Det er søndagskveld, mørket hyller den varme kvelden inn. Jeg har bært inn alt, men ikke pakket ut kofferten.
I helga har det vært feiring av bryllup.
Uka ellers har gått i en vanvittig fart.
Fikk kllipt bort masse hår.
Var fornøyd med klippen.
Jeg har badet nesten hver dag.
Gått barfot over jordet og gjennom skogen.
Skulle gjerne gjort det i morgen også. Det er vanvittig herlig. Men et lite gnagsår har satt stopper for det. For jeg regner med jeg har fått bakterier i dette gnagsåret. Det har vært behandlet i helga, søsteren min og mor til bruden jobber på hudavdeling – så hun har renset.
Uansett spøker det for turen jeg tente å ta til Kreta over neste helg.
Utenom en betent fot har helga vært nydelig.
Det er ikke hver dag noen gifter seg.
Brudeparet var så nydelig. Jeg ble allerede i kirka ovemannet av følelse. Da jeg så på min yngste datter hadde hun det på samme viset, stor tåret trillet ned over kinnene.
Eneste moren min som ikke kjente på noe, det ble nok alt for mye for henne og for mange folk. Her hadde hun fått lakket negler til neste dag.
Og lørdagen startet med perfekt vær for det som skulle skje.
Lokalet hvor vi feira var nydelig pyntet.
Siden ble det en heldt fantastisk god meny. Alt fra jordskokksuppe til marinert bacon i desserten. Veldig gode sammmensetninger av smaker.
I dag hadde vi brunsj, før mor og jeg kjørte hjem.
Tanken var å overnatt i seterbua, men det ble til at jeg kjørte ned og sov i min egen seng.
Skal snart opp igjen i dag.
Det har vært fiska ørret og stekt lam i steikegrop.
Så mye god og kraftig mat.
Jeg sagde små tre og kroppen slo seg helt på vranga etter en stund.
Det betyr to ting;
det ene at det er rom for utvikling og det andre at jeg må høre på mine egne signal.
Kombinasjon av dette tror jeg blir gull.
Ellers skulle høybua få en utbedring.
Det var forresten der vi spiste vi nær på tyve menneskene som hadde møtt opp.
Det var en stokk helt nederst på på bua som skulle skiftes.
Tenkt litt på dette med å høre på egne signal når jeg kledde meg for en ny tur. For kjente på at jeg ikke følte meg helt på topp, men tenkte det kunne ha med at det var for varmt inne. For det var liksom så tungt å komme seg i gang.
Til slutt satt jeg meg likevel i bilen for en tur til seters.
Da de bratte bakkene var passert, kjørte jeg meg bak en bil og lengre framme var det en flokk kyr. De hadde lagt ut på ville villaveier.
Så etter å ha konferert med han som eide kuflokken om tida det ville ta å komme innover til setrene, regnet og arbeidsmengden som kunne utføres inne på setervolden, ble det til jeg snudde bilen og kjørte ned igjen.
Men det er snakk om at dette kan bli en årlig tradisjon. Det er hyggelig å rydde og orden sammen i sosialt samvær.
Slik kan planer snus, det ble ikke overnatting i natt og det ble ikke seterdag i dag.
Så da får jeg ta turen til mor. Lovte henne det.
Og så må jeg beklage, det blir ikke mer velging av navn på bilen, det kom inn for få forslag. Takk til dere som foreslo navn.
Men i kveld la jeg data’n i fanget og skal skrive om mitt usedvanlige spennende liv.
NOT!
Jeg har nok bare et helt vanlig liv, men jeg trives skikkelig i det.
For en stund siden las jeg-, nå husker jeg ikke hvor, men fant ut at det hørtes prøvbart ut.
Det sto at en burde ut å gå et visst antall skritt like ette en hadde spist. Det hjalp på forbrenning, mener jeg det sto.
Må finne dette igjen, tror jeg må ha lagret det – men jeg lagrer fryktelig mye.
