En til… Brødskiva som en nødvendighet, som noe som hører hjemme i et hvert hjem. Eller brødet da-.

 

 

 

 

 

Som ungen jeg var, komme inn til mor etter å ha vært ute og lekt.

Nystekt brød som smøret smelta ned i, nå ja, det var kanskje ikke smør den gangen, margarin. Men det smakte godt det ferske, nystekte brødet.

Margarinet ble etter hvert tatt bort fra kostholdet.

For det var ikke så bra.

Vi fikk forresten mange varianter til å smøre på brødet etter hvert, dess magrere desto bedre.

 

Det hjembakte brødet forsvant også i stor grad ut av kjøkkenet.

Man gikk over til å kjøpe det i butikken.

Helst litt grovt, men kneipen var i en periode et brød mange valgte.

Fikk høre om matsminke, at ikke alt var som det så ut.

Det var mye som ikke var helt bra viste det seg etter hvert.

 

Åja, derfor…

Jeg begynte å bake på fast basis.

For å unngå det en las om ikke var så heldig for kroppen, den gode bakterifloraen, tarmer og slikt.  

 

 

I dag kjøper jeg brød unntaksvis.

Jeg har i hovedsak brukt to typer bakeprodukt; rundstykker med både gulrot og cottagecheese i eller en veldig grov variant med masse fiber og frø.

 

 

Nå, da jeg har hatt en litt småutfordrende periode med energi og helserusk, har jeg ikke hatt kapasiteten sammen med det andre jeg skal utføre. 

Gikk til innkjøp av speltrundstykker der de skulle være økologisk, men orka ikke lese deklarasjonen.

Jeg kjøper meg gjevnlig banana, når de blir for modne moser jeg dem sammen med egg og havregryn.

Det funka supert i stedet for det vanlige brødet.

 

I går da jeg rydda og vaska litt, tenker jeg at den mysen jeg fikk etter jeg laget ferskost sikkert bare var å kaste…

Men det lukta ikke dårlig, bare lett gjæring.

Plutselig var jeg i gang; grov spelt og andre grove blandinger, lifrø og gresskarfrø, hadde i litt gjær og veska var resten av mysa.

Satte det på langheving, dro på besøk.

Sent i går var jeg hjemme.

Tanken var bare å lage rundstykker…men så gikk det så mye snarere å omskape det til to brød.  

 

Klokka bikka midtnatt før de var ferdige. Sjøl jeg skjønte det var for sent å spise da.

I dag forserte jeg planene mine, vanligvis spiser jeg ikke første måltidet før i tolvtida. Jeg smurte på rørossmør, tok på ost og hawaiskinke sammen med majones (riktignok er dette prosessert)og spiste.

Himlende du det smakte.

Det var bare fantastisk godt.

Jeg måtte smøre meg enda en brødskive til…men da la jeg resten i fryseren for at jeg ikke skulle få et spisekikk.

 

 

Jeg må lage meg mer ferskost, slik at jeg får mer myse.

Ellers bør jeg ikke kjøpe mye av det pålegget som er til salgs.

For jeg prøver å rydde det meste av slik mat ut av det daglige inntaket.

Så nettopp at bacon også er ultraprossesert.

 

Men jeg syns det er spennende og så er det så mye mat i butikken som en bare kan gå  forbi, slik blir handlinga mye raskere.

 

Er du opptatt av matvarene, prosessert og ultraprossesert mat?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Jeg skriver og skriver, ikke mye – men slik jevnlig. Og det er i grunn det jeg klarer her… jevnlig.

 

 

 

 

Tar noen dykk, skriver veldig sporadiske kommentarer… for når jeg leser et innlegg kan jeg space ut.

Kommentarene på mine innlegg, og som jeg er veldig glade for å få – svarer jeg i bolker.

For jeg greier ikke konsentrerer meg godt, verken når det gjelder skriving eller lesing.

Det er så kjedelig.

Det skal vist være lettere å oppfatte det en hører framom å lese, sa en nevroforsker meg.

Jeg lytter til lydbøker, det fungerer fint, lese bøker har jeg blitt dårlig på.

