I min verden skjer alt så treigt og tiden går så fort. Så mye blir bare med tanken. Men denne skal jeg føre i mål -.

 

 

 

 

Noen ganger tenker jeg å lage et innlegg på noe noen har skrevet. Både i og før helga var det ting Bunny tok opp jeg tenkte å lage innlegg om.

Det som handla om helga lar jeg bare ligge, sjøl om jeg hørte et foredrag om oldtidshjernen, den vi har hatt med oss fra urtiden, den trekkes mot det negative av en spesifikk grunn… Fordi vi skulle overleve var den spesielt retta mot dette, fordi det kunne bety fare. Og med å ha fokus på det negative kunne vi overleve. 

 

 

Om hjernen var spesielt retta med blomster, vet jeg ikke. Men Bunny kom med en oppfordring om å dele ut blomster. Jeg fikk en gjennom Fruensvilje, så takk til henne, nå vil jeg dele blomster videre utover. Tror det var oppfordringa.

I og med at både Fruensvilje og Bunny både har fått og gitt, vil jeg gi fem nye. Nå kan det hende de også har fått, egentlig vil jeg gi de som ikke har fått i denne omgang. 

 

 

Den første skal annebe få, hun blogger ikke så ofte – men når hun gjør er det feiende flotte innlegg. Hun har ikke så mye tekst, men bildene hennes er alltid vakre. Hun blogger mest om antrekk og viser det ene antrekket etter det andre. Godt sammensatt. På bildene stråler hun til tross for at hun sliter med ME. En blir glad når en kommer inn til bloggen til denne flotte damen. Hun fortjener en lilla syrin, en blomst med en nydelig duft.

 

Nest jeg vil gi en blomst er Maiken. Også en vakker dame, hun jobber i helse om natta. Hun bor i et naturskjønt område, så hun deler mange bilder fra Øygarden. Jeg tror hun er effektiv og får gjort ting, hun fikk pussa opp huset hun flytta til, der mora bodde. Hun mista mora si for ikke lenge siden. Hun har en gjeng søstre, like vakre som henne og er av de som alderen ikke biter på. De har godt samhold. Jeg liker så godt skrivestilen hennes, hun reflekterer og hun formidler i mellomromma. Hun er så glad i sommer og må få en en nyperose.

 

Så vil jeg gi en blomst til en dame jeg aldri har snakka med. Tror faktisk ikke hun kommuniserer med andre bloggere. Men jeg må lese innlegga når hun legger ut, det er ikke ofte men til gjengjeld er de lang. Hun skriver om sin store familie, blomster og mat. Jeg ser at hun er kreativ, fatastisk til å lage dekorasjoner, om det er blomsteroppsatser, kaker eller stilleben. De elleve barna begynner å vokse til og er en aktiv gjeng. Jeg tror det må ha vært utfordrende, mye flytting og en familiefar som ble syk. Drømmen om en gård har ikke skjedd ennå. De flytta fra vestlandet til østlandet for mange år siden med den drømmen i bagasjen. Det er facinerende å lese om folk som lever sine liv veldig annerledes enn en sjøl og denne bloggen heter Vabofamily. Hun glemmer ikke sine, så her må jeg fram med forglemmegei. 

 

Og så har vi gode Happy, som ikke vet hva godt hun skal gjøre for andre. Samtidig sliter hun med helsen sin, slik mange av oss her inne gjør. Men hun er en solstråle, feiende kvinnelig og flott. Hun har en krevende fortid som hun har skrevet en del om inne på siden sin. Hun kom flyttende til Trøndelag fra Filippinene, der hun bor sammen med mannen sin. Hun og han tar seg en reise inn i mellom og sjøl reiser hun til hjemlandet sitt av og til.  Der har hun en stor gjeng med barn og barnebarn. For Happy er gudstroa viktig. Hun må fargesterke tulipaner.

 

Ønsker å gi Mamma på hjul en blomster. Hun er den eneste som er på toppen av blogglista. Jeg skal innrømme at jeg ikke greier å lese bloggen hennes så ofte, for hun har fått utdelt den verste sykdommen jeg vet. En sykdom som har tatt fra henne mye, ikke minst kroppen hennes. ALS er det verste. Men hun har et liv, hun har en familie og en liten gutt som vokser til. Livet hennes består seg av hjelpemiddel og hun setter så bra ord på det som er hennes hverdag. Hun fortjener alle blomster som finnes. Fra meg får hun røde roser.

