Om å klemme et tre

 

 

Du er så dramatisk. Det var søstrene mine som sa det. At jeg hadde denne hangen til drama. Jeg var bare meg sjøl…

 

 

 

 

For sorg og glede vandrer i hope, var det ikke en som sa det en gang….

Som skrev de ordene.

 

Jeg føler sterkt, gleden er stor og sorgen dyp. Og alt det andre, alt i mellom har mange farger, for jeg lever…

 

Klemme et tre, oppfordrer Utifriluft til denne helga.

Og jeg skal finne meg et tre å klemme.

Tror faktisk jeg trenger det. Her jeg prosesserer livet på harde livet.

Og så vi jeg dele en historie fra den gang…

 

Jeg var ung, jeg var usikker og jeg var på ferie. Stedet var Rovinj, en idyllisk by i Kroatia, den gang Jugoslavia. Vi bada og hadde det fint.

Så ble jeg kjent med en som også var der på feie, mørk, pen og jeg falt-.

Jeg ble rett og slett ferieforelska.

Vi bodde i et privat hus og han fulgte meg dit etter vi hadde vært sammen en av dagene.

Hva var mer naturlig enn at det ble kyssing, ikke mer. Da kom huseieren brasende inn på rommet og kasta han ut.

Så skulle vi ut for å spise en annen dag, vi var en hel gjeng som satt rundt et langbord. Det hadde vært dager på stranda og hvor langt dette var ut i den ene uka vi var der, er borte fra hukommelsen.

Tror du ikke min forelskelse begynte å se på en annen jente i selskapet.

Min usikkerhet blomstra så klart opp, jeg drakk vin og kjente både resultatet av vinen og følelsen av dyp ulykke fikk vokse. Så det jeg valgte å gjøre etter en stund var å gå ut porten fra spisestedet. Jeg vandret ut i de smale gatene, gikk oppover og oppover. Det var bratt og mørket var varmt.

Der, på toppen av en gate sto et tre. Det måtte klemmes.

Kanskje skjønte jeg da vitsen med livet, tenkte jeg i min rødvinsbalsamerte hjerne, om jeg klemte det…

Som tenkt så gjort.

Samtidig spekulerte jeg på om jeg fant tilbake til stedet de andre var. Så slo jeg armene rundt treet og klemte til. Så ut over gatene nedover fra der jeg sto med armene rundt treet.

Og der, et stykke nedenfor, ser jeg en opplyst firkant, et bord med masse folk rundt.

Der var de andre.

 

Treet ga meg ikke noe svar.

Ikke siden heller, når jeg har prøvd å klemme andre tre.

Jeg kom meg ned til dit vi hadde vært, da var alle gått. Og jeg mener kvelden fortsatte. Riktignok uten en mørk sjarmør.

Fra fotoalbumet i -85

 

Det har vært mange sjarmører og mange tre å klemme. Ikke alltid i sammenheng.

I dag skal jeg finne meg ett.

Snart.

Nå skal det bare klemmes for sjelefred og utviding av min egen forståelse. Kanskje forstår jeg ikke noe mer i dag heller…

 

Og så passer det med en salme til slutt. Det er Kari Bremnes som synger salmen etter Thomas Kingo med ønske om god helg.

 

 

Om du vil du, kan du se en liten ting nedenfor videoen også….

 

 

 

Kanskje kan dette være en ide, så se på DENNE.

 

 

 

 

 

 

 

Når det ikke er slik

 

 

 

Denne dagen som kom og holder på å gå. Gå inn i historien. I natt, i natt var en natt og den var blå. Blågrønn. Jeg kasta gylne nett for å beskytte, beskytte de som måtte beskyttes.

 

 

 

 

Plutselig er jeg i en prosess

En dyrekjøpt en

Det har vært rolig, travelt ja, men også rolig

Plutselig kaster livet rundt om på brikkene

De faller om kull

I natt dykka jeg

Dykka ned i et blått mørke

Fløyelsmørkt

Fragment av grønt og turkis passerte forbi

Jeg måtte ta fram gylne nett

For å ha håp

For ikke å drukne

For kjærlighet

 

 

Våkna til klokka som ødela

Uten å forstå at en ny dag var i gang 

Men den var i gang

Den var i gang

Den var så til de grader i gang

Og den ble i lang

Den ble aldri ferdig

Snubla i seg sjøl

Dagen…

Kryssa seg sjøl

Til slutt, slutt

Kvelden kom og lyset for

Ovnen fikk opp varmen

Det flamma opp i gamle glør

Får vi komme på besøk…

Følelse av uro og usikkerhet

Ingen fikk komme 

Nok med alt…

Alt er nok

Nok nå!

