Hvorfor har vi valgt akkurat det navnet vi bruker på bloggen vår… Noen har valgt egen-navet sitt, andre har alt fra forståelige- til uforståelige navn.

 

 

 

 

Jeg sjøl hører til den den mer uforståelige varianten, tror jeg.

Skal jeg skifte, tenkte jeg her om dagen…

Slik som det står er det umulig å uttale det, så mange konsonanter.

 

 

Først vil jeg fortelle hvorfor mitt navn ble som det er, og så ønsker jeg at dere vil fortelle hvorfor deres navn på bloggen er valgt.

 

 

Om dere svarer her eller skriver et innlegg, er opp til dere.

Tidsfristen er innen mandag.

 

 

Jeg vil lage et blogginnlegg om forklaringene som kommer fra dere.

 

Litt historie, jeg hadde to blogger før på blogg.no. En sletta jeg og den andre lot jeg ligge der fordi barna ba meg om ikke å slette. Den forsvant under den store omleggingsprosessen  her inne.

Glemte å lagre den.

 

For mange år siden laga jeg meg en blogg på en annen plattform. Jeg tenkte å bygge den opp til å være mer enn en blogg.

Det skulle bli et konsept.

Foretningskonsept, var plana.

 

Da jeg flytt hit jeg bor, kjøpte jeg meg en gård, tenkte å utvikle den.

 

Jeg drodla over etternavnet mitt, som er det samme navnet som gården heter.

Jeg kalte den bloggen for B for Bakk.

Tanken var at jeg ville omgi meg med produkt på b; bær, bartrær, bøker, bilder, bæ-bæ-dyr blant anna.

 

Men så oppretta jeg enda en ny blogg på blogg.no, på grunn av større miljø, i motsetningen til den jeg hadde oppretta. Så det var da B for b  altså BforB, ble til.

 

Så enkel er min historie…og jeg sier “be for be.”

Slik jeg skriver det er det umulig å uttale den.

 

 

 

 

Disse planene er i dag historie. Planene med gårdsdrift.

For det ble for mye problem over for mange år, og problem tar krefter.

Disse er passert for lengst, men kroppen fikk mén.

Optimist som jeg er tror jeg det kan gå an å finne nøkkelen og bli 20 år igjen…slik cirka.

Men jeg tror nok ikke på full rulle med ting på b.

Så da er det naturlig å tenke på at tiden er kommet til å forandre navnet.

Men jeg må tenke på akkurat det.

 

I hvert fall har jeg fortalt hvorfor jeg heter det jeg gjør.

 

 

 

Nå over til DEG!

Vil du fortelle hvorfor du har valgt ditt navn?

Det har vært fint å høre den historien, så håper du vil ta utfordringen min.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Lange dager er lange. Lange dager som går fort av sted. En dag igjen. Så…

 

 

 

…da er jeg der.

En dag igjen.

Som sikkert blir lang.

Men i morgenkveld, i morgenkveld har jeg fortjen noe, ett eller annet.

For da har jeg ferie.

 

I dag jobba jeg igjen intenst.

Plutselig fikk jeg en bukett roser.

På jobben.  

Skikkelig overraskelse.

Og veldig hyggelig.

 

 

 

Men altså, i morgen er det starten på tre uker ferie.

 

 

Starten på den uka her var langt fra ferie.

Har lyst til å dele denne historien.

 

Jeg skulle ha et møte, helt i andre enden av kommunen fra her jeg bor.

Hadde en del å orden, som jeg ikke hadde rukket. Så tro avgårde tidlig på morgenen for å rekke det.

Det tar nesten en time å kjøre dit, kontoret ligger halvveies på ruten og der skulle jeg innom for å hente ting.

Jeg setter nøkkelen i låsen, får kasta noen sitteunderlag inn i bilen, for det er kaldt der møtet skal være. Får resten inn i bilen og legger i vei de nesten to mila til sentrum.

Parkerer og er på tur inn.

Rådhuset er ikke åpna ennå.

 

Skal plukke fram nøklene, begynner å lete og etter hvert som sannheten går opp for meg kan jeg ikke tro det er sant -.

For jeg husker ikke at jeg tar nøkkelen ut av døra hjemme, nøkkelhanka med alle nøkler og nøkkelkort på.

