Sola leker innover stuegolvet for andre gangen i går. Jeg hadde fridag og det var godt. Plutselig er det lørdag.

 

 

Uka går så fort, at når jeg er framme til i dagen i dag, er innholdet av uka nesten borte.

Så greit for sin egen del å gå i gjennom dagene. Akkurat fordi de forsvinner så fort, og det nesten ikke blir minner igjen.

Forrige helg var rolig og fin, uten noe form for stress. Det er kaldt med en tydelig påminning om hvilken tid vi er på vei inn i. 

Utenom at jeg var ute på søndag, var denne uka kjemisk fri for uteaktivitet. Det er ikke til etterfølgelse.

Det var en del kjøring både gjennom jobb og privat. Akkurat det var litt utfordrende, for gradestokken gikk ned til akkurat minus. I og med at jeg så at neste uke vil gradestokken bli rød og opp i mot to-sifra, ville jeg vente med piggdekka.

Spent på om de holder en sesong til også.

Så derfor måtte jeg ta kjøringa rolig.

En dag gikk til Kristiansund.

En annen dag måtte jeg nesten ta samme distansen for et møte.

Møtet var konstruktivt, så reiste derfra med engasjement og brennende kinn. Men med halv kapasitet føler jeg at jeg rekker lite på jobbfronten. Og at det er masse gjøremål.

Vurderte til og med om jeg skulle dra dit mer, sjøl om jeg allerede har jobba en del for mye.

For jeg syns det er interessant.

 

 

Noen besøk har jeg tatt, altså vært litt sosial.

Chatta masse. Barna har det travelt. 

I dag er det akkurat åtte uker til julaften. Regner med de kommer hjemom en gang før jula. 

 

Jeg har det bra, føler en oversiktlighet i tilværelsen.

Kroppen har vært på parti i flere uker, litt mer overskudd, mindre vondter og det er en salig lykke som bare er til å nyte.

Jeg syns livet er morsomt, jeg.

Det håper jeg du også gjør. I går fikk jeg endelig gjort et liten innsats for leiligheta nede, tømt en hylle som skal inn dit.

Så i dag skal jeg både fortsette, burde vært ute en tur, skal handle for foreldra mine og helst rukket to besøk.

Ja, ja…

 

 

Hva er det som gleder deg mest om dagen?

 

 

♥

 

 

En dag gikk jeg inn og så på innlegg jeg ikke hadde posta. Det ga meg en idé…

 

 

Kanskje jeg skal poste gamle innlegg og kommenter dem, som en spennende øvelse – i hvert fall for meg sjøl.

Hvor var jeg og hvor står jeg nå…?

Er det progresjon i livet, eller stillstand-.

Nå vil ikke dette gå over fryktelig mange år, bare de åra jeg har vært her. I overkant av fem år.

 

Så da må jeg lage en ny sjanger; om gamle innlegg.

Og jeg tror jeg starter med det siste upubliserte innlegget som omhandla akkurat det-, om å lage nye sjangre eller kategorier…

Jeg kalte det “Tanker om nye kategorier“.

Ikke så gammelt, bare litt over en måned.

 

9. august 2020

Tanken dukka bare opp her en dag. Om å legge til to temaer eller kategorier i bloggen min.

 

Denne gangen litt tydlige temaer kanskje, noen av temaene mine er noe halvkryptiske.

Hva mener jeg med “verden rundt” eller “dei nære ting”?

Det er nesten som jeg ikke vet det helt sjøl.

Men det første handler nok mer om hendelser som opptar en større geografisk radius i motsetning til det andre, som er mer mine tanker, mine puslerier. Det kan være både fysisk geografisk og i overført betydning.

Men nå slo det ned to nye kategorier, i tanken min.

Litt skummelt å annonsere dem, for inn i mellom er jeg en ekstrem dårlig blogger. Mange ganger er ikke energien min helt der, kan jeg si.

Blogger jeg en dag, kan jeg svare neste og lese andre blogger tredje dagen.

Litt slik.

Nesten patetisk.

 

Og veldig mange av innlegga er betraktninger fra stolen min, om vær og vind og dagens gjøremål.

