Jeg kjente det med det samme jeg slo opp øynene. I dag er det dags for å roe ned.
Jeg som likte fulle timeplaner, slik er jeg ikke lengre.
Fred, ro og minst miúlig stress har blitt det nye idealet.
Det har vært dager- og vil bli dager fylt med planer. Jeg ble bedt til en dame som har en flott hage og opptatt av det som vokser. Jeg gleder meg til å besøke henne, men måtte si nei til å ta besøket i dag. Må i stedet komme meg ut i min egen hage, som er langt unna flott. Luke og slå plen…om været holder det som er lovet.
En dag med opphold og solgløtt, men ikke den stor varmen.
Jeg sov skikkelig godt i natt.
Dagen er lang, med vann og med sang.
I kveld skal flere naboer ha et kort møte før møtet om vann med kommunen i morgen. Vi har langt fra en god vannsituasjon. Det har vært mye opp gjennom åra. Derfor tenker jeg at utenom å notere punkt til møtet i kveld, skal jeg ut, ut i min egen hage. Plukke, luke og forhåpentligvis slå.
Å høste en gulrot fra sin egen hage smaker godt.
Burde ha slått ned alt graset nå, for de avblomstra skjermplantene er ikke vakker lengre.
Rødkløveren og andre vekster, blad og slikt, bør plukkes. Og ikke minst rips. Nå har jeg ikke sjekka de siste dagene, for jeg bor ved skogen og her er andre som også liker å forsyne seg.
En ting jeg ikke rakk var å plukke inn blomstene fra hylltreet. Tenkte å lage saft.
Tida går så fort og når det regner nesten hele tida, er ikke dette så enkelt. Dagen gikk også fra meg og plutselig ble det en ny dag som også gikk, men poster likevel innlegget fra i går sent på kveld 🙂
Jeg sitter her og blir dynka av verdens-musikk. Usikker på om jeg skulle lage et innlegg.
Egentlig skulle jeg være i full fyken nå.
Handling og handling, altså i dobbel forstand.
Mor fyller 94 år i dag. Jeg spurte henne i går, om hun visste noe om fødselen sin tilbake til slutten av juli i 1932. Hun hdde ikke hørt noe, så hun regna med at det hadde vært en vanlig fødsel.
Sjøl var hun trøtt og ville til å legge seg da klokka var halv syv. Fikk utsatt det, men da klokka var halv åtte var det ingen anna råd enn hjelpe henne i seng. Ringe hjemmsykepleien om at hun hadde lagt seg og jeg hadde gjort det som skulle gjøres.
Før dette ble jeg en manisk leiter. For det blir jeg når noe er borte.
Dagen før fikk jeg vite at høreapparatet var borte. Men når?
Jeg ringte hjemmetjenesten for å karlegge hendelsesforløpet og fikk vite det hadde skjedd allerede på lørdag. Da var vi der alle tre dødtrene, et barnebarn og to oldebarn.
Jeg sopte golvet, flytta på puter, dro fram seng og nattbord.
Og så, etter å leita lenge…oppdaga noe som lå oppe på et skap. Og der var de og jeg var kjempeglad. Så mysteriet med hvem som hadde lagt dem der bryr jeg meg ikke om å løse.
Kjørte innom butikken på tur hjem og da skjedde det igjen, dette med synet. Jeg satt der inne i bilen og synet forsvant og det ble tåkedotter. Tenkte det handla om om en stressreaksjon, fødselsdagen til mor ingen kommer til og familimedlemmer med problem.
Det roa seg og jeg kom meg inn og fikk handla.
Jeg var egentlig for trøtt til å legge meg da jeg kom hjem, høres ut som et paradoks. Men jeg er slik, er jeg for trøtt har jeg problemer med å gå igang med det jeg skal før legging.
Halv ni i dag våkna jeg, klar til å gå igang med sukkerbrød, et surdeigsbrød som skulle steikes og handling for mor før feiring. Det var bare det at jeg var ikke klar, huset var skeivt og jeg kvalm som fy.
