Lørdagen blåser friskt inn på arenaen. Og kaldt. En ny uke er på tur til å legges bort. Kanskje får noe plass i minneboksen.

 

 

 

 

Dette har vært en hard uke.

En uke som har krevd til gangs.

Jeg sitter her og pusser fjæra for å heles.

Akkurat dette innlegget gjelder fortsatt.

Men med hard jobbing vet jeg det går fint.

 

Bildet her tok jeg da jeg var på tur hjem fra Kristiansund.

Utsikt fra ferga som tar meg tilbake til mitt land.

 

 

Det har bare vært for mye, for mangt og for liten plass til alt.

Så jeg mister troen.

Men vi er nok flere som er slitne av det vi er i gjennom.

Så da lar jeg det ligge.

 

 

 

I stedet vil jeg fortelle om en fin opplevelse.

Og at ordtaket om at det ikke er vær, men klær som er viktig, stemmer veldig godt.

 

 

Sønnen min har for lengst bevæpna seg med alskens turutstyr, økser, kniver til bruk i en villmark. Han syns turliv er interessant.

Han blir mer og mer begeistra for mulighetene her jeg bor.

Så her en dag gikk han  i gang med å lage en bedre definert sti ned til en skogsvei faren min fikk lagd ned til sjøen for mange år siden.

 

Nå er mye vokst igjen, men jeg har holdt noe åpent.

Jeg bruker å gå denne veien en del. Spesielt sommers tid.

 

Nå går opparbeida veien fra der gården lå før, et lite stykke fra her den nå ligger, så vi må gå gjennom et stykke skog først.

Det var i dette stykket sønnen har markert stien som han ville vise meg.

 

 

Torsdager starter jeg sent på jobb og ellers var det eneste muligheten den uka her.

Så vi pakka sekken med drikke og mat.

Vi skulle spise frokost ved sjøen.

Til alt overmål tok jeg med meg fiskestanga, det var lenge siden den hadde vært i bruk. Så ambisiøse planer på kort tid.

 

Stien starta helt nederst ved et bratt jordstykke. Det som kan være vanskelig om sommeren er at det er dyr på beite inngjerda av strømgjerde, men bruker å smyge meg utenfor det gjerdet nedover det nokså ujevne jordet.

Men derifra gikk stien slakk og greit i møte med skogsveien, så vi var snart nede ved sjøen.

 

Det begynte både å regne og sludde pluss at det blåste.

 

Sønnen skulle lage bål og jeg gikk ned på et svaberg, satte sammen fiskestanga og kasta.

 

Det ble med det kastet.

Jeg måtte jobbe for å få snøret inn igjen, snella dro ikke helt og til slutt satt angelen fast i bunnen, såpass at den ble liggende igjen.

 

Imens hadde eldstemann samla ved, litt slik akk o’ve. For den var våt.

Bålet brann sjenert nede på stranda, ville helst gjemme flammene sine.

 

 

Jeg laga le for bålet, han kappa opp nye greiner.

Til slutt spikka jeg et par pinner til å stikke i pølsene. For flammen var akkurat stor nok til å steike et par pølser.  

Frokosten vår besto av ostepølser, brød, stekt løk. Jeg hadde også kjøpt med to små ketchup- og sennepflasker.

 

 

Så der satt vi i regn og sludd og spiste pølser i brød til frokost.

Og det var aldeles herlig.

 

Innpakka i ulltøy og regntøy.

Vi led ingen nød.

Bare tida, den rasa avgårde i sin vante tro.

 

 

Det var bare å pakke sammen å legge i veg oppover bakkene igjen. Jeg måtte rekke å dusje, kunne ikke sitte på biblioteket som et duftende- eller stinkende bål.

 

Jeg kom i stedet fram som et blussene bål, det tok sin tid før ansiktet innfant sin normale farge.

 

 

Men jeg tenkte at dette hadde jeg skikkelig godt av, få pulsen såpass opp i omdreininger.

 

Så da får det våge seg med de andre dagene som ikke var fullt så gode, når jeg hadde en slik opplevelse.

 

 

Og denne tror jeg faktisk blir liggende i minneboksen.

Vil ha flere av slike.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Natta hjalp ikke. Da må reparasjon til. For noen ganger må mer til-.

 

 

 

Neste år har jeg bodd her like lenge som da jeg flytta herifra.

Ikke i huset eller nærmiljøet. Det tar en halv time å kjøre dit jeg trødde mine barnesko.

 

Jeg husker hvordan jeg så fram mot å flytte, jeg skulle flytte til by’n.

