Det lysner av dag, det er mandag foran en rimelig aktiv uke.
Det kommer håndverkere i dag, i morgen er det både legebesøk, møte og besøk, onsdag veterinær og i tilegg har helga vært passe aktiv.
Det starta vel egentlig lørdagskvelden, fredag var jeg på et vanlig besøk hos mor. Det vil si, vanlig var det vel ikke for jeg hadde blitt oppringt av hjemmetjenesten et par dager tidligere om at mor hadde en løs tann. Først fikk jeg ikke tak i tannlegen, men da jeg endelig fikk tak i han hadde jeg en og en halv time på meg til å komme dit med mor. Da måtte det gå fort og det å få mor med seg ned trapper og inn i bil var ikke helt enkelt. Hun hadde også fått vond rygg, så hun hadde problemer med å gå.
Etter tannlegen besøkte vi lillesøster.
Tenkte mor kunne være hos henne da jeg handla for henne, men så kom lillesøster på at vi kunne besøke morbror vår. Da vi sto utom sjukehjemmet sa mor ifra om at det ble for mye og at hun ville hjem. Så fant ut at to aktiviteter på en dag er mer enn nok for mor nå, vi får ta besøke til broren en egen dag. Det er de to som lever igjen av seks søsken og de er så glade når de får møtes.
Så etter alt ble det sent før jeg var hjemme hos meg sjøl.
Lørdagen skulle jeg bare være hjemme. Det var mye jeg ville denne dagen, men våkna til en lat dag. Så mangt ble bare urørte planer.
Valgte tv og vegetarpizza om kvelden. Det sto igjen en boks øl fra jula, så tenkte den kunne passe til. Men det viste seg være et dumt valg. For i nitida får jeg en telefon fra hjemmetjenesten, mor hadde falt.
Hun hadde falt ned trappa.
Det virka som det hadde gått mye bedre enn en kunne frykte. Antakelig hadde hun rutsja ned trappa på baken, så hadde hun sannsynlig krøpet ut på vaskerommet. Men hendelsesforløpet og hvor lenge hun hadde ligget på vaskerommet er uvisst. Hun hadde ropt, sa hun, hele tiden. Hun hadde fått frost i seg og jeg ba om at de fylte på en varmeflaske. For jeg kunne ikke dra dit, kunne ikke kjøre etter denne boksen med øl. Derfor kom jeg meg opp tidlig neste morgen, søndag, og kjørte innover til henne. Hjemmetjenesten var der så fikk snakka med dem.
Mor var nok i et slag sjokk, hun var fortsatt kald i kroppen.
Mellomsøsteren i Trondheim kom, så da mor hadde sovna gikk vi oss en tur.
foto:malmfrid
I bratta på skaren.
foto:malmfrid
Det var fint å komme seg ut og se utover barndommens rike.
foto:malmfrid
Da vi kom opp til mor etterpå spiste vi middag sammen, mor hadde hatt godt av søvnen og var mer tilstede. Så det ble en trivelig avslutning på en heller dramatisk helg.
Det er økt besøkene hos mor framover fra hjemmetjenesten. Det er ikke bare, bare å bli eldre.
Men vi får håpe det roer seg med hendelser rundt mor og at hun har en god sommer foran seg.
For noen ganger tror man at en har fått en super idè. Så jeg gikk altså ned i kjelleren hos mor. På vaskerommet har hun masse garn etter alle tidligere prosjekt. Mor har vært veldig glad i håndarbeid, så det blir en del rester.
Fingrene hennes ble liggende uvirksom for flere år siden. Hun har et par sokker i bølgemønster og en jakke i tynt garn som nok ikke blir avslutta.
Nå har jeg en tro på det å kan bruke hender og hode er heldig, uansett alder. Og mor har bare tv’n, hvemmetjenesten og meg som input. Så kanskje, tenkte jeg…
Plana var å finne garn for å strikke firkanter. Det måtte gå, håpte jeg. Og jeg fant tre nøster, et rødt, et sort og et naturhvitt. Fant fram to sett pinner og la opp.
