Det er mandag, en kald og nydelig dag. Jeg spiser frokost/lunsjen min tidligere enn jeg bruker…

 

 

 

 

Først våkna jeg i sekstida, syntes det var tidlig.

Våkna noen ganger til før jeg var oppe åtte. Mørkt var det, tross timen som var flytta.

 

Sjøl om jeg er sykemeldingen er det greit å være med på mandagsmøtet på jobb over nett.

Så fikk med meg det etter litt rydding på kjøkkenet, som jeg fortsatte med da jeg kom opp igjen. Samtidig fikk jeg stekt ferdig røra til svelene, sto igjen fra vi laga på lørdag. Det var også igjen et par pizzaboller.

Det er de som ble frokost/lunsj.

Ellers er det enda flere rester, både suppa fra lørdag og laks fra i går.

Prøver å få dette til å gå opp, slik at jeg slipper kaste mat. Jeg bedriver Bokhasi, som jeg har tenkt å skrive om en dag, men ikke i dag. Derfor får jeg utnytta alt, uansett, likevel liker jeg ikke kaste tillaga mat.

 

 

Helga er over, med mat, snakk og koselig samvær.

I gårkveld fulgte jeg mellomste ned til bussen. Etter gammeldags laksemiddag og eplemuffins. Etter og ha fått sommerhjula ut av bilen og inn i fjøset og henta inn ved.

Etter musikk og en ny snutt fra mellomste.

 

– Vil du være med, sa hun.

 

Og jeg sa så klart ja.

Først skulle jeg synge/snakke inn et spørsmål i teksten.

Hun måtte ta mange opptak, for det er rart med det, skikkelig uvant var det.

Men det var sunt, tenkte jeg. Prøve noe nytt.

Etterpå skulle jeg mime etter mine egne ord.

Jeg kjente det.

Det ble alt for mye ansikt på meg. Så det ble noen opptak.

Etter å ha vært på badet å sminka seg, skal det være, skal det være.

 

 

Ikke for det, jeg har nok kunnet smurt på mer.

Her er resultatet som mellomste mekka sammen.

 

 

Jeg fikk tilbud om å være med på dansen, men takka nei til det.

Valgte å scrolle vilt på data’n i stedet. En skal ikke overdrive utfordringene.

Litt artig å se hvor ukomfortabel en blir.

 

 

Men i dag er det altså mandag.

Hakkespetten som vil hjelpe til med forfallet på huset mitt, har også ødelagt fuglematereren. Da jeg skulle fylle den rasa det ut.

Jeg må dekorere huset mitt med glimmer for å se om det holder fuglen borte. Det er temmelig bekymringsfullt dette.

Men dette vil jeg ikke tenke på akkurat nå.

 

Fortsatt ligger mandagen nesten helt ubrukt foran meg og det gir en veldig god følelse.

Riktig god mandag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

I kveld er det godt med musikk. The Cure, det passa godt. I kveld.

 

 

 

 

Tror jeg har mista kontakten med meg sjøl… eller så har jeg fått kontakt.

Jeg er ikke sikker.

Derfor må jeg ha musikk.

 

Flyte på vingene av rytmen.

Ikke tenke så mye, bare være.

Være i musikken.

Være i skogen…

Denne tirsdagen.

Det har og vært en fin høstdag.

Faktisk kom sola fram.

Egentlig var den framme nesten hele dagen, bare litt fra og til.

Jeg rydda.

Og så kjørte jeg bilen på verksted.

 

Jeg flyter avgårde i tilværelsen.

Akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg er.

Så må finne meg tilbake.

Finne meg tilbake gjennom musikken.

Og i dag opplevde jeg at tida forsvant i et kvantesprang.

Et gap av tid var plutselig borte.

 

Jeg må nok jorde meg.

Noen opplevelser er slik.

De har sterke farger.

Sterke følelser.

Føler så mye at følelsen forsvinner.

I et vakuum.

Midt i høsten, i den fargesprakende høsten, med hypnotiserende lys er jeg hypnotisert.

Og det er også greit.

For av og til skal en også la seg hypnotisere.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å våkne til en lørdag med sol er noe inn i hampen… ja du forstår, GODT! Sjøl om de første minutta er litt skrapa.

 

 

 

For de er ikke slik «YES».

De krafser litt i sinnet.

Men så ser jeg dottene av lys på soveromsgardinene, solglitter sila gjennom løvverk.

 

Jeg kommer meg på badet, da ringer mellomste.

Hun hekler og vi ser og snakker på facetime.

Hennes kjære kommer opp de tre etasjene, han har vært ute og handla frokost.