Ved en feil kom jeg ikke inn der jeg hadde søkt videregående, ønsket mitt var å bli ‘reklametegner’.

Men å gå hjemme uten annet å bestille enn å gå hjemme, var fullstendig uaktuelt for meg. Sjøl om foreldra mine syns det var tidlig å sende en 16 åring i fra seg.

Derfor ble det kjole og draktsøm i Kristiansund.

Det var der jeg fikk høre om kunst og håndverksskolen, så drømmen skifta retning fra reklametegner til motedesigner.

 

Det å flytte var befriende.

Jeg fikk venner.

Jeg torde å betro meg til andre unge mennesker.

For i barndommen lærte jeg meg å beskytte meg mot andre barn.

Torde ikke lite på dem.

Jeg var den som alltid ble valgt sist til gruppearbeid og idrett, utenom om gruppearbeidet som handlet om kreativitet og tegning.

 

For jeg var ingen populær unge, jeg var heller ingen trygg unge.

Eldst som jeg var ble jeg oppdratt til å sitte igjen med lite sjølsikkerhet. På et vis…

Men jeg tvilte ikke på at foreldra var glad i meg, til tross for min miserable person.

 

 

Inni meg var det ikke slingring, jeg visste hva jeg ville og hva jeg ikke ville og hvem jeg var.

 

Og å flytte bort var en av mine store mål.

Og det ble bra.

Det ble virkelig det.

Det var så godt å slippe de små steders rammer.

 

Etter noen år kom jeg inn på Statens håndverk og kunstindustriskole.

I Oslo.

Det var bare de som hadde den linja jeg ønska.

Etterpå jobba jeg med klær, men jeg hadde for lite kunnskap til å forstå arbeidet en måtte investere og tiden det tok.

Og det handler sikkert om biologi-. Så jeg gjorde det de fleste gjør, etablerte meg og fikk barn.

Noe som heller ikke gikk helt enkelt.

Uansett er jeg glad for denne gaven, den retninga det tok og at jeg fikk bli mor.

 

Og så velger jeg til slutt å flytte dit jeg flytta fra som ung.

Til høsten har jeg altså bodd her 15 år, ett år mindre enn da jeg flytta bort.

 

Det har vært år i motbakke.

Nå skal jeg ikke skylde på at det er stedet som er håpløst, det er som alle små steder, sammensatt av den kulturen som råder ut i fra de folka som markerer sterkest.

 

Det handler vel mest om omstendigheter.

Timeing.

Min timing har ikke vært så bra.

Jeg står igjen som den siste som bli valgt.

Føler jeg.

 

Så morgenen min er fargelagt.

Av dagen i går.

Det holdt ikke med en natt.

Jeg er fortsatt sår og skrapa i sjela.

Av ord som faller, blikk som fortelle, handlinger som prissetter verdien.

Det jeg oppfatter.

-Tror jeg oppfatter.

 

Alt er som det er.

Jeg må ordne opp med sjela mi.

Blant anna med å skrive her.

For det kan hjelpe…

 

Jeg er nok en sårbar personlighetstype, og aksepterer det.

Ikke bare problemer med å være slik sammensatt, man får også mye fint ut av det.

 

 

Noen solstråler slipper gjennom skydekket, både i virkeligheten og i overført betydning.

 

 

 

 

Hvorfor jeg bor et sted jeg blir valgt til slutt, kan du sikkert spørre…

 

 

Si det.

 

 

Kanskje er det bare noe jeg tror…

Tror og lar bli en sannhet.

 

Det er faktisk en del lærdom i dette også.

Å bli valgt til slutt er kanskje mer en metafor på en følelse.

En følelse som er bygd opp av at jeg er alt for ofte alt for sliten.

Så sliten at navn og begrep fader ut og er borte.

 

Det er nok det jeg har en jobb å finne ut av, løse og komme ut av.

Kanskje handler det ikke så mye om stedet, men at jeg tok over oppdragelsen av meg sjøl som den eldste.

Og at jeg er alt for streng fortsatt.

 

 

 

Er du for streng mot deg sjøl?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En dag er brukt opp. Skikkelig brukt opp. Jeg tror ikke jeg orker å tenke.

 

 

 

Klokka skulle ringe kvart på sju i morges.

Klokka fem gikk øyelokka opp.

Etter en tur på badet, prøvde jeg å sove mer.

 

Halv seks hadde jeg stått opp.

 

Jeg hadde et krevende møte foran.

Det skjer mye i jobbsammenheng og møtet handla om det.

Møtet gikk bra, men jeg var temmelig tappa i etterkant.

 

 

Etter jobb var det også et møte, det var av privat karakter.