 

Er ikke så opptatt hva det kommer av, men tror det kommer av et overskudd jeg ikke har.

Eller kanskje er det noe jeg har som jeg ikke vet…

Da jeg las denne boka, var det mye jeg også kjente meg igjen i.

 

 

Jeg sitter i min grå stol i stua, har vært og jobba litt.

Ser at det ikke går helt som jeg har tenkt det jeg har tenkt.

Viljen til å gjennomføre er absolutt til stede.

Likevel -.

Tror denne uka må brukes til å kommunisere for å komme i mål.

Jeg kan ikke ligge under en sten.

Jeg må ut på plattformene for å skrive.

Bloggplattformen er nok ikke helt stedet, forteller bare om det her.

 

Oppdaga nettopp at prosjektoren jeg skulle bruke førstkommende søndag ikke kommuniserer med pc’n.

Men jeg kan få det til, likevel, førstkommende…

Tenketanker-.

 

Egentlig er jeg et slitent murmeldyr som snøfter i rundt, vil gjerne at noen skal stryke meg over pelsen og kose, myser mot lyset før jeg kryper bak en sten og ruller meg sammen.

Det var slik det var.

Jeg er et Murmeldyr…

 

Og akkurat nå, i dette momentet, googler jeg meg fram til at murmeldyr finnes…

 

Dette er to murmeldyr:

 

 

Det finnes 15 sorter av arter murmeldyr, står det. Det finnes bare alpemurmeldyr i Europa. De aller fleste flokkene lever i familier. Og så graver de seg ganger under jorda. Noen er ganske store. Kan bli opp til 75 cm lang og 11 kilo tung. De hører til i ekornfamilien.  

 

Så altså… de finnes de.

Og det gjør jeg også.

 

Nå har jeg både jobba, vært privat og spist lunsj.

Så nå er det straks tilbake til jobb-jobb.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Søndag over hele dagen. Dagen er fri og dagen er ikke det. 

 

 

 

Jeg har altså fri, men må likevel være pålogga.

Eneste frisøndagen min fram mot ferie.

Men den nærmer seg også.

For å være nøyaktig, tre uker og en dag.

Føler meg litt bedre angående utbruddet i revmatismen, bare ene ankelen og noen kroppsdeler til som er sandete og såre.

Fikk lyst til skogstur, men er usikker på mobildekningen…og som sagt, jeg må være tilgjengelig.

 

 

 

Ellers ble jeg veldig, som i «VELDIG» frustrert over ting her inne.

Det hjalp nok på med min egen frustrasjon. Den som kan handle om folk, folk som ikke gjør det en ønsker, forventer eller vil.

Vi har denne veien å gå, alle mann…og damer.

At det kan ligge lærdom der en butter i mot, er en ting… om en greier å se det slik.

 

 

I går hadde jeg lyst til å sette meg ned å skrive et direkte og flammende innlegg. Men innså at det ville ha blitt farget av min egen frustrasjon, den jeg må lære av.

Den som handler om at en kan aldri bestemme over andre mennesker.

Men noe en kan og som ikke er lett, er å sette seg inn i, …prøve å sette seg inn i følelsene til andre mennesker.

 

 

Da ekteskapet mitt var ved havariets rann gikk vi til en rådgiver.

Ikke en kjempegod rådgiver, men han kom med en øvelse som egentlig var gull verdt, om den hadde blitt testa ut.

Og den er supergod som en øvelse til å forstå… eller prøve å forstå. Andre.

 

Det er så alt for lett å gå i den subjektive fella, tro at sin egen sannhet er den riktige, slik er det, slik er jeg, de andre er slemme.

Nå skriver jeg så tydelig, tror jeg, at jeg ikke behøver å nevne navn.

I går tenkte jeg å være skikkelig direkte.

Men det jeg prøver å skrive nå er allment, gjelder oss alle.

Inkludert meg.

Fordi jeg tror jeg vet hvem jeg er, ingen kan vel misforstå meg, jeg har den gode vilje og jeg mener bare godt.