Til slutt vil jeg gi en blomst til Kari Engesvik. Hun sliter også med ME. Hun er den eneste jeg har truffet av denne gjengen her, det er snart et år siden. Hun viste seg som en flink administrator og arrangør. Hun er søkende etter kunnskap og formidler godt det hun tilegner seg. Kari er en varm dame, hun er ikke redd for å vise følelser og jeg tror hun kan ha en tanke temperament. Jeg er veldig glad for å ha blitt kjent med henne. Hun fortjener en kraftfull løvetann, en av de blomstene jeg er mest glad i.

 

 

Egentlig fortjener alle blomster, alle har noe som er bra.

Jeg er glad i mennesker. Ikke slik at jeg må omgi meg med mange folk, for jeg er blitt veldig glad i å være alene også. Men alle mennesker ble født som små barn, sårbar og avhengig av de i rundt. Dette er er en sterk historie med mange fortellinger.

Jeg sender et hjerte til alle.

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Fredagene jeg er så glad i, kveldene… denne punkterte. Energien har funnet andre veier, veier der jeg ikke var.

 

 

 

Rart dette, at plutselig funker ingen ting. Prøvde å jobbe, men jeg var ikke der. Alt i meg stritta i mot. Prøvde, husker ikke hva jeg gjorde. Da klokka passerte tre skjønte jeg løpet var kjørt. Så da ble denne dagen slik.

 

Jeg trilla hjem i vind og regn sent i gårkveld. Det kom rare lyder fra bilen, men det var ikke dekket. Var redd for det. Har ikke sjekka mer i dag. 

For i dag…

Kanskje var det kvelden i går som tok alt.

Jeg fikk ikke unna meg det jeg skulle i dag.

Orker ikke tenke på det.

Orker vel ikke tenke…

Heldigvis kommer det nye dager.

Faktisk hver dag.

 

 

 

♥

 

 

 

Påska 2024 er neste over. Søndagen som er en time kortere. Kvelden var lengre lys.

 

 

 

Men nå er det mørkt.

Denne påska har vært spesiell. Mange temaer har ligget opp i vannflata.
Ett av de har vært mor. Hennes følelse av ensomhet.

Når ord må gjentas, når mye glemmes og til og med oppleving av press, da blir det nokså tungt opp på alt det andre som ligger å skvalper i hodet mitt.

Det blir nokså trasig.

Hun har en opplevelse av at ingen er hos henne. Og så klart er hun mest aleine gjennom døgnet. Prøvde likevel å si at det hadde vært folk innom nesten hver dag og hjemmetjenesten er hos henne flere ganger daglig.  

 

En opplevelse syns hun likevel var veldig fin, det var på fredag. Jeg tok med meg kaffe, aniskringle og sjokoladeboller.

Så hentet jeg mor.

Det var en nydelig dag.

Kunne ha stoppet over alt for å ta bilde.

Denne broen er nesten kommunens vakreste, syns jeg.

Kommunen er bundet sammen med åtte brospenn. 

Vi kjørte over fem av disse.

 

Mor nøt turen.

En av påskens vakreste dager.

 

Tirsdag i den stille uke var yngste hos henne hele dagen og jeg kom innom etter jeg var ferdig på jobb og så laga jeg middag til oss.

Ellers var mellomste søster der i palmehelga og på påskeaften var mor hos lillesøster. Jeg ble også bedt da jeg var innom der for å levere varer jeg hadde handla til mor. Men jeg hadde surdeigsbrød stående i ovnen. I tillegg hadde jeg et veldig behov for å være i ro hjemme. Egentlig var jeg bedt på middag i Trondheim denne kvelden.

 

I går kom yngste innom sammen med kjæresten og broren hans. De hadde henta resten av tinga sine i Trondheim, noe skulle hit og noe til Oppdal og noe skulle være med til Oslo. Så det var ikke lange tiden de kunne være her for det ble mange timer i bil.

De satte igjen et bord her som jeg kunne låne.

Jeg syns det er nydelig.