Jeg har en gård, altså er jeg grunneier.

Gjennom det var det et møte om fellesbeite, det vil si veien inn til det området. Veien begynner å bli dårlig og spørsmålet var om vi som eier grunn går med på utbedring.

 

 

Så dagen gikk den.

 

Da jeg endelig var på tur hjem oppdaga jeg at jeg hadde glemt et fat som skulle leveres, så snudde for å hente det. Slik at jeg får levert i morgen.

Og i morgen drar jeg sent på jobb, da er det bare bibliotek.

Fredag er det et møte i Kristiansund, så er uka er over.

 

 

I kveld er jeg bare sliten. Men nå er jeg kommet dit jeg gledde meg til da jeg sto opp til dagen.

Og nå er alt blitt historie.

 

Nå skal jeg samle krefter og legge tankene helt bort.

 

 

Har du hatt en fin dag?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg henger i stolen. Bak skyene er solen. Det snør utidig, jeg ha’kke lyst ut frivillig.

 

 

 

 

Eller…kanskje en liten tur, bare for å dra frisk luft gjennom nesens hull og tømme hodet for tull.

Dagen har vært lang, og trang med for store føtter på.

Tirsdagens hverdag ble litt for brå.

Jobb og tanker i kamp, litt som en laban…eller slamp.

 

Nå vil jeg slutte å rime, det blir nesten som en pine.

Ord som tyter ut, over skjermen. Ord uten retning eller mål, rene svermen.

 

 

 

 

 

 

 

Altså, det er tirsdag.

 

Jeg ønsker meg et hode som fungerer, som spinner spenstig avgårde, med nye tanker og ideer.

 

Snart midt i uka skriver jeg et innlegg om ingen ting.

Tror faktisk jeg bare skal klappe sammen mac’en, lage middag. Lande foran tv’n til Lost. Tror nesten jeg er litt mistet sjøl.

Middagen blir spaghetti…eller tagliatelle, med kremet skinke og basilikum.

 

 

Ønsker deg en fin tirsdagskveld. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

En hjemmedag med sol. Før den gikk ned gikk vi ut, vi gikk både opp og ned.

 

 

 

 

På lørdagskvelden kom jeg hjem fra turen til byen.

Da var sønnen med.

Søndagen sto vakker opp.

Alt grønskes.

 

 

Tror nesten jeg vil påstå at dette er den vakreste og mest forventningsfulle årstida.

 

 

Vi tok en liten tur i nærmiljøet.

Gikk opp i skogen.

Fargene av trærne og sjøen liker jeg så godt.

 

 

Vi gikk nedover og ned til det gamle fjøset.

 

 

Vi ville se på en båt der.

Utenfor sto en bjørk med museører.

 

 

Her er oversikten over hvor vi gikk.

 

 

Det ser ikke så langt ut.

Men det er mye bratt terreng.

Fra huset jeg bor i er det 70 meter ned til sjøen og når vi plusser på at vi gikk over haugen oppom huset, så ble det noen meter stigning opp og ned.

 

Nedover til sjøen er det bratt og nokså tettvokst.

 

 

Det gamle naustet og solnedgangen laga fotomotiv.

Både uten…

 

 

og med sønn.

 

 

Det var en båt vi ville se på der også.

Opp igjen valgte vi en vei jeg aldri har gått.

 

 

Vi gikk oss til slutt fast, tenkte vi kom ned til den stranda jeg bader mest ved. Men det gikk ikke. Så vi måtte til å klatre oppover.

 

 

Turen kjentes, ikke minst i hofter.

Måtte ta tak i trærne inn i mellom og dra seg opp.

Ja, sønnen var der også med hjelpende hånd.

 

Tror vi brukte ca. 1,5 time på ruta.

En god søndagstur å fortelle om på mandag.

 

Takk for at du ville gå turen med oss.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

En tur rundt Solsiden. Med sol og alger i følge. Da er det artig å observere.

 

 

 

 

For det var det jeg skulle.

Observere.

Og intervjue.

Men jeg tok også med meg apparatet. Så fra starten tok jeg masse bilder.

 

 

Her er helt fra starten.

Eller før det begynner.

 

 

Om du ikke helt forstår- eller tenker karneval, så er det ikke det.

Akkurat nå ser du på ‘alger’, havets lunger.

 

 

Det som var morsomt å tenke på da de spratt ut i bybildet var at det var Jordens dag (Earth’s Day).

 

 

Men den kunnskapen hadde ingen da dagen ble bestemt.

For det er en stund siden.

Forresten ble det foretatt et slikt stunt for et par år siden også. Men så kom koronaen.