Kan noen misforstå, liksom…

 

Nå fronter jeg vel bare meg sjøl, meg sjøl og atter meg sjøl, her inne.

Et ønske om å skrive om at det kan være et bra liv om ikke alt går på skinner, med inn i mellom utfordringer, at det også er et helt ok liv.

Hvorvidt jeg lykkes-, framstår jeg som et ubevisst, selvopptatt individ, akkurat det kan det finnes mange, mange svar på-.

 

Må referere moren min, hun sier det vel ikke så mye nå, men hun har sagt det mye oppover;

– Hva vil folk tro…

Det er en setning jeg ikke kan fordra, som får meg til å gå i spinn.

Hvem er folk?

Hvor er mangfoldet… for det er det som er sannheten. Vi er et mangfold.

Vi sitter alle på vårt lille fjell av erfaringer, sammenskruing, sammenføyninger og sekk stappfull av levd liv.

I tillegg har vi evnen til å tolke på vår måte, til å forstå ord på vår erfaring, til å blåse opp vårt eget ego i å tro vi sitter med en fasit.

Og kjære, vi har så klart lov til å mene, mene i alle himmelretninger.

Og så er det enda en ting vi kan, vi har lov til: Å LÆRE!

Vi kan gå ned fra den pidestallen vi setter oss sjøl på og se oss utenfra.

Se oss utenfra med omtanke. Og med kjærlighet! Vi er bare mennesker.

 

 

Tilbake til ekteskapsrådgiveren i hine hårde dager.

Han ga en øvelse, en øvelse for å kartlegge for oss hva vi egentlig forsto.

Forsto hos hverandre.

Du har sikkert hørt øvelsen du som leser også. Tenkt at den var fin, kanskje.

 

Den gikk i alle fall ut på at den av oss som snakket holdt en penn (eller lignende) og sa det som lå oss på hjertet.

 

Er det noen gang en er sårbar og subjektiv, så er det når en står ved et brudd. En vil misforstå alt det den andre sier.

 

Så dette var ingen enkel øvelse, bort i mot umulig.

Men når en var ferdig med å snakke, skulle motparten få pennen og gjengi det ørene til motparten hadde oppfatta.

Så fikk avsender tilbake «pennen» for å gi tilbakemelding om mottakeren hadde forstått det senderen hadde prøvd å si.

Slik skulle en greie å komme fram til og forstå den andre parten, for begge. Med å sende en penn fram og tilbake, der den som hadde pennen snakket og den som ikke hadde pennen lyttet.

Hvordan ting føltes.

FØLTES!

Og dette er kjernen i det innlegget her, vi eier bare våre egne følelser, vi kan aldri sette ord på hva andre føler eller skal føle.

Vi kan lytte etter hvordan andre har det, aldri vite ut i fra slik en sjøl er skrudd sammen.

En må gi tid, ikke tro en vet.

En vet bare ut fra sitt eget lille ‘fjell’ av erfaring og egenskaper.

Det å vise forståelse for andre og lære om andre kan gi en mye ny lærdom og øke ens kunnskap.

Det er jeg skikkelig overbevist om.

 

Jeg har mang en gang hørt at folk har diskutert og liketil krangla, så busta føyk fordi de trodde de var uenige.

Egentlig var de enige.

Ordbruk er en viktig faktor.

Uansett, det er også lov til å være uenige, ha ulike syn.

Noen står med ryggen mot ‘nord’, noen mot ‘sør’ og utsikten vil være helt forskjellig.

Men respekt, det å respektere andre mennesker er så grunnleggende.

Ingen er bedre enn andre, men omstendighetene vil alltid være forskjellige.

Og den frie vilje både til å delje løs eller til å utvikle seg som menneske er der hele tiden.

 

En kan også sitte på haugen sin med armene over kryss og si «jeg vet, jeg har rett».

Men heldigvis tror jeg på de gode i alle mennesker, alle prøver virkelig så godt de kan ut fra sitt ståsted. Tror jeg…

 

 

♥

 

 

 

 

 

Er det fredag den 13.? Fra et tidspunkt skar alt seg. 

 

 

 

Av en eller annen grunn syns jeg det er en slags humor i slikt.