Så her om dagen tok jeg på meg støvler og klatra oppover bakkene opp og inn i skogen. Til et sted det var mye multe for et par år siden. Jeg rakk ikke å plukke de, men kanskje i år.
Multeblada fant jeg, men ikke et gult bær.
Så jeg klatra meg videre oppover og der fikk jeg se kaskader av gullende gult i terrenget. Ikke multe, men kantarell.
Jeg plukka, kom over flere områder og kunne legge et lite lass på kjøkkenbenken.
Neste dag prøvde jeg det samme, etter middag tok jeg på meg støvler og gikk ned i skogen.
Det regna i kaskader.
Jeg gikk i sikk og sakk ned til sjøen. Tenkte en vill tanke om å bade om det var flo.
I ti grader.
Det var ikke flo og det var egentlig en lettelse.
Men flere kantareller fant jeg ikke på denne turen og våt ble jeg uten å bade.
Dagen i dag tenkte jeg at jeg bare MÅ!
Neste helg er det bryllup i Trondheim. Mor skal være med, frisørtime er bestil og klær kjøpt inn. Jeg har avbestilt hjemmetjenesten og bestilt dusjing en dag senere.
Men hun hører ikke.
Her er jeg også kommet til et tema jeg tror jeg skal skrive enda et innlegg om. Dette med høreapparatet.
I dag kjørte jeg til Kristiansund for å levere apparatet til innstilling etter reperasjon.
Så nå håper jeg mor nærmer seg å kunne høre igjen. Og at hun kan snakke og høre på dagen.
Da jeg var innom henne på hjemturen, sa hun at hun var redd for å bli skuffet. Det håper jeg inderlig hun ikke blir. Ikke vi rundt heller.
Det er skikkelig utfordrende for oss alle og veldig uheldig for mor å bli såpass utestengt fra verden.
Nå skal jeg spise en supersen middag.
Dagene flyr som sagt forbi, de kunne absolutt gått saktere. Men jeg er redd for at jeg trives for godt med dagene og da blir vel resultatet slik.
Litt usikker på om det er en han eller en hun, men heller til at det er en han. Mørk, rask og villig.
I dag måtte jeg ringe banken igjen, summen var ikke trekt.
Banken sa på søndag at den ville bli trekt i går.
Det viste seg at fingrene eller hva nå enn jeg skal skylde på, har skrevet trekkdato 16.08.26…
Akkurat ja.
Men nå er denne missen retta opp.
At det går an!
Dette visste jeg ikke om da jeg parkerte utenfor mor for prøvetur. Trodde alt var i skjønneste orden og bilen betalt.
– Vil du bli med på tur, sa jeg.
Her var det ingen tenkepause hos henne på 93 år. Hun kom seg på beina og var på tur mot døra tvert.
Og som hun nøt.
Hun tok det opp igjen mange ganger, at dette var bare så fint.
I regnet.
Sjøl var jeg spent på hvordan det ville være for henne og komme seg inn og ut, men det gikk like bra som å sette seg inn i Avensis’en.
Da vi var hjemme i sundet hun bor ved, foreslo hun å kjøre oppom et søskenbarn av meg. Etter vi kom ned fra henne spurte hun:
– Kan vi kjøre inn på Storneset før vi kjøre opp.
Så gjorde vi det.
Nå står vedunderet ute i regnet.
Jeg spurte sønnen min om jeg skulle gi bilen et navn. Vet ikke om han så direkte rart på meg, men han syntes spørsmålet var litt rart, tror jeg. Jeg har aldri gitt bilene mine navn tidligere.
Og her er det du ogdu kommer inn…
Jeg er ikke av de flinkeste til å legge ut til samhandling, som jeg vil kalle dette jeg legger opp til.
Vi du hjelpe meg med å finne på navn på bilen?
Får jeg inn over ti forslag, vil jeg be om at forslaga blir stemt over og den som går av med seieren vil få en liten premie. Det er bare en tegning. Den vil jeg tegne spesielt til den som vinner.
