Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I dag tenner jeg i ovnen, sola forsvant inn i grått, tåkete og rått vær. Den fine dagen som bada i sol ble kort.

Nå er det en lunsjpause, kanskje er dagen til og med slutt.

Får se.

Ingen flere avtaler. Tenkte jeg skulle ta meg en tur i fjøset for å se etter leker jeg mener skal ligge der. Utstillinga i sommer, den arbeides framover. Hadde planleggingsmøte i dag.

Plutselig har det gått dager forbi i mi tidsreise. 

Fredags ettermiddag satte vi oss i bilen. Yngste og jeg.

Vi skulle til Trondheim på konsert. Kjæresten til henne som satt på, spilte i bandet, et nystarta ett.

BRÅK.

Og jeg ville gjerne få med meg dette, sjøl om jeg egentlig er langt utenfor målgruppen. 

Vi kom fram til mellomste og hennes kjære, der vi spiste pizza. Tok så buss ned til Sukkerhuset, en plass for studenter.

Ganske tomt lokale da vi kom. Gjengen som skulle spille satt ute i lokalet.

Kom og hilste.

– Er det du som er svigermor, får jeg spørsmål om.

Sier jeg er i alle fall mor til yngste. De har vært sammen i mange år, kanskje en blir svigers da…

Hyggelige gutter.

Så er det i gang.

Det kommer flere folk til og stemninga er høy. Det er trøkk i gjengen.  

Faren til yngste kom også. Vi gamliser fant oss en sofa inntil en vegg.

Helt ideelt.

Så da oppdaga jeg sofa-dansen, det gikk veldig fint å sitte og danse i en sofa.

Da konserten var ferdige var også jeg for så vidt det. Det var helt riktig å finne veien tilbake, om ikke helt hjem som i hjem, men hjem i Trondheim.

Konsertlokale lå nesten på Ila.

– Gå over Gamle bybro, var det noen som sa.

Jeg gikk i feil retning og fikk meg en omvei.

Så gjennom midtbyen.

Over broa til Møllenberg.

Opp bakken der sykkelheisen Trampe ligger, en svært bratt gate. Midtveis puster og peser jeg verre enn en hval. Bakenfor meg kommer en fyr, passerer og forsvinner opp bakken…

Ikke alle som greier denne bakken slik.

Vel oppe ser jeg Festningen, men skal liksom ikke dit, så tar til venstre. Da får jeg se Solsiden ligger nedenfor meg, og dit skal jeg i alle fall ikke. Går meg fast i et sperra fortau, men klatrer over.

Det slår meg likevel at jeg kanskje begynner å bli for gammel til slikt.

Men jeg kom meg hjem, heldigvis før noen av de andre. Men de kom faktisk ikke så lenge etterpå.

Og senga ble oppredd.

Lørdagen gikk rolig, slow stemning.

– Kan jeg bruke dette bildet, spurte jeg.

Syntes de var så søte.

Jeg satte meg i bilen da ettermiddagen var et faktum. Var innom for handling på Orkanger. 

Neste dag måtte jeg ta et besøk hos mor. 

I går starta dagen med jobbing. Så får jeg en telefon fra en dame på sentrum. Hun mater katter og hadde sett en svart og hvit katt som ligna på den jeg hadde på bildet, en hun ikke hadde sett før. Vi syntes det var rart om den var kommet dit, for det er omtrentlig 2 mil fra meg til sentrumen.

Senere er jeg i området, tar en runde men ser ingen ting.

Lillesøster feira dagen sin og bor der katta hadde blitt sett. Vi var en liten gjeng som var å feira henne.

Så nå har hun også runda de 60. 

Dager og år, som går og går.

Snart er det påske.

Kommer pus?

Noen av dagene får jeg besøk av tobeinte i alle fall.

Og uansett, slik- eller slik, så må dagene nytes.

Liker dru å dra på konsert?

♥

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Denne uka har gått enda raskere enn vanlig. Men jeg får tilbake til midtveis i uka.

Fra en morgen på tur opp etter jeg hadde vært nede med restavfall. Friskt med en sol på tur oppover på himmelen.

Tidligvår på en tindrene dag.

Mine tanker er i sterkt fokus. Enda var jeg ikke lei, rope med håp uten og få svar tilbake.