 

Det var ingenting anna å gjøre.

Hanken måtte jeg ha, jeg skulle ta med meg både pc og projektor fra kontoret. Det var bare å sette bilen i revers.

Og nøkkelen – ja den sto i døra…

 

 

Slik kan en styre på om en ønsker enda mindre tid enn en allerede har.

Og ja – jeg VAR oppgitt.

Mer enn det.

 

Men – jeg kom dit jeg skulle, jeg fikk kokt og fylt flere kanner med kaffe, montert opp og henta mat.

Og – jeg fikk hjelp fra de som kom tidlig.

Så ALT gikk bra, til og med å miste halve tida når en i utgangspunktet hadde liten tid.

Så det var omtrentlig siste jobbigt-historien på en stund.

Tror jeg.

 

 

Hva har vært din størst utfordring den uka her?

 

 

♥

 

 

 

 

 

Litt svimeslått av dagen, tumler jeg ned i min gråe stol. Etter først en tur foran tv’n som bare fikk meg til å sovne.

 

 

 

 

Hva skal jeg skrive om i kveld, tenkte jeg og satte mac’en på fanget?

 

Korona og sprøyter kunne være ett tema.

Eller hva som skjer når en har liten tid og på et mirakuløst vis greier å gjøre den enda mindre, med de farer det innebærer.

 

Jeg slår opp maskina og går inn på blogg.no.

Svarer på kommentarer.

Tar en kikk på de siste innlegga som er lagt inn.

 

Da ser jeg det.

Jeg ser!

 

Sjekka før jeg dro ut i travelheta, at jeg hadde tilrana meg 67. plass.

Så morsomt, tenkte jeg før jeg la alt i bilen og kjørte ut til dagens umuligheter.

For det skulle bli det, men det kan jeg kanskje skrive noe om en annen gang.

 

Så faller øynene mine på Gryende.blogg sitt innlegg.

 

Og HVA SER jeg!?

Min blogg er omtalt.

 

 

 

 

 

Jeg ble faktisk så flau at jeg nesten løper bak en stol for å gjemme meg.

Dette er ikke koketteri, jeg visste en stund ikke hvordan jeg skulle reagere.

 

Litt slik tralala mens jeg holdt for ørene.

Eller kanskje øynene blir mer riktig.

 

Bare forsvinne.

 

Om jeg ikke ble glad?

Så klart ble jeg glad, jeg ble så glad at jeg ble flau.

Visste ikke hvordan jeg skulle takle denne herlige oppmerksomheta.

 

Som alltid når jeg leses hennes vurderinger av blogger, er det alltid mange fine ord og superlativer. Ikke noe unntak denne gangen. Og ja, jeg inviterer folk inn i hodet mitt, som hun skriver. En verden uten oppskrift.

 

Når jeg fikk samla meg, var innlegget mitt klart, jeg måtte skrive om henne som skrev.

For det er heller ikke så lenge siden jeg begynte å ta turen innom hennes blogg. Hun skriver friskt og har meninger, men er aldri ufin. Den friske tonen er veldig befriende.

Og så viser bildene en flott dame med sterkt ansikt, der hun redigerer bildene til å bli enda sterkere.

 

Det er alltid fint å bli kjent med nye blogger.

 

Så egentlig, etter flauheten hadde lagt seg, syns jeg dette var veldig artig!

Jeg skal bli bedre kjent med henne, er i hvertfall plana.

 

Hun syntes forresten jeg hadde en særegenhet hun ikke helt kunne sette fingeren på, som vel kan handle at jeg nok har en tendens til å skrive ufullstendige setninger og la ting henge i lufta.

Kanskje.

Og så er det mest naturlig å være den jeg er.

Slik det er for alle :).

 

Takk, Gryende <3.

 

 

♥

 

 

 

Noen dager skjærer alt seg. Absolutt alt. Og noen dager tåler en slikt dårligere.

 

 

 

 

Alle, tror jeg, har slike dager. Uten at det blir bedre av den grunn.

 

Her om dagen hadde jeg en slik dag.

 

Pc’n klikka -.

Jeg fikk ikke lov -.

Jeg var for sen -.

