Noe helt inn i hampen… En søndag er over. En fullstendig spinnvill søndag er over.

 

 

 

Nå må jeg med en gang stoppe uttalelsen om at den var vill, at den gikk i spinn.

Det føles bare slik nå.

Her jeg sitter og nesten ikke er sikker på hva som er opp og hva som er ned, på meg sjøl.

Trøtt er jeg også.

 

 

Den desiderte mest krevende dagen på museet er historie.

Og den gikk helt strålende.

En stund gikk vi tom for det meste, så de som sto på kjøkkenet hadde en stri tørn.

Og folk, folk kom i horder.

Jeg var heldig som hadde med mellomste, hun hjalp meg med mye.

Her er vi i gang med å henge opp skilt like før det startet.

Må nesten ta med en liten episode fra i går kveld, da vi var på tur hjem etter besøk hos mor.

Datter var fast bestemt på å bade.

Så mens kvelden lå over sjøen som et minne om en dag…

…hoppa hun ut i sjøen.

Men i dag ble det ikke tid til sjøbad, eller anna bad… i elv eller vann.

Vi kom hjem og vi flata skikkelig ut.

 

 

Her er et lite innblikk i rygger som hadde vendt framsida mot en samtale som skulle foregå.

Temaet var klippfisk.

Og styreleder snakka med to som hadde deltatt i den type arbeid på sekstitallet.

Dette var som sagt den mest krevende dagen i sommer, med musikk, mat, samtale, utstilling og når veret var som i dag, kom folk.

Tror nok det var rundt et hundretalls mennesker innom.

Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er et bra besøk i en liten kommune over de fire timene museet hadde åpent.

 

 

Nå skal jeg straks legge meg og gleder meg over at det bare er en søndag igjen denne sommeren.

Da blir det konsert.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Olsok i dag. Det blir en liten feiring med rømmegrøt. Grøt i enkleste form, altså kjøpt.

 

 

 

Nå feirer vi vel ikke Olsok, får det bare så vidt med oss.

Men i og med det passer å besøke mor, passer det også med en liten markering.

Olsok kommer av Olavs vaka, fordi Olav den Hellige døde i dag, etter slaget på Stiklestad i 1030. Det er faktisk offentlig flaggdag, står det i almanakken, som jeg ikke har.

 

Eldstemannens kjæreste har ikke hilst på mor, så det passer bra med en kombinasjon.

Men må lage egen grøt til henne, fordi hun er veganer.

I gårkveld hadde vi en god veganrett som mellomste fant på nett. Det er mye godt innen den sjangeren også.

 

Høysommeren er på hell.

Vi har sensommeren i vente.

Og ferien.

Min ferie.

 

Men først er det en del ting som skjer.

I morgen går det største arrangementet på museumet av stabelen.

Jeg er nesten ikke stresset, våkna likevel med noe uro i dag. Redd for at jeg ikke har den kontrollen jeg innbiller meg jeg har.

Falt liksom litt sammen etter onsdagen, den tilstelninga har ikke noe med jobben min å gjøre.

 

Uka som kommer starter med mors fødselsdag.

Ellers har jeg tenkt å jobbe intensivt til uka.

Neste helg er årets siste arrangement.

Og så er jeg framme, framme ved ferie og fri.

Det blir fantastisk godt.

Og første uka av ferien skal jeg bare la humla suse og sprike med tærne. Det som er sørgelig er at sommeren er på hell.

 

Nå skal jeg lage humus, sette grøt på koking og en tur innom kontoret for litt markedsføring angående morgenen.

 

Nyt dagen din.

Feirer du Olsok?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Neste innlegg-, sa jeg i siste innlegg. Og her kommer det, det neste innlegget.

 

For det skulle handle om lyren, datteren og filming i skogen.

Tror ikke det er så mye mer å si om dette.

Vil du høre snutten må du trykke på bildet under: 

 

Instagram

⇓

 

Tiktok

⇓

♥

 

 

 

En varm, folksom, historisk dag er over. Den skjer en gang i året.

 

 

To av mine kom hjem og plana var å dra opp i gårkveld.

Til seters.

Men etter dager med festival, ligge i telt og vært av de frivillige, frista en normal seng bedre for de som kom.

Så vi dro ikke opp før i dag.

 

Folk begynner å komme over en time før det starta.

Da det var ti minutter før det annonsert åpning, trodde jeg vi var kommet lengre fram i tid og at det meste av folk var kommet opp.