Kanskje i denne stilen:
Eller i denne:
Eller i noe helt anna.
Muligheta for at dette ikke engasjerer, er til stede. Da får jeg bare finne ut et navn, eller la være, sjøl.
Men artig om duog du og du vil være med på en sensommersak som dette.
En lørdagskveld å feire. Både ett og hitt. Nå skal du høre…
Men så skjer ofte det som skjer, tida gjør et byks og i dag har vi mandag.
Jeg begynte innlegget på lørdag og skrev dette:
I går gikk jeg over til en ny tilværelse.
Tilværelsen som pensjonist.
Nå er jeg ikke ferdig med det jeg skal, data og alt står her ennå. Noen småting står også igjen og gjøre utenom nedpakkinga.
Men når arbeidsplassen ikke haster, gjør heller ikke jeg det.
Det blir.
Alt.
Og slikt er det likt i dag også. I helga har jeg ikke hatt tid til å gjøre mer med tingenes tilstand.
Jeg fortsatte innlegget mitt slik:
I gårkveld kom sønnen. Han ville bli med meg.
Dit jeg skulle;
Stedes bilhandler og verkstedet som jeg bruker.
De hadde en Kia jeg hadde sett lå ute for salg. Den var ganske gunstig prismessig.
Og så hadde de en Peugeot som var en del dyrere og nyere, men fortsatt under det øvre taket jeg hadde satt på hva jeg ville gi for bil.
Egentlig en veldig rar følelse å gå inn i en butikk og si at jeg skulle se på bil. Det er liksom ikke som å kjøpe et par sko.
Og en skulle kanskje tro at en ville bruke mer tid dess dyrere en gjenstand er.
– Jeg har nettopp fått inn en Volvo, sa selger.
Vi gikk ut for å se på bilene.
Volvoen var for dyr. Den koster 10 tusen mer enn der jeg har satt taket.
Blir spurt om hva grensa er.
– Du skal få det for den, får jeg til svar.
Dermed blir det prøvetur.
Og bilen går smekke godt. Fin er den. Den har heller ikke kjørt så mye.
Sønnen er ikke i tvil, at dette kjøpet er det beste.
Slik ser den ut:
Så det tok ikke lange tiden å bestemme seg for en bil.
Etter dette dro vi for å handle, hente lillesøster og dra inn til mor. Jeg hadde lovet middag for jeg hadde en fiskegrateng i fryseren og slik mat er veldig godt inn i mellom.
Mor var overlykkelig for besøk, for at jeg hadde funnet meg bil og for felles måltid.
Hun gleder seg til prøvetur og syntes vi kunne tatt den der og da. Det var bare at bilen var ikke klar, men i dag blir det tur.
Drar innover til henne etter middagen.
På returen fikk jeg henta bilen, fylt ut papir og kunne kruse hjem i ny bil for meg. Sønnen kjørte min gamle som nesten ikke kommer seg opp bakker.
Og så sto begge bilene der, utenfor huset.
Planen er å gi den gamle bilen en grundig vask for så å legge den ut til salg som delebil. Det bør bare ikke regne når jobben skal gjøres. For her regner det i dag også, og slik vil det bli framover.
Regn.
Sønnen hadde lyst til å prøve bilen, så jeg sa vi kunne kjøre til Orkanger på søndag, altså i går.
Etter en rolig dag med både å avslutte en episode av «Black mirror» og et par episoder av «Mørch og makta», spiste vi middag. En klassiker, hønsefrikase. Sønnen huska smaken fra barndommen.
I kveldinga satte vi oss i bilen. Jeg litt smånervøs over hans måte å teste ut bilen. Bilen fikk en veldig god karakter, både over stødigheten, reponsen og veigrep.