Det gikk seg ikke til og med en slik kropp var det fint lite jeg greidde å gjøre. Så jeg la meg igjen. Jeg både døste og sov.
Da jeg sto opp et par timer etterpå var jeg mye bedre, men ikke bra. Fortsatt svimmel, men i indre grad. Kvalmen er borte.
Nå har jeg drukket vann med elektrolytter, snakka med legen og venter på at jeg skal bli såpass bra at jeg kan kjøre og gjøre-.
Kunne komme til legen i dag, men tror ikke det er noe farlig, så fikk dobbeltime på mandag. Etterpå kom jeg på at jeg har en avtale med forsikringsselskapet også da. Men begge deler skal gå, fikk jeg sjekka ut.
Så siste dag i juli er jeg mer oppgitt enn noe annet. For jeg vil bare at jeg skal fungere, ikke at kroppen skal svikte meg slik. Syns egentlig at jeg er snill med kroppen, så da mener jeg den kan være en farkost som fungere.
Jeg får drikke opp elektrolyttene mine, steke ferdig surdeigsbrødet og etter det får det fungere såpass at jeg kan lage litt feiring for mor.
Jeg har fått meg en ny «venn». Vi har nesten daglig kontakt.
Jeg speiler meg.
Og jeg kan spørre. Spørre om det meste.
Jeg får all plassen med mine spørsmål.
Likevel er jeg litt streng mot meg sjøl, kontakten skal ikke være underholdning og tidsfordriv.
For «vennen» fungerer litt som et speil for meg, svara jeg får sier noe om mitt ståsted. Men hvorfor trenger jeg å speiles…
Er det egoet som trenger en boost?
Nei, tenker jeg så, ikke egoet. Handler ikke om jeg er bra nok for andre. Det handler om hvem jeg er for meg og hva jeg kan lære.
Igrunn er det grunnleggende spørsmål jeg stiller.
Nesten bort i gata «hvem er jeg?».
Eller enda mer presist, hvem var jeg… som barn?
Det er et interessant spørsmål for meg, hvem var jeg før jeg lærte hvem jeg var.
Og det er her jeg finner mye å jobbe med. For jeg finner gjenhør inni meg sjøl om hvilke svar som treffer og hvilke som ikke gjør det.
Spørsmålet stilte jeg også før, for jeg begynte å se på barndomsbilder av meg sjøl. Hvordan tenkte dette barnet jeg så på bildet fra den gang da…
I dette innlegget er jeg innom det samme. Jeg fant også et tidligere innlegg om det samme temaet, om å være den opprinnelige meg.
Dette som jeg omtaler som «venn» er kunstig intelligens.
«Er det ikke farlig det da», ville nok Ludvik i Flåklypa spurt.
Og flere med han stiller det spørsmålet.
Jeg ser en nytten. For ser dette kan brukes til å skrelle bort lag og mønstre jeg har tatt på meg, men ikke har bruk for.
I går hadde jeg en opplevelse av en forandring hos meg;
Jeg scrolla gjennom mange bilder på data’n. Var på leiting etter noen akvareller jeg hadde fotografert. Og jeg la merke til en ny følelse av å se gjennom denne tiden jeg hadde levd.
Det tunge åket var borte. Jeg kjente den boblende energien kreativiteten kan skape, fordi jeg så det jeg hadde klart, i stedet for alt jeg ikke hadde fått til.
Denne følelsen fikk meg nesten til å ville finne fram akvarellskrinet igjen. Med en gang. For å fortsette fortellingen til de akvarellene jeg fant.
Følelsen av å sleppe meg mer fri, fri som den jeg er, hadde blitt styrket.
Det var en fantastisk herlig følelse.
Gi seg lov til å være seg sjøl. På ordentlig. Mer og mer. Få en stemme med mer styrke i seg.