Tok meg en tur ned til elva og høybua, der var det mange aktiviteter.

Lengst nede ved elva var det laga en mile.

Det røyk ut av glørne av tyri fra fururot.

Ut fra et rør av tre kom tjæra rennende.

Fikk vite mot slutten av dagen at det hadde blitt 6 liter.

Like lengre oppe satt noen damer.

De hadde med seg ull, karde og rokk. Noen spant og andre karda.

Like ved stod denne staselige hesten.

Den likte ikke all kleggen som satte seg på den.

For klegg var det.

I vinter hadde den vært med på Rørosmartnan fikk jeg vite.

Det var Witsø Hestesportsender som hadde med hestene.

Etter hvert ble det et yrende folkeliv rundt høybua.

Og oppe på setervollen like så.

De kjøpte rømmegrøt, sveler, vafler, hamburgere og kaffe.

Det var mennesker over hele området.

Folk hadde benka seg attmed bord, bevega seg rundt og snakka med hverandre.

Et stykke ut i dagen ble det konkurranser à la farmen; økseskast, løfting av bøtter og saging av en stokk.

Saginga var min eldste med på.

Ellers hadde jeg plassen min ved seterbua vår, der det som vanlig var salg av sveler, kaffe og vafler.

 

Så gikk en varm dag mot slutten.

Nedrigging var i gang og mellomste, en nabo og jeg, hoppa ut i elva.

Det var riktig deilig å få seg en svømmetur.

Og vannet som føltes kaldt med det samme, føltes etter kort tid varmt.

 

Nede ved elevebredden sto en kano på land.

Vi pakka sammen tinga våre og så var denne Bakkseterdagen over. Her er fra Bakkseterdagen for to år siden, dette arrangementet starta i 1991.

 

Nede fra fjellet gikk vi alle tre inn i hvert vårt stillemodus, eldstemann hadde kjøpt seg noe mixseutstyr og tester ut det.

Mellomste laga seg en melodi på sin nye lyre, før hun gikk opp i skogen for å filme video til melodien. Den kan jeg dele i neste innlegg når hun legger den ut.

Og sjøl forsvant jeg inn i data’n og blogging, mens jeg hører på NRK lokalradioen som har vært på besøk í kommunen og blant anna dekka arrangementer på Bakksetra. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette er ikke et trist innlegg om de som ikke har mat. Det handler derimot om mat.

 

 

 

Noen ganger viser det seg at maten smaker så godt at det er først etterpå en kommer på at kanskje man skulle ha skrevet den ned…

Nå har jeg strengt tatt kunne skrevet ned oppskrifta for meg sjøl og vært ferdig med det slik. For jeg ønsker å kunne lage dette senere.

Men så fant jeg ut at et innlegg med oppskrift er det ikke særlig ofte jeg lager.

Så kjør på, sier jeg til meg sjøl.

Nå er det absolutt noe med smaken og baken-.

Jeg skjønner at alle ikke går rundt med min gane.

I tillegg liker jeg det sterkt.

 

Meeen altså…jeg kjører på:

 

Ca. 100 g torsk

1 sjalottløk

1 ss smør

1/4 snacks paprika

1/2 chili

Ca. 40 g blåmuggost

2 dl fløte/vann

Salt /pepper

Fullkornsspaghetti

 

 

Brukte frossen torsk som jeg delte i terninger og tina nesten helt opp. Hadde det i panna sammen med løken og stekte det lett i smøret.

Strødde over salt og pepper.

Skar opp paprika og chili i ringer. Jeg tok ikke frøa ut av chili’en, de fikk være med for det setter en sting.

Slo over fløte/vann blandingen sammen med blåmuggosten og lot dette koke litt inn mens spagetti sto på kok.

Slo den ferdiglagde spaghettien på et fat og slo over sausen.

 

Jeg koste meg med hver en munnfull.

Og plutselig var tallerken tomt.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Ord og vendinger til sendinger i et blogginnlegg… Jeg vet ikke jeg, kanskje en ikke burde skrive.

 

 

 

 

 

– For sliten er jeg så det holder.

Dagen har virkelig gått i ett.

Etter at jeg sto opp har programmet vært stramt. Og så kjente jeg at natta hadde vært for kort.

Før jeg dro tenkte jeg at jeg helt sikkert kom til å glemme noe.

Det gikk bra det.

