Med musikk på ørene inntar jeg kvelden. For jeg trenger den balsamen som musikken gir.

 

 

 

Ute er dagene de nydeligste dager du kan tenke deg.

Om dagen, i dag var det 15 pluss.

I livet mitt er en stille storm.

Men jeg klarer det.

Det er bare for mye på en gang. Som en brottsjø.

Nå er det oftest slik at det kommer mye av det samme på en gang.

 

 

I kveld dro jeg på en middag jeg var bedt på.

Min gamle arbeidsplass, mange hadde kommet til og noen kjente jeg godt fra før.

Før jeg kjørte tenkte jeg at det var et par jeg kjente godt, men så var det mange…

Hadde nesten følelsen av at folk kom stormene til, at jeg skulle hatt flere hoder og flere munner.

Var så mange jeg gjerne ville ha snakka med. 

Jeg fikk blomster og en vase/lykt som takk for åra.

Hadde faktisk forberedt noen ord om de 15 åra jeg hadde vært en kollega. Men det var ikke var plass til det, noe som var helt greit. 

Hjemme fikk jeg satt buketten i vasen.

Skal kose meg med synet.  

Er veldig glad i blomster, så bra jeg ikke fikk de da jeg slutta for godt over et år siden. 

Ellers er jeg, som jeg skrev i starten, i en brottsjø om dagen.

I dag tok jeg fri for å være ute i det fine været.

Jeg brukte mest tid på å gå gjennom gamle dokumenter. Tok kontakt med banker, må se på muligheter og valg. Fikk sendt inn bestilling på hva jeg får fra Klp. Det neste er hva jeg får fra Nav, som pensjonist.

Er litt forvirra over noen ting, derfor leting i gamle dokument. Så da møter jeg alle disse åra som er gått, alle problemer og alt strevet. Møtte tida da jeg nesten holder på å dukke under og miste taket.

Det koster noe å gå gjennom denne historikken.

 

Og så kjenner jeg et stort NEI!

At det er nok nå, at jeg ikke vil ha alt dette som har har hatt så høye “pris”.

Jeg vil bare ikke ha det.

Kvelden er atter her.

 

Jeg får virkelig øvd meg på å ikke tenke. For jeg nekter på å gå i dybden, jeg vil bare ikke.

For når det er nok er det nok.

Jeg vil ikke ha bekymringene, jeg vil ikke dra på all sorgen, ikke ta innover meg andres gjøren og valg.

Jeg vil ha friheten til å være den jeg er.

 

Nå skal jeg kose meg med blomstene og musikken.

Jeg er lett som en fjær og sterk som en løve!

For jeg har en ny start.

Den starten er ærlig og sann, det er det jeg vet.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Denne dagen skulle vi… Noen ville til topps på beina og andre ville spille seg til topps. Og alle hadde vi en drøm. I alle fall jeg -.

 

 

 

For litt over to uker siden gikk jeg en tur. Da så jeg rett på et mål.

Her er det innlegget.

På onsdag i denne uka var dagen der, for å nå dette målet. Det var yngste og jeg som ønska å kom oss opp på et fjell.

Ikke så høyt, men bratt og ikke visste vi veien. 

 

Eldste ville også på en topp og pakka bord og utstyr inn og på i bilen.

Vi gikk av litt før dit han skulle.

 

 

Så la vi i vei innover marka.

Jeg måtte stoppe i ett for å sjekke kartet på mobilen. Det viste seg dette ikke var så enkelt hverken å forstå hvor vi skulle gå eller hvor fjellet egentlig var.

Vi skifta litt retning og det var bratt.

Ett sted måtte vi klatre over store steiner.

Oppe i lia ved et stort tre stoppa vi for drikkepause.

Like ved der vi sitter flyger en ørn opp.

Den svinger hurtig oppover.

Klokka begynte å bli mange. Ville vi komme oss opp…

Jeg begynte å tvile om vi greidde det.

Mørket ville komme og å gå i dette terrenget i mørket frista lita.

Vi klatra oss videre oppover.

Plutselig var vi bare oppe!

Termosen med te kom fram.

Appelsinene fikk være.

Og så var det tid for å ta selfie.

Og bilder av utsikta, lyset og fjorden.