Det eneste er at jeg føler meg en liten anelse for stor, den er dypere å komme inn i og jeg må bøye hodet – så ingen stiv nakke bør oppstå. Men har jeg setet langt nok ned unngår jeg å bøye nakken. Så da kreves det ikke stivhet i kroppen, i alle fall ikke verre enn jeg greier å komme med ned og inn og ikke minst opp og ut.
Vurderte før jeg kjøpte, om jeg burde hatt en høyrere bil på bakgrunn av helse, kropp og alder.
Fant deretter ut at enda er jeg «ung» og jeg må strekke meg etter å være bevegelig, noe som er veldig bra. Det er nesten som jeg vurderer et abonnement på ett av stedets treningsrom.
Da mørket begynte å legge seg over landet, satte jeg meg inn i bilen for å kjøre hjem. En anelse spent, jeg hadde bare kjørt den hjem fra bilforhandleren dagen før.
Hvor var lysa, hvor var viskere, hvordan kjøre arbeidsledig uten gir? Dette er en bil med automatgir.
Prøvde å legge inn cruse kontrollen, men må nok lese manualen. Nå har jeg en bil med både radio, bluetooth og mange andre muligheter. Blandt anna trådløs telefon. Testa den så vidt ut.
Jeg satte på musikk som gjorde hjemturen magisk. Lysa i bilen, mørket, tåka, regnet, det var en stor følelse.
Vurderte om jeg skulle hatt på mer varme, men det fikk jeg vente med til jeg har funnet ut hvordan det gjøres.
Men du verden det er deilig at dette er ordna, at jeg har en bil igjen.
Morgenen i dag var litt slik, stå opp heller sove lenge. Tenkte først å sove, men oppdaga det ble feil. Så da spratt jeg opp.
Først nå skal jeg gjøre ting hjemme, blandt anna ned i kjelleren for en økt med rydding.
Så kjøretur med mor.
Og tanken på at jeg er et fritt menneske, at jeg ikke skal anna enn det jeg vil og ikke det jeg tror andre vil, er bort i mot hellig.
Akkurat her og nå, tenker jeg denne dagen blir kort. Så da tenker jeg at det blir slik.
Jeg har en dag med god mat. Laga meg en nydelig middag.
Nå spiser jeg en veldig god dessert. Cottage cheese, blåbær og banan. Til drikke har jeg tatt inn mynteblad som jeg har slått varmt vatn på og lønnesirup.
Viktig å kose seg.
Middagen var fiskekake med chili, lettstekt spisskål med sukkererter og paprika til. Skiva opp mandelpotet, koka de nesten ferdig før jeg slo oppi fløte, salt, pepper og parmesan. Og ja, det smakte veldig godt.
Jeg ble ikke ferdig med det jeg skulle for å være ferdig med det jeg skal.
Min siste dag som arbeidstaker.
For dagen i dag var for nydelig. Jeg fikk gjort mye, men så fikk jeg en snapp fra noen som hadde bada.
Plutselig var jeg på vei ned til sjøen. Med vannflaske og håndkle. Barfot.
Det var en del våtere i marka etter regndager.
Jeg var spent på temperaturen i sjøen.
Alt var akkurat slik det var sist… muligens var vannet litt kaldere, men opplevde det ikke kaldt. Svømte en del ganger fram og tilbake. Lå bare å fløt der sola kom gjennom trærne.
Tilværelsen var helt perfekt.
Da jeg kom opp hadde jeg vært i vannet i 20 minutter.
Det var en lur prioritering at jeg stakk fra datamaskina og valgte som jeg gjorde.
Det var godt å traske opp igjen i solglittert og kjenne på friskheta i kroppen.
Jeg til og med valgte solstolen da jeg kom opp.
Før middagen.
Og nå er jeg trøtt.
I morgen er det meldt regn, jeg er blitt pensjonist og jeg skal gjøre mitt beste for å avslutte jobben min. I morgen.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag… er det tirsdag. For akkurat det trodde jeg det var.
Men så er det en fullblods midt-i-uka-dag.
