Det lakkar og li

 

Dagane fyk gjennom tida. Med innhald og minne. Nokre er kvite og andre er grøne.

 

Første søndag i advent og verda er grøn, snøen var borte da eg vakna til dagen i går.

Eg skal henge opp stjerna og sette fram ljoset i vindauga snart. Tok det ned frå mørkloftet i går. Samtidig fekk eg opp kassane med sommarklede og dei to solstolane eg kjøpte i sommar. Eg har kvidd med til dette, eg har ein slik “hønsestige”. Men eg fekk det til med litt pust og pes.

Fekk og gjort øvingane mine og var godt fornøgd med meg sjølv da eg køyrde til foreldra mine. Der var det handling, ned med meir adventspynt som vart plassert, skifte av ljospære og forkorting nokre hårstrå.

“Men skal du opp med dette no” ville far vite. Han syntest tida gjekk vel fort.

Så slik gjekk dagen i går. Eg kom heim kvelden før etter to dagar i Kristiansund.

Første dagen var det møte og mat. Neste dag fekk eg kjøpt nokre julegåver. Men ikkje visste eg det var noko som heite Black Friday denne dagen. Så eg som ikkje er så glad i butikkar opplevde det kaotisk. Den opplevinga vil eg tru andre også hadde.

Eg hadde eit gåvekort som eg og fekk bruka. Så det vart også klede på meg. Oppdaga da eg tok fram vinterklede for litt sidan, at eg hadde lite overdelar. Så no har eg gjort noko med det.

Eg valte å bo hos yngste framfor hotell. Det er så koseleg å ha litt tid med desse som ikkje bur heime i kvardagen lengre.

Ho var oppteke med eit kostyme. Vi var framom Panduro så ho fekk kjøpt seg filt.

“Eg synest det er artig å laga det sjølv framom å kjøpe ferdig” sa ho.

Ho har nok arva tankegongen til mor si, det har vore laga nokre kostyme oppover.

Dette er frå da sonen skulle på karneval som trettenåring. Det var ingen som kjende han att. Må presisere han ikkje var påtvinga å kle seg slik.

Yngste hadde funne ut ho ville være Super Mario. Ho starta med å finne ei raud t-skjorte i skåpet mitt. I utkledarkista fann ho ei blå buksedrakt. Den vart sauma til først gongen eg var i Paris. Den fekk meg inn på eit insted som låg ved Champs-Élysées, der sila dei folka. Nokre av dei eg kjende, som kom seinare den kvelden i 1979, kom ikkje inn.

No var den omgjort til eit kostyme for ein figur frå eit dataspel.

I går kveld var festa for ho som snart er like gamal som mor si den gong da. Eg sende ho ei melding da kvelden hadde bikka over til natt. Eg ville veta om ho hadde det bra.

Det hadde ho.

I tillegg hadde ho vunne premie for festens kostyme, og ein viktig faktor var at den ikkje var kjøpt.

Så kunne eg seia god natt til henne som var trygt i hus og som var super glad etter ein kveld som Super Mario.

 

Attende til dagen i dag. Den er som sagt grøn. Og det er skikkeleg mykje eg kan gjera ein dag som denne. Hittil har eg klart å velta ein full kopp med kaffi utover bordet. Eg skal i alle fall ikkje noko for andre enn meg sjølv i dag.

Og på slutten av dagen skal eg tenne eit ljos og finne fram cd’ane med julemusikk.

 

Ein riktig fin første søndag i advent til deg som les. Korleis brukar du dagen?

 

 

Snodige greier

 

Veninna mi, gamle herr X…………

 

Eg sendte ei melding . Etter å ha snakka eller rettare sagt….chatta med mellomste.

Ho var lei seg, ho var blakk, ho skal snart fylle år, ho ville feire og ho ville ikkje feire……

“Kan eg få fødselsdagsgåva mi i pengar på forskot hos deg og pappa?”, var spørsmålet.

Og eg lova eg skulle prata med han. Gjorde det enkelt for meg sjølv og sendte ei melding.

