En rask sveip innom. Dager og tid som fyker forbi. Og akkurat slik må det vel være nå.
Nedetid for blogging, lesing og kommentering.
I kveld prioriere jeg et lite innlegg, fordi det føles best for meg. Så slik skriver jeg nok innlegget like mye for meg sjøl, skrive av meg, på en måte.
Her sitter jeg med kopp te, natt-te. For det er snart natt.
Dette er en uke jeg må prøve å huske og puste i.
Til helga åpnes museet og jeg har nok alt for mye igjen.
Dårlig prioritering?
Ja, en kan sikkert si det også…
Sjøl om jeg både har prøvd og jeg har hengt i.
I dag jobba jeg dobbel dag og var helt ulykkelig da jeg kom opp etter endt arbeidsdag.
Og ennå var jeg ikke gjennom gjøremåla. Følte meg så langt nede som det er lenge siden jeg har følt meg. Slik lyst til bare å sette meg ned å tute.
En miks av mangt, tenker jeg.
En må bare være snill mot seg sjøl når det indre kartet blir slik.
Ingen krise, jeg har levde med meg sjøl i ganske mange år.
Var så mye verre før.
I morgen går veien utover til museet, dagen blir der. Får kjøre mer forsiktig enn hva jeg gjorde i går.
Det holdt på å gå riktig gale. Jeg hadde laga vaffelrøre og skulle besøke mor. I en sving bikka bollen og jeg skulle prøve å berge den.
Dama jeg holdt på å kollidere med sa at slik måtte jeg ikke gjøre mer.
Når folk blir redd sier de mye rart.
Jeg angrer på at jeg ikke sa beklaga. For det kunne gått riktig galt.
Jeg vet ikke om det var at jeg reagerte raskt da jeg skjønte…
Unngikk i alle fall å treffe.
Bare en stripe i lakken både på meg og bilen. Det er ikke godt å gjøre folk så redd.
I natt hadde jeg disse drømmene om å ikke holde mål, om ikke å ha gjort det jeg skulle.
Jeg har seks uker ferie og litt over fire uker jobb igjen i arbeidslivet.
Det skal bli så godt å slippe denne følelsen en får av å være et piska skinn og en idiot.
Det blir bra.
Det blir det.
Bare rittet gjennom denne uka.
Er redd for det blir vilt.
♥
