En lørdagskveld til meg

 

 

 

 

Musikk på en lørdag. Lørdag i huset mitt. Endelig.

 

 

 

 

 

 

For i går var jeg til for andre, langs veier som var våte og grå at de nesten nådde sjelen min.

 

Da vi endelig var tilbake, omtrentlig ved utganspunktet, var klokka såpass mange.

Så jeg ble for å se tv lineært.

Dette førte til overnatting.

Jeg sa til meg sjøl at jeg skulle komme meg tidlig hjem i dag. Men det gjorde jeg så klart ikke.

Skjønner ikke at jeg klarer å narre meg sjøl slik, at jeg ikke lærer…

 

Men jeg fikk tatt aske ut av ovnen, hentet ved og slikt.

Til slutt gikk turen hjemover, hjem for lørdagskveld hos meg sjøl.

 

Og hvor kommer musikken inn…

Joo, i går ser jeg at en musikkvideo som ble spilt inn i sommer, endelig ble lagt ut.

Yngste og en til i filmgjengen hadde mekka den.

Ved midnatt ble den lagt ut.

Jeg deler den, sjøl om kanskje ikke så mange av dere som leser inne hos meg er opptatt av rapp.

 

 

Jeg syns både filmen og musikken samtemte, veldig laidback.

 

Jeg er en slik smågal mamma på barnas vegner.

 

Mellomste skal i gang med bacheloren, og hun har disse små snuttene om hverdagene.

Så da måtte hun poste en snutt om situasjonen.

 

 

Deler den også med dere HER.

 

 

Når jeg sjøl ikke greier å være særlig kreativ, gleder det meg at gjengen min er i gang med sitt. I det siste er det kanskje helst de to yngste som er mest i gang.

Bildet øverst er av de to som små. Fantasien og skaperevnen sto høyt i kurs da også.

 

 

Nå skal kvelden nytes både på langs og på tvers.

Det er mye som popper opp, av gjøremål, men i kveld tror jeg skal ta verden helt i vater.

Eller, nesten i vater…tenker ikke å legge meg. Bare kooooose meg i fred og ro med litt god mat.

 

Nyt lørdagskvelden. 

 

 

 

 

 

I Gyda’s favn

 

 

 

Det blåser. Gyda er på besøk. Bare en Gyda kan bråke slik. 

 

 

 

Snøen er borte.

Isen ned til veien kunne forseres rimelig trygt med piggsko. Det var i går.

For noen få dager siden var jeg ute for å fotografere det blå lyset.

 

 

Våkna i firetida i går morges, hørte på kasta og fant fram alt som var å bekymre seg over.

Ikke minst søppeldunkene som skulle ned til veien, ville de blåse bort, ville søppelbilen komme etter jeg hadde vært nede.  

De ble liggende i hulter og bulter etter de ble tømt, fikk henta dem opp i dag.

 

Det blåser.

 

Jeg skulle vært i Surnadal, egentlig var plana aller først i Kristiansund, men så er det all smitte i byen.

Det er mye smitte i min lille kommune.

Sent i går kveld fikk jeg svaret: negativ.

Så nå anser jeg meg som et fritt menneske igjen.

 

Fryktelig snart må jeg ut, jobb, handling…og kanskje en tur innom kontoret for å hente en mappe.

Jeg må ha den for å jobbe videre.

 

Det blåser.

 

 

Blåser det der du er?

 

 

 

 

 

Ett helt år

 

 

 

Ett år er passert. Ferdig, finito… Året 2021 er historie.

 

 

 

Godt og vel i overkant av en uke inn i det nye året, vil jeg ta en slags evaluering av året.

Mye hjelper ikke å gå i gjennom, for det er livet sjøl man møter.

Og noe kan en prøve å ta med seg som en erfaring som kan brukes slik eller slik.

 

 

Året strarta med at far ble lagt inn på sjukeheimen og vi kunne ikke besøke han.

Men etter mellom en og to uker fikk vi komme.

På slutten av januar fylte han 97 år, dagen etter fødselsdagen, en måned etter han ble innlagt var livet hans over.

Det var veldig trist og veldig naturlig.

 

Vi måtte støtte mor, mor som hadde mista tidsvitnet sitt gjennom 65 år.