 

Men først hadde vi ein prat om korleis dette kunne løysast ho og eg. For eg høyrde den vesle jenta som gjerne ville ha feiring, som ville alt og ingenting. Og frustreringa….

“Kanskje alle berre kan ta bussen hit” foreslo eg.

Midt i eksamens tid og alt var dette vanskeleg.

Og det var nok ikkje riktig forslag å ha feiringa her. Og da ho ramsa opp dei ho gjerne ville be foreslo eg supe og brød. Kan ikkje legge folk i fjøset heller.

 

Så ringte han som pappa er. Han hadde ein lang utgreiing om arbeidet sitt. Han synest han er flink, og det er bra det. Og jau da, han er nøye, men kan være slitsam å få på vitjing inn i nymåla hus.

“Er det hellegdagar her da” bruker han og seia medan han saumfer dei nymåla flatane med både augo og fingrar.

Etter å ha snakka om ho som snart fyller 22 år spurte eg om korleis det gjekk med henne han var saman med………sjølv om eg visste svaret.

Dei hadde gjort det slutt samstundes fekk eg veta, men han var først. Og så fekk eg ei utredning om den saka.

“Enn no da, noko nytt?” spurte eg (eigentelg hadde eg blitt informert her og).

Og svaret med ikkje seie nei, men heller ikkje ja, er eit svar. Så han fekk fred for fleire spørsmål, eg skjøner korleis det kan væra med ferskvarer.

Og så ville han vete korleis det var med meg. Og noko så snodig, eg svara -!

Eg fortalte litt og sa det ikkje var meir. Svaret om kvifor vart nok meir uklart. Eg sa berre at vi ikkje hadde hatt kontakt siste veka og at det var ikkje meir å bygge på. Og at jula berre kunne være slik den hadde vore. Jentene ville gjerne at han skulle komme hit i år også fortalte han.

“Kva vil du da?” sa eg. For han har alltid gjeve inntrykk at for han var det det same.

“Er det riktig at det er det?” ville eg vite. Litt slik kniven på strupen….

Og aninga av den vesle stotringa fortalte meg det eg meiner er sjølvsagt.

Han er heldig som blir bedt heim til X’n og barna i jula. No var det riktig nok eg som la opp til det. For eg sa at om julekvelden skulle barna være hos meg. Men det var heller ingen protest…..


Eg sa i tillegg at han kunne heller komme og feire saman med oss, slik at jula fekk vera uforandra for dei som da var små.

Og slik har det vore rundt dei godt ti åra sidan vi gjekk frå kvarandre. Minus eit år da eg trur han feira saman med henne som det no er slutt med.

Så no blir det nok slik i år og, men eg vil tru avtalen går mot slutten no.

Slik som det heldt på å gjera i år. Hadde nok vorte ein tanke krevjande med ein X og ein ny kjæraste under same tak på julekvelden kanskje -, for dei.

Da eg lufta den tanken  tidleg i haust for yngste svara ho som ei gammal ei:

“Er det ikkje litt tidleg å feire saman med ein du har kjent så kort – .”

 

Men at eg skulle gje meg ut på ein samtale med herr X om kjærleikens uregjerlege veger………der eg ikkje berre lytta, men også bidrog sjøl……..det hadde eg ikkje trudd.

Så no spekulerer eg på om vi har vorte veninner…….

 

 

 

 

 

Utan punktum og komma

 

 

Er tida evig eller avgrensa? Korleis er tida…….. Mi berre går.

 


Chagall fra google

Tida flyt gjennom årene mine. Og eg flyt gjennom tida. Som ein Chagall figur i flyt.

Eg må feste meg i tida.

Men det er det store teppet av slit både i renning og i innslag som ligg over. Som rotar saman tida mi.

Men kanskje eg treng at den berre flyt. For å reparere alt eg skulle. Alt eg ville. Og så trudde eg tida og kreftene mine var uutømmeleg.

Eg trudde aldri eg ville verta eldre. Da eg var 26 år var eg gamal. Trudde eg.