Når alt tryner.

Litt slik slapstick.

Uten at en faller på ordentlig.

 

 

Første delen av dagen gikk fint.

Hadde noen gode samtaler og fikk gjort det jeg skulle.

Men hadde lett for å skli i tankene.

Til slutt fikk jeg henta en lyre som datteren min gikk av med seieren i en budrunde. Mellomste ønsker seg masse instrument.

Hun som solgte bodde i nærheten der jeg var.

 

Så langt var alt bra.

Glad for at jeg var på hjemvei en fredagskveld.

Hadde sagt jeg kom oppom mor på returen. Svinger av ved rundkjøringen i hennes retning.

Hører lyden av tv’n da jeg kommer inn, hun ser mye på tv.

Oppe i gangen reagerer jeg litt på at inneskoene står fint parkert.

Dørene står åpne, men inga mor.

På kjøkkenbordet ligger en konvolutt, bak på den står det at hun er hos broren.

 

Men hvordan hadde hun greidd å komme seg dit?

 

Han bor for langt unna til at mor greier å gå dit.

Jeg ramler ned i stolen foran tv’n og blir sittende apatisk å se på at Nrk sykler.

Har sittet der en stund da jeg finner ut at jeg må ringe.

 

Forrige uke ble det foreslått at vi skulle møtes der sammen med mor, og det var det som hadde skjedd, bare at jeg var falt ut av plana.

Sikkert en hendelig hending, ting hadde sikkert skjedd fortløpende.

Så tok det ikke personlig. Men hun som hadde foreslått det tror jeg følte det litt ekkelt.

Var på dette tidspunktet alt for sliten til å være mer sosial.

Fikk kjørt opp mor og satt litt sammen med henne før jeg satte meg i bilen igjen.

 

 

Skulle innom butikken, måtte sjekke opp hva som sto på kontoen først.

Bank-appen jeg har hatt fungerer ikke lengre og muligens er mobilen for gammel til at den nye løsninge banken har lagt ut kan brukes.

Så for å sjekke måtte jeg logge inn uten app.

Da oppdager jeg at det har skjedd feil med siste lønnsutbetling, bare halve lønna var overført.

Jeg står utenfor en Coop butikk og kan bruke Coopay.

Husker at jeg ikke fikk brukt appen sist, så sjekker den opp først.

Det viser seg den ikke er i funksjon.

Og det er nå jeg oppdager at omslaget på mobilen med bankkort ikke er å finne.

Borte, borte.

Jeg leiter og leiter.

I sekken, på golvet, i bilens forskjellige oppbevaringer.

Om igjen og om igjen går jeg gjennom alt…

 

Har jeg kunna lagt omslaget fra meg da jeg var ute på museet?

Da jeg var inne hos mor?

 

 

Finner ut at jeg må laste opp appen til Coop på nytt.

Koden jeg har notert får jeg feilmelding på.

Ber om ny kode, men det bare roter seg til.

 

 

Hvor mange ganger jeg tenkte at jeg bare ga opp alt for å kjøre hjem uten å handle…

Det var mer enn en gang, for å si det slik.

Sto jeg der en halv time, kanskje ble det en time.

Jeg vet ikke.

 

Og plutselig, akkurat som når skydekket åpner seg for å slippe solen igjennom…

Omtrentlig samtidig får jeg Coop-appen til å virke og finner omslaget til mobilen.

 

Himmelen er igjen blå.

 

Tror jeg omtrentlig snubla inn på butikken, krokete i knærne og med et lidende ansiktsuttrykk.

Og jeg greidde å bare kjøpe bare en usunn ting; cashew-nøtter.

Så langt etter m-sjokoladen, men tenkte at nei, nei, nei…ikke sukker.

Kjøpte en melon da.

Og en mango.

 

Var det godt å være heim?

 

Det kan jeg skrive under på.

Det var fantastisk.

Helt fantefantafullefenomenalistisk.

 

Og så er det nesten noe komisk i det, når det blir så mykje tull på en gang.

Etterpå.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Ny morgen, det vi si ny dag. Jeg blir pepra med inntrykk.