Fars begravelse var nydelig, rart og si slikt, kanskje.

Men dagen var så lett og fin.

Uvirkelig og svært vemodig.

 

Dagen etter begravelsen var også slutten for de to kattene våre, de var bare en måned unna 19 år.

Det ble mye sorg.

 

 

Året mitt blev hjelperens år.

For det var mye som måtte ordnes praktisk, far hadde hatt ansvaret for all økonomi – så det var mye, og mye som kanskje måtte ordnes en gang til. Det var mye papir, telefoner og mange møter.

Ennå er det litt igjen, faktisk.

 

 

Jeg husker nesten ikke, men helsa ville ikke på plass, gjennom mye av året. 

Forandringer i medisinering på grunn av for høye betennelsesreaksjoner, tenner som falt ut, øyne som viste seg måtte opereres, nye diagnoser… viste seg at jeg hadde for lite produksjon av veske i kroppen, så hadde noe de kalte sekunder sjøgren. Det kan man få når en har revmatisme.

Etter hvert ble det bestemt at jeg skulle slutte med behandling av cellegift, bare ta biologiske sprøyter.

Øynene ble operert i høst, det ene førte til komplikasjoner.

Men jeg ser, og etter hvert blir det briller på nesen.

Slitenheten ble ikke mindre med øynene.

Heldigvis kan jeg justere arbeidsdagen, om ikke tror jeg ikke jeg har klart den halve stillinga jeg går i engang.

 

 

 

I tillegg har det vært mye forandringer på jobb,  har følt meg både usynlig og aleine i perioder.

Er glad for at jeg har klart å stå i det, for det har vært mye.

Når det viser seg at huset jeg bor i sannsynligvis har for mange utfordringer til at jeg kan bo her.

Det er tungt, men har ikke kommet til klarhet.

Tiden til det har ikke vært her.

 

 

Sommerferien falt jeg sammen, sommeren gikk og jeg satt der.

Den var forresten delt i to, med en intens aktivitet i peprioden i mellom og jeg jobba meg opp en enorm mengde overtid.

 

De tre høstmånedene kan enkelt sier ble i ovemål innen temaet helse, først øynene mine som jeg måtte bruke hele september på.

Men ved utgangen av måneden var det bare å vente på resultatet.

Oktober starta med at mor ble veldig syk, jeg flytta inn hos henne.

Ville gjerne at hun skulle bli med videre i livet, for der har det kunna gått gale.

Den uka hun var innlagt på sykehus var jeg hjemme hos meg sjøl.

Først mot slutten av året kunne jeg igjen bo hjemme, da var det jula som skulle planlegges.

 

Året har vært et pes.

 

 

Men har året bare vært helt ille?

 

Nei, det har det så klart ikke vært.

 

 

 

Gjennom året har jeg har hatt en optimistisk og balansert tilnærming. Jevnt, godt humør og gjett om jeg har satt pris på det ♥.

Jeg tror jeg har blitt flinkere til å være ærlig og til å stå opp for meg sjøl.

 

Og så er det en gang slik, jeg kan aldri bestemme over andre, bare over meg sjøl.

 

 

Jeg driver å graver etter min egen kreativitet.

Laget meg en Instagramprofil for posting av av det som blir til.

Hittil har det mest vært tidligere arbeid.

 

 

I året som har gått har jeg klart ikke å  stresse.

Og så en liten morsomhet, året har ikke inneholdt noen love, love, men jeg avtalte faktisk en date dagen jeg hadde operert det ene øyet mitt. Det syns jeg var effektiv utnyttelse av tid. Og så visste jeg med veldig stor sikkerhet sannsynligheten hvordan det ville gå.

 

Barna, barna har vært og er til stor glede.

Vi er ikke enige i alt, men jeg er stolte av hvem de er.

De reflekterer, de går ikke etter det som “alle” gjør.

De har ikke valgt det enkle, men de går for det de tror på.

Og jeg har masse å lære av dem, jeg trives med gjengen min.

 

Og mor, hun har vi med oss, men denne høsten, dette året, har nok kosta henne mye. I dag er det 18 dager til det er året siden far døde. Den helga drar jeg hjem til mor og deler helga med henne.

Er plana.

 

 

Og hva lærte jeg av året?