I dag skulle eg til psykomotorikeren Dei kan tulle dei også. Med tida. Og med timane. ¨- Og det dei seier og det dei gjer. For det er menneskeleg.

Så i dag vart det bomtur.

I sørpa.

Men eg fekk betalt rekninga for å køyre ein bil som både er skodd og har alle dei ljosa den skal ha. No satsar eg på at den held vinteren i gjennom.

Det brenn logande og varmande på omnen. Det dryp frå taket ute. Men snøen ligg randheil enno.

Enno – fordi meldingane fortel om plussgradar.

Eg trur eg skal gå i gong med eit eller anna. Det er nok å ta fatt i. Meir ein nok, så det å finna på noko er ikkje noko problem.

Eg kjenner det er godt at ikkje klokka har noko å seie her eg sit. For klokka og eg……..klokka og eg……..vi er ikkje på parti. Men vi skal klare å bli vener tenkjer eg……..eg trur det……..

Og så får eg spekulera på veka eg er i gong med. Skal eg bry meg om å vitja to byar på slutten av veka eller er berre det dumt -. Personalmøte og juleavslutning i den eine. Invitert med ei venninne til den andre, berre for hygge. Eg kan greie begge, om eg ikkje overnattar……..men så var det kreftane og tida…….

Nei, no trur eg skal finne på dette noko…….skal eg starta med å legge saman klede eller rydde kjøkenbenken……

 

 

Disponerer du tida di effektivt eller har du erfaring med at den kan være i flyt?

Chagall fra google

Søstrer

 

Vi er tre og vi er barn av seksti talet. Ei heil verd av vår verd. I den vesle bygda.

 

“Tripp, trapp, tresko” sa dei. Foreldra. Og eg syntes dei godt kunne kalla oss det. Hadde ikkje hatt noko i mot å heita Tripp eg. Men vi fekk norske, malmfulle namn. Heile slekta var prega av det norske, namna, språket og tanken. Det gamle partiet Venstre var det dei stemte. Da eg skulle stemme i starten opponerte eg med å stemme Høgre og kle meg i Ibsa støvlar og lodenfrakk ein stakka stund. Min sosseperiode, da dei på skulen eg gjekk snarra seg inn i palestinaskjerf og Sigrun Berg skjerf. Eg opponerte like greitt alle veger når eg først skulle.

Men som eldste i jentegjengen var eg seriøs, eg syntes eg hadde noko å seia. Når eg ikkje drøymte meg vekk. For det var så mange drøymar og drøyme.

Av og til førte eg drøymane ut i orda og på papiret som teikningar. Da viste eg tilløp til foretingstalent.

“Eg skal teikna ei forteljing om du går opp på mørkloftet og heng opp kleda” kunne eg seia til ei syster.

For oftast var det nok tåredrypande historie som gjekk bra. Dei “selde” bra ut over sysken flokken.

Eg vaks og vaks og vaks. Mellomste følgde meir jorda og fekk ein grei høgde som stoppa nokre centimeter før 70 talet kom til syne på målbandet. Den yngste bikka nokre centimeter over, men ikkje som meg…… bremsane virka først like før eg sklei over på 80 talet. Inga god oppleving som førte til mange tårer over mange år.

Den mellomste var meir knytt opp til konvensjonane og så var ho full av humor. Der eg var dønn seriøs kunne ho slå over i spøk. Ikkje alltid ein følte ein fekk den respekten ein fortjente.

Men vi leika oss mykje saman til tross for dei tre åra som skilde oss. Med papirdukkar. Vi teikna og laga historia som kunne konkurrerte med såpeoperaene som kom nokre år seinare. Papirdukkane hadde STORE lepper, STORE pupper og frykteleg mange klede. Reine rosabloggere…

Det året eg var 14 år skreiv eg og øvde inn eit skodespel med søsken og søskenbarn. Da heldt det hardt for tolmodet at mellomste skulle spøke når eg ville ha ro i leiren for å øve.