 

Alt går seg til

Det blir…

Nye dager kommer

Nye svar gis

Netter med søvn vil passere

Folk gjør sine valg

Valg velger sine folk

Nye dager kommer

Med ro…

Med uro…

Trillende kommer de

Noen fører oss hit, noen dit

Og alle må vi bearbeid og fordøye

Ta imot næring og læring

 

 

 

 

 

 

I dag

 

 

 

Kvelden er kommet og med den mørket. Kjente jeg var sulten.

 

 

 

 

 

Tidligere på dagen var jeg mer enn mett. Kjøpte meg veldig mye mat, dvs. mange karbohydrat, tidligere i dag.

Jeg skulle møte Hedi i dag, Heid fra Heidisverden.

Det hadde plutselig gått veldig mange dager og uker og måneder siden sist vi møttes.

Rart dette med tid.

Jeg gledde meg til møtet og dura i solskinn innover til Øra.

Vi skulle møtes på Kafé Koselig.

Og koselig er det å møte Heidi.

Ei veldig snill, varm , blid dame med bein i nasen.

Tida gikk som en røyk.

Vi snakka og jeg rakk og ta ett bilde, før praten tok over og bilder ble glemt.

Bildet jeg tok kom maten fokuset, men til tross for dette syns jeg at Heidi er i fokus likevel.

Smilende og blid.

Er ikke så bevandra i finessene til den nye mobilen.

 

Igjen tid, plutselig hadde den gått.

Jeg måtte finne igjen tilbake til meg sjøl. Jeg hadde vært så konsentrert at jeg var borte.

Det var veldig fint møte, om livet sjøl

 

Og så gikk turen tilbake, med litt fra matbutikken og litt fra apoteket.

Til livet mitt med sitt.

I morgen er det intervju, der er det artikkelen som er i fokus som sannsynlig ikke får den fokuset som var tenkt…

Det er så mye, ikke minst sommeren som er i full fart i møte.

 

Jeg sovna da jeg kom hjem.

Tok på meg hodelykt da jeg våkna, fikk henta inn klær fra snora og ved fra boda.

Tok opp reker, så det ble både rekesmørbrød og så koka jeg meg kakao med krem på toppen.

 

Jeg har det bra.

 

 

 

 

 

 

 

 

I går

 

 

 

Det hang rakler i trea og jeg rakla meg en tur. Opp i skogen. En annen skog.

 

 

 

 

Egentlig hadde jeg planlagt en kort jobbedag og skulle jeg gjenta søndagen. Kanskje skulle jeg til og med ta samme tur.

Var tanken.

Men da jeg oppdaga det at laderen min lå igjen hos mor. Så dit måtte jeg.

I tillegg ble arbeidsdagen lengre enn tenkt. Det skjer så mye. 

Jeg måtte også lade opp telefonen da jeg var framme, for nå var tanken å ta turen opp i skogen oppom mor.

 

Sola var forsvunnet bak fjella da jeg begynte på turen.

Rakler henger fra et tre i starten av turen, et rakletre. Et litt ufokusert bilde.

Somer inn på fastlandet og sundet som går parallellt med sundet jeg befinner meg ved.

Her ser du ned på Mjosundet. Det betyr smalt sund.

Huset du ser der nede var lager til butikken som lå til høyre, da jeg var lita. Det huset syns ikke på dette bildet.Lagerhuset hadde også fryseri. Senere ble det postkontor. I dag er det frisørsalong og en leilighet i huset.

Butikken ble lagt ned og var i mange år en populær pub, nå er det kontor og leiligheter. 

Meg og tær.

Jeg elsker tre.

Først kommer et grånende tre og under det ett av disse flotte furuene.

Det er flere bekker som krysser veien opp mot fjellet.

Vann.

Veien var i parti ganske isete. Så valgte å snu før jeg tenkte. Lufta var også litt slik spiss.

Kjente at jeg gikk meg ikke inn i turmodus. Så det var riktig å snu.

Jeg syns skjegget på trea er så fint.

Mer vann.

En av de bratte partia.

 

Syns du det er best å gå i en bratt vei opp eller at veien går bra ned?

 

Jeg syns nesten det er tyngre å gå bratt nedover.

Bildet yder ikke den bratte veien rettferdighet. Den ser mye flater ut enn den er.

Nederst i bakken befinner dette berget seg.

Firkantete blokker.

Her står grinda som skilte utmarka fra innmarka.

Den har fått ferie… eller fri. Det er slutt på tida for husdyra i denne skogen.

Dette bildet ble tatt fordi det hvite fjellet i bakgrunnen med snø på var så fint.