De koker egg og jeg også koker meg et egg.

Vi snakke sammen en stund.

Jeg viser henne en auberginer som har begynt å forandre farge på skallet. Skjærer den opp og ser den har fått flekker. Mellomste foreslår å lage en lasagne og sender meg en link til Trines matblogg.

 

Koselig lørdagsmorgen.

 

Jeg oljer skivene til auberginene og setter i ovnen. Har alle ingrediensene i hus, utenom hvite bønner. Men har brune og tenker de får duge.

Kanskje det blir vegetarlasagne til kvelds. Ikke pepperbiff med stekt hjetresalt og stappe av sellerirot og mandelpotet.

 

Ser jeg må vanne plantene.

Det er så mye jeg vil pakke inn i en slik fridag.

En dag uten planer.

 

I gårkveld sendte sønnen meg en link, han hadde laga musikk.

Vi du høre er det bare å trykk på bildet, der ligger det en link inn til Soundcloud:

 

 

– Du kan dele, sier han.

Jeg syns det er så artig og deler gladelig, for han er egentlig restriktiv på slikt.

 

 

– Vi må prate snart, sier jeg.

– Ja, vi må det, sier han. Han er ikke et telefonmenneske.

 

Yngste regner jeg med sover. Hun har jobba utover natta.

På puben.

I kveld skal det være en presentasjon av en musikkvideo hun har vært med på å lage. Hun er utdanna innen film. Men jobber med mye anna i tillegg til puben, vært med en del prosjekter og med ungdommer sammen med søstera.

Mellomste har også den type utdanning, men det er teater for henne. Hun ble nettopp spurt om å hun ville ha rollen som julenissen hun har hatt de siste åra på en besøksgård. Men takka nei fordi hun har takka ja til et vikariat i barnehage ut året.

De har samme type utdannelse som meg, begge, det finnes ikke jobb, den må de lage sjøl. Så for å leve må de jobbe med andre ting.

Sønnen er også kreativ, han bygde seg et studio – men vært mindre produsert nå en tid.

Jeg er veldig begeistra for det de alle lager. Og veldig glad for at han har jobba med musikk nå. Han vurderer ellers å bli tømrer.

Sier jeg er deres største fan.

 

En er ganske knytt opp med det barna gjør, om de strever, om de får til det de ønsker, om de har det bra.

Alle tre har veldig fine, snille og gode kjærester. Det er så godt å høre om at de møtes og spiser middag-, går på hendelser-, at de har glede av å dele tid sammen.

Det er en gave.

 

Men jeg må også lage meg et bra liv rundt meg.

Der har jeg vært lite flink. Det er ikke slik at jeg må ha en stor skare med venner, men en eller to veldig gode venner burde jeg hatt plass til.

Slik som nå gir jeg for lite plass til slikt. 

For jeg er for sliten.

Et ord jeg begynner å bli mektig lei av. Jeg vil ha rydda det ut av vokabularet mitt.

 

 

Det er lørdag.

Jeg vil bare tenke på det som er godt og bra.

Tanken var å melde meg på et seminar som handla om permakultur, pust og et stykke av pilgrimsveien.

Alt dette appellerer.

Men fant ut at det nok ville bli for krevende. At det nok ville tappe meg for mer energi enn det det ga.

Tror det var et riktig valg.

Derfor har jeg dagen min til meg sjøl.

Og jeg har lyst til å gjøre så mye…og litt vil jeg nok får gjort.

 

Det skal jeg glede meg veldig mye over.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Er livet mer spennende enn en bok… eller er det mindre spennende syns du -.

 

 

 

Er dagene mindre fargerik enn hva man ser på film.

Eller er livet mer…

Jeg vil påstå at det akkurat er det.

Livet folk lever, uansett hvordan det blir levd, er en fortelling.

Alle liv er fulle av kjærlighet, begjær, sorg og glede.

Folk som er der, eller ikke er der.

 

Latter og tårer.

 

Mitt liv løper jeg etter for å leve det.

Og hele tiden skjer det, hver dag er det hendelser.

 

 

Om det ikke skjer utenfor en, så kan det foregå handlinger på innsiden.

Tanker-.

Håp-.

Ønsker-.

Ting å frykte-.

 

Jeg lever delvis uten fallskjerm.

Til en hver tid er liver her.

 

Akkurat nå.

 

Følelser som går i en eller annen retning.

Til og med når livet føles flatt, trist, tungt – en lever så inn i hampen.

 

 

Og skal en slutte å leve -, slutte å føle-, slutte å drømme, om en blir eldre?