Her ligger det naturhvite nøstet på et smårotete bord.
Kom ellers aldri på å ta bilder mens prosjektet var igang.
Tenkte jeg også fikk strikke lapper når jeg var der.
Det fikk bli et lite kast for varme rundt nakken. Mor er en frossen dame, så hun må ha mye varme. Hun strikka vel slik en og en halv lapp. Det viste seg at dette var ikke noe som interesserte, det satt ikke i hukommelsen hva dette skulle bli liksom… Men jeg strikka trøstig lapp etter lapp.
Når det var andre besøkende fikk de også pinner i hendene, så vi var mange som la masker inn i lappene. Og endelig var de 21 lappene ferdigstrikka og kunne settes sammen.
For noen dager siden kunne kastes legges rundt halsen.
Dette bildet er heller ikke så flatterende, hun likte ikke det hun så – derfor redigerte jeg bort ansiktet. Jakken under en flott jakke mor strikka for mange år siden.
Det ble ferdig og jeg var kanskje mest glad. Så nå kan jeg igjen ta med min egen strikk når jeg drar dit på besøk.
Og jeg gleder meg til at jeg er ferdig med dette prosjektet for etterpå skal jeg igang med en skikkelig fargerik genser.
Det som overraska meg er at det har gått et år siden jeg fikk veldig fokus på slikt jeg trodde det var kortere siden. Slik som å skru av tanker, øve på å ikke være så mye i fortid og framtid, men la nåtiden få mest mulig fokus.
Jeg sa opp jobben ganske tidlig, allerede i januar. La inn ønske om å få ferien lagt inn i slutten av arbeidsperioden, men eneste respons var at sjeften sa at hun tror det er den fineste oppsigelsen hun har fått.
Det var slitsomt å ikke få klarhet.
Fikk opp lekeutstillinga, egentlig en utstilling som jeg tenkte å ha i 2024.
Det er mange hendelser før jeg en dag går fra museet med viten om at det var siste arrangement jeg hadde ansvar for. Det var en lettelse.
Likevel sto mye igjen, rydding både på nett og kontor. Og det tok ganske mye fokus bort fra at jeg kunne trekke meg tilbake og nyte at siste arbeidsdag gikk av stabelen i midten av august.
Først ut i november for alt utstyr ut av huset og nøkkelen ble levert.
Det var en helt vill følelse, endelig kunne jeg legge jobben bak meg.
Livet som pensjonist kom med en flodbølge av slitenhet. Den siste tiden i et arbeidsliv hadde tatt krefter, tanker, stress og følelsen av å ikke bli møtt så godt. Da alt kunne legges bak var den følelsen helt gedigen god.
Jeg var fri.
Alle tanker om forventninger kunne legges bort.
Jeg var en tur på museet for å hente leker jeg hadde lånt ut til sommerens utstilling og opplevde jeg ikke hadde tilhørighet der lengre. Jeg var borte, det var ikke «mitt». Etter alle år hadde ikke museet noe med meg å gjøre lengre. Det var veldig fint å kjenne. Et kapitell var over og nytt sto klart.
Som et bakteppe skifta årstider, våren kom.
“Lykkens plass” like oppom huset mitt, blomstra det like fint av blått i blått, som det brukte.
Sommeren kom som en varm bølge med blomster mellom tærne.
Av sol, turer gjennom skogen og ned til den lille stranda mi.
Da jeg fylte år var en del av gjengen min med å feira sammen med meg. Dagen starta med sjøbad. Og der uti sjøen, plaskende i varme bølger opplevde jeg å få servert fødselsdagssang. En nydelig opplevelse.
Flokken min kom og reiste gjennom året, det var mange gode opplevelser..
Til påske kom en litt utvida flokk. Bildet over er fra overlevering av tre damer der kjæresten til yngste skulle ta de med seg til Oppdal. Yngste har vært en del opp og ned fra Oslo, hun syns det er litt mange steder å fordele seg på; Oppdal, Tronheim og heime hos a’mor.
foro:asbjørg
Litt utpå høsten kom også utvida flokk, vi hadde en kreativ samling som vi var enig om å fortsette med.
foto:asbjørg
Eldstemann og jeg hadde disse samtalene gjennom hele året, der praten om livet, samfunnet og andre dyptpløyende tema fikk til dels stort fokus.