Nokså kjedsommelig.

Hvem er egentlig interessert i hva jeg bedriver om dagen, utenom barna mine. Som faktisk finner glede av bloggen.

Sier de, og jeg velger å tro på det.

 

Ellers annonserer jeg bloggen omtrentlig ikke ovenfor bekjente. Jeg holder den ikke hemmelig, med guu forby om jeg ønsker å presse skriveriene mine på folk, slik at de føler de MÅ lese – det er jeg skvekkredd for. Det ville føles ubehagelig.

Fått kommentar som “jeg burde sikkert ha lest bloggen din”.

NEI, absolutt ikke. Ingen bør!

Jeg ønsker bare lesere som ønsker å lese.

Og da er det nesten best å tenke at de som leser ikke kjenner meg.

Dette ble virkelig en lang innledning.

 

Altså…

Det ene temaet/kategorien skulle være en summering av ukens gjøren og laden, slik at jeg gikk mer bort fra oppramsinga av dagens innhold for ofte.

En slags ukesrapport.

Det andre temaet jeg tenkte på, var et mer utadvendt tema. Som krever en litt større innsats…og det kan være en skummel sak å forlove seg bort i.

Men om jeg tar utgangspunkt i det jeg kan håndtere, det jeg får med meg og min kapasitet innen en gitt tid.

Tanken er å skrive et innlegg om et blogginnlegg som har gjort inntrykk.

Et innlegg som tankene kom tilbake til, etter å ha lest det. En presentasjon av er slike innlegget, i ganske gjentakende takt.

Nå har jeg såpass få lesere så jeg kan ikke si at det vil føre til økt leserskare for de blogginnlegga jeg måtte kommenter. 

Men av og til kan en bli sittende igjen med tanker og funderinger etter å ha lest.

Navnene på kategoriene har jeg ikke tenkt på.

Den først kategorien må kanskje bli ukessummering, noe så kjedelig…

Den andre må hete noe slikt som blogginnlegg som fascinerer.

 

Eller har du som leser bedre navneforslag på disse kategoriene jeg har planer om?

 

Egentlig ble innlegget liggende fordi jeg var usikker på om jeg kunne innfri dette.

Og for så videt er jeg fortsatt der.

Redd for å legge på meg press som jeg ikke greier innfri.

Men skulle det dukke opp, ja så gjør det det.

 

Men nå ble det i hvert fall en kategori som heter posting av upubliserte innlegg.

 

 

Har du tenkt på nye temaer på din blogg?

 

 

♥

 

 

 

Når verden behandler deg fint og det flyter, er det godt. Når brødskiva faller med smørsida opp, slike ting.

 

 

Jeg er akkurat kommet inn etter og ha trilla papirsøpla ned til veien.

Det er tømmedag i dag.

Jeg tror jeg rakk det.

I gårkveld var jeg for sliten til å gå ned til veien med den, og så ble det for mørkt.

 

Jeg tar vannkanna og slår i et glass varmt vann, mens jeg ser ut.

Der!

Gjennom vinduet ser jeg bilen komme opp i fart og bakpå står en gutt, en oransje gutt og holder seg fast.

De har nettopp tatt med seg min søppel.

Snakk om…marginene var på min side.

De små marginene.

 

Jeg leser om at en får det en gir fra seg.

De gode og de negative tankene.

Husker en periode i ungdommen at jeg samla på negative tankene.

“Så klart måtte dette skje” tenkte jeg når det skjedde noe jeg ikke ønska.

 

Men ikke enkelt å vakte på negative tankemønster. Tanker som drar ned. De kan være så flyktige.

En må samle på de positive. Alltid samle på de.

Tankene som løfter.

 

Jeg trener på å bli bedre.

En kan alltid bli bedre.

 

I dag skal jeg bli bedre på håret.

Jeg ser virkelig ikke ut. Ettervekst som fy.

I dag skal det bli klipp.

Med striper.

Ser det er på tide.

 

 

 

 

I kveld får jeg yngste hjem. Det blir sikkert rart for henne. Komme hjem for første gang uten boff.