I virkeligheta.

Bilder tar mange ganger bort den følelsen en har når en er i naturen. Dette fjellet forsvant inn i himmelen på et anna bilde. Det er for langt unna.

Derimot fjellet her er mye nærmere.

Ertvågsfjellet.

Oppå det har jeg vært mange ganger.

En 1. juledag i ungdommen tok jeg turen opp for å se sola og forstå meninga med livet.

Jeg så sola -.

En liten lund med grantrær var hogget ned.

Jeg måtte rene ringene og fant ut at jeg var ganske lita da disse trærne var planta.

Og så var jeg nede ved rakletreet.

Usikker på om det er bjørk eller hassel.

Men fine var de der de hang med lovnad om varmere tider.

Inne hos mor ble det kaffe, kanelboller og feiring for henne som fylte år og bor et stykke unna.

 

 

 

 

 

 

Vann som speiler

 

 

 

En liten tur ned til sjøen gjør så godt. Når snøen er borte og fuglene synger for full hals.

 

 

 

Tenkte det da jeg rusla nedover, at det skulle gått an og fotografere all kvitring.

Det var så fint.

Liksom våren har bosett seg på ordentlig.

Den litt forsiktige sola.

Varmen i lufta. 

Det er Utifriluft som har helgeutfordringer. Over flere helger har oppfordringene kommet med forskjellige temaer. Denne helga var det «speiling». Jeg har sett, kost meg med bildene som folk har lagt inn, men jeg er ikke hatt mulighet å delta, før denne helga. 

Så da lørdagen kom med en denne forsiktige sola måtte støvlene på og ned til sjøen. En kan speile mye på mange vis, men jeg ville fange speiling av natur.

 

Nå var det ikke sjøen som et speil, akkurat. Men likevel speilet alt seg i sjøen med de blide, små bølgene.

Lyset  og fargene fra skogen laga nesten en følelse av et maleri i sjøen, et bilde med grønne sjatteringer.

Litt Monet.

Maleren, vettu.

Gikk en enda nærmere ble det helt abstrakt.

«Speilet» laget spennende former bevegelsene av bårene.

Slik løste jeg oppgaven.

Turen var kort, men god.

I dag pakker jeg sekken. Sola skinner uten sjenanse og forsiktighet.

 

 

 

 

 

 

 

Forbi i fart for både frihet og friing

 

 

 

Datoen i dag er en D-dag. Den er i farta, prøver å ikke stresse. I morgen vil det lande litt, kanskje… I alle fall til helga. På en måte. 

 

 

 

 

I dag har vi  invitert til friing på museet.

Det lille foredraget ble nettopp ferdig.

Resten blir teknisk.

Og så får alt stå meg bi, det ble litt lengre enn tenkt.

 

 

Om en halv time er jeg på hjul.

I går fikk jeg telefon fra en journalist, om jeg visste om noen kom til å fri… Det vet jeg ingen ting om, men skulle ta bilde om det skjedde.

Men museet skal fri da, så får håpe det blir noen «ja».

 

Greit å komme seg over til mars, til våren. 

I kveld dropper jeg noe av kjøringa, skal ut på fart i morgen – så litt kortere reisevei.

Ute skinner en forsiktig sol og mat er godt -. 

 

 

Snart er det bare å få på seg skoa og så er det veien og tida.

Jeg burde egentlig hatt noen å fri til, det har vært morsomt.

Morsomt for museet, kanskje ikke for meg…

Sikkert ikke for andre heller.

 

 

 

 

 

 

Tid og tingelang

 

 

 

Jeg ser utover uka som kommer. Den er spennende. Og den blir nok også utfordrende. Jeg føler jeg bare har ett problem.

 

 

 

Søndagen er min.

Eller-, nesten bare min.

Tirsdag skal jeg utover til museet, andre tirsdagen jeg skal ha åpen dør.

Folk kan komme innom. Kommer det ingen eller lite folk, må jeg ha arbeidsoppgaver å utføre. Akkurat det blir nok ikke noe problem.

 

Torsdag er en litt mer ambisiøs dag, da har jeg bedt inn til et lite foredrag, vafler og friing.

Mitt lille foredrag er ikke klart ennå.

I går kom jeg meg endelig inn i det gamle fjøset jeg skulle hente ut permer.

Ennå står det igjen protokoller.

Det var på høy tid å få tatt dette ut.

Litt usikker på hvordan jeg skal oppbevare dem, kan ikke ta de rett inn i varmen.

Og så er jeg så spent på hva jeg finner.

Dette handler om en artikkel jeg skal skrive.