 

 

 

Prøver å lage meg en rolig start på dagen.

Ute regner det.

Litt kaldere.

Tok inn klær som var vaska i går, de var fuktige til tross for at de sto under tak.

Nyheter og Reiseradioen triller ut av høytaleren.

På nyhetene snakkes om sult, krig og rasfare.

Reiseradioen snakker om sommerferie som ligner på 60-tallet.

 

Inn ramler meldinger både på messager og teams.

Privat og jobb.

Det er 13. juli og jeg har ikke funnet bremsene…

 

 

 

I går, etter jobb, ville jeg så mye.

Ut i skogen, ned til sjøen, plante jordbær, dekke til ripsbær – men da jeg sto mellom trærne for å henge opp en vask, kjente jeg meg så trøtt og sliten.

Det er sikkert tordenværet som kom rullende, tenkte jeg.

Himmelen var svart og jeg var utslått.

Senere oppdaga jeg at, jo da, det prikka i kroppen og temperaturen var igjen for høy.

 

 

Kanskje er det slik, kanskje hadde den irriterende legen rett.

Revmatismen-.

Oppdaga at jeg nesten ikke greidde å holde i en penn i går, det var vondt å skrive.

Nå er begge anklene mine også vonde, det var nok likevel ikke rota jeg ramla igjennom – det var da det starta, eller like etterpå med den ene ankelen.

At anklene er angrepet er nytt.

 

 

Noe skal det være.

Jeg klager ikke.

Om en tenker ut fra et friskt ståsted er det irriterende, men det er så mye som er verre.

Så mye verre.

Jeg ønsker bare ikke å ha dette presset på meg.

 

Nå står jeg foran en helg, ikke først, men neste… da er en ny kraftanstrengelse.

Akkurat nå, når jeg har det slik, burde jeg ikke hatt dette presset på meg. Jeg burde ha pleiet meg, levd i balanse.

Jeg har begynt på igjen, så vidt, med de Tibetanske ritene.

Hadde noen dager med tre repetisjoner, i går gikk jeg opp til fem.

Tenker på om jeg burde fasta, kanskje det har hjulpet på å få bort betennelsene som jeg kjenner på om dagen.

Må kanskje google for å se om jeg finner råd.

Har du erfaring, send meg gjerne noen ord.

 

 

Er til og fra, ser at dagen er godt i gang.

Jeg må avslutte skrivinga mi, finne et bilde… og det er ikke alltid like lett.

 

 

Superduper dag til deg som las akkurat dette nå. 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Bussen, bilen og tiden. Om sommeren kan det føre til utfordringer.

 

 

 

 

Mellomste har vært her noen dager som bikka over helg.

Veldig fint og koselig.

I går hadde vi en skikkelig rolig dag, vil kalle den omtrentlig lat.

Jeg fikk dratt i gang plenklipperen og slått ned noe gress før regnet hølja ned.

Da vi skulle spise middag fant vi ut at vi dro til nabokommunen og kjøpte oss pizza.

 

Det ble også en softis etterpå.

 

Hun skulle reise med buss i dag tidlig, men så fikk hun en telefon som det var bra hun brukte tid på og det bikka natt.

Sa jeg kunne kjøre henne til en buss som gikk midt på dagen i dag.

Slik sov vi til vi våkna.

 

 

Etter jeg ble syk for en tid tilbake, er jeg ikke kommet i gang med noen form for trening.

Men i dag ble jeg med da hun tok de Tibetanske ritene.

Jeg har gått ned til tre repetisjoner, hun var oppe i 13 i dag.

Var forresten med på lørdag også.

 

Da vi satte oss i bilen hadde vi greit med tid.

Men det er sommer -.

Og det er helt greit at folk velger å kjøre i 60 i 80 sone. Men når det er svingete bør de som vi kjøre rolig slippe forbi køa som danner seg bak.

Nå var jeg den fjerde bilen bakerst i køa og skulle nå en buss.

Nesten tre mil kjøring i et veldig sedat tempo hadde jeg ikke tatt høyde for.