Ho var og ei aning meir utspekulert enn meg. Ein gong hadde eg kjøpt med popcorn som vi skulle nyte på ein skitur. Vi var ikkje kome langt før ho starta å mase på at vi skulle ete. Til slutt gjekk eg med på det mot at ho lova at ho vart med vidare etterpå. Men da posen var tom snudde ho skia og rente heim igjen. Slikt skjøna eg ikkje og mista både munn og mæle…….eller det morsette…

I dag arbeider ho som sjukepleier, ei utdaning ho tok på i vaksen alder på trass, etter at ho ikkje fekk seg arbeid som grafisk utformar. Og etter og ha følgd mann land og strand i hans klatring på karrieren. Da ho var ferdig arrangerte eg overraskingsselskap til henne, på bilete der vi er eldst. For det fortjente ho etter innsatsen. 

– Og ta eit val som låg så langt unna drøymen står for respekt.

Yngste hadde slege seg og har plastra nasen på bilete.

Ho har hatt nokre fall. Like etter ho vart tjue starta ho å verta sjuk. Det gjekk ti år før ho fekk diagnosen MS – multippel sklerose.

Ho er sju år yngre enn meg, og vart meir til bry enn ein leikekamerat. Sta var ho og ville væra først. Ein eigenskap som har hjelpt henne med den skjebnen ho fekk.

På det bilete der vi er yngst, står ho med den krafta ho hadde i seg, eit godt bilete på oss alle tre som typar. Yngste med jakka på halv tolv klar til det meste. Og ho har klart mykje med viljen sin. Ho har sett mykje meir av verda enn eg med mine friske bein har gjort. Peru og India er nokre eksempel. Helserelaterte reiser.

Ho starta på ei utdaning for ho ville måla, bli kunstnar som ho sa – noko vi to andre steila over, for det vart ein ikkje meinte vi, enten var ein eller så var ein ikkje. I dag står lerretet framme igjen.

Og snart er det jul. Julebilete der vi står framom juletreet. Med julegåvene under treet og sannsynlig er det rømmegraut i bollen eg held. Det åt vi om kvelden, det var vår tradisjon.

Ein kikk ca. 45 år attende i tid.

Rart kor fort desse åra har gått. Med glede og sorg. I dag held ungane våre på å bli store. Yngste har ei dotter, mellomste har to og eg har tre barn, to jenter og ein son.

Her er eit bilete frå eit juleselskap hos mormor og morfar. Enno lengre attende. Saman med nokre av syskenbarna, eg er ho med den store sløyfa. Trur det må være jula 1960.

 

 

 

Dagen, snø og vegane

 

Det er på tide med eit blogginnlegg. For å fortelja at eg lever og at snøen er komen. Og at alt elles er ved det gamle.

 

November ein tung og mørk månad. No vert den ljosare når snøen breiar seg utover jordene……..og vegane. Dette med vegane er alltid ei utordring.

Han som brøyta i fjor og føråret sa det frå seg i år. Har det berre vore meg som budde her har eg nok klart å måka ei renne dei opp i mot 100 metrane ned til vegen. Men når leiebuaren er handikappa går ikkje det. Og så veks ikkje brøytarar på trer?.. antakeleg veks dei slik som alle oss andre. Det er berre det å finna ein.

I går kveld rulla eg så sakte, så sakte heim…….for hjula på bilen leikar sommar enno. Men no har eg  bestilt både dekk og time for skift. Det er i morgon tidleg. Det eine settet med felgar får halda fordi eg veit ikkje kor lenge bilen held.

Men alt ordnar seg på vegen og greier seg i sjøen er det sagt. Utan samanheng.

I dag har eg fri. Veka har hatt innhald. Møter i mange ulike variantar.

Frå dei “gråhåra menn” sine desillusjoner til situasjonen min. Men eg kom meg gjennom dagane og i dag har eg fri. Ein ettermiddag var eg bedt på middag, prøvesmaking av julematen kan ein seia, og lutefisken smaka fortreffeleg.

Og så sit eg her med drømmen frå natta tredd nedover hovudet. Det var sommar, eg data, folk bada, eg møtte mora som fortalte og viste bilete. Det var hus, ja mange bygningar, det var folk og ferjer. Butikkar og handling. Og eg spekulerte på kvar eg var i veg no.