Og det var for dyrt -.

 

Dette var fire forskjellige hendelse.

 

Høres ut som jeg er et barn. Og noen ganger er man vel det.

Et barn.

 

Enda kom det ramlende flere utfordringer.

 

Det som er sikker er at slikt kan kreve mye og mer arbeid.

Da jeg gikk ut en dør hørte jeg meg sjøl banne, høyt. Tror aldri jeg har gjort det før.

Slik.

Jeg syntes ikke synd på meg sjøl, men at jeg var oppgitt og opplevde det mer enn slitsomt.

Virkelig mer enn slitsomt.

 

Jeg vil slutte, det var tanker som dukka opp.

Jeg vil ikke holde på med dette!

 

 

Kanskje er det jeg som ikke tåler slike utfordringer godt nok.

Absolutt en mulighet.

Men resultatet er likevel de samme.

 

 

Da var det nesten vittig og noe spesielt, at i disse turbulente følelsene dukka noe opp…

 

Dette er ikke noe jeg snakker høyt om.

 

Det er min hemmelighet;

Et halvveies skrevet manus.

 

Det er vel likevel ikke akkurat en bombe at jeg som blogger liker å skrive.

Tror det kan gjelde mange av oss. Jeg legger av og til inn små noveller her.

En stund siden nå.

Det som var spesielt var at det dukka opp da jeg sleit såpass i hverdagen min.

 

 

For noen år siden satte jeg med ned for å skrive i en sjanger jeg verken liker eller behersker. Men det som var morsomt var at jeg greidde å skrive over 50 000 ord uten å kjede meg. Jeg ble i stedet enormt engasjert.

Det dukka opp et persongalleri som ga meg overraskelser.

Personene fikk sitt eget liv.

Jeg fikk lyst til å snakke om det med folk, slik som at jeg kunne få lyst til å si “vet du hva hun har gjort nå?”

Men jeg gjorde så klart ikke det, for alt foregikk i mitt eget hode.

Jeg flytta på en måte inn i en fantasiverden.

Det var veldig fascinerende.

 

 

Jeg las igjennom manuset.

Hadde glemt mye, men måtte lese alt,  før jeg la det ned. Så fortsatt fanga stoffet meg.

Men det var mange feil, mange, mange…

Mye å ruske opp i, mye som burde rettes opp.

 

Tanken dukka opp, skulle jeg skrive det ferdig?

Flytte inn i denne verden igjen?

 

Nå har jeg fortalt en av mine hemmeligheter.

 

Om ikke anna, så hjalp det meg bort fra en tung dag. En dag jeg ikke forsto hva jeg egentlig holder på med i dette livet.

 

 

 

Liker du å skrive mer enn på blogg?

 

 

Deler tre sider med dere. En i starten og to midtveis i handlinga.

 

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Noen ganger får en lyst til å gjøre noe helt anna. Rive seg løs.

 

 

 

I dag tar jeg meg bare god tid.

Har vært ute og rusla barføtt med fotoapparater i posisjon. Varmen i lufta, sjøl om det er overskya.

Alt!

Må bare nyte.

For snar kommer regnet.

Og det blir kald luft.

 

 

Og i gårkveld, da jeg gikk ned til veien med papirsøppel, da var jeg også akkurat der jeg skulle være. Ikke på grunn av søpla, men for alt i rundt meg.

Temperaturen, lyden av fuglene som sang og duftene fra blomster.

Skyene var lette.

Det er fantastisk å dra inn alt dette vakre.

 

 

Ellers ble det en lang dag på jobb, en dag som like vel gikk lettere en forrige dag.

For på onsdag skar det meste seg.

Til og med musa døde og pc’n var uten nett.

 

 

I går starta arbeidsdagen nesten før jeg hadde stått opp og lenge før jeg dro på kontoret.

Og om en uke skal jeg ha fri, når alt baller seg slik til, er jeg usikker om jeg kan ta fri.

Var det alle edderkoppene jeg drukna, som jeg nå blir straffa for…

 

Og i dag, som bruker være fridag, i dag må jeg på jobb. Men drar først etter en lang og rolig morgen.

 

 

Dagen da alt skar seg, dukka noe plutselig opp.

