Det er ikke så mange hus på området, men det starta med et notnaust som ble bygd i 1844.
Senere kom det til en fiskerheim og et naust til.
I det naustet er det et lokale og kjøkken, der har vi kaffe om sommeren, styremøter og andre møter og arrangement gjennom året.
Museet ligger helt nede ved sjøen, og jeg vil påstå det er vakkert.
Historia syns jeg er viktig, for folk kunne bo her takket være ressursene i sjøen.
I sommer skal det være noen foredrag og en konsert blant anna, kan dele det etter hvert, om noen skulle være på disse kanter.
Sommerens hovedarrangement blir ikke jeg med på i år, for første gangen på de 12 åra jeg har jobba i museet. For i år fyller mor rund dag på akkurat denne dagen.
Slik vanligvis holder jeg detaljer om jobben(e) mine rimelig bra utenfor, men i dag fikk jeg lyst til å dele bilder fra et sted jeg syns er vakkert.
En ny uke banker på døra. “Kom inn, kom inn nye Uke, hva har du i sekken din?”
Bildet er tatt av Myriams-Fotos fra Pixabay
Uka kikker forsiktig opp på meg, veiver lett med venstre hånd.
– Vet du om bakeriet er åpent i morgen, sier den forsiktig.
Jeg rister på hodet og går inn på Facebook, hva står det for morgendagen…
Der står det ingen ting, så sender en melding.
Får raskt svar. Det er i boks.
Dagen starter med møte i Teams, etter det må jeg starte bilen for å dra ut til museet. Kommunesenteret ligger omtrentlig midt mellom der jeg bor og der museet ligger.
Turen fra meg tar nesten en time, for jeg og museet er i utkanten av kommunen på hver vår kant. Det blir nok kjøring.
Dette er grunnen til at jeg skal innom bakeriet, for å kjøpe med bagetteer og noe søtt å bite i.
Første mai ble det ansatt ny direktør på hovedmuseet, det er hun som kommer for å besøke “mitt” museum. hun virker veldig trivelig, så tror det blir et bra besøk.
Håper det det er presentabelt etter bryllupet i går. Stakkars folk, det regna kaldt hele dagen. Det er sagt at det betyr lykke meg litt regn i sløret, men måte på…
Så det er dagen i morgen.
– Husk du har gode bremser på bilen nå, sier Uka.
– Det er når den står i ro det, sier jeg. Det var brekket.
Lovte mor et besøk på returen.
Ellers nærmer 1. juni seg og jeg har ikke fått opp koden til turen jeg har ansvaret for og som åpner da. Jeg har to dager igjen å få det opp på.
– Ok, sier Uka.
Den ser litt bekymra på meg.
– Hva med tirsdag da?
– Joo, da skal jeg ta med mor først til en avtale. Etterpå skal jeg skvise pupper….blæ, men har funnet ut at jeg bare må ta såpass ansvar for meg sjøl.
– Skvise pupper, spør Uka, og ser småligen forvirra ut.
Men så går det opp et lys.
Og da er det jeg også lyser opp.
– Da har jeg ikke anna på plana enn biblioteket på torsdag, sier jeg.
Så da kan jeg jobbe med referat, plakater, utlegging på nettet, finne ut om jeg har ungdommer på plass, planlegge møte, skrive mer på guide manualen jeg starta opp med, registrering…
Blir ikke tom for arbeid med det første.
Nå må jeg tenke over hvordan jeg skal legge opp morgenens besøk og så finne fram nattskjorta.
Har du noe du gleder deg skikkelig til i uka som kommer?
Noen kan syns jeg skriver mye om barna. Det er ikke det at jeg har hørt noe om det, men jeg ser muligheten.
Nå håper jeg ikke det er slik at folk tenker det.
Barna er voksne og jeg er engasjert i det de er i gang med, slik vi som foreldre er.
Og det er i samråd og i samspill med dem det jeg legger ut.
Bare så det er klart.
Ingen av de tre barna mine er mainstream, de velger annerledes enn massen. Noe som så klart kan være en større utfordring.
Mellomste leverte inn bacheloren for Drama og teater ved NTNU i Trondheim for en uke siden. Noe både hun og vi i rundt henne var glade for.