Etter kvart no skal eg rista av meg og koma meg i gong, rulla føter, strekkje kropp, vaske opp, hente ved, henge klede, støvsuge og da trur eg det skal få duge.

 

 

Korleis er det meg deg i dag?

 

 

 

Framom ei ny veke

 

Det brenn i omnen. Det var rim på bilruta i dag. Eg må få skifta dekk.

 

Den veka her har eit program eg kvi meg til. Mange møter som ikkje samarbeide med tida. No har eg vore hos psykomotorikeren, som skjentes på meg for eg gjer ein dårleg jobb med øvinga på heimebane. Eg har ikkje noko særleg tolmod med irettesetting om dagen.

Så skal eg attende til sentrum om nokre timar. Og i kveld har eg invitert folk til kveldsmat, men veit ikkje kor mange som kjem. Så blir ein sein kveld.

I dag måtte eg skrape ruta på bilen. No sat rimet heldigvis laust og vegane kjendes tørre. Men eg må få på vinterdekk, og det trur eg ikkje har. Og ikkje har eg felgar. Men eg trur ikkje eg kostar på eit sett felgar. Eg køyrer bilen til far. Den har automatgir og firehjulstrekk, slik eg kjem meg opp bakkane for å hente foreldra mine om det er holk. Men bilen lugger og på verkstaden har dei sagt at dei ikkje vil tilrå store reperasjonar.

I garasjen til far står min bil, kaputt.

Har vore det lenge. Desse bilane er like gamle, ca.15 år. No har eg kome framtil at eg kanskje berre skiltar av bilen min, også får eg ta reperasjonen når den eg køyrer no ikkje vil meir. For eg vart tilrådd heller å reparere Wolksvagen stasjonsvogna som står.

Gamle biler er ikkje lønsamt.

Ikkje gamle damer heller.

Eg er litt lei av å være godt vaksen med ein kropp som utfordrar. Ufordra meg. Ingen andre.

 

Men det er nok berre å brette opp ermer, armer og bein-.

Kome seg ut-.

Gripe det som gripast kan-.

Og begripe det ein evnar-.

 

Ha ein fin dag ein og kvar, denne dagen kjem aldri attende.

 

 

Helg og turar i mørket

 

Eg syntest denne helga var stussleg, og det gjorde meg glad. For eg såg håp i det.

 

Eg labba inn i helga med ein aning omsudd U munn. For eg syntes den var litt trist denne helga eg skulle inn i. Ikkje noko artig på programmet, berre for meg sjølv. Ingenting å sjå fram til.

Høyrest det trist ut?

Det er bra eg synest det.

Eg som har ynska meg slike helger i lange tider, kanskje i årevis. Helger berre med meg sjølv. Eg tolkar det som ei aning meir energi. Ikkje nok til å ville noko. Ikkje nok til å ta kontakt eller reisa for å besøke nokon. Nei, eg heldt stand.

Eg kom meg knapt ut. Da eg endeleg kom meg ut var det mørkt. Både i går og i dag.


Har sett på tv, har strikka og så vidt orka å lage meg mat. Lagt samen klede………ja, eg har  altså ingenting å skryta av. For eg har ikkje noko å vise til slik.

Skal eg ta på meg synske briller reknar eg med litt slik misnøye framover. Og eg synest det er håp i det. For på sikt kjem nok meir energi, nok til å gjera noko. Det er det eg trur. Etter ein skogstur i mørke utan beinbrot.

Fem fingrar for farge

 

Eg har ein greie…. Tenkjer eg tilstår i dag. Like greitt… For dette er nok ei litt snodig greie.

Det er ikkje så alt for lenge sidan den oppsto. Eg kan stå fram som jålete, – tidligare. Før, før for foreldrerolla. Forresten ser eg restane etter det da eldstemann er født. På eit bilete frå eg stellar han står eg der med lange, lakka neglar.

Det var da.

