Noen kan syns jeg skriver mye om barna. Det er ikke det at jeg har hørt noe om det, men jeg ser muligheten.

 

 

 

 

 

Nå håper jeg ikke det er slik at folk tenker det.

Barna er voksne og jeg er engasjert i det de er i gang med, slik vi som foreldre er.

Og det er i samråd og i samspill med dem det jeg legger ut.

Bare så det er klart.

 

 

Ingen av de tre barna mine er mainstream, de velger annerledes enn massen. Noe som så klart kan være en større utfordring.

Mellomste leverte inn bacheloren for Drama og teater ved NTNU i Trondheim for en uke siden. Noe både hun og vi i rundt henne var glade for.

Jeg har lært meg ordet prokrastinere, utsettelse, fordi hun har brukt det ordet jevnlig i ‘snuttene’ sine.

Noen av snuttene har jeg delt her også.

Hun har jevnlig over et år posta små musikalske tekster der hun har stått for alt fra teksten, lydsetting, filming og klippinga til et ferdig lite produkt.

 

En dag fikk hun telefon fra en nettavis Trd.by, de hadde blitt tipsa om henne.

 

 

Det resulterte i en reportasje, som du kan se HER.

Der ble det større fokus på bacheloren hun holdt på med enn de små ‘snuttene’. Og det stuntet de hadde i Trondheim rundt Solsiden på slutten av april og som jeg lagde et innlegg av HER.

 

Vi syntes vel at artikkelen gjentok at dette var “rart” for ofte og budskapet kom for lite fram, men slikt har en ikke kontroll på – da journalistens ståsted vil være toneangivende.

 

Men det er godt hun er ferdig med innlevering, men den satt visst fortsatt i utover uka.

Så da laga hun en ‘snutt’ på det som jeg gjerne deler her. 

 

Her kommer en til om utsetting:

 

Jeg syns det er spennende å følge med gjengen min.

Samtidig vet jeg at med det at de ikke velger “trygge” yrkesveier kan den være lite strødd med sølv og gull…

 

Og når vi først er innom det temaet, jeg skrev i et innlegg om at jeg hadde problemer med feiringa av 17. mai i år, og dette var grunnen;

I høst flytta mellomste og samboeren til en ny leilighet, de var flinke og sto på med flyttinga. De lånte bil og frakta fram og tilbake mellom der de hadde bodd, som var på Lademoen og ned til Solsiden.

Ikke den store avstanden.

Sjøl om de passa på og gjorde så godt de kunne oppdaga de at en veske var kommet bort. Ikke visste de om det hadde skjedd her eller der.

I den veska befant det seg det som var verdifullt, blant anna pass og sølvet til bunaden hennes.

Hun fikk bunad til konfirmasjonen. Sølvet, slikt som stølene til beltet, var gitt til fødselsdager og julegaver over flere år. Sølje, mansjettknapper og offerdåse fikk hun også i gave.

 

 

I veska som kom bort lå alt, sølvbeltet og bunadsveska.

 

Borte, borte.

 

Og det verste, dette tok ikke forsikringa-.

Dette er en stor sum å miste og ikke bare å ordne opp i.

Derfor gjorde det vondt å tenke på bunad.

 

Jeg var så glad for at jeg klarte å skaffe bunader til jentene mine, når de ønska seg det.

Men slik er livet og en venner seg til alt og mye får en ordna opp i. Mye må en bruke tida på, for tid hjelper på mye.

 

Så dette ble et innlegg om mellomste, som tenker sjøl og har mye å lære bort, ikke minst til mora si.

Hun fortalte at da hun gikk på grunnskolen skjønte at når unger kunne være ekle, handla det ikke om henne, men om dem.

Jeg måtte bli godt voksen før jeg skjønte det og kan fortsatt ha problem med å forså.

 

 

Nyt søndagen din, og klapp deg på skuldra over at du har kommet i gjennom nok et langt innlegg fra meg.

 

Riktig fin dag :).

 

 

 

♥