Jooo, være enda ærligere, enda tydeligere.

Se muligheter, ikke bruke hodet til så mye negativitet.

Være meg sjøl uten å tenke på meg sjøl.

Noe slikt.

Og ikke minst, dere, jeg er så glad for å ha lært så mange av dere å kjenne, et skikkelig lyspunkt.

 

 

Hva var det viktigste du lærte i fjor?

 

 

 

 

 

 

 

Brum, brum

 

 

 

 

Dager som går, spaserer og løper forbi. Jeg sitter på sidelinja.

 

 

 

 

Plutselig var energien borte.

Helt borte.

 

Brum, brum, nesten som jeg har gått i hi.

Som en bjørn.

 

Jeg er i unntakstilstander.

Slike normale unntakstilstander. Slik som har blitt normalt

 

Her er et bilde fra torsdagen.

 

 

En lang rekke med bilder, både foran og bak der jeg sto i kø.

Tredje gangen jeg blir testet.

 

Naivt trodde jeg at ved negativt svar fikk jeg bli fritt menneske igjen.

Men riktig så enkelt er det ikke.

Det var 10 dager i karantene uansett og så en ny test, sa testerne.

Så da ryker neste uke.

Jeg skal egentlig på et møte i Kristiansund. Da skulle jeg hente ut brillene mine, noe jeg gledet meg til.

Det er bare å finne en tykk tusj og sette strek over planer.

 

Jeg må møte meg sjøl i døra om morgen på tur til badet eller inn til hjemmekontoret.

“Morn, morn” får jeg si… eller det vil bare være dumt.

Det holder med et “hei”, det er slik jeg hilser, vanligvis.

 

Men nedtur med så lenge ufrihet.  

Ubehagelig å få pinner stykket så langt bak i svelg og nese.

 

“Hei” sier ett av de innpakka menneskene på teststasjonen, ikke så lett å se hvem som er bak all plast og masker, om det er kjente eller ukjente.

 

Jeg gikk inn på helsenorge for å se om svaret var kommet.

Først trodde jeg det, 7. januar, sto det, helt riktig dato.

Men så oppdaga jeg at det var feil årstall, for akkurat ett år siden ble jeg også testa.

Det syns jeg var veldig godt gjort. Neste år håper jeg å slippe, at vi alle slipper dette.

 

Og før den i fjor, mars i 2020.

Like etter landet begynte å stenge ned. Jeg hadde vært i Trondheim, spist sushi og feira yngste.

Etterpå ble jeg syk.

 

I går kom svaret, negativt sto det.

Heldigvis.

Fikk meldt i fra til de aktuelle.

Men sjøl må jeg altså ta enda en test før jeg er fri.

 

Ringte matbutikker for å høre om de hadde utlevering av varer. 

Jeg tærer på det fra jula.

Fant en potet, den ble middag en dag. Sammen med et par medisterkaker.

Brød har jeg igjen, av det jeg bakte.

Men tom for melk og egg. Og potet. 

Har sikkert fått noen til å handla, men tror det skal gå greit.

 

Verst var tiltaket som forsvant fullstendig.

Jeg sovner.

Men jeg har nok pådratt meg en helt normal forkjølelse midt i alt dette.

Så den er nok med på denne kollapsen, pluss høsten og jula.

Det blir bedre, men akkurat nå kan jeg og må jeg være i hi.

 

Brum, brum…

 

 

 

 

 

 

 

 

Skal man ha det?

 

 

 

Mitt umiddelbare svar er “nei”. Tror jeg har svart det i mitt indre i flere år.

 

 

 

 

For en kan hver dag i året-.

Hver enda dag kan en lage seg forsetter, ikke bare når året bikker over til et nytt årstall.

Snu på måter å leve på og legge opp en ny plan, om en vil.

 

Likevel, i år, i år har jeg laget meg ett.

Bare dette ene.

Ikke massivt og ikke langt.

Bare fem grader…

 

 

 

Jeg skal gjøre en forandring, en vridning på livet mitt på slik omtrent fem grader.

Ikke så mye akkurat nå…men fram i tid kan det utgjøre en forskjell.

 

Jeg hørte på en podkast av Sondre Risholm Liverød, han er psykolog og har mye å formidle for den som liker psykologi.

