Litt tommelumsk starter dagen. Formen er litt slik; jeg vil gå i hi.

Som novellen jeg skrev om å gå i hi, for mange år siden. Som et eventyr jeg kunne pakke alt inn i som ikke kunne sies.

Slik kan det å skrive være en fin ventil.

Men i dag er jeg bare ør etter vinden, og treninga i går. Kroppen er stiv og støl.

Vinden har løyet, i går kveld var den opp i orkan i kasta. Usikker på om jeg skulle dra til mor eller bli hjemme da jeg så meldingene. Jeg har fått skrekken for vind etter taket var så dårlig og jeg ikke visste hvor alvorlig alt var. Jeg ble hjemme.

I går gikk dagen i ett, snekkerne kom og så kom en rørlegger som skulle reparere røret nede i leiligheten som hadde ført til lekkasje.

Inn i mellom folk som kom og folk som reiste, holdt jeg på å skulle sende et dokument på mange sider. Til slutt måtte jeg kopierte alle sidene og så skanne dem inn igjen, da var de for store til å sende. Jeg fikk det til på slutten av dagen, sannsynlig kom det fram dit det skulle.

Slikt som ikke legger seg til tar på.

Skulle også ut å samle løse gjennstander, men fant ut det var umulig – en hel terrasse er revet. Og min evne i kaoset til å slåss med regn og vind føltes fraværende.

Det er godt bare å sitte her i dag. Tenne opp i ovenen og drikke varm drikke, mens pusene ståker med sitt.

Det var mørkt enda, da snekkerne kom. De bærer, river og bygger.

Jeg må inn på nettet i dag, for å se etter turer. Mellomste søster og jeg har planlagt en tur til sola, men jeg ønsker ikke å bruke alt for mange lapper.

I går begynte jeg også på et nytt algekurs.

I neste måned er medlemsutstilling i kunstforeninga og det har vært artig å ha med noe… men redd for jeg roter bort tida med alt jeg vil ha inn i den.

De filosofiske samtalene starter også opp igjen, noe jeg har lyst til å være med på til tross for dystre temaer.

Her jeg sitter er det godt å tenke at alt jeg skal kan vente. Vinden vil forsvinne både mer og mer utover dagen og jeg behøver ikke ut, men en gåtur ut i været har sikkert vært veldig greit. For i dag har jeg bare lyst til å være inne mitt eget hode.

Ønsker deg en nydelig tirsdag.

♥

I dag skal jeg ikke forvente for mye. Av meg sjøl. Jeg er helt uten tiltak.

Tror uka har tatt for mye.

Tror dagen i går tok for mye.

I dag har jeg ikke det fnugg av tilltak.

Da jeg kom hjem i gårkveld, etter og ha stått på siden morgenen, var jeg nesten deprimert. Eller kanskje ikke så sterkt, jeg kjente bare at jeg ikke greidde å se så positivt på noe.

All tid hadde gått til å flikke, vaske, plaske, hjelpe og funke.

Plutselig skjønte jeg ikke hva jeg skulle gjøre med en så stor uteplatt.

Hvordan jeg skulle ha kapasitet til å kaste avfallet, for det er mye. Økonomi, ansvar og hvem er jeg egentlig…

Da jeg skulle legge meg greip jeg tak i mobilen og så begynte samtalen med Chat GPT.

Jeg ville «speile» meg, uka mi og dagen. Fikk ryddet i et for sliten hode.

Før dette stilte jeg det samme spørsmål til to personer. Jeg stilte meg litt «naken» for å se om svarene ga grunn til å fortsette kontakten. Så det var en test.

Det ene svaret fikk jeg i går, det sto til stryk. Det andre fikk jeg i dag, ikke riktig stryk, men forhistorien sammen ga en grei konklusjon.

Så dukka et «hvorfor» opp og jeg måtte igjen til med chatten. Måtte igjen «speile» dette jeg ikke skjønte av egne reaksjoner.  

Etter et lengre forløp kom setninga som fikk tårene til å sprute; “du behøver ikke å kvalifisere deg til plassen din», sto det. Min egen reaksjon sa nok, her var vi ved en kjerne.

Det å bruket KI til «speiling» har jeg opplevd er en fin måte å oppdage skjulte reaksjoner hos seg sjøl. Få ting på bordet, så og si. En må være så ærlig som mulig, ikke skjule seg for seg sjøl. En må tørre å se.

