Den lille turen min er tatt. Temperaturen er mild og god. Tok med fotoapparat i dag også.
Passerer pus på tur ut.
Det begynner å bli nakent, brunt og vått. Det gjør så godt med en slik liten tur.
De to tvillingaspene tomme for løv.
Hente inn ved, rusle rundt.
Dagene har rent avgårde. De har rent slik at jeg var helt ulykkelig.
I gårkveld spekulerte jeg på hva jeg egentlig holdt på med.
I dag slo det ned i meg, nå tok jeg ikke nok vare-.
Tok ikke nok vare på meg sjøl.
Så da er jeg i gang med det, nå.
Rart dette, når det blir for mye og for mangt, blir jeg sønderrevet og mye mer sårbar.
– Du er for hårsår, sa faren min, da jeg var framom dem etter et møte.
Men nei, tror ikke det, jeg har absolutt følelser, det er ikke det, – så kombinasjonen slitenhet og følelser kan bli for mye. Der slitenheten er problemet.
Jeg våknet i dag med kvernende tanker, analyse og så videre. Helt til at jeg kom fram til at nå har jeg holdt meg sjøl under pisken igjen.
Den tanken hjalp.
Vi mennesker kan være fryktelig på å piske oss sjøl i rundt. Tror ikke jeg er alene om dette fenomenet.
Tålegrensen kan nok være forskjellig.
Jeg har hatt tre dager med mye program. Først helsa, etterpå jobb.
– Du må nok henge en stund til, sa legen.
Hun mente det heldigvis ikke bokstavelig. Men det jeg pakker i meg har ikke den gode effekten. Så kanskje nok et skifte av medisin, men før dette, skal det måles om jeg får nok.
Kropper er forskjellige, og jeg er stor….ja, litt stor også, men mest høy. Så da blir det mye kropp, kanskje det hjelper med øka inntak. Blææ…
Om ikke blir det neste å få dette innført intravenøst.
Men Trondheimsturen var også hyggelig. Møte med begge døtrene, søster og et tantebarn.
Kinobesøk og ut å spise.
Andre dagen hadde jeg en lang stund med mellomste, veldig hyggelig. Det er så godt å dele tid med henne, med dem alle, høre hva hun tenker og er opptatt av. Snakke sammen.
Så hadde vi en merkelig opplevelse, vi kom inn i en butikk.
Jeg ble fryktelig svimmel.
– Jeg også, sa mellomste.
Vi tok en runde, men jeg var nesten redd for å deise i bakken…eller oppi nips, napps, glass og ting.
Det ga seg med en gang vi var ute. Dette var på et senter. Nabobutikken var det ikke problemer i.
Rare greier.
Jeg kjøpte også inn mat med lite karbohydrater i. Vurderer sterkt å prøve keto-diett.
Både for helse og vekt.
Men jeg har både denne Oslo-turen om en knapp måned og litt etter kommer jula. Så lefler bare med det framover nå.
Tanken er å gå inn for det på nyåret. Det er en del å sette seg inn i.
Det var mørkt da jeg kom hjem på onsdagskvelden. Skikkelig belgmørkt.
Neste dag, altså i går, var det å stuke seg inn i jobb.
I gårkveld følte jeg meg som en idiot, gjennomsiktig, krafsa og dratt i, veid å funnet for lett til alt. Som noen som bare skal brukes og ikke har noen plass.
Min og hjortenes sti og huset, hjemmet mitt.
Men i dag skjønte jeg det, nå var tøylene mine for stramma.
Snill musikk, snille tanker, godhet og forståelse for seg sjøl….det må til.
Jeg har ennå noen timer til jobb.
Kanskje gjøre noe fornuftig, i den milde, snille dagen.
Ute er det gult og grått. Og litt spisst. Lufta. Men ikke slik at den stikker.
For så kaldt er det ikke. Jeg har sett på værappen, både her og der.
For om noen timer skal jeg ut på hjul. Og på min bil er det fortsatt sommer-.
Nå skal jeg over fjell mot nord.
Fant ut at jeg venter med hjulskiftet, ingen blå grader den nærmeste tida. Jeg syns det er ubehagelig å kjøre på bare veier med pigg. Men må snart.
Snart.
Det er over midten av høsten.