Han fortalte at ved å gjøre en liten vridning på livet sitt nå, kan utgjøre en stor forskjell fram i tid.

Om et fly har en feilmargin på noen grader på en langdistanseflygning vil det utgjøre stor forskjell, flyet vil ikke lande der det skulle. Så fly bør holde seg til den graden det skal, men mennesker kan foreta endringer og gjør det. Endringen bør utgjøre en positiv forskjell over tid.

 

Så jeg har bestemt meg en gradering, en liten gradering i livet mitt.

Den er enkel og den er vanskelig.

Så regner med at jeg må jobbe med den, ha den i fokus hver dag og jeg tror jeg vil lykkes.

 

 

I praksis betyr forsettet mitt at jeg skal legge meg i “rett tid”.

Jeg kan ha ekstremt utfordring med å legge meg. Paradoksalt er det vanskeligere desto trøttere jeg er. Jeg kan finne på alt mulig, nett, tv, bare for å bli underholdt og for å slippe og endre posisjon.

Reise seg for å gå å legge meg blir en umulighet.

 

Akkurat som startsmotoren ikke virker til å få meg til å virke.

Nå skal startsmotoren trimmes.

 

 

 

Jeg skal bare legge meg tidligere og helst til samme tid de aller fleste kvelder.

Det er mitt forsett, min plan.

Og jeg tror på den.

 

 

Har du laget deg nyttårsforsett?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nytt år med drama

 

 

 

Andre dag i et nytt år, vi er i gang … på en måte.

 

 

 

 

Jeg sier det så tydelig som jeg kan, her jeg sitter plutselig alene.

Dette året vil jeg ha som en bred elv som renner sakte gjennom nydelig landskap.

 

 

Nå har alle dratt, et billass med unge mennesker fløytet mange glade tuttut da de forsvant tilbake til sine liv.

Litt omtumlet sitter jeg her, etter en intens, drøy uke med mat, mennesker og liv.

 

 

Livet har langt fra vært fra stille.

 

 

 

Og i dag braka dagen løs som den andre i dette nye året.

 

 

I gårkveld prøver jeg å ringe mor, uten å nå fram.

Lillesøsteren min hadde dratt fra henne klokka to og alt hadde vært greit. Sannsynlig hadde telefonen hennes lada ut og da greier hun ikke slå den på.

I dag var lillesøster mer bekymra, da hun tar kontakt med meg.

 

Jeg tenker å kjøre en tur til mor, men er parkert inn og sjåføren, sammen med resten av følget, hadde en lengre kveld enn meg i går.

Tenkte alle kunne få våkne av seg sjøl.

 

 

Sender melding til mors nabo, spør om de kan stikke oppom henne og sjekke telefonen hennes.

Etter en liten stund ringer naboen tilbake og forteller hun ikke fikk kontakt.

Hun hadde stått og ringt på døra i ti minutter og hadde blitt redd for at noe hadde skjedd, for mor så hun ikke noe til.

 

Da var det en ting å gjøre, å aksjonere.

 

Jeg banker på døra til de sovende og forklarer at jeg må ut å kjøre.

 

Litt omtumla kom de seg opp og mellomste kom ut fra rommet sitt og sa hun vil være med meg.

 

Jeg får ring hjemmetjenesten, de var også et stykke i fra, men skulle dra dit så snart de fikk det til.

 

Vi kommer oss ut i bilen, det er speilblankt.

Jeg får snudd bilen i riktig retning, men på tur ned til hovedveien begynner den å skli – slik ut av kontroll.

Ingen vits i bremsene, vi rutsjer avgårde.

 

Vi kan ikke bare seile ut på fylkesveien, kommer det bil da vil det være fatalt.

 

Så jeg trekke i brekket og bilen gjør akkurat det den bruker når en gjør slikt. Den går i rundt, sidelengs seiler vi inn i snøkanten i oppkjørselen.

Og er det det noen gang det har vært mer upassende, så var det i dag.

Ut for å se som vi greier å få den løs, men hjula bare slurer.

Yngste og kjæresten kommer for å assistere, uten at det hjelper.

 

 

Det blir prøvd forskjellig, opp og ned etter både det ene og det andre for å seile ned igjen, på føttene.