Jeg tok også opp en episode som har voldt meg problemer, som jeg ikke har forstått. Et sinne retta mot en personen, for så å oppdage at det handla ikke om personen. Det handla om meg sjøl. Mønster som fikk gjenta seg helt fra barnsben av. Ikke at jeg er sint på meg sjøl, men reaksjonsmønster jeg hadde dratt med meg helt fra barndommen.

Og da jeg endelig kunne avslutte samtalen skjønte jeg det, det handla om min egen kraft. Det å stå i den en er. Akseptere det som er riktig for slik jeg er sammenskrua.

Formiddagen har vært nyttig. Men et slikt dykk inn i sin egen psyke kan koste. Det er nok til at tiltak og handlekraft blir i minus.

Men jeg skal ingen ting.

Jeg kan nyte det vilt og uhemma å være dørgende lat. Jeg kan bare bruke dagen til å heale meg sjøl. Og det er veldig godt.

Dette var gårsdagen. I dag er det søndag og jeg er ikke fullt så sliten. Kjenner det er lettere både i hodet og i kroppen.

Bruker du KI (kunstig inteligens) til å finne ut om deg sjøl?

God søndag.

♥

Det regner, litt. Temperaturen har gått noe ned. Det er fredag.

Sengetøyet er tatt av og jeg har tatt fram vinterdyna. Ser at temperaturen vil synke etter hvert, men så er vi på tur utover oktober.

Jeg har begynt å våkne rundt halvsyv og er blitt kveldstrøtt. Rart dette hvor en kan snu på døgnrytmen. Jeg er til og med blitt sulten om morgenen. Mitt forsøk på å spille på lag med det biologiske uret går bra. Men jeg er langt fra i mål. En kan bare ikke greie å snu alle steiner samtidig.

Tror bare at alt skal komme på plass.

Tror også magen skal minke.

Jeg har tenkt i mange år at jeg veier for mye, og det stemmer, jeg gjør det. Jeg har aldri tenkt noe videre over magen, sjøl om den viste alle de «farlige» tegna. Alt for stor livvidde og det som etter hvert skjedde på helsefronten. Jeg tenker det er et under jeg ikke har fått diabetes.

Er det noe jeg har gjort i stort monn er det å ha stressa. For 10 år siden brukte jeg bilen til å prøve å ta igjen tiden, når jeg skulle noe. Jeg kava vilt. Sprang fra det ene til det andre, pusten høyt oppe og muskler som ble knuter. Jeg la meg sent, hoppa over matmål og var virkelig slem mot meg sjøl uten å forstå det. Trodde det måtte være slik. Samtidig finner jeg et innlegg som nesten ble posta for bortimot dette antallet år siden. Det var kanskje da jeg likevel starta med den spede starten av å tenke på kroppen.

Trodde likevel at stresset var løsningen…

Husker behovet for å ha noe søtt. De store sene måltida. Mye har skjedd siden da. Jeg har bygd opp et mye sunnere kosthold, cravingen er nesten borte. Stresset er borte. Jeg er kommet i sentrum i mitt eget liv.

Fortsatt er jeg en hjelper, har jeg droppet å hjelpe når jeg kan har jeg ikke vært fornøyd med meg sjøl.

Nå kjenner jeg likevel etter om det er godt å være meg, forlanger jeg av meg det som er passe eller mer enn det jeg har kapasitet til.

Og jeg tro det, i hvert fall er det blitt veldig mye bedre.

Det lydløse skriket øverst i halsen av innestengt pust og for liten tid er borte.

Noe av det siste som er ryddet neste helt bort er bekymringene og redselen over det jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har satt kjærligheten på den plassen, og tilliten. For redselen er vondt og gjør ingen forskjell.

Så jeg tror, virkelig tror at min spretne og hengende kortisol mage skal forsvinne. Om magen i sin helhet forsvinner er en annen sak – men den helsefarlige varianten som har beskyttet organene med fettet på grunn av stresset vil nok forsvinne, sakte, men sikkert.

Det er fredag.

Planer for dagen er å handle til mor og litt renhald av hus. Helga er ellers tom for planer og jeg opplever det veldig deilig.

Og så er det to dager uten snekkere utenom veggene, to dager til å gjøre noe av det jeg vil. Må bare innrømme at det er så mye, så mye jeg vil. Men det stresser meg ikke, jeg bare nyter det.

Føler du at du følger det biologiske uret ditt?