De tok seg tid til en enkel middag. Kjøttsuppe og ertersuppe.

I dag  serverte jeg først de to suppene blandet til en suppe til mor og meg. 

Mor syntes den smakte.

For i dag hentet jeg henne hit.

Etterpå drakk vi kaffe. Jag hadde laget noe som het melkepletter, aldri prøvd før, ellers hadde jeg sjokoladeboller og en fruktsalat.

Hun satte pris på dette. Likevel ønsket hun at jeg skulle sette meg ned attmed henne da jeg hadde kjørt henne hjem. 

Egentlig vil hun vel ha folk hos seg hele tiden og jeg føler meg så fæl når jeg MÅ sette disse grensene. Jeg kan ikke flytte dit. 

Det verste av alt er at plutselig skjønner jeg at jeg må flytte, et drøyt år har jeg på meg til å avvikle alt her. Egentlig har jeg ikke lyst. Jeg står foran en veldig usikker framtid. 

Men det vil jeg ikke tenke på i kveld.

 

Påsken er slik omtrentlig over.

Påskepynten pakker jeg sammen i morgen.

Da er hverdagen tilbake med alt sitt.

Jeg vil heller ikke tenke på alt som skal skje framover, er redd tid og oppgaver ikke henger sammen. Vil bare nyte resten av kvelden før jeg pakker dagen ned.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Høyt oppe sitter den i år. Man ser nesten bare føtter og lår. 

 

 

Hva er dette som henger ned, gult og litt loddent…

Deg må det bli, tenkte jeg.

Utifriluft har oppfordring for helga. Ta bilde av en påskekylling oppfordra hun.

 

Tror det er en hanekylling.

Den kom med et tynt «kykeliky» der nesten oppe fra sky. Der den sitter i ett av husets dummeste vindu. Dumt for det er lite og smalt der lyse flommer som mest.

Det er første påskedag, grått i dag. Men det er påske.

 

Fortsatt god påske.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Denne dagen skulle vi… Noen ville til topps på beina og andre ville spille seg til topps. Og alle hadde vi en drøm. I alle fall jeg -.

 

 

 

For litt over to uker siden gikk jeg en tur. Da så jeg rett på et mål.

Her er det innlegget.

På onsdag i denne uka var dagen der, for å nå dette målet. Det var yngste og jeg som ønska å kom oss opp på et fjell.

Ikke så høyt, men bratt og ikke visste vi veien. 

 

Eldste ville også på en topp og pakka bord og utstyr inn og på i bilen.

Vi gikk av litt før dit han skulle.

 

 

Så la vi i vei innover marka.

Jeg måtte stoppe i ett for å sjekke kartet på mobilen. Det viste seg dette ikke var så enkelt hverken å forstå hvor vi skulle gå eller hvor fjellet egentlig var.

Vi skifta litt retning og det var bratt.

Ett sted måtte vi klatre over store steiner.

Oppe i lia ved et stort tre stoppa vi for drikkepause.

Like ved der vi sitter flyger en ørn opp.

Den svinger hurtig oppover.

Klokka begynte å bli mange. Ville vi komme oss opp…

Jeg begynte å tvile om vi greidde det.

Mørket ville komme og å gå i dette terrenget i mørket frista lita.

Vi klatra oss videre oppover.

Plutselig var vi bare oppe!

Termosen med te kom fram.

Appelsinene fikk være.

Og så var det tid for å ta selfie.

Og bilder av utsikta, lyset og fjorden.

Her er utsikt mot Trøndelag.

Fjellet var som kjølen på en båt.

Jeg skal innrømme at jeg var litt skvetta, for høyden, over utsikta og for om det var regelrette hamrer rundt oss.

Etter å ha bruka så lang tid opp, gikk turen ned igjen uventa raskt.

Vi står plutselig nede ved vannet der turen starta fra. Men på andre sida.

 

Skal man tørre seg utpå…

Heldigvis holdt isen meg.

Vi fant likevel ut at vi ikke tok sjansen på å gå rett over. Litt dumt om isen knakk midtveis.

Men yngsteberta fant en larve utpå isen.

Har du sett en slik?

Sola hadde gått ned og laga en lyssøyle, det var et flott skue.

Min steingale yngste fant noen berg og begynte å krafse.