Alt fra salt til skinnfell ble prøvd, liketil vedskier.

Det som fungerte best var sand, logisk nok, endelig fikk vi rugga bilen i bevegelse og ut av snøen.

 

 

Fikk melding om at det var beordra sandstrøing helt opp til mor, så da vi endelig var framme kom vi oss både opp og helt fram til ytterdøra hennes.

Tenkte det var bra om vi måtte ha ambulanse, da jeg låste meg inn redd for hva vi kunne finne.

Jeg hadde bedt de andre om å krysse fingrene for at dette gikk bra.

 

Jeg løper inn på stua.

 

Der er det godt og varmt og i stolen sin satt mor.

Hun smilte strålende da hun så hvem som kommer ramlende inn døra. Mellomste, yngste, kjæresten hennes og meg.

 

Hun hadde sett på tv’n og ikke hørt noe til ringerklokka.

 

Hun hadde sett naboen beordre sandstrøing på veien, men ikke ante hun at det for henne det ble strødd.

Ja, og telefonen var utlada.

Det vil si, hun hadde lada den opp, men å skru den på lå utenfor hennes kompetanse.

 

Så der og da fikk hun et utførlig kurs i å skru på telefonen fra mellomste, det ble både tegna og skrevet oppskrift.

Til og med en gjennomgang på hvordan fotoapparatet på mobilen virker, ble det plass til.

 

Og så ble det kaffe, twist, engelsk konfekt og småbrød til frokost.

Alt endte altså godt.

 

Alle fikk så klart beskjed om ståa og at alarmen var over.

 

 

 

Men i kveld, etter nok en ny omgang med mat før gjengen dro, kjente jeg på lysten til å tutgråte.

Tror det var inntrykka fra dagen som sank ned, og i tillegg var jula  over.

Men jeg gråt ikke, for store jenter gråter ikke…

 

 

Jeg er veldig glad for at det gikk bra med mor, jeg ba om at de som dro tok med seg mat, så klemte vi og jeg vinka mens bilen forsvant tutene og fløytende bortover veien.

 

 

I morgen er vi tilbake til hverdagen.

Det blir også godt.

 

 

Og jeg ønsker meg en rolig fortsettelse, uten dramatikk.

Dramatikken for året håper jeg ble gjort fra seg i dag.

 

 

 

 

 

 

Reisa fra ett år til neste

 

 

 

 

Det nye året er i gang. Godt nyttår til alle nydelige her inne.

 

 

 

foto:asbjørg

 

Årets første dag er blitt mørk.

Jeg begynte å skrive da Nyttårskonsertene gikk linjert over landet, men det ble et kort forsøk.

Jeg har en gjeng ungdommer sammen med meg og det er riktig så koselig.

I dag har vi hatt ett stor måltid, en buffe med varmt og kaldt. To varianter med laks, kjøttpålegg, silde og alle brødsortene, sammen med en vegansk gryte og kalkun.

 

Litt etterpå blir jeg påmint noe vi glemte i går.

Vi glemte sjampanjen, eller mer korrekt, flaska med musserende.

Ikke så rart.

En halv time før året gikk over til et nytt år fant vi ut vi skulle gjøre noe helt annet.

Vi hadde snakka om det, men jeg trodde  ikke det ble.

Men plutselig var vi i gang med å kle oss.

Så ut i den våte desemberkvelden som skulle gå over januarnatt.

Og der på toppen av en haug ble bålet tent.

 

foto:asbjørg

 

Det var hyggelig. Bare at kroppen min ikke helt syntes det. 

 

 

 

 

Så jeg gikk ned litt før de andre, etter at vi hadde ønsket hverandre godt nytt år og rakettene sprang i det fjerne.

Stua nede var rydda etter middagen.

Her holder vi på å sette oss til.

 

 

Noen av oss havnet nede for å tegne å male.

Så til tross for min egen trøtthet, satte jeg meg også ned.

 

 

Derfor hadde bare noen timer inn i det nye året fått gjort to ting jeg tenker jeg skal.

Jeg fikk meg både en skogstur og fikk tegnet.

 

Så det må jeg si lover bra for 2022.

 

 

 

 

 

 

Rakett-fritt

 

 

Siste dagen. I et helt år. Passende for oppgjør og drømmer.