Men slik er livet.

Likevel, første gang er nok spesielt. Sjøl om hun ikke har sagt noe.

Noen kommer og noen går.

Både dyr og mennesker.

 

Vi skal kose oss. Med noe riktig godt å spise.

Men før klipping og før besøk skal jeg lage litt godt duft i huset. Jeg tror jeg skal bruke vann og såpe. Kanskje vaske tretrappa meg grønnsåpe.

Hvilke muligheter….

Jeg gleder meg til fredagen min.

 

 

 

Hva skal du spise i kveld?

 

 

 

♥

 

 

Noen dager må en reise bort. Denne uka starta slik. Borte.

 

 

Det var jobb og museum.

Og registrering.

Det bruker å være en fellesregistrering om høsten. Denne gangen var det båter.

 

 

Båter opp og båter i mente. Med sine linjer.

Båter i lange rekker.

 

Geitbåter.

 

 

Etter endt førstedag gikk noen av oss en tur.

I det vakre været.

 

Jeg fikk opp pulsen. Det har vært mange inaktive måneder, så det å gå opp og ned bakker i raskt tempo kjentes.

Observerte de jeg gikk med greidde å kommunisere.

 

 

Jeg pusta, pesa og tok bilder. I det alldeles nydelige høstværet.

 

 

Og inne i skogen gikk vi forbi et hvitt engstykke som også måtte foreviges.

 

 

Neste dag fortsatte vi.

Med båtene.

 

 

Denne her var laga slik at den gikk ekstra raskt gjennom sjøen.

Er det ikke vakre linjer?

 

 

(Jeg benevner ikke museet vi var ved, fordi det har vært under stor renovering og ikke åpna enda og utstillingene uferdig).

 

Så kunne vi reise hjem.

Jeg kjørte bil gjennom enda mer vakker natur. Men da orka jeg ikke ta flere bilder.

For jeg var oppbruka.

Sliten.

 

Det var fryktelig godt å komme hjem, etter å ha anløpt en butikk for enkel middag.

I går var det en vanlig kontordag.

I dag skulle det egentlig være disse få timene på biblioteket. Men det står for mye på vent som jeg MÅ…

Så når vaskemaskina er ferdig må jeg ut for å gjøre.

Før helg.

 

 

♥

 

 

 

 

For litt over en uke siden ble jeg satt på lading. Det er noe alle bør oppleve.

 

 

 

Vi, gjengen som skulle ut, hadde bestemt oss for å dra hit.

Jeg hadde hørt om stedet, fra da de begynte å jobbe med forretningsideen sin.

For noen år siden.

Nå fikk jeg endelig besøkt stedet.

 

Det de starta med var overnatting, overnatting ute, i hengekøyer.

Så fikk de bygget dette huset vi kom til, der en sag hadde stått. Historien om saga var tatt med i bygget.

 

De har ikke lagt inn strøm.

En kjente det da en kom inn, en fred.

Fikk bare lyst til å sette meg ned for å meditere.

 

 

Og den store fjorden utenfor var også en del av rommet.

 

 

Må si at freden dette skapte var fenomenal.

Liksom all stress i kroppen forsvant, man ble liksom bare på plass i seg sjøl.

 

For det første er det trivelig å møtes. Vi som gikk ut hadde snakka om det en stund, så når vi treffes er det mye å dele.

Og når omgivelsene var så perfekte.

Og maten.

 

Først fikk vi spikersuppe. Det var kremet grønnsaker.

Nydelig.

Glemte å ta bilde av suppa.

 

Hovedretten var en glede med nydelig smaker.

Marinert hjort med en krem av tyttebær på toppen. Gulrøttene var skåret veldig tynt og var rå.

 

 

Alt vi hadde fått servert til da var produsert der.

Til og med hjorten.

 

Desserten var håndlaga sjokolade. Den kom fra Selbu.

 

 

Det var en kulinarisk opplevelse.

Jeg må skynde meg å tilføye at dette ikke er bestilt på noen slags måte, dette er mine pure opplevelser av å besøke stedet.

 

Vi ble sittende utover, mens mørket etter hvert gjemte landskapet utenfor.

