I går kveld låste jeg meg inn. Hos meg sjøl. Tenkte på alt jeg ville sette i gang med, etter hvert…

 

 

 

 

Det er berre at jeg sitter her.

Med noen avbrudd.

Har vaska kopper, har vaska klær og har prøvd å bruke opp en klossetpapirrull på å tømme nasen.

 

 

Noen feriedager endte med skikkelig forkjølelse.

Snufs!

Flyet på mandag endte med å være en time forsinka og jeg prøvde å få sjekka meg inn på feil flight. Men til slutt satt jeg der, i det riktige flyet, ved nødutgangen og hadde skikkelig beinplass.

Samtidig var jeg redd for å få en skikkelig hostekule.

Landa på Værne i regn og heldigvis uten den store fadesen med hosting.

I ankomsthallen kom mellomste og samboer sprettende.

Var godt å se dem.

Framme i byen gikk mellomste og jeg for å spiste like ved der de bor.

 

Fikk melding fra yngste og samboer som kom med buss fra Oppdal.

Bussen måtte ta en stor omvei på grunn av ras og regn.

De var slitne og hadde ønsket vi hadde hentet dem, men det gikk bra vi sto over.

 

 

Neste dag var timen jeg nesten ble tvinga til å ta.

På St. Olav.

Og jeg sa det, da jeg kom inn. At jeg ikke hadde ønske om å starte noen behandling, men at legen jeg hadde vært hos sa at om han skulle ta prøver måtte jeg starte behandling pga. revmatismen.

Jeg sa også at jeg ikke trodde jeg hadde noen revmatisk reaksjon. Og legen sa seg enig i det.

Han dro på smilebåndet da jeg sa at jeg hadde sagt opp diagnosen.

Han motsa meg heller ikke på det jeg sa om kosthold og mat.

Han sa jeg var velkommen igjen, om jeg måtte og jeg takka, men sa jeg håpa jeg slapp det. Likevel, det gjorde meg glad å høre at om ting ble verre, så fantes det andre medisiner som ikke skulle gi bivirkningene  jeg hadde opplevd.

Han spurte dattera mi, som var med inn, om hun hadde noe å tilføye.

 

Det var godt å gå ut fra legekontoret, til tross for at legen både var trivelig og sjeldent kjekk.

Vi tok så bussen tilbake til sentrum, jeg ville kjøpe inn til en god lunsj.

Men vi gikk av bussen en holdeplass før for å se innom en utstilling, “Weathering the storm” på KUK.

Det er syv kunstnere i forskjellige aldre.

Veldig artig å se de forskjellige utrykka.

Det var også artig å se bruken av garn og tråder i flere verk.

Det er mange rom og ett var et hvelv som lå i kjelleren.

Likte denne nesten litt småskumle skapningen som datteren min har søkt ly bak.

På tur ut finner hun noen kort og blir veldig sjarmert av denne ugla.

Etterpå rusler vi over Olav Trygvasons gate, forbi Royal Garden der vi blir betenkt av noe gasslignende som spruter ut av et rør og lukter brent eksos.

Vi bestemmer oss for å bare gå videre og bestemte oss for at det sikkert skulle være slik.

Forbi Slaveriet som har blitt sjøfartsmuseum og jeg vurderer å gå inn. Følte linken til mitt «eget» museum.

Men vi går videre og dveler litt ved den triste historia om henne som bestemte seg for å avslutte livet til barna sine. En dyster historie som faktisk berører det at vi kan gå på denne jorda.

 

Så passerer vi over Blomsterbrua.

Elva under er brun, etter regn og ras.

Nesten som en kan innbille seg at ser en veldig godt etter kan en komme til å se krokodiller.

 

På Solsiden går vi innom Meny og finner slikt som er godt, før vi går gjennom parkeringshuset og er ute der datteren min bor.

 

Det var riktig så godt med mat.

Yngste og hennes kjære kommer også nedover.

Etterpå drar vi på Brukom.

Og etter litt kikking finner jeg faktisk noen glassboller jeg kjøper. 

Da er bilen min også kommet, mellomste hopper av for å dra på jobb, de to siste hopper av hos seg. Yngste har en lang pubkveld foran seg.

Får også melding fra eldstemann som skal ut til faren og hadde jeg dratt senere hadde han blitt med.

Nå treffer jeg alle til helga da feiringen av at enda et år av livet mitt går av stabelen.

 

 

Jeg kjører over fjellet, forbi huset mitt og stopper ved mors dør.

Og hun er gledestrålende over at jeg er tilbake.

Hun syntes jeg kunne overnattet hos henne.

Men jeg måtte komme meg hjem.

Hjem til mitt eget hjem.

Låse opp min egen dør.

 

Hostene og snufsende gå til sengs for bare å våkne verre til dagen i dag.

For i dag er stemmen borte, det som kommer ut høres ut som jeg har røykt lengre enn jeg har levd.

Hodet protesterte også på dagen.

Og etter og ha brukt opp neste hele dagen på ingen ting, ikke funnet ut hva vi skal spise i helga, bare vasket noe klær og kopper, sitter jeg fortsatt her og hoster.

 

Men det vil gå over.

Håper det allerede er over i morgen, for dette har beint ut vært en kjedelig dag.

Og det tåles etter de siste dagenes opplevelser. 

 

 

 

♥