Så er dagen kommet fram til inntak av føde. Dette virka litt traurig, men nei da…

 

 

Men mange av dagene starter slik.

Først tiden etter jeg står opp er jeg stokk stiv, dette er artritten, reumatismen. Så det første jeg gjør er å sette meg i en stol med et stort glass med varmt sitronvann, og et glass vann for å svelge tabletter jeg må ta og noen vitamintabletter, ned med. Etter en stund virker jeg. Da varierer det om jeg tar solhilsen først, eller ordner meg mat.

Mange morgener starter jeg med en grønn smoothie som består av grønnkål, avocado, appelsin og kokosmelk. Den har blitt bedre og bedre. Første gangen jeg drakk den var den bare grei nok.

I dag er jeg kommet fram til denne,  jeg tar den lille yogaøvelsen min etterpå.

Jeg har fri i dag.,

Det er godt. Sååååååå godt!

I går var det en dag som starta med over tre timer foredrag om arkiv. Jeg holdt på å sovna gang på gang.

 

 

Etterpå var det et brannteknisk møte på museet, etter det en gjennomgang av området for eventuelt et opplegg for sommeren.

Så ble vi bedt inn til en nabo ved museet på kaffe.

 

Tilbake til sentrum dro jeg innom en matbutikk, da jeg satt i bilen for å kjøre hjem, ringte søsteren min om jeg kunne handle med noe. Det helt hardt å gå inn igjen da.

Vel hjemme og før jeg gikk ut av bilen, stoppa det en traktor bak meg. Det var naboen hjemme som ønsker møte om jorda han leier.

 

Da jeg endelig var inne og kunne gå i gang med middagen, var jeg skikkelig oppbrukt. Da hadde jeg vært hjemmefra fra kvart på åtte om morgenen til halv syv om kvelden, der det hadde gått i ett – som allerede omtalt.

Det viste seg at jeg hadde glemt å sette inn bollen med forvella brennesle, men det gikk likevel bra. Det ble suppe.

 

Dagen i forveien fikk jeg høsta inn en del og forvella. Noe ble frosset ned til senere. Men det jeg skulle spise i går, var avglemt på kjøkkenbenken altså.

 

I dag har jeg ingen avtaler. Jeg kan bruke dagen som jeg sjøl vil. Det er overskyet, men god temperatur.

Skal jeg slå plenen, usikker om jeg har bensin?

Skal jeg sanke?

Skal jeg sage trær og rydde i kratt?

Eller plante?

Vaske klær og rydde er nok uunngåelig, og alt får jeg ikke til. For listen min over det jeg vil er uendelig. Men nå er dagen godt i gang, så jeg må til med noe annet. Men det å skrive var ett av ønska, og det har jeg gjort her og nå.

Et slikt småkjedelig innlegg om mitt og slikt.

 

Hvordan er din dag?

 

 

Deler en liten novelle.

 

Her er linken til den.

 

Alt og ingenting når bare en var riktig. Å bli hørt, sett og begjært var så viktig. Hun befant seg i alt og ingenting.

 

 

Hun kikket ut i natta. Gardinene var trukket for, men der de møttes var en liten glipe. Der så hun to stjerner lyse matt. Det var like før dagen ble født, før lyset begynte å stige for at den nye dag skulle få plass.

Hun snudde ryggen utålmodig mot vinduet. Begrov nesen i dyna. Nå måtte hun sove. Det kunne ennå bli et par timers søvn før hun skulle opp.

Det var tankene, alle tankene, hun kunne ikke legge de vekk. Hvordan skulle hun greie å stoppe denne tankestrømmen. To eller null, sa tankene. To eller null.

 

Mobilen dirra.

Hun kava hendene bort til nattbordet og fikk slått den av.

Litt overrasket bikka hun bena ut av sengen, hun var faktisk ikke trøtt. Det var ikke mange timene hun hadde sovet, men likevel var hun ikke trøtt. Hun følte seg gira.