Her er utsikt mot Trøndelag.

Fjellet var som kjølen på en båt.

Jeg skal innrømme at jeg var litt skvetta, for høyden, over utsikta og for om det var regelrette hamrer rundt oss.

Etter å ha bruka så lang tid opp, gikk turen ned igjen uventa raskt.

Vi står plutselig nede ved vannet der turen starta fra. Men på andre sida.

 

Skal man tørre seg utpå…

Heldigvis holdt isen meg.

Vi fant likevel ut at vi ikke tok sjansen på å gå rett over. Litt dumt om isen knakk midtveis.

Men yngsteberta fant en larve utpå isen.

Har du sett en slik?

Sola hadde gått ned og laga en lyssøyle, det var et flott skue.

Min steingale yngste fant noen berg og begynte å krafse.

Så skjedde den store drømmen for henne, dette var det berget ga fra seg.

Til slutt var det å komme seg opp der bilen og sønnen var parkert.

Han ønska jeg skulle ta noen gode bilder av seg.

Så sliten som jeg var var det ikke mulig å få til noe blinkskudd.

Han var mer fornøyd med bildet yngsteberta tok.

Han ville ikke bli med oss ned ennå, så vi måtte henta han etterpå.

Da var middagen ferdig.

Noe musikk fikk vi ikke høre, for alt var en øvelse. Og så var han redd for kondens i alle dingse-dubbedittene.

 

Alle var vi godt fornøyd, både han som hadde betjent lyd og vi som hadde forsert bratta.

 

Nå har jeg tatt det ro med et par dager , for litt skade ble det. På veien opp vridde jeg kneet, så der er det nok leddbånd som må kureres.

Men det som er så bra, jeg kom meg både opp og ned.

Nå kan jeg si CHEK for turen opp på Skinseten.

 

Her er fra forrige mål.

 

Nå er jeg spent på hva som dukker opp som neste målsetting.

Har du noen mål du tenker å utføre?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag før palmesøndag, den gule påska er her. Og dagen har vært fin. Å bo inni meg ikke like fint. 

 

 

Dagen i går rakk jeg ikke det som sto på plana. Ikke fikk jeg starta tidlig nok og så måtte jeg dra.

Hadde time hos frisør og skulle hente mor. Hun skulle også klippe seg. Og mens jag satt der i stolen, forsvant alt av energi. I tillegg spøkte resten av dagen i hodet. For jeg hadde så mye jeg ville rekke.

Etter vi var ferdige kjørte jeg oss begge til sentrum. Fikk handla for mor. Inne på butikken var det så mange folk. Jeg hadde ikke tid til å snakke med noen. Jeg løp i gjennom og var kort i ord.

Måtte likevel ta meg en kopp kaffe hos mor, lillesøster kom også. Jeg hadde vært forutseende nok til ikke å parkere bilen slik at jeg ble inneparkert.

Lista var lang av det jeg ønsket å rekke, men altså, det meste rakk jeg ikke. Og så kom eldstemannen. Han var gira, hadde kjøpt seg nye dubbeditter, kobla viste og snakka. Han har en plan. Plutselig var kvelden blitt langt på natt. Det var med nød og neppe jeg kom meg i seng. 

I dag våkna jeg av telefonen. Yngste, som kom til Trondheim i går, hadde lyst til å bli en dag til. Det var så fint å møte folk hun ikke hadde sett på en stund. Var bare redd for at jeg ble skuffa over dette valget. Så klart måtte hun gå etter det hun ville. Så nå kommer hun i morgen.

 

Så har dagen gått.

Vi kom oss en tur i butikken, eldste jobba med musikk.

Jeg har vært i dårlig form. Mage på tull, rygg med tannpine…. jaaaa da, vet vi ikke har tenner i ryggen.  

Fikk likevel diktet en middag, den ble ikke så verst. 

 

Etterpå sovna jeg i stolen. Våkna og visste ikke hvor jeg var.

 

Håper resten av påska blir bedre.

 

Vil tro du har en fin påske foran deg.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Du er så dramatisk. Det var søstrene mine som sa det. At jeg hadde denne hangen til drama. Jeg var bare meg sjøl…

 

 

 

 

For sorg og glede vandrer i hope, var det ikke en som sa det en gang….