En skikkelig onsdag.
Jeg sa tirsdag, da jeg var innom mor i dag og hun spurte hvilken dag det var.
Tror likevel ikke det er den nye situasjon jeg skal inn i som påvirker meg.
– Jeg kommer på lørdag eller fredag en tur, sa sønnen.
Og avslutt samtalen med at han kom nok i morgen. Men da er det bare torsdag.
Så akkurat slik kan en tulle.
I dag gikk jeg ned for å jobbe, men for en motstand. For jeg fant alt av unnskyldninger for å unngå det.
Nå er jeg spent på når jeg blir kobla i fra. Kobla fra jobben.
I morgen er siste dag. Om jeg kommer i mål er en annen sak.
Og så er det meldt en nydelig dag i morgen. Får badefantasier. Har sjekka floa, den er oppe rundt halv tre.
Og gårsdagen, da jeg visste hvilke dag det var, fikk jeg skrevet kontrakten som skulle vært skrevet i årsvis. En gjenstand museet har lånt. Veldig fint med besøket og siden hadde jeg en lang samtale med en gammelnabo fra tidligere liv.
I tillegg har jeg snakka med mellomste om reise. Trodde en stund den ikke kom til å bli noe av for meg, men tror mer på den nå.
Og så vet jeg endelig omtrentlig ståa i min nye tilværelse. Jeg får en lavere skatteprosent ut året enn det jeg har hatt. Men sannsynlig blir den enda lavere etter nyåret. Jeg får første pensjonsutbetalinga om en liten uke, men det jeg ikke forstår er at NAV-systemet har skrudd opp skatten og tar et trekk på 10% mer enn jeg skal ha ut fra løse luften. Skal se i om den blir rettet opp eller om jeg må kontakte dem.
Det er mye å passe på. Og økonomisk er jeg ikke glad i slike overganger, liker best når det ruller og går forutsigbart. Til tross for jeg roter med dagene.
Da begynner mitt nye liv straks. Jeg har smakt på det, men ikke ordentlig.
Det er en litt uoversiktilig vei igjen, før det er der.
Mitt nye livet.
Alt står der.
Ennå.
Jeg må vaske skjermene og gå igjennom det som er i minnet på harddisken. Skjermene står slik de gjorde da jeg oppdaga dette.
Det blir rett og slett en arbeidsøkt i ferien. Enda har jeg ferie.
Sannsynlig kommer en venninne innom i dag, det har med jobb å gjøre – men det skal bli hyggelig å møte henne privat. Regner med den delen blir hovedsak.
I går spurte jeg lillesøster om hun ville hente meg sik at jeg fikk besøkt mor. Mor trodde ikke sine egne øyner, det var såpass lenge siden jeg hadde vært der. I natt drømte jeg om en liten jente som trengte omsorg. Kanskje den lille jenta var mor…
Lillesøster ville jeg skulle låne bilen hennes, nå står den utenfor huset. Veldig snilt gjort.
Kjøp av bil må vente til jeg er ferdig med nedpakking av jobb. Men jeg har sett. Sett på mange biler. Lista over det jeg ønsker er lang. Noe er viktig, noe er underordna. Rask motor, hybrid, automat, soltak, sevicehefte, under 10 år, få eiere, ikke kjørt for mye… Og enda en del ting. Merke og slikt. Så jeg leser. Og så har jeg lyst på en sprek farge og fin design.
Det skjer egentlig for mye hele tiden til å fordele hendelser. Men skal prøve å fatte meg i korthet.
Kan si med en gang at jeg har hatt en fantastisk helg.
En oval helg.
For jeg kom meg fram dit jeg skulle på torsdag, i en ristebuss. Veiene her er et kapitell for seg sjøl.
Da jeg går av bussen får jeg en telefon fra han som fylte år.
– Er det din buss som kom nå, spør han.
Han står klar med bil, noe som var kjempehyggelig.