Så skjedde den store drømmen for henne, dette var det berget ga fra seg.

Til slutt var det å komme seg opp der bilen og sønnen var parkert.

Han ønska jeg skulle ta noen gode bilder av seg.

Så sliten som jeg var var det ikke mulig å få til noe blinkskudd.

Han var mer fornøyd med bildet yngsteberta tok.

Han ville ikke bli med oss ned ennå, så vi måtte henta han etterpå.

Da var middagen ferdig.

Noe musikk fikk vi ikke høre, for alt var en øvelse. Og så var han redd for kondens i alle dingse-dubbedittene.

 

Alle var vi godt fornøyd, både han som hadde betjent lyd og vi som hadde forsert bratta.

 

Nå har jeg tatt det ro med et par dager , for litt skade ble det. På veien opp vridde jeg kneet, så der er det nok leddbånd som må kureres.

Men det som er så bra, jeg kom meg både opp og ned.

Nå kan jeg si CHEK for turen opp på Skinseten.

 

Her er fra forrige mål.

 

Nå er jeg spent på hva som dukker opp som neste målsetting.

Har du noen mål du tenker å utføre?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Alle disse dagene. Plutselig føk de gjennom tilværelsen så jeg knapt fikk sett meg i rundt. Og så er det en torsdag igjen.

 

 

 

 

 

Vi er igang med påska, den stille uke. I dag er det Skjærtorsdag og her finner jeg meg sjøl igjen.

Det har vært noen dager i flimmeret av solglimt, snøbyger og regn.

Jeg har ikke skrevet siden lørdag.

Nesten en uke siden.

 

Det har vært kvelder med nordlys, spesielt en kveld. 

Eldstemann kom med en stor oppakning og mange planer. Han møblerte tilværelsen med sitt.

Planene handler om mye, men hoveddelen er musikk.

Lage musikk ute.

Så han spurte og tenkte…nede i skogen?

Oppe skogen?

Han var ute på flere befaringer.

Til slutt hadde han funnet plassen, mente han.

Jeg tok meg en tur for å se. Ser du bordet?

I alle fall, her er det.

Her skulle det lages musikk.

Det ble ikke denne kvelden, for temperatur og lys og alt spiller inn.

Da jeg gikk ned begynte det å mørkne.

På søndag kom yngste, hun hadde hatt en strevsom tur opp gjennom med Rørosbanen. Alle toalettene på toga hadde blitt stengt, det hadde vært pauser på strekninga så folk hadde kunnet gå på toalett på stasjonene. Den strekninga er lang nok uten slike pauser, for å si det slik.

– Og som blødende kvinne… sa yngste.

Turen hadde vært krevende. Men til gjengjeld hadde hun to dagene i Trondheim, møtet med de gamle vennene hadde vært veldig fint.

Hun kom hit på søndagskvelden.

På mandagen hadde jeg et lite jobbestunt.

På tirsdagen et lengre ett.

Yngste ble med da jeg kjørte.

Jeg hadde åpent museum og været var både kaldt og nydelig.

Ett besøk og noen historier fra barndom fikk jeg skrevet ned.

Etterpå kjørte jeg innom mor der yngste var.

Hun hadde vaska vindu og hatt ei riktig fin tid med mormor si.

Vi spiste middag og hadde en tid sammen før turen gikk tilbake og hjem.

 

Onsdagen skal jeg skrive mer om i et eget innlegg.

I dag reiste begge, jeg kjørte de i møte med faren. De skulle besøke farmora.

 

Det har vært fine dager.

Krevende dager.

Vi har ikke vært helt enig og fikk testa diskusjonsevnen. Vi tåler godt å stå opp i ting vi ikke er enige om. Heldigvis blir vi ikke uvenner, det er viktig å akseptere at vi kan se på ting forskjellig også.

Vi møtes sannsynlig igjen i påska, da vi alle er bedt på middag til midterste.

 

Da jeg kom hjem igjen i dag ble det ikke mer med meg.

Jeg hørte musikk, sovna flere ganger.

Var ute og kjente på været og bestemte meg for at i dag… akkurat i dag, skulle jeg bare ta verden helt med ro.

Og det har jeg gjort.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

En dag med sine gjøren og laden. En ubegripelig dag, full av hverdag, jobb og det å leve. 