Han mente vi burde opprette en podkast med disse samtalene, men det ble liggende igjen som planer som sikkert ikke blir.
En anna ting som dukka opp i våren var flere gamle, flyktige herrer. Dene ene var jeg såpass klar over flykigheta til og medregna. Jeg satte krav og de ble som forventa ikke innfridd. En annen åpna jeg døra for av en eller annen merkelig grunn og da det ikke gikk var jeg barnslig nok til å irritere meg over at jeg ikke ble først til å avslutte. Føltes som en skikkelig unødvendig opplevelse.
Det samme følte jeg med Truls, også en herremann med fire bein.
Han gledde med stort. En nydelig vårdag var han borte.
Bare sola var igjen.
Ingen glade mjau.
Tiden etter gikk med til leiting i nærmiljø og søking på nett. Skikkelig trist var det. Og til slutt, etter mange måneder la jeg håpet fra meg.
Jeg skulle aldri mer ha dyr i huset.
Så jeg vet ikke hva som skjedde, jeg. For plutselig hadde jeg gjort en avtale da jeg kom over dette bildet.
Og så flytta Archia og Iris hjem.
To puser med mye varhet og en kattemor som hadde blitt funnet i skogen og nok hadde overført til pusene denne forsiktigheten. De blir kanskje aldri slike trygge katter jeg har vært vant til. Nå spretter de ikke opp når jeg nyser, men ved nye lyder er de i sprang.
Jeg hentet de i oktober med denne bilen.
Min gamle Toyota som hadde holdt i mange år begynte å få mange reperasjoner og fant hele tiden på nye problem. Så dermed gikk jeg for en nyere bil. Den hadde også noen startproblem, men det ble ordna greit.
I dag er jeg veldig gode venner med min lille sportsaktige kraft plugg som jeg kunne kjøpe takket være for at jeg hadde tatt opp et lån for reperasjon av taket på huset. Men håndverkere er ikke enkelt å få tak i. Etter flere befaringer tok endelig to det på seg. Så det står på lista over ting som skal skje i år.
Siste helga i august var det bryllup til et tantebarn, en fin dag.
Mor og jeg bodde hos søsteren min og mannen hennes, foreldra til bruden.
Mor begynner bli eldre, hun hadde kanskje ikke den største gleden av å befinne seg sammen med så mange folk. Jeg syntes far sto ved siden av henne i grå dress etter vielsen.
Hun bor hjemme, hjemmetjenesten er der flere ganger om dagen og jeg er innom henne nesten annenhver dag og har hovedansvaret.
Hun klarer seg ganske bra, til tross for et varierende minne.
Da jeg bestemte meg for å reise etter døtrene som hadde dratt til Hellas, var det en del logistikk rundt mor for å få turen til.
Turen ble noen fantastiske dager med varme og bading.
Og et lite innslag av kultur med et svært varmt besøk på Knossos på Kreta.
Det har også vært turer i mindre format, endelig fikk jeg besøk henne som en gang var svigermor. Var også framom en strand med de vakreste steiner.
Jeg hadde overnatting i leligheta til mellomste søster og mann, der bading og prat hadde god plass.
Og det har vært mange turer i nærmiljøet der jeg fant en ny skog med gamle trær og ubehagelige fluer. Her er mellomste med opp til trærne.
Mellomste ga meg flere konserter der hun sjøl opptredde.
Hun innviterte meg også med på konsert med Kaizers Orchestra. Også en fin opplevelse.
Jeg prøvde meg også som sanker. Noe jeg samla inn og har stor glede av er te av rødkløver.
Helseproblem har jeg lett for å glemme, men det har vært noen behandlinger for nerver i nakke som er i klem med redusert følighet i noen fingrer. Jeg gikk meg opp i en skikkelig betennelse av å gå barfot i naturen med gnagsår. Ikke å anbefale. Ellers er det noe rusk og rask som er litt logisk etter levde år.