Jeg har lært meg ordet prokrastinere, utsettelse, fordi hun har brukt det ordet jevnlig i ‘snuttene’ sine.
Noen av snuttene har jeg delt her også.
Hun har jevnlig over et år posta små musikalske tekster der hun har stått for alt fra teksten, lydsetting, filming og klippinga til et ferdig lite produkt.
En dag fikk hun telefon fra en nettavis Trd.by, de hadde blitt tipsa om henne.
Det resulterte i en reportasje, som du kan se HER.
Der ble det større fokus på bacheloren hun holdt på med enn de små ‘snuttene’. Og det stuntet de hadde i Trondheim rundt Solsiden på slutten av april og som jeg lagde et innlegg av HER.
Vi syntes vel at artikkelen gjentok at dette var “rart” for ofte og budskapet kom for lite fram, men slikt har en ikke kontroll på – da journalistens ståsted vil være toneangivende.
Men det er godt hun er ferdig med innlevering, men den satt visst fortsatt i utover uka.
Så da laga hun en ‘snutt’ på det som jeg gjerne deler her.
Her kommer en til om utsetting:
Jeg syns det er spennende å følge med gjengen min.
Samtidig vet jeg at med det at de ikke velger “trygge” yrkesveier kan den være lite strødd med sølv og gull…
Og når vi først er innom det temaet, jeg skrev i et innlegg om at jeg hadde problemer med feiringa av 17. mai i år, og dette var grunnen;
I høst flytta mellomste og samboeren til en ny leilighet, de var flinke og sto på med flyttinga. De lånte bil og frakta fram og tilbake mellom der de hadde bodd, som var på Lademoen og ned til Solsiden.
Ikke den store avstanden.
Sjøl om de passa på og gjorde så godt de kunne oppdaga de at en veske var kommet bort. Ikke visste de om det hadde skjedd her eller der.
I den veska befant det seg det som var verdifullt, blant anna pass og sølvet til bunaden hennes.
Hun fikk bunad til konfirmasjonen. Sølvet, slikt som stølene til beltet, var gitt til fødselsdager og julegaver over flere år. Sølje, mansjettknapper og offerdåse fikk hun også i gave.
I veska som kom bort lå alt, sølvbeltet og bunadsveska.
Borte, borte.
Og det verste, dette tok ikke forsikringa-.
Dette er en stor sum å miste og ikke bare å ordne opp i.
Derfor gjorde det vondt å tenke på bunad.
Jeg var så glad for at jeg klarte å skaffe bunader til jentene mine, når de ønska seg det.
Men slik er livet og en venner seg til alt og mye får en ordna opp i. Mye må en bruke tida på, for tid hjelper på mye.
Så dette ble et innlegg om mellomste, som tenker sjøl og har mye å lære bort, ikke minst til mora si.
Hun fortalte at da hun gikk på grunnskolen skjønte at når unger kunne være ekle, handla det ikke om henne, men om dem.
Jeg måtte bli godt voksen før jeg skjønte det og kan fortsatt ha problem med å forså.
Nyt søndagen din, og klapp deg på skuldra over at du har kommet i gjennom nok et langt innlegg fra meg.
I dag vil jeg lag meg en ny kategori i innlegga mine. Den heter Helse. Og dette fører til et langt innlegg i dag.
Helse har man uansett, alltid.
Om den er god eller dårlig.
Vi har kanskje en tendens til å omtale den når den ikke er bra, men helsa er der uansett. Og den er så inngripende på dagene.
Helsa mi var fungerende grei til jeg passerte de først trettiåra. Men da skjedde mye som påvirka meg både fysisk og psykisk. Det som kosta mest var at jeg mista to for små mennesker og til slutt fikk et lite menneske på svært kort tid.
Psykisk var dette temmelig tøft.
Fysisk også, da jeg la på meg mange kilo gjennom denne perioden. Vekt jeg har greidd å ta av delvis, men som også har kommet tilbake.
Ellers har det nok betydning at jeg pressa meg sjøl mye i ungdommen, ikke minst med å ta lett på søvnen. Når noe skulle bli ferdig brukte jeg også natta.
Da barna var små syntes jeg det var rart at det var vondt når de klatra på meg under lek.
