Sola kila lysta til å komme meg ut, da jeg våkna. Morgentur, sa jeg til meg sjøl.
Nå skal det innrømmes at det var ikke så tidlig, lenge siden jeg hadde sovet så lenge. Klær må en ha på seg og jeg fant fram en bukse jeg bruker bare hjemme. Den trengte sårt reperasjon, så jeg satte meg ned for å kjempe med nål og trå.
Og så var jeg klar, før vann, sitron og ingefær.
Det var kaldt til tross for srålende sol.
Pusene satt igjen igjen i døra å kikka etter meg.
Jeg skulle bare opp på Lykkens plass. Vurderte om jeg skulle ta med en av disse stolpene, til benk.
Men fant ut de var for tunge. Så jeg traska tomhent oppover stien, til stedet.
Og så lå Lykkens plass foran meg.
Grønne, mosegrodde steiner.
Myke som puter.
Begynte å sette stein på stein, for bein til benken jeg ville ha her.
Og så kommer akkurat denne fingeren mellom steinene. Det er ikke vondt med det samme og himmelen er blå bakom mosekledde trær.
Men jeg skjønner at slik fingeren ser ut må jeg bare finne veien ned.
Derfor rusla jeg tilbake. Til huset og pusene.
Fikk plastret fingeren og det viste seg den var skrapa godt opp to steder. Og det gikk en stund før det ble vondt, mye vondere enn sist.
Litt senere fikk jeg en melding fra en av naboene med dette bildet.
Den står ikke akkurat der jeg prøvde å sette den opp, men har ikke vært oppe og sett ennå. For dette skjedde i går. Og dagen tok meg så inn i alle grader og plutselig var det blitt mørkt og lørdagskveld. Fingeren banka, men ellers hadde dagen roa seg rimelig ned etter alskens samtaler både verbalt og skriftlig.
Så derfor ble ikke dette innlegget posta for et døgn etter det skulle ut. Så søndagen skal nå få lov til å blomstre og jeg vil ut i den.
♥






























