Til tross for at jeg lot høsten gå etter følelsen av slitenhet, har jeg ført inn både noe trening og turer.
Maten har jeg et ganske bevisst forhold til.
Klarte å få bort 10 kilo etter sommeren uten egentlig slanketanken.
Har hørt enormt mye podkaster i hovedsak om spiritualitet og tatt fram gleden ved å lese bøker igjen.
Som hovedregel skal jeg kjenne etter hva jeg har lyst til.
Da jula nærma seg, som jeg egentlig ikke trodde jeg evna å gjennomføre både på grunn av energi og økonomi, ble den likevel. Barna ville komme, faren kom, mor, lillesøster og tanteunge.
foro:asbjørg
Alt la seg greit på plass til å kunne gjennomføres. Det eneste var at jeg ikke fikk inn oppvaskmaskina til denne jula heller.
De aller siste dagene i året valgte jeg å være mest mulig aleine. Jeg følte jeg hadde behov for det. Så da nyttåret spraka på himmelen så jeg på raketter i det fjerne, ønska meg sjøl et godt nyttår og tanken på dette året som var starta. Krig og fred, nyhetsbilde, uansett alt, jeg kjente jeg gledde meg til et nytt år.
Et nytt år med tanken på at jeg var et fritt menneske.
For gårsdagen kom, tok bort alt som jeg har planer om og forsvant i tid. Det viktigste var likevel å rydde kjøkkene slik nogenlunde. Herr Robe, robotstøvsugeren, fikk gå noen runder gjennom både fredagen og dagen i går.
Nei, det var ingen som kom hit. Bare det at jeg skulle avgårde, var plana. Plana tok derfor ifra meg tur ut, øvelser og alt slikt som mitt nye liv skal inneholde.
Jeg ryddet i kattkassene og til slutt var jeg ferdig til å forsvinne. Igjen, helt alene, skulle pusene være, en kveld og en natt. Så lenge kunne de ikke bli stengt inne med et bad og soveromsgang til å bevege seg på. Og jeg ville at de skulle ha det slik greit nok.
foto:asbjørg
Men til slutt var jeg på tur, med toalettsaker og nattklær.
Men først var jeg innom en butikk. Møtte et søskenbarn.
– Er det her du er, sa han.
Og jeg svarte:
– Ja. Og du er også her.
Så fikk vi stadfesta det.
Vi spurte hverandre om mødrene og jeg spurte han om hvordan kona hadde det. Men ingen av oss spurte hverandre hvordan vi hadde det.
Vi mennensker er morsomme.
Mor var glad over at jeg kom, at jeg laga middag og skulle tilbringe hele kvelden på andre sida av salongbordet. Så var kvelden hennes over, jeg hjalp henne med kveldstell og la en varmeflaske i senga. Etter å ha rydda gikk jeg også å la meg. Men fikk jeg sove…
Det var kul umulig.
Jeg snudde meg og snudde meg. Hodet var alt for aktivt.
Hva skulle jeg plante i hagen når våren kom, skulle jeg begynne snart…
Hvilke klær skulle jeg bruke på jubileet på Folkehøyskolen jeg en gang gikk og jeg måtte bestille meg overnatting.
Himmel, jubileet er ikke før i slutten på mai.
Jeg sovna likevel til slutt.
Hørte bevegelser oppe da klokka var ni. Mor var oppe og først la jeg ikke merke til det -.
Mor kan være glemsk, glemme ganske vanlig ting, andre ganger er hun rett så på plass. Men den morgenen her var helt surrealistisk, hun fikk ikke ut vanlige ord. Prøvde å forklare med bevegelser som ikke var til å forstå. Jo, jeg forsto hun prøvde å si «mat» og kanskje var det høreapparatet hun prøvde å si noe om. Hun sa hun hadde ikke blitt gal.
Jeg fikk sagt fra til hjemmetjenesten og ringte siden sykepleiersøsteren min som snakka om noe som heter TIA-drypp.