Jeg husker jeg gråt da jeg kjørte hjem fra et besøk hos legen, over en diagnose og over å bli trodd.
Diagnosen var fibromyalgi, jeg sa den opp etter noen år. Grunnen var at en kiropraktor sa sa at huden min ikke så ut som jeg hadde det. Jeg gikk mange år til behandling for rygg, fikk en prolaps i ungdommen som ble i flertall etter en trafikkulykke.
Da jeg flytta hit for snart 15 år siden mistenkte jeg utbrenhet og psykiske reaksjoner etter mange utfordringer. Etter et par år oppsøkte jeg lege igjen fordi det var så mange vondter i kroppen.
Etter ti år ble jeg diagnostisert med polyartritt, betennelser i flere ledd, en uspesifisert revmatisme. Etter dette ble det en hel serie med forskjellige sprøyter, som kroppen ikke hadde direkte positive reaksjoner på. Verdiene ved blodprøver var ujevne. Øynene mine fikk reaksjon, der det ble operasjon i fjor høst. Nå er det jeg som peker på dette som en årsak-.
Levra fikk feil verdier, det er visst nok ganske vanlig blant befolkning uansett. Beinsubstansen mine ble skjørere av medisinbruk, det ble målt for høyt nivå av urinsyre og det siste var at jeg fikk Sjøgren, det blir kalt sekunder Sjøgren fordi det kommer av andre sykdommer.
Nå tror jeg dessverre at jeg nok er i ferd med å utvikle enda en greie.
Det som er kjedeligst med dette er problemene med energi. Jeg er så utmatta i perioder at jeg ikke virker.
Nå har jeg vært “flink” til å presse.
For jeg vil så enormt fungere.
Og jeg tror jeg kan fungere.
Men så er jobbesituasjonen min av en slik art at jeg må stå i en del ting, det som er positivt er at jeg kan bestemme mye av når jeg jobber, når det ikke er møter og andre avtaler.
Nå er denne lista mi ikke så særlig unik, jeg tror vi er mange som har en slik liste eller tilsvarende.
Kanskje spesielt damer. Vet ikke om det er forska på hvorfor damer hyppigere får denne type diagnostisering.
Det jeg vet for min egen del er at jeg bør greie å få opp aktiviteten min. Akkurat det er så vanskelig når startsmotorene ikke virker.
Jeg skal innrømme at jeg blir sliten av å skrive dette innlegget, føler meg nesten svimmel. Hovedgrunnen til at jeg skriver er for å skrive det ut, prosessen i det, samtidig som jeg vet noen kanskje leser som har en misjon i seg sjøl. Og ikke minst, greit å dele både med henhold til råd og tanker på tvers.
Men tilbake til fysisk aktivitet; for en tid siden laga jeg meg noen tabeller, blant anna denne:
Aktivitet og trening 2022
Dato
Rotasjon med armer
Kinesiske mageøvelser
Tibetanske riter
Sol-hilsen
Thai Chi
8-tall
Tur l skog
Tur langs vei
Runden om Øverbakk
Bal-anse
Styrke
Puls
Komment.
28.5
12 hv. arm
3×5
For det er mye jeg har lyst til. Det eneste som jeg har klart å få til etter denne tabellen ble “glemt”, er rotasjon av armene. Jeg har hatt mye problemer med skuldrer og armer, så i perioder har det vært vanskelig å få på seg klær.
Rotasjonen utføres i senga der jeg legger begge armene foran meg, tar den ene opp og tilbake mens jeg bruker pusten til å trekke inn når jeg åpner opp og puster ut når jeg lukker armene. Utføres med begge armene.
Dette har ført til mye mindre problemer i området rundt skuldrene.
Det er også flere fysiske aktiviteter med Østens tankegang som jeg har tro på. Solhilsen har jeg holdt på med i flere år, men når skuldrene ikke fungerte måtte jeg slutte.
Tai Chi fasineres jeg av, de rolige bevegelsene og jeg fant en veldig fin opplæringsserie på YouTube. Men repitisjonene om og om igjen ble utfordrende, så dette er på pause.
Men så har jeg dette jeg skrev om i går, de Tibetanske ritene, de virker ut i fra omtale, veldig bra.