Ikke har jeg satt ned veistikkene i oppkjørselen heller. Det er en traurig jobb. Få de dypt nok, slik at de sitter gjennom vinteren.
Det er nok en motstand mot snø, at jeg ikke har satt de ned. Men tror nok ikke det hjelper.
På terrassene står det to solstoler som ikke er satt inn.
Alt slikt får jeg gjøre når jeg kommer hjem. Fra byen.
Og etter møtet, som jeg må lese en bunke av papirer til. Da er onsdagen over.
Jeg har ikke bada siden torsdag for litt over uke siden. Hadde egentlig en badeavtale i dag, men det blir sikkert bare ut å spise med kino etterpå. Skal se filmen om Leonard Cohen, kjærligheten og Hydra.
For 40 år siden havna jeg på den øya.
Da vi kom dit trodde vi det var feil øy, for folk sa Idra – vi hadde kjøpt billett til en anna øy, trodde vi.
Den var hvit og blå og veldig gresk.
Det var ikke vanskelig å forelske seg der.
Så det blir fint å se filmen. Om stemninga fra øya er fanga. Så da rekker vi nok ikke bading.
Kanskje er siste bad tatt.
For i år.
I morgen skal jeg på sykehuset, i Trondheim, prøve å få satt opp en mest realistisk oversikt over tilstanden. Min tilstand. Reumatismen. Ellers vil nok prøvene som er tatt fortelle best, og kanskje er alle innom normalen. Og det er bra. Det er bare dette øyet mitt.
Liker ikke medisin.
Har begynt å tenke lavkarbo-tanken. Har lest en del om det i det siste. Skal være betennelseshemmende noe av den maten.
Det er et styr.
Og så er det høst.
Høst.
Som kan være strålende vakker, slik som i går. Da brant fargene i sola.
Der sola traff.
Den er lav og intens. Når den er framme.
Jeg har nettopp tatt inn tåren min, kanskje berger den til neste år. Skal få stå i et rom i kjelleren.
Fuglene har begynt å leite etter mat. Jeg tok ned materen som hadde mista bunnen sin, det viste seg at det var en skrue som hadde forsvunnet. Om jeg finner skrue med riktig størrelse, kan den funke videre.
Høsttanker.
Om seks måneder er vi langt inn i våren. Men først er det alt dette andre.
Nå skal jeg ut i denne høsten. Kanskje jeg skal fange noen bilder, for å legge inn i dette innlegget. Før jeg poster.
Her er en snapp jeg printscreena for et par år siden, eller noe der omkring. Alle tre bodde i samme by, etter å ha bodd forskjellige steder på grunn av skolegang og arbeid.
Alle tre har har mye felles; kreativitet, nysgjerrighet, fabulering, sosialisering og mangt anna. Sjøl om de som typer er forskjellige.
De lekte mye sammen som barn.
Her er fra besøk hos en tante. De kikker alvorlig på fotografen.
foto: Jane-Britt
Men de var en gjeng med høy aktivitet og et rikt fantasiliv.
I dag koser jeg meg veldig når de forteller om det parallelle livet de hadde, som barn har sammen med voksne.
Tanker, følelser og leik.
De fleste åra i barndommen bodde vi i et gammelt hus med flere mål eiendom i rundt og masse natur utenfor der igjen. Der levde de sterkt.
Husker en gang de hadde tatt turen til skogs sammen med en nabogutt. Jeg hørte stemmene deres i skogen. Stemmene bevega seg etter som de gikk i lia rundt. Da de kom tilbake kunne de fortelle at de hadde gått seg vill. De hadde ikke visst hvordan de skulle komme seg hjem og det hadde vært en skummel opplevelse.
Spenning i trygge omgivelser som fører til mestring, er ikke det dummeste.
Her er det fra leik i hagen, eldstemann er gravd ned i gressavfall.
Det er godt å høre de forteller om barndommen sin, som sagt. Kjenner jeg blir så glad.
Alle tre ble født i Trondheim, der vi bodde de aller første åra.
Her er fra et besøk hjemme hos mine foreldre. Mellomste, ei blid lita tulle.
Gleda over å bli mor var stor.
Ikke mye jeg forsto av slikt som ung jente. Barn var ikke noe som interesserte meg. Jeg ville lage og skape.
Her er et skolefoto, jeg er tretten eller fjorten år.