Reker sto på menyen, jeg kjøpte en romkake, fordi det var han så glad i da han var liten. Men liten kan en ikke beskylde han for være lengre.
Her er far og sønn.
Mellomste datter, som har en travel helg, bestemte seg oså for å ovenatte hun også. Likevel blir vi ikke sittende lenge opp.
Neste dag tar jeg det rolig, spiser middag med faren til barna og sitter ute i sola.
På ettermiddagen tar jeg buss til Tronsheim der jeg blir møtt av mellomste. Vi rekker oss opp til leiligheta før vi må dra ned til byen.
Konsert.
Vi skal ta buss opp til Sverresborg, som egentlig er museum. Det er bare at bussene er smekkfulle. Vi skjønner vi ikke kan bli stående der vi tenker å gå på, for det er veldig mye folk. Vi går tilbake til en tidligere bussholdeplass. Og der blir vi med.
Oppe på område er det lang kø, men vi slipper å stå i den.
Mellomste skal promentere et rosa, kvinnelig pissoar.
foto:asbjørg
Så vi skal stå på gjestelista, der vi ikke blir funnet. Men en av arrangørene har helt på rene dette merkelige oppdraget og vi slipper igennom.
Denne helga har vært en helg med mange menneskemøter.
Det starter der ved pissoarene.
Mellomste er den fødte promotør, med et avvepnende smil tar hun kontakt med damer og jenter. Spør om hun kan få ta bilder av de ved urinalet. Det er noe med konseptet «ta bilder» og «tisse» som høre en anelse shady ut.
Prøver å støtte henne psykisk det beste jeg kan, men jeg syns hun tar oppdraget sitt veldig bra.
På en kort stund har hun samla mange bilder som hun kan sende firmaet som står bak dette. Så da Kaizers Orchestra går på scena er det mesta av jobben gjort.
Det er et folkehav og får vite at det skal være 12000 mennesker der.
Og vi greier ikke holde oss i ro da konserten er i gang.
foto:asbjørg
Jeg nyter og føttene vil ikke være i ro. Vi går ikke inn i folkehavet. Men vi får med oss alt litt i utkanten også.
Treffer også kjente som jeg ikke kjenner igjen med det samme.
Det mørkner mens stemninga er helt fantastisk.
Vi velger likevel å gå litt før konserten er over. For vi skal ned til byen og med alle folka kan det ta tid. Vi satser på rutebuss. Og vi er ikke de eneste.
Stappfull buss ned til byen der vi bunkrer litt sølt og salt.
Samboer til mellomste har besøk av en kammerat, et mennenske som forteller slik at en ser film. Utrolig facinerende. Det er mange scener som utspiller seg for mitt indre og han fortelle uten stopp.
Mennesker, han har problemer med at folk liker han for godt. Og jeg forsto hva han sikta til, det var ikke noe blærete med utsagnet. Noen folk kan ha det slik også.
Denne helga har vært møte med i hovedsak unge mennesker, mennseker som er åpne. Det kan også de som er blitt voksnere være, men mange stivner i en form.
En nydelig dag der jeg blir sittende mye på en benk og se utoverområdet i samtale med han jeg en gang var gift med. Vi har ikke problem med å være venner.
Parken er nesten Paradisisk, sol, varm og stemning som er så behagelig.
Jeg hilser på mange venner og bekjente av mellomste, som er med på arrangementet.
Neste dag hilser jeg på enda flere.
Egentlig skulle jeg reise på lørdag. Men så viser det seg at bussen ikke gikk helt fram til dit jeg bor. Og da fikk jeg med meg høydepunktet for min sin del; mellomste som skal opptre.
Vi var spent på dagen før vi gikk ned. Været var ikke helt topp med regn og blåst.
Jeg hilser på enda flere mennesker da vi er nede.
Og så skal mellomste på scena.
At jeg, som er mor, sliter med noen foræderiske tårer er logsk, vil jeg si… Men etterpå fikk jeg høre av flere- og enda flere hadde kommet til mellomste med den samme opplevelsen.