Jeg kom meg endelig forbi bilen foran meg, så enda en bil og til slutt greidde jeg å passere alle.

Det var ikke tid til å kjøre bort til busstasjonen, men kjørte til en holdeplass lengre fram og slik rakk hun bussen hun skulle ta.

 

 

Men jeg har ønska at de som vil kjøre rolig også har vist hensyn med inn i mellom slippe køen som danner seg bak forbi.

 

 

Etterpå tok jeg meg en tur innom felleskjøpet, fikk kjøpt netting over bærbuskene og mer jord.

Ellers var jeg lat i dag også.

Skulle egentlig jobbe, men i morgen…

 

Fikk i kveldinga tatt handletur for mor.

Og i kveld tok jeg på meg raske føtter og gikk!

Det ble noen skritt…

Ett av mine nye mål, få opp pulsen.

Så dette var denne dagen.

 

 

Har du hatt en fin dag?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Noen ganger er det bedre å parkere i stolen enn andre ganger. I kveld er det bort imot hellig. 

 

 

 

 

For nå har jeg lagt bak meg noe jeg trodde var umulig for bare kort tid siden.

Og det at jeg sto foran denne dagen gjorde sitt til at jeg våknet før seks i dag tidlig.

Men i går hadde jeg en fridag, det gjorde godt.

I sola.

Mellomste ble med meg en tur i butikken, måtte det.

Hjemme gikk vi ned til sjøen.

Bada i glassklar sjø, som ble mer temperert for hvert dykk.

Og noen svømmetak ble det.

 

 

Om kvelden kom hennes kjære og vi spiste oss nesten inn i søvnen.

 

Men i dag våknet jeg til alvoret, sjøl om jeg var kommet fram til en mer laidback løsning.

Hvordan ville utstillingen bli mottatt.

Datter og kjæreste dro innom mor for å ta med blomster fra hagen.

Jeg fikk hentet en av sommerhjelpene.

Da var jeg nesten en time senere ut enn tenkt.

 

 

Det var så mye som skar seg i morgentimene, ikke fant jeg ‘musa’ til pc’n.

Jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne forlegge den, men så var det noen som hadde lånt den.

Fikk lagt inn prisene som var det jeg skulle.

Etterpå fant jeg ikke klærne jeg tenkte å bruke…

At det går an.

Men endelig var jeg på vei.

Og fra da la alt seg riktig til.

 

 

Ungdommene, som det var to av, tok i mot beskjeder og var sjølgående.

De greidde å ikke gå tom verken for kaffe eller vafler.

Og den ene hadde tatt inn så søte små buketter av rosa nypeblomster, jeg angrer for at jeg ikke fikk tatt bilder av de.

Datter med sin kjære kom med blomstene de hadde tatt med.

Fikk tatt siste finpuss av utstillinga.

 

Så var vi i gang.

I solskinnet.

Og folk strømte til.

 

Fra klokka 13 til godt over 16 snakka jeg.

Jeg fikk også gjort et intervju.

Vi skulle ta oss kaffepause med vafler.

Kaffen ble kaldt.

Vaflene fikk vente.

Og folk var trivelige og virka som de trivdes.

Må si at dagen ble veldig bra.

 

 

Datter og kjærest dro før meg.

Det var da det skjedde det utrolige, det som ble ordentlig bra, men kunne blitt årets krise.

Før vi åpna, kjørte samboeren til mellomste bilen min og fikk satt den på parkeringsplassen.

Da de skulle sette seg inn i bilen de hadde for å kjøre, hadde datteren spurt om han hadde levert meg nøkkelen min.

Jeg tenkte ikke mer på nøkkelen.

Hadde hun ikke husket å stille dette spørsmålet, hadde bilnøklene mine dratt til Trondheim og jeg hadde stått fast på museet en times kjøring fra mitt hus, med ene sommerhjelpen like ‘stuck’ som meg.

 

Så det var kveldens under.

 

 

Nå sitter mellomste og jeg hjemme i fullstendig vilt utslått tilstand.