 

 

Fredagen var det duka for en ny aksjon. Vi var flere som hang med, en som filma, to som intervjua og tre som var alger.

 

 

Turen tok knapt en time og gikk altså rundt Solsiden i Trondheim.

Da var søppelsekken full. Ei hadde skadd seg og minnekortet mitt ble fullt alt for tidlig.

 

 

Jeg sprer utover med bildene jeg tok før kortet ikke hadde plass til mer.

 

 

Det var fryktelig morsom å gå i utkanten av den dansen som foregikk, observere og høre kommentarer.

 

Folk var like uforstående til dette opptrinnet som kanskje du også er etter og ha lest hit…

 

 

Eller en kommentar som falt;

– har dem ikke noe annet å finne på.

 

Alle som ble intervjua var positive til det de så. For alle skjønte det handla om å plukke søppel.

Noen sa de fikk flere tanker om forsøpling.

Alle syntes det var et bra tiltak.

 

Men hvorfor så de ut slik, det var litt vanskelig å forstå, syntes noen.

 

 

 

Avslutningsvis i intevjuet forklarte jeg hva dette var.

Mellomste er i gang med bacheloroppgaven sin i drama og teater.

Hun løser en oppgaver med å bruke søppel som rekvisitt.

 

I tillegg er hun opptatt av natur og miljø, måten vi lever på og å berøre eller bevege.

Derfor dette stuntet.

 

 

Plutselig kommer en jente løpende etter, hun vil vite neste gang de skal gjøre noe slikt og om hun kunne får være med.

 

Og plana er vel at de skal prøve igjen, men da som en handling og ikke en del av en oppgave.

 

Det som var både interessant og trist, var at i løpet av denne lille timen ble sekken full.

Full av papir, plast, sneiper og annet etterlatenskap.

I en by med søppelbokser over alt.

Så det er enklere tydeligvis å bare slippe ting rett ned.

 

Om alle hadde tatt ansvar for sitt har det ikke vært noe å plukke.

 

 

Og det å være ‘flua på veggen’, se reaksjonene til menneskene var bare så herlig.

De som ikke så, men så når de så seg usett.

De med lukka ansikter, de med åpne.

Guttegjenger som var tøffe i trynet av usikkerhet.

De som gikk med ansiktet i mobilen og absolutt ikke så.

De som ropte over gata og spurte hva det var som skjedde.

 

 

Det var en svært artig opplevelse.

I solskinnet.

En vandring rundt Solsiden en fredagskveld.

 

Og de som utførte stuntet…de var slitne, for dette var en hard treningsøkt, vil jeg påstå.

Men de var så fornøgde og hadde en veldig fin opplevelse av gjennomføringen.

Til og med hun som hadde fått et lite kutt.

 

 

Så det er ikke umulig at de dukker opp igjen med enda flere med seg. Algene i Trondheim.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Mens jeg sitter inne stråler sola ute.

 

 

 

Straks skal jeg ut en tur.
Lydene kommer opp til meg. Prat, latter og biler. En og annen måke skriker også til.

Det er godt med et lite bybesøk.

 

 

Skal fortelle om grunnen siden.

Nå er det snakk om å besøke en bruktbutikk. Så blir det lunsj før turen går hjem igjen.

 

Nydelig lørdag til folk i både bygd og by.
Og på båt.

I natt drømte jeg om at jeg var på en båt, det var store bårer og jeg var sammen ned en mann som var mindre enn meg.

Drømmer ass…

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

I nattens mumlende mørke kan jeg konstantere at nå er det nok natt for en hatti fnatt. 

 

 

 

 

 

Men jeg er ingen.

Jeg tar i stedet helg.

I morgen skal jeg bare kjøre meg en tur. En nokså lang tur.

 

 

I dag var det stille på biblioteket.

Da jeg skulle stenge kom en liten gjeng inn.

De fikk låne seg noen bøker.

Sjøl hadde jeg funnet fram bøker å kikke i.

Den ene var om mote, den andre var om gamle trebåter i Norge.

 

 

Litt kontrast i lektyre.

Men det er nok meg.

Jeg kan være motsatt av meg sjøl i mye.

Men det kan vel de fleste.

 

 

Etter jobb gikk turen innom butikken og handling for mor.

Ble lenge hos henne.

Vi slo av tv’n og snakka.

Om det å ikke vite om hvordan andre har det, ikke gå å tro man vet.

Man gjør aldri det.

Konsentrer seg om seg sjøl, hvordan en sjøl har det og gjør det. For der er det så viktig å være ærlig.

At det burde vært skolering og mulighet for mye mer oppdatering av kunnskap i jobben med å være  foreldre. Og absolutt en telefon foreldre kunne ringe til for råd.