Som skrev de ordene.

 

Jeg føler sterkt, gleden er stor og sorgen dyp. Og alt det andre, alt i mellom har mange farger, for jeg lever…

 

Klemme et tre, oppfordrer Utifriluft til denne helga.

Og jeg skal finne meg et tre å klemme.

Tror faktisk jeg trenger det. Her jeg prosesserer livet på harde livet.

Og så vi jeg dele en historie fra den gang…

 

Jeg var ung, jeg var usikker og jeg var på ferie. Stedet var Rovinj, en idyllisk by i Kroatia, den gang Jugoslavia. Vi bada og hadde det fint.

Så ble jeg kjent med en som også var der på feie, mørk, pen og jeg falt-.

Jeg ble rett og slett ferieforelska.

Vi bodde i et privat hus og han fulgte meg dit etter vi hadde vært sammen en av dagene.

Hva var mer naturlig enn at det ble kyssing, ikke mer. Da kom huseieren brasende inn på rommet og kasta han ut.

Så skulle vi ut for å spise en annen dag, vi var en hel gjeng som satt rundt et langbord. Det hadde vært dager på stranda og hvor langt dette var ut i den ene uka vi var der, er borte fra hukommelsen.

Tror du ikke min forelskelse begynte å se på en annen jente i selskapet.

Min usikkerhet blomstra så klart opp, jeg drakk vin og kjente både resultatet av vinen og følelsen av dyp ulykke fikk vokse. Så det jeg valgte å gjøre etter en stund var å gå ut porten fra spisestedet. Jeg vandret ut i de smale gatene, gikk oppover og oppover. Det var bratt og mørket var varmt.

Der, på toppen av en gate sto et tre. Det måtte klemmes.

Kanskje skjønte jeg da vitsen med livet, tenkte jeg i min rødvinsbalsamerte hjerne, om jeg klemte det…

Som tenkt så gjort.

Samtidig spekulerte jeg på om jeg fant tilbake til stedet de andre var. Så slo jeg armene rundt treet og klemte til. Så ut over gatene nedover fra der jeg sto med armene rundt treet.

Og der, et stykke nedenfor, ser jeg en opplyst firkant, et bord med masse folk rundt.

Der var de andre.

 

Treet ga meg ikke noe svar.

Ikke siden heller, når jeg har prøvd å klemme andre tre.

Jeg kom meg ned til dit vi hadde vært, da var alle gått. Og jeg mener kvelden fortsatte. Riktignok uten en mørk sjarmør.

 

Det har vært mange sjarmører og mange tre å klemme. Ikke alltid i sammenheng.

I dag skal jeg finne meg ett.

Snart.

Nå skal det bare klemmes for sjelefred og utviding av min egen forståelse. Kanskje forstår jeg ikke noe mer i dag heller…

 

Og så passer det med en salme til slutt. Det er Kari Bremnes som synger salmen etter Thomas Kingo med ønske om god helg.

 

 

Om du vil du, kan du se en liten ting nedenfor videoen også….

 

 

 

Kanskje kan dette være en ide, så se på DENNE.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En ny dag inn i natt med et nytt ord.

 

 

 

Frodith, vet dere… 

 

I kveld legger jeg bare inn et bilde fra en bok.

Det er det jeg rekker før vi bikker ny dato.

Syns bare verset passa.

 

 

 

♥

 

 

 

Engler i snøen. En sang. En gang… Det er vinter og snøen er en venn. 

 

 

 

 

 

Det er igjen Frodith som drysser ord, i dag er det snø som har dryssa ned med engler i…

En dag i vinter, mellomste var hjemme for det var jul.

Vi tok en runde ut i snøværet.

 

Skal vi, sa vi til hverandre…

 

Og så klart skulle vi.

Jeg dumpa ned i det hvite.

 

 

Gamle kunster var ikke glemt.

 

 

Etterpå kunne jeg reise meg og jeg hadde laget en engel i snøen.

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Å uttrykke seg med dans, skape bevegelse etter rytme, finnes det noe bedre…

 

 

Det er Frodith som byr opp.

 

 

Som lita ville jeg bli danser.

Balletdanser. 