 

 

Det jeg satser på til en hver tid -, ikke sikkert det går veien, men opplevelsen en følte når en trodde…

Skal en ikke glede seg over den følelsen en hadde, i stedet på å pusse sorgen over  at det ikke ble slik en trodde.

 

 

 

Kvelden er rosa.

Det er sensommer.

En nydelig sensommer.

 

 

 

Jeg har laget meg juica av appelsin, druer og ingefær.

Den smaker perfekt.

 

 

Ute siger mørket på, skulle ta bilder av kvelden – men så ringte telefonen.

Da får jeg finne en annen illustrasjon.

Mens hører jeg på min nylagde spilleliste.

Der jeg har samlet mye av musikken jeg liker.

Den skal jeg presentere om et par dager.

Akkurat nå er det en gammel låt av Duffy som spilles.

Deler den gjerne.

“Mercy”

 

 

 

Er livet ditt en bok?

 

Riktig godt natt.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Neste innlegg-, sa jeg i siste innlegg. Og her kommer det, det neste innlegget.

 

For det skulle handle om lyren, datteren og filming i skogen.

Tror ikke det er så mye mer å si om dette.

Vil du høre snutten må du trykke på bildet under: 

 

Instagram

⇓

 

Tiktok

⇓

♥

 

 

 

Disse ukene er helt ville, de løper gjennom sommeren. Det flimrer i sol gjennom løvverk…

 

 

 

Det skraller i torden og regnet fosser ned.

Den har alt denne sommeren.

Og stress, masse stress.

Som jeg pakker bort, men likevel er det nok med. Jeg greier det jeg trodde jeg ikke klarte.

 

Sommeren fosser som en båt gjennom vannet med hvitt skumsprøyt i baugen.

Jeg er alene.

Jeg har fullt av folk.

Jeg har følelser.

Og så er jeg ærlig.

Mer ærlig enn noen gang.

 

I går fikk jeg endelig tatt nett over trærne.

Men ble ikke helt ferdig.

Trærne er egentlig bærbusker.

De er gedigne.

Det skvatrer fra der de står, er det fortsatt besøkt av flygende flygere.

– Trosten kan sette seg fast i nettingen, sier min venn.

Det må sjekkes at det ikke sitter fast noen i nettet.

Jeg må klippe de ned til busker etter plukking.

 

 

Det er så mye som skal gjøres over alt.

I dag må jeg gjøre den grøvste jobben på en PowerPoint-presentasjon.

Har ikke begynt, bare prøvd å samle informasjon.

 

Jeg hører på reiseradioen, der kommer en melodi med Elias Akselsen.

Sanger så full av følelser og lidenskap.

Jeg deler den for den er så fin.

 

 

Den treffer meg.

Sangen.

Første gangen jeg hørte den var med Lars Demian.

 

 

Jeg vet ikke hvem jeg liker best.

Har du tid til å høre begge, treffer dette deg og hvem treffer i så fall mest?

 

 

Men nå må jeg til å virke før dagen svinner.

Drømmer og følelser må legges til side.

Jeg skal inn i strevet.

De som levde liv ved kysten og som kryssa fjord og hav i små og stor farkoster.

Og de som bygde disse.

 

 

Sorg og glede i forening.

Sjøl om vi setter oss i bilen, går inn på butikken for å finne maten, er opptatt av renter og prisene på drivstoff.

Føler oss løsrevet fra alt.

Frie individer som gjør som vi vil.

Men vi ønsker også å høre til, høre til i fellesskapet.

Og vi gjør det, vi hører sammen med med alt, med trær og fugler, med folk og firbeinte.

Vi er i alt dette.

 

I fortid, framtid og nåtid.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Noen ganger hører en musikk og så får en lyst til å gråte. Radioen står på.

 

 

 

 

En ny dag er over.

Våkna med skuldrene festa til ørene.

Sto opp og gjorde slik jeg gjør.

Var tung i systemet.

 

I gårkveld kapitulerte jeg-.

Hadde vært og handla til Jonsok.

Vi drar til mor, lillesøster og jeg, så jeg dro maten dit for i morgen kommer jeg direkte fra jobb ut i felten.

Kjøpte med is og moreller.

Men mor ville også spise kveldsmat, noe jeg ikke bruker.

Tror nesten hun tar det som en personlig fornærmelse at jeg ikke vil ha mat.

Så jeg kapitulerte, spiste polarbrød med hvitost.

Etter og ha slåss med fryseren under kjøleskapet. Det var der polarbrøda lå.

Den trenger avriming.