 

 

Og samtalene gikk videre i skinnet fra talglys.

 

 

Og skulle du finne veien til nordre Nordmøre en gang, vil jeg absolutt anbefale en besøk på Tustna Ladestasjon. Jeg skal i alle fall dit mer. Men så har jeg ikke den lengste veien i og med dette ligger i kommunen min.

 

 

 

     ♥

 

 

 

Har tatt opp igjen en vurdering jeg tenkte på tidligere. Jeg ønsker å få innspill.

 

 

 

Jeg vurderer atter en gang å gå til innkjøp av symaskin.

Jeg har vurdert det tidligere.

 

Har en gammel Husqvarna som takka for seg for flere år siden.

 

Og ja, jeg har vært på Finn.no uten å finne noen. Men skal jeg kjøpe meg ny, hvilke maskin skal jeg gå for?

 

Når jeg nå har gått igjennom stoff flere tiår tilbake i tid, er det synd å ikke bruke de.

 

 

En litt morsom betrakning, da jeg som 16 åring begynte på kjole og draktsøm fantes det en butikk i byen med stoff tilbake til krigens dager. Morsomme og annerledes stoff, kjøpte flere stoff fra en annen tid, tredve år tidligere.

Nå har jeg mange stoff liggende som er enda eldre enn de jeg kjøpte da. Men det er mange fine stoff, stoff av ren ull, silke, fullt brukbare stoff.

Så jeg bør nok få en symaskin i hus.

En som kan sy både tynne og tykke stoff. Ha hastighet og variasjon av sting.

 

Har du en symaskin du liker?

Da ønsker jeg du forteller om maskinen din.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Dager blir til år; sommer, høst, vinter, vår. Vi må aldri slutte å leve, leve levende og husk å drømme.

 

 

 

Dager som flyter i gjennom livet.

Dager med glede, dager med kamp.

Det uunngåelige faktum er at år går og eldre blir man-.

Etterhvert er en blitt så gammel som en aldri drømte om. Sjøl om en fortsatt bare er seg sjøl.

 

Og livet går absolutt sin egne veier, tror egentlig en bestemmer nokså lite.

 

Men jeg bestemmer når jeg har ferie.

Nå er ferien min straks over for denne gang.

 

Rundt meg skjer mye jeg ikke bestemmer over.

 

Ikke kunne jeg reise bort noe særlig, været kunne jeg ikke bestemme – men jeg bestemte meg for å starte litt på nytt. Ha en omstart så og si.

 

Før ferie la jeg planer om mange turer, mye skriving og et veldig riktig, riktig kosthold.

 

Så kom ferien.

Jeg ble bare helt passiv, fullstendig, alt tiltak var skikkelig borte.

Blåst vekk.

 

Og så tok livet over-.

 

 

Samtidig med at ferien starta kom mellomste innom, etter en ferietur med sin kjære. Den opprinnelige plana var at de skulle passe hund og jeg ta en tur til Oslo.

Men med både det ene og det andre, ble det best og bare ta alt med ro.

 

Før de dro videre, ba jeg om en håndsrekning. Flytte ut masse store ting fra melkerommet i fjøset, fjøset som jeg ble eier av for noen år tilbake.

Og grunnen til at dette skulle skje akkurat nå var oppsigelsen av leiligheta nedunder, slik at det skulle være mulig å få tak i ting som leier hadde plassert der.

 

Under gamle sofaer, senger og diverse, sto flere pappkasser. Litt forskrekka skjønte jeg at det var barneklær og gamle drømmer.

Alt ble tatt med ut.

Gamle drømmer ble lufta, metervis med stoff, og historien om en designer som endte i familieliv og kjøp og tilvirkning av babytøy, kom tydelig til syne.

Stoff ble spredt utover og værmeldingene var perfekte til slikt.

 

En stund.

 

Men så begynte det å regne, det regna uten stopp. Det hølja ned.

En dag.

To dager.

Flere dager.

Så fra nå av hadde jeg noe å gjøre. Sjøl om jeg ikke orka å gjøre noe.