Mobilen ble med ut på badet, hun satte av flymodusen. Det var kommen noen nye mail så hun, de fikk bare vente, sikkert bare reklame og spam. Deretter gikk hun inn på appen til pulsklokka, den viste fem timer søvn. Hun ville sjekke værappen før messanger. Regn i hele dag.

På messanger var det to meldinger.

Hun trykte.

Den ene var fra Sondre og  den andre fra Ibraham. Også fra han -.

– Godmorgen lerkefuglen, skrev Sondre.

Hun følte seg ikke som noen lerkefugl. Sondre las alt for mye Ibsen. Så åpnet hun meldingen fra Ibraham, der sto det;

– Jeg føler kroppen din – så var det lagt inn tre hjerter og to tunger.

Hun kjente kvalmen sammen med opphisselsen jage gjennom seg.

Hun kunne ikke dvele lengre i tankene, dagen kom henne i møte som et hurtigtog, og det var bare å komme seg på.

 

Senere, på bussen hjem, slapp hun tankene til.

Spørsmålene.

Samvittigheten.

Hun kjente en svak kvalme igjen. Hva hadde hun gjort?!

 

Det starta da Sondre ville gå på Villanden i stedet for en konsert med Onkel P.

Det hadde kanskje starta før. Om hun skulle være helt ærlig. Sondre som snakket opprømt over ressursene på jorda, eller mangel av ressurser eller misbruk av dem.

Samtalene var interessant nok, i starten, men hun hadde hørt akkurat de samme orda så mange ganger at hun nesten kunne de utenat. Han valgte mange ganger å lese i stedet for å bli med til hennes leilighet. Kvelder med diskusjon og rødvin, der de skulle dele seng, sov ofte Sondre nesten før hodet nådde puten.

Hvor var lidenskapen?

I starten hadde det vært rimelig greit, de hadde hørt på hverandre, de hadde hatt sex. Hun hadde trodd på det de var i gang med, at dette var et godt forhold. At det ville vare. Nå var den tørka inn til ekstase over mumifiserte bøker. For han.

Det var frustrerende.

De gikk i en loop av kjedsommelighet uten lidenskap og egentlig, uten romantikk.

 

En ettermiddag da hun var på tur til bassenget, møtte hun Ibraham.

Ibraham!

Han stoppet opp og de ble stående å se på hverandre, så brøt de ut i latter. Uten at det var noen grunn.

Hun hadde ikke hørt fra han på tre år, før det kom en melding med ønske om godt nyttår. Etter det smertefulle bruddet.

Eller brudd-. Hun kunne ikke kalle det brudd, kanskje -.

De hadde hatt noen intense uker, der hun ble helt oppslukt av denne gutten. Hun hadde møtt han etter en periode på Tinder. Han var pen, med et smil som tok pusten fra henne. Han hadde norsk mor og marokkansk far. Han var mer enn pen, han var vakker. En gud. Men hun hadde hatt en følelse av at hun ikke var alene om oppmerksomheten hans. Han var ofte på mobilen når de var sammen.

De elsket en gang. Så ble han syk. Hun ble for usikker, for hun trodde han holdt en gjeng andre damer i ånde. Hun følte den tanken var riktig. Så hun gjorde det slutt før det egentlig hadde begynt.

Hun hadde hatt det fryktelig vondt, men hun brukte smerten til å løpe. Hun løp som en gal, og det hjalp. I flere uker løp hun over en mil om dagen. Da hadde hun løpt fra intensiteten og forelskelsen.

 

De snakket noen få ganger etter dette, på messanger. Og så fikk han seg dame.

Like etter nyttår i år fikk hun hilsen fra han. Så kom en melding for en måned siden. Han hadde opprettet ny profil på facebook og hun fikk vennforespørsel. Etter at hun hadde sa ja, begynte han å sende søte gif-meldinger til henne. Slik som god morgen og sov godt.