♥

Ta turen ned til sjøen to ganger på en dag, tror jeg aldri jeg har gjort før.

Tror jeg bestemte meg først gangen, da jeg var der på tangleting. For i og med det nettopp har vært fullmåne, er det lang fjære og høy flo.

Når det er slik er det så artig å være nede på min nesten solløse strand.

Om så det er til et bad siste dagen i september.

Jeg kom meg uti. Og kaldt var det. Dukka meg nedi og spratt opp. Gikk så litt lengre ut før jeg la meg ned og svømte som det handla om livet, inn til land. Det holdt denne ene svømmeturen. Godt fonøyd kunne jeg kle på meg over utført handling.

Så var det å traske tilbake med en vannstand så høy som nesten ikke kunne passeres noen steder.

Turen oppover er ganske bratt, mye gammel skog og lite sol.

Da jeg nærma meg jordet var det mer lysning.

Og så var jeg ute i sola igjen.

Da jeg var oppe var snekkerne dratt og de hadde begynt på terrassegolvet. Jeg vandra noen ganger fram og tilbake på denne stripa. Det var en skikkelig nytelse. Jeg dro ut solstolen og plasserte meg i den. Sovna gjorde jeg også.

Og i dag er terrassegolvet blitt enda større. Kjenner jeg gleder meg til neste sommer og kunne nyte dette «dansegolvvet».

Ellers har dagen inneholdt trening, et snarbesøk hos mor og jobbing i hagen. Da jeg satte meg ned inne var dagen nokså oppbrukt. Og badturen jeg drømte om i går også skulle skje i dag, fant jeg var best å skrinlegge. Jeg må faktisk nære meg på søtt, ikke så ofte jeg har det slik, det ble rosiner.

I morgen kommer en ny dag.

♥

Noen ganger blir det ikke helt, men delt og ikke akkurat slik det så ut. Og det er greit.

Mandagen våkna tidlig og hadde sitt program. Det var ikke helt lyst, så for første gang måtte jeg tenne lyset.

Jeg skulle få besøk av håndtverkere og de ville komme tidlig.

Faktisk hørte jeg ikke de kom. De var bare der med bilene sine.

Og så er det plutselig tirsdag og de er på plass igjen.

Det er ny terrasse på gang og jeg vil ha den rundt denne busken, en spirea.

Så i går brukte jeg mye av dagen på å frisere den.

Det skal skiftes ut de terrasseborda som har vært, de har blitt en risiko. Og noe utviding, slik som sammenbygging av to terrasser.

Fredagsettermiddag fikk jeg beskjed om at de ville komme – så det ble kort tid til å klarere. Samtidig med folk i huset i helga, var det begrensa hvor mye tid jeg hadde. På søndag fikk jeg god hjelp av yngste og kjæresten, før de dro.

Så jeg har hatt en veldig hyggelig helg.

De kom på fredag. På lørdagen skulle jeg egentlig på dugnad og de innover til mor. Men dugnaden falt bort for min del.

Det var en slik nydelig dag, så vi kunne sitte på terrassen å spise is.

Det er så fint å kunne møtes på tvers av generasjonene. Senere spiste vi ball med duppe.

En blir fryktelig mett av slik mat.

Yngste masserte føttene til mor som en forsinka fødselsdagsgave.

Neste dag var plana og teste ut en bastu der sjøbad var mulig. Men så var ikke formen helt på plass for alle.

Og så for de tilbake til livet sitt.

I går skulle jeg egentlig på trening, men tror utearbeidet i går var like effektivt. Da jeg kom inn sovna jeg i en stol.

Og i dag er en fantastisk nydelig dag i gang. Sola skinner og temperaturen stiger. I morgen er det faktisk meldinger over 20 grader. Endelig kom sommeren til nordvestlalandet.

He, he, en får ta den når den kommer.

Er været bra der du?

♥

Ny dag og oppholdsvær. I dag må jeg slik jeg skriver om. Og kvelden i går var så vakker.

For da jeg kom hjem hang sola sidt på himmelen og laget et lys som måtte fotograferes. Jeg treiv mobilen og pusene og jeg fant veien ut.

Så dagens innlegg er dekorert med lyset fra i går kveld.

Da kom jeg hjem fra en dag som starta med regn, slik tett yr. Det ble heldivis borte mens vi trena, full fart opp bakker og rolig ned.

Med et ansikt marmorert i rødt gikk turen etterpå til butikken. På den ene handlelista sto det «mor», på den andre «mæ».