 

Jeg var tilbake i tid, stoff og tanker fra åtti-tallet, babytøy fra nitti-tallet. Og flyttinga hit for 13 år siden. Det ble vasking som den store ferieaktiviteten.

 

Det føles som disse siste åra var iferd med å rekkes opp. Tiden bukta seg bakover, bakover mot fortiden

 

To år etter vi flytta hit, skulle mellomste begynne på videregående. Det betyr hybelliv her ute i distriktet. Da ville yngste bli igjen alene med meg. Og i og med det hadde skjedd så mye de siste åra med flytting hit og noen år før det, oppsplitting av familien, anså jeg det riktig og viktig å få inn et nytt familiemedlem. Faktisk hadde jeg ønsket meg hund siden jeg var lita, jeg også.

Like før ferien denne sommeren, kom en bamse inn i familien.

En stor glede for alle.

Boffen var med oss fram til for en uke siden.

 

Nå er han over.

 

 

Noen år etter boffen kom, fikk jeg ordnet opp slik at lillesøsteren min kunne flytte inn i leligheta nedundet. Det skulle bli for en kortere periode, men det ble 9 år. Nå flytter hun ut om en måned.

 

Jeg føler at livet reverserer.

 

Nå får jeg nok ikke årene som har gått, tilbake.

Men jeg står igjen med blankere kort for framtida.

 

I morgen er siste feriedagen.

Jeg står foran en høst med mye nytt. Svært mye ukjent. 

 

Så om jeg ble sittende passivisert, så lot ikke livet det passere.

Om jeg ikke ble enorm sunn, aktiv og skrev mengder av ord, så har det ført til mange endringer likevel.

 

Nå skal jeg inn i framtida og er spent om jeg kan nærme meg det jeg vil og ønsker, for en må aldri slutte å så.

Så ønsker og håp.

Drømmer.

 

En må sørge for at livet en lever spirer, gror og blomster – og ja, det vil også visne.

Men en må ikke slutte å så frø for et levende liv!

 

Og ennå er søsterkattene med, de har vært med mange, mange år.

Nå er de blitt atten og et halvt år.

Så noe er fortsatt stabilt.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Etter 11 år. Etter 11 år og tre måneder, for å være nøyaktig.

 

 

 

 

Ingen ting varer evig, er det sagt.

Livet varer i all fall ikke evig.

I starten av uka måtte jeg ta en avgjørelse.

 

Nå har tiden vært noen dager i en boble.

 

Boffen var hos veterinær for omtrentlig akkurat ett år siden. Han begynte å få mye forkalkning i bein sa de. Han fikk tabletter for lindre problemet.

I den senere tid begynte dette å forverre seg.

En dag måtte jeg løfte han opp da han ble liggende, men så gikk det bedre.

Det gikk fint å gå tur, men han var veldig sliten etterpå.

Han hadde også en del problem meg magen sin.

Det var tydelig han hadde vondt, og mot slutten virka det som han så på meg og øynene hans sa “hjelp meg”.

 

På mandag ringte jeg veterinær og fikk time samme dag.

Det var bare en utgang.

Så jeg ringte barna, en tung beskjed å gi.

Alle tre hadde anledning til å komme, fikk utsatt veterinærbesøket til tirsdag.

Så på mandagskvelden fikk vi alle tatt en verdig avskjed.

Vi hadde en god kveld, sammen.

 

 

Barna gikk en lang tur med han i regnet.

Der de fikk dele den siste turen.

 

Vi hadde time tidlig neste dag.

En stille og sørgelig time.

 

Barna ville ta han med seg hjem igjen.

Ville lage en grav.

I regnet grov de plass, like ved starten for mange turer i skogen.

De jobba som helter.

Så henta de kroppen til boffen.

 

 

Og sammen med noen av leikene sine ble han dekt til.

 

 

Jeg kjente en glede, en slags kontakt, over at graven hans er lett å se.

Vi skal plante et tre og plante et blomsterbed der.

Har vi planlagt.

 

Vi delte bilder av vår venn.

 

 

Det har vært mange tårer, men svært fint å kunne være sammen.