 

 For et par uker siden begynte de å melde, hun fikk vite det var slutt med dama. Sjøl om det sto på den gamle profilen hans at de fortsatt var sammen. Det hadde hun sjekket!

Så møttes de på gaten den dagen hun var på tur i bassenget. Han brøt en rose av en av greinene som hang over stakittgjerdet de sto ved.

 

 

– Hvordan er det med deg, spurte han med sin litt nasale røst.

Hun fortalte om frustrasjonene, og at hun var usikker på forholdet.

– Men jeg er også glad i han, sa hun.

Ibraham nikket forståelsefullt.

– Vi hadde det fint, han skiftet tema

– Jeg var megaforelska i deg, hun måtte bare si det, for å se reaksjonene hans.

– Det skjønte jeg ikke, svarte han. Men det var for dumt at jeg ble syk, tror det hadde gått annerledes om jeg ikke ble det.

Han pekte mot et hus like bak der de sto.

– Der bor jeg, bli med inn.

 

Hun ble med. Han strøk henne ned over de bare armene da de var kommet innenfor. Så kikket han henne rett inn i øynene og sa;

– Jeg har så lyst på deg.

Orda hans føltes som et slag i mellomgolvet, hun følte hun fikk problemer med pusten. Før hun rakk å besinne seg var de fanget av hverandre. Armer som klamret seg fast. Og så kjente hun hånde hans der nede, nede i trusen.

Hun hadde ikke makt til å løsrive seg. Sondre eksisterte ikke.

 

Hvordan de havnet i sengen, hvordan klærne forsvant, visste hun ikke. Hun var borte fra tid og rom. Hun var som en sulten, hun var som en tørst, hun var grådig og tok alt hun fikk.

Etterpå sovnet hun som en mann, hun sovnet og var både mett og følte seg hel.

I flere timer følte hun det.

 

Neste dag spurte Sondre hvorfor hun ble så lenge i bassenget, han hadde prøvd å ringe henne. Hun mumlet noe om en venninne, mens hjertet dunket og varmen steig i kinna. Hun var sønderrevet. 

 

Dette var en og en halv uke siden. Hun hadde ikke hørt mer fra Ibraham før nå i dag. Og hun visste han ikke var noen å satse på. Men kunne hun fortsette forholdet til Sondre nå…..

Her sto hun med to gutter. Snart hadde hun ingen.

Ingen å elske. Hun følte seg så forvirret.

Drømmen om en framtid med Sondre kunne nok ikke fortsette. Hun kunne ikke leve med Ibsen og klimaproblemer. Han var minimalt interessert i hva hun var opptatt av. Han ville prøve å få henne til å være med på det han holdt på med.

Men hun måtte kanskje gi han en sjanse.

Snakke med han. Si dette at hun visste ikke om hun ville mer, fordi han bare var opptatt av sitt.

Mer kunne hun ikke si. Det andre fikk hun bære på sine skuldre.

Hun kunne prøve.

Ibraham var  drøm, en lideskapelig. Med han ville det aldri kunne bli et trygt forhold. Hun ville være for usikker.

Hun følte det slik, her hun satt med to gutter, at framtida var uten disse guttene. Og hun grudde seg til det som kom. Som hun tenkte ville komme.

To eller null.

Men hun kunne løpe.

Regnestykket gikk ikke opp. Hun måtte nok starte med et nytt stykke etter hun hadde løpt fra alt. 

 

 

I dag er også en dag. Ennå strekker den seg utover i det ukjente. For ingen fastspikra planer annet enn rydding og roting. Det er ikke fastspikra….

 

 

Har ordnet meg legetime, dette evinnelige øyet. Som jeg vil ha til å oppføre seg. Og til å vare evig. Eller like evig som jeg varer.

Fikk telefon fra NAV, de ønsket meg lykke til.

Nå er jeg ferdig med AAP.