Jeg er så heldig å ha henne hjemme en dag til og i morgen har jeg fri, fullstendig FRIIIIIII <3

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Matt, men ikke sjakk matt. Dagen vart lang, men likevel rolig.

 

 

 

 

Jeg var oppe halv seks.

Så alt for mange timer med søvn ble det ikke.

Skjønner ikke det skal være så vanskelig å finne det som er «rett tid».

 

Dette var det jeg rakk å skrive i går, før dagen tok meg.

 

I dag starta dagen seks.

I morgen kan jeg sove så lenge jeg vil.

Det er ukens beste kveld.

Sjøl om den nesten er over.

 

Dagen har vært i rennet.

Utstillingen er så godt som ferdig.

Skal opp med noen plakater, de var retta på med resultat av mange feil.

Nokså ergerlig.

 

Noe som jeg ble glad over i dag var, at noe skjedde…

Jeg syns det skulle vært en tikkende klokke i stua.

Plutselig begynte ene klokka og tikke, spent på om den tikker når jeg kommer tilbake på søndag.

 

Etter handling både gjennom jobb og privat var utført, fikk jeg hentet meg noen jordbærplanter.

Det skal bli spennende.

 

For noen dager siden kokte jeg noe kjøtt.

I dag dro jeg innom mor med posene fulle av grønnsaker.

Og det ble en veldig god kjøttsuppe.

Både lillesøster kom og mellomste jenta mi.

Litt slik… må forsyne meg med litt til.

 

 

Nå er mellomste hjemme.

Etter å kjørt gjennom en vilt, vakker natur der lyssettingen var i en liga for seg sjøl.

Og her sitter vi, trøtte som fy.

 

 

♦

 

 

Så vi gjorde det vi måtte, la oss.

Og så sto vi opp i dag, til en solskinnsdag av dimensjoner.

Nå skal vi gå ut å leve denne dagen…og det beste, jeg har nesten ingen må’er.

 

Riktig fin lørdag.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Oj, oj, oj… hva er opp og hva er ned. I galopp gjennom to dager og dagen i dag er ikke ferdig.

 

 

 

 

 

Må bare unne meg en liten pause før siste økt.

For nå er jeg i gang-.

Nå har jeg pumpa adrenalin inn i musklene.

Jeg er vilt i gang.

 

Tenkte det da jeg starta dagen i går med tur til legen.

Om han hadde sagt at dette er for mye med den energien du har, da hadde jeg protestert.

For endelig…

 

 

Nå sa han ikke det.

Han sa overhodet ikke det.

Jeg hadde ingen god kjemi med vikarlegen.

Jeg fortalte om feberen, han målte og temperaturen var fortsatt for høy.

 

– Det er revmatismen din sa han, vil du ta medisin?

– Nei, sa jeg.

– Da kan ikke jeg hjelpe deg sa han.

– Enten går du med på ny behandling på St. Olav og jeg tar blodprøver og sender ny forespørsel slik at du kan gå inn i ny behandling. Eller så kan ikke jeg hjelpe deg, da tar jeg ikke blodprøver og du må leve med å få feber.

 

Og jeg tuller ikke, han sa det omtrentlig slik.

Tenkte det var greit å ta disse blodprøvene, men vet ikke svarene ennå.

Jeg tenkte at til denne vikarlegen skal jeg aldri mer til, for bare å fastslå at dette var revmatisme uten å vite mer, har ikke hold.

Får se hva blodprøvene viser først nå.

Og så tenker jeg at jeg sjøl har ansvar over min egen kropp.

 

 

Etterpå kjørte jeg inn til mor, satte fryseren på avriming, la fullt av håndklær foran og tok med meg mor.

Var framom kommunehuset og fikk skrevet ut plakater, ned på butikken for å henge opp og handle.

Hjem til meg der vi spiste.

Inn i bilen og videre.

Hadde avtale med en dame gjennom jobb, mor kjente henne, derfor ble det tur på henne også.

 

 

For endelig kom jeg meg i gang med utstillinga.

Fikk med noen klær tilbake, deriblant en brudekjole.

Vi hadde noen hyggelig timer, på returen var vi innom og kjøpte oss middag, salat til begge damene.