Det kom seg etter hvert, forvirringa forsvant og orda kom mer tilbake. Men jeg kunne bare ikke dra, måtte se hvordan dette utvikla seg. Derfor ble klokka fem før jeg dro hjem.
Ellers hadde Øre-, nese- og halsavdelinga sendt noe som skal forsterke lyden i høreapparatet og en bruksanvisning som ikke var til å forstå. Jeg fikk det ikke til og må nok ringe avdelinga.
Det var godt å komme hjem, kattene kom ikke spurtene ta jeg låste meg inn. De kom til slutt svimlende fra stua. Det virker ikke som de har lidd noen overlast.
foto:asbjørg
Nå må jeg avklare puser på tur, først er det bur og veterinær. Siden skal turen gå til Trondheim der mellomste og samboer skal å passe pusene. Vi ble forresten bedt på feiring av bryllupsdag også, mor og jeg, slik rund type av det mer voksne slaget. Så da blir spørsmålet om vi skal ta turen, om jeg skal ta turen til Oslo når jeg først er på farten. Men så er det å få mor hjem igjen, om hva som passer døtrene og rett og slett logistikk.
Og jeg hadde lett sovet videre, men tok det igjen siden, da jeg senere var hjemme igjen. Jeg hadde time hos tannlege og sjøl om jeg hadde beregna meg god tid på grunn av værmeldinger som riktinok ble gjort til skamme av et helt greit vær, holdt ikke tida. Da jeg parkerte bilen hadde all tid gått og jeg var innom dørene ett minutt over tida.
Jeg ble sittende i et kvarter og da jeg endelig ble ropt opp og en dame ved siden av meg reiste seg og gikk inn ble jeg paff. Da ante jeg ugler i mosen.
Men vi hadde bare en viss navnelikhet og det var min tur, så damen måtte bare gå ut og vente litt lengre.
Så satt jeg der og gapte. Jeg har heldigvis lært meg å ikke grue meg, at jeg bare tar ubehage en gang når jeg sitter i stolen. Ingen hull, en tann som måtte pusses og generell tannpuss. Evig nok for meg, men overlevde fint. Hadde også noe jeg måtte ta opp.
Etter jeg fikk påvist leddgikt og vart satt på sprøyter, resulterte det i diverse følger. Blant anna munntørrhet og en ny diagnose, masse hull i tenner og tenner som måtte trekkes. Dette begrensa tyggeflater og egentlig bør jeg ikke smile for bredt. Nå har jeg for lengst satt igang behandling for å stoppe videre utvikling av tenner som må trekkes og diagnosene har jeg sagt opp, ingen medisinering lengre for leddgikt. Men skal jeg få satt inn noen av tenna som er borte…
Skal alt repareres kommer det på for mye penninger, men vi ble enig om å sette igang på den ene siden. Så nå er det bestilt time for først å trekke ut en rot. Tror dette er et lurt valg til tross for at jobben som må til kan jeg ikke tenke på -.
Etterpå tok jeg turen innom vetrinæren, jeg har to damer som må chippes, undersøkes og få vaksine, så fikk bestilt time til det. Sa jeg trodde de kunne ha mye av villkatt i seg. De er så vare. Så nå må jeg intensivere treninga på at de venner seg til reiseburet uten at de går i sjokk når jeg tar de med. Timen er litt fram i tid.
Til slutt var jeg å kjøpte meg sportstape, tommelene har slitasje og trenger nok litt støtte.
Men så mye mer ble det ikke denne dagen, tegna litt, vaska klær og SOV.
Sov masse.
Var innom mor i går, satte bilen fra meg nede ved hovedveien…hadde godt av å gå opp bakkene. Hadde tatt på meg piggsko, så var bra skodd.
Da jeg dro sa jeg at jeg kom tirsdag, torsdag og lørdag denne uka. Lørdag skulle jeg lage middag til oss og overnatta. Da ble hun veldig glad.
Ei ny uke er i hvert fall igang. Året er godt igang og tror vi bare tar en sang.