For min sin del begynte det å nærme seg avreise, men måtte innom et visst sted. Der ble vi sittende å snakke med flere frivillige som jobbet med arrangementet. Mellomste var i prat med en, lydmannen, mellomste snakker om å danne band.
Fikk spørsmål fra en om jeg var sliten etter en helg med så mange inntrykk, noe jeg ikke var
Da jeg skal ta bussen litt etter, er både mellomste med og to til med å følge meg til holdeplassen.
Veldig fine folk, en bli beint ut lykkelig av å møte så mange fine mennesker.
Det sosiale var enda ikke over. Da jeg kommer ned til sentralbanestasjonen møter jeg enda flere som kjente. Det ene hadde vært kollega og så var tanta mi og svigerdatter hennes der. Tanta mi er like gammel som mor, men i en helt annen form. Hun hadde vært på en samling med gamle elever og kollegaer.
Da jeg satt der på bussen etter jeg hadde hilst, snakka og gått inn i de jeg møtte sine opplevelser, kjente jeg det; En enorm takknemmelighet for alt, for folk, for helga, for alt jeg får lov til å oppleve. Der og da kom det enda noen tårer.
Og så var jeg hjemme, kunne låse opp døra til huset mitt og min billøse tilværelse. Legge på plass og komme på plass.
Hadde en fellessamtale med døtrene før jeg gikk å la meg. En veldig fin avslutning etter en veldig fin helg.
I dag har sønnen fødselsdag og om en stund tar jeg buss for å feire han.
Buss er et greit framkomstmiddel.
Bilen vet jeg ikke mer om, så jeg må avvente hva framtida er både for meg og bilen. De skulle prøve å få sett på den i dag, så håper de rekker det. Slik at jeg vet.
Det er rart å ikke kunne besøke mor, vet ikke om hun husker hvorfor.
Mellomste søster har vært en del hos henne når hun ferierte, så da valgte jeg å besøke henne mindre – og så kom dette med bilen på. I går reiste mellomstesøster tilbake og hjem til seg og sitt.
En merkelig situasjon. Fikk tilsendt handleliste fra hjemmetjenesten og sa at jeg ikke visste når jeg kom meg dit neste gang. Dit må jeg ha bil. Her går det en buss til Trondheim om morgenen og en om kvelden og en inn til sentrum om morgenen og kveld. Det er mulig den korensponderer med buss til Kristiansund, men inn dit mor bor må jeg gå det siste stykket en 3-4 kilometer. Absolutt en mulighet. Likevel tungvindt.
I morgen kveld er det konsert og den gleder jeg meg til.
Og på søndag- og kanskje på lørdag skal mellomste spille og synge. Om hun skal på lørdag-, burde jeg fått det med meg. Det har vært artig.
Det som også er artigere er at hun er spurt om å synge på et par fesivaler neste år.
For et par-tre år siden spurte et plateselskap om å utgi noe av det hun hadde laget – men hun er redd for å miste friheta. Så det ble ingenting av.
Men først er det feiring av sønn.
Faktisk er det mye som skal skje og det har vært mange planer.
Tenke jeg skulle rekke meg til Oslo i løpet av august, men med et bryllup i slutten av måneden og bilproblemer spørs det om den turen må utsettes.
Er også spurt tidligere om jeg ville komme til Kreta i starten i september.
Faktisk var det også snakk om en tur til Gudbrandstalen, men det skar seg ganske ettertrykkelig. Nesten som jeg får lyst til å skrive den historien…
Og så er jeg bedt til Ungarn, men der har jeg lagt inn noe som må skje først, så det er avhengig av det.
Men mange planer og noen blir det noe av.
Og så må jeg ha bil, det er det viktigste.
Uasett er det noe som heter økonomi og den kan ikke hoppes over.
Men det blir koselig å feire han som fyller 34 år i dag.