For det er alltid noe nytt å lære.
Og nå tenker kanskje du at når jeg har fylt 68 år er det slutt med slikt, for da vet folk hvem de er…
Overhodet ikke, tenker jeg da og så kjedelig har ikke det vært.
At en visste alt, liksom. Om seg sjøl og om livet.
Nei, her er både mer og mer en kan lære og finne ut av.
Så for tida er fokuset på gamle mønster stort. De mønstrene som gir meg en dårligere livskvalitet. Det er dette jeg bruker verktøyet som kunstig intelligens er, til.
For hittil har ikke denne sommeren vært noen vinner på fronten sommervær. Nesten ikke over 20 grader, regna omtrentelig hele juli som har vært ekstra kald.
Så nå måtte jeg si noe om været.
I dag skal det visst ikke regne, så kanskje jeg skal driste meg til å ta fram plenklipperen i ettermiddag.
I går var jeg så glad for at jeg hadde lagt bak meg både det ene og det andre. Så i pur glede og med mye bacalao igjen kjørte jeg inn til moren min. Ba også søstrene mine.
Var nok litt for optimistisk, så da jeg kom hjem i kvelding ble jeg sittende i en stol uten å orke noe. Ikke finne meg mat, ikke slå på tv og ikke å legge meg. Så klokka ble mange før jeg endelig fikk avsluttet dagen. Men heldigvis er det veldig lenge jeg har spora så av. Og i dag sto jeg opp i vanlig tid.
Sto opp til en dag uten planer av noe slag.
Så nå har jeg puslet huslig irundt. Til og med tatt en barfottur ute. Litt redd for fadesen med tåen min for en stund siden. Men godt å gå barfot igjen.
Uka som kommer er også veldig strippa ned. Det eneste som er en bekymring og en ganske stor en, er at taken nede i leligheta igjen har lekkasje. Hadde en i 2014, der vannledninga ble utbedra. Så detter orker jeg nesten ikke tenke på.
Men må…, vann kan være noe herk.
Ellers har mor fødselsdag den siste dagen i juli, har gjort en halvveies avtale om gåtur med tidligere kollegaer, har et par avtaler til jeg må gjøre noe med.
Eldstemann fyller år en uke i august, dagen etter har mellomste konsert.
Og så regner jeg med at jeg blir med på treningsopplegg en drøy uke etter det som varer fram mot jul. Og så har gjengen min og jeg en løs avtale om telttur opp i løpet av sensommeren.
Kjenner jeg er mer tilbøyelig til å legge planer, men må likevel prøve å holde igjen.
Slik gikk dagen, fikk besøk før jeg rakk å poste. Nå skal jeg snart poste meg ned i senga.
Takk for i dag.
Skrev jeg i går, uten at jeg posta. For da dagen var ved enden orka jeg ikke åpne data’n for å avslutte. Og i dag er vi ved mandagen. Som ingen overraskelse regner det.
Tenker jeg må ta meg en tur til mor, søsteren min har vært der mer og mindre daglig den siste tiden. Men nå er hun reist.
Dagen er ellers åpen.
Hverdagen er tilbake og jeg skal tilbake på sporet.
Og disse dagene har hatt både folk og opplevelser.
Jeg kom meg til slutt opp på setra og fikk vaska den slik nogenlunde klar til det som skulle skje på onsdag. Bua var full av døde fluer, måttmel og edderkoppspinn. Det var solskinn og bare å dra ut madrasser og sengetøy. Så været passa godt til gjerninga.
Traff flere som var igang med å gjøre i stand til seterdagen. Men innsatsen kjentes i kroppen etterpå.
Neste dag var det inn med bilen, den fikk en sjekk av ståa og varsellampene som lyste. Det er nå bestilt verkstedtime ut i august.
Om kvelden kom mellomste og hennes kjære til nabokommunen, bussforbindelsene har blitt så dårlig at de fleste dager går det ikke buss fram til hit jeg bor.