 

På onsdag var tida i bobla over.

Barna reiste til sitt og jeg er tilbake med de to kattene, som begynner å bli ur-gamle. De blas seg opp og tok tilbake plassen sin.

 

Jeg er glad for at valget ble tatt, det føltes så riktig.

Dagen var kommet.

 

Vi har ansvar for at dyra våre skal ha det bra.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Den dukka bare opp en dag. På facebook blinka minnet mot meg.

 

 

 

 

 

 

Mormor, tenkte jeg sporenstreks.

Mormor hadde en slik, eller nesten slik.

 

Det var på en slik side der ting selges.

Jeg har blitt en fryktelig dårlig kjøper med tida. Med slike som meg har nok samfunnet kollapset, slik vi har bygd det opp.

 

Jeg sendte likevel et spørsmål til selger uten å legge inn bud.

Senere på dagen så jeg et bud var kommet inn.

Jeg venta litt, så la jeg inn en litt høyere sum.

Budrunden ville bli avslutta om kvelden.

Jeg kjente jeg var spent.

Ville den bli min.

 

Muggen.

 

 

Jeg synte ene søsteren min bildet.

 

– Har du sett denne, spurte jeg.

– Jaa, sa hun, mormor hadde en slik.

 

Og muggen ble min!

 

Vi hadde en mormor som vi var fryktelig glade i.

Tror faktisk alle folk likte henne. Har bare hørt godord. Fra barna hennes, naboer, barna i grenda. Har hørt om brødskivene hun smurte og som ble satt pris på, av de andre ungene.

 

Nå er jeg eier av en mugge maken til en hun hadde.

Muggen ble fylt opp med melk og satt fram ved kveldsmaten.

Jeg føler jeg meg lykkelig for å ha fått tak i denne muggen.

En slik god glede.

 

Selger hadde også to asjetter, jeg kjøpe også dem. Den ene var misfarga, så den skal muggen få stå på.

 

 

Den andre kan jeg legge noe godt på.

 

 

Nå står muggen sammen med de andre muggene mine på hylla.

 

 

♥

 

 

 

 

Det var Rosenborg som sa det; here we grow, tidlig på nittitallet. Så ga de bort små drakter til den nye generasjonen som nettopp ankom verden.

 

 

 

Vår lille sønn fikk en drakt. Han har grodd seg både lang og voksen. Mer eksakt fylte han 29 år i går.

 

 

Husker orda til foreldra mine, da de kom til sykehuset på barselsvisitt:

– I fjor kom vi i sorg og i år kommer vi i glede.

 

 

Vi prøvde oss på babysvømming.

 

 

Gutten ble glad i vann.

 

 

Han var en nysgjerrig. Det var så mye han skulle bli kjent med.

 

 

Da han ble ett år, tror jeg det ble for mye styr med å lage en flott feiring, slik at det ble for mye for han som var liten.

Får dårlig samvitighet enda, over de alvorsamme bildene fra ett-årsdagen.

 

 

For han var en smilende gutt. Og han likte latter og glede.

Senere kunne han si, da han hadde fått talens bruk; kan vi ikke le.

 

 

I går feira vi. En enkel feiring med lite styr.

Jeg satte kurs mot Trondheim, for at vi som kunne, kunne. Og så gikk ut for å spise.

 

 

Mellomste er på telttur med sin kjære og yngste hadde noen få timer mellom jobb og jobb. Hun gledde seg til kveldens og neste dags utfordring, for det var filming på gang.

Her avtales det.

 

 

Vi tre som var igjen bestemte oss for en kaffekopp hjemme hos faren, der også eldstemann har bodd en tid.

 

 

Før mor sjøl kunne dra videre hjem over fjella.

 

 

Det store og voksne fødselsdagsbarnet ble med et stykke, for fra da gikk feiringa over til å deles med venner.

Og jeg kunne kjøre langs mørke veier, for det er slutt med lyse kvelder, og tenke på livet.

På gleder og sorger.

Og på hvor glad jeg er for at jeg har en sønn på 29 år.

 

Det er så mye en får lov til å glede seg over.

 

 

♥