Og denne tidsfristen er nok sikkert ett viktig moment.
For i går ville jeg bare sove, bort fra alt.
Var forresten bedt bort på middag, kom meg dit med øynene som noen gliper.
Bildet er tatt av MR1313 fra Pixabay
Rart når en føler at en må ha hjelp til bare å stå rett opp og ned.
Men en mobiliserer, da jeg var hjemme var det ikke igjen noe energi til å legge seg.
Det gode er at i dag føles dagen bedre.
Tilbake til ingressen…
For i dag gjør jeg noe.
Men ikke det jeg skal.
For etter å ha vaska kopper og vaska av kjøkkenbenkene fant jeg fram mjøl.
Det ble tomt av brød tidlig i påska, så jeg valgte å kjøpe brød for ikke å lage stress. Derfor har jeg spist brød som er kjøpt. Kanskje er det også noe av grunnen til situasjonen min.
Det jeg spiser blir for næringsfattig så får akutt behov for å fylle på mer…
Jeg starta med å skrive at jeg var «flink», for egentlig er jeg håpløst det motsatte.
Her har jeg skrellet gulrøtter.
Så så får deigen stå å heve, men den ville ikke heve så mye.
Måtte bruke tørrgjær og er ikke vant til å bruke det.
Simsalabim, her er det nystekte rundstykker.
De smakte himmelsk. Men rydda har jeg ikke.
I tillegg fant jeg fram kosttilskudd jeg har hatt stående fordi jeg ikke burde ta slikt da jeg gikk på medisiner for reumatismen.
Nå vil jeg prøve igjen.
Så jeg har en følelse av at jeg har energi til å ta mer tak.
Sjøl om jeg prokrastinere vilt.
For jeg gjør ikke det jeg skal.
Virkelig ikke.
Men i morgen er fristen og jeg skal produsere en del ord. Og orda skal ha innhold.
Det jeg syns er forundelrlig er at når jeg må noe, gjør jeg slikt jeg ikke syns om å gjøre.
For det første sliter jeg noe fryktelig for å komme meg i jobb. Det er som 10 ville hester holder meg borte fra den.
Jeg blir så trøtt bare av tanken.
Når jeg først har kommet meg i gang skal det ingen ting til for å blåse meg bort.
Blåse meg av banen.
En melding, en telefon… hva var det nå jeg holdt på å gjøre, hva var jeg i gang med -.
Hodet mitt nekter på gjøre noe som fordrer mer enn en kort tanke.
Vil ikke tenke i rekker.
Vil bare springe flagrende på grønne sletter med blå himmel over som har skydotter som små lubne lam.
Bildet er tatt av yi cc fra Pixabay
I tillegg har det dukka opp et problem, et problem det er nokså lenge siden jeg lukta på.
I lengre tid, i flere måneder, kanskje over året, husker ikke… men maten har hatt et anna fokus.
Hvilket fokus har mat hatt for meg, si det…
Som ung og til jeg var voksen var mat underordna.
Jeg likte mat, men jeg kunne godt glemme å spise for jeg var opptatt av andre ting som tok fokuset. Og jeg var tynn, kroppen var lett å ta med.
Etter jeg etablerte meg i familieliv og kjørte tette graviditeter, sørga fryktelig over de to første som ikke fikk liv og alt i den tida-, ulvetid som det var… så føk vekta på kort tid massivt opp.
Og jeg tror mat har hatt funksjon som trøst, ikke det at jeg overspiste, men det kan virke som kroppens forbrenning ble forandra.
Det hjalp ikke på at ryggen min sleit bananas i mange år, smerter i resten av kroppen ble en del av dagene, tålte dårlig at barna kravla over meg i leik på golvet.
Husker jeg gråt den dagen jeg kjørte hjem fra legen og hun hadde sagt jeg hadde fibromyalgi.
For jeg hadde følt meg som en idiot over alt jeg kjente på, alle vondtene, og da legen hadde gitt meg den forklaringa følte jeg at det jeg kjente likevel var reelt, jeg aksepterte.
