Bøker var en gang en lidenskap, men etter jeg fikk barn var det ikke plass til dem i særlig grad.

 

 

 

 

 

I flere år ble lydbøker alternativet, lånte og hørte på i tur til og fra i bil. Men så kollapsa cd-spilleren i bilen, og jeg fant ut at å få reparer eller sette inn ny ikke ville bli gjort.

Nå avtok etter hver leselysten av skjønnlitteratur, sakprosa ble mer interessant. Problemet var at jeg greidde bare å  lese bøker halvveis. For konsentrasjonen ramla ut.

 

Barn var noe jeg ikke var så interessert i, verken som barn, ungdom eller ung voksen. Barn var som andre mennesker, noen var greie og noen ikke.

Uansett skjedde det noe da jeg passerte 30, kanskje var dette meninga, likevel.

Å få barn.

 

Og så skulle jeg også ha barn-.

 

 

– Vil du ta i han, sa jordmora da han var født.

 

 

Men jeg klarte ikke.

Ville vi gravlegge, ble vi spurt om

Tanken var helt uutholdelig.

Det var høst og dagen etter fødselen var det kaldt og hvitt, det passa, det var en iskald verden.

 

Et halvt år etter syntes magen litt raskere. I desember var termin.

I august lå jeg på sykehuset med en alt for lita jente på magen og så pulsen sakte ebba ut.

 

 

 

Nesten på dagen året etter kom en gutt, i riktig størrelse.

Det ble stormende kjærlighet til et lite menneske en kunne vise alt.

Som skulle bli kjent med verden.

Han var vitebegjærlig og etter hvert førte de små føttene hans på lengre veier enn hva som føltes trygt.

Valget ble å flytte fra byen og ut på landet.

Der starta han sitt andre skoleår og en dag ville de to lærerne til gutten ha en prat. Det var noe som ikke stemte, mente de.

Vi ble kasta inn i utredninger på vår vesle gutt. 

Og jeg følte først at jeg mista enda et barn.

Han fikk en diagnose. 

 

 

En møter fordommer både hos seg sjøl og andre.

Jeg ville være åpen, de andre foreldra ble informert. Sjøl om de også nok ville være åpne møtte jeg på stigma.

Egentlig fra alle hold.

 

Det var en uskreven regel i samfunnet vi bodde i at ingen barn skulle utelates fra fødselsdagsselskap, som den eneste gutten eller jenta. Enten ba en alle, eller alle guttene, som i vårt tilfelle. Fram til de var 12 år.

Fra han fylte 12 år ble han ikke bedt lengre. Nå skal sies at han ikke brydde seg om det, men jeg syntes det var vondt.

Jeg hadde alt for lite kunnskap og det hadde verden i rundt også.

 

 

Sjøl fikk jeg positive tilbakemeldinger over min evne til å sette grenser og være tydelig. Men sannheten var at jeg skulle fått beskjed om at jeg ikke behøvde ta alle kampene. Jeg sleit ut både meg sjøl og gutten.

Det var først da han var i 16 års alderen jeg begynte å forstå at noe var dørgende feil med systemet. Enn å få så mye negativ tilbakemelding på seg sjøl. Da han begynte på videregående fortalte de han og oss hvor håpløs han var, det fantes ikke et fnugg pedagogikk i møtet med den unge. Bare kritikk. 

 

Ungdomsåra ble krevende.

Verken familie eller system var en støtte.

Fordommene var store.

En polititjenestemann opplyste meg om at han skulle ta gutten til slutt, han var enda ikke fylt 17 år. Jeg forsøkte å få et samarbeid med politiet, men opplevde ingen interesse, bare avvisning sjøl om vi ville det samme.

Hvor mange møter jeg var i fram til han var myndig, det vet jeg ikke. Og redselen over hvordan dette ville gå var skyhøy.

 

 

Jeg har skrevet før om posttraumatisk stressyndrom, at jeg trodde at alle steder gutten var var han aktør i alle hendelser som skjedde der han oppholdt seg.

Nå i ettertid vet jeg at det er et under at han har overlevd, for det gikk bra det som absolutt kunne ha gått gale.

Politimannen som sa han skulle ta han lyktes heller ikke. Og min redsel for at ungdomsåra skulle føre til en grav eller fengselscelle ble heldigvis aldri noe av, han ble voksen.

 

 

 

 

Da jeg får høre om en bok som var kommet ut som beskrev “ADHD, 7 veier til ny forståelse”, fra en lege som sjøl har det, var dette boken jeg måtte lese.

Det vil si, høre.

To ganger hørte jeg gjennom boka av Kristin Leer om ADHD.

 

 

Om hvordan samfunnet i dag har stigma rundt diagnosen.

Om at den ikke blir sett på ressursen.

 

De fleste med ADHD er ganske fryktløse, de er enormt impulsive. De er kreative og har en evne til å gå dypt inn i det de er interesserte i.

At deres mentale alder ligger bak jevnaldringer og at de sakker akterut før de vil nå en mental modenhet til likt med jevnaldringer, et godt stykke opp i 20-åra.

Jeg skulle gjerne hatt denne boka da gutten min var liten, hatt kunnskapen.

 

 

Jeg så at det jeg møtte gjennom hjelpeapparatet var alt for dårlig. Slik som henne som sa at jeg måtte regne med at han måtte i verna bolig som voksen, han var 9 år da og ingen ting som tyda på det. Han fungerte både evnemessig og sosialt.

I stedet er han et menneske som har høyere intellekt enn de fleste og han vokser og utvikler seg. I dag er han en ung mann med mange refleksjoner, følelser og sosialt tilstede på alle vis. 

 

 

Jeg vil anbefale alle som tror de sjøl har- eller kjenner noen som har ADHD, om å lese boka.

Faktisk begynte jeg å spekulere på om jeg sjøl også kunne ha av det, for jeg kunne kjenne meg igjen i mangt. Jeg drømte meg vekk og levde i min egen verden, hadde behov for egen tid, har alltid sett løsninger.

Nå var jeg ekstremt lovlydig og tok ikke de store risikoene. Sjøl om jeg reiste fra Arendal til Nordmøre på 70-tallet da 10 øringene enda fantes. Jeg kom hjem med en 10 øre til overs og foreldra mine ble ganske frustrerte over meg, fordi jeg ikke hadde bedt om penger.

 

Jeg hører i dag det er mange som tror de kan ha ADHD.

For min sin del er det ikke så påkrevd å få noen diagnose, men om det så er, kan jeg forstå meg sjøl bedre som barn.

 

 

Jeg har bedt sønnen min lese boka, fordi den oppleves å sette ting på rett plass.

 

 

– Kan jeg få skrive om deg, spør jeg.

 

– Det er greit, svarer gutten.

 

– Men jeg vil du skal lese gjennom før jeg poster, sier jeg.

 

 

Det er så viktig med kunnskap.

Jeg husker en episode fra da min eldste var nesten 17 år. Han reagerte helt tullete ut i fra mitt ståsted, men så fikk jeg se øynene hans. Da forsto jeg at for han var reaksjonen reel, det var en lærerik observasjon for meg.

 

 

Og jeg ønsker at samfunnet forstår at de som har ADHD er en ressurs, men de passer nødvendigvis ikke  inn i det løpet som er opplagt.

Så da kan en spørre seg – har et samfunnet råd til å miste så mange på grunn av manglende kunnskap.

 

For det er ikke alltid det hjelper å ta seg sammen.

 

 

♥