Før jeg kjørte forbi mitt eget hus og hjem med mor.

Der var ikke fryseren avrima og håndklær foran hadde fungert fint.

 

 

Jeg burde finne mer klær, mor hadde en kjole sydd av denne sydama. Kjolen var lagt bort og forlagt.

Men jeg satte i gang, først var det mørkeloftet.

Hjelp og trøste, så mye gammelt som burde kastes.

Men måtte gi meg.

Da jeg skulle feste takluka, en fryktelig dårlig patent, raser hele luka og skviser ene fingeren min.

Skikkelig skrape, slik som tar en stund før det begynner å blø og da er det mørkerødt.

Jeg fikk tapa meg og fortsatte å leite og rote.

I noen kasser i en bod, med hummer og kanari, lå…under over under…kjolen.

Et lyseblått under.

Da jeg var hjemme hos meg sjøl var klokka halv tolv og turen gikk rett til sengs.

 

 

I dag var jeg oppe halvsyv.

Jeg måtte dra hjemmefra åtte, skulle være på museet klokka ni.

Men med trafikken på veien om dagen; traktorer, bobiler, biler med utenlandske skilt som kjøre i 60 der det er 80, gravemaskiner og you name it…

 

Jeg var for sent framme til å møte de som var der for å hjelpe meg.

Heldigvis gikk dette bra, det ble flytting bæring og styring.

 

Flere folk kom framom, vi ble bedt på kaffe – men måtte avstå.

Etter en arbeidslunsj dro de to som var der tilbake til byen og jeg susa litt i rundt, tok noen bilder og slikt, før jeg returnerte.

 

 

Framom for for å se på fryseren, den var ennå ikke ferdig avrima.

Mor koka kaffe, søsteren min kom med vafler, jeg leta etter flere kjoler og plutselig var snarturen blitt til langtur.

 

 

Endelig var fryseren ferdig, fikk ut siste skuffa der maten var tina.

Fant noen kjøtt som lukta helt bra og var for ille å kaste. Så jeg satte det på kok.

Fikk rydda opp, kasta mat i matavfall og rest i en annen pose, slik at jeg kunne ta det med meg ned til hovedveien.

Mor skulle passe kjøttet, blir kjøttsuppe på fredag.

 

 

Så var jeg endelig på tur hjem, fikk hengt opp flere plakater, skulle ta en telefon jeg ikke rakk.

Handla om klær.

Burde hatt flere kjoler.

Fikk laget meg middag.

Faktisk veldig heldig med den maten, om det ikke kom av at jeg var sulten da.

Kan teste den en gang til og er den like god da, kan jeg dele her.

 

 

Før jeg legger meg nå må jeg skrive tekst..vet ikke helt hvordan det går nå, finne fram noen bilder som jeg ikke har spurt om å bruke…

Dette må jeg.

Og så må jeg ut med markedsføring.

MÅÅÅÅ-.

Tror det blir natt før jeg er ferdig.

Rennet nå er en tanke for vilt, men jeg har pumpa adrenalin inn i systemet som sagt og på søndag åpner utstillinga.

 

Wish me luck.

 

Og akkurat når jeg skriver dette skjønner jeg dette ikke går.

Jeg må legge meg etter jeg har posta dette og stå opp grytidlig i morgen i stedet.

 

Nå har jeg levert en rapport og forhåpentligvis skrevet av meg noe stress. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Om å være, ære, vare, lære, kore, har noe fore. I ett sett. Lett, slik sett.

 

 

Ramle avgårde.

Tro.

Tro at en vet.

Slikt om seg sjøl.

Eller andre.

Men hva er det, hva vet en.

Når hele pakken er bygd opp innenfra.

Av hele univers.

Av å bli påvirka.

Av å bli påvirka innenfra.

Hva er egentlig eget…

Når mylderet innenfra bestemmer.

Bakterier, kjemi, hormoner-.

Hvem er jeg, meg, er jeg deg eller du meg.

For vi hører sammen.

Alle.

Vi tror vi er alene.

I oss sjøl.

Men vi høre sammen med alt. 

 

 

 

♥