En fin og god helg er passert. Med fine folk og brukbart vær.
Etter dager og uker med regn var det skikkelig godt med mer opphaldsvær.
På fredag kom mellomste, på lørdag kom samboer kjørende etter vi hadde vært og besøkt mor. Vi gikk for tradisjon, en rett vi aldri blir lei av. Kylling fajitas med både aioli, anans og stekt, sprø spekeskinke.
På søndag kom dagen godt i gang.
Pusene er populare og fikk massiv oppmerksomhet. Jeg fikk hjelp til å få på plass utemøbler som bare var dratt inn, montert en seng og ikke minst ekstra arbeid med pusene. Det viste seg de hadde gått ned i gangen og gjort ting de ikke skal. Så det ble både vasking, maten ble flytta lengre bort fra kattekassen og kattekassen må ordens et par ganger om dagen.
Det er åpent ned, så fikk sperra det med en plate. Enda har de ikke kommet på å hoppe over.
Etter dette ble det tur på meg og midterste.
Vi ville ta turen opp i skogen med de gamle trærne.
foto:asbjørg
Opp og ned bakker.
Før vi kan begynne å klatre oppover mot skogen.
Og så er vi der, ved de store grantrærne.
Mellomste syntes både steinene og trærne var fine. Så fint at solbrillene måtte på.
Og store.
Mange kan du ikke rekke i rundt.
Jeg fant meg også et tre å klemme og her kan det se ut som jeg rekker i rundt…
foto:asbjørg
Men sannheten ser en på andre siden av stammen, jeg når ikke i rundt. Så en omkrets på kanskje et par meter er ikke så verst.
foto:asbjørg
Litt lengre oppe kom en bekk nedover bratta.
Det er brattere enn det ser ut.
foto:asbjørg
Vi fant også en del av denne soppen.
foto:asbjørg
Vi tenkte begge den nok var spiselig. Jeg tenkte på sauesopp, sjøl om jeg mener den er hvitere. Men i og med vi ikke var helt sikker fikk den stå.
Det er høst.
Bladene som henger på trærne har blitt både gule og brune.
Nede igjen dro vi for å spise pizza.
Mens vi venter på maten plukker mellomste av meg et flue.
Tenkte på det, sist jeg var oppi dette området ble jeg angrepe av hjortefluer, at nå var de borte. Det var et slikt eksempel som hadde blitt med meg. Vi klødde alle en stund etter det funnet. Og da jeg var hjemme igjen var jeg glad for å ha dusj.
Ny grå dag og vått. Men kommer vi langt nok opp er det nok blått.
Og blått til lyst er dagen igang.
Rundt meg hopper katter. Akkurat nå kom den ene pusen og ville ha plassen over tastaturet. Og den andre, den som er mest redd, er ikke så redd lengre. Jeg er med andre ord ikke så farlig.
Det er morgen. En ny dag er igang.
I dag gjorde jeg noe jeg ikke bruker, jeg satte på vekkerklokken – men våkna før den ringte. Jeg liker ikke vekkerklokke. Sjøl om det er mobilen som brukes med alle sine lyder.
Grunnen til at jeg hadde satt på klokka i dag er ikke det minste interessant. Jeg skulle bare ned til veien med restavfall før avfallsbilen kom. Men det å ta opp skuffa med sine bøtter er en liten prøvelse. Det å gå ut i kjøkkenet er blitt en utfordring og en igangsetting av et slusesystem.
Pusene har badet og sovromsgangen om natta og når jeg er borte. De vil jeg ikke ha på soverommet og ikke inn på stue/kjøkkenområdet. De har lyst å kvesse klør på møbler.
Så dører må åpnes og lukkes i bestemt rekkefølge.
Jeg har alltid vært et menneske som har likt åpne rom, åpne dører. Frihet og flyt mellom alle rom. Men etter å ha fått en dyrehage i hus har det blitt annerledes. Pusene er det greit med, men det andre eller de andre…er en annen sak.
En helt annen sak.
Det å være redd for hva jeg finner når jeg går ut av alle disse dørene, når jeg drar opp skuffer. Og ikke minst, hva jeg kan finne i de to musefellene jeg har satt opp.
Jeg er letta når jeg ikke finner noe i fellene. Og hittil har det ikke vært noen fangst. Men jeg ser det har vært besøk, for maten som skulle friste er borte. Tatt på et slikt vis at fellen ikke har slått seg ut. Altså, jeg har med noen smarte individ å gjøre.
