akkurat slik det er, også i 2023.

 

 

Har du åpning for spirituelle tanker?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Andre høstdagen, helg, men hverdagen banker på. Jeg vet ikke jeg…

 

 

 

 

Jeg er som et sort hull i hodet. Tanker og planer blir sugd inn i det.

Det er liksom ingen ord igjen.

Jeg får ikke til å ta ned en retning.

Kommer ikke langt nok ‘ut’ i fra meg sjøl til å få overblikk og forstå.

Jeg føler jeg ingen retning har…

 

 

Ferien er nesten over, eller den er over. På mandag stiller jeg til det vanlige møtet.

Til tross for energitomhet, gleder jeg meg.

Tror jeg.

Kanskje energien kommer da…

 

 

Fra i fjor sommer til for noen uker siden har fokuset på inntak av mat vært ganske konstant. Faktisk lå omtrentlig 15 kilo igjen på ‘veien’ jeg har gått.

Nå med ferie og slikt, har et par kommet tilbake.

Og hodet mitt virrer.

På den ene siden et overfokus på mat, jeg vil spise.

Ikke nødvendigvis usunt.

Riktignok drakk jeg en flaske cola her om dagen, det smakte faktisk.

Jeg syns brus er alt for søtt.

Har også spist lys brødmat som er kjøpt.

Men alt slikt bør tolereres når det ikke er det regelen.

 

 

I går handla jeg.

Jeg tok ‘ruta’ mi; grønnsaksavdellinga, meiriprodukta og noen hermetiske bønner.  

Kjøpte litt ren fisk og et lite stykke rent kjøtt.

Ble også en pakke peanøtter og to øl.

Helt greie innkjøp.

Men inne i kjøleskapet har jeg en overmoden brokkoli og noen rødbeter.

Jeg bør få brukt disse, dermed går turen inn i oppskrifter…og så kjenner jeg den dårlige energien på å gå i gang med noe.

Bør også bake brød.

Burde en hel masse ting.

Må handle for mor.

 

 

I går, etter tannlege og handling var jeg fullstendig oppbrukt.

Tannlegen sjekka, stakk redskapene mine inn i munnen, pirka bort i nakne tannhalser så det skar.

Ingen hull, men hun tok en puss.

Til og med tannpuss er grusomt, jeg prøvde å slappe av.

 

 

Hjemme var jeg ikke til noe mer, ville bare sove.

Fikk med nød satt varene inn i kjøleskapet.

Greidde ikke konsentrere meg.

Greidde ikke lese, greidde ikke tenke.

Tror det var det å sitte i tannlegestolen som var årsaken.

Planene var mange nok; støvsuge og vaske noen rom, ut å se etter sopp, en tur innom kontoret.

Jeg prøvde meg på såkalt alternativ tenkning, tok opp noen sider på netter, forsøkte å se en video.

Hodet tok ikke imot noe.

Litt slik er det i dag også.

Litt tungt og nokså tomt.

 

 

Ute regner det.

 

 

Jeg har tatt av senga, skal skifte på den.

Har vaska noen kopper og sett på oppskrifter, som jeg allerede har skrevet.

Jeg vet jeg kommer meg inn på «veien» igjen.

Kanskje tok også disse videoene jeg kikka på for et par dager siden en del energi.

Så to videoer med «nær døden» opplevelser.

 

 

Jeg er i en prosess.

Tror en alltid er i prosesser på den ene eller andre måten.

Akkurat nå må jeg finne en «tråd» for å starte å nøste.

Finne fram til min vei igjen.

Og så er det kunsten å gjøre de riktige valga her og nå. For å få dopaminutløsinga, for det handler kanskje aller mest om det.

Gjøre de riktige valga for seg sjøl og bli glad for det.  

 

 

Og for å avslutte dette innlegget, som kanskje virka noe dystert. Dette handler overhodet ikke om jeg har det tungt, det er bare masse tanker og det er spennende. Så ingen depresjon og jeg håper virkelig ingen ble det av å lese.

 

Ønsker deg en lørdag full av glede.

 

 

♥