Jeg takket saksbehandleren min for god hjelp, hun har vært fin. Hun burde kanskje fått en blomst.

 

Om dagen hører jeg på podcasten Psykologen. Korte innslag meg en haug av temaer, veldig interessant. Noe kan en tenke at den eller den skulle hørt, men de mest interessante er der jeg føler det angår meg. Angår meg for å takle alt bedre.

Et av temaene var om manko på tid, noe jeg føler på. Det er jeg nok ikke alene om.

 

Hva er tid?

Hvordan blir den brukt og hva sier vi til oss sjøl. Det er vårt eget ansvar livet vi lever. Veldig godt å høre og ta konsekvensen av. Det er ingen å skylde på.

 

“Hva er det du vil gjøre”, spør psykologen.

 

Ja, hva er det jeg vil gjøre.

VIL gjøre.

Og jeg blir svar skyldig. Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre, en grå masse av ønsker.

Men hva vil jeg gjøre over ALT.

 

Det tenker jeg på. Hva er det som gir meg krefter? 

For det vil jeg gi tid.

Jeg tror kanskje jeg vet hva det er…..og så skviser tankene ut, til og med når jeg skriver dette……for det dukker opp så mange alternativ.

Så enkelt er det ikke. Finne dette som gir energi.

 

Men tror jeg kan koke det ned til to temaer….som blir flere når jeg tenker tanken.

Ord og tegning, tenker jeg….mens tankene skynder seg å tilføye foto.

Ord og foto får jeg brukt når jeg blogger.

Da står tegning igjen….og maling. Såååå, ikke enkelt å finne bare det ENE jeg VIL bruke tiden på. Den tiden jeg har til disposisjon for å holde på med slikt.

 

Nå ligger et stort lokk på meg som heter sommer. Og det skulle bare være lutter glede, og er for så vidt det…..men jeg må så mye først. Kanskje er mye som bare bor i hodet mitt.

Det må jeg finne ut av.

 

Ha en riktig fin mandag.

 

 

 

Lørdagen måtte jeg. Og vi. Handle. Vi er; foreldra mine. Egentlig mor.

 

 

Mor ringte meg da jeg ikke dukka opp til den tiden jeg hadde sagt. Da var jeg riktignok straks på tur ut. Formen min om dagen er ikke den mest spretne.

Hun fortalte at faren min også ville være med.

Min 95 år gamle far, som nesten ikke har vært annet enn hjemme og bevega seg rundt med sin rullator, i den ene etasjen i det huset de bor i. Etter oppholdet på sykehus og sjukehjem etter fallet i mars.

 

Først tenkte jeg på det vi skulle rekke før butikker stengte, men så fant jeg ut at kattene faktisk kunne greie seg på mat kjøpt fra vanlig butikk noen dager. Og for far, få våren inn gjennom bilvinduet i kaskader; grønne jorder, trær i alle de vårlige nyansene, heggen som hadde begynt blomstre og sjøen glitrende i sola.

Det var en dose av inntrykk som er vanlig for oss som er frie og “unge”, Som kan bevege oss fritt dit vi må.

For mor også var det en opplevelse, sjøl om hun er mer ute. Hun en voksen damen på snart 87 år med begrensninger i fysikk.

 

Da vi handla på kjøpesenteret ble det for mye for henne også. Det forhindret ikke at en eldre mann i handlekøen begynte å snakke med henne.

“Kjente du han” spurte jeg.

“Nei, jeg har bare draget “sa hun med glimt i øyet.

Eldre er ikke annerledes.

Enn alle oss andre.

Enn de unge.

De kan spøke, flørte, tulle og være dønn seriøse og samfunnsengasjerte.

De er de ikke annerledes, sjøl om skinnet er skrukkete og energien lavere, mentalt kan de være helt på plass.

 

De ville vi skulle spise ute, og jeg var med å skeia ut fra min kontrollerte livsstil.