Jeg ville oppleve alt, men var såpass sjenert og stramt oppdratt, slik eldste i en søskenflokk oftest blir. Og så distre i alle drømmer, at jeg ikke alltid visste fram og tilbake på med sjøl.
Som nittenåring var jeg en ganske så ufri og sjølopptatt ung dame.
Passfoto
Den store drømmen var å komme inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, på linja klær og kostyme.
Klær og utseende sto sterkt.
I overkant av ti år etter, var jeg i gang med å bestemme meg for et annet liv.
Det visste jeg nok ikke.
Da hadde jeg hatt en lang ungdomstid som gikk alt for fort.
Jeg flytta fra byen i mitt hjerte, Oslo, og som jeg aldri skulle flytte i fra…
Plutselig satt jeg med alt mitt bak meg i en varebil med henger, retning Trondheim. Katta lå i fanget.
Litt etter sa jeg ja, og det er her alle eventyr slutter -.
Mitt begynte da. På et vis. Eller – ble helt annerledes.
På godt og på vondt. Det viste seg livet hadde behov for å slipe meg noe mer.
Det som hadde vært sorg til da, var inga sorg. Det som hadde vært glede ble så mye rikere.
Og barna som til slutt kom, ble hellige, de ble det store, det fantastiske, det som ga rikdommen. Og så klart utfordringene.
I dag er de tre voksne individ det er artig å følge. De har alle tre veldig fin og positiv utvikling.
Jeg var der for den rutinemessige kontrollen. Jeg fortalte om ståa.
Hun lytta mer enn spurte.
Da det viste seg at blodtrykket hadde hoppa opp ville hun vite hva vekta var.
Jeg sa nei til tabletter, ville gjøre i stedet -.
Om tre måneder er ny kontroll og da må resultatet være annerledes.
Så nå har jeg fått realiteten servert.
Kanskje var det det som måtte til.
Da jeg kom hjem i kveld, var det på med annet tøy og ut. Tror kanskje ikke jeg hadde tatt turen i dag, for det var seint nok. Men kjente jeg måtte.
Satte i gang en blomkålsuppe og en deig med rundstykker før jeg dro. Det måtte jeg snappe om til ungene :). Følte meg nok litt flink.
-Ikke halvfabrikata, sa legen min.
Men akkurat det forekommer nesten ikke i kostholdet mitt. Maten er faktisk ganske sunn, men aktiviteten må opp.
Nå har jeg allerede tatt tak, fokuset er der. Har allerede skrevet noe om det.
Etter legebesøket, var det bilen sin tur.
Før den skulle inn på verksted, hadde jeg noe tid til å disponere. Jeg gikk inn på et kjøpesenter, de hadde utvidet siden sist jeg var der. Så tok meg en runde. Hadde lyst på noe i varme farger, helst i ull – men det var for mye blanding og for lite ull.
Til slutt kom jeg til Stormberg, der fant jeg -.
En handlepose full var det jeg gikk ut med; Ullundertøy, turbukse, dunjakke og regnjakke. Den posen var jeg virkelig svært fornøyd med….eller innholdet da.
Dunjakken var i trangeste laget, så det er bare å jobbe på.
Kom i mål med skrittelleren i kveld.
Det var nok bra jeg fikk se realiteten i hvitøyet.
Forresten, legen sa også at jeg måtte bare fortsette med bading. Ute.
Jeg er helt flytta inn i meg sjøl, de innerste krokene.
Etter en mager dag, tåles ikke slikt. Som et glass vin.
Men morsomt er det. Jeg kan flørte og jeg kan le, og jeg forstår alt og det meste.
I bakgrunnen stå tv’n på. Forkynner gamle hits. Og kanskje noen nye.
Jeg sitter her og lever, midt i kvelden.
Snart skal kvelden og videre natta, inntas, med seng og det hele.
I morgen er en ny dag. Jeg skal både hit og dit, men ønsket jeg bare skulle være her.
Jeg må si jeg har vært ganske flink til å komme meg ut. Båe kortere og lengre turer.
I dag ble det bare kort tur.
Jeg møtte henne jeg har møtt mange ganger.
I dag.
Henne som ikke tar ansvar.
Ikke for seg sjøl.
Jeg husker henne som bøtta ned med te, veldig sosial sjøl om hun burde jobbe.
Med klær.
Med design.