 

 

 

For et par dager siden starta jeg med et innlegg.

Om året som har gått.

Og så la jeg alt til sides en stund.

Da jeg kom tilbake forsvant alt, for linken hadde stått for lenge inaktiv.

 

Så om det blir et oppgjør av året gjenstår å se.

Det blir i hvert fall ikke i dag.

 

 

Enda er det stille i huset.

Bare jeg som er oppe.

Godt med et stille hus.

Og godt med hus med mange folk.

 

Da jeg holdt på å skrive en gjennomgang av året, innlegget som forsvant, las jeg innlegg fra siste året.

Tenker det er noe en bør ta seg tid til.

Reflektere over sine egne ord.

Er det noe progresjon, ønsker man det eller er det greit.

Jeg bruker ikke å ha nyttårsforsett, men i år har jeg det.

Ett.

Ett nyttårsforsett.

Men lar det ligge i dag.

 

 

Dagens program er greit.

Snart er en gjeng på tur utover.

Mellomste, kjæresten hennes, sønnen og en venninne av jentene.

Yngste og kjæresten hennes sover ennå, de er allerede her.

Vi skal gjenta fjorårets nyttårsaften med å bruke leiligheta nede.

Folk har med seg instrument så tror det blir en del musikk.

Håper det.

Syns også det er så hyggelig at dem kommer hjem for å feire.

Har snakka om at vi kanskje skal gå ut å tenne bål.

 

Vi har rakett-fri.

 

En nyttårsaften på nittitallet gjorde det.

Vi sto og så ut over Trondheim, på all oppskyting og det var en ting det ligna på-.

Smella.

Jeg assosierte med krig og invasjon.

Senere er bevisstheta kommet om både kostnader og ikke minst dyra.

Ja, så slikt fører til rakett-fri feiring.

Men musikk skal vi ha, masse musikk.

Og mat.

Mat og drikke.

Passe mat og passe drikke.

 

Til slutt vil jeg takke for året.

Det som har vært.

Det har hatt innhold, kan ikke si noe annet.

 

Og takk til dere som leser bloggen min.

Jeg er glad for dere finnes, glad for orda dere deler.

Orda på deres egen blogg.

Glad for at jeg har blitt kjent med dere på blogg-vis.

Jeg syns dere er fine.

Gleder meg til nyttår og fortsettelsen av blogg-reisa.

Riktig godt nyttår til dere alle, håper kvelden blir nydelig for en og hver av dere.

 

Riktig godt nyttår!

 

 

 

 

 

 

Om å bake, smake, lefse, snøfse

 

 

 

Her har melskyen ligget nedover ørene. Papirpose etter papirpose blir kasta i papiravfallet.

 

Dette innlegget skulle postes på søndag, men her krøller det seg til. Tror jeg skal lage et innlegg av det.

 

 

Nå hørtes jeg muligens flink ut…

Effektivitet på høyt nivå.

Men akkurat slik er det ikke.

Men jeg har bakt.

Jeg har det.

Akkurat nå durer miksmasteren.

Jeg har målt opp grovt, valnøtter, solsikke og noen ingredienser til. Kåre Nordrum skal bakes, et brød.

Tror navnet kom av at Ingrid Espelid i sin tid presenterte denne oppskriften fra mannen som bar navnet.

I hvert fall har dette brødet blitt bakt til jul i flere tiår.

Lussekatt-deig har jeg satt, for i morgen, i morgen er det Lussia langnatt.

Etter jobb og etter ut å spise julemat, tar jeg med meg lussekatter til mor.

Har lovet henne det.

Og så er jeg i gang med noe jeg aldri har laget før, men hatt lyst til.

Mølsgrøt, og er en gammel tradisjonsrett fra Nordmøre.

Men – det skal kokes i timer, tror det skal være ferdig i ti-tida i kveld.

Og så har jeg smurt lefser.

I går tok jeg med en bunke til mor, sik at hun også fikk lefse til jul. 

Vi prøvesmaka en også, og det var riktig smak.

 

 

Den ble stående i kjøleskapet et døgn lengre enn den skulle, det tror jeg var lurt. Den var enkel å kjevle ut.