Så kjempa en seg videre, det ble etter hvert skilsmisse og flytting og nye kamper.
Mange ganger har maten vært det som var trøsta i livet.
Til jeg nå kunne se bakover og oppdager at maten har fått mindre fokus i takt med omlegging av kosthold og mindre fokus på vekt.
Slikt blir en glad av.
Når jeg ser tilbake på det levde livet mitt har det aldri vært i smult farvann. Det har alltid skjedd mye, vært forandringer og hendelser.
Slik er det fortsatt.
Det er liksom tida er for lita til livet.
Og det skjer, hele tida skjer det… sjøl om jeg trekker meg unna og prøver å leve så stille som mulig.
Det skjer likevel.
Det siste halve året har det også vært store forandringer som jeg har skrevet om her inne.
Nå er det noe jeg ikke greier å få tak i…
Det er noe som roter til som jeg ikke får tak i hva er.
Konsentrasjonen som er ute å kjører, vil liksom ikke det jeg skal.
Plutselig kaster jeg meg over mat, hadde en pose twist i skapet – den var borte på et par dager.
Jeg er ikke en gang spesielt glad i sjokolade.
I går kveld da jeg kom hjem spiste jeg opp middagmatsrestene.
Jeg bruker ikke spise om kvelden.
Og jeg skjønner og jeg skjønner ikke.
Jeg skjønner det noe som nå vipper meg ut av balansen, men jeg skjønner ikke hva det er, ikke eksplisitt.
Tenker, skal jeg gjøre slik eller slik, men ingen svar ramler logisk ned.
Det er nok flere ting som spiller inn i hverandre.
Så akkurat nå er den beste løsninga å slutte å tenke, så enkelt som det er…
Akkurat nå er det ikke klart for å grave fram grunnen.
Derfor blir dette en trening i å fokusere på å ikke tenke eller styre tankene sterkt unna tankene som vil problematisere livet mitt, slik det er om dagen.
Kjenner du deg igjen i at du kan miste kontrollen på deg sjøl når det er noe i livet ditt som du tror ikke stemmer?
Musikken sto på og jeg satt og tenkte. Tenkte intenst på hva jeg hadde gjort…
Tanken kverna om levd liv og hvordan jeg hadde levd.
Musikken som sto på passa temaet.
Den var god å høre på til tankene.
Hvilke valg hadde jeg tatt…
Hvorfor hadde det blitt slik.
Jeg la fram frustrasjon for mor, hun svarte litt på samme måte hun alltid hadde gjort, at jeg måtte reagere annerledes.
Da jeg også snakka om all ordfeil som så lett oppstår i teksten min, avfeide hun at jeg kunne ha et snev av dysleksi, men at det kom av at jeg var for slurvete.
Nå skriver jeg ikke dette for å henge ut mor, hun har gjort så godt hun kan ut i fra sin forstand.
Men hos meg lød et ekko fra en tidligere tid.
Der jeg hadde følt jeg ikke var god nok, gjorde ting godt nok og om hvordan slike tanker kan ha påvirka meg oppover livet.
Jeg var langt inn i tankerekka og musikken da det kommer et øredøvende brak.
Et brak som setter meg helt ut.
Like attmed der jeg satt…
I taket sto bare hullet igjen.
Ved sida av meg, på bordet, står lysekrona av smijern som hang i taket.
Den står oppi et glassfat.
Talglys er strødd utover.
Når jeg ser bedre etter ser jeg også glassbrott, sjøl om fatet ser helt ut.
Jeg er nummen.
Da jeg møter speilbildet mitt på bade litt etter er ansiktet helt hvitt.
Jeg tror jeg havna delvis i et sjokk.
Tankene som først kommer deisende var «hva betydde dette?»
Skulle jeg ikke tenke slike tanker eller skulle jeg skifte retning på livet…
Nå er jeg fullstendig klar over at hendelige uhell skjer og at med skifte av temperatur vil treverk forandre seg.