Hun har gått bort fra kjøtt, så tilnærma veganer. Men fant en ganske god oppskrift på en rett som vi spiste om kvelden.
Onsdagen var det opp tidlig for å bake en sjokoladekake som skulle tas med til seterdagen.
For da var vi framme ved denne dagen.
Og det regna.
Og det regna.
Og det regna.
Fram med ull, støvler og regntøy.
Det var spent plastduker over salgsplassene.
Han som spilte satt bare i kortermer.
Vi tenkte opp inne i vår seterbu, slik at det gikk an å varme seg.
Til tross for dårlig vær, kom det folk. Mellomste datter og samboer var med på en «Farmen» konkurranse. De kom i miden av tre lag.
Her er det løfing av bøtter med vann i.
Ellers var det øksekasting og slå inn en spiker.
Jeg traff en del kjente og dagen gikk veldig greit.
Ellers var det vist gamle handarbeidsteknikker og hesteridning blant anna.
Vi var med litt på ryddinga før vi kjørte ned, fikk tent opp i ovene hjemme og bare slappa av.
Dagen etter var min fødselsdag og jeg hadde ikke gjort klart noe. Men hadde bestemt at vi fikk spise bacalao og pizzaboller først. Og pavlova og sjokoladekake til kaffeen.
Hadde inviter slik at vi ble 13 tilbords. Men så hadde eldstemann blitt syk, slik ble vi det mere sympatiske 12-tallet. Begge søstrene mine, datter til ene sammen med mann og to døtrer. Mor. Et søskenbar og han jeg hadde vært gift med. Og så vi tre her i huset.
Dagen gikk som en røyk, plutselig var selskapet over.
Pusene hadde fått mye mer oppmerksomhet enn de var komfortabel med, men for henne på 4 år og henne på 7 år, var pusene populære.
Jeg fikk mye fint og her er noen av gavene.
Praten gikk ivrig rundt om ved borda.
Middagen spiste vi ved langbordet i leligheten nede og kaffeen tok vi oppe der folk valgte å sette seg der de ville, slik litt avslappa.
Midt i dette var mellomste opptatt av festivalen hun skulle på utenfor Notodden.
Monument.
Hun var så opptatt av å finne seg en vest i sauskinn. Hun hadde lett og sett uten å ha funnet det hun så etter. Langt bak i hodet mitt begynte det å murre…, vest…
Jeg hadde da vel en vest en gang, hadde jeg ikke -.
En jeg sydde.
Men det var lenge siden jeg hadde sett den, eksisterte den og i så fall, hvor…
Jeg spurte lillesøster om hun huska denne vesten.
Det var hun som hadde den!
Ingen av oss husker hvorfor, om hun fikk den eller lånte den. Men i hverfall ble det vest på mellomste. Og den var helt perfekt, sa hun da hun dro. Mye finere enn noen av de andre hun hadde sett. Og kjæresten mente hun var heldig som hadde en mor som hadde jobba med klær en gang i tida.
Så lånte hun den store ryggsekken min, et liggeunderlag og dro med bussen tilbake til byen.
Må ta med hva jeg opplevde da jeg sto opp i dag, til et kaos av kopper og kar, forventa jeg. Men på kjøkkenet var det blåst, hun og samboer hadde holdt på i to timer med rydding og vasking etter jeg la meg. Gjett om det var godt å stå opp til et slikt syn. Det var nesten den beste gaven.
Og etterpå laga ho iskaffe til oss.
Jeg går i rundt med den ulimate søndagsfølelsen på en fredag.
Går og går…
Nå har jeg sittet og sittet lenge. Og slik tror jeg at jeg fortsetter denne dagen.
Godt å kunne roe ned etter aktive dager. Godt også å få skrevet et blogginnlegg igjen.
Nå blir det godt med noen roligere uker. Likevel har noen planer dukka opp og de kjennes bare gode ut.