Dette lyset i januar. Lys med håp og tro. For igjen skal det blomstre rundt oss.
Men ennå er det en stund til blomstring og de grønne knupper. Likevel kjennes det, at vi er på den riktige veien.
Tenkte det i dag, at jeg orker ikke, orker bare ikke alle nyhetene. Jeg må verne meg for gjevnlige doser om forferdelse. Jeg vil vanne min indre hage, la lys, håp og glede få lov til å spire.
Bevisstheta om våren er det jeg vil se og la sige inn i tankene. I det samme gylne lyset som er nå.
Så vil jeg skrive tankene som dukker opp, om dette året som har gått.
I dag har dagen bare vært hjemme, ingen ting jeg skal.
Fikk lagt jula hos mor i kassene i går. Mi jul er også på tur i kassene, ikke så mye igjen. Savner lyset i leiligheta nede, men kan ikke la adventstjerna henge for det. Før jeg går videre må jeg ut for å sleppe lyset inn i sinnet før mørket igjen omslutter naturen.
Kom dit jeg er nå, i starten av et nytt år. Med planer om en gjennomgang.
Jeg ser at etter hvert ble det stille om gjennomgangen og at den ikke ble gjennomført.
For året kom-.
I år er jeg kommet lengre, jeg har lest meg opp på første halvdel av året 2025 og igjen har jeg denne planen om en gjennomgang. Men vi er allerede framme ved 5. dag i det nye året.
I morgen pakker jeg jula ned. Den har gjort sitt.
Nyttårsaften tilbrakte jeg alene, den forsvant flere ganger sovende i en stol. Jeg var sinnsvakt trøtt av gammelåret. Orka så vidt å lage meg en god middag. Tenkte at det var bra jeg valgte denne tilværlesen i ensomhet. Det var det jeg hadde behov for. Likevel la jeg meg ikke før det nye året ble ønsket velkommen. Jeg gikk ut på terrassen og hørte drønna bak fjella.
Tenkte på krig.
Ingen av naboene skjøt opp. Men i det fjerne så jeg hvordan raketter spre seg på himmelen. I begge retninger, både ut fjorden og inn.
Litt surrealistisk.
Følte meg nesten som i en Hitchcock-film.
– Godt nyttår, sa jeg høyt til meg sjøl.
Kjente hvor jeg gledde meg til dette nye året. Der jeg skal fortsette med slikt jeg er igang med, men en tanke for det nye året landa likevel; jeg ønsker å bli litt mer sosial.
Det krever mer overskudd, så da er jeg tilbake til slikt jeg er igang med.
Fredagskvelden kom mellomste, vi fikk en koselig helg. Ene søskenbarnet hennes kom på lørdagskvelden etter vi hadde besøkt mor. Der en svært vakker katt kom på besøk.
Vi ble alle sittende å snakke til langt på natt, mellomste, hennes søskenbarn og jeg.
Før hun var kommet gikk mellomste og jeg ut for å se etter stjerneskudd og på supermånen. Her er månen på tur opp hos mor.
Vi gikk sammen med alle spor fra firbeinte bortover jordene. Da vi kom opp til huset så vi bilen komme. Som små barn løp vi å gjemte oss bak et treet med lysa og da hun gikk ut av bilen begynte vi å gå mot bilen mens vi sang «Stille natt».
For henne i bilen var det en rar opplevelse, da hun gikk ut av bilen hørte hun sang og i måneskinnet så hun to ruggende skapninger komme mot seg med sang.
Man må leke.
I dag er hverdagen tilbake. Jeg har prøvd å gjøre trening, men det ble på et dårlig vis. Skal etter hvert kjøre inn til mor.
Gleder meg så til det nye året, til mitt nye liv som pensjonist i hele året som ligger foran. Vurderer å melde meg inn i et kor, så ett hadde øvelse allerede i kveld. Kjente på at det føltes for tidlig å begynne og undersøke dette nå.
Håper ditt nye år også føles godt, at du gleder deg til alt som kommer i møte…
Og så går vi atter mot lysere dager. Den tanken er så god.