Og jeg har ingen lyst til å avlive.
Jeg har prøvd å tenke dem bort, tankeoverføring om at de ikke er ønsket.
– Gå ut, her er det farlig for livene deres…eller ditt, har jeg tenkt.
Jeg har kjøpt noe for å sette i kontaktene, den skal sende fra seg en lyd på en frekvens som gnagere oppfatter og ikke liker. Kom også over et råd om løk, at gnagere ikke liker løk og trekker seg unna. Så i gårkveld skar jeg opp en løk og la rundt omkring. Men samtidig står det at verken lyd eller løk hjelper alltid. Og så har jeg disse pusene som vil bli voksnere og har innebygd jaktsystem. Ser det når de har fanga en papirbit og bærer den stolt i munnen sin med halen rett til vers.
Dekke alle hull, står det så greit. Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til det, rundt et helt hus.
Har lest det er musår. Det gjør egentlig ikke noe det minste bedre.
Så her er det slusing med bevrende hjerte.
Ellers har jeg gjort gymnastikken min, jeg er igang med å drikke glassene med lunka vannet.
Nå har den ene pusen lagt seg ned slik at jeg ser tastaturet. Den mest engstelige ligger på puffen ved føttene mine.
Eller uforklarlig er kanskje ikke helt riktig å skrive. Når stresset er lagt bort, pakka bort og muligens til og med kasta, kasta over alle hauger – er det ikke så rart. Men den store intetsigendeheta kunne godt funnet meg. Sjøl om høsten har vært gyllen, gullende gul flommende av sol har den Store Intetsigendeheta kunne slått kloa i meg.
To måneder i dag siden jeg åpna døra til pensjonistalderen.
Og når jeg skriver ordet føler jeg at jeg gremmes, nesten som tærne slår krøll.
Så gammel.
Enn å ha blitt så gammel. At jeg har blitt det…
Nå er det ikke der tanken ligger. Slik jeg ser det egentlig, er at jeg lever og har alle muligheter. Utenom å få barn da, men akkurat det er veldig greit og barn har jeg.
En annen ting var at jeg forberedt på at jeg kanskje kom til å falle sammen. Sjøl om jeg tok fly til Aten aleine slik omtrentlig for en måned siden, at jeg greidde det.
Jeg er et slags vrak.
Og som sagt var jeg forberedt på at dette kunne skje. For jeg har nok bedrevet sterkt press på meg sjøl over mange år. Riktig mange år.
Så det blir litt ettertensomhetens høst over levd liv.
Men likevel…hvor lenge skal dette vare.
Jeg blir sliten av utrolig lite, såpass at det syns på øynene mine og observert av moren min som ikke er så observant lengre. Jeg har tenkt at denne slitenheten skal få noe mer tid på å gå over, og om ikke får jeg bare ta meg en tur for sjekk.
Alt er ikke helt som det dårlige været, i går fikk jeg switcha den ene kassen fra vinterklær til sommerklærne. I dag har jeg tømt den andre og skal få lagt ned resten av sommerklærne.
I gårkveld, da jeg skulle legge meg, hadde jeg en svært ubehagelig overraskelse. Den fortalte meg at pusene ikke kan ha fritt leide til soverom, sommerdyna ble skifta ut med vinterdyna og sommerdyna skal vaskes sjøl om det ikke var kommet noe igjennom.
Disse dagene. To måneder.
Jeg har også tatt fram strikking, rydda i sammentulla garn. Men er redd for at to små nøster har rota garnnøstene til igjen.
I dag skal jeg være hjemme, jeg skal vaske klær og har mye mer jeg kan gjøre av slike ting. Til helga kommet ene datter med sin kjære utover. Nå på torsdag skal ørene til mor til sjekk og da må resten av mor være med også. Håper det fører til bedre hørselsframtid. Det er fryktelig slitsom med en samtale en må ta opp det en sier fem ganger og fortsatt blir oppfatta feil.
Ut å gå datt ut etter siste gnagsår, venter på å klatre over dørstokkmila. Ikke har jeg vært i fjæra for å se på tang og tare heller, men har vært innom kursportalen et par ganger. Kurset starter i november.
To måneder.
Et nytt liv.
Jeg skrev et innlegg om kraften for litt siden. Jeg tror den vil komme sigende, energien. For det blir, det er jeg sikker på. Det blir.