Men altså, den første tanken som datt i hodet mitt var at dette betydde noe-.
Nå betydde det heldigvis ikke at jeg fikk lysekrona i hodet.
Tror ikke hodet mitt hadde hatt så godt av en smijernskrone.
Var dette et varsku om at jeg skulle begynne å leve mitt eget liv på mine premisser, ut fra hvem jeg er…
Slik sett på tide når godt over to tredjedeler av livet statistisk er over.
De fleste vil nok tenke at dette var en logisk hendelse som gikk bra, bare et fat som fikk noen hakk.
Skal, skal ikke, jeg har regnet og kommet fram til et svar. Mye man vil, men en får det liksom ikke til.
For jeg vil så gjerne.
Jeg vil egentlig veldig mye.
I hodet mitt.
Noen få ganger blir det også resultat. Men det er mer unntaket enn regelen.
Det løsnet litt på jobbfronten i går.
Og det var bra.
Dagen i går starta greit nok.
Opp før klokka ringte.
Laga meg limevann, mens den tempererte gikk jeg ut. Trilla papirsøpla ned til veien, bare halvfull – men tømming i dag. Kjørte bilen bort til fjøset for å ta ut sommerdekka.
Spent kikka jeg inn i posene…
Å, neeeiiii, det første så grusomt ut.
Skikkelig slitt.
Heldigvis var to gode.
Fikk plassert dekka i bilen, inn igjen og får gjort noen mageøvelser og øvelser for skuldrer, før dusj og drikking av limevannet.
Utenfor verkstedet fem minutter før tida, det vat fullt, mange som skulle skifte dekk. Det viste seg bare at det var ikke dekk i riktig dimensjon på lager, derfor ble dekkskiftet utsatt til mandag.
Dekka ble losjert inn for å skifte til nye dekk når de kom og jeg holdt på å kjøre på en ATV.
Følelsen av å ha kontroll på dagen begynte å svikte og bosatte seg i et hjørne av hjernen min.
Men hjemme rakk jeg møtet i på Teams akkurat, fikk låst opp døra og kobler meg på.
Til lørdag er det museumsfestival, så jeg fikk spurt om ting som angår mitt prosjekt.
Ble oppringt etterpå om at det finnes ting jeg kan bruke og avtalte å komme til byen dagen før for å monter opp standen.
Etter dette fikk jeg arbeidet nokså konsentrert, fikk lagt inn aktivitetene i sommer og avtalt et møte med styreleder i det gamle styret på mitt museum.
Optimistisk gikk jeg opp til lunsj, fikk hengt opp en vask ute og tenkte at i dag skulle jeg få gjort mye.
Men det er da jeg begynner å spore av.
Ikke orker jeg tur, prøver å jobbe litt i hagen.
Orker ikke plante ned noen blomster i krukker.
Orker egentlig ingen ting.
Får laga meg middag og gir opp dagen.
Dette var i går.
I dag tok jeg fri, ingen supereffektiv dag i dag heller.
Hadde en forskrekkelig opplevelse som jeg skal skrive om siden, men ikke nå-.
Fikk rydda opp ved inngangen, masse skall av solsikkefrøa som hadde falt ned fra fuglmateren. Vaska litt klær i dag også. Rydda i skuffa med avfall, vaska bøttene for kildesortering. Laga meg gammeldags middag. Fikk komplementert en tallerken på Finn, en som var knust til et servise. Det blir fint å få det à jour igjen. Egentlig har jeg tenkt å kjøpe flere tallerkener av serien, ofte vi er flere enn fire.
Syns egentlig Finn.no er interessant å besøke.
Noe som var komisk i dag, det nærmer seg sommersesongen for StikkUt og jeg har ikke hørt noe om «min» tur. Tenkte at den kanskje var tatt av.