Etter som åra gjekk vart neglene slipa ned og neglelakken tørka inn.

Men plutseleg har det skjedd noko. Eg har starta å kjøpe neglelakk. For det er så mange fine fargar.

Likevel står glasa i skapet på badet, og eg vimsar i rundt utan lakk på neglene slik vanlegvis. For lakkerte neglar er stygge med ein gong dei ikkje er fine. Og da må lakken fjernast. Så alt i alt er det for arbeidskrevjande å leggja inn innsatsen som må til.

Så eigentleg har eg nok vorte ein neglelakk samlar.

 

I dag fann eg nokre igjen. Og i kveld tok eg nokre strøk. Så tok eg fram fem fargar og fem fingrar.

Så da var leveringa på FEM levert.

Kva eg snakkar om???

Frodith sin utfordring vel…..og den er her.

 

Men dette er siste dagen. Så sier bare takk for meg i denne foto challanger’en.

 

 

 

 

Fire klokker

 

Og om ein og ein halv månad slik omtrentleg ringer dei inn igjen.

 

Ikkje desse, men alle dei andre, dei i tårna rundt om i kyrkjene i landet. Lyden som vert sendt i radioen og inn i heimane om radioen står på. I mi verd var det julelyden på at no hadde jula starta.

Desse fire klokkene som heng i vindauge er det ikkje lyd i. Dei er keramikk krukker som ungane har måla på – eit utval av noko som har vorte produsert av små fingrar gjennom tida i den tida vi no held på å gå inn i.

Dei har stort sett vorte hengt i kjøkenvindauga. No heng dei i vindauge her på Bakk, før det hang dei i småruta vindauge på Moe.

Dei kjem sikkert opp i år også.

Dette er mitt FIRE.

Ynskjer alle ein fin dag.

Bytur

 

Skal, skal ikkje. Skal eg? Skal eg heller i morgon? Kanskje betre da? Slik gjekk eg å tenkte i går.

 

Skikkeleg ubestemmeleg med andre ord.

Så kjem det ei melding; “når kan du køyra?”

Ja, det var slik det var ja. Eg hadde lova. Fikk avslutta telefonsamtale med ei venninne eg skulla ha snakka med lenge.

“Må dusja først” skreiv eg attende.

Så prøvde eg å få opp tempo, noko kroppen tolkar fort som stress og reagerer negativt.

Men eg fekk dusja og eg fekk samla samen det eg skulle ha med.

-Til å ta byturen når eg først var i farten. For eg hadde fått beskjed om at telefonen var ferdig, at brillene var ferdig, og yngste hadde henta klippfisken ho skulle selja gjennom at ho er med i russestyret for å tjena nokre kroner.

no har eg databriller og min eigen telefon. Det vil seia telefonen er ny, og ikkje fekk eg til å synkronisera da eg kom seint heim i går kveld. Så noko vart tapt, men verda går nok ikkje under for det. Eg fekk og kjøpt meg ein ladar eg kan bruka når eg ikkje er i nærleiken av strøm. Og nye øyretelefonar. Musikk og Spotify……….

Eg var innom ei helsekostforretning, kjøpt både te og sukker. Har tankar om å prøve å kutta det kvite, raffinerte sukkeret etter kvart. Trur mykje av vondtar eg har i kroppen kjem av det. Fekk og med meg nokre oppskrift hefter.

Men julegåver fekk eg ikkje kjøpt inn i går, for det var og tanken. Heller ikkje sjå etter noko til meg sjølv, eg har eit gåvekort som går ut til jul.

Yngste og eg gjekk å kjøpte oss mat. Eg syntest det smaka rart. Så da yngste også kommenterte smaken slutta eg også å eta. Og for første gong i mitt liv klaga eg på maten eg hadde kjøpt.

Vi tok i staden noko kjeks og ost saman med te hos henne før eg tok turen heim igjen.

Og ferja rugga godt på seg både på turen dit og attende.

Så da er den turen gjort unna. Den vart likevel til slutt.

 

Har du kjennskap til Steviosa sukker og Kokosblomst sukker?