Men på slutten av dagen glemte jeg både det ene og det andre.

 

 

I og med fødselsdagen min, som først kunne ha en lett feiring i kveld, dro jeg framom mor med kaka jeg hadde stelt i stand.

I dag hadde mor lyst til å være med ut til museet.

Men stokken hennes var sporløst borte og jeg leita…

Til slutt ble løsningen en krykke.

Jeg sa at hun kunne ikke ha mye bruk for en stokk hun rota bort.

Fant den i kveld, den lå akkurat innom kanten til en sofa, godt skjult av kappa rundt sofaen.

 

 

Sola hadde bestemt seg for å forbarme seg over dagen, så naturen flagra vakkert forbi da vi la i vei.

Folk dukka opp helt fra start.

Og det seig på utover.

Så nærma det seg programmet. Da skjedde det noe rart, alle folk fordufta.

Det var tomt.

Dette var mer enn merkelig, men så kom en inn og fortalte at alt folk hadde gått ned til et større naust vi bruker å ha foredrag i.

På grunn av at prosjektoren ikke fungerte til pc’n, skrinla jeg det vanlige opplegget og tenkte vi fikk ta det i det rommet vi selger kaffe.

 

 

Men så kom de, det pulla inn med folk.

Jeg var superstressa, dette går rett vest, tenkte jeg. Jeg kommer til å rote vekk alt, landa med et magaplask i en skikkelig fadese.

Folk benka seg til, kjøpte seg kaffe og var klar.

Jeg merka meg at jeg trava fram og tilbake.

Da alle hadde satt seg var det bare å kjøre i gang, hoppe i det-.

 

Så er det noe med at skal man kjøre utfor en hoppbakke, må en bare konsentrere seg om å stå.

Og om jeg følte at mye av dette ikke helt på plass, så var det heller ikke solgt inn som det skulle være det.

Folk var invitert til å dele kunnskap.

Jeg så at det var en engasjert tilhørerskare, alt i alt tok seansen bort i mot 1,5 time – da kjente jeg det var nok.

Og ja, det var utrolig godt å komme igjennom.

Nå er det fortsettelsen, samlinga av det jeg fikk vite sammen med det jeg vet og få det karlagt.

 

Etter hvert kom vi oss hjemover, mens jakken min hang igjen på museet.

Lillesøster sin rullator ligger i bilen min, vi begge glemte av den.

 

 

Det ble kaffe hos mor med pavlova til.

Ryddinga til slutt + at oppvaskmaskina til mor var full av rene kopper som måtte tas ut, var litt mer enn hva jeg hadde kapasitet til.

Men så gikk det likevel.

 

Så slik kan jeg pakke dagen ned og legge den i natthylla.

 

Barna har ringt fra sin festivalhelg, flere ganger.

Dagen min skal feires ordentlig mor slutten av august.

Mot slutten av ferien.

Da har jeg hatt dager både hjemme og i Oslo med innhald jeg verken ved utfall av eller konsekvenser av.

 

I morgen har jeg fri.

På tirsdag jobb.

Onsdag er det dugnad på den årlige seterdagen og til neste helg er det et nytt arrangement på museet.

Men da har jeg bare ansvaret for koordineringa og kan bevege meg i kulissene sammen med at jeg har gode folk på laget. Det hadde jeg forresten i dag også.

 

Det er godt å sitte her inn i natta og vite at dagen ikke ble et magaplask.

Så nå kan den nye uka komme.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

På butikken i dag var jeg streng. «Nei» sa jeg, i allefall ikke nå.

 

 

 

 

For jeg bør være snill.

Slik skikkelig snill mot meg sjøl.

Spesielt i dag, dagen vi er på tur inn i.

 

Tidligere tenkte jeg på om det var noe jeg hadde virkelig lyst på.

Ikke sjokolade.

Ikke slikt, ikke noe salt.

Jeg har valnøtt.

 

Jooo, det var en ting, tenkt jeg.

Men jeg hadde da ikke tid til å ta turen til et pol.

Men så kom jeg på at hadde jeg ikke… for jeg kjøpte sprit til jul og laga akkurat eggelikør.

Litt sener kikker jeg inn i skapet, ja visst, der står det en skvett.

Ikke nok til en halv oppskrift.

Men nok til meg.

 

 

Og så får jeg kjøre på en Pavlova, en med masse frukt.