Jeg sto på tærne uten beskyttelse. 

I mange år var tærne stive av behandlinga. 

Stuka.

Jeg ble ikke danser.

Men jeg elsker å se på dans.

 

Deler en video.

 

 

 

 

♥

 

 

Vi er i den mørke årstiden. Og mørket omslutter oss. Men vi beveger oss mot en lysere tid. 

 

 

 

Igjen er Frodith ute med sin utfordring. Det er 11. januar og hun ber om mørke.

 

Faktisk er en måneskinnskveld nesten helt lys.

Trolsk, mørk og lys -.

 

Men måneskinn er også mørkt.

Måneskinn kan være uhyggelig, vakkert, mystisk og farlig.

Den Italienske gruppa Måneskin presenterer her mørket med låta “I wanna be yor slave»:

 

 

♥

 

Det er en ting som fyller meg når jeg hører ordet «snømann». The Snowman fra 1982. Noe så nydelig. Blir like lykkelig i dag som da.

 

 

Frodiths ord om dagen er; snømann.

I dag gjør jeg noe som er litt drøyt. Regner med ikke så mange, om noen, klikker seg inn og bruker den halve timen det tar å se denne nydelige tegnefilmen.

For meg er dette en veldig fin tegnefim, bort i mot den fineste jeg vet.

Musikken har du sikkert hørt.

 

 

 

♥

 

 

 

Tida, dere vet denne tida, plutselig skjønner jeg det – den er bare veldig kort. Veldig, veldig kort. Og mens jeg skriver det blir den kortere.

 

 

 

Det første jeg tenkte i dag var:

– jeg må planlegge.

 

Det er lørdag og jeg har fri, slik det er når en er vendt tilbake til vanlig liv. Andre uka over med jobb og det går greit. Sjøl om det også er problematisk.

Tida er et problem.

Ble for kort uke denne uka.

Greier ikke alt.

Rekker det ikke.

I går var det en begravelse jeg tenkte jeg skulle gå i, men måtte la den passere fordi jeg måtte jobbe.

Onsdag forsvant mye av arbeidsdagen på grunn av veden som kom til mor.

Og så har jeg ført inn disse to aktivitetene i uka, aktiviteter som kjennes.

Muskler som har vært i dvale.

Men det går seg til.

Nå er jeg stiv.

Til uka rekker jeg den ene før- og den andre etter en samling.

For jeg VIL-.

Vil få tilbake noe jeg hadde en gang. 

 

 

Det er ny artikkelskriving på gang og jeg er gira. Var på biblioteket og lånte bøker i går. Har et halvt år på meg og vil ikke legge det opp som sist.

Den historien er mellom permer nå, sammen med mange andre.

Jeg kan ta en presentasjon siden.

Gruer meg til å lese det jeg sjøl skrev.

 

 

I dag er det lutefiskmiddag hos lillesøster.

Skal hente mor først.

Før det tenker jeg å rekke…

Gikk nettopp gjennom noen oppskrifter og skjønner jeg ikke har så mye tid. Så må kjøre i gang noen ting i dag.

Kanskje jeg skal bake lefser i morgen.

Vasking står også på programmet.

 

 

Så planlegging er koden her.

 

 

Og oversikt.

Tror jeg må vite når folk kommer også…

Hjem til jul.

Denne låta kom ut da jeg sjøl dreiv å reiste hjem til jul. Husker den ble spilt på radioen og jeg bodde i på en hybel i Trondheim, det var natt og jeg pakka inn julegaver. Det var snart jul. Eller kanskje var det en annen sang, en annen gang. Ser denne er utgitt i 1986, da bodde jeg i Oslo. Men reiste hjem da også.

 

 

Mellomste foreslo arbeidslag i jule, at vi fordeler hvem som tar ansvar for mat.

Det syns jeg var lurt.

Men det praktiske rundt det må tenkes igjennom.

Så det er dette med tid.

 

TID.

 

Men det er ikke nytt og alle kjenner til dette.

Og for meg er det ikke verre enn at jeg syns det er artig.

Som en spennende lek.

 

Og nå må jeg til.

 

Ønsker alle dere nydelige, en maken dag.

 

Like nydelig som du er.

 

 

♥