Oppe gikk jeg bort i vedbua uten å oppdagen det jeg gjerne ville oppdage…

Inne sto siste kjøpte pakke med sand, enda ikke åpna.

Jeg setter meg inn på kontoret for å arbeide.

Ser ut av vinduet. Der sto Truls for temmelig nøyaktig to dager siden. På kanten sto han. Jeg hadde vinduet åpent og gikk for å lukke det, samtidig til at jeg inviterte han til å hoppe inn.

Han var ikke interssert i det. Så jeg satte meg ned for å arbeide. Tok på meg øreklokkene for møte på Teams. Dørene sto oppe, han kunne gå inn om han ville.

Det var på mandag og to dager siden.

Da det var lunsjtid tok jeg på meg støvler. Kryssa veien og gikk ned i skogen. 

Jeg begynte å gå den på tvers, mens jeg bevega meg nedover. Rista på eska med good’is, noe jeg ofte gjorde når han kom inn.

Til slutt var jeg kommet ned til sjøen.

Dagen var nydelig og jeg var trist.

Ingenting å se annet enn botnen i fjorden der sola skein.

Jeg labba rett opp for å gå en annen vei. Det er så mange lyder i skogen og av til hørtes det ut som mjau i det fjerne. Men når jeg gikk i den tetninga var det ikke mer å høre.

Den ga ikke noen resultat denne dag heller.

Jeg sovna sittende attmed pc’n da jeg skulle fortsette arbeidet. Likevel er det kanskje dette som er veldig positivt. Jeg får veldig mye bevegelse.

Det er en annen ting som er bra også. På disse dagene jeg har vært på leiting har jeg ikke funnet noe som har vitnet om kamp.

-Eller rester av et lite dyr som vi alle ønsker skal være i liva våre.

Om kvelden kom yngste oppover fra Oslo. Grunnen er det jeg skriver om HER.

Hun tok en god økt i går, med lange bein og lett kropp kom hun over et stort område. Hun ringte også på til naboer. Til og med sider for synskhet og hekseri fant hun fram til. Der var det blant anna noen som mente at han var under en terrasselignende sak eller et hus. Ut i mørket med lykte var rådet. Så etter midtnatt bars det ivei til et temmelig spooky hus på sleipe jorder og med dårlig ballanse (for noen av oss).

Nå kom hun akkurat inn, rød i kjakene etter en runde.

Jeg var også ute tidliger i dag, jeg observerte flere kråker/ravner i et tre og måtte sjekk. Men ingenting gir resultat. Vi får bare trøste oss med historiene vi får om katter som har vært borte i både dager og måneder. Og noen har vært svart unge også. 

♥

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Noen ganger er i grunn m-a-n-g-e ganger. Livet setter fart og framtida blir fortid. I kveld er føttene slengt opp i sofaen.

Og det er utrolig godt. Middag er spist og kvelden får bare omslutte dagen. Og akkurat det har den allerde gjort.

Vi er på tur gjennom en ny uke. Helga har passert.

Helga mi var fin.

På fredag stoppa bussen og et utvalg av gjengen gikk av. Koselig når en- eller alle kommer. Denne gangen var det eldste og mellomste med samboeren. Alle hadde stor glede av å møte pus igjen. Han fikk virkelig aktivert seg, noen ville leke med han gjennom alle disse dagene. Lørdag fikk han blitt med til mor. Mor stråla over alle som kom inn gjennom dørene. Og ikke minst over Trulsepus. 

Helga hadde et fantastisk vær, nesten som sommeren var kommet i mars. Vi var mye ute. Søndag gikk turen opp til setra.

Veien innover var snøfrie, men skikkelig gele. Sola greidde ikke helt og trille over fjellet.

Det ga et spesielt lys.

Naturen kom helt i relieff. 

Vannet under broa glitra.

Tre av oss hoppa av på tur ned igjen. Vi skulle gå gjennom skogen og samtidlig stikke oppom brønnen. Der måtte det jobbes litt. Brønnen var ikke full og masse steiner og sand lå over silen i elva. Mellomste sa at hun var glad for at hun ikke visste hvor mye vi måtte gå. Og det føltes langt, men det var overraskende få skritt.

Gjengen reiste hjem på søndagskveld.

På mandag var både pus og jeg slått ut. Jeg jobba noen timer, men hadde fryktelig lett for å sovne viste det seg. for etter lunsj kom jeg meg ikke ned igjen, jeg sov. Det hadde Truls også.