Og om to måneder fram i tid er vi nettopp passert St. Lucia, kanskje bakt lussekatter og jula nærmer seg. Men det skal jeg ikke skrive om i dag.
Denne gjengen som holder ut i skyggen av forgående glans. Som biter seg fast med sitt. Med alle sine forskjellige agendaer.
Kanskje har man mange ord i sitt hode.
Eller gleden over ordene, historiene, over hendelser. Kanskje er det ikke gleden som er drivverket for alle, kanskje er det ironi, sarkasme og sette ting på «rett plass».
Uansett om en ønsker å klatre oppover en utdattert liste, håpet er å tene noen kroner, bli sett og forstått eller bare for mange ord i hodet, bruker vi tid på dette.
Noen flere ganger om dagen, andre en gang i mellom, så bruker en tid. Og egentlig er det fantastisk. For det er en kanal. En kanal til å formidle. Formidle det vi ønsker.
Oss sjøl, det dyrebareste for livet.
Vi kan elske eller hate den vi er. Her kan vi være.
Det var for en tid siden lagt ut en utfordring av kjerrintanker om å framsnakke en blogger, slik jeg forsto det.
Jeg liker å gi folk plass, prøve å forstå. Det er ikke alltid mulig. Men jeg liker å være posetiv, se etter essensen – for den er der på det ene eller andre viset.
Sjøl om folk er vidt forskjellig fra den jeg er.
Og jeg tenkte jeg skulle følge opp bestillinga på framsnakking. Men det er akkurat det, framsnakke på bestilling fungerer ikke helt, for meg. Det må komme fra hjertet, det kan hende skjer først i februar eller i morgen -.
Det jeg føler for er å framsnakke hele hurven.
Jeg leser for få blogger, de jeg leser rekker jeg heller ikke lese slik jeg har villet. Så alle de jeg ikke er innom, de aller fleste, det kan være mange av dem som jeg vil ha likt godt og tenkt burde løftes.
Derfor vil jeg si HURRA for alle. Dere er bare så bra.
Egentlig lærer jeg, spesielt fra de som er annerledes enn meg – lærer mer om menneskefolka. Lærer mer om livet. Om det er små skriv om dagens hendelser eller de med en dypere filosofisk bunn. Om det er musikk eller fotball. Om det er genuint til det beste for de fleste eller målseninga er å løfte seg sjøl.
Noen er resere med ord, lett og lekende språk, noen har ord med humor, noen har er perfekt språk og noen har det ikke. Noen skriver tungt med litt mange ord. Eller kanskje skriver de til tross for dyseleksi.
Det er et fritt valg om en vil lese.
Men uansett er det fantastisk at de som fortsatt liker å skrive på blogg, bruker tid. Tid på gjennom sitt indre å formidle gjennom et tastatur ord som alle kan lese.
Om en vil.
Alle gjør en jobb gjennom å formidle, ta bilder og dele. Åpne opp seg sjøl. På det ene eller andre viset. For noen er det kanskje viktigst å skrive for seg sjøl, for andre er det viktigst å få mange lesere, kanskje er drivkraften å få til diskusjon.
Jeg syns derfor at alle blogger bør få heder, både de en liker og de en ikke liker. Det er noen for alle.
Nå tror jeg ikke det er så alt for mange utenfor bloggverden som leser blogg, for det er så mange arenaer med ord. Det er så mange steder å dele. Likevel, bloggen når fram til mange som sette pris på denne platforma.
Og orda, disse «fuglene» som flakser ut… når vi har sluppet dem kan vi ikke fange dem inn igjen.
Sov godt og sov lenge. Å stå opp når klokka har plassert 9 er seint.
Ni-timen står på.
Lagde meg spaghetti med fløte i til middag i går. I dag tror jeg det bare skal bli grønnsaker, noe lett. Akkurat som planene og dagen.
Skal ta med mor til sentrum for vaksine. Hun bør ha det.
– Skal du ta, spør folk.
Nei, det skal jeg ikke. Kroppen skal få ordne seg sjøl, skjerpe og trene på immunapperatet.
Og når jeg skriver dette kommer alge-kurset deisende. Jeg må ta meg en tur til sjøen, ned i fjæra, snart. Og så må jeg starte leksjonene. Kursene starter på nett i november.