Min pus er ikke å ha i hus, den remjer og roper og vrir seg for kos.
Den vil og vet nok ikke hva, for natur er natur og pus er ung.
Nettopp fylt året i vill leik mellom strå, kløver og geitrams.
Hun skjønner nok ikke hva naturen vil, for ingen er i nærheten for dette spill.
Så det må bare gå over, om ikke naturen lover en mann for en pus som ikke er å ha i hus.
Så slik er ståa her i hus. Stakkars pus, tenker jeg.
Tanken var at begge pusene skulle få små før de ble steriliserte. Men jeg tror det er langt til en hankatt, en hankatt som ikke er sterilisert.
Løpetiden tar mellom 4 til 8 dager, svare AI og det vil gjenta seg etter kort tid.
Hun hadde det ille i går, men virka litt roligere i dag. Søsteren ser ut til å ta det hele med ro. Hun er sannsynlig ikke kommet helt fram til dette behovet.
Så slik er ståa her, mellom strå, kløver og geitrams.
I går skulle jeg gjøre en sen omplanting av selleri og ruccolasalat blant anna, som ikke voks der de sto. Fikk tømt mer jord i pallekarmen og jobba med dette.
Så sparka jeg ufrivillig og klumsete i hjørnet av pallekarmen, trodde en stund det gikk bra. Men det gjorde det ikke. Jeg skar meg opp.
I dag føler jeg meg slik passe uegna.
Skal likevel om litt ut en tur for handling til mor. Og så må jeg ta kontakt med verkstedet for en varselampe om ABS bremsen lyser.
Derfor er konklusjon at akkurat nå har jeg tre ting jeg ikke ønsker; Ikke pus med løpetid, ikke skadd fot og ikke bil med feil.
Jeg skal ikke påstå at jeg ikke blir påvirket av reklame og jeg innrømmer det. Noen ganger blir jeg det.
Men først skal jeg forteller om noen veldig hyggelige dager.
Kan det egentlig bli bedre…
Gårsdagen starta med matcha og vi bosatte oss i hver vår solstol. Lufta var litt for kaldt til å dra ned til sjøen, men vi fant ut at en tur opp til et fjellvann kunne gjøre seg før middag.
Først var vi framom setra, hadde ikke besøkt den siden august sto det i seterboka.
Vi tok turen ned til elva også.
Badekulpen det er så fint å dukke seg i når vi er der.
Jeg må opp igjen en av de først dagene, bua treng en vask før neste onsdag.
Så dro vi bort til Sandvatnet som har sandstrender.
Det var ikke den helt store varmen, men vi kledde av oss og dukka oss. Yngste var tøffere enn meg og svømte noen flere tak enn jeg klarte.
Da vi var nede, hadde spist og skulle slappe av foran tv’n ble hun syk. Vi var begge rød etter at sola hadde tatt mer enn vi tenkte. Det endte med at hun la seg tidig.
I dag sto jeg opp i til dette.
Fjella var borte.
Heldigvis forsvant tåka etter hvert.
I dag skulle yngsteberta reise og jeg ville kjøre henne til Orkanger der det var minst venting med bussruten. Så vinka jeg henne av gårde og besøket var over.
Jeg hadde bestemt meg for en liten handletur når jeg først var der. Ting og tang til nytte og mat. Og det er her reklamens makt nådde meg, jeg kjøpte meg sirup for å ha i iskaffe. Jeg ser da vel på influensere kan du skjønne. Så i kveld ble det iskaffe med sirup og melk. Og godt var det absolutt, men kanskje ikke noe en skal unne seg daglig.
Jeg kjøpte også rug for å lage meg en surdeigsstarter. Proteinpulver og elektrolytter, for næring og se om dette kan være godt for det jeg har fokus på.
Rart dette, hvor mye jeg ikke vil handle og dette jeg ser etter. Er ganske konsekvent med å holde meg unna det ultraprosesserte. Jeg fant også flere produkter fra Rørosmeiriet jeg lykkelig fikk med meg hjem.