Skriver en mail til henne som har ansvaret, med det samme jeg trykker på send kommer en melding på mobilen. Der hun spør etter det jeg etterspør.
Syns det var godt gjort med sammentreffet.
I går kjeda jeg meg litt.
Og akkurat det syns jeg er bra. Så da får bare disse dagene som ikke er «flinke» dager, passere, men får håpe jeg kommer sterkere tilbake.
Det håper jeg på.
Men i dag var det ikke en gang kjedelig å gjøre så lite.
For når en kjeder seg er det håp.
Kvelden er her, sola er gått ned.
Nå skal jeg ta meg en stor kopp varm nypete, med ingefær og honning.
Bøker var en gang en lidenskap, men etter jeg fikk barn var det ikke plass til dem i særlig grad.
I flere år ble lydbøker alternativet, lånte og hørte på i tur til og fra i bil. Men så kollapsa cd-spilleren i bilen, og jeg fant ut at å få reparer eller sette inn ny ikke ville bli gjort.
Nå avtok etter hver leselysten av skjønnlitteratur, sakprosa ble mer interessant. Problemet var at jeg greidde bare å lese bøker halvveis. For konsentrasjonen ramla ut.
Barn var noe jeg ikke var så interessert i, verken som barn, ungdom eller ung voksen. Barn var som andre mennesker, noen var greie og noen ikke.
Uansett skjedde det noe da jeg passerte 30, kanskje var dette meninga, likevel.
Å få barn.
Og så skulle jeg også ha barn-.
– Vil du ta i han, sa jordmora da han var født.
Men jeg klarte ikke.
Ville vi gravlegge, ble vi spurt om
Tanken var helt uutholdelig.
Det var høst og dagen etter fødselen var det kaldt og hvitt, det passa, det var en iskald verden.
Et halvt år etter syntes magen litt raskere. I desember var termin.
I august lå jeg på sykehuset med en alt for lita jente på magen og så pulsen sakte ebba ut.
Nesten på dagen året etter kom en gutt, i riktig størrelse.
Det ble stormende kjærlighet til et lite menneske en kunne vise alt.
Som skulle bli kjent med verden.
Han var vitebegjærlig og etter hvert førte de små føttene hans på lengre veier enn hva som føltes trygt.
Valget ble å flytte fra byen og ut på landet.
Der starta han sitt andre skoleår og en dag ville de to lærerne til gutten ha en prat. Det var noe som ikke stemte, mente de.
Vi ble kasta inn i utredninger på vår vesle gutt.
Og jeg følte først at jeg mista enda et barn.
Han fikk en diagnose.
En møter fordommer både hos seg sjøl og andre.
Jeg ville være åpen, de andre foreldra ble informert. Sjøl om de også nok ville være åpne møtte jeg på stigma.
Egentlig fra alle hold.
Det var en uskreven regel i samfunnet vi bodde i at ingen barn skulle utelates fra fødselsdagsselskap, som den eneste gutten eller jenta. Enten ba en alle, eller alle guttene, som i vårt tilfelle. Fram til de var 12 år.
Fra han fylte 12 år ble han ikke bedt lengre. Nå skal sies at han ikke brydde seg om det, men jeg syntes det var vondt.
Jeg hadde alt for lite kunnskap og det hadde verden i rundt også.
Sjøl fikk jeg positive tilbakemeldinger over min evne til å sette grenser og være tydelig. Men sannheten var at jeg skulle fått beskjed om at jeg ikke behøvde ta alle kampene. Jeg sleit ut både meg sjøl og gutten.
Det var først da han var i 16 års alderen jeg begynte å forstå at noe var dørgende feil med systemet. Enn å få så mye negativ tilbakemelding på seg sjøl. Da han begynte på videregående fortalte de han og oss hvor håpløs han var, det fantes ikke et fnugg pedagogikk i møtet med den unge. Bare kritikk.
Ungdomsåra ble krevende.
Verken familie eller system var en støtte.
Fordommene var store.