Kanskje var det et tegn?

Og kanskje skal jeg fortelle hva det var.

Men det blir senere.

Akkurat nå skal jeg tenke over- og se og tenke ennå litt mer. 

 

Nå har jeg drukna  innlegget her med bildene jeg nettopp var ute og tok.

 

 

Men snart, snart er det kontor, skal lage en presentasjon, så ut til museet for å klarere der og handling for mor.

Så sannsynlig er jeg hjemme først sent i kveld.

 

 

Ønsker dere en fin fredag.

 

♥

 

 

 

 

 

 

Eller var det døden, eller egentlig begge deler, kan en si. 

 

 

 

 

Det kom aldri på nyhetene.

Faktisk er det mye som aldri kommer dit.

 

 

Tror vi kan si alt starta for noe uker siden-.

 

Yngste er hjemme. Hun holder på med noe på kjøkkenet. Jeg sitter på stua og aner fred og ingen fare.

Plutselig høres et hyl!

Yngste kommer i fullt firsprang inn på stua, mens hun har ut av seg diverse uartikulerte lyder.

Etter hun har funnet tilbake til ord å bruke, får jeg høre om den aldeles kjempen av en edderkopp på kjøkkenbenken. Og at den falt på golvet og sprang under benken.

 

 

Jeg så den sjøl noen dager etter, da den var framme for å lufte seg. Og det stemmer det, den var stor.

 

Men så så jeg ikke mer til den og hadde mer eller mindre glemt episodene.

Min ungdoms hysteri for edderkopper har gått over, da stivna jeg når jeg så en. Det var noe av det verste jeg så, til likt med tusenbein, rotter og øyestikkere.

 

 

Her en dag skulle jeg ta ned en gummiering av typen en har mellom slike glass med lokk. Jeg ser en del sorte prikker på gummieringen og stikker den under vann.

Da ser jeg prikkene lever!

De kaster seg også utom kanten og blir hengende i usynlige tråder.

 

Og jeg skjønner.

 

Det er små eddekopper, edderkoppunger.

Den store edderkoppen hadde sikkert født unger på kjøkkenet mitt.

 

Jeg ser ingen fler der og da.

 

Men neste morgen da jeg står foran kjøkkenbenken og vasker av noen kopper får jeg en ekkel følelse av at noe kryper på beina mine.

Jeg ser nedover nattklærne og der ser jeg flere små sorte prikker, på størrelse med knappnålshoder.

Jeg tar alle prikkene jeg ser og kaster de resolutt i vasken, etterfulgt av vann.

Drukner dem rett og slett.

 

Det skal innrømmes at følelsen av å klø over hele kroppen var stor og at det var sinnssvakt herlig å stille seg under dusjen etter dette.

 

 

Nå er jeg årvåken når jeg er på kjøkkenet, jeg har bare funnet en prikk, etter dem som krøp på meg.

 

 

 

 

Det er sakt det betyr ulykke å drepe edderkopper, så hvilke ulykker som nå venter meg, det tør jeg ikke tenke på.

 

 

Altså først fødsel og så død, på kjøkkenet mitt.

 

 

Har hørt en teori om at hus med edderkopper ikke har radon i grunnen under huset.

Og når jeg googler, står det at edderkopper i hus skal en være glad for å ha. De spiser sølvkre, fluer og andre insekter.

 

 

Men, å bli innvandret av bittesmå edderkopper på nattklærne en uskyldig morgen, akkurat det er ikke et ønske.

Da blir jeg morderisk.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Når du kommer hjem, setter deg i en stol. Og der bli sittende. Slik var det med meg i går kveld.

 

 

 

Det skal sies at det var helt fantastisk å gå ut av bilen. Bare bli stående å føle på at en var hjemme.

 

Bare gå inn litt først, før jeg skulle ut igjen. Tenkte jeg.

Bare sette meg litt ned.

Bare litt.

 

Og der ble jeg sittende.

Jeg sovna.

Våkna.

Og sovna igjen.

 

Det er bra jeg har ferie snart. Men en liten innsats må til før jeg kan ta ferie.

 

– Kommer du til Oslo i ferien din, sier venninna mi.

– Ja, visst jeg kan, sier jeg.