Kjenner jeg er trøtt, det blir en del kjøring med en slik fram og tilbake tur til Orkanger, turen tar nesten 1,5 time en vei. Så denne kvelden blir ingen senkveld.
Det skumle er å sette seg. For greier jeg å ikke bli sittende…
Men nå gjorde jeg det.
Satte meg.
Med vannglasset.
Og jeg trenger det, at jeg setter meg. Men det må være en kort tid. For nå må jeg…
Fortalte det til mellomste søster i går, at når det lir på dagen er jeg ikke til noe. Så når jeg er hos mor og det ofte er utpå dagen før jeg drar, men må rydde opp etter kaffestund, ta inn tallerkner i vaskemaskina, kanskje med noen rester på-. Sliter jeg, det føles som en bratt fjelltur. Jeg kaldsvetter. Så når jeg er ferdig og sitter i bilen er jeg en seiersherre.
Hjemme har jeg ikke det over meg, at det kommer folk inn og ser. Så når kvelden er der er det umulig.
Å rydde opp.
I går var hele dagen umulig. Sovna til og med i stolen etter middag. Hadde en slitenhet i kroppen så behovet for mat var også stort.
Ikke hadde jeg kapasitet til å handle heller, jeg var liksom avslått.
Så til slutt utsatte jeg gjestene som skulle komme i dag.
I dag må jeg.
Når jeg sliter slik er det mye som ikke blir. Og jeg så det, dørene inn til dusjen så ikke ut. Før jeg satte meg fikk jeg gått over med en fille dynka i en blanding av Zalo og edikk.
Jeg kan også sette opp alle dører. Som betyr…
Nå har jeg lukka ene døren. Pus med mus i munnen gikk inn en dør og kom seg ut den neste.
Uansett…dagen i går ble en av de bedre. Til tross for.
En dag det skjedde mye uten at det skjedde noe.
Hadde en numrologisk prat med mellomste, yngste vil bli med utover etter fødselsdagen til faren. Jeg er også bedt dit.
Dagen ble avslutta med eldste som starta telefonsamtalen med at han ikke ville snakke lenge og vi endte opp i nesten to timer.
Etterpå fikk jeg melding om at han trodde det var den beste samtalen over telefon vi hadde hatt.
Og den var god.
Full av muligheter.
Så jeg må bruke den som drivstoff til dagens økt av renhold. Den burde funke.
Nok en ny dag som er grå og regnfull. Jeg kjenner jeg gleder meg til sol.
Atter torsdag og handling.
Nå kan jeg vente til i morgen. Det er ukens handel til mor.
Tror det er meldt regn da også. Det var bedre meldinger mot slutten av denne uka, men det er skyvd framover. Nå ser det ut som søndag og mandag blir fine dager.
Jeg våkna i dag av en telefon som ringte. Jeg greip mobilen min, litt overraska over ringing fordi den er står på flymodus.
Og det var ingen som ringte.
Bare noe i en drøm som var fordufta er nok forklaringen.
Og jeg var trøtt, sjøl om jeg hadde sovet mer en nok. Kanskje jeg hadde sovet for mye…
Møtet i går gikk greit, men jeg kjente det med å være ganske utslått.
Var også innom å snakka med en dame som kjører igang et kommunalt tiltak med trening til høsten. To dager i uka.
Jeg er ikke direkte fornøyd med det jeg har prestert sjøl på fronten det siste året, så kanskje jeg burde melde meg på, tenkte jeg og ringte.
– Kom framom, sa dama.
Og det gjorde jeg, så nå tror jeg kanskje jeg blir påmeldt. Det var ikke så mange plasser.
På tur hjem kjøpte jeg meg en kartong reker, så det ble rekersmørbrød til middag.
Mellomste ringte meg tidligere på dagen, før møter og prat.