Tid…hva er tid… Nåtid blir i hvertfall fortid i rasende fart.
Sannsynlig har jeg brukt opp tiden min i 2025, for nå rekker jeg ikke å begynne på et skarve blogginnlegg før jeg må noe anna. Jeg har begynt på flere. Men i dag, i dag er HELE dagen min!
Jeg sitter og suser, alt etter som, til musikk.
Vasker noen klær, rydder litt her og der. Hatt noen telefonsamtaler.
Jeg vet ingen ting og jeg vet alt.
Omtrentlig slik.
Spiser, sover og står opp, slik jeg gjør alle dager.
Jeg legger ut påbegynte innlegg fra tidligere dager…ett her og ett til her.
Jeg har ikke skrevet om dette treet.
Dette er et ønsketre.
Der folk kunne skrive ønsker for året som kommer.
I en forbifart rakk jeg å sette meg ned for å klusse litt med farger.
Bare for å ha gjort det.
Rommet var godt og ha, et rom til å trekke seg bort i.
Mitt tidligere kontor.
Kjente på takknemmelighet for at jeg kunne ha det slik.
I morgen er vi ferdig med 2025 og jeg gleder meg til det nye, til våren og lyset. Til bading og turer. Til alt jeg kan og til alt jeg ikke vet.
Til helga som kommer etter nyttårshelga, altså den først ordinære helga, er jeg invitert til åpning av en utstilling. Tenkte å dra, men så er vinteren kommet med glatte veier så tenker jeg kan se den senere.
I ro. Kan i stedet ta turen til Trondheim siden for å se den.
Nede i gangen lukter det enda av parfymen til sønnen, det sviver ut fra rommet hans.
– Er hun ikke fin, sa han forelska.
Jeg svarte at hun absolutt var søt, men det viktigste var at jeg hadde sett hun hadde et fint indre.
Jenta som ble objektivisert på dette viset under et måltid, sa at hun ville helst at folk skulle se hvem hun var, ikke se et utseende som ville forandres etter hvert som hun ble eldre.
En forelska sønn og en jente med tanker.
Det mørkner ute og verden har blitt hvit.
Jeg koser meg med røkt laks og eggerøre på hjemmebakt hvetebrød.
Det er så mye å glede seg til og noe av det jeg gleder meg ekstra godt til er nyttårkonsertene fra Wien først nyttårsdag.
Og jeg ønsker sammen med den som skrev denne lappen på treet.
FRED!
Vil du jeg skal skrive et ønske fra deg for å henge på treet?
Det er ganske stille, det er ganske hvitt og ellers er det mandag.
En mandag i romjula og 5. juledag. To hele dager igjen av året, men vi er i gang med den tredje.
I dag sto jeg opp til et tomt hus, eller nesten tomt, pusene er her. Og de har slått ut håret og tatt på seg sprettpoter.
De har holdt en lav profil, men kost seg for det.
foto:asbjørg
De har blitt kost med.
Det har vært mange fang å innta.
foto:asbjørg
Av og til har de kommet bort, enten den ene eller begge, da har de funnet seg en fredlig plass.
Folk har kommet og folk har dratt.
foto:asbjørg
I går kjørte jeg mor hjem, som den siste. Det kunne bli snø i dag. Og det har det blitt. Ikke mye og kanskje kommer jeg meg opp til henne med bilen, skal etter hvert dra på butikken for å handle for henne.
foto:asbjørg
Det er fint med mange mennesker i hus, det er også travelt og fører til mye jobb. De som kommer er flinke til å hjelpe til.
Det er det er fint når de kommer og fint når alle er vinka avgårde.
foto:asbjørg
For det er slik det skal være.
Barndommen er for lengst over. Både for eldste på flere og 90 år og yngste tidlig i 20 åra.
Nå skal de siste dagene som er igjen nytes og reflekteres over.
Vi har hatt en fin jul, nå er det vasking av sengetøy, rydding, spise opp mat og bare være i sitt eget tempo.