 

Når jeg skrive disse setningene kjenner jeg pulsen stige og at jeg bør komme meg ned på kontoret for å jobbe…

Men det er viktig å ta fri, samle seg, ikke bare gyve på.

 

Det er så mange ting som er virkelig morsomt av det jeg er i gang med.

Men jeg har ett problem, Så klart er det en del anna rusk og snubletråder, men det jeg har er dette ene overordna.

Det problemet er TID.

For jeg er en tidsoptimist av de store.

Det er det som stresser meg mest.

 

Ellers ser jeg våren komme, om en knapp uke er vi i mars. Da er det vår. Her ser det ut som våren er kommet. Men det er nok absolutt sjanser for mer snø. 

 

 

Så har dagen delvis gått. 

 

Eldste og jeg skal spise middag. Han skal snart reise. Han kom nettopp inn etter å ha laga bedre forhold til vedhogst, snekra meg en bukk til å legge an på.

Vi har hatt en svært hyggelig og interessant helg.

 

 

 

 

 

Når en skjønner at man ikke er særlig smart

 

 

 

 

Når en skjønner at egentlig, egentlig er en ganske dum. Da må en bare le godt. Sjøl om jeg var sint som en fele like før.

 

 

 

Jeg fortalte i siste innlegg at jeg har kjøpt meg mobil, en handling jeg grudde meg skikkelig til. For det er noe med dette. Men da bestemmelsen var tatt var gleden stor.

Den følelsen av å få gjort noe viktig og først virka det som alt gikk greit-.

 

 

I går klokka to ble telefonen aktivert til den nye operatøren, sto det i en melding.

 

Jeg kan unnskylde meg med at det er lenge siden jeg har kjøpt mobil…

Men jeg sier det heller beint ut, hjernecellene var ikke aktivert.

 

 

Klokka passerte tidspunktet og omverdenen forsvant. Oppdaga det litt etter hvert.

Først fikk jeg ikke sendt noen meldinger, men slikt kan skje.

Så skulle jeg ringe, det funka ikke.

Prøvde igjen senere, et anna nummer.

 

 

Da jeg fikk melding om kvelden fra yngste, om det var noe feil med telefonen -, på det tidspunktet holdt jeg på å gå i spinn.

 

 

Jeg hadde hatt flere omganger med en chatterobot, jeg kunne ha kaldkvelt den… For den svarte meg med at jeg måtte ringe, jeg sa det var akkurat det som var problemet, jeg fikk ikke til å ringe…og den svarte med at den ikke forsto. Forskjellige avarter av lignende samtaler oppsto.

 

Jeg prøvde å finne en mailadresse og havna ved utganspunktet hver gang, jeg trykte der det sto jeg skulle trykke.

Jeg prøvde å finne messange gjennom facebook. Føltes desperat behovet for å få tak i et levende menneske.

 

 

Hvor mange timer jeg hadde brukt da jeg gikk til sengs med uforretta sak tør jeg ikke regne på. I dag var på’n igjen, for telefonen var like introvert.

Likevel var det framgang, da jeg havna igjen i chatten. 

 

Kan jeg hjelpe deg, skrev chatten.

 

Jeg skrev og følte svaret jeg fikk var litt mer menneskelig.

 

Er du et menneske, spurte jeg og fikk det bekrefta.

 

Da sendte jeg en jublende melding og mennesket lo på meldingsvis.

 

Og du har satt inn SIM-kortet, fikk jeg spørsmål om.

 

Jeg svarte som sant var at det ble satt inn i butikken.

Det vil si, jeg trodde det. Og hva vet jeg om utviklinga på SIM-kort fronten. For kanskje kunne forskjellige operatører bruke samme kort nå…

 

Etter dette tok jeg meg en tur for å kikke i posen alt ble lagt i, om det lå noe der som jeg ikke hadde sett.

Så igjennom alt uten å komme fram til noen løsning.

 

Ny runde med å lete etter mailadresse med samme resultat som sist, en runde som førte tilbake til utgangspunktet. Det vil si, det ble mange runder.

 

 

Senere tok jeg en ny titt i den hvite papirposen, jeg lot fingrene mine kjenne over bunnen. Det var da jeg oppdaga den hvite konvolutten.

Det lå faktisk noe mer der, likevel, og jeg kjente konturene av kortet inne i konvolutten.

 

 

Akkurat da lo jeg ikke, jeg gikk til handling. Og i alle dager, hvordan skulle jeg komme fram til skuffa for SIM-kort.

Jeg hadde kjøpt et deksel som var umulig å få av. Ene neglen revna langt nede i festet og blodet pipla fram. Til slutt fikk jeg likevel løfta opp et hjørne og ved hjelp av linjal fikk jeg løfta dekselet såpass at jeg fikk utfør det jeg skulle.