 

De syns det er så artig å kunne se andre mennesker. Nå skal det sies at det var sørgelig lite mennesker å se der vi var.

 

 

De snakket om dette at eldre mennesker er radert bort fra de menneskene en møter i hverdagen, og da snakker jeg ikke om de yngre eldre.

Nå er det nok slik at mange er borte fordi livet rakk ikke så langt som for mine foreldre. Og resten er på institusjoner, innestengt. Plassert borte fra å være plagsomt til stede.

 

Da de var hjemme sovna far i stolen sin. Han hadde fått inn mange inntrykk og energien var oppbrukt. Men han hadde mestra å være ute i livet og mestra krykkene igjen.

 

Vi må ta flere turer der han og mor får se mer enn stueveggene og tv’n. Det gir livet deres innhold.

 

Når jeg har foreldre som fortsatt er blant oss, både mentalt og fysisk. Men som far sa med en latter da vi satt og spiste, nå er det jeg som må hjelpe de – før, for dog utrolig mange år siden, var det de som hjalp meg med maten og alt det andre. 

Livets forunderlige runddans.  Men som lita jente tok jeg det sjølsagt, foreldra mine er så ubegripelig takknemlige.

Så takknemlige at jeg får dårlig samvittighet.

 

Ser du mange eldre mennesker i din hverdag, ute i butikker og på gaten?

 

 

 

I dag tar jeg en språklig sviitssj…. For å markere en forandring. En fersk en og kanskje ikke såå fersk. Men en forandring.

 

 

Slik kan det bli språklige skiftinger framover, fra nynorsk til bokmål og omvendt, men det må da gå bra for deg som kommer innom-. Håper jeg :).

 

For det skjer en vridning, det har gjort det over tid. Egentlig over flere år.

Og når en kan sitte på en haug å se tilbake, så er det godt men den oversikten.

 

For jeg legger merke til at jeg er mer på plass, jeg har de mer “riktige” reaksjonene. Slipper å dra med meg tankene hjem for å analysere alt i fillebitter, med en gråå følelse på innsiden.

Men her om kvelden var jeg igang med en slik øvelse likevel, jeg skvaldra i tankene, av ting jeg opplevde utfordrende.

Da tok jeg over med den STORE MEG, jeg sa: du er flink, klapp deg sjøl på skuldra og hold i rundt deg sjøl.

Så gjorde jeg det i tankene, og jeg kjente hvordan muskler slapp taket og jeg ble myk og god på innsiden. Og skvalderet stoppa.

 

Jeg har også skjønt at jeg har et barometer.

Når jeg blir irritert over folk som gjør ting annerledes enn meg, da er jeg egentlig for sliten. For jeg har ingenting med hvordan andre løser sine ting og tang.

Jeg har ansvar for meg sjøl.

Det er det ansvaret jeg har sett mer på. Har vært nødt til å se på.

For jeg kan ikke forvente noe, men jeg kan sette grensene.

 

Nå er jeg mer der.

Det skjer faktisk naturlig.

 

Angående det jeg skrev om i forrige innlegg, om kropp og krapyl. Jeg har funnet ut hvilket retning jeg tar med vekt og bevegelse. Jeg meldte meg inn i Vektklubben.

Har vært med der før og opplevde det fungerte.

 

Og etter å ha tenkt i to år…….neeeiii, faktisk tre år….at jeg skal gå oftere til frisør, bestilte jeg meg pluuutselig time.

Så det er noe som skjer.

Noe som er deilig.

For jeg vil ha mer plass i livet mitt.

Jeg VIL!

Da blir det, og det er så bra. 

Slik på tampen :).

 

 

Som ein pedagogisk forankring legg eg overskrifta inn først, for understreka slik eg vil ha det. 

 

 

For no må eg endra fokus. Og heldigvis er dagen ikkje så i ørska som eg har kjent dagane i det siste. Kanskje er det tankane som har laga veg i vellinga.