Men sa hun det, måtte hun – derfor drakk hun te og valgte de sosiale settinger.
I dag skulle jeg bade og lese.
I stedet har jeg vært sosial, gjort ting for andre.
Ikke krevd, bare vært hyggelig.
Ser mønsteret.
Tenker det er bra. At jeg ser det.
Først når en ser det, kan en gjøre noe.
Jeg har nok sett det.
Før.
Det er ikke det. Men valgte å ikke forholde meg.
Latt det skure.
Men helga….
Helt ok.
Litt bedre kanskje.
Litt opp, fordi jeg faktisk har vært flink. Til å komme meg ut.
Litt gamle synder er det plass til. Som ikke å ta ansvar for seg sjøl.
Mange bilder har jeg samlet.
Fotoapparatet og jeg på tur…
Nå kommer jeg på at jeg tenkte å være med å på fotokonkurransen til Utifriluft….men se, den forsvant. Men gleder meg til å se bildene folk har levert inn.
Typisk meg, hodet under armen og armen i bind. Ting og tid forsvinner i alle tanker som må tenkers. Likevel, det er akkurat slik en må være. Seg sjøl, med alt godt og det som ikke er like bra.
Hormoner, kjemi og livet sjæl. Det kan gi både nedturer og oppturer. Reine rutsjebanen dette…
Snakka om dette med søstera mi. At jeg ikke syns det er så morsomt om dagen. Hun foreslo at jeg hedde en lett depresjon. Jeg sa at det trodde jeg ikke, men at jeg nok var noe nedstemt. Hun var enig, at det nok var det.
Har skrevet om det tidligere, at det er noe motbakke.
Det som er det mest vanlige er at jeg har det greit, fint og noen ganger veldig bra. Tenker jeg har bra produksjon av diverse positive hormoner. Men nå har de vært nedadgående over ei tid.
Så må ta tak.
Fotografert på min lille morgentur.
Kan ikke tillate dette.
Så må -, men er aldri helt sikker på om det jeg føler er reelt eller om det er noe som foregår i hodet.
Jeg tenker; alt er over, jeg har passert 60.
Det er er en tullete tanke, det vet jeg – prega av den kulturen vi er en del av. At alt skal være så ungt, det er liksom bare da en kan leve. Sier alle medier. Men leve gjør en til en dør, og hvordan jeg forholder meg til det er min oppgave.
Masse å føle glede over og være opptatt av, og for den del; starte med. -Om det er noen år i “ryggsekken”.
Faktisk er det mange fordeler med åra en har praktisert livet.
Tenk om jeg ikke klarer arbeidslivet, det er nok en mer relevant tanke – og ikke minste morsom.
For mange ganger er jeg så sliten at jeg mister helt kontroll på hva som er bra for meg sjøl.
Her er det snakk om å finne balansen.
Negative tanker vil ta bort energi, men det er også en kjensgjerning at de helseproblemene jeg har, kan gi fatigue – lite energi.
Fotografert på min lille morgentur.
Så her må jeg greie å være fryktelig ærlig overfor meg sjøl, skjønne, og ikke minst gjøre det jeg kan.
Dette er en stor bøyg, for når jeg blir fryktelig sliten og tar de dumme valga blir jeg ennå mer sliten. Dette er en utfordring, leve og tenke på et slikt vis at det gir det beste resultatet.
Nå har jeg forandra på noen av rutinene mine, for jeg må finne ut hva som fungerer best. Når jeg står opp, er jeg oftest en krok med umedgjørlige lemmer. Det er tungt å komme i gang med dagen, men jeg vet det går over – så helt til å leve med.
Men det er verre når det forverrer seg.
Nå har det gjort det, mer sliten, mer alt – og da mister jeg helt kontrollen, sukkeret seiler inn på menyen.
Og da blir det bare ennå verre….ja, om du fortsatt henger med skjønner du tegninga.
Jeg må unngå å bli så sliten at dette skjer. Det er der jeg er usikker på om jeg kan ha denne kontrollen min, eller om jeg må velge å være med på det som skjer i systemet mitt. For dette syns jeg er vanskelig å forstå. Så nå prøver jeg ut noe annet.
Jeg tar en morgentur, rusla meg en runde ute, som det første.
Frisk luft og bevegelse.
Det er veldig positivt.