I dag har det vært museum og fikk besøk og overlevert tekstilene som jeg skrev om her.

Litt travel den uka her, men jeg har hatt ferie, så det må gå.

Det fine været forsvant, det har regna og vært skikkelig grått både i dag og i går.

I morgen skal jeg ikke jobbe, men være med i et møte som støtte. Må nok forberede meg, men tar det i morgen. 

I kveld skal jeg bare nyte i stort monn.

♥

For en dag. Egentlig. Dette er uka si. Dagen i dag var likevel ikke så verst.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

For det første kaver jeg litt vel mye, sjøl om jeg prøver… virkelig prøver, og ha god bakkekontakt. Tror jeg har fortalt at bilen skal være EU-godkjent innen først mars. Jeg har fått time på verkstedet i morgen, om det som er bestilt er kommet.

I dag skulle jeg ha møte med kommunen og banken – trodde jeg.

Står på badet og pussser tenner, klar for å kjøre inn til sentrum. Da ringer telefonen og jeg ser det er fra verkstedet.

– Kan du komme nå, sier stemmen i telefonen.

Og det kan jeg så klart, men det er ikke beregna inn i tida. Har litt tid igen da jeg får levert inn bilen og får en lånebil.

Men uansett stiger stresset.

Da jeg kommer til Rådhuset er stressnivået høyt. Saksbehandleren begynner å forklare i overmonn, samtidig som jeg roter med å skrive feil.

Jeg hadde to ærender der, ene var å slå sammen de to bruksnummerene jeg har. Det andre få til en oppmåling og utfylling av papir til han som har bygd inn på min eiendom, slik at grensene stemmer..

Prater med folk underveis.

Det er en drøy time til bankmøtet, så rekker helgehandelen til mor og gjøre den grøvste handelen for meg sjøl også. Eldstemann kommer utover i morgen og jeg har tenkt å prøve meg på dumplings.

Da jeg går ut fra butikken kjenner jeg meg litt svett, ikke alltid jeg er sosial nok til slik det blir. Det blir så mange inntrykk.

Kjører bort i banken, en halv time før jeg skal inn. Fint å se igennom det som skal opp i møtet, tenker jeg. Rådgiveren kommer framom, da sier hun;

– Er det ikke morgen du har time?

Og det var det.

Hadde bestilt på feil dag, for det var noen dager jeg trodde møtet med kommunen var på fredag.

Kjente jeg syntes det var greit at møtet neste dag, sjøl om rådgiveren begynte å snakke om å få plass til meg i dag.

Så starter jeg bilen og skal kjøre til mor. Men så passerer jeg et byggefirma. Og plutselig får jeg det for meg at jeg skal stikke innom.

Sier som sant er at dette har jeg aldri gjort før og at jeg samtidig skulle ha gjort det lenge.

Jeg har skrevet om lekkasjen i taket mer enn en gang.

Plutselig er jeg der at jeg legge fram problemet og han ene hadde alt på det rene, om hvilket hus jeg snakka om. Sannsynlig er jeg et bygderykt… men egentlig bryr jeg meg ikke lengre.

Det ble et veldig positivt møte, arbeidet trodde han andre ville koste mye mindre enn det jeg tror. Da fikk jeg lyst til å gråte, tenk om…

Han skulle komme framom en dag for å se på det.

Da jeg kjørte videre var jeg i en blanding av lettelse og lyst til å tute.  

Kom hjem til mor, i dag var hun ekstra tunghørt. Men jeg prøvde å fortelle så godt jeg kunne fra mitt løp.

Det viste seg at verkstedet ikke hadde fått bilen ferdig, men jeg hadde låneblilen.

Da jeg kom hjem i kveld, satt på plass varene, satt mat inn i ovnen til middag, gikk jeg ned på kontoret. For jeg hadde enda en oppgave igjen, rapporten som skal inn til helga, var ikke helt ferdig.

Jeg, maten og alt, var ferdig til Dagsrevyen. Det var utrolig deilig å kunne sette seg ned, kose meg med maten og føle jeg hadde brukt dagen skikkelig godt.

I tillegg får jeg en telefon fra en som tilbyr seg å hjelpe til med en oppgave på museet. Og helt til slutt fikk jeg en melding fra noen ungdommer som kunne tenke seg å jobbe på museet i sommer. Det er liksom jeg er helt i flyt.