I dag her jeg gjennomført, det vil si starta, med dem. Bare tre repetisjoner på hver øvelse. Tror jeg skal holde meg til dette nå, gjennomføre øvelsene i en uke før jeg skriver mer om dette temaet.
Ikke det at jeg tror jeg vil kjenne noen effekt, mer det at jeg har gjort det hver dag er et mål.
Så etter et langt innlegg om en del historie, som faktisk ikke er det viktige – men en målsetting om å greie mer er essensen her.
Det ligger mye håp i det jeg skriver, håp om å takle bedre. Komme dit at vekta kan reduseres og ikke minst greie å være mer fysisk aktiv.
Plana er også å ta opp igjen tabellene mine, som jeg la fram i DETTE innlegget.
Men nå skal hovedfokuset være ritene.
Se om dette kan bli en vei til en høyere livskvalitet.
Fredag med vær. Skiftende vær. Regn, vind, sol og kaldt.
Da jeg kjørte mot bilverkstedet var himmelen fragmentert blå og sola laga skyggetegninger på veien.
– Det regner, sa moren min.
Jeg snakka med henne på telefonen og så at i hennes retning var himmelen skjult av blågråe tunge skyer.
Mens jeg satt innenfor et vindu der sola skein svett på meg.
Jeg hadde levert inn bilen for feilsøk etter opplevelsen jeg hadde HER.
Tok med meg en bok om Tibetanske riter.
Veldig interessant lesing.
Har lyst å prøve.
Som Audun Myskja skriver på side 82 i boka De Tibetanske ritene; “Stemningshormonene serotonin og dopamin, som formidler de gode, optimistiske følelsene, gir også lyst og drivkraft til å bevege seg.”
Jeg tror på det.
Spekulerer også på om jeg kan ha for lite av de hormonene.
Slik ser ritene ut:
Tror på at en kan bygge seg opp.
I dag skal det så mye til for at jeg fungerer godt.
Tida gikk, det skulle ta i mellom en halv time og en time.
Da det nærma seg to timer og sola hadde varma meg godt opp i ryggen der på innsida av vinduet, pakka jeg sammen boka.
Satt en mann og venta også, han hadde venta en time lengre enn meg. Hans bil var inne til EU-kontroll. Han tenkte også vei å etterlyse når det var passert tre timer, sa han.
Men jeg så han hadde kommet etter da jeg sto å venta på min tur ved disken.
Han bak disken beklaga, bilen min var ferdig, men de hadde tydeligvis glemt å si i fra.
Når det handler om feil med bil kan en bli redd, så jeg spurte hva som var feil med tanken på hvor mange tusenlapper som ville flagre avgårde.
– Det var bare brekket som måtte strammes til, sa den humane ekspeditøren.
Og det var gjort, kostnaden var bare på litt over en lapp.
Det er da en med glade skritt kan gå ut samtidig som en spekulerer på hvilken fantastisk handling en nå skal utføre.
I stedet dro jeg bare hjem.
Hjem for å smøre meg et par brødskiver og se om jeg kan gjøre noe nyttig.
I dag er det friii, i morgen-, i overmorgen…ja du skjønner tegninga.
Men disse dagene tok det de måtte.
Av energi.
Noen ganger blir det slik, blir en samling av gjøremål som nok blir for mye.
Mange løvetann på “plenen”.
Tirsdagen var helt skrapa etter dagen var over.
Vi hadde en presentasjon av museet, fortid, nåtid og framtid.
Jeg står foran og leser ansiktsuttrykk, syns politikkerne dette var interessant eller kjedelig?
I konkurranse med alt det andre som rører seg i en kommune.
Og plutselige spørsmål fra sidelinja er jeg ikke flink på, for konsentrasjonen min er av en slik art – full fokus der jeg er, presentasjonen, ikke random navn.
Nå var det styreleder som tok storparten av framlegget.
I går var det en ny dag i Kristiansund med møter.
Grunnen til at det er hektisk er omstrukturering, men det kan jeg komme tilbake i et senere innlegg, når mer er på plass.
Hjemturen i går ga forresten i overkant av spenning.
På ferga blir bilene beordra opp på brua, og min blir stående i rampa opp til brua.