 

Og peker på koronaen.

 

– Om jeg har fått sprøyte og slikt.

 

– Vi er kommet langt her, sier hun.

 

Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å reise.

Må et par turer til Trondheim. Men å reise helt til Oslo, nei.

 

Jeg vil bare tenke jeg har en evig sommer foran meg som aldri tar slutt. Og når den har vart lenge nok, har jeg lyst til å reise.

Reise langt vekk. Til ennå mer sommer.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Jeg har vært en hangleskriver, det vil si, skrevet, lest og kommentert svært sporadisk.

 

 

 

 

Er usikker hva som gjorde det, for tror ikke jeg hadde noen formening om å forandre strategi.

Her på bloggen.

Men for nesten to uker siden skjedde det noe-. Jeg begynte å skrive hver dag, eller nesten hver dag.

Greidde også å lese og kommentere flere blogger enn tidligere.

 

Om dette er et tegn på noe mer overskudd…det er i hvert fall å håpe på at det er det det betyr.

Så vil tro det er litt barometer på energinivået mitt.

 

 

Jeg har absolutt hatt både up’s and down’s, for slik er livet.  

Likevel, jeg har tatt flere bilder enn på lenge. Det å ta bilder er en stor glede.

 

Jeg vet ikke om dere har det slik, men jeg liker å lese gjennom min egen blogg – for jeg gjenopplever stemninger gjennom bildene og teksten. Blir litt dagbok, på en måte og et ekstra galleri fra mitt eget liv.

 

 

Jeg har aldri vært særlig opptatt av hvor mange jeg nådde, aldri lastet ned google analytics.

Har blitt glad i menneskene til de bloggene jeg leser, kommentarene jeg får fra en varierende gjeng. Føler jeg kjenner dem. De har blitt mine virtuelle venner.

 

Men jeg skal innrømme at jeg likevel syntes det var morsomt når profilnavnet dukka opp nederst på blogg-lista. Altså som en av de elendige til å skrive, som jeg har sett det har blitt spekulert i :).

Nå syns jeg det er like så mange interessante innlegg langt nede som øverst, eller det er stort sett mange fine innlegg. Og jeg tenker på det folk gir av seg sjøl og sin tid med å skrive. Uansett hvilken plassering folk har. Det er til å få respekt av.

Jeg tro også at det finnes mange fine blogger under denne 100-grensa, så fint om denne lista kunne gå lengre ned.

 

Sjøl om blogginga har forandra seg, det er ikke sikkert det er så mange aktive skribenter som tidligere.

En del av oss er også godt voksne. Personlig liker jeg denne varierende sammensetninga av mennesker. Men skjønner reklameeffekten inne på bloggen ikke er slik den en gang var.

 

Ønsket mitt er at jeg greier å fortsette med skrivinga slik som de siste to ukene.

Det er på en måte mye lærdom i å være en del av dette konseptet. Både hva andre skrive, steder og opplevelser, helse og fokus folk har. Også mine egne skriveferdigheter, tekstarbeid…sjøl om jeg kan finne ubehagelig mange feil ved senere gjennomlesing.

 

Men først nå må jeg en tur på jobb. Det er mandag med mandagsmøte. I dag skal jeg få unna meg et referat som har ligget ulovlig lenge. Så mer skriving, men skriving på en annen måte.

 

 

Riktig fin og nydelig dag rundt om i Norges land.

 

 

♥

 

 

Grå søndagsmorgen. Jeg gjør den lang for å vokse inn i dagen.

 

 

 

Det kjennes som jeg var på fest i går, men det var jeg ikke.

Det nærmeste jeg har vært alkohol er surdeigsbrøda mine. Og så spiste jeg en del jordbær i gårkveld.

Jeg har bevilga meg en Ibux for å få hodet litt mer funksjonelt. Bøyer jeg det, kjennes det ned i fingerspissen. Så det har nok foregått noe inni hodet i nattens mumlende mørke, som har tatt på.

 

Derfor skal jeg ikke forlange så mye foreløpig.

Likevel, legge vekk alt går ikke.

 

Jeg har bladd i bøker.

Bøker om baking.

For jeg har lyst til å sette en eller to deiger.