Og før jeg henter mor tenker jeg meg innom biblioteket, skal høre om de har en bok og ta meg en prat med en tidligere kolega. Lovte å komme innom den uka her.
Fikk akkurat en snapp inn om at det er i morgen og fredag det er vaksinedager, så dagen ble enda lettere. Og litt sol er gått over til regn…men det forandrer ikke på så mye.
Så det er en lett dag, med lett hode og lette skritt.
Det durer. Dagene durer forbi. Handlinger og gjøremål.
På kjøkkenet durer det i maskinen som roter sammen brøddeig. En stund siden jeg har bakt. Må bruke ovene i leiligheten nede fordi det bare er varmluft som virker på min oppe.
Ikea produkt…
Både steikovnen og kjøleskapet synger nok på siste verset og oppvaskmaskinen bukket under for flere år siden. Men foreløpig finnes løsninger.
Ovnen nede er ikke helt kurant, men jeg skal ned å jobbe – så da er jeg der mens brødene steker.
Det er dager med gjøremål, skreiv jeg i går.
Og jeg fikk stekt brød.
Jeg hadde glemt hvordan jeg satte på pc’n, det vil si, jeg fikk den ikke på. Jeg ble helt skjelven av å gå inn i dette som har vært det jeg har jobba med. Tydelig at kroppen sliter med det jeg har pressa den igjennom.
Senere på dagen dro jeg på et møte med vennelaget for museet. Jeg skulle ta med oversikt av gjenstandene som ble lånt inn til sommerens utstilling.
Møtet satte meg også ut. Både det å fronte at jeg var borte og kanskje fordi ingen spurte meg om hvordan dagene min nå gikk nå etterpå, altså, jeg var virkelig borte.
Det var godt å komme hjem igjen, kurere seg.
I dag skal jeg ut å kjøre enda lengre enn til museet, den andre veien. To små kattepuser skal hentes. Må gjøre klart til de. Bli kjent med to nye liv.
Må også få inn hagemøbler før jeg kjører, det er meldt vind med styrke. Så det spøker litt for morgendagen. Er bedt på åpninga av et nytt kulturhus i Kristiansund. Men jeg er ikke glad for å ta ferje når vinden rusker slik det er meldt i morgen. Så avventer været og meldingene utover dagen.
Må nok regne med durende vind også.
Jeg ønsker meg ro. Helt uten stress, kjenne at pusten går dypt ned i ens innerste, at det ikke er skarpe klør som griper om nakken.
Yngste sa hun likte så godt den lyse. Den var bestilt.
Katter.
Det var muligens da jeg gikk inn på Finn.no. Jeg som ikke skal ha mer dyr.
Jeg vil har frihet, jeg.
Fant en som skulle gis bort, annonsa hadde ligget siden august så det kunne ikke stemme. En Bengaler liksom. Men så skreiv jeg og spurte om dette fortsatt var tilfelle. Sannsynligheten så jeg på som svært liten og det stemte nok. Jeg fikk ikke svar.
Tok meg en titt, hadde gjort det før. Det er mange veeeeldig søte. Både voksne og kattunger. Spesielt kattunger.
Så kom jeg over tre.
Sorte og hvite med lang pels.
foto:selger
Helt villt bedårende. Spesielt den ene. Den i midten.
Sendte bildet til «barna».
Hva de syntes… trenger nok ikke si noe om det, svaret sier seg sjøl.
Så sendte jeg en melding og spurte om kjønn.
To jenter igjen.
Skal jeg ta de begge tenkte jeg. Selskapet de får til hverandre.
Før Trulsemann hadde vi disse to søstrene som ble en måned fra 19 år.
De som fikk møte døden like etter min egen far døde.
Jeg tok opp annonsen, tenkte…
Kjente at jeg hadde fryktelig lyst.
Sendte til slutt en melding om jeg kunne reservere de to som ikke var reservert. Fikk svar om at den som jeg først ble begeistra hadde fått nye eiere.
Og da virkelig kjente jeg hvor lyst jeg hadde, på to puser. Jeg svarte først at jeg godt kunne blitt spurt i og med jeg hadde vist såpass tydelig at jeg var interessert. Jeg hadde til og med skrevet at den som var tatt var den jeg spesielt ønsket.
Fikk svar om at den andre, den som var reservert, det skulle undersøkes om de som hadde reservet fortsatt var interessert.
Jeg svarer at jeg gjerne vil ha svar på det.