Da viser det seg at bremsene ikke er gode nok til å bli stående der. Og med en bil bak var dette en fryktelig ubehagelig situasjon.
Brekket er dratt helt til, bilen står i 1. gir samtidig at jeg trykker inn fotbremsen.
Kjenner jeg begynner å få krampe i foten.
Har jeg vært alene i denne situasjonen hadde det vært krise. Men heldigvis har jeg passasjer som både får sagt i fra til bilen bak og fergemannskap.
– Slik har du ikke lov til å kjøre med, sier fergemannen.
Jeg svarer som sant er at jeg oppdaga der og da hvor dårlig de var.
Så jeg fikk ringt verksted og skal inn dit i morgen.
Overfarten gikk bra, det ble lagt en kloss bak hjulet. Men du verden det var fryktelig ubehagelig, hadde en skikkelig klump i magen.
Spirea’n blomstrer som en hvit sky.
Etterpå fikk jeg dratt innom museet og gjort det mer presentabelt, vaska vinduskarmer etter vinteren og satt inn potteplanter.
Det skal være feiring av bryllup og omvisning i helga.
Men jeg har fri.
FRI!
Til slutt dro jeg innom mor, hun var glad for besøk.
Noe forsvinner ut av minnet, så da bruker jeg tid til hun får tak i minnet igjen. Dette handler om folk hun glemmer av og som jeg vet hun egentlig har liggende i minnebanken.
Da jeg endelig var hjemme ble ikke kvelden gammel og i natt har jeg sovet, jeg har sovet og sovet.
Det var enormt godt.
Og jeg våkna til en blå himmel og kald vind.
Skyene er på tur til å dekke himmelen, meldingene er regn.
I dag blir dagen etter innfallsmetoden.
I fri flyt uten ett må.
Den skal nytes så inn i granskauen at jeg tror det er helt umulig å finne ord i vokabularet som forklarer godt nok.
Hage forglemmegei som jeg satte ned i høst.
Ønsker deg og deg og deg en nydelig Kristi himmelfarts dag.
Kos deg om du er kristen, har en annen religion, er agnostiker eller ikke tror på annet enn deg sjøl.
For en virre-dag. En dag til å gi opp rett og slett.
Kanskje var det feil fot som kom ut av senga først i dag…eller noe annet.
Noe måtte det være.
Først var det regn, så ble det sol sjøl om det hadde stått regn på meldingene sist jeg så.
Og så kjente jeg at jeg var skikkelig usosial, hadde tenkt å bli med revmatismegruppa på tur.
Bare at dette ikke var dagen.
Tenkte at jeg burde dra opp på fjellet å sette opp den nye koden for StikkUt turen, for i neste omgang tenke at jeg kunne dra ned til sjøen for å fiske.
Men da måtte jeg skifte snøre på stanga og fikk jeg fisk orka jeg ikke styre med det.
Tankene gikk i ring.
Satte meg ut i sola for å lese, las ned ei side uten å greie å konsentrere meg.
Plutselig sto jeg over et bed å luka.
Siden planta jeg ut blomkarse som jeg hadde sådd, de var lange og skjøre.
Dette med frø kan jeg ikke.
Sådde persille for en stund siden, de voks seg inn i intet.
Eneste som var bra var at jeg fikk åpna fullt av konvolutter som jeg nesten ikke skjønner hvor kom fra, plutselig var det en bunke der…av regninger.
Regninger som hadde snubla i tida.
Jeg gikk på med dødsforakt, nesten som å kjemme flokete hår.
Fant fram, fant ut og fikk det unna.
Jeg har stor respekt for regninger i konvolutter, så jeg har styrt de rett inn i banken.
Men så forandres system, fergekortet ble det slutt på, nå kommer regningene i konvolutter, plutselig var det det samme med renovasjon og kredittkortet jeg omtrentlig ikke bruker hadde jeg brukt til å bestille te på nett og dette trodde jeg skulle komme opp i nettbanken.
Men nei da, det kom i en konvolutt.
Blir helt svett, kan hende jeg må betale ekstra – så noen var gått ut tidligere i mai.
Får bare ta det om det kommer.
Glad for at jeg fikk ryddet opp i det i alle fall.