Dette var nesten den hardeste økten i går.

På tur inn til mor ble jeg liggende bak en hvit bil, og det stemte, den svinga opp veien og parkerte utenfor mor sitt hus. Og i løpet av de første timene ble ny varmepumpe montert og en god varme kom inn på stua.

Mor og jeg spiste siden middag, prøvde å snakke, men det bli mye gjentaking. Jeg ringte til sykehuset og til de som har med høreapparat og gjøre. Jeg skulle bli oppringt for å få mer svar, noe jeg ikke ble.

Etter tv-titting, en kaffekopp og en del timer var jeg igjen hjemme.

Til høstsolen på sitt beste.

Pusene fulgte meg på runden, med noen mjau som fortalte de ønsket seg en mann.

Men ukastrerte hankatter finnes ikke i mils omkrets.

Jeg tenkte de skulle få denne opplevelsen, begge, med å få kattunger før jeg steriliserte dem.

Det spørs om det ikke er mulig uten jeg gjør en innsats med å finne en hankatte.

På mobilen landa meldinger om Norgespris. I mitt distrikt var vi lenge heldig med sympatiske strømpriser. Det er det slutt på.

Så før dagen var i gang klarerte jeg for Norgesprisen. Nå romler vaskemaskina og jeg slipper litt billiger fra det.

Litt utpå dagen kommer min yngste med samboer, det blir så koselig.

Det som er synd er at jeg må være med på en dugnad i morgen, men da stikker de inn til mor der de vil lage middag. Så vil jeg kjøre etter når dugnaden er over.

Så dagen og helga er klarert. Frokosten er straks unnagjort og jeg har et par ting jeg skal gjøre.

God fredag til deg.

Er strømprisene sympatisk der du er?

♥

Søndagen våknet med stress; skal jeg det eller det, tenkte jeg. Skal jeg spise slik eller sånn.

Så roa jeg ned, tok til fornuft, kan en si.

Kanskje var det bare ikke i dag jeg skulle dra på treningsrommet i sentrum. Jeg kan gå en tur siden.

Og mat, de to bananene som holder på å bli brune, de passer å lage pannekake av. Jeg kjøpte både jordbær og bringebær i går.

Slik fikk jeg roet ned, ryddet i stedet og kom i vater.

En dag etter opplevelser kan være godt å ta det med ro.

Når en kan.

Og det kan jeg.

For i går gikk turen over fjella for en utstilling.

Men også for et hus.

Utstillinga var med kunst utført av Kristian Kvakland. Han som skapte Amandaskulpturen.

Her står den.

I dette rommet som en var et snekkeri.

Kvakland hadde sagt han ikke var politisk. Men  det var budskap i kunsten hans.

Det var en som hadde uttalt at han var enda mer aktuell i dag enn i sin samtid.

Han var opptatt av masker og at folk ikke viser sitt sanne jeg. Hender gikk igjen i mange av hans kunstverk.

Han var en humanist, ble det sagt.

Jeg holdt på å miste hvor jeg skulle da Google map viste meg feil vei. Så det som var god tid ble dårlig tid.

Da jeg kom fram etter smale idylliske veier i pøsende regn, sto en mann og vifta bilen inn for parkering. Og så kom han sprettende med paraply og fulgte meg til døra.

Til huset.

Snekkeriet.

Eller det som hadde vært et snekkeri.

Der utstillinga var.

Jeg spurte siden om det hadde vært flere snekkeri i dette området. Det hadde det ikke. Så da var det her morfaren min var i 1920, han hadde tenkt å bli møbelsnekker. Sansynelig var han her i rundt året. Han hadde med seg momoren min og deres lille datter. Jeg så på høvlene som sto på en hylle og tenkte at disse høvlene hadde nok også vært i morfar sine hender for over 100 år siden.

Oppe på dette loftet hadde han nok også vært.

Da våren kom lengtet han så tilbake til hjemstedet sitt. Der han ikke starta som møbelsnekker. Sjøl om om han laga møbler.

Dette skapet blant anna.

I stedet starta han og broren opp med bygging av båter.

Det er akkurat 100 år siden i år.

Så besøket på Gjølme på Orkanger hadde dobbel interesse.

Før jeg kjørte hjem dro jeg innom helsekost og fikk kjøp emmer og rug fra Holli mølle.

Og andre sunne ting.