I kveld skal jeg nyte følelsen, for den er god. Og så må jeg jobbe litt med møtet i morgen også.

Kan slutte innlegget slik som jeg starta det; dagen var ikke så verst.

♥

En hel helg uten anna enn å være sammen med meg sjøl. Kanskje høres det tris ut…

Men jeg syns det er godt. Godt å skulle minimalt.

I gårkveld sprang jeg rund med både mobil og foroapparat. Himmelen gløda og jeg gløda av synet.

Sola som kommer mer og mer til syne og helga har spredt mye sol. Til tross for at det er søndag, gikk jeg ned for å jobbe. Til i morgen tidlig skal alle barnehistorier være levert. Jeg ønska jeg skulle klare å få til 52 historier, og jeg klarte det. Jeg skal lese gjennom det, rette opp feiler og sende det i kveld. Og jeg er glad for jeg kom i mål.

Fikk måkka terrassen. Ikke det at det var så mye snø, men ble nokså kaldt. Jeg var barfot.

Senere fikk jeg også gått meg en tur. Tok med meg en utskrift til en som har bygd inn på min eiendom. Informerte han om at han måtte ta kostnadene for en oppmåling. I og med han hadde vært snekker før, tenkte jeg han kunne gi et prisestimat på reperasjonen av taket. Men det kunne han ikke. Så da må jeg gå videre med saken. Altså, finne noen som kan si hva dette kan komme til å koste. For taket må gjøres noe med denne sommeren.

Etterpå gikk meg en tur, men den ble kort. Det var glatt og isete, så gjorde turen kortere. 

Traff en annen nabo, snakka om å ha et grunneiermøte. 

Slik har dagen rusla rolig avgårde. 

Ny uke venter.

I morgen starter det med mandagsmøte, etter det tar jeg meg fri for å være med som støtte for lillesøster. Kanskje et bseøk hos mor etter det. Tirsdag er det åpen museum, da skal jeg ut dit. Onsdag har jeg vurdert en tur til byen som ligger norover. Yngste er på tur dit nå, så har vært koselig og møttes. Men det kan nok fort hende det blir for mye. Torsdag er det møte med kommunen. Og så blir det kansje dette grunneiermøtet.

Tror fort denne uka blir full nok for min sin del, av gjøren og laden. 

Men det som skal bli ekstra godt er så trykke på «send» i kveld.

Da er jeg kommet så langt.

♥

Kan ikke påstå jeg er vilt begeistra for snø. Og noen ganger er det verre.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

På et vis har jeg gitt opp og bli oppgitt. For hva hjelper det?

I dag klarte jeg å komme meg ned på veien, men gjett om jeg venter på mildværet. Ikke for det, været er mildere enn det var. Så snøen er sleip og riktig slush’ete.

Jeg kom meg også opp de bratte veiene til mor i dag, det var mer som et under.

I kveld da jeg skulle kjøre opp hos meg sjøl, gikk det ikke. Jeg kom opp til svingen, da var det slutt. Da jeg skulle rygge, vrei bilen seg, så nå står den ordentlig fast.

Litt etter kom naboen og brøyta opp veien, så får jeg se om jeg greier å få løs bilen i morgen. Om ikke må jeg avbestille tannlegetimen enda en gang.

Jeg ønsker meg en mann med traktor, muskler og varebil.

For i dag kjøpte jeg meg også en brukt oppvaskmaskin, uten å planlegge hvordan jeg skulle få den hit.

Kan den legges inn i en stasjonsvogn der bakluka er deffekt?

Og hvordan få den inn og ut av bilen, for ikke snakke om å få den nye/gamle og gamle opp og ned en trapp. Den gamle som takket for seg akkurat da den var passert 5 år, det vil si, jeg har vært uten vaskemaskin i 5 år. Og om nå denne nye, gamle maskina ikke virker, som det sto den gjorde… da har jeg enda en å kvitte meg med. Da hjelper det lite at den var skummelt billig.

Så akkurat i kveld vet jeg ikke noe om noe. Etter hvert har jeg blitt ganske flink til slikt, ikke vite og jeg har blitt flinkere til å la være å tenke mer på det også.

Derfor er dette ikke et trøste, bære og sutre innlegg. Ikke direkte et kvitre innlegg heller, da.