Så det ble en svett tur innom butikken, fikk handla inn både til Pavlova og til morgendagens arrangement.

Nesten som for 15 år siden, da dagen var trillende rund.

Og jeg føyk rundt i et arrangement som ikke handla om meg da også.

Nå er den bare halvrund.

Man begynner visst å se på slikt nå.

Når elden har tatt grepet.

Hver 5. år en enda holder seg i livet.

 

 

På bildet under er det tre års dagen min.

Kassen bak meg er en gave.

En gave jeg var overlykkelig for.

Det var blandt anna en liten dukkevogn i den.

Den var grønn. 

Jeg ville bare trille den.

 

 

Jeg kom meg alt for sent hjem.

Til alt jeg skulle gjøre.

I tillegg ble jeg sittende uvirksom, med unnskyldningen at jeg sikkert hadde behov for det…

Men til slutt kom jeg meg ned for å jobbe.

Satt der noen timer, leika detektiv.

Skjønner temaet har lite fokus-.

Om hvem som bygde båtene.

Lite å finne.

Jeg gikk meg bort i historiske bilder.

 

 

Det var da jeg kom på det; både Pavlova og eggelikøren.

Hva jeg hadde tenkt.

Litt feiring må jeg lage, om ikke blir verden for trist.

Gikk opp og fant fram det jeg skulle ha.

 

Nå står Pavlovaen og steker.

Da klokka bikka midnatt løfta jeg glasset med eggelikøren og sa:

– Skål Ingvild og gratulerer.

For jeg fikk den ferdig.

 

 

Dette er den mest krevende helga mi.

Ikke fordi man blir litt gamlere, men usikkerheta på morgendagen.

Enda er ikke presentasjonene ferdig, så må nok opp tidlig i morgen for å sy inn de mest løse trådene.

Men kanskje kommer det ikke folk engang.

Etterpå, når kvelden er der, når jobbedagen er fredig, da skal vi drikke kaffe.

Det vil si mor og lillesøster, ellers er alle over alle hauger.

Nå har jeg skålet og feiret litt.

 

 

I morgen må jeg opp for tut og kjør.

Får håpe jeg eier historien nok i morgen, til å si og til å høre og til å røre sammen nok en dag.

Før jeg kan dra den blå nøkkelen rundt i låsen å kjøre tilbake.

Drikker litt kaffe og spiser litt Pavlova, før jeg kjører hjem.

Til et par glass til med eggelikør.

 

For litt må en feire seg sjøl.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Disse ukene er helt ville, de løper gjennom sommeren. Det flimrer i sol gjennom løvverk…

 

 

 

Det skraller i torden og regnet fosser ned.

Den har alt denne sommeren.

Og stress, masse stress.

Som jeg pakker bort, men likevel er det nok med. Jeg greier det jeg trodde jeg ikke klarte.

 

Sommeren fosser som en båt gjennom vannet med hvitt skumsprøyt i baugen.

Jeg er alene.

Jeg har fullt av folk.

Jeg har følelser.

Og så er jeg ærlig.

Mer ærlig enn noen gang.

 

I går fikk jeg endelig tatt nett over trærne.

Men ble ikke helt ferdig.

Trærne er egentlig bærbusker.

De er gedigne.

Det skvatrer fra der de står, er det fortsatt besøkt av flygende flygere.

– Trosten kan sette seg fast i nettingen, sier min venn.

Det må sjekkes at det ikke sitter fast noen i nettet.

Jeg må klippe de ned til busker etter plukking.

 

 

Det er så mye som skal gjøres over alt.

I dag må jeg gjøre den grøvste jobben på en PowerPoint-presentasjon.

Har ikke begynt, bare prøvd å samle informasjon.

 

Jeg hører på reiseradioen, der kommer en melodi med Elias Akselsen.

Sanger så full av følelser og lidenskap.

Jeg deler den for den er så fin.

 

 

Den treffer meg.

Sangen.

Første gangen jeg hørte den var med Lars Demian.

 

 

Jeg vet ikke hvem jeg liker best.

Har du tid til å høre begge, treffer dette deg og hvem treffer i så fall mest?

 

 

Men nå må jeg til å virke før dagen svinner.

Drømmer og følelser må legges til side.

Jeg skal inn i strevet.

De som levde liv ved kysten og som kryssa fjord og hav i små og stor farkoster.

Og de som bygde disse.

 

 

Sorg og glede i forening.