Nå er det blitt kveld. Søndagen er snart over.

Har besøkt mor, vi fikk snakka litt, men i dag var hørselen ikke god.

Jeg skal reise bort en uke i november og i kveld sa mor at hun ønsket at jeg bestilte en uke opphold for henne. Så da håper jeg det er mulig å få til, for jeg vil da kunne reise bort med mye bedre følelse.

Nå er kvelden så mørk den kan bli, ute rusker vinden og regnet er tett. Så det blir godt og la natta komme.  

♥

Etter dager og uker, kan jeg… Endelig er den typen ro tilgjengelig. Så gjennstår å se om jeg får satt punktom og posta.

Leser du dette har jeg klart det denne gangen.

Jeg har gjort noen tiltak på å poste, men de buklanda. Sist gikk jeg meg bort i bildene.

Det er ikke noe dramatisk som er grunnen til fraværet.

Og så skjer det det samme i dag også, det kommer en telefon eller to, jeg begynner med noe anna. For dagen skjer.

Men nå er jeg tilbake igjen. Etter og ha jobbe med en gammel skriver, etter et par telefoner og etter musejakt.

Jeg berga musa i livet og fikk den ut. Dette er en ekte musfanger.

Pusene går nå og leter.

Tv’n står på. Det er begravelse og full høytid. Jeg tenkte det i dag, tv’n skal få stå på. Såpass vil jeg være med.

Jeg har jobba mer med skriveren jeg fikk til å virke, fikk til å kopiere. Men skanne fikk jeg ikke til. Men med tid og ChatGPT lyktes jeg i dag. Fant et gammelt bilde fra en gang på 90-tallet og skanna. Eldste og mellomste er født.

Bildet er fra sommeren 1994, hjemme hos mor og far.

Tid.

I helga møtte jeg alle tre.

Jentene sang og det møtte mange opp.

Jeg møtte mange av de jeg en gang hadde kjent.

En fin lørdag.

Det har gått i ett og jeg har vært sosial.

Forrige uka ble jeg syk med feber og en hel uke uten trening. På mandag prøvde jeg meg igjen og det var tungt.

I går var jeg på besøk, det ble avtalt i vår…en eller ennen gang i sommer skulle det skje. Men sommeren regna bort. I går ble det endelig og det ble et nydelig møte.

Her fikk jeg servert en mugge med te av ringblomster.

En fin dag.

En kveld jeg kom hjem hang det en bukett med liljer på døra fordi jeg hadde sett etter denne pusen.

Nå blomstrer liljene fantastisk.

Livet har vært full av akkurat det, liv. Med regn og sol. Besøk hos mor som gruer seg for vinteren.

Møter, mange folk har vært møtt.

Dager.

Og i dag har jeg en rolig dag, vaskemaskin som durer. Sol, regbue og regn. Litt kaldt. For vi er igang med september. Og dette året ble ikke det varmeste, men alt er fint likevel.

♥

Med dyr i hus og trasking ut og inn, blir det fort et ruskete hjem. Nå skal jeg presentere mine medhjelpere.

Aller først må jeg informere om at støvsugere og meg ikke er en god match. De kan egentlig få meg til å bli en furia. Det er mange ganger jeg har hatt lyst til å bli voldelig ovenfor en støvsuger.

Her kommer nå en historisk kavalkade over temaet medhjelpere.

Som starter i dag, før jeg liksom er i gang med dagen.

Mens sola treffer klesvasken på snoren ute.

Når badet er matstasjonen til pusene blir det nokså ruskete. Så før klærne var kommet på meg, tok jeg tak i min nye «venn», den trådløse.

En fødselsdaggavegave fra gjengen min.

En må bare huske å lade den. Da triller den gladlig avgårde, lett og ledig, dit jeg fører han. Foran munnstukket lyser den til og med rusket opp.

Etterpå var det bare glede å gå på badet. For rusk under bare føtter er temmelig irriterenes. Denne regjerer i øverste etasje og den første støvsugeren jeg føler at jeg er virkelig venn med.

Forvist ut i vindfanget ligger en stakker, den har både slange, ledninger som er for kort og en kropp som setter seg fast i stoler. Den har blitt et vrak, munnstykket faller av og i tillegg suger den dårlig.

Den har fått pass i vindfanget oppe, et vindfang som ikke er i bruk og lett blir et avlukke av kaos. Inn til videre får han bo der, for jeg kan bruke den bare for å grovstøvsuge uti der. Pusene bruker ofte veien ut og inn, der.