En polititjenestemann opplyste meg om at han skulle ta gutten til slutt, han var enda ikke fylt 17 år. Jeg forsøkte å få et samarbeid med politiet, men opplevde ingen interesse, bare avvisning sjøl om vi ville det samme.
Hvor mange møter jeg var i fram til han var myndig, det vet jeg ikke. Og redselen over hvordan dette ville gå var skyhøy.
Jeg har skrevet før om posttraumatisk stressyndrom, at jeg trodde at alle steder gutten var var han aktør i alle hendelser som skjedde der han oppholdt seg.
Nå i ettertid vet jeg at det er et under at han har overlevd, for det gikk bra det som absolutt kunne ha gått gale.
Politimannen som sa han skulle ta han lyktes heller ikke. Og min redsel for at ungdomsåra skulle føre til en grav eller fengselscelle ble heldigvis aldri noe av, han ble voksen.
Da jeg får høre om en bok som var kommet ut som beskrev “ADHD, 7 veier til ny forståelse”, fra en lege som sjøl har det, var dette boken jeg måtte lese.
Det vil si, høre.
To ganger hørte jeg gjennom boka av Kristin Leer om ADHD.
Om hvordan samfunnet i dag har stigma rundt diagnosen.
Om at den ikke blir sett på ressursen.
De fleste med ADHD er ganske fryktløse, de er enormt impulsive. De er kreative og har en evne til å gå dypt inn i det de er interesserte i.
At deres mentale alder ligger bak jevnaldringer og at de sakker akterut før de vil nå en mental modenhet til likt med jevnaldringer, et godt stykke opp i 20-åra.
Jeg skulle gjerne hatt denne boka da gutten min var liten, hatt kunnskapen.
Jeg så at det jeg møtte gjennom hjelpeapparatet var alt for dårlig. Slik som henne som sa at jeg måtte regne med at han måtte i verna bolig som voksen, han var 9 år da og ingen ting som tyda på det. Han fungerte både evnemessig og sosialt.
I stedet er han et menneske som har høyere intellekt enn de fleste og han vokser og utvikler seg. I dag er han en ung mann med mange refleksjoner, følelser og sosialt tilstede på alle vis.
Jeg vil anbefale alle som tror de sjøl har- eller kjenner noen som har ADHD, om å lese boka.
Faktisk begynte jeg å spekulere på om jeg sjøl også kunne ha av det, for jeg kunne kjenne meg igjen i mangt. Jeg drømte meg vekk og levde i min egen verden, hadde behov for egen tid, har alltid sett løsninger.
Nå var jeg ekstremt lovlydig og tok ikke de store risikoene. Sjøl om jeg reiste fra Arendal til Nordmøre på 70-tallet da 10 øringene enda fantes. Jeg kom hjem med en 10 øre til overs og foreldra mine ble ganske frustrerte over meg, fordi jeg ikke hadde bedt om penger.
Jeg hører i dag det er mange som tror de kan ha ADHD.
For min sin del er det ikke så påkrevd å få noen diagnose, men om det så er, kan jeg forstå meg sjøl bedre som barn.
Jeg har bedt sønnen min lese boka, fordi den oppleves å sette ting på rett plass.
– Kan jeg få skrive om deg, spør jeg.
– Det er greit, svarer gutten.
– Men jeg vil du skal lese gjennom før jeg poster, sier jeg.
Det er så viktig med kunnskap.
Jeg husker en episode fra da min eldste var nesten 17 år. Han reagerte helt tullete ut i fra mitt ståsted, men så fikk jeg se øynene hans. Da forsto jeg at for han var reaksjonen reel, det var en lærerik observasjon for meg.
Og jeg ønsker at samfunnet forstår at de som har ADHD er en ressurs, men de passer nødvendigvis ikke inn i det løpet som er opplagt.
Så da kan en spørre seg – har et samfunnet råd til å miste så mange på grunn av manglende kunnskap.
For det er ikke alltid det hjelper å ta seg sammen.