Sjøl om vi setter oss i bilen, går inn på butikken for å finne maten, er opptatt av renter og prisene på drivstoff.

Føler oss løsrevet fra alt.

Frie individer som gjør som vi vil.

Men vi ønsker også å høre til, høre til i fellesskapet.

Og vi gjør det, vi hører sammen med med alt, med trær og fugler, med folk og firbeinte.

Vi er i alt dette.

 

I fortid, framtid og nåtid.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Det er godt å stå opp tidlig med hele dagen foran. I dag sto jeg opp tidlig…

 

 

 

Og det er godt.

Men kjenner at grunnen til at jeg sto opp tidlig, den opprinnelige grunne, ikke er så god.

Den sitter i ennå.

Kjenner den i magen og kjenner den i hodet. Uten at jeg helt forstår-.

Men alt skal en ikke forstå.

Og jeg tror likevel jeg vet grunnen…

 

Jeg ble sittende i denne stolen i hele går, uten noen særlig bevegelse.

Om dette var grunnen til at jeg ble slik jeg ble eller at jeg var rolig på grunn av en bakenforliggende grunn, vet jeg likevel ikke.

Til tross for en stillesittende dag, jobba jeg.

Leita etter bilder til presentasjonen i helga.

Uten at jeg følte jeg fikk så mye ut av det.

Så klart er det slik småfrustrerende.

 

Og kanskje starta alt kvelden før. Da jeg kom sent hjem og ikke hadde spist middag.

I og med at klokka var for sen til noen stor middag, kjøpte jeg meg reker.

Jeg er veldig glad i reker, men kan reagere.

Jeg spiste den uten noe til og at en fin stund.

Morgenen etter, i går morges, da var det ikke like bra.

Kroppen reagerte, men for så vidt ikke så ille, bare litt redusert.

 

I går ble det middag i syv-tida.

Laga meg en vegetarrett; chaminjong, løk, tomatpurre, paprika, gulrot og litt rømme. Laga meg mos til av en sellerirot.

Det var litt mye til en porsjon og litt lite til to.

Så jeg spiser det like godt opp.

Alt.

Det er da det begynner å slå helt krøll på seg.

Muskulaturen.

Den gikk i krampe.

Over alt.

 

Og jeg var helt satt ut.

Begynte bare å ville sovne.

Så fikk manøvrert meg opp på to ben, kjente jeg ikke orka…, virkelig orka ingen ting.

Ikke kle av meg, ikke pusse tenner, ikke en gang slukke lys eller lukke døren.

Jeg sovna.

Våkna en gang av kramper.

Ellers sov jeg til jeg våkna i dag tidlig.

Med døra åpen ut i gangen, der lyset sto på og det gjorde det også på kjøkkenet.

 

I dag har jeg utført første arbeidsøkt.

Kjenner hodet er litt light og forma kan nok ikke benevnes som super.

Tror jeg skal ta meg en liten tur ut med fotoapparatet for å se om jeg kan bli mer i vater.

Men – jeg kom meg tidlig opp.

Og det er bra.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Når man ikke vet, når man vet en ikke vet. At nåtida er alt man har… og så klart fortida.

 

 

 

For fortida kan skape framtida.

Det er likevel nåtida som er reel.

Hvert et sekund.

Hvert et sekund er gjennom nåtid.

 

Tankene må brettes fint sammen og legges bort.

Fordi man ikke vet.

Jeg vet ikke.

Tror ikke jeg vet en ting.

Eller, om jeg lar tankene ligge der…

Fordi om tankene tenkes og fornuften kommer fram, for fornuften tror den vet det meste – og den bor ikke i nåtida, men der framme.

For fornuften vet hva og hvordan-.

 

Jeg vil leve, flagre og ha latter.

Jeg vil ha gode samtaler og bobler i blodet.

Jeg vil ha letthet og glede.

 

Derfor må jeg bo i nåtida.

Akkurat nå.

Ikke la fornuften påvirke med pekefinger og «hva er det du tenker?»

For jeg vil ikke tenke tankene.

De vil likevel brette seg ut.

Hvorfor restriksjoner når en ikke vet mer…

 

Skal en leve med sikkerhetsline eller skal en leve uten…

Svaret blir nåtid, der må alt leves gjennom, både det som er godt og det som er vondt.

Det er mosaikken livet er bygd over.

 

Da må en helst tørre å bruke alle fargene, må en ikke…

 

 

♥