 

 

 

 

For å leve må en spise. Da det ble tid for lunsj smurte jeg meg et par brødskiver med avocado og egg.

Det er veldig godt med mat når jeg er framme ved den.

Dagens første måltid. 

I dag skulle jeg jobbe på kontoret, bare for å oppdage at det har vært så mye full-fart-opplegg den siste tiden, at jeg ikke har fått gått igjennom timeplana de siste to ukene.

Jeg jobbe meg inn i en slags konsentrasjon.

Men det kom mange forskjellige ting inn fra sidelinja, så tenkte jeg måtte unne meg en kopp kaffe og smake på sjokolade-risbollene jeg har laget til påske.

Arbeidsdagen ble likevel kortere enn tenkt.

 

Jeg fikk endelig tovet vottene og luene, sydde inn den siste tråden i går kveld da jeg var hos mor.

Tror ikke jeg har strikka en maske hjemme hos meg sjøl, men nå er det klart til å levere til yngsteberta og kjæresten.

I kveld har jeg strøket duker. Det er det lenge siden har blitt gjort.

Har også tatt inn bjørkeris og tatt ned kassen med påskepynt.

I år får jeg besøk bare første delen av påska, fra nå palmesøndaghelga og så reiser de når påska starter på ordentlig. Så da må jeg få opp litt stæsj tidligere enn hva som har vært tilfellet noen år.

Slik blir det i år.

 

Hvordan skal du feire påska?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så er kvelden her. Etter tur hjem på raske hjul. Som om bassen vibrerte og saxofonen blåste såre toner. Hvor går veien…

 

 

Veien gikk hjem.

Dit den skulle gå.

Lengten etter å omslutte seg med huset, enn om det er slitt.

Tanken gikk inn i spørsmål…hvem var en, hvem var jeg som barn…

Drømmene, fantasien, de klare tankene, der en var hel i den en var.

Etter hvert tok en på seg skammen av hvem man var.

Trassen en følte og søken etter det som var sannhetens vesen.

Ønsket om å gjøre godt, kunnskapen om hvor vondt sår kunne smerte.

Respekten for ord.

Ønsket om sannheten og kunnskapen.

Alt som kunne såre.

Lærdommen om å lage seg et uberørt uttrykk.

Skjule sårbarhet. 

 

Jeg tenker så det knaker.

Kjenner på rastløsheten av å ikke ville…

Lei det middelmådige, det halvveis, kompromissene-.

Ikke ut for å slåss, slenge med sverd eller andre våpen.

Bare trekke seg bort, bort fra alt dette som ikke er til gang…

Ta bare enkelt og greit de riktige valga.

 

Jeg har blitt tydeligere for meg sjøl, enn på mange år.

Jeg har ikke helt tålmodighet.

Er ikke så opptatt av aksepten.

Jeg samspiller med andre, det er ikke det, men jeg vil ha fred og aksept.

Fra meg sjøl.

Paradokset; både å høre sammen og være aleine. 

Ser på de som kjøper malingspann for å lage innhold.

Noen av oss får så mye innhold at malingsspann ikke trengs. 

 

Jeg roer meg i stolen min.

Ser på det jeg kan se på. 

Barnet i meg holder på å ta av seg skammens kappe, ta fram energien av den det var, den det er.

Så da spørs det bare ryggen er sterk nok etter og ha bært bører en følte en måtte. Følte det ikke var annen løsning på. 

Tiden er kort, men vet ikke om det er noe en ska vinne. 

Bare gi seg ærligheten og tro på den.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Du er så dramatisk. Det var søstrene mine som sa det. At jeg hadde denne hangen til drama. Jeg var bare meg sjøl…

 

 

 

 

For sorg og glede vandrer i hope, var det ikke en som sa det en gang….

Som skrev de ordene.

 

Jeg føler sterkt, gleden er stor og sorgen dyp. Og alt det andre, alt i mellom har mange farger, for jeg lever…

 

Klemme et tre, oppfordrer Utifriluft til denne helga.

Og jeg skal finne meg et tre å klemme.

Tror faktisk jeg trenger det. Her jeg prosesserer livet på harde livet.