Etter en slik kamp var ene fingeren min ødelagt, nesten som jeg åpner opp for den oppsagte diagnosen min.

 

I dag var jeg som allerede skrevet, tung i systemet. Tror polarbrøda har skylda.

Så forresten vekta også var over en halv kilo tyngre.

Her gjelder det å passe på.

 

Det er mye framover, litt slik at skal jeg bli hysterisk, ramle sammen eller tenke at det får briste eller bære.

Kanskje derfor jeg er så lettrørt.

Det var Brandi Carlile som fortalte sin historie.

På radioen.

 

 

 

I kveldinga har jeg vært oppe på setra.

Den må vaskes og en del andre ting-.

I kveld var det vasking av utedo med masse fugleskit. Svetten rann i strie strømmer, sjøl om temperaturen er mye friskere i dag. Etterpå ble det en liten sosial stund med en trivelig gjeng som også var der for å utføre arbeid.

 

 

Etter jobb og før jeg besøkte mor i går, var jeg nok en tur ned til sjøen for en dukkert.

I går ramla jeg ikke opp i en rot eller så fisker.

I går var det fugler.

 

Da jeg kom inn i skogen ble det en skvatring uten sidestykke over hodet mitt og på en gren satt fem nøster. Fire fløy, men den siste klarte det ikke. Jeg prøvde å ta bilder mens foreldra var i harnisk over meg.

Da jeg kom ned til sjøen flaksa en ravn opp og skreik. Fram fra en sten spratt nok en unge fram.

Denne gangen en ravnunge. Den kom seg bort til et berg og begynte å klatre oppover.

Å nei, tenkte jeg…

Vurderte om jeg bare burde gå opp igjen, men så hadde jeg så lyst på det badet.

Den store ravnen forsvant etter litt. Den lille, som hadde rutsja ned fra hammeren hadde kommet seg opp igjen og gjorde akkurat det jeg var redd for…

Den bevega seg utover ovenfor sjøen og så skjedde det, det jeg var redd for, den rutsja ned i sjøen.

Jeg holdt meg i ro, klar til å berge den.

Men den greidde å baske seg inn på stranda og så litt fortumla ut. Da kom jeg meg ut i sjøen og avstanden mellom fugleungen og meg økte.

Ser den kommer seg bort i graset og blir borte for mine øyner.

Så får vi bare håpe mora fulgte med og kom tilbake.

Jeg tok bilde av denne ungen også, men gjett, bildene av begge disse fuglene ble det ikke noe av.

 

 

Sjøl fikk jeg badet mitt, fikk en litt lengre svømmetur denne gangen.

 

 

Tok med meg badedrakt opp på setra i dag, men det blåste for mye.

Så det må bli senere.

Nå er er det blitt sent.

Sent nok for dagen i morgen.

 

 

Ønsker en god natt og en nydelig midtsommerdag i morgen.

Dit er vi kommet.

 

 

 

♥

 

 

Klokka 11, sa hun. Datoen kom av at den hadde en rytme. Da passer det å dele noen av sine egne rytmer. 

 

 

 

 

– Jeg vil dele sjøl, først, sa hun.

 

Musikken har vært en del av livet hennes i mange år.

Hun hadde fått spørsmål fra det som tidligere ble kalt plateselskap.

Hun ville ha kontrollen, første gangen.

Gjennom tida har spørsmålet kommet om hun lå ute, eller skulle legges ut på Spotify.

 

 

Hun har delt små snutter, først på Instagram.

Etter hver fikk hun seg en TikTok profil.

De fleste har et sted mellom 1000 til 3000 treff, men flere har såkalt «blowa» og en har i dag 98,2 tusen visninger.

 

 

I april jobba hun sammen et album.

Hun fikk beskjed om at hun måtte lage noe av snuttene litt lengre, så den ene har hun broren sin med seg på.

 

 

– Det kan ikke bli før, sa hun.

 

 

Datoen var viktig og 23. mai hadde den rytmen hun likte.

Så i dag klokka 11 lå den ute på Spotify.

 

Her er linken:

https://open.spotify.com/album/2c945sGtFDXF7trHKlyO07

 

Ingen fasit

 

Og som den tullete mora jeg er, må jeg dele.

For det først syns jeg det hun skaper er artig, har mange funderinger, refleksjoner og evnen hennes til å leke med ord er stor.

 

Gratulere igjen til midterste.

Jeg koser meg med å høre.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Musikken sto på og jeg satt og tenkte. Tenkte intenst på hva jeg hadde gjort…

 

 

 

 

 

 

 

Tanken kverna om levd liv og hvordan jeg hadde levd.