Grunnen har ikkje noko å seia. Kanskje er det så enkelt at sola skin.

Og i dag har eg både gjort solhelsing og gjort ei øving eg fann eit opplegg på for ei stund sia, og som eg bruka fram til at kroppen laga stoppen.

 

No drikk eg grønt.

Så langt alt bra.

 

Men eg trur eg må sjå på dette som minst tosidig.

Kanskje det er fleire sider ved denne ståa også -. Eigentleg er det så klart det.

 

Noko som i alle fall er energikrevjande er praktiske ting som må ordnast opp i.

Det største problemet no er vaskemaskina.

Atter ein gong.

Den er eit redskap eg alltid kjem meg i gong med, setta på ein vask og så er eg liksom i gong med noko.

Den er nokså ny, no står den der med gjenknepen munn og seier “vil ikkje”.

Full av fjør.

Kan den reparerast eller må eg kjøpa ny……

 

Dette trur eg er proppen i systemet. Det som førte meg inn i ei bakevje.

 

Vel er det tragisk at kanskje det meste av det eg har spara saman til å finna på noko, no går i bilen. Bil må eg ha, så eg få berre vera glad for at eg har det som må til for å reparere bil til EU-aksept.

 

Alt dette praktiske.

 

Eg har ein del på denne lista; Vatn, vaskemaskin, måling, slitne vindskier, rensing av terrasse…..you name it, eg kan eigentleg forsetja i det uendelege. Men stoppar her.

 

Så er det folk og relasjoner, der kan det henda det ligg nokre energityvar.

 

Men til slutt, og noko eg må ta opp igjen, fokuset på er fysikk, mat og rørsle. Eg må ned på mengde inntak, men veit ikkje om det er det som er det verste. Det er nok mjøl og sukker som er det kroppen min ikkje er så glad i. I alle fall ikkje i store doser.

Heile etterjulsvinteren med påska på slep, har vore unntaktilstand. Slik som her om dagen, eg var så sliten at eg putta ein pose med engelsk konfekt opp i handlekorga. Noko eg ikkje har kjøpt meg på månader, ja kanskje år……

Det måtte eg ha, tenkte eg, fordi eg er så sliten…….

Hjelpte det?

Nei!

Sukkersjokk.

 

Plana er ikkje klar. Men eg må få meir kontroll på kva eg putter inn. Er ikkje heilt enig med meg sjøl om eg skal gå attende til periodisk faste slikt som 16:8 eller 5:2, eller ordinært kosthald med alle måltid, med fokus på mengde og innhald.

Kanskje ein blanding. Litt mitt eige opplegg.

 

Og så var det dette med å bruka kroppen -.

Fitbitklokka har vore på handa nokre veker no, etter at den gjekk i stykker før jul. Der ser eg godt korleis dagen har vore. Så slik er det enkelt å følge med seg sjølv, slik som mengder skritt og korleis pulsen har vore gjennom dagen.

 

 

Eg tenker eg seier at eg er i gong, sjølv om plana ikkje er heilt på plass.

Det kjennest som eg har greidd å dra motivasjonen motvillig opp frå bøtta.

Eg vil ha det bra, enkelt og greit!

 

Ønsker deg ein super vårdag <3.

 

 

 

Eg vil berre sova. Midt på dagen. Orkar mest ikkje tenka.

 

 

 

 

I dag er eg botnlaust lat. Så lat at eg veit eigentleg ikkje kva…….

 

Ute flyg fuglane i skytteltrafikk til mataren som heng utanføre vindauga. Skal tru om det held på å bli tomt? Dei syng åt meg, kvitrar og trallar.

Temperaturen viser ned mot null. Men snøen er borte frå låglandet.

 

Eg drikk kaffe for å sjå om det hjelper. Om eg orker å ta meg ein tur ut.

For å henta ved.

For kanskje jødsla meire av plenen.