Fotografert på min lille morgentur.
Og så har jeg klart solhilsenen igjen, men du verden det er tung. Fysisk tung. Vekt som har vokst og muskler som har minka.
For vekta har øka, tør ikke ta innover meg realitetene.
La bort sommerklærne her om dagen. Tenkte at når jeg tar de fram igjen, skal magen være flatere og kroppen lettere.
En av de andre tiltaka har jeg skrevet noe om.
Bading ute.
I går kom jeg meg igjen ut i sjøen. Hadde bademøte, og her foregikk det. I sol og grei temperatur, ca. 10 pluss både på land og i vann.
Fungerte fint på jobb og slikt, i etterkant. Det var en grei observasjon.
Så slik holder jeg på. Leter etter det som fører til forbedring. Om det er været som har servert sol de siste dagene, eller om det er forandringene i rutiner, som gjør det-. Akkurat det vet jeg ikke. Men har følt på en oppsving i skala bare på de siste par dagene.
Får jeg dopaminet, serotonin og endorfiner til å øke, og kanskje litt mer adrenalin, så er det bra.
Riktig så bra.
Da har jeg pusha fram det jeg trenger.
For det å klage eller ha det bra, er i stor grad prosesser i hodet. Har ikke så mye med helse, økonomi eller alder å gjøre. Det å syns synd i seg sjøl er greit i små porsjoner, men ikke noe blivende sted. Da blir det bare verre.
Ønsker deg en fredag med alle de gode hormoner i fint samspill.
Det satt så langt inne, at først skjønte jeg ingen ting. Jeg ville bare ha fullstendig fred og fri.
Men måtte innom jobbemailen.
Så der satt jeg da.
Forvirra.
Først tok jeg telefonen til legekontoret, begynner å haste med den legetimen og blodprøvene til St. Olav. Jeg fikk time samme dag som jeg skal til Kristiansund med bilen. Det passa bra, legekontora ligger på den aksen. Skal skifte airbag på bilen.
Pålagt.
Men så var det Osloturen, personaltur, skal jeg ta meg tid-.
Tok en gjennomgang av programmet og fant ut at det er veldig relevant. Sendte noen mail, for den ene dagen blir på bibliotekdagen min.
Fikk klarert og har bestemt meg for å dra.
Men skal jeg ta fly eller tog, skal jeg reise litt før… Ser jeg kan ikke være der helga som stunder til.
Da følte som jeg hadde foretatt meg mye.
Tok meg en tur ut. Hente ved, tenkte jeg, og skunda meg inn i vedboden.
Booiiing, sa det.
Hodet smalt inn i en bjelke.
Jeg registrerte at jeg fortsatt sto på føttene. Og at jeg var fryktelig irritert.
Så unødvendig. Jeg burde kunne denne boden. I stedet må jeg drasse på en svak hodepine.
Jeg fikk ryddet i noe ved. Tømt en pose med aske og kastet noe avfall.
Må ut siden i dag, tenkte jeg, jobbe litt ute.
Det er sol.
Og vind.
Fortsatt.
Ennå er det ting jeg ikke har blitt enig med meg sjøl om, men utsetter videre avgjørelser til i morgen, når jeg er på jobb. Drar jeg til møtet langt over alle hauger, på onsdag. Rakk ikke å melde meg på et seminar, neste uke, men kan kanskje ta en dag – da trenger jeg ikke overnatting og bør kunne få være med.
Alt dette som skal bestemmes; budsjett, prosjekt, møter og mangt.
Midt i alt dette skal en også bestemme ferie. Har to uker igjen. Men tror jeg kanskje har funnet ut når-.
Må også over til Kyrksæterøra i dag. Handling både til meg og foreldra.
Tok en telefon og fikk snakka med mor, om at jeg ikke kommer i dag. Men i morgen. Etter jobb.
Snakka med yngste, hun hadde hatt en fin helg på Oppdal. Det hadde vært visning av filmen hun var med på å lage.
Tror jeg bare avslutter dette kaotiske innlegget med en musikkvideo. Det morsomme er at det er yngste som har hovedrollen i denne snutten. Nå skal jeg se på den, for den er fin til å roe seg ned med. Tror jeg trenger det. Før jeg fyker ut for å henge opp klær.
De som spiller heter Sideway, trykk på bildet under så kan du også høre og se.