Musikken som sto på passa temaet.

 

 

Den var god å høre på til tankene.

 

 

Hvilke valg hadde jeg tatt…

Hvorfor hadde det blitt slik.

 

Jeg la fram frustrasjon for mor, hun svarte litt på samme måte hun alltid hadde gjort, at jeg måtte reagere annerledes.

Da jeg også snakka om all ordfeil som så lett oppstår i teksten min, avfeide hun at jeg kunne ha et snev av dysleksi, men at det kom av at jeg var for slurvete.

Nå skriver jeg ikke dette for å henge ut mor, hun har gjort så godt hun kan ut i fra sin forstand.

Men hos meg lød et ekko fra en tidligere tid.

Der jeg hadde følt jeg ikke var god nok, gjorde ting godt nok og om hvordan slike tanker kan ha påvirka meg oppover livet.

 

Jeg var langt inn i tankerekka og musikken da det kommer et øredøvende brak.

Et brak som setter meg helt ut.

Like attmed der jeg satt… 

 

 

I taket sto bare hullet igjen.

 

 

Ved sida av meg, på bordet, står lysekrona av smijern som hang i taket.

Den står oppi et glassfat.

 

 

Talglys er strødd utover.

 

 

Når jeg ser bedre etter ser jeg også glassbrott, sjøl om fatet ser helt ut. 

 

 

Jeg er nummen.

Da jeg møter speilbildet mitt på bade litt etter er ansiktet helt hvitt.

 

 

 

Jeg tror jeg havna delvis i et sjokk.

 

 

Tankene som først kommer deisende var «hva betydde dette?»

Skulle jeg ikke tenke slike tanker eller skulle jeg skifte retning på livet…

 

 

Nå er jeg fullstendig klar over at hendelige uhell skjer og at med skifte av temperatur vil treverk forandre seg.

Men altså, den første tanken som datt i hodet mitt var at dette betydde noe-.

Nå betydde det heldigvis ikke at jeg fikk lysekrona i hodet.

Tror ikke hodet mitt hadde hatt så godt av en smijernskrone.

Var dette et varsku om at jeg skulle begynne å leve mitt eget liv på mine premisser, ut fra hvem jeg er…

Slik sett på tide når godt over to tredjedeler av livet statistisk er over.

 

 

De fleste vil nok tenke at dette var en logisk hendelse som gikk bra, bare et fat som fikk noen hakk.

Hva jeg sjøl tenker, se det…

Vet det nok ikke helt sjøl en gang.

 

 

Hva tenker du?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Akkurat når en har begynt, er man midt i uka. Men akkurat det behøver jeg ikke å dvele ved.

 

 

 

 

 

Dvele, svele, devle, grevle, grevlet…velvet…

 

Vi har velvet undergound, The Velvet Underground.

Jeg har alltid syntes det hørtes ut som en jentegruppe…velvet, fløyel.

Jeg har vært glad i fløyel, spesielt speilfløyel. Men vanskelig å sy.

 

Gruppa hørte jeg ikke så mye på, de eksisterte fra 1965 til 1973. På den tida var musikk en opplevelse uten å ha navn og ikke tekst eller vite hvilke instrument. The Beach Boys hadde en låt som het Good Vibrations som jeg kalte Do-do-do-stålrør.

 

Tilbake til The Velvet Underground, en av medlemmene i gruppa, Lou Reed hørte jeg mye på oppover åtti-tallet.

Likte denne veldig godt.

 

Så kom Blue Velvet.

En film til å drukne i, den fanga meg. Men så likte jeg filmer av David Lynch, han hadde både skrevet og regissert denne. Likte også Isabella Rossellini i rollen, datter av Ingrid Bergmann.

Ellers både likte jeg og liker filmer i sjangeren Film Noir.

Filmen har fått navnet sitt fra en sang fra 1951 opprinnelig med Tony Bennet. Legger den ved som nostalgi.

 

Søker en på velvet, finner en veldig mye.

 

Og avslutningsvis tar jeg med Black velvet med Alannah Myles.

 

Dette ble et innlegget som tok sin egen retning.

Før føyelsteppet går ned og lager natt, vil jeg avslutte med en gruppe som ikke har noe med fløyel å gjøre, meg bekjent.

Tilbake til både åtti-tall og nåtid.

Depech Mode, fikk bare så lyst til å dele dem før natta.

 

I august 2023 kommer de til til Oslo for å holde konsert i Telenor Arena.

 

Men nå er det natt alt og musikken får stilne.

Jeg ønsker meg silkemyke fløyelsdrømmer.

 

♥