 

Vips!

 

Velkommen, sto det.

 

 

Nå spekulerer jeg på hvor dum det går an å bli.

Bør jeg installere et nytt SIM-kort i hjerne min…

 

 

Heldigvis var dagen vakker.

I en pause svinsa jeg ut på verandaen, flytta jordbærplantene slik at de fikk sol på seg. 

For nå skinner sola igjen her jeg bor.

Det er liksom våren ligger å bobler i lufta.

Derfor var alle problemer glemt. Til og med taksteinene som igjen hadde flytta på seg så det var hull i taket,  så situasjonen er grusom .

Sola dyssa alt ned.

Tenkte at jeg bare må gå til en handling. Og slikt vitner om en annen kapasitet, trøster jeg meg med. 

 

 

Så gikk jeg ned i kjelleren for å jobbe videre. Fant tekst og arbeidet med neste torsdags arrangement. 

Etterpå ble det middag, tur til mor, kaffe og strikking.

 

I morgen skal jeg gjøre et forsøk, men det kan jeg skrive om etter det er over. Håper det vitner om at jeg ikke er så dum, likevel…

 

 

 

 

 

 

En ny sjanse

 

 

 

Snart i fart, noen minutter igjen. Det er mandag.

 

 

 

Det er en ny dag, en ny sjanse.

Alt kan skje.

I dag.

Som i hver en dag.

En ny sjanse.

Latter og glede.

Gråt og tenners gnissel.

Jeg vet hva jeg vil velge.

Hva mitt ønske er.

For det er en helt, helt ny dag.

 

 

 

 

 

Blåmandag

 

 

 

 

En skikkelig en, skulle det vise seg. Helt, helt en gedigen kraftig blåmandag.

 

 

 

 

Og det passer så bra, for det er det; blåmandag.

Da jeg sto opp var jeg ikke klar over det.

Jeg gjorde slik jeg gjør og så rusla jeg ned i kjellerne.

Følte meg pigg.

Etter mandagsmøtet jobba jeg en god stund med planlegging.

Planlegging for hele uka.

I morgen blir det en kort dag, har kjøpt inn mat til fetetirsdagsmat. I og med et årsmøte jeg har sagt jeg kommer på, må vi spise middagen tidlig. Onsdagen skal jeg har en lang kontordag nede i kjelleren, den eneste. De neste to dagene skal jeg ut og farte.  

 

Tenkte å jobbe full dag, men gikk opp til lunsj og kobla meg ut.

Var sulten.

Det var da jeg oppdaga hvilken dag det var…

Og ja, dagen ble en skikkelig blåmandag.

I morgen er det denne fetetirsdagen og onsdag er askeonsdag.

Altså dager med tradisjon.

Nå er det ikke er tradisjon at jeg faller slik ut.

For det var det jeg gjorde.

Jeg kom meg ikke ned igjen.

Ble sittende apatisk i time etter time.

Men det må tåles en gang inn i mellom. Sjøl om jeg leiker frisk som en fisk, så må jeg sikkert betale litt for det inn i mellom.

 

I gårkveld kom jeg meg tidlig i seng fordi jeg skulle tidlig opp.  

 

Og i går, før alt dette, hadde vi en fin dag.

Vi feira fastelavn og morsdag hos mor.

Men først viste det seg at jeg verken greidde å kjøre opp med boller og krem eller at det var plass der jeg bruker å parkere.

Jeg slengte ut innhaldet, var slik passe irritert da, fordi en bil hadde tatt plassen der to kan parkere. Det kunne settes en bil på andre sida, men tenkte at søster mi måtte få denne plassen, hun måtte slippe å kjøre opp med rullestol nede fra veien hovedveien.

 

Så jeg kjørte ned og fikk meg en gåtur i samme slengen, og det er egentlig bra, tok med meg veska med bollene da jeg passerte der jeg hadde slengt den i fra meg – fastelavnris stakk også opp.

 

Og vi hadde en koselig stund.

 

Ellers hadde jeg en velværefølelse fordi jeg gjennomførte hjemmespa før jeg dro innover.

Avocadomaske, hårkur, varm god dusj som jeg avslutta iskaldt. Det bruker jeg vanligvis også.

Til slutt fikk føttene behandling, og jeg smurte meg inn med forskjellige kremer.

Tok til og med på meg en kjole jeg kjøpte like før jul og som jeg ikke hadde brukt.

Tenker at slikt bør en gjøre inn i mellom.

 

 

 

Praktiserer du hjemmespa?

Det har vært artig om du har delt hvordan du gjør?