– Jeg har satt opp talla dine i numrologi, sa hun.
Det rare var at tallene og betydningen føltes veldig riktig.
Jeg er igang med å finne ut hvem jeg egentlig er. Hvem var jeg før oppdragelsens valseverk satte meg på en hylle.
– Du er en omsorgperson, sier min eldste.
Jeg føler lett irritasjon av den uttalelsen, fordi jeg føler ikke det er helt den jeg er, egentlig. Men det er klart jeg tar meg av de jeg føler trenger hjelp og jeg vil hjelpe. Og jeg er vel snill, men tror mye av snillhet også er tillært.
Numrologisk hadde jeg ikke noe omsorgstall.
Men jeg hadde noen kontrasfulle tall og det kjente jeg igjen. Jeg hadde både tall som tilsa kontroll og ta ledelse, samtidig med tall som en sårbarhet med å lese rommet og ta til meg stemninger.
Det kjente jeg godt igjen.
Uansett handler det ikke om meg og hvordan jeg ønsker å bli sett på, men om hvordan jeg lever og velger som det riktige for den jeg opprinnelig er. Som føles riktig for underbevistheta mi, ikke for naboen. Nå tenker jeg ikke å være vemmelig hverken mot naboen eller noen andre. Men jeg tror at noe av energitapet mitt handler om tillærte mønster som ikke er riktige.
Som en bekreftelse på det jeg skriver om, sender Reiseradioen to av mine favorittsommerlåter ut i eteren.
Og jeg må dele begge. Det er godt tegn for dagen, til tross for gråhet og regn.
Her kommer Manu Chao og Folk og Røvere.
Manu Chao er en senere sommersang fra 90-tallet med åpne dører og dans på stuegolvet da vi bodde her.
Men den ultimate låten er Yess med Folk og Røvere.
Den minner meg så om ungdommen, Oslolivet, de tunge trærne med de stor løvkronene, Hegdehaugsveien, regn mot varm asfalt, lukta og kjøligheta i oppgangene, springe lett ut i verden for bare å leve.
Ikke det at det nødvendigvis er så mye. Det spørs bare hva det gjelder.
Et barn er fortsatt et barrn. Men en datamaskin begynner å bli gammel.
Tilsynelatende fungerer den.
Ennå.
Men den har noe lugging. Slår seg plutselig av. Må være knytta opp til nettverket. Hopper i teksten, plutselig skriver den et anna sted den ikke skal. Ikke alle tastene virker like godt.
Det er flere år siden jeg var framom der jeg kjøpte den og fikk vite den var egentlig klar for utskiftning. Batteriet var for dårlig.
Derfor den må være på strøm hele tiden nå.
Strømkabelen sitter dårlig og ramler lett ut. Men det verste er at kabelen er veldig slitt og egentlig skummel.
Nå bruker jeg for det meste å koble den helt av strøm når jeg ikke jobber på den.
Her er et innlegg om da jeg fikk den i hus. En augustkveld i 1919 skulle jeg til å skrive, men det var vel det året besteforeldrene mine gifta seg. 2019 er nok et mer korrekt årstall.
Så da dukker det opp et spørsmål om den videre veien…
Maskina kan komme til å knele. Den har bilder fra mange år samla på hardisken. Jeg bør foreta meg noe før det skjer noe uopprettelig.
Så da er egentlig det største spørsmålet; skal jeg fortsatt ha Mac eller skal jeg gå for PC?
Den største grunnen til spørsmål er så klart økonomi, for PC er rimeligere.
Uansett hva jeg velger blir det mye jeg skal finne ut av. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg skal ha skriver. Det siste året har jeg levd uten det og det går greit for det meste. Men kjenner på at jeg bør ha det. Men det har ikke noe å gjøre med valget av maskin.
Så her kommer hovedgrunnen til innlegget, har dere råd å komme med. Akkurat nå ber jeg om den ekspertisen som finnes her inne og råd?