Det finnes en løsning eller så finnes en annen løsning.

Og mannen med muskler og traktor er nok bare en fantasifugur. Menn i min alder springer enten rundt i sykkelbukser og konkurere om hvor unge de er eller så har de ølmage, helseproblemer og syns alt var bedre før. Og sjøl er jeg heller ingen reklameplakat, så menn med muskler og traktor og kanskje til og med med hjerneceller i bra funksjon, kjører nok forbi min oppkjørsel med en bil fastkjørt i snøhaugen. Jeg er liksom ikke en jomfu i nød…lengre.

Men uansett fikk jeg det komplimentet i dag, da jeg var hos mor. Hun fikk besøk av en helsearbeider mens jeg var der. Og jeg som må fortelle til alle at jeg blir pensjonist, får en reaksjon jeg tror var oppriktig ment.

– Er du 67 da, spurte han.

– Jeg blir, sa jeg.

Han virra litt med hodet og så sa han, jeg trodde du var i femti åra. Han gjorde meg oppriktig glad.

Nå VET jeg at jeg nødvendig vis ikke ser ut som noe anna enn den alderen jeg har. Men hyggelig sagt var det.

♥

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Mørk og kald omslutter kvelden dagen.Dagene viser at vinteren er her,likevel – om snøen er borte.

Til tross for kaldere temperatur føles det likevel litt tidligvåraktig.

I dag da jeg gikk opp for å lage meg lunsj, fikk jeg en gledesboost. For bortover golvet tegnet det seg en firkant av lys. Og jeg sprang inn på stua for å kikke gjennom de små tullvinduene. Og der… DER, nedi V’n av to fjell så sola meg rett inn i øynene.

Jeg ble så glad at jeg kvitra.

Jeg sang da jeg snakka (snakka med yngste på telefonen).

Og jeg kjente det langt inn i hjerterota, for en boblende glede. Den spredte seg som ringene i vann.

Vi var DER igjen.

Gikk mot sol, vår og sommer!

Det var et øyeblikk så stort at jeg glemte helt å ta bilde. Orienterte meg først etter en stund, men da var øyeblikket over. Noen skyer var trukket for, sola var mer bak fjella igjen og vinduene var ekstremt skitne.

Jeg mener sola kommer 9. februar og har sett etter den. Så om det har vært skyer eller feil tid som har gjort at jeg ikke har sett den før, vites ikke. Om dagen sitter jeg oftest nede i kjellaren med vindu på andre siden av huset.

I kveld var jeg hos mor. Mellomste søster ringer mens jeg er der, i Trondheim er månen kommet bort, forkynner stemmen fra Trondheim.

Ingen måne å se hos mor heller. I går var den full,så den burde vises.

Da jeg skal dra litt etter, henger den der.

Ser den først gjennom vinduet nede i sjøen.

Jeg måtte forevige den. Men helt rettferdig blir ikke bildet. 

Jeg prøver igjen, uten at det hjalp det minste.

Hjemme igjen er den vanskelig å finne, bare stjerner på himmelen.

Sporer den opp helt bakom huset.

Pusen kommer ut og fyker inn i mørket. Men den kommer inn igjen da jeg roper «kom». Så går vi inn, jeg koker meg en kopp te. Dropper middag, det er for seint.

I morgen skal jeg levere tekst med barnedomsminner. Men har gjort en avtale over helga. Tror ikke de er klare for å lese gjennom dem og sende materiale til trykk i helga. Er forresten ikke ferdig med baksida ennå heller.

Jeg blir veldig berørt av historiene. Av barndommen, minnene og følelsene.

Det er artig å få lage denne utstillinga før jeg slutter. Får bare håpe jeg rekker alt det andre også.

Nå skal tekoppen drikkes før natta.

Er sola helt under horisonten hos deg i flere dager i løpet av vinteren?

♥

Dagene flyter avgårde, og jeg tenkte det i dag; de FLYTER. I motsetn til…

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

…bykser.

Den uka her føles ikke så hysterisk vill. Den føles litt mer rolig. For vi er ikke kommet lengre enn til onsdag.

Vanligvis burde uka vært slutt nå.

Så jeg bevilger meg litt alenetid, litt fellestid, en liten bloggestund.

Før jeg går ned.

