Natta hjalp ikke. Da må reparasjon til. For noen ganger må mer til-.

 

 

 

Neste år har jeg bodd her like lenge som da jeg flytta herifra.

Ikke i huset eller nærmiljøet. Det tar en halv time å kjøre dit jeg trødde mine barnesko.

 

Jeg husker hvordan jeg så fram mot å flytte, jeg skulle flytte til by’n.

Ved en feil kom jeg ikke inn der jeg hadde søkt videregående, ønsket mitt var å bli ‘reklametegner’.

Men å gå hjemme uten annet å bestille enn å gå hjemme, var fullstendig uaktuelt for meg. Sjøl om foreldra mine syns det var tidlig å sende en 16 åring i fra seg.

Derfor ble det kjole og draktsøm i Kristiansund.

Det var der jeg fikk høre om kunst og håndverksskolen, så drømmen skifta retning fra reklametegner til motedesigner.

 

Det å flytte var befriende.

Jeg fikk venner.

Jeg torde å betro meg til andre unge mennesker.

For i barndommen lærte jeg meg å beskytte meg mot andre barn.

Torde ikke lite på dem.

Jeg var den som alltid ble valgt sist til gruppearbeid og idrett, utenom om gruppearbeidet som handlet om kreativitet og tegning.

 

For jeg var ingen populær unge, jeg var heller ingen trygg unge.

Eldst som jeg var ble jeg oppdratt til å sitte igjen med lite sjølsikkerhet. På et vis…

Men jeg tvilte ikke på at foreldra var glad i meg, til tross for min miserable person.

 

 

Inni meg var det ikke slingring, jeg visste hva jeg ville og hva jeg ikke ville og hvem jeg var.

 

Og å flytte bort var en av mine store mål.

Og det ble bra.

Det ble virkelig det.

Det var så godt å slippe de små steders rammer.

 

Etter noen år kom jeg inn på Statens håndverk og kunstindustriskole.

I Oslo.

Det var bare de som hadde den linja jeg ønska.

Etterpå jobba jeg med klær, men jeg hadde for lite kunnskap til å forstå arbeidet en måtte investere og tiden det tok.

Og det handler sikkert om biologi-. Så jeg gjorde det de fleste gjør, etablerte meg og fikk barn.

Noe som heller ikke gikk helt enkelt.

Uansett er jeg glad for denne gaven, den retninga det tok og at jeg fikk bli mor.

 

Og så velger jeg til slutt å flytte dit jeg flytta fra som ung.

Til høsten har jeg altså bodd her 15 år, ett år mindre enn da jeg flytta bort.

 

Det har vært år i motbakke.

Nå skal jeg ikke skylde på at det er stedet som er håpløst, det er som alle små steder, sammensatt av den kulturen som råder ut i fra de folka som markerer sterkest.

 

Det handler vel mest om omstendigheter.

Timeing.

Min timing har ikke vært så bra.

Jeg står igjen som den siste som bli valgt.

Føler jeg.

 

Så morgenen min er fargelagt.

Av dagen i går.

Det holdt ikke med en natt.

Jeg er fortsatt sår og skrapa i sjela.

Av ord som faller, blikk som fortelle, handlinger som prissetter verdien.

Det jeg oppfatter.

-Tror jeg oppfatter.

 

Alt er som det er.

Jeg må ordne opp med sjela mi.

Blant anna med å skrive her.

For det kan hjelpe…

 

Jeg er nok en sårbar personlighetstype, og aksepterer det.

Ikke bare problemer med å være slik sammensatt, man får også mye fint ut av det.

 

 

Noen solstråler slipper gjennom skydekket, både i virkeligheten og i overført betydning.

 

 

 

 

Hvorfor jeg bor et sted jeg blir valgt til slutt, kan du sikkert spørre…

 

 

Si det.

 

 

Kanskje er det bare noe jeg tror…

Tror og lar bli en sannhet.

 

Det er faktisk en del lærdom i dette også.

Å bli valgt til slutt er kanskje mer en metafor på en følelse.

En følelse som er bygd opp av at jeg er alt for ofte alt for sliten.

Så sliten at navn og begrep fader ut og er borte.

 

Det er nok det jeg har en jobb å finne ut av, løse og komme ut av.

Kanskje handler det ikke så mye om stedet, men at jeg tok over oppdragelsen av meg sjøl som den eldste.

Og at jeg er alt for streng fortsatt.

 

 

 

Er du for streng mot deg sjøl?

 

 

 

♥