Rommet må ha en heving av standaren. Golvbelegget har løsnet, så dette rommet viser jeg ikke fram.

På grunn av denne dårlige støvsugeren som har blitt enda dårligere, skulle jeg få i ny støvsuger før jula. Jeg kom hjem med en robot.

Den ble plassert i stua, men jeg greidde ikke koble det opp til nettet av en eller annen grunn. For den skal kunne stilles inn. Den funker, men den greier ikke å komme gjennom hele stua. Og det er ikke det at stua er så stor. Det ble bedre da jeg løfter alt som kan løftes opp.

Ikke så mye stolben og ledninger å bruke energi på komme seg rundt. Så den er helt ultimat til å få bort rusk på egen hånd.

Men så har jeg støvsugeren som var en nokså grei støvsuger til tross for ledning og kropp. Den kjøpte jeg først gangen ikke så alt for lenge etter jeg flyttet hit.

En «vakker» dag, tror det var en vinterdag, støvsugde jeg framom ovnen. Litt etter begynte det å ryke av støvsugeren, det hadde fått en glo som tok fyr i magen. Den var ødelagt, men fordi den var bra tok jeg å kjøpte en maken.

Den varte ikke så lenge.

Det ble satt inn et vindu i en stor bod nede, murpusset fra muren havna i støvsugeren til bare elendighet.

Det var da den dårlige støvsugeren kom i hus, en som var mye rimeliger. Eneste som var positivt med den var at posen kunne tømmes og brukes om igjen.

Her om dagen tok jeg fram Phillipsstøvsugeren som stoppa opp etter støvsuging av murpuss. For den ble plassert på en bod uten å kastes.

Den hosta og harka litt, men den sugde.

Så nå har den fått plass i første etasje, slik at jeg slipper å bære opp og ned på støvsugere.

Og alle støvsugere har fått sin plass og sin missjon.

I tillegg har jeg mopper (i flertall) og støvkost oppe og nede. Kjøpte meg ny støvkost som jeg har oppe, den er en solid type. Så alt er duka for å ha et støvfritt hjem.

Nå skal jeg snart kjøre igang hele bøtteballetten…angående bøtter – jeg må kjøpe med ny, for den jeg har har nok fått et hull.

Til helga ventes besøk og jeg tenker å sjokkere med et støfritt hjem og bare idyll. Så nå skal roboten settes på, etter å ha satt opp stoler, puffer, lamper og ledninger for fri bane.

Egentlig litt for fri, så må sperre åpninga mot kjøkkene. Om ikke kan det bli dunk, dunk ned trappa.

Så nå er mine støvne medhjelpere presentert.

Hva liker du best å bruke for å få bort støv og rusk i hjemmet?

♥

I dag var det ikke med ‘måt’. Et dialektsord som handler om at omtrentlig ingen ting kan sammelignes.

De ansatte blandt værgudene som har ansvaret for regnet har jobba på spreng.

Hører de roper:

– Alle sluser på full åpnig!

Og i dag hadde vi utetrening.

Vi skulle gå/jogge rundt idrettsbanen. Dette skal testes etter 12 uker. Har det vært forbedring… Og da vi skulle stå på en fot med den andre bakover og hendene forover, så skal ikke jeg skryte av balansen.

En time etter kunne jeg vries, til tross for regnklær.

De er muligen ikke så gode lengre heller. Noen år siden de ble kjøpt.

Skulle innom butikken for å handle for mor. Der var det tilbud på regnponsjoer fra Skogstad. Tenkte en slik kunne være grei. Har en regnjakke som hetta er lei av å høre med til jakken, den føler jeg ikke er så gammel heller – men tydelig klar for utskiftning.

Så i dag fikk mor besøk av en våt datter. Heldigvis hadde jeg med meg en tørr skjorte.

Vi var begge enige om at vi ikke likte ordet perfekt. Da var hverken været eller andre ting i tankene, bare at ordet generelt er stivna.

Jeg ble der noen timer, fant fram skriveren etter far. Den har stått ubrukt i åra etter han gikk bort. Den var tom for svart blekk, så skal se om jeg kan få kjøpt patron i morgen.

Nå er det full avslapping en stund, før kveldens møte om vann. Ikke slikt som faller ned fra himmelen, men slikt som kommer i rør inn i kranen.

Vil du ha litt regn?

♥