Jeg holder meg til tidsplanen og er godt i gang. Med alt det jeg vil være i gang med.

Har andre gjennomhøring av lydboka om ikke å tenke. Om å være i nå-tid. Jeg mener sjøl jeg klarer det en tanke bedre. Men jeg har lang vei å gå før jeg kan si jeg nærmer meg og klare noe. Det er så lett å tenke på slikt som har skjedd, føre tenkte samtaler i hodet, tenke på ting som skal skje.

Det er likevel et artig forsøk.

Kjenner jeg fylles mer, får mer kraft.

Og i går skjedde noe som jeg har tenkt fryktelig lenge. Jeg stilte meg inn til veggen og begynte øvelsene jeg fikk hos fysioterapeuten i høst. For det har vært umulig å få det til en lang stund. Jeg har gjort dem i dag også. Det er bare 7 øvelser som gjentas 10 ganger. Egentlig skal det være tre repitisjoner, men starter med to. Kjente det i kroppen i gårkveld og det var godt.

Jeg får inn nye barnehistorier, har foreløpig to avtaler i dag. Men håper det kommer inn flere små minner fra barndom. Føler jeg blir både berørt og rørt av disse små innblikka fra en barndom. Jeg har igjen tre dager før levering av teksten. 

I går fikk jeg endelig levert en bunad som har ligget hjemme hos meg bort i mot et år. Det var fint endelig å få dette gjort. Var innom både biblioteket for å hente en bok, framom mor og tok henne med på kjøreturen for levering av kassen med bunad og et bilde som jeg var å henta på mandag, også av bunader. Etterpå tok jeg en kaffekopp med mor, rakk ikke forfattermøtet i bibloteket, men det hadde ikke noe å si. Bra nok forfatter, men har irritert meg over ensidig dialog mellom karaktere. De hadde en likt måte å uttrykke seg på om de bodde på gata eller jobba som advokat…og alle de andre karakterene. Tenker på hvor mye en må ta inn når en skal jobbe som forfatter.

Pus har fått smaken på utelivet. Han durer vilmann rundt. Da jeg skulle hente han inn før jeg dro i går og han hoppa på gelenderet på verandaen som går rundt og bort på terrassen, der han føk bortover i villelse…

Jeg gikk inn.

Ville ikke han skulle tro en millimeter at jeg lekte med han. Det vil ha vært noen meter å falle ned.

I natt drømte jeg at jeg ville bade, oppdaga jeg hadde badedrakt på meg så kunne dra den opp så slapp at puppene hang fritt. Så stupte jeg uti de turkise, varme bølgene. Men i neste moment sklei jeg bortover golvet på en utekaffe der det satt folk rundt bordene for vannet hadde gått tibake. Det var det som var problemet i den drømmen, at vannet kom og gikk.

Det ble vanskelig å blogge her. Truls kom inn etter noen minutter ute i rima minus. Han har et gedigent kosebehov.

Så må nok konsentrere meg om det før jeg går ned og jobber.

Riktig fin onsdag.

♥

Enn at jeg sitter her i kveld. Her i min egen stue. For det skulle jeg ikke gjøre.

For plana var helt annerledes.

Absolutt.

Og kvelden jeg starta å skrive om var i går kveld.

Nå er det nesten natt. 

Skal prøve å få ferdig innlegget… 

I gårkveld hadde jeg nesten en euforisk opplevelse. 

Dere vet den der kjerringa som sa «tar jeg den tar jeg også den».

Da det viste seg hun ikke klarte alt, tok hun alt bort…

Akkurat slik var jeg også.

For den helga her forsto jeg ikke hvordan skulle gå opp, det var liksom alt for mye. Den var egentlig umulig.

Jeg skulle opp tidlig på fredag for å reise til Kristiansund, først kurs, så omvisning i bygget blandt anna hovedmuseet skal flytt inn i, så var det middag og til slutt en forestilling.

Men så la det seg en barndåp i Trondheim til på søndag. Mor skulle være med dit, så jeg måtte overnatte hos mor for å slippe kjøre tilbake for å hente henne lørdagsmorgen.  Vi skulle overnatte i Trondheim til søndag. Eldstemann skulle komme for å passe på pus. Han tok med seg en kamerat. Det ser virkelig ikke ut hos meg, på toppen av alt gikk ene vasken på kjøkkenet skikkelig tett fredags morgen. Potte tett. Og jeg prøvde å rydde, men jeg funker bare ikke.