 

I går kombinerte eg ørlite luking hos foreldra mine med å hausta med meg skvalderkål. Tanken er pesto.

Hadde også ein tanke om å baka brød.

I dag.

 

Og eg skulle laga meg ei kostplan, for akkurat no er eg på ville vegar.

Mat, mat, mat.

 

Tiltaket er berre så alt for sørgeleg borte. Alt eg startar med vert halvveges. Så eg må nok ta meg ein grundig prat med meg sjølv. For slik kan vi ikkje ha det.

 

Temperaturen skal heldigvis stiga litt utover veka. Det er ei trøst.

Og eg må nok laga meg ei plan til å følge.

Utan sukker. Eg trur eg har fått for mykje av det i det siste. Påska og etterpå.

Må nok sala opp fornufta, trur det kan hjelpa.

For eg vil for mykje til å berre ikkje orka noko.

 

Kva gjer du når latskapen får overtaket?

 

 

 

Grøn snø er vakkert. Det er også kaldt. Og eg er stille midt i alt.

 

 

Fjella skin som refleks, det kom snø i natt.

Sommer i april.

Vinter i mai.

Og eg er her. I ein virvel i livet.

Eller kanskje ikkje i ein virvel.

Men eg er.

Eg tenkjer på det eg har. På det eg har i meg. Det som eg kan klara.

Om eg vil.

Vil nok.

Eg har det ikkje udelt supert om dagen, og det er så bra. Høyrest kanskje rart ut å seia, men i slike periodar kan det skje ting.

Alt er med som det har vore. Men nokre utfordringar har eg, som eg mest ikkje orkar å nemne.

-Men det er blandt anna slikt som at vaskemaskina mi står tilstoppa med fjør og dun, eller at smørbrødlista etter EU-kontrollen på bilen vart vel lang. 

Det er slikt som skjer.

Slikt som berre må ordnast.

Slikt som kostar pæ`æng.

Men pytt! Det er berre pengar. Mykje som er verre enn det.

Og bedtre.

 

Eg fekk så lyst til å laga meg ein sti. Fann fram saga og saga meg veg. Da kom eg over dette.

 

 

Eg vart berre ståande å sjå. Noko så vakkert. Og eg visste ikkje om dei. Fiolane.

 

Stien er ikkje ferdig. Og når den er framme er det rydding i eit område. Der det gamle epletreet sto. Det skreiv eg om og du kan finne det her.

No er eg komen dit at eg tenkjer å plante nytt, og så vil eg at vegen skal væra enkel fram dit. Så eg må saga ned fleire tre.

 

Eg har starta med solhelsinga igjen. Kroppen er meir på parti, men auga er fortsatt raudt.

Det er mykje eg har lyst til. Lyst til at det skal veksa.

Vekse i rundt meg.

Så eg har jobba litt i hagen.

 

 

Men det blir fort mykje farting.

I går var eg på ein fantastisk fart. Eg var på konsert. På orgelkonsert. Ikkje mindre enn seks trøorgel dansa i rundt. Og da meiner eg dansa.

Lydbilete bevega seg rundt om i rommet. Det var ei spesiell musikkoppleving.

Marja-Liisa Orgelsuite.

I kveld kan den høyrast i Oslo og i morgen i Hamar.

Legg ved en link her. Det er absolutt ei oppleving å få det med seg.

 

Så slik er det for tida, fullt av små og store opplevingar.

Gleda over våren er stor, sjølv om den er kald, grøn og kvit akkurat no. 

Eg er i ein prosess, det skal ein ikkje kimse av. Og eg har større behov enn på lenge og mange år, til å eiga meg sjølv.

Til å eiga tida mi.

Og eg har meir energi til å sette føtene solid i bakken og tenke over- og gje uttrykk for meir.

Enn korleis det har vore.

I ei grå eve attover i tid.   

 

Slikt er berre bra, så summen er bra.