Ikke klandre seg sjøl, men lære kan man.

At sex er viktig for god helse.

 

Samtalen var vid og bred med andre ord. Og mor var med.

Jeg spurte henne hva hun tenkte og hvorfor.

Hun får ikke sitte der å være gammel dame når jeg kommer på besøk, og jeg tror hun liker det.

Vi har levende samtaler.

 

 

Så gikk turen hjem, forbi jorder med horder av hjortedyr.

Man ante dem som skygger.

Må være på vakt, for plutselig kan en eller to ta spranget over veien.

Mange nok som har hatt ubehagelige opplevelser.

I vinter kjørte jeg forbi et område med rød snø. På returen var det røde borte.

Det var rart.

Men kanskje det blir spylt bort for å ikke lage ubehag, hva vet jeg.

Noe vet jeg, men det meste vet jeg ikke.

 

 

Nå banker natta på.

“Skal du ikke legge deg”, sier den.

Jeg nikke på hodet og drøyer litt til. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Så definitivt ikke. Ikke uten. Og noen har mer enn hva de har plass til.

 

 

 

Da jeg var lita lekte jeg meg med papirdukker.

Sammen med den ene søsteren min.

Vi tegna både papirdukkene og klærne.

Skikkelige hauger av klær.

 

Jeg husker min gule drøm.

Så den i et ukeblad.

En slags body-suit-shorts med hette.

Så meg sjøl i den med gule briller.

 

 

Drømmer er fine å ha.

Moren min trodde ikke jeg var interreseret i klær. Men det var jeg, såpass at utdannelsen min hadde klær som et mål.

Og jeg lagde masse klær.

 

I helga fikk flere antrekk kropper inni seg.

Artig å se.

At andre svinser rundt med mitt.

 

På instagram har mellomste nok en gang lagt ut en snutt av en truddelutt.

Som handler om klær.

Og den vil jeg i kveld dele med dere.

 

Trykk på bildet, så skal dere komme inn:

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Og hvilken dag … Det er en ny dag full av sol. Jeg har allerede vært ute uten grunn.

 

 

 

For i motsetning til i går, har jeg en fridag i dag.

Nå ble dagen i går slik “oj jeg er ikke sliten”… så gjett om jeg ble. Etter nesten åtte timer intens konsentrasjon kom jeg hjem.

Da klarte jeg ingenting.

 

Men i dag er en ny dag.

Knoppene på syrinen strutter, med en liten brun kant ytterst.

 

 

Kanskje det kommer av  snøen og kuldeperioden vi fikk etter noen gode dager tidligere.

Snøklokkene fikk også en forlengelse i blomstringa på grunn av den perioden.

 

 

Men å ha en slik dag foran seg er fantastisk.

Første maskin med klær er satt på, for det skal klær ut på snorene.

 

Får lyst å løpe bortover jordene og slå hjul.

 

 

Får bare styre meg, for jeg har aldri kunna den kunsten.

Trodde det kom av at jeg var for lang.

Nå er døtrene mine omtrentlig på min lengde og de slår hjul. Så den unnskyldninga var nok ikke brukbar. Er likevel redd for at det er for sent nå. 

 

 

Fikk spørsmål fra de som reiste først tilbake til liva sine etter påskeferien;

– Har dere tent opp?

 

Det ble ikke.

Alle kvistene ligger fortsatt i kø fram mot bålpanna.

 

 

Vi skulle grille. Men det ble for liten tid.

Det må likevel bli.

 

 

Dagen ligger klar.

 

 

Og det er mye jeg gjerne vil fylle den med.

Noe rekker jeg og andre ting rekker jeg ikke.

 

Må også være inne for både rydding etter påska og at det skal jeg bakes.

Skal ha mitt lille tegnetreff i kveld, så det må forberedes.

 

Skulle også tatt med mor på en kjøretur, vet hun ønsker det – men tror det blir vanskelig å få til i dag … eller resten av uka, for den del.

Disse dagene som blir så lett oppbrukt før de er i gang.

I morgen er det jobb.

Fredag er også planlagt.

 

Men det blir.

 

 

Etter den lille morgenturen ute måtte jeg ta bilde av de første planta blomstene i krukke for i år.

 

 

Vi står foran det vakreste et år har å tilby.

Sjøl om alle årstider har sitt å tilby.

Bare det at vi har lyset. Lyset med alt sitt, fargene, intensiteten.

 

Nå vil alt gro, spire og blomstre.

Nyt dagen din det beste du kan, den kommer ikke igjen.

 

 

♥