Tror selger ble litt begeistra over at jeg ville ta to, dette med selskap de ville ha med hverandre.
Får så melding om at jeg skal få to.
Har avtalt å hente de på fredag. Nå er jeg ikke sikker hvem den andre er, er det den med helt svart fjes, den som var reserver…eller om det er den med den hvite smale stripen over nasen… Det får jeg vite på fredag.
Så er det atter en søndag. En dag før ny uke og avslutning på en gammel uke.
Dagen starta med et nytt webseminar, denne gangen handla det om smaker i mat og hvordan en kan smaksette mat. Det er veldig interessant. Nå har jeg meldt meg på et kurs som jeg gleder meg veldig til. Ett om tang og bruken av det.
Her om dagen tok jeg inn poteter fra egen avling. De var svært gode.
Og i går koka jeg fårikål, ba med meg lillesøster og dro til mor. Maten smakte.
I dag har jeg ingen store konkrete planer, men to små planer. Den ene planen er at jeg skal skrive et innlegg og den andre planen er at jeg skal ut å gå.
Helt greie og overkommelige planer. Og blogginga er jeg i gang med.
Så har jeg sett på katter inne på Finn.no to ganger på kort tid. Ikke det at jeg har bestemt meg for ny pus.
Og uka som kommer har noen planer og ting som må gjøres.
Men nå tror jeg at jeg setter punktum for blogginnlegget og kommer meg ut.
I går fant jeg ut det var tide for å dra på besøk til moren min. Først dro jeg innom et bakeri og etter to dager sovende, snytende og hostende, kunne jeg knapt formulere meg. Jeg var som noe som hadde ligget under en sten.
Etter besøket hos mor dro jeg innom en butikk for å handle sitron og ingefær, jeg omtrentlig sjangla meg ut. Så enda er det en del å gå på. Men det å ha lyst, lyst til å gjøre ting, er så godt.
Jeg har starta dagen med min mer eller mindre nye morgenrutine, som riktignok har hatt pause nå mens jeg fungerte som dårligst og som også hadde pause på Kreta. Den går ut på å ligge, ta et strikk under beina og løfte beina opp mot taket. Først var det mer enn nok med 10 repitisjoner, nå er jeg oppe i 20. Planen er å samle noen muskler.
Jeg har fått svart på noe mailer og meldt meg på åpninga av et nytt bygg i Kristiansund der min gamle arbeidsplass har flytta inn.
Nå har jeg en stor plan om å ta en renselsesprosess på kjøkkenet og sette på en vask med klær. Solen skinner, så jeg tror jeg kan få hengt opp ute. Er kommet til at det var snart på tide og sette seg opp liste av ting jeg skal gjøre. For eksempel omtale av Airbnb-besøket på Kreta. Men regner med at jeg vil flyte i rundt litt til.
Er klar over at det er ikke nok å tenke, en må også gjøre.
I går kveld ble jeg sittende å se på tv, en realityserie som sendes på NRK. Jeg er av de som ikke liker noe særlig å bruke tid på slike program, for hvorfor skal jeg sitte å se på folk som kjemper om ett eller annet. Sannsynlig er jeg i utakt med befolkninga.
Serien jeg ga en sjanse heter «Ville fristelsen» og den var interessant for det handla om samspill kontra egoisme. Der fikk jeg igjen bekrefta min utakt, denne gangen med gjengen på tv. I ett av valga fikk de sjansen til å sikra seg en større part av beløpet de kunne vinne. Nå skal det sies at jeg vet dette vil komme fram, hvem som har valgt hva, det visste ikke deltakerne. Så hva en tenker en sjøl vil ha valgt var så klart fargelagt av denne viten. Ti mennesker er plassert i jungelen der de skal vandre i varme og fuktighet og blir utsatt for fristelser som vil bli trukket av summen de kan sitte igjen med ved endt tur. Gjengen er satt sammen av av svært forskjelige personligheter, folk som regerer ut fra sitt eget ønske og folk som ønsker å tenke på alle. Psykoligen i dette spillet er høyst interessant. Og jeg er klar over at jeg er vokst opp med sosialistiske tanke der alle skal med og egoisme er et «fy» ord. Derfor blir det interessant både å se på disse menneskene og på min egen reaksjon.
Heldigvis var jeg såpass «strukturert» at jeg slo av tv’n da det viste seg at klokka hadde passert midnatt. Men jeg kommer nok til å se den ferdig.