 

 

Sjøl om de ikke ble trillrunde skjønnheter.

Etter de er stekt skal de dynkes med melk.

 

 

Og helt til slutt er det smør og sukker.

Var glad da jobben var gjort.

Vi kaller den Telemarkslefse, for hun som kom med lefseoppskrifta kom flyttende hit fra Telemark.

Men kanskje er den fra Hemsedal.

God er den uansett.

Så artig den er i boks…altså, den ligger i fryseren.

Det er spesielt sønnen min som er glad i denne lefsa.

 

Frokostbordet trenger hjemmebakt brød, mange sorter.

Nå er jeg i hver fall godt i gang med det.

 

 

 

Baker du eller kjøper du ferdig til jula?

 

 

 

 

Ikke spark noen i baken

 

 

 

Det er noen runder i ringen. For oss alle. Det kommer alltid nye kamper.

 

 

 

 

De driver oss framover.

Å være nede i en dolp er aldri et sted folk ønsker å være.

Jeg mener at vi vil opp i lyset og vil leve livet der.

 

Å nei, vil kanskje noen si. Man trenger et spark i baken inn i mellom.

 

Og jeg er så uenig.

 

Jeg mener, ingen trenger “et spark i baken”.

Det er et av de mest irriterende uttrykk jeg vet.

 

Mennesker vil alltid gå mot lyset, akkurat som planter.

Får ikke planta det den trenger, vil den kanskje ikke klare det.

Til likt med mennesket.

Det de trenger er riktig næring, både planten og mennesket.

Ikke bli sparka der bak.

Det er bare vondt.

En greier vel å ta seg sammen å gjøre det som er forventa, men ikke det som egentlig var behovet.

 

Kamper må tas.

Jeg føler kampene kommer som perler på en snor.

Kamper som bare må tas når de først er der.

Nesten som jeg føler at det snører seg sammen av og til.

Da tenker jeg at det er noe jeg ikke har greidd å lære.

Så må prøve igjen.

 

Jeg er av de som får fryktelig behov for å snakke fra meg problemet, men så kan det fort hende at det ikke finnes ører klare til å høre.

Og da blir en bare til en pest og en plage.

 

Kanskje vi burde hatt en klagemur og en boksesekk…det tror jeg har vært fint for meg i alle fall.

 

 

Egentlig var det ikke dette jeg skulle skrive om.

Jeg føler faktisk jeg har en pause. En liten pause fra kamper.

I går tok jeg bladet fra munnen og fikk sagt en del, ikke sikkert jeg nådde fram og jeg håper i alle fall jeg ikke gjorde noen lei seg.

Men for meg gjorde det godt, befriende å være såpass direkte og ærlig.

Tror veldig på ærlighet.

Ikke ufint, man behøver aldri å være ufin.

Tenker jeg.

 

I ettermiddag kom jeg hjem, hjem til et ISKALDT HJEM.

Og så satte jeg i gang med å snurre lys på tuja’en, den jeg har brukt å sette lys i etter den voks seg såpass til.

Kaldt var det, men jeg fikk det opp.

 

 

Etterpå var det julestjerna.

Den kom opp og den virka.

Tror jeg skifta pære i fjor.

 

 

Og så den sjuarma, det ble mørkt mens jeg holdt på.

 

 

Det var lyst og et fantastisk vakkert lys da jeg kom hjem.

Her sitter jeg i bilen og ser bort dit jeg får satt opp lysa litt etter.

 

 

Helt til slutt fikk jeg strøket duken som er framme hver advent og satt talglys i lysestaken som også kommer fram.

 

 

Nå er det bare lys og dekorasjon ved ytterdøra som står igjen, men det får vente litt.

Må i skogen å hente materiale.

 

Det er godt å ha fått opp dette.  Julepytinga kommer opp til vesle julaften.

Fram til da er det advent, men å lage og kose seg å gjøre klar til eksplosjonen når jula er her.

Kjenne på feststemning og hyggen som skal blinke sterkt en liten stund.

Før man er tilbake til hverdagen, lysere dager og ny start i januar.

Min tradisjon.

 

 

Akkurat nå er det godt å være hjemme, legge mer ved inn i ovnen og tenne et talglys.

En fin søndagskveld.

 

Håper du også har det fint?