Nok ei travel uke er parkert. Lørdagen strekker seg utover som et bedagelig jesp. Slik nesten.

Helt latmannsliv er ikke på plana.

En annen plan er å skrive blogg daglig og lese her inne, den havarerte denne uka også.

Enda har jeg ikke hatt tid til å gå gjennom fjoråret for å skrive om det. Og jeg husker nesten ikke hvordan denne uka har vært, engang.

Det har vært bil, møter, mor og slikt, slikt det bruker å være. I går var det EU-kontroll, oppe i sekstida for å være på plass. Jeg hadde en åpen dag på museet tirsdag, med møte etterpå. Og jeg har jobba ganske intenst med tekst.

I gårkveld, etter jeg hadde trykt ‘send’ på teksten jeg skulle ha inn… kom det lyspunkt bortover veien og lyse jentestemmer hørtes gjennom mørket.

Mellomste og datter til et søskenbarn.

Da de var små møttes de ikke så ofte, bare i noen ferier og slikt. Nå bor de i samme by og har blitt gode venner. Det er så koselig å høre at deres venner har blitt felles venner. Nyttår var alle mine tre bedt hjem til en som opprinnelig var en venn av henne som var med mellomste, sjøl var hun utenlands da.

Søskenbarnet mitt som forsvant alt for ung ut av livet med den sykdommen som tar mest liv, tror jeg, uansett alder. Dattera var da 19 år og alene i verden.

Vi hadde en fin kveld og praten gikk om masse. Vi hadde alle sagt til andre at denne helga skulle vi snakke om spøkelser, nå ble det ikke så mye spirutuelt – men mange interessante tema.

I dag er plana en liten tur ut og så besøke mor. 

– Skal du ned i kjelleren og jobbe nå etterpå, spør mor.

– Nei, det er lørdag i dag, svarer jeg.

– Jeg greier ikke følge med på dagene, sier mor.

Så jeg spør om hun kunne tenkt seg en almanakk, slik at samtidig kunne notert hendelser fra dagen for lettere å beholde minnet. For jeg tenker at det har jeg sjøl valgt. Nå også setter jeg pris på at jeg finner så mye nedskreve. For ingen kan huske alt.

 Men mor syns ikke det er noe interessant, kanskje er hun for lat, tror hun. Så jeg spør henne om hun vet hva som er grunnen til at ikke vil.

– Jeg tror jeg føler meg overvåka, kommer hun fram til.

Da begynner jeg å le, for det er for sin egen skyld jeg foreslår at hun skriver ned, for ha mer mulighet til å se hva dagen har inneholdt av vær, mat, folk og ikke bare forsvinner ut i det blå.

– Så du føler deg overvåka av deg sjøl, vil jeg vite.

Da begynner mor også å le.

Og i mitt hode spratt setninga rund som en fornøyelig sukkertøys-tanke; “overvåka av seg sjøl”, den må jeg grunne på for den har så mange fasetter.

Hvordan har du lika og blitt overvåka av deg sjøl?

♥