Og så vi jeg dele en historie fra den gang…

 

Jeg var ung, jeg var usikker og jeg var på ferie. Stedet var Rovinj, en idyllisk by i Kroatia, den gang Jugoslavia. Vi bada og hadde det fint.

Så ble jeg kjent med en som også var der på feie, mørk, pen og jeg falt-.

Jeg ble rett og slett ferieforelska.

Vi bodde i et privat hus og han fulgte meg dit etter vi hadde vært sammen en av dagene.

Hva var mer naturlig enn at det ble kyssing, ikke mer. Da kom huseieren brasende inn på rommet og kasta han ut.

Så skulle vi ut for å spise en annen dag, vi var en hel gjeng som satt rundt et langbord. Det hadde vært dager på stranda og hvor langt dette var ut i den ene uka vi var der, er borte fra hukommelsen.

Tror du ikke min forelskelse begynte å se på en annen jente i selskapet.

Min usikkerhet blomstra så klart opp, jeg drakk vin og kjente både resultatet av vinen og følelsen av dyp ulykke fikk vokse. Så det jeg valgte å gjøre etter en stund var å gå ut porten fra spisestedet. Jeg vandret ut i de smale gatene, gikk oppover og oppover. Det var bratt og mørket var varmt.

Der, på toppen av en gate sto et tre. Det måtte klemmes.

Kanskje skjønte jeg da vitsen med livet, tenkte jeg i min rødvinsbalsamerte hjerne, om jeg klemte det…

Som tenkt så gjort.

Samtidig spekulerte jeg på om jeg fant tilbake til stedet de andre var. Så slo jeg armene rundt treet og klemte til. Så ut over gatene nedover fra der jeg sto med armene rundt treet.

Og der, et stykke nedenfor, ser jeg en opplyst firkant, et bord med masse folk rundt.

Der var de andre.

 

Treet ga meg ikke noe svar.

Ikke siden heller, når jeg har prøvd å klemme andre tre.

Jeg kom meg ned til dit vi hadde vært, da var alle gått. Og jeg mener kvelden fortsatte. Riktignok uten en mørk sjarmør.

 

Det har vært mange sjarmører og mange tre å klemme. Ikke alltid i sammenheng.

I dag skal jeg finne meg ett.

Snart.

Nå skal det bare klemmes for sjelefred og utviding av min egen forståelse. Kanskje forstår jeg ikke noe mer i dag heller…

 

Og så passer det med en salme til slutt. Det er Kari Bremnes som synger salmen etter Thomas Kingo med ønske om god helg.

 

 

Om du vil du, kan du se en liten ting nedenfor videoen også….

 

 

 

Kanskje kan dette være en ide, så se på DENNE.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Denne dagen som kom og holder på å gå. Gå inn i historien. I natt, i natt var en natt og den var blå. Blågrønn. Jeg kasta gylne nett for å beskytte, beskytte de som måtte beskyttes.

 

 

 

 

Plutselig er jeg i en prosess

En dyrekjøpt en

Det har vært rolig, travelt ja, men også rolig

Plutselig kaster livet rundt om på brikkene

De faller om kull

I natt dykka jeg

Dykka ned i et blått mørke

Fløyelsmørkt

Fragment av grønt og turkis passerte forbi

Jeg måtte ta fram gylne nett

For å ha håp

For ikke å drukne

For kjærlighet

 

 

Våkna til klokka som ødela

Uten å forstå at en ny dag var i gang 

Men den var i gang

Den var i gang

Den var så til de grader i gang

Og den ble i lang

Den ble aldri ferdig

Snubla i seg sjøl

Dagen…

Kryssa seg sjøl

Til slutt, slutt

Kvelden kom og lyset for

Ovnen fikk opp varmen

Det flamma opp i gamle glør

Får vi komme på besøk…

Følelse av uro og usikkerhet

Ingen fikk komme 

Nok med alt…

Alt er nok

Nok nå!

 

Alt går seg til

Det blir…

Nye dager kommer

Nye svar gis

Netter med søvn vil passere

Folk gjør sine valg

Valg velger sine folk

Nye dager kommer

Med ro…

Med uro…

Trillende kommer de

Noen fører oss hit, noen dit

Og alle må vi bearbeid og fordøye

Ta imot næring og læring

 

 

 

♥