Min gamle bil begynner å bli prega av alder, bakluka er festa på et merkelig vis og skal repareres. Bilen har vært gjennom flere dyre reprasjoner, det går ut over økonomi. Tror det var 9 kroner igjen på brukskontoen min (har en sparekontoer og noe slikt, så kunne låne der). Strengt tatt hadde jeg ikke klær, ikke hadde jeg energi – men skulle gjennomføre dette løpet, var tanken.

Jeg tenkte også at jeg ville måtte «betale» for dette løpet utover neste uke.

Så fikk jeg en mail, en mail som gjorde meg skikkelig pissed og en følelse av lite respekt.

Plutselig slo tanken ned i meg; hvorfor skal jeg strekke meg slik for alle andre…

Så takket være mailen stilte jeg meg på siden av meg sjøl og alt jeg skulle og så på hva jeg egentlig holdt på med -. 

Hvorfor skulle jeg gå på dette kurset, hvorfor skulle jeg være meg på å se et bygg som blir innflytningsklart etter jeg har slutta i arbeidslivet?

Jeg ringte mor for å høre om hun vil bli veldig skuffa om vi ikke dro til Trondheim i barndåpen. Og så sendte jeg meldinger hit og dit om dårlig motorikk og at jeg trakk meg fra kurset og omvisning. Til sønn, søster og tanteunge, at vi ikke kom til Trondheim. 

Følelsen akkurat da, når dette var gjort, var borti mot religiøs.

Og i pur glede tok pus og jeg oss en skogstur.

Da hadde jeg noen timer på meg før jeg måtte reise til middagen og forestillinga.

Både pus og jeg sovner etter skogsturen.

Det nærmet seg avreise igjen og jeg følte skikkelig motstand. Vondt i hodet og mage som slo helt krøll på seg.

Så det endte med at jeg avlyste enda en gang.

Det var riktig, veldig viktig. For jeg må slutte med denne strekkinga.

Bra, sier de i rundt meg. Vi er glad for at du lytter til deg sjøl.

Men det er vanskelig å avlyse ting som ligger i planen, men jeg er glad for at jeg gjorde det.

For formen min er nok ikke god, tror jeg skal få den opp igjen. Men håper jeg får igjen følelsene i fingrene, det går veldig ut over motorikk. 

Orker ellers ikke dra helsekortet, tenker bare alt skal bli mye bedre.

Jeg er faktisk stolt over meg sjøl, at jeg klarte å gjøre det som var best for meg.

Og jeg har en plan for å bli enda bedre på dette. 

Bedre på å gjøre kloke valg.

Nå lister natta seg på her, så da må jeg avslutte dagen som har blitt natt.

♥

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det er mange tanker i hodet om dagen, samtidig med at det er ganske tomt.

Og det må jeg fortelle, det skjer egentlig ingen ting.

Jeg våkna i ettermiddag. Etter tung søvn.

Forsto ingen ting.

Hvor var jeg?

Hva skjedde?

Og som jeg nettopp skrev, det skjedde ingen ting.

Jeg våkna bare i den grønne stolen hos mor. Etter å ha sovna dypt etter mat og prat.

For tirsdager i oddetallsuker står ikke mor på middag. Det har med både å få fisk og kjøtt samtidig som en slipper å kaste mat.

Disse dagene uten mat løses forskjellig, i dag tok jeg med meg fiskesuppa fra søndagen. Til dessert ble det romkake.

I dag var mor ekstra tunghørt, så til slutt ga jeg opp.

Satte på tv’n og sovna.

Først del av dagen hadde jeg noen timer jobb.

Sendte meldinger om folk ville dele en barndomshistorie og får «nei» til svar. Men jeg får bare fortsette å spørre.

Pusen Truls holdt meg med selskap.

Han sovna også.  På arbeidsbordet.

Måtte bort i han.

Vi har mista ordføreren i kommunen. Egentlig tenkte jeg det kunne skje, men hun ble ikke minister.

Hun ble statssekretær. Dermed blir det en høyreordfører fra nå.

For om det ikke skjer mye i mitt liv, skjer det mye der ute i verden. Drap, uro og handelskrig.

Jeg leser en bok om ikke å tenke.

Det passer meg.

♥