På benken står både fin og grov surdeigsstartere. De bobler ikke så mye akkurat nå, for er nettopp blitt matet.

 

Jeg vurderer forresten å bestille mel,  utvalget i butikken har ikke det jeg ønsker.

Har sett på nett i det siste om forskjellige leverandører.

 

Vurderer også å lage fermetert humus.

 

Så hodet er fylt opp med mat.

I går var jeg innom mor, hun hadde besøk av barnebarn med familie. Barnebarnet spurte om jeg også ville spise sammen med de. Jeg takka nei, sjøl om det som ble servert er noe av det bedre jeg får.

Rå, eller halvrå laks på melon.

Jeg hadde plenklipperplaner og ville komme meg hjem. Så etter butikk og levering av en plante til en tante som har fylt år, dro jeg hjem for å lage meg akkurat den retten.

 

 

Det ble til i dag også. Så gleder meg til middagen.

 

Dagen er grå og litt våt, plenklipperplanene i går sprakk, fordi andre ting skjedde.

Så kanskje jeg får trimma “plenen” og meg sjøl i ettermiddag. Vi trenger det begge.

 

 

Og mens jeg har tenkt på det jeg har lyst til, har hodet blitt litt bedre. Er det alle mat-tankene som hjalp eller tabletten…

 

Mat er interessant, viktig og nødvendig.

Jeg leter etter maten som gir meg bedre valuta for dagene mine.

 

Leser en bok om dagen.

I den står det at det som er viktigst i livet er nytelse, kjærlighet og glede.

 

Det tror jeg på.

 

Da må jeg prøve å fri meg fra det som kan gå an fri seg fra. Det som fører til utfordringer for å leve etter de tre orda.

Få kroppen best mulig på parti ut i fra mulighetene den har av levd liv.

Er planen.

 

 

Riktig fin søndag til akkurat deg.

 

 

♥

 

 

Plutselig er det nok. Alt dette her. Sekken på nakken av levd liv. Må’ene og skal’ene.

 

 

 

Jeg sendte melding til frisøren.

Jeg må!

Fikk svar til slutt. Fikk også time.

Håret er for langt og hele meg er en tragedie.

 

Om den unge meg hadde møtt den gamle meg og forstått at dette var den unge som eldre…ja, da vet jeg ikke…

Men den gamle meg har akseptert livet. Ser andre verdier og aksepterer etter forholda nokså bra.

 

Slik vanligvis og oftest.

Men det blir nok.

 

Jeg tok fram kassene med sommertøy her om dagen.

Åpna dørene til klesskapet…

Kjente det, som en bølge kom det over meg.

All fornuft, all forståelse, all aksept, som jeg er bygd opp av, tok slutt. Det ropa fra mitt indre “kast”.

“KAST”!

Få alt dette bort.

 

Alt jeg har dratt på i tiår etter tiår, få det bort.

Jeg vil ikke ha all den fornufta, all aksepten av at det vart slik…jeg vil MER!

 

Dette livet mitt har blitt, det at jeg egentlig heller ikke kan gå til frisør.

 

Tror jeg gjør noe helt anna, fullstendig annerledes denne gangen, kanskje jeg skal farge håret blått?

Jeg orker ikke være for gammel til alt. Og det er vel meg sjøl som setter begrensningene…

 

 

Jeg vil kaste klær (ikke de jeg har på meg altså), klærne ligger der som et minne om all denne fornuft og alle begrensingene, stemmen inni meg som sier:  kan ikke kaste, kan få bruk for dem-.

 

NEI!!!!

 

Jeg vil ikke ha ikke bruk for alt dette gamle.

 

 

Så en dag i snarlig framtid skal jeg lage tre dunger. Kanskje med blått hår på hodet.

En dunge for ja, en for nei og en for kanskje.

Dungen med JA skal kastes, dungen med KANSKJE gåes igjennom en gang til.

NEI-dungen blir med videre.

Etter det håper jeg på nesten tomme hyller.

Frie hyller.

Fritt liv.

 

Skal jeg kaste de utslitte klærne også, dem jeg bruker hjemme, skal tro om de også må bort?

 

Får tenke noen runder på det. For det blir ikke i dag